Sist oppdatert 28. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble dømt til 120 dager i fengsel for utuktig omgang med mindreårig. Fornærmede ble tilkjent 50 000kr i erstatning for seksuelle overgrep.
Statsadvokatene i Hedmark og Oppland satte den 20. august 2012 A, født 0.0.1947, under tiltale for overtredelse av:
Straffeloven § 200 annet ledd første punktum
for å ha foretatt seksuell handling med barn under 16 år.
Grunnlag:
Ved en eller flere anledninger i perioden fra februar 2008 til september 2011 i X i Y, befølte han B født 0.0.2004, i skrittet.
Glåmdal tingrett avsa dom i saken 16. januar 2013. Dommen hadde slik slutning:
1. A, født 0.0.1947, dømmes for overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd første punktum til fengsel i 120 -etthundreogtyve- dager.
2. A dømmes til å betale B oppreisningserstatning med 50 000 -femtitusen- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.
3. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med 5 000 -femtusen- kroner.
A har anket tingrettens dom for så vidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen, samt oppreisningserstatningen.
Ved lagmannsrettens beslutning av 1. mars 2013 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Hamar tinghus 27.- 29. august 2013. Tiltalte møtte og avga forklaring. Forklaring fra fornærmede avgitt i to dommeravhør, og forklaring i ett dommeravhør fra fornærmedes bror, C, ble avspilt. Ytterligere 13 vitner avga forklaring. For øvrig ble skriftlig bevis og billedmateriale dokumentert.
Aktor nedla slik påstand:
1. A, f. 0.0.1947 dømmes for overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd første punktum til fengsel i 120 dager.
2. A, f. 0.0.1947 dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten fastsatt etter rettens skjønn.
Bistandsadvokaten nedla påstand om at tingrettens dom vedrørende oppreisningserstatning stadfestes.
Forsvarer nedla påstand om at tiltalte frifinnes, subsidiært at tiltalte anses på mildeste måte.
Lagmannsretten bemerker:
Skyldspørsmålet
Lagmannsretten legger til grunn at beføling av en annen persons kjønnsorgan regnes som seksuell handling, enten det skjer på naken hud eller utenpå klærne, jf. Rt-2006-431 avsnitt 10.
Straffeloven § 200 annet ledd første punktum rammer den som foretar seksuell handling med barn under 16 år.
Fornærmede var i den angjeldende perioden mellom fire og syv år gammel.
Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Hoffmann og Raa, ekstraordinær lagdommer Stoltz og meddommerne Lund, Olsen og Trømborg, har etter en samlet bevisvurdering funnet det bevist utenfor enhver rimelig tvil at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen. Han har utvilsomt handlet forsettlig idet han har handlet med viten og vilje. Handlingene er ikke ubevisste eller resultat av tilfeldig berøring, men bevisste handlinger som omfattes av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 200 annet ledd første punktum.
Flertallet finner det bevist at tiltalte minst to ganger har befølt fornærmedes kjønnsorganer, og at hun ble befølt direkte på huden ved minst ett av tilfellene. Dette gjelder en hendelse som fant sted på verandaen utenfor tiltaltes hus, og en hendelse som fant sted på badet i forbindelse med at fornærmede var på toalettet.
Fornærmede har i det første dommeravhør 21. november 2011 fortalt at tiltalte flere ganger har tatt henne på tissen, og at dette har skjedd innenfor klærne. Forklaringen under dommeravhøret skjedde i hovedsak ved at hun skrev og tegnet på et ark eller på gulvteppet, ved hånd- og hodebevegelser, og med en bamse som «mellommann». Etter flertallets syn svekker det ikke bevisverdien av forklaringen at denne i liten grad skjedde verbalt. Fornærmedes uttrykksform i avhøret er lett å forstå.
Dommeravhøret av fornærmede har imidlertid noe redusert bevisverdi fordi dette ikke ble gjennomført innen to uker etter at anmeldelsen av den straffbare handlingen ble inngitt til politiet, jf. straffeprosessloven § 239 fjerde ledd, men først etter ca. syv uker. Bevisverdien reduseres også ved at avhører tidlig i avhøret stiller ledende spørsmål ved selv å introdusere tiltalte som gjerningsmann: «Jeg har fått høre at du måtte sitte på fanget til en mann som heter A», og deretter handlingen: «Og så at han tok på tissen din».
Fornærmedes forklaring i det første dommeravhøret fremstår som troverdig. Dette blant annet fordi hun korrigerer avhører der hvor avhører har misforstått noe hun har fortalt. Flertallet finner grunn til å feste lit til at fornærmedes forklaring i dommeravhøret gir en riktig beskrivelse av det som har skjedd. Flertallet mener at det ikke kan tillegges vekt at fornærmede i det andre dommeravhøret ikke ville snakke om overgrepene.
Fornærmedes forklaring i det første dommeravhøret styrkes også ved at hun rett etter at forholdet ble avdekket i september 2011 fortalte om det som hadde skjedd, og da særlig til sin bror C som på dette tidspunktet var ca. 14 år gammel. C har i dommeravhør 21. november 2011 fortalt at fornærmede overfor han hadde sagt at tiltalte hadde tatt nedi buksen på henne, og tatt henne på tissen. Også brorens forklaring fremstår som troverdig.
Fornærmede har også forklart seg om tiltaltes overgrep mot henne til andre familiemedlemmer og til sin stefar, som er nevø av tiltalte.
Tiltalte har i lagmannsretten bekreftet at han noen få ganger har vært alene sammen med fornærmede i sitt hus i X, som ligger like ved huset hvor fornærmede bor. Flertallet legger etter dette til grunn at tiltalte derved hadde muligheten for å begå de handlinger som omfattes av tiltalen.
Psykolog Vilde Wahlstrøm som har behandlet fornærmede siden sommeren 2012, har gitt fornærmede diagnosen F43.1 Posttraumatisk stresslidelse. Psykolog Wahlstrøm har i lagmannsretten fortalt at fornærmedes handlingsmønster ikke alene kan forklares med foreldrenes skilsmisse, eller at moren tidvis kan ha en noe uforutsigbar adferd, men skyldes at fornærmede har vært utsatt for seksuelle overgrep.
To av tiltaltes nevøer har for lagmannsretten fortalt at de som ungdommer hadde funnet barnepornografiske blader hjemme hos tiltalte. Flertallet finner disse forklaringene troverdige, og fester således ikke lit til at tiltalte og hans ektefelle benekter dette. Etter flertallets syn bekrefter dette tiltaltes seksuelle tiltrekning mot mindreårige jenter.
Tiltaltes pedofile legning bekreftes også av vitneforklaringer i lagmannsretten fra fire voksne kvinner som skal ha blitt utsatt for seksuelle overgrep fra tiltalte da de var barn. Disse overgrepene er av samme karakter som overgrepene mot fornærmede. Tre av kvinnene er i familie med tiltalte. Vitnenes forklaringer fremstår som troverdige, og flertallet finner det overveiende sannsynlig at disse overgrepene har skjedd. Det er ikke uvanlig at overgrep i barndommen først kommer frem etter mange år. En av kvinnene fortalte også at hennes søster skal ha blitt utsatt for seksuelle overgrep fra tiltalte da hun var barn. Tiltalte har dessuten bekreftet at han har blitt anmeldt for seksuelle overgrep mot en mindreårig jente i Sverige, men at denne anmeldelsen ble henlagt. Tiltalte er således beskyldt for å ha begått seksuelle overgrep mot en rekke mindreårige jenter. Disse overgrepene skal ha funnet sted over flere tiår.
Tiltalte benekter å ha begått overgrep mot fornærmede eller andre. Han mener at anmeldelsen kan skyldes en sammensvergelse mot ham fra slekt og venner, med bakgrunn i et uavklart arveoppgjør mellom tiltalte og hans bror vedrørende huset i X hvor tiltalte bor.
Etter flertallets syn fremstår tiltalte for retten som lite troverdig. Flertallet finner ingen holdepunkter for at anmeldelsen for seksuelle overgrep, med den betydelige belastning dette har medført for fornærmede og hennes familie, skal være foranlediget av en eventuell uoverensstemmelse i familien vedrørende et arveoppgjør.
Flertallet har etter dette kommet til at tiltalte skal dømmes i samsvar med tiltalen for overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd første punktum.
Mindretallet, meddommer Wilhelmsen, mener at det ikke foreligger tilstrekkelige bevis for domfellelse, og at tiltalte derfor må frifinnes.
Straffeutmåling
Ved straffutmålingen har lagmannsretten funnet en viss veiledning i Høyesteretts avgjørelser inntatt i Rt-2013-850 og HR-2011-2037-U.
Allmennpreventive hensyn tilsier at det må reageres strengt og utmåles en ubetinget fengselsstraff for de seksuelle handlinger tiltalte dømmes for.
En enstemmig lagmannsrett er kommet til at straffen i samsvar med aktors påstand kan settes til fengsel i 120 dager.
Ved straffutmålingen har lagmannsretten i skjerpende retning lagt vekt på at det dreier seg om flere alvorlige seksuelle overgrep overfor et lite barn, med stort skadepotensiale. Overgrepene er begått av fornærmedes nærmeste nabo, som hun hadde tillit til, og som hun kalte onkel.
Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger spesielle formildende omstendigheter i saken.
Oppreisning
Bistandsadvokaten har fremmet krav om oppreisning, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a. Etter denne bestemmelsen kan fornærmede tilkjennes oppreisning dersom hun er påført skade. Bestemmelsen omfatter både fysisk skade og psykisk skade. Spørsmålet her er om tiltaltes handlemåte har påført fornærmede psykisk skade.
En enstemmig lagmannsrett finner at beviskravet er oppfylt for så vidt gjelder overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd første punktum med virkning for erstatningskravet. Det bemerkes spesielt at den dommer som har stemt for frifinnelse for straffeansvar, meddommer Wilhelmsen, mener at det foreligger kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har krenket fornærmede ved å beføle hennes kjønnsorganer både utenpå og under klærne.
Lagmannsretten finner det bevist at fornærmedes diagnose F43.1 Posttraumatisk stresslidelse i hovedsak skyldes de seksuelle overgrepene som hun er blitt utsatt for fra tiltalte, og viser til redegjørelsen ovenfor om dette.
Lagmannsretten mener at erstatningsbeløpet passende kan settes til kr 50 000.
Ved utmålingen av erstatningen legges det særlig vekt på at det er stor sannsynlighet for at skaden som fornærmede er blitt påført vil kunne få langtidsvirkninger.
Sakskostnader
Anken har ikke ført frem. Tiltalte skal da som hovedregel dømmes til å betale sakskostnader, jf. straffeprosessloven § 436. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra dette utgangspunktet. Lagmannsretten mener at omkostningsansvaret for lagmannsretten passende kan settes til kr 10 000, som kommer i tillegg til omkostningsansvaret for tingretten med kr 5 000, til sammen kr 15 000.
Domsslutning
1. A, født 0.0.1947, dømmes for overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd første punktum til fengsel i 120 – etthundreogtyve – dager.
2. A dømmes til å betale B oppreisningserstatning med 50.000 – femtitusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
3. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for tingrett og lagmannsrett med 15.000 – femtusen – kroner.
