Oppreisning

Oppreisning er en erstatningspost som er ment å kompensere for den «tort og svie» som krenkelsen har påført skadelidte. Oppreisningserstatning er meget praktisk i alle tilfeller der noen er utsatt for en straffbar handling, ettersom vilkårene for oppreisning som regel er oppfylt i disse tilfellene.

Vilkårene for å få oppreisning er nesten helt like uavhengig av om man krever erstatningen direkte fra skadevolder eller om man krever det fra Kontoret for voldsoffererstatning. En liten forskjell er det likevel, da Kontoret for voldsoffererstatning alltid har et krav om at krenkelsen har medført personskade. Hovedregelen også ellers er at krenkelsen har medført personskade, men det finnes også et viktig unntak som er meget praktisk for fornærmede i straffesaker.

Vilkårene for å ha krav på oppreisning

Hovedregelen om oppreisning følger av skadeserstatningsloven § 3-5. Denne har to alternative hovedvilkår, som kan formuleres slik:

1. Enten at skadevolder grovt uaktsomt eller forsettlig har påført skadelidte en personskade.
2. Eller at skadevolder grovt uaktsomt eller forsettlig har brutt et straffebud som nevnt i skadeserstatningsloven § 3-3.

At det er handlet grovt uaktsomt eller forsettlig er ikke noe stort problem i straffesaker, da dette nesten alltid er oppfylt (et praktisk viktig unntak kan være saker om uaktsom bilkjøring der noen blir skadet, men bilføreren likevel får bot for uaktsom kjøring).

Alternativet om personskade

Den som altså har blitt påført en personskade som følge av en grovt uaktsom eller forsettlig handling (f.eks vold) har derfor krav på oppreisningserstatning.

Kravet om hva som anses som «personskade» er ikke strengt. Et blåmerke vil være mer enn nok. Psykiske skader er likestilt med fysiske. Forbigående psykiske skader er også nok. Det vil være en fordel å kunne dokumentere slike skader ved hjelp av legejournaler eller bilder.

I noen tilfelle har en straffbar handling ikke medført personskade. Men da kan en ofte finne hjelp i alternativet som beskrives nedenfor.

Brudd på straffebudene som er nevnt i § 3-3

Skadeserstatningsloven § 3-3 ramser opp en rekke straffebud. Grovt uaktsomt eller forsettlig brudd på en av disse gir krav på oppreisning selv om det ikke er tale om noen personskade.

Dette gjelder følgende straffbare handlinger i straffeloven:

  • § 147 – Innbrudd
  • §§ 168 og 169 – Falsk forklaring eller anmeldelse
  • § 192  – Voldtekt
  • § 193 – Misbruk av stilling, avhengighets- eller tillitsforhold
  • § 194 – Misbruk av noen som er plassert på institusjon
  • § 195 – Seksuell omgang med barn under 14 år
  • § 196 – Seksuell omgang med barn under 16 år
  • §§ 197 og 198  – Incest
  • § 199 – Seksuell omgang med stebarn, fosterbarn eller pleiebarn
  • § 200.3 – Grovt tilfelle av seksuell handling med barn under 16 år
  • § 217 – Barnebortføring (av eget barn)
  • § 218 – «Omsorgssvikt»
  • § 219 – Vold i nære relasjoner / familievold
  • § 220 – Ekteskap / partnerskap med noen under 16
  • § 228 – Legemsfornærmelse (vold)
  • § 390a – Skremmende / plagsom atferd

I tillegg gjelder den hele kapittel 21 og 25 i straffeloven, hvor de viktigste bestemmelsene er:

  • § 223 – frihetsberøvelse
  • § 224 – Menneskehandel / trafficking
  • § 227 – Trusler
  • § 266 – Utpresning
  • §§ 267 og 268 – Ran og grovt ran
  • § 269 – Ransforbund

Det er altså svært mange straffebud som gir hjemmel for at den fornærmede har krav på oppreisningserstatning. Dette medfører derfor at fornærmede i nesten alle straffesaker kan kreve at politiet fremmer krav om oppreisning, ved at politiet fremmer deres erstatningskrav under selve saken.

Tilleggsvilkår ved oppreisning fra Kontoret for voldsoffererstatning

Selv om man skulle kreve erstatningsposten direkte fra skadevolder i en straffesak, eller i en sivil sak i forliksrådet/retten, så er det jo ikke sikkert at skadevolder har noe penger å betale med. Kanskje eier han ingenting, og har så lav inntekt at namsmannen ikke kan ta utlegg i lønn eller trygd.

I de tilfellene er det meget praktisk å søke om oppreisning fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV). KFV krever imidlertid alltid at vilkåret om personskade er oppfylt. Dette kan medføre at man kan få dom for oppreisning i retten, for eksempel for trusler, uten at man har krav på å få dette dekket av KFV. I saker om alvorlige seksualforbrytelser er praksis slik at det ikke kreves dokumentasjon på personskade, rett og slett fordi det har formodningen mot seg at fornærmede ikke er påført en psykisk skade.

Kontoret for voldsoffererstatning krever også at saken er anmeldt. Det er imidlertid ikke noe krav om at saken har ført til domfellelse, da også henlagte saker kan gi grunnlag for voldsoffererstatning som følge av det lavere beviskravet.

Fri rettshjelp eller bistandsadvokat

Den som har blitt utsatt for en straffbar handling vil i de fleste tilfelle ha krav på fri rettshjelp enten gjennom rettshjelpsloven, ved direkte dekning for Kontoret for voldsoffererstatning eller gjennom ordningen med bistandsadvokat. Ta gjerne kontakt med våre advokater dersom du har blitt utsatt for et straffbart forhold og ønsker å vite mer om hva du har krav på.

Utmåling av oppreisning

Utmåling av oppreisning er som hovedregel basert på en skjønnsmessig vurdering der retten eller voldsoffererstatningsmyndighetene tar i betraktning handlingens grovhet, krenkelsens art og skadelidtes skader. I noen tilfelle er utmålingen normert. Et eksempel er ved voldtekt til samleie, der Høyesterett har normert oppreisningen til kroner 150 000.

Nedenfor følger en rekke artikler som tar for seg utmåling av oppreisning for mange ulike typer krenkelser:

 

Advokat Eirik Teigstad

Skrevet av Advokat Eirik Teigstad

  • +(47) 932 83 220
  • teigstad@advokat-teigstad.no