En mann ble dømt til fengsel i 1 år etter at han ble funnet skyldig i å utøve vold mot sine tre barn, og sin tidligere ektefelle familievold. Kun den ene datteren krevde erstatning for volden, og tiltalte ble dømt til å betale 70 000 kroner i oppreisning.

 

A, født 0.0.1968, er av Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter den 21. oktober 2011 satt under tiltale ved Søre Sunnmøre tingrett for overtredelse av
«For perioden til og med 31. desember 2005
Straffeloven § 219 første ledd, første straffalternativ
For ved mishandling eller annen liknende adferd oftere eller grovt krenker sine plikter mot ektefelle eller noen som tilhører hans husstand eller hans omsorg
Og for perioden fra og med 1. januar 2006
Straffeloven § 219 første ledd
For grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sin eller dennes slektning i rett nedstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg
Grunnlag:
a)
I perioden januar 1998 til september 2009 i —vegen 00 i X eller på bopel andre steder i landet, utøvet han ved gjentatte anledninger vold mot, truet eller på annen måte krenket sin sønn C født 0.0.1995, blant annet ved at han:
1. ved flere anledninger i perioden slo han C gjentatte slag i ansiktet
2. ved flere anledninger i perioden truet han med å slå sin sønn C
3. ved flere anledninger i perioden ga han C ris på baken og/eller klep ham og/eller skubbet ham.
4. ved en anledning i august 2009 uttalte han til sin sønn C at «hvis du ikke blir med hjem går jeg løs på vennene dine» eller lignende
5. ved en eller flere anledninger som beskrevet i tiltalens post b), c) og d), forholdt han seg der som nærmere beskrevet mens C var vitne til dette, eller ble kjent med dette i ettertid
b)
I perioden januar 1998 til september 2009 i —vegen 00 i X eller på bopel andre steder i landet, utøvet han ved gjentatte anledninger vold mot, truet eller på annen måte krenket sin daværende ektefelle D, blant annet ved at han:
1. ved en anledning i august 2009, slo han D flere ganger i ansiktet med knyttet hånd, slik at hun en hoven sprukket leppe
2. ved flere anledninger i perioden slo han D
c)
I perioden januar 1998 til september 2009 i —vegen 00 i X eller på bopel andre steder i landet, utøvet han ved gjentatte anledninger vold mot, truet eller på annen måte krenket sin sønn E f. 0.0.1994, blant annet ved at han:
1. ved flere anledninger i perioden ga han E ris på baken
2. ved flere anledninger i perioden slo han E
3. ved flere anledninger i perioden truet han med å slå E
4. ved en eller flere anledninger som beskrevet i tiltalens post a), b) og d), forholdt han seg der som nærmere beskrevet mens E var vitne til dette, eller ble kjent med dette i ettertid
d)
I perioden januar 1998 til september 2009 i —vegen 00 i X eller på bopel andre steder i landet, utøvet han ved gjentatte anledninger vold mot, truet eller på annen måte krenket sin datter B f. 0.0.1992, blant annet ved at han:
1. ved flere anledninger i perioden ga han B ris på baken
2. ved en anledning i 2008 slo han B i ansiktet
3. ved en eller flere anledninger som beskrevet i tiltalens post a), b) og c), forholdt han seg der som nærmere beskrevet mens B var vitne til dette, eller ble kjent med dette i ettertid
Straffeloven § 62 første ledd kommer til anvendelse.
Påstand om erstatningsoppreisning til de fornærmede forbeholdes nedlagt via bistandsadvokaten.»

Søre Sunnmøre tingrett avsa 28. februar 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1968, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd første straffalternativ slik den lød før lovendring av 21. desember 2005 nr. 131, og § 219 første ledd, slik den lyder etter samme lovendring, sammenholdt med straffeloven § 62, til en straff av fengsel i 1 – ett – år.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til B, født 0.0.1992, med 70 000 – syttitusen – kroner.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

A anket over straffutmålingen og begjært ny behandling av oppreisningserstatningen. Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter har erklært motanke over straffutmålingen. Frostating lagmannsrett henviste begge ankene til ankeforhandling ved beslutning av 13. april 2012, dog slik at straffutmålingsanken skulle prøves på bakgrunn av det faktum tingretten hadde lagt til grunn.
Ankeforhandling ble holdt i Ålesund tinghus 22. oktober 2012. Tiltalte og fornærmede B møtte og avga forklaring. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Forsvarer har anført at forholdene i 1998 og 1999 må anses foreldet. Det kan ikke legges til grunn at de straffbare handlingene fortsatte i den perioden partene ikke bodde sammen. Selv om familien var preget av farens tidligere handlinger, er det tale om virkningene av tidligere handlingsmønster. Det var følgelig et opphør på ca fire og et halvt år, og det er for lang tid til å anse forholdet som et sammenhengende straffbart forhold.
Straffen utmålt av tingretten er for streng, jf sammenlignbar rettspraksis. Det må tas hensyn til at det nå er gått mer enn to år siden forholdene ble anmeldt, uten at dette kan legges tiltalte til last.
Det aksepteres at fornærmede B har krav på erstatning, men utmålt beløp er for høyt. Riktig nivå er mellom 40 – 50 000 kroner.
Forsvarer har nedlagt slik påstand:
A anses på mildeste måte.

Aktor har prinsipalt anført at det straffbare forholdet foregikk i hele perioden, og at det følgelig ikke er tale om et opphør i den perioden partene ikke bodde sammen. Tingretten har lagt til grunn at også i denne perioden var både ektefellen og barna svært preget av den behandlingen tiltalte hadde utsatt dem for. Subsidiært – selv om det legges til grunn et opphør i perioden april 1999 – høsten 2003 -, tilsier sammenhengen mellom tiltaltes handlingsmønster før og etter denne perioden at det er tale om et fortsatt straffbart forhold. Det vises til at mønsteret var det samme, handlingene skjedde i hjemmet, og var utslag av felles forsett.
Det er ikke grunnlag for å redusere straffen på grunn av tidsforbruket. Dette skyldes i det vesentlige tiltaltes eget forhold. Han flyttet mye i perioden, og tross gjentatte forsøk var det ikke mulig å få kalt han inn til avhør. Straks dette lyktes, ble tiltalte tatt ut. Sakens behandlingstid deretter er det lite å si på.
Aktor har nedlagt slik påstand:
«I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks – måneder.»

Bistandsadvokaten har påstått anken forkastet og har i det vesentlige anført:
Tingrettens beskrivelse og bedømmelse er korrekt. Dertil kommer at A i ettertid har brutt all kontakt med sin datter, fordi hun som det eneste av barna har krevd erstatning. Hun har på grunn av sine opplevelser ikke vært i stand til å fullføre skolegangen, og fortsette på sin planlagte utdanning som gartner.

Lagmannsretten skal bemerke:
Tingretten har lagt til grunn at A i perioden 1998 og frem til april 1999 rent faktisk har gjort seg skyldig i overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, krenkende adferd overfor ektefellen og tre av barna. Tingretten har imidlertid kommet til at dette forholdet er foreldet, idet partene i april 1999 flyttet fra hverandre, og deretter først flyttet sammen igjen noen tid før jul i 2003. I denne perioden bodde A i Y et par år, før han flyttet til Z i egen leilighet. Han hadde besøk av sin da fraseparerte ektefelle og barna på somrene mens han bodde i Y. Da han flyttet til Z, kom barna på besøk når de hadde lyst til å ha kontakt.
Det fremgår av tingrettens dom at A i denne perioden ikke opptrådte voldelig eller for øvrig hadde raseriutbrudd eller annen krenkende adferd overfor mor og barn.
Tingretten legger til grunn at både ektefellen og barna også i denne perioden nok var preget av sine tidligere erfaringer. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det likevel ikke legges til grunn at dette i seg selv innebar at straffbar krenkelse som fanges opp av straffeloven § 219 fortsatt pågikk. Slik lagmannsretten ser det var de faktiske forutsetningene endret. Partene bodde ikke sammen slik at han ikke lenger konkret representerte en vedvarende utrygghet i deres tilværelse.
Det er på det rene at da ektefellene igjen flyttet sammen, etablerte A på nyttt det samme handlingsmønsteret han tidligere hadde hatt overfor ektefelle og barn. Spørsmålet er følgelig om opphøret på vel fire og et halvt år innebærer at handlingene utført i 1998 – 1999 må anses foreldet eller om de må ses som et sammenhengende straffbart forhold.
Lagmannsretten er som tingretten kommet til dette tidsforløpet er for langt til at forholdet kan ses under ett, som en fortsatt forbrytelse. Vel er det slik at så snart ektefellene igjen opptok samlivet og de igjen bodde under samme tak, startet han med uakseptable oppdragelsesmetoder som rising på bar rumpe, i tillegg til annen voldelig og krenkende adferd overfor barna. Han utøvde også vold overfor ektefellen når hun prøvde å skjerme barna. På den annen side hadde handlingsmønsteret, som følge av endrete faktiske forutsetninger vært brutt over lang tid, noe som må antas å ha vært medvirkende til at ektefellene igjen fant sammen.
Slik lagmannsretten ser det vil følgelig forholdene i perioden 1998 – 1999 måtte anses foreldet.
Det skal etter dette utmåles straff for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd første straffalternativ (før 1. januar 2006) og § 219 første ledd (etter 1. januar 2006) i perioden fra 2004 til september 2009. Tingretten har beskrevet forholdet slik:
«Retten vil ved straffutmålingen, og blant annet under henvisningen til avgjørelsen inntatt i Rt-2010-129, foreta en samlet vurdering hvor sentrale elementer vil være hvor lenge krenkelsene har funnet sted, karakteren av krenkelsene, hyppighet, skadepotensiale og konkrete skadevirkninger. Det må også av allmennpreventive grunner reageres strengt mot overtredelse av straffeloven § 219.
Det er ingen tvil om at tiltaltes handlinger har preget familiens dagligliv, og den har måttet forholde seg til et sentralt familiemedlem som har misbrukt sin posisjon på det groveste. De enkelte handlinger har ikke vært av det groveste slaget, men det er likevel tale om en systematisk mishandling av de nærmeste. Det er tale om en periode på noe i overkant av fem år mot fire av fem familiemedlemmer. Alle de tre barna saken gjelder har hatt – og har fortsatt – betydelige problem, både i form av depresjon, men for ett av barnas vedkommende også redusert sinnemestring. De er også alle tre satt tilbake i skolesammenheng, og de strever i dag med å skaffe seg et minimum av skolegang. For samtlige, og kanskje i særlig grad for ektefellen, er det i tillegg til belastningene ved egne overgrep også tale om å være vitne til at andre kjære familiemedlemmer lider overlast.
De forhold tiltalte er funnet skyldig i ligger i tid dels forut for og dels etter den endringen av straffeloven § 219 første ledd som skjedde med virkning fra 1. januar 2006. Ved denne lovendringen ble blant annet straffen skjerpet for handlinger etter denne datoen. Det nevnes også for helhetens skyld og uten at det får betydning for vår sak at det ved lov av 25. juni 2010 nr. 46, som trådte i kraft straks, ble besluttet å forhøye den øvre strafferammen i første ledd fra fengsel i 3 år til fengsel i 4 år.»
Tiltalte er tidligere straffet, men siden siste dom ligger helt tilbake til 1989 og dessuten gjelder andre typer handlinger enn de han nå domfelles for, vil tidligere domfellelser være uten betydning ved straffutmålingen.
Det må ellers komme tiltalte til gode at det er gått lang tid fra anmeldelsen i mai 2010 til saken kommer for retten i februar 2012. Tidsbruken kan ikke bebreides tiltalte selv om forsinkelsen i noen grad har sammenheng med at han undervegs har skiftet bopel.
Ved fastsettelse av straffens størrelse har retten blant annet funnet veiledning i avgjørelsen inntatt i Rt-2011-1403 hvor straffen ble fastsatt til fengsel i ett år og to måneder. De forhold som der kom til pådømmelse vurderes imidlertid til å være grovere enn forholdene i vår sak, som til gjengjeld omfatter flere fornærmede.
Lagmannsretten er enig i tingrettens beskrivelse og bedømmelse av det straffbare forhold, dog slik at lagmannsretten i liten grad finner grunn til å legge vekt på tidsforløpet under etterforskningen. Det vises til at A som følge av gjentatte flyttinger var svært vanskelig å få tak i og at dette gjorde at etterforskningen trakk ut.
Det er å bemerke at voldsbruken synes å ha blitt grovere på slutten av samlivsperioden. Det vises særlig til tingrettens beskrivelse av episoden høsten 2009, som førte til at barnevernet ble koblet inn. Lagmannsretten er følgelig ikke enig med tingretten i at forholdet i nevnte høyesterettsdom er grovere, samlet sett enn i denne saken.
Under en viss tvil har likevel lagmannsretten blitt stående ved at straffen på ett år, utmålt av tingretten, skal opprettholdes, jf straffeprosessloven § 344.
Ankene over straffutmålingen blir følgelig å forkaste.

Erstatning:
Lagmannsretten er enig med tingretten i bedømmelsen av erstatningskravet fra datteren B. Tingretten har begrunnet avgjørelsen på følgende måte,
Hjemmelen for å tilkjenne fornærmede oppreisningserstatning er skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3, og slik denne saken ligger an finner retten også at fornærmede skal tilkjennes slik erstatning. Erstatningens størrelse skal fastsettes til et beløp som retten finner rimelig til erstatning for den voldte tort og smerte og for annen krenkelse av ikkeøkonomisk art.
Som medlem av familien har fornærmede i flere år, både direkte og indirekte som vitne, vært eksponert for familiefarens bruk av vold, trusler, kjeftbruk samt bruk av husarrest og fratagelse av goder i oppdragelsesøyemed. Farens ubalanserte væremåte med hyppige og uforutsigbare raseriutbrudd har preget familiens dagligliv, og i likhet med de øvrige familiemedlemmene har fornærmede gått i stadig redsel for å påkalle farens vrede. Hun har selv beskrevet situasjonen slik at det var «som å gå rundt på eggeskall», og hun opplevde ved en anledning som tenåring at faren truet hennes venn med vold dersom han ikke holdt seg unna henne. Hun flyttet hjemmefra som 17-åring, og ikke overraskende opplevde hun dette som svært befriende. Hun har imidlertid også opplyst at hun til denne dag har slitt med psykiske problem av depressiv art. Dette har ført til mye fravær fra skolen, og hennes karakterer er blitt gradvis dårligere. I 2011 oppnådde hun også bare karakter i ett fag på grunn av fravær da hun var elev i andre klasse ved videregående skole i XX. Fornærmede har hatt kontakt med kommunens — tjenester (–tjenesten). Hun mener selv at hun så langt har hatt begrenset nytte av dette, men opplyser at det med bistand fra –tjenesten nå blir gjort et nytt forsøk på å finne tilbake til skolen. Hennes plan er i første omgang å kunne fullføre skolens linje for landbruk og gartneri.
Retten legger til grunn at de psykiske skadevirkninger fornærmede har fått kan tilbakeføres til de krenkelser hennes far har begått overfor henne eller som han har begått overfor øvrige familiemedlemmer og som hun har vært vitne til. Sett på bakgrunn av mishandlingens art og varighet fastsettes oppreisningsbeløpet skjønnsmessig til 70 000 – syttitusen – kroner.
For øvrig og for helhetens skyld nevnes at de øvrige fornærmede har valgt å avstå fra å kreve erstatning fra tiltalte.
Lagmannsretten kan i det vesentlige tiltre tingrettens vurdering. Som påpekt av forsvarer kan erstatningsbeløpet på 70 000 kroner synes noe høyt. Lagmannsretten understreker imidlertid at utmålingen skal baserer seg på en konkret vurdering. I dette tilfelle må det legges til grunn at As gjentatte krenkelser og mishandling av familiemedlemmene over år, og slik at voldsbruken har blitt mer alvorlig etter hvert, har gitt seg konkrete utslag for den eldste datteren. Hun har nå igjen, etter tingrettens dom, måttet avbryte sitt forsøk på videre skolegang idet hun trenger mer tid.
På grunn av at hun har krevd erstatning fra faren har han nå brutt all kontakt med henne, men har kontakt med de andre søsknene. Etter tingrettens avgjørelse har han blant annet uttrykt at hun har forrådt familien. Dette har medført en ytterligere belastning for henne.
På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at erstatningen utmålt av tingretten opprettholdes.

Saksomkostninger.
Ileggelse av saksomkostninger finnes hensiktsløst, hensett til As økonomiske stilling.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Ankene over straffutmålingen forkastes.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale oppreisning til B, født 0.0.1992, med 70.000 – syttitusen – kroner.

Kontakt våre advokater i Oslo dersom du trenger en bistandsadvokat ift. familievold.