Sist oppdatert 18. mai 2015 av Advokat Eirik Teigstad
Fornærmede leverte en anmeldelse mot sin samboer for familievold og trusler. Tiltalte ble dømt til fengsel i 1 år og 2 måneder. Fornærmedes bistandsadvokat la ned påstand om erstatning, og fornærmede ble tilkjent 80 000 kroner i oppreisning.
A, er født 0.0.1975 og bor i X 8, 0000 Y. Ved tiltalebeslutning utferdiget av Statsadvokatene i Nordland den 27. juni 2012 ble han satt under tiltale ved Hålogaland lagmannsrett for overtredelse av: I Straffeloven § 219 første ledd for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket noen i sin husstand eller noen i sin omsorg. Grunnlag: I perioden fra 2009 til september 2011, på bopel i X 8 i Y og andre steder, opptrådtre han vedvarende krenkende overfor sin samboer B. Psykiske krenkelser har blant annet bestått i at han jevnlig har kommet med skjellsord og nedsettende bemerkninger til B. Han opptrådte jevnlig aggressivt og truende. Blant annet ved å knuse flere av Bs mobiltelefoner. De fysiske krenkelsen har blant annet bestått i at han ved flere anledninger kastet B i gulvet og minst en gang slo henne i tinningen. Han har ved en anledning dunket hodet hennes mot veggen og ved en annen anledning dyttet henne slik at hun falt i en trapp. Han har jevnlig tatt henne hardt i armen og flere ganger slått henne i brystkassen II Straffeloven § 390a for ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred. Grunnlag: Lørdag 17. desember 2011 kl. 02.50, i Y på utestedet Bona, tok han tak i jakken til C og holdt ham fast. Brønnøy tingrett avsa 04.01.13 dom med slik slutning: 1. A, født 0.0.1975, dømmes for én overtredelse av straffeloven § 219 første ledd og én overtredelse av straffeloven § 390 a til ubetinget fengsel i 1 – ett – år og 9 – ni – måneder, jf. straffeloven § 63 annet ledd, jf. § 64 første ledd. 2. A, født 0.0.1975, dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til B med kr 80.000 – åttitusen – kroner. 3. A, født 0.0.1975, dømmes til å betale saksomkostninger med kr 3.000 – tretusen – kroner. A har erklært anke over dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og oppreisningserstatningen. Hålogaland lagmannsrett besluttet 21. mars 2013 å henvise anken til ankeforhandling . Ankeforhandling ble holdt i Mosjøen 19. – 21. august 2013. Tiltalte møtte og avga forklaring. Han benektet straffskyld. Det ble ført 10 vitner i tillegg til fornærmede, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Aktor nedla slik påstand: 1. A, f. 0.0.75 dømmes for en overtredelse av straffeloven § 219 første ledd samt det forhold som er rettskraftig avgjort ved Brønnøy tingretts dom av 04.01.13 til fengsel i ett år og ni måneder hvorav 60 dager gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf. straffeloven § 52 flg. 2. Saksomkostninger idømmes ikke. Bistandsadvokaten nedla påstand om at anken for så vidt gjelder oppreisningskravet, forkastes. Forsvarer nedla påstand om at tiltalte frifinnes. Lagmannsretten skal bemerke: A er 37 år, bor på X i Y og han er samboer. Han er offshore- arbeider, dekksoperatør, og har en ca. årlig inntekt på 320 000 kroner brutto. Han har en gjeld på om lag 1 850 000 kroner, knyttet til bolig, og er uformuende. Han har forsørgeransvar for tre mindreårige barn. Fornærmede B er 24 år og bor i Y. A og B var samboere fra omkring juni 2009 og til september 2011. De bodde på X i Y i denne perioden, avbrutt av ett opphold mellom juni 2010 til mars 2011, hvor de bodde i Z i Y. A jobbet som dekksoperatør offshore frem til han ble sykemeldt i mars 2010. I perioden august 2010 til november 2010 var A ute på jobb to turer à to uker, og én tur à tre uker. B hadde i perioder flere jobber, herunder på — hotell og på en pub/restaurant, frem til hun fra april 2011 fikk fast jobb i — som sikkerhetskontrollør. Samlivet mellom A og B fremstod utad, og mens de to var sammen med andre, som greit og uproblematisk. De kranglet en del, men i hovedsak ble dette holdt skjult for familie og venner. A har delt omsorg for to gutter, og i perioder har han hatt dem opp til 70 % av tiden. B tok del i omsorgen for barna. Tiltalebeslutningen gjelder perioden fra september 2009 til 27. august 2011. I denne perioden skal tiltalte ha opptrådt vedvarende krenkende overfor sin daværende samboer B, slik gjerningsbeskrivelsen gjengir ovenfor. A stiller seg uforstående til at han skal ha utøvet vold overfor B. Det stemmer ikke at han har påført B blåmerker, og han har heller aldri sett slike på henne. Han erkjenner at han ved noen tilfeller har kalt B med skjellsord, og at han har uttalt at hun var en dårlig stemor, men ikke i et slikt omfang som fornærmede hevder, og bare i forbindelse med jevnbyrdige krangler. A erkjente at han kunne være oppfarende i beruset tilstand, og at han i slike anledninger kunne ta ut sin frustrasjon eller sitt sinne på materielle ting, og det skjedde som regel når paret kranglet. Han forklarte at han blant annet hadde knust en dør, en av Bs mobiltelefoner og en lampe. A forklarte videre at han og B kranglet en god del, om lag en gang pr. uke. Han beskrev seg selv som noe sjalu, men det kunne også fornærmede være. B har på sin side forklart at A ved en rekke anledninger utøvet vold mot henne, at han kom med krenkende uttalelser, at han kontrollerte henne, nektet henne bevegelsesfrihet og at han skapte frykt og redsel hos henne. Hun har konkret forklart seg om i alt elleve episoder fordelt mellom september 2009, og frem til den siste den 27. august 2011. Ut over disse episodene, har hun forklart at A ødela i alt fem av hennes mobiltelefoner, og at vold, kontroll og krenkelser vedvarte i tiden fra september 2009 og til samlivet var slutt. Skyldspørsmålet Lagmannsretten legger følgende til grunn som bevist ut over rimelig tvil: A har ved en rekke anledninger, og gjennom stort sett hele den perioden han og B var samboere, utøvet vold mot henne. Volden har dels bestått i at han har tatt tak i fornærmede og kastet henne i gulvet, mot kjøkken- eller baderomsinnredning, at han har satt seg over magen og brystet hennes når hun lå på gulvet og at han har slått henne i brystkassen og i hodet med knyttet hånd. A har ved en anledning dunket hodet hennes mot veggen, og han har kløpet og holdt henne hardt. Voldsbruken medførte ved flere anledninger at B fikk blåmerker på kroppen. B hadde da, og har fortsatt, flere venninner som har forklart seg som vitner for lagmannsretten, og de har sett blåmerker på B i det tidsrommet tiltalen omfatter. Disse blåmerkene har vært lokalisert på hennes mage, på armer og håndledd, på haka og på rumpe, lår og legger. Ved bevisbedømmelsen har lagmannsretten, foruten fornærmedes forklaring, lagt vekt på vitneforklaringer som underbygger de episodene som fornærmede særlig har trukket frem. Det er også lagt vekt på at B selv meldte fra til det lokale lensmannskontoret, selv om hun ikke ønsket å anmelde forholdet. Det er fremlagt flere notat fra lege- og sykehuskonsultasjoner. Disse inneholder ikke i seg selv vitnesbyrd om at det har foregått voldsutøvelse fra As side. Imidlertid finner lagmannsretten at disse bevisene er vektige og relevante i seg selv, fordi de er tidsnære bevis som underbygger at B i den perioden tiltalebeslutningen omfatter, faktisk så behov for å ta kontakt med politi og lege som følge av volden hun ble utsatt for. Bygget på Bs forklaring, sammenholdt med vitneforklaringer, legger lagmannsretten til grunn at alle episodene med vold skjedde i forbindelse med at A og B var beruset. Det er lagt vekt på As egen forklaring om at han i beruset tilstand kunne være oppfarende og at han kunne la sitt sinne gå ut over materielle ting. A har utvist mangel på impulskontroll under alkoholpåvirkning. Lagmannsretten finner bevist at tiltalte ved flere anledninger ble godt beruset når han drakk alkohol. For nærmere å beskrive hva volden bestod i, trekker lagmannsretten frem et utvalg av de episoder som B har forklart seg om. Utvalget er ikke uttømmende, men beskriver modus. B forklarte at den første hendelsen var i september 2009. A skal da ha tatt tak i henne i forbindelse med en uoverensstemmelse dem i mellom, og kastet henne i gulvet. Det var ingen vitner til denne episoden, og volden var ikke særlig grov. Når denne likevel trekkes frem, er det fordi det var den første episoden, og Bs forklaring om denne beskriver hvordan hun på det tidspunkt ble fullstendig overrasket og at hun trodde A bare tullet. I mai 2010, i etterkant av en fødselsdagsfeiring hos D gikk tiltalte, fornærmede og flere ut på byen. Det oppstod uoverensstemmelse mellom A og B i forbindelse med om de skulle gå inn på et utested, og han dro hjem alene. Da B senere skulle dra hjem ba hun venninnen E om å være med. B var redd for hva som ville skje, og hun ønsket å ha støtte. Da hun kom inn i stuen hjemme, tok D tak i henne, kastet henne i gulvet og satte seg over brystet på henne. Deretter slo han henne med knyttet hånd i brystkassen. E hadde ventet i gangen. Hun hørte tumulter og gikk inn i stua og så det som skjedde. D var overrasket over at hun kom, og gikk mot henne med sin knyttede hånd løftet. E flyktet inn på badet fordi hun ble redd. Mens E var på badet, gikk tiltalte på nytt løs på fornærmede og slo henne. Da E hørte rop og hyl fra stuen, gikk hun ut og så at D hadde tak i håret til B. Jentene kom seg ut, og dro til F. De fortalte ham om det som hadde skjedd, og fikk ligge over hos han. E forklarte at hun selv ble redd under denne hendelsen, og at hun følte seg feig og ille til mote fordi hun sviktet venninnen ved selv å søke tilflukt på badet. F forklarte at han hadde tatt i mot B og en venninne av henne ved en anledning. Slik han forstod det hadde det vært krangling mellom D og B. Det passet dårlig for F fordi han ventet damebesøk, men jentene fikk likevel ligge over. F har avvist at D har utøvet vold mot B, og han mener beskyldningene er falske. Lagmannsretten bemerker at F, selv om det passet dårlig, likevel tok inn de to jentene og lot dem overnatte. Hans omsorg for jentene denne kvelden/natta støtter opp om B og Es forklaring. A og B hadde vært på byen den 19. juni 2010. De bodde da i Z i Y. Da de kom hjem, kastet tiltalte fornærmede på sofaen, satte seg over henne og slo henne i brystkassen. Han tok tak rundt halsen hennes med sin ene hånd, låste hennes ene hånd fast med sine bein og brakk fingrene på hennes andre hånd bakover. B kom seg løs og låste seg inne på badet. Hun ringte til politiet, men siden D stod rett utenfor døren og hamret på denne fikk hun bare hvisket til politiet, og politiet hørte ikke hva hun sa. D kom seg inn på badet, og han slo henne på nytt. Mens han måtte på toalettet, stakk B ut av huset. Hun ringte på nytt til politiet, og lensmann Øvrebust hentet henne. Lensmann Øvrebust forklarte at han først hadde oppsøkt huset etter den første telefonoppringningen fra B, men at han returnerte fordi han ikke fikk kontakt med noen. Da neste telefon kom inn, dro han ut og fikk hentet B til lensmannskontoret. Fornærmede fortalte hva som hadde skjedd. Øvrebust og hans kollega så ingen synlige tegn til vold, men siden B selv ikke ønsket å anmelde forholdet, ble hun ikke undersøkt nærmere. De opplyste imidlertid at det ville bli opprettet sak og anmeldelse på forholdet fra politiets side, og da begynte fornærmede å gråte. B forklarte at D ble veldig sint da han hørte at politiet var innblandet. Da B fikk brev fra politiet om saken, ringte hun og forsøkte å få saken avsluttet. Hun sa at hun ikke ville forklare seg. Saken ble senere henlagt av politiet på grunn av bevisets stilling. Sommeren 2011, på X, etter at B kom hjem fra byen, tok D tak i henne og dunket hodet hennes flere ganger mot veggen. Hun opplevde at det smalt og at det «gnistret». Hun prøvde å stikke ut av huset, men tiltalte fikk tak i henne, og dro henne inn igjen. Hun klarte å stikke av på nytt, flyktet til naboen hvor hun gjemte seg under en bil, og hvor hun ringte til sin søster G som kom og hentet henne. Søsteren ringte en legevaktlege som oppsøkte dem. Legen har skrevet et notat, og han konkluderte med at det ikke var synlige tegn på skader. Han anbefalte likevel at fornærmede ble holdt under oppsikt, og han sa at hun mest sannsynlig hadde en lettere hjernerystelse. Lagmannsretten legger ikke vekt på at legen ikke har gjengitt hendelsesforløpet i sitt notat slik G har forklart for lagmannsretten. Fornærmede ville selv ikke si noe om det som hadde skjedd, og hennes søster hadde bare fått bruddstykker av historien. Den siste episoden skjedde i følge fornærmede G etter feiringen av As bursdag den 27. august 2011. Gjestene var gått hjem, men det var avtalt at F og hans daværende samboer H skulle komme tilbake etterpå. Før de kom, tok D tak i G og slengte henne i gulvet, satte seg over henne og slo henne fem ganger i tinningen. Fornærmede opplevde også ved denne anledningen at det «gnistret» i øynene. D slo henne også på haken. H forklarte at da de kom til huset hørte hun helt ut på gårdsplassen at B hylte. H kom litt før F, og hun var først inne i stua. Hun så at G lå på gulvet, og at A satt i sofaen og så forvirret ut. Tiltalte var veldig full, frustrert og sint. Da F kom til, skilte de partene. D ble med F hjem til dem, og H ble hos G. Tiltalte har, ved gjentatte anledninger, og over en periode på ca. to år, utøvet vold mot B. Han har vært sjalu og han har begrenset Gs bevegelsesfrihet. Videre har han, når G har vært på besøk hos venninner eller andre, sendt stadige tekstmeldinger og gjort telefonoppringninger for å kontrollere henne. Han har krenket henne verbalt ved å bruke skjellsord og nedlatende språk, og han har ødelagt flere av hennes mobiltelefoner. Lagmannsretten finner det bevist ut over rimelig tvil at D har handlet med det nødvendige forsett ved alle de tilfeller han har utøvet vold mot og krenket fornærmede G. Tiltalte har vært beruset når han har utført de fysiske og psykiske krenkelsene, men skal bedømmes som edru, jf. straffeloven 45. A blir etter dette å domfelle for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd. Straffutmålingen Mishandling i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem, og straffutmålingen for slike lovbrudd er skjerpet i senere tid. I henhold til rettspraksis, blant annet Rt-2010-129, vil straffutmålingen bero på en samlet vurdering hvor en rekke momenter spiller inn. Sentrale elementer vil være hvor lenge krenkelsen har funnet sted, karakteren av de krenkelsene som foreligger, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene. Tidsforløpet i saken her har vært henimot to år. Volden som har vært utøvet har til dels hatt et stort skadepotensial, særlig gjelder det vold mot hodet i to av episodene som er trukket frem. Det har under prosedyrene vært gjort et poeng av at B ikke har hatt skader eller traumer som har latt seg påvise ved legekontroller, eller at hun ikke har hatt andre merker eller synlige tegn på vold enn blåmerker. Det er i den forbindelse lagt vekt på at G er en liten kvinne, mens tiltalte A er en stor kraftig mann. At G ikke har hatt større, mer omfattende eller synlige skader eller merker, er ikke i seg selv av annen betydning enn at skadepotensialet ikke er utløst. Volden i seg selv behøver ikke å ha vært hovedpoenget for D i hans handlinger overfor G. Lagmannsretten ser det slik at D, gjennom bruk av vold, verbale krenkelser og annen kontrollerende opptreden, har truet eller tvunget G til å leve innenfor de rammene han selv har valgt å sette for henne og samlivet deres. Volden har vært tilmålt for å skape den frykt og redsel som skulle til for å oppnå dette, og ikke i seg selv for å skade G fysisk. Lagmannsretten er ikke i tvil om at D, dersom han ville, kunne ha skadet G grovt ved bruk av slag eller grep rundt halsen hennes. Lagmannsretten finner støtte ved utmålingen i Rt-2010-129, hvor det i avsnitt 21 uttales: «Etter min mening er karakteren av voldshandlingene i seg selv ikke avgjørende ved straffvurderingen etter straffeloven § 219. Det sentrale er i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold. Slik saksforholdet er beskrevet i tingrettens dom, har dette vært tilfelle her, noe også lagmannsretten har lagt til grunn for sin straffutmåling. Både de gjentatte truslene om å drepe fornærmede og hennes far i India, tvangen til om natten å lage mat eller vaske huset og domfeltes sterkt nedverdigende betegnelser av henne som «hore» og «hund» er med å understreke dette. Riktig nok har hun selv opplyst at voldsutøvelsen kun skjedde når mannen var beruset. Jeg kan ikke se at det er egnet til å redusere inntrykket av et liv preget av frykt for vold. Jeg viser til at det i tingrettens dom er opplyst at domfelte etter mai 2006 begynte å drikke stadig mer alkohol.» Det vises særlig til Høyesteretts uttalelser her om karakteren av voldshandlinger, og det forhold at gjerningsmannen var beruset når voldsutøvelsen skjedde. Disse uttalelsene har direkte overføringsverdi for saken her. Det «regime» som ble skapt gjennom de handlinger tiltalte nå dømmes for, har preget fornærmede, og det har vært belastende for henne både mens det skjedde, og etterpå. Under veis i den perioden domfellelsen gjelder måtte G ta stadige forholdsregler for å sikre seg mot vold og andre krenkelser. Hun sørget for ikke å være alene med D når hun valgte å ta beslutning om å gjøre ting han ikke likte, eller ikke bifalt, for eksempel å gå ut med venninner på byen. Likeså tok hun forholdsregler når hun kom tilbake fra slike besøk på byen ved å ta med venninner hjem. G innrettet livet sitt etter det regimet hun levde under, og, slik hennes venninner beskrev det, hun forandret seg mye under samlivet med D. Hun var lite tilgjengelig, lite glad og spontan, i det hele tatt ikke den person de kjente fra før. Etter hun gikk fra D har dette endret seg tilbake igjen. Lagmannsretten legger også vekt på den smerte og den avmakt G har følt når hun ble utsatt for vold. I tiden etter hun forlot samlivet med A har G hatt voldsalarm en periode, og hun har følt seg redd og usikker en tid etter. Hun synes imidlertid nå å mestre sin tilværelse. Ved lovendring vedtatt 25. juni 2010, og som trådte i kraft straks, ble strafferammen for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd skjerpet fra fengsel i inntil tre år, til fengsel i inntil fire år. For deler av det straffbare forhold som ble begått før dette tidspunkt, skal det likevel tas hensyn til en gradvis straffskjerpelse, jf. Rt-2009-1412 og Rt-2010-1340. Lagmannsretten viser til Prop. 97 L og lovgivers uttalelser om bakgrunnen for straffskjerpingen. I formildende retning er det intet å bemerke ut over saksbehandlingstiden. Siste forholdet ble begått i august 2011, og saken ble anmeldt i oktober samme år. Det har ikke vært noe direkte liggetid, men det har vært noen problemer med beramming som tiltalte ikke skal hefte for. Dette bør, slik også aktor har tatt til orde for, komme tiltalte til gode. A ble i tingrettens dom funnet skyldig i overtredelse av straffeloven § 390a, tiltalens post II, og dette skal inngå i utmålingen. Det er tiltalens post I som er det alvorligste forholdet og bærende for straffutmålingen. Overtredelsen av straffeloven § 390a ville etter omstendighetene ha medført bot. Bot idømmes ikke idet dette forholdet i stedet anses som en skjerpende omstendighet ved utmåling av fengselsstraffen, jf. straffeloven § 63 andre ledd. A ble ved Brønnøy tingretts dom av 6. januar 2010 dømt til fengsel i 18 dager for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd jf. § 22 første ledd for forhold begått 31. oktober 2009. Dommen er sonet og det avsies nå særskilt dom for overtredelsen av straffeloven § 219 første ledd. Ved utmålingen er det tatt hensyn til prinsippet i straffeloven § 64 første ledd, jf. § 62. Lagmannsretten har ved den konkrete utmålingen sett hen til foreliggende rettspraksis, og særlig den som er lagt frem av partene. Ved utmålingen har lagmannsretten delt seg i et mindretall og et flertall. Flertallet, bestående av fagdommerne og meddommerne Pedersen og Flått, finner at straffen passende bør fastsettes til fengsel i ett år og to måneder. Det er da sett hen til særlig Rt-2010-129 og LH-2011-178485, som begge bedømmes som noe grovere og alvorligere enn saken her. Flertallet finner det klart at samfunnsstraff ikke er anvendelig i dette tilfellet. Flertallet finner videre at fire måneder av straffen bør gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf. straffeloven §§ 52-54. Mindretallet, bestående av meddommerne Myrvoll og Marhaug, finner at straffen bør fastsettes noe strengere. Mindretallet legger vekt på overtredelsens art og grovhet og de belastninger dette har påført fornærmede, og mener at straffen passende bør fastsettes til fengsel i ett år og fire måneder, hvorav fire måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år. Erstatning Tiltaltes anke omfatter oppreisningserstatningen som tingretten fastsatte til 80 000 kroner. I medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd, jf. § 3-3 tilkjennes fornærmede erstatning for ikkeøkonomisk tap. Ved utmålingen skal det tas hensyn til handlingens objektive grovhet, skadevolders skyld, krenkingens art og omfang og skadevirkningene. Det vises for så vidt til beskrivelsen foran vedrørende mishandlingens karakter, omfang og betydning for fornærmede. Det finnes ikke normerte erstatninger ved overtredelser av straffeloven § 219, men det kan til en viss grad ses hen til nivået som er etablert for voldtektsofre, jf. avgjørelsen i Rt-2007-1537. Erstatningen finnes passende satt til 80 000 kroner, som også fastsatt av tingretten. Tingrettens dom, slutningen pkt. 2, blir dermed stående. Det er ikke påstått, og det idømmes derfor ikke saksomkostninger slik lagmannsrettens resultat er etter tiltaltes anke. Dommen er avsagt med den dissens som fremgår ovenfor. Domsslutning: 1. A, født 0.0.1975 dømmes for én overtredelse av straffeloven § 219 første ledd samt det forhold som er rettskraftig avgjort ved Brønnøy tingretts dom av 4. januar 2013 til fengsel i 1 – ett – år og 2 – to – måneder, hvorav 4 – fire – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven §§ 52-54, jf. straffeloven § 63 annet ledd og § 64 første ledd. 2. Anken for så vidt gjelder tingrettens dom, slutningens punkt 2, forkastes.
Les mer om retten til bistandsadvokat etter familievold eller kontakt en bistandsadvokat i Oslo her.
