fbpx

LF-2013-29881: Oppreisningserstatning etter voldtekt

Oppreisningserstatning ved familievold

Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad

En 54 år gammel mann ble frifunnet for forsettlig voldtekt av en 17 år og 2 måneder gammel jente. Saken hadde likevel stor sannsynlighetsovervekt, og fornærmede ble tilkjent 175 000 kroner i oppreisning.

 

A er født 0.0.1959 og har adresse —, 0000 X. Han er ugift og forsørger ett barn på 15 år, som han betaler bidrag for med 2.300 kroner pr. måned. Han arbeider som maler, og oppgir å være uformuende og ha en brutto årsinntekt på omlag 400.000 kroner.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter 4. november 2012, ble A satt under tiltale for overtredelse av:

Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a
for ved vold å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgangen var samleie.
Grunnlag:
Natt til søndag 14. august 2011 i Y hadde han samleie med B til tross for at hun gjorde den motstanden hun maktet ved å protestere verbalt og forsøke å sparke han bort med beina, men da holdt henne i beina.

Romsdal tingrett avsa 31. januar 2013 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1959, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf andre ledd bokstav a til fengsel i 4 – fire – år og 6 – seks – måneder.
2. A, født 0.0.1959, dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til B med kr 175.000 – etthundreogsyttifemtusenkroner – med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.
3. Sakskostnader idømmes ikke.
A anket 1. februar 2013 dommen til Frostating lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
Lagmannsretten besluttet 21. februar 2013 å henvise anken til ankeforhandling. As begjæring om ny behandling av det sivile rettskravet ble tatt til følge.
Ankeforhandling ble avholdt i Molde 24. og 25. september 2013. Tiltalte møtte og forklarte seg. Det ble hørt fire vitner, herunder fornærmede, og ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Lagretten fikk seg forelagt ett hovedspørsmål om forsettlig voldtekt som ble besvart med nei. Lagmannsretten godtok lagrettens kjennelse. Etter dette blir tiltalte å frifinne for tiltalebeslutningen.
Når det gjelder det sivile rettskravet, nedla bistandsadvokaten slik påstand:
A dømmes innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse, å betale oppreisningserstatning til B fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til 175. 000 kroner med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra forfall til betaling skjer.

Forsvareren nedla slik påstand:
A frifinnes for erstatningssøksmålet, subsidiært anses på mildeste måte.

Lagmannsretten bemerker:
En fornærmet kan som skadelidt tilkjennes oppreisningserstatning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 for slike handlinger som nevnt i § 3-3, deriblant krenkelser som faller inn under straffeloven § 192, selv om tiltalte frifinnes for straff. Avgjørelsen kan treffes i straffesaken dersom kravet springer ut av samme handling som straffesaken gjelder, jf. Rt-2003-1671, avsnitt 24 og senere avgjørelser.
For å tilkjenne oppreisningserstatning kreves at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at den frifunne har begått handlingen som er beskrevet i tiltalen, jf. Rt-1996-864, særlig side 872 og en rekke senere avgjørelser.
Det er også et krav om at avgjørelsen om oppreisningserstatning ikke krenker uskyldspresumsjonen i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2, jf. Rt-2004-321. Høyesterett har uttalt, blant annet i Rt-2004-970, at det ved vurderingen om det skal tilkjennes oppreisningserstatning ikke er til å unngå at rettens vurdering kommer nær opp til en strafferettslig vurdering, og at retten legger til grunn at en straffebestemmelse objektivt sett er overtrådt. Imidlertid kreves det at avgjørelsen ikke blir begrunnet på en slik måte at det skapes tvil om riktigheten av frifinnelsen. Det er særlig viktig at retten forklarer forskjellen mellom det strafferettslige og sivilrettslige kravet, og at premissene ikke knyttes for nært opp til straffesaken.
For å kunne domfelle i en straffesak må forholdet som beskrevet i tiltalen være bevist ut over enhver rimelig og fornuftig tvil både når det gjelder de objektive og subjektive vilkårene for straff. I vår sak er ikke dette strenge beviskravet oppfylt slik at A skal frifinnes for straff.
Når det gjelder en sivil sak hvor skadelidte krever oppreisningserstatning, gjelder det et lavere beviskrav. Som nevnt stilles krav om klar sannsynlighetsovervekt for at skadevolder har krenket skadelidte.
B, som var fornærmet i straffesaken, er født 0.0.17 år og 2 måneder på hendelsestidspunktet. Sammen med omtrent tre jevnaldrende ungdommer reiste hun lørdag 13. august 2011 på hyttetur til Eikesdalen. Det ble drukket alkohol og B ble etter hvert svært beruset. Hun har forklart at hun drakk om lag en halv flaske Baccardi Rasso. Tidlig på kvelden dro ungdommene til en annen hytte i nærheten, hvor blant annet A, som er født i 1959, oppholdt seg sammen med sine sønner på 18 og 13 år. A er onkel til en av guttene som deltok på hytteturen. Ved 23-tiden bestemte ungdommene seg for å dra på offentlig fest. B var fortsatt svært beruset og det ble bestemt at hun skulle være igjen på hytta for å bli passet på av A. Hun skulle hentes etter at festen var slutt. Hun ble lagt på en sofa i stua hvor hun sovnet. A og B kjente ikke hverandre fra tidligere. Også As sønner ble igjen på hytta.
B har forklart at hun følte seg dårlig da hun lå i sofaen og måtte ut på verandaen for å kaste opp. A hentet et glass vann til henne og satte seg etter hvert i sofaen sammen med henne. Det neste hun husker er at hun våknet på et soverom i hytta. Hun lå på ryggen i sengen og hadde ikke klær på seg unntatt bh. A sto over henne og var naken nedentil. Da han la seg over henne, gjorde hun motstand ved å sparke og si at hun ville ikke dette. Til tross for denne motstanden holdt han beina hennes fast og dro dem ut mot siden. B har videre forklart at hun ikke var i stand til å komme unna og at A trengte inn i hennes kjønnsorgan. Samleiet, som varte 2 – 3 minutter, ble avbrutt da A oppdaget at bilen med de andre ungdommene kom tilbake. Hun kom seg da ut av sengen og fikk plukket opp klærne sine som lå på gulvet.
Neste dag fortalte hun sin venninne at hun ikke lenger var jomfru. Senere samme dag fortalte hun de andre, som alle hadde vært med på hytteturen, om det som hadde skjedd. Hun ble rådet til å la seg undersøke av lege, men ville ikke dette. Hun var redd for foreldrenes reaksjon og bestemte seg for ikke å gå videre med saken. Tiden framover ble imidlertid svært vanskelig for henne slik at hun måtte fortelle om hendelsen til sin far og stemor. Hun anmeldte forholdet til politiet 23. april 2012.
A har forklart at han først kom i kontakt med B etter at de andre ungdommene hadde dratt. De begynte å snakke sammen og fikk god kontakt. Hun virket søt og grei, han ble «bergtatt» Det endte med at de begynte å kysse og kline ute på terrassen. Begge var like aktive. Etter hvert gikk de inn på soverommet hvor de kledde av seg og la seg i sengen og koste med hverandre. Da ingen av dem hadde prevensjon, ble det til at de i stedet for samleie hadde oralsex ved at han slikket henne i skrittet og hun sugde hans penis. Han befølte dessuten hennes kjønnsorgan med fingrene, men uten å stikke disse inn i skjeden. Den seksuelle omgangen var frivillig. Han brukte ikke noen form for vold eller trusler.
Etter en stund begynte han imidlertid å få bondeanger og følte at settingen ble dårlig. Dessuten merket han den offentlige festen var i ferd med å ta slutt fordi det kom biler oppover dalen. Av disse grunnene kom han til at det var best at de sluttet.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall ved avgjørelsen.
Flertallet, lagdommer Uggerud og ekstraordinær lagdommer Grønflaten er på grunnlag av bevisførselen kommet til at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at A til tross for Bs verbale og fysiske motstand hadde samleie med henne, og at han oppnådde dette ved å holde fast beina hennes og presse disse til siden. Hun lå på ryggen i sengen med A over seg og hadde derfor ikke mulighet til å komme unna. Det er intet ved situasjonen som skulle tilsi at A kunne tro at samleiet var frivillig.
Når flertallet fester lit til Bs forklaring, vises det til at til tross for at hun i retten var sterkt preget av situasjonen, forklarte hun seg tydelig og detaljert om de sentrale forholdene rundt hendelsesforløpet. Der hvor hun var usikker eller ikke husket, ga hun uttrykk for dette. Hun har helt fra hun betrodde seg dagen etter, holdt fast ved sin forklaring. Hun fremsto som troverdig i retten. Det hun forklarte seg om, virket selvopplevd.
Flertallet finner det svært usannsynlig at B som ikke hadde seksuell erfaring fra tidligere, frivillig skulle ha inngitt seg på seksuell omgang med en ukjent mann som var 35 år eldre enn henne. Hun var dessuten på slutten av en menstruasjonsperiode. Hun må fortsatt ha vært betydelig beruset under hendelsen, og i dårlig form etter å ha kastet opp. Hun har også forklarte at hun hadde smerter i underlivet neste dag.
Bs forklaring er også forenlig med at hun av vennene ble rådet til å oppsøke lege neste dag. Et slikt råd ville etter flertallets syn ikke ha vært aktuelt dersom den seksuelle omgangen dreide seg om frivillig oralsex slik A har forklart.
Flertallet peker også på at B fikk betydelige reaksjoner etter hendelsen. Hun er beskrevet som stille og innesluttet etter at hun kom tilbake til hytta. Venninnen forklarte at hun neste dag «knakk helt sammen» med gråt og skriking. Disse reaksjonene må anses å være en indikasjon på at hun ble utsatt for en svært traumatisk opplevelse.
Når det gjelder størrelsen på erstatningen, finner flertallet det tilstrekkelig å vise til tingrettens premisser hvor det heter:
Når det gjelder størrelsen på erstatningen, er utgangspunktet er at det skal foretas en individuell og skjønnsmessig fastsetting ut fra blant annet krenkelsen og partenes forhold.
Høyesterett har imidlertid lagt til grunn en veiledende norm som er justert de senere år slik at den nå er på kr 150.000,-. Det følger videre av rettspraksis at den veiledende normen bare bør fravikes der det foreligger særlige grunner. Høyesterett har i en avgjørelse inntatt i Rt-2011-742 [skal vel være Rt-2011-743. Lovdatas anm.] med den begrunnelse at fornærmede var 17 ½ år da voldtekten fant sted, hevet oppreisningserstatningen til kr 175.000,-. Fornærmede i vår sak var 17 år og 2 måneder på gjerningstidspunktet. Retten kan ikke se at det foreligger forhold som tilsier en lavere oppreisningserstatning enn i avgjørelsen vist til ovenfor.
Tiltalte dømmes etter dette til å betale oppreisningserstatning til fornærmede med kr 175.000,-.
Mindretallet, lagdommer Sølberg, har kommet til at vilkårene for å tilkjenne B erstatning ikke er til stede. Det foreligger ikke klar sannsynlighetsovervekt for at A har opptrådt erstatningsbetingende.
Mindretallet fremhever at Bs forklaring til politiet, og hennes forklaring i retten, inneholdt så godt som ingen detaljer om hendelsesforløpet før, under eller rett etter den hendelsen hun krever erstatning for. Selv om mindretallet legger til grunn at hun var nokså påvirket av alkohol da vennene dro på dans, var hun ikke overstadig beruset.
Da vennene kom tilbake etter et par timer for å hente henne, var hun i følge disse, i relativt fin form. Det hadde på dette tidspunktet gått syv til åtte timer siden hun hadde drukket alkohol.
Mindretallet legger vekt på forklaringen fra disse vennene om hva B ga uttrykk for den neste dagen. Hun hadde da uttrykt seg slik at vennene spurte henne om hun var voldtatt eller utsatt for overgrep på annen måte på hytta. De sa at i så fall måtte hun oppsøke lege, og vurdere anmeldelse. Dette motsatte hun seg, og hun ga blant annet uttrykk for at hun ikke husket «om hun ville det selv, eller hvordan det var». Det foreligger dermed berettiget tvil med hensyn til om hun hadde frivillig seksuell omgang med A, slik A hele tiden har fastholdt.
Det avsies dom for det sivile kravet i samsvar med flertallets syn.

Domsslutning

1. A frifinnes for tiltalen.
2. A dømmes til å betale til B 175.000 – etthundreogsyttifemtusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.

Les mer bistandsadvokatordningen og kontakt vårt kontor i Oslo.

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!