Sist oppdatert 16. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble dømt til 5 måneder i fengsel, samt å betale 25 000kr i erstatning til mindreårig gutt etter seksuell omgang. Fornærmede og tiltalte hadde møtt hverandre på et nettsted for homofile. Fornærmede var på tidspunktet 15 år og 9 måneder gammel.
Oslo tingrett avsa 22. mars 2013 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1973, dømmes for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd til fengsel i 5 – fem – måneder.
2. A frifinnes for krav om oppreisning.
3. I sakskostnader for tingretten betaler A 3 500 – tretusenfemhundre – kroner.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken, som gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen, ble ved lagmannsrettens beslutning av 28. mai 213 henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder straffutmålingen. Etter at anken ble henvist, har fornærmede begjært ny behandling av oppreisingskravet.
Ankeforhandling ble holdt 27. september 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A og ett vitne, fornærmede, avga forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Forsvarer nedla slik påstand:
1. Tiltalte anses på mildeste måte for så vidt angår straffutmålingen.
2. Anken forkastes for så vidt angår oppreisningskravet.
3. Saksomkostninger ilegges ikke for tingretten eller lagmannsretten.
Aktor nedla slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. Saksomkostninger idømmes etter rettens skjønn.
Bistandsadvokaten nedla slik påstand:
Tiltalte dømmes til å betale oppreisning til fornærmede etter rettens skjønn oppad begrenset til 30 000 kroner.
Lagmannsretten bemerker:
Tiltalte, A, er i tingretten funnet skyldig i overtredelse av straffeloven § 196 første ledd. Det straffbare forholdet er i tingrettens dom beskrevet slik:
Tiltalte og fornærmede forklarte seg i all hovedsak likt om kontakten mellom dem før de møttes, og om den seksuelle aktiviteten som fant sted i tiltaltes leilighet senere samme kveld. Begge forklarte at fornærmede sugde tiltaltes penis og at tiltalte hadde analt samleie med fornærmede. På denne bakgrunn er retten overbevist om at tiltalte og fornærmede kom i kontakt med hverandre gjennom «chatting» på nettstedet Gaysir, hvor de begge hadde registeret brukerprofiler. De avtalte at tiltalte skulle kjøre og hente fornærmede i X samme kveld. Den avtalte hensikten med å møtes var seksuelt samkvem. Tiltalte kjørte motorsykkel fra Oslo til X. Deretter kjørte de hjem til tiltalte, fornærmede satt bak på motorsykkelen. I leiligheten hadde tiltalte analt samleie med fornærmede og fornærmede sugde tiltaltes penis.
Ved straffutmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i forarbeidene til endringen i straffeloven § 196 som innebar at maksimalstraffen ble økt fra fem til seks år. Endringen trådte i kraft 25. juni 2010, det vil si før den straffbare handling fant sted.
Det fremgår av forarbeidene at lovgiver ønsket en skjerpelse av straffenivået, og forarbeidene inneholder også anvisninger på nye normalstraffenivåer, jf. Prop.97 L 2009-2010. Av proposisjonens kapittel 5.5.2.1 framgår at:
Den seksuelle lavalderen på 16 år gir uttrykk for at barn under 16 år ikke har forutsetningene for å gi straffriende samtykke til seksuell omgang. Selv om en del av sakene kan være av en annen karakter enn etter bestemmelsen om seksuell omgang med barn under 14 år, kan også seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år være alvorlige straffbare forhold. Men graden av straffverdighet vil kunne variere avhengig av fornærmedes og gjerningspersonens alder, utvikling og forhold seg imellom.
Departementet mener normalstraffnivået for seksuell omgang som består i samleie, jf. § 206 der det verken foreligger skjerpende eller formildende omstendigheter, bør være rundt fengsel i 6 måneder. Det klare utgangspunktet er at straffen skal være ubetinget.
Under henvising til det som ovenfor er gjengitt fra forarbeidene, legger lagmannsretten i likhet med tingretten til grunn at det forhold som tiltalte er funnet skyldig i å ha begått, i utgangspunktet kvalifiserer for en straff av ubetinget fengsel i seks måneder.
Tingretten fastsatte straffen til fengsel i fem måneder, med den begrunnelse at det burde gis fradrag med én måned på grunn av tiltaltes erkjennelse av de faktiske forhold. Forsvarer har gjort gjeldende at straffen er for streng og har i den forbindelse anført at tingretten skulle ha tatt hensyn til at tiltaltes skyld må anses som begrenset, at fornærmede hadde en spesielt aktiv rolle og dessuten løy overfor tiltalte, samt at fornærmede bare var tre måneder yngre enn lovens aldersgrense på 16 år.
Lagmannsretten kan ikke se at graden av tiltaltes skyld er så lav at det av den grunn bør foretas noen reduksjon i forhold til normalstraffenivået. Fornærmede fremstår ikke som en person som er moden for sin alder, og lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at tiltalte – da han kom til X for å hente fornærmede – innså muligheten av at fornærmede kunne være yngre enn 16 år. Til tross for at tiltalte overfor fornærmede hadde gitt uttrykk for at han ville kreve å få se legitimasjon da de to «chattet» på internett, unnlot han likevel å gjøre dette.
Slik lagmannsretten ser det, er det mye som tilsier at tiltalte bevisst inntok det standpunkt at han uavhengig av om tiltalte var yngre enn 16 år, uansett ville gjennomføre de handlinger han er funnet skyldig i. Under enhver omstendighet er det ikke tvilsomt at det må karakteriseres som grovt uaktsomt av ham å gjøre dette uten å foreta ytterligere undersøkelser.
Etter lagmannsrettens syn kan det heller ikke begrunne en reduksjon i straffen at det var fornærmede som på eget initiativ tok kontakt med tiltalte og sterkt oppfordret tiltalte til å komme til X for å hente ham, og at fornærmede løy om sin alder da de to «chattet» på internett. Personer under 16 år er umodne og har behov for beskyttelse, og de hensyn som ligger til grunn for straffeloven § 196 tilsier at de også må beskyttes mot seg selv også når de opptrer slik fornærmede gjorde.
Da den seksuelle omgangen fant sted var fornærmede 15 år og 9 måneder. Tatt i betraktning at tiltalte var 39 år, og således svært mye eldre, er det etter lagmannsrettens syn ikke noe formildende moment at fornærmede bare var tre måneder yngre enn aldersgrensen på 16 år i straffeloven § 196.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at ingen av de forholdene som forsvarer mener at tingretten skulle ha tillagt vekt, kan begrunne at straffen settes lavere. Men lagmannsretten finner i likhet med tingretten at tiltaltes erkjennelse av de faktiske forholdene bør føre til at straffen reduseres med én måned. Det vises i den forbindelse til Rt-2005-126 hvor en 30 år gammel ble idømt straff av fengsel i 120 dager for hatt samleie med en pike på 14 år og 11 måneder. Siktede hadde erkjent de faktiske forholdene. I Rt-2013-188 avsnitt 18 uttaler førstvoterende at straffen i Rt-2005-126 «uten denne tilståelsen ville blitt fengsel i fem måneder». Det ble altså gitt én måneds strafferabatt for en erkjennelse som i tilsvarer den som tiltalte har gitt.
Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at straffen på fem måneders fengsel som tingretten har fastsatt, er passende. Tiltaltes anke over straffutmålingen blir derfor å forkaste.
Fornærmede har begjært ny behandling av oppreisningskravet.
Etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på person, pålegges «å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke økonomisk art.» Lagmannsretten har ovenfor konkludert med at tiltalte i alle fall har opptrådt grovt uaktsomt. Lovens vilkår for å tilkjenne fornærmede oppreisning er således oppfylt.
For så vidt gjelder fastsettingen av oppreisningsbeløpets størrelse bestemmer skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd andre punktum:
Ved krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven § 195, § 196 og § 200 tredje ledd, skal det ved utmålingen av oppreisning særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.
I denne saken er det tale om ett overgrep. På bakgrunn av bevisførselen for lagmannsretten synes det per i dag ikke som om overgrepet påført fornærmede varige skader.
I Rt-2004-1068 avsnitt 36 har Høyesterett uttalt følgende om det ved fastsettelse av oppreisning for overtredelse av straffeloven § 195 skal tas hensyn til fornærmedes eventuelle medvirkning:
Det er åpenbart at barnets, eller den unges, deltakelse i handlingen i det typetilfellet som jeg her ser på, er av en annen karakter enn når det for eksempel gjelder overgrep overfor barn på fire-fem år. Men bestemmelsen i straffeloven § 195 er satt for å verne mindreårige mot å bli utnyttet seksuelt, og det klare utgangspunktet også ved utmåling av oppreisningserstatning må være at ansvaret ligger hos den voksne. Å sette ned erstatningen fordi den unge frivillig har deltatt i handlingen, kan derfor som hovedregel ikke være aktuelt, og jeg ser det som utvilsomt at det ikke bør gjøres i vår sak.
Uttalelsen knytter seg til straffeloven § 195, men må også anses relevant ved overtredelse av straffeloven § 196. Slik lagmannsretten ser det, skal det imidlertid ikke like mye til for å ta hensyn til den fornærmedes egen opptreden ved overtredelse av § 196 som ved overtredelse av § 195. Tatt i betraktning at fornærmede var 15 år og 9 måneder da hendelsen fant sted, at fornærmede selv på eget initiativ tok kontakt med tiltalte og sterkt oppfordret ham til å komme til X for å hente ham, samt at fornærmede løy om sin alder da de to «chattet» på internett, finner lagmannsretten at det ved utmålingen bør tas et visst hensyn til fornærmedes opptreden. Men sett i lys av at det er tale om overgrep hvor lovgivingen bygger på det syn at den som er under 16 år har behov for et sterkt vern, og at tiltalte og fornærmede ikke på noen som helst måte var likebyrdige med hensyn til alder og utvikling, tillegges fornærmedes opptreden likevel bare begrenset vekt.
Ut fra en samlet vurdering fastsettes oppreisningen etter dette til 25 000 kroner.
Fordi tiltaltes anke har vært forgjeves, finner lagmannsretten at tiltalte bør dømmes til å betale omkostninger til det offentlige med 3 000 kroner, jf. straffeprosessloven § 436 første ledd, jf. annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Anken over straffutmålingen forkastes.
2. A dømmes til å betale 25.000 – tjuefemtusen – kroner i oppreisningserstatning til C innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 3.000 – tretusen – kroner til det offentlige.
