Sist oppdatert 2. oktober 2021 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble dømt til å betale sin datter 30 000kr i erstatning, og 90 dager i fengsel for incest. Datteren hadde ved flere anledninger blitt befølt av far.
A, født 0.0.1966, bor — gt 44, 0008 X, ble 14. november 2012 satt under tiltale av Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane for overtredelse av:
«Straffeloven § 200 annet ledd jf tredje ledd
for under særdeles skjerpende omstendigheter å ha foretatt seksuell handling med barn under 16 år der det er lagt vekt på at handlingen er misbruk av slektskapsforhold eller nært tillitsforhold.
Grunnlag:
a)
Ved flere anledninger i 2012 hjemme i X befølte han B i skrittet. Hun er født den 0.0.2006 .
b)
Ved flere anledninger i 2012 hjemme i X befølte han sin datter C i skrittet. Hun er født den 0.0.2007. »
Nordmøre tingrett avsa 6. februar 2013 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1966, dømmes for overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd jf tredje ledd og straffeloven § 200 annet ledd første punktum, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 90 -nitti- dager.
2. A dømmes til innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse å betale kr 30 000 -trettitusen- til C v/ setteverge Mari Takle Thomassen.
3. A frifinnes for kravet på oppreisningserstatning fra B.
4. A dømmes til å erstatte det offentlige saksomkostninger med kr 4 000 -firetusen-.
A anket dommen til Frostating lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for begge postene i tiltalen.
Anken ble henvist til ankeforhandling ved Frostating lagmannsretts beslutning av 4. april 2013.
Ankeforhandling ble holdt i Rica II, Kristiansund, 15. – 16. oktober 2013. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avspilt dommeravhør av de to mindreårige fornærmede i saken, hørt fem vitner og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Aktor la ned slik påstand:
«1. A f. 0.0.1966 dømmes for overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd jf tredje ledd og straffeloven § 200 annet ledd første punktum til en straff av fengsel i 90 – nitti – dager.
Straffeloven § 62 første ledd kommer til anvendelse.
2. A f. 0.0.1966, dømmes til å erstatte det offentliges saksomkostninger fastsatt etter rettens skjønn.»
Bistandsadvokaten la ned slik påstand:
«A dømmes til å betale oppreisningserstatning til C v/ setteverge Marit Takle Thomassen, fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 30 000,- innen to uker fra dommens forkynnelse.»
Forsvareren la ned slik påstand:
«Tiltalte frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte.»
Tingretten har gitt følgende beskrivelse av tiltaltes bakgrunn, som legges til grunn:
«Nærmere om tiltaltes bakgrunn
Tiltalte A er født og oppvokst i — [land1], nå — [land1]. Han kom i 2004 sammen med sin ektefelle D som politisk flyktning til Norge. Tiltalte er nå norsk statsborger. De flyttet samme år til X. Ekteparet fikk den 17. juli 2007 datteren C. Tiltalte har siden 2007 vært ansatt som notbøter ved Y AS på Z i X kommune. Tiltalte og ektefellen kjøpte i mars 2011 en leilighet i —veien 18 i X. I —veien 18 b bor fornærmede B født 0.0.2006 sammen med sin mor E og sin oldemor. Barnets bestemor bor i perioder hos dem. E er fra — [land2]. Hun og datteren bodde i —veien før tiltalte og hans familie kjøpte en leilighet i —veien. Disse to familiene kjente ikke hverandre fra før.
Tiltaltes datter C har siden en gang i 2011 vært venninne med B. De går ikke i samme barnehage. C var ofte på besøk hjemme hos B. B var også på besøk hos C. Barnas mødre har frem til denne saken ble kjent, hatt en forholdsvis omfattende kontakt som naboer. Tiltaltes ektefelle, D, var ofte på besøk hos E som av og til var på besøk hos tiltaltes ektefelle.»
Under lagmannsrettens behandling av saken ble det opplyst at tiltalte og hans ektefelle nå er separert og at tiltalte har flyttet ut av partenes siste felles bopel i —veien. Det ble også opplyst at E og datteren B har flyttet til Æ
Ved vurderingen av skyldspørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, samtlige av rettens medlemmer, med unntak av meddommer Daniella Jordanova Baarholm, finner følgende faktum bevist ut over rimelig og forstandig tvil:
Den 14. august 2012 kom E, datteren B og hennes bestemor tilbake til X etter et ferieopphold i — [land2]. E og datteren tok bussen tilbake til boligen i —veien i X, hvor hun hentet bilen og kjørte tilbake til flyplassen for å hente sin mor og bagasjen. Mens dette skjedde var B på besøk hos tiltaltes familie hvor hun lekte med C, tiltaltes datter.
Den påfølgende dag var B med sin mor på arbeid, fordi barnehagen hadde planleggingsdag og var stengt. Under et dobesøk fortalte B plutselig til sin mor at hun ikke lengre ville dra på besøk til C, fordi hennes far, tiltalte, befølte henne i skrittet «… med vilje». E ble forskrekket over denne opplysningen og spurte datteren nærmere om hva som hadde skjedd. B fortalte at det hadde skjedd under lek dagen før i sengen på C sitt soverom, og at tiltalte hadde befølt begge jentene. Hun viste moren hvordan hun hadde blitt befølt med hendene i skrittet, utenpå trusa. Hun fortalte at dette også hadde skjedd tidligere. E spurte datteren hvorfor hun ikke hadde sagt fra før, og fikk til svar at hun hadde vært redd for at moren ville bli sint.
E og B kjørte deretter hjem fra arbeid, og E bestemte seg for å konfrontere tiltalte med hva datteren hadde sagt. Hun traff tiltalte hjemme, men han nektet for å ha befølt B. I følge tiltalte hadde de bare lekt. Tiltaltes ektefelle, D (D), var ikke hjemme på dette tidspunkt. E snakket med henne senere samme ettermiddag da hun kom på besøk, og hun fortalte hva datteren hadde sagt om befølingen. I følge E ble D svært fortvilet, hun gråt og sa hun ville på krisesenteret og skilles fra tiltalte. Hun var også bekymret for datteren. Mens hun var hos E hadde hun en lengre telefonsamtale med en bekjent hvor hun søkte råd. Senere samme kveld ba D om at E ikke måtte anmelde forholdet.
E reagerte på dette, og følte at det ikke var riktig å gjøre som D ba om. Dagen etter, den 16. august 2012, gikk hun til politiet og anmeldte forholdet.
Det ble gjennomført dommeravhør av B og C den 24. august 2012. B var da 5 år og – måneder. og C var 5 år og – måned.
I avhøret gir B en forklaring som er konsistent og ikke etterlater tvil om at hun har blitt utsatt for beføling fra tiltalte. Hun svarer med en overbevisende tydelighet, til tross for at hun bare er knapt 6 år, og gir klare svar på de spørsmål som blir stilt. Hun forklarer seg fritt og utvunget om de nærmere omstendigheter rundt befølingen og hvordan denne skjedde. Hun er også helt klar på at både hun og C ble befølt, og at dette også hadde skjedd flere ganger tidligere. Hun omtaler befølingen som «pirking på tissen», noe som ut fra sammenhengen ikke er til å misforstå som beføling i skrittet fra tiltaltes side. Det er imidlertid ikke mulig, ut fra hennes forklaring, nøyaktig å tallfeste hvor mange ganger, eller når, tiltalte tidligere hadde befølt de to jentene.
Lagmannsrettens flertall finner at avhøret av B, sammenholdt med forklaringen fra hennes mor E, har slik bevismessig styrke at det er tilstrekkelig for domfellelse av tiltalte i samsvar med tiltalen. De to forklaringene, sammenholdt med omstendighetene rundt hendelsesforløpet som har fremkommet under bevisførselen for øvrig, særlig i forklaringen fra vitnet F, gjør flertallet overbevist ut over enhver rimelig tvil om at tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalen, og at befølingen har blitt utført med viten og vilje.
Lagmannsrettens flertall er ikke enig med forsvarer i at det er slike feil og uklarheter ved Bs forklaring i dommeravhøret at det er egnet til å så tvil omkring tiltaltes straffeskyld. Det dreier seg etter flertallets oppfatning ikke om større avvik enn hva som er forståelig ut fra hennes alder og språkutvikling. Lagmannsrettens flertall finner heller intet påfallende i at B og hennes mor viste en noe forskjellig befølingsmåte i dommeravhøret og i retten, særlig hensyntatt avhørssituasjonen og at B har blitt utsatt for gjentatte tilfeller av beføling.
Avhøret av C skiller seg vesentlig fra avhøret av B. Hun fremstår langt mer unnvikende og reservert. Hun synes å ha hatt en vesentlig svakere språkutvikling, og hun gir ingen opplysninger om at hun har blitt befølt av tiltalte. At C ikke nevnte for barnehagepersonalet at hun hadde blitt befølt av sin far, eller at hun ikke har fremvist seksualisert atferd i barnehagen, gir ikke grunnlag for tvil omkring skyldspørsmålet ved en samlet bevisvurdering.
Det ligger i dette at lagmannsrettens flertall ikke fester lit til tiltaltes forklaring, og at Cs forklaring ikke gir grunnlag for en slik rimelig tvil som må føre til frifinnelse.
Etter dette finner lagmannsrettens flertall det bevist at tiltalte, med viten og vilje, den 14. august 2012 og ved flere anledninger tidligere i 2012, har befølt datteren C og B i skrittet. Befølingen skjedde under lek og utenpå klærne, dvs trusen. Lagmannsretten er ikke i tvil om at befølingen faller innenfor begrepet seksuell handling, og viser både til måten befølingen skjedde på, omstendighetene rundt overgrepene og Bs oppfatning om at tiltalte gjorde dette «… med vilje». Begge de to fornærmede var under 16 år på gjerningstidspunktet. Tiltalte blir å domfelle for overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd.
Det er ikke tvilsomt at forholdet, når det gjelder befølingen av datteren C, må anses for å ha skjedd under særdeles skjerpende omstendigheter, og at det rammes av straffeloven
§ 200 tredje ledd. Det foreligger misbruk av slektskapsforhold, det er tale om flere overgrep over tid, og overgrepene har skjedd i hjemmet, hvor et barn skal kunne føle seg trygg og ivaretatt. Overgrepet innebærer et grovt tillitsbrudd mot barnet.
Lagmannsrettens flertall finner, under noe tvil, at overgrepene mot B ikke kan anses for å ha skjedd under særdeles skjerpende omstendigheter, jf straffeloven § 200 tredje ledd. Det foreligger ingen slik nær tilknytning mellom tiltalte og B at bestemmelsen kommer til anvendelse, jf Rt-1996-1477 og RG-2011-1334.
Lagmannsrettens mindretall, meddommer Daniella Jordanova Baarholm, finner det ikke bevist ut over rimelig og forstandig tvil at tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalen, og at han derfor må frifinnes.
Det avsies fellende dom i samsvar med flertallets syn.
Ved straffutmålingen legges det vesentlig vekt på at tiltalte har forgrepet seg mot bl.a. sin datter, og det vises i så måte til de skjerpende omstendigheter som gjør at straffeloven § 200 tredje ledd kommer til anvendelse.
For øvrig er det skjerpende at det dreier seg om gjentatte overgrep mot to små barn på fem år, og det grove tillitsbruddet overgrepene representerer mot dem begge. Det synes imidlertid ikke å være holdepunkter for at barna, ut fra de opplysninger som foreligger for lagmannsretten, har blitt påført psykisk skade.
Når det gjelder straffenivået ved overtredelser av straffeloven § 200 uttaler tingretten:
«Det skal av allmennpreventive hensyn reageres strengt ved slike overgrep mot barn. Etter revisjonen av sedelighetskapittelet i 2000, har straffenivået ved seksuelle overgrep mot barn vært stigende de siste årene, jf. eksempelvis Rt-2002-844. Lovendringen av 25. juni 2010 innebar en straffeskjerpelse av de mer alvorlige straffebudene i sedelighetskapittelet. Rettspraksis viser en utvikling mot strengere straff for seksualforbrytelser mot barn under 14 år, jf for eksempelvis, Rt-2009-1412 og Rt-2010-85.
Straffenivået for overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd ligger på om lag 75 – 90 dager fengsel, jf eksempelvis Agder lagmannsretts dom av 9. november 2011, RG-2011-1334. Straffenivået for overtredelse av straffeloven § 200 tredje jf annet ledd er noe strengere. Rettspraksis viser ellers at straffenivået varierer en god del avhengig av den konkrete situasjon, herunder grovheten av de aktuelle seksuelle handlinger. Det har også betydning om befølingen har skjedd innenfor eller utenpå klærne.»
Lagmannsretten gir sin tilslutning til dette.
Lagmannsretten finner, etter en samlet vurdering, det riktig å utmåle samme straff som tingretten, dvs fengsel i 90 dager. Straffeloven § 62 første ledd kommer til anvendelse.
Det er fremsatt krav om oppreisningserstatning fra C, oppad begrenset til 30 000 kroner. Tiltalte ble frifunnet for kravet om å betale oppreisningserstatning til B, en avgjørelse som ikke er anket til lagmannsretten. Tiltalte har godtatt å betale oppreisningserstatning til C, dersom han blir domfelt etter tiltalen.
Lagmannsretten finner at vilkårene er oppfylt, jf skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd, jf § 3-3, og fastsetter oppreisningserstatningen til 30 000 kroner. Det er ved fastsettelsen av beløpets størrelse sett hen til at C har blitt utsatt for overgrep fra sin far, at det gjelder gjentatte overgrep over tid, og det store tillitsbrudd dette representerer.
Lagmannsrettens avgjørelse er på dette punkt enstemmig, i det også meddommer Daniella Jordanova Baarholm finner at det er klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått et slikt overgrep mot datteren som fremgår av tiltalen, og at han derfor bør dømmes til å betale oppreisningserstatning.
Det er nedlagt påstand om at tiltalte dømmes til å betale saksomkostninger. Hensett til at han har blitt idømt en ikke ubetydelig fengselsstraff og at han bare har en relativt beskjeden inntekt pr mnd i form av trygd, finner lagmannsretten ikke grunnlag for å idømme saksomkostninger.
Dommen er enstemmig hvor ikke annet fremgår ovenfor.
Domsslutning
1. A, født 0.0.1966, dømmes for overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd jf tredje ledd og straffeloven § 200 annet ledd første punktum, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 90 -nitti- dager.
2. A dømmes til å betale C 30.000 – trettitusen – kroner i oppreisningserstatning innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.
