To menn, en far og en sønn, ble tiltalt for å ved flere anledninger ha opptrådt truende overfor sin nabo, samt legemsbeskadigelse. Den ene tiltalte ble frifunnet for alle punkter, mens den andre tiltalte, sønnen, ble funnet skyldig. Sønnen hadde bitt av deler av øret til fornærmede under en konfrontasjon. Den tiltalte sønnen ble dømt til fengsel i 11 måneder, samt til å betale 24 788 kroner i erstatning og 50 000 kroner i oppreisning til fornærmede.

 

Statsadvokatene i Hedmark og Oppland satte 2. januar 2012 A og B under tiltale ved Glåmdal tingrett for overtredelse av:

Straffeloven § 229 annet straffalternativ jf § 232

for under andre særdeles skjerpende omstendigheter, å ha skadet en annen på legeme eller helbred og legemsbeskadigelsen hadde tilfølge sykdom eller arbeidsudyktighet som varte over 2 uker eller uhelbredelig lyte, feil eller skade. Ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger skal det blant annet særlig legges vekt på om overtredelsen har skjedd uprovosert eller om den er begått av flere i fellesskap.

Grunnlag:

Gjelder nr. 2 B.

Torsdag 21. april 2011 ca kl. 13.00 i —vegen i X mens A forholdt seg som beskrevet i post III, slo han uten foranledning C gjentatte ganger i hodet. Han grep rundt halsen til C med en arm og holdt ham fast og bet av øvre del av C sitt venstre øre, hvilket medførte varig skade på øret.

Straffeloven § 227 annet straffalternativ

for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Grunnlag:

Gjelder nr. 2 B.

Til tid og på sted som omtalt under post I og post III, uttalte han at ‘jeg skal knerte deg, åpner du ikke vegen’, ‘ åpner du ikke vegen så dreper jeg deg’, ‘åpner du ikke vegen så tar jeg det andre øret også’, eller liknende, hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.

Straffeloven § 228 første ledd jf § 232

for under andre særdeles skjerpende omstendigheter, å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme. Ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger skal det blant annet særlig legges vekt på om overtredelsen er begått av flere i fellesskap eller har skjedd uprovosert

Grunnlag:

Gjelder nr. 1 A.

Torsdag 21. april 2011 ca kl. 13.00 i —vegen i X tok han tak med begge hender i kjeledressen til C i brysthøyde, dro han mot seg og holdt ham fast mens B forholdt seg som beskrevet i post I og II.

Glåmdal tingrett avsa dom i saken den 11. september 2012. Dommen hadde slik slutning:
1. A, født 0.0.1944, frifinnes for tiltalebeslutningen post III.
2. B, født 0.0.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven § 229 annet straffalternativ og straffeloven § 227 første straffalternativ, alt sammenholdt med straffeloven § 63 annet ledd, til fengsel i 7 – syv – måneder. Fra straffen trekkes 6 – seks – dager for utholdt varetekt.
3. A frifinnes for erstatningskrav.
4. B dømmes til innen 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse å betale C erstatning for lidt tap med 10 000 – titusen – kroner, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
5. B dømmes til innen 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse å betale C oppreisningserstatning med 40 000 – førtitusen – kroner, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
6. A og B ilegges ikke saksomkostninger.

Statsadvokatene i Hedmark og Oppland påanket tingrettens dom for så vidt gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedørende tiltalebeslutningens post III, frifinnelsen av A, og for bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under reaksjonsfastsettelsen hva gjaldt B. C begjærte ny behandling av de sivile krav.

Ved lagmannsrettens beslutning av 25. oktober 2012 ble anken fremmet til ankeforhandling, og det ble besluttet ny behandling av de sivile krav.

Ankeforhandling ble holdt i Hamar tinghus den 14. og 15. februar 2013. Begge de tiltalte møtte og avga forklaring. Fornærmede og ytterligere seks vitner avga forklaring. I tillegg avga psykologspesialist Helen Christie forklaring som sakkyndig vitne. For øvrig ble skriftlige bevis og billedmateriale dokumentert.

Aktor nedla påstand om at A dømmes til fengsel i 60 dager, og at B dømmes til fengsel i ett år og fire måneder.

Advokat Aansløkken nedla på vegne av A slik påstand:

Prinsipalt:
1. A frifinnes.
2. A frifinnes for erstatningskravet.

Subsidiært:
3. A anses på mildeste måte.

Advokat Jakobsen nedla på vegne av B slik påstand:

Anken forkastes.

Lagmannsretten bemerker:

De to tiltalte i saken, A og B er henholdsvis far og sønn. B driver gården Y, som er naboeiendommen til fornærmedes gård, Z. Det er på det rene at fornærmede er eier av en vei nær Y gård, og at de tiltalte gjennom flere år har brukt veien til trening av travhester. Det er videre på det rene at det forut for den 21. april 2011 hadde vært uenigheter mellom de to tiltalte og fornærmede vedrørende bruken av veien, og da særlig bruk om våren, herunder ansvar for vedlikehold.

Et par uker tidligere hadde fornærmede stengt veien ved bruk av trafikkjegler. Den 20. april 2011 ble han gjort kjent med at de tiltalte til tross for dette kjørte med hest på veien. Fornærmede stengte på den bakgrunn veien med en kjetting, om morgenen den 21. april.

B så at veien ble stengt. Han ringte sin far, som sa han skulle ordne dette. A kjørte med sin bil til stedet. Han parkerte bilen sin på veien, på en slik måte at fornærmede ikke kom forbi med sin traktor da han var på vei hjem. Han satte seg utenfor bilen for å vente på fornærmede. Etter en stund kom fornærmede til stedet, og det utviklet seg til et munnhuggeri dem i mellom, som i hovedsak gikk ut på at A forlangte at veien ble åpnet og kjettingen fjernet, mens fornærmede ville slippes frem.

De to tiltalte og fornærmede har etter dette gitt forskjellige redegjørelser for det videre hendelsesforløpet. Mens fornærmede har forklart at A klatret opp på traktorens bakpart og grep fatt i ham gjennom den åpne bakluken i traktoren, har A forklart at han aldri var bakpå traktoren, og at han ikke på noe tidspunkt grep fatt i fornærmede mens han var inne i traktoren. Det som er på det rene, er at B på et tidspunkt kom til stedet, og at han gikk inn i traktoren, hvor fornærmede satt, og at det ble et basketak hvor B bet av en del av fornærmedes øre.

A

Ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for forholdet omhandlet under tiltalebeslutningens post III, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, bestående av lagdommerne Lund og Hoffmann, ekstraordinær lagdommer Lous og meddommer Rønning, har funnet det bevist ut over enhver rimelig og fornuftig tvil at tiltalte A har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen. Ved vurderingen er det lagt avgjørende vekt på fornærmedes forklaring. Han har forklart at A tok tak i bryststykket på kjeledressen hans og holdt ham fast. Fornærmede har forklart at han fortsatt holdt dette taket da B kom inn i traktoren, og at A holdt dette grepet mens B tok tak rundt fornærmedes nakke og hode og holdt dette fast i det han omtaler som et «kyllinggrep», og som han demonstrerte i retten. A holdt også fast mens B slo fornærmede gjentatte ganger i hodet og ansiktet, og mens han bet av ham en del av øret.

Lagmannsrettens flertall kan ikke se hvilke beveggrunner fornærmede skulle ha for å forklare seg uriktig om dette, og således rette en falsk anklage mot A for en straffbar handling han ikke har begått. Fornærmede har helt fra første stund forklart seg konsistent om hendelsesforløpet. Han fortalte om As handlinger først til sin samboer kort tid etter hendelsen, dernest til politiet over telefon, og har siden opprettholdt samme forklaring i politiavhør. Av flere vitner er fornærmede beskrevet som en person som er særdeles opptatt av at «rett skal være rett». Dette er av flere vitner endog beskrevet som et negativt trekk, i den forstand at fornærmede skal ha vært ut over det vanlige opptatt av eksempelvis å nedfelle avtaler skriftlig. Det er etter flertallets syn svært lite sannsynlig at fornærmede lyver om As rolle, og at ha skal ha gjort dette også overfor sin samboer allerede kort tid etter hendelsen. Lagmannsrettens flertall ser det videre svært lite sannsynlig at fornærmede ikke husker riktig vedrørende As involvering i saken, eller at han var i sjokk som preger hans hukommelse. Dette gjelder særlig fordi det på det tidspunktet han skal ha grepet fatt i fornærmedes kjeledress bare var de to tilstede, og fordi dette pågikk noe tid før B kom til stedet. Det var dermed ikke noen uoversiktlig situasjon med flere involverte i begynnelsen av hendelsesforløpet.

A påtok seg i første politiavhør, den 21. april 2011, all skyld i saken. Han forklarte seg inn i sønnens rolle, slik at det var han selv som hadde bitt av deler av fornærmedes øre. Han forklarte at sønnen ikke var tilstede overhodet. Det er på det rene at han gjorde dette for å beskytte sin sønn mot straffeforfølgning. Det er flertallets syn at han på samme måte nå søker å beskytte sin sønn ved å forklare seg feilaktig i denne saken, da det vil kunne få negative konsekvenser for straffutmålingen for B dersom retten finner det bevist at A holdt fornærmede fast mens B utøvet vold mot ham.

Det er videre flertallets syn at fraværet av tekniske bevis i form av identifiserbare fotavtrykk like bak traktoren og klare fingeravtrykk bakpå traktoren, ikke innebærer en rimelig og fornuftig tvil om tiltaltes skyld. Heller ikke den tvil som er søkt sådd rundt den faktiske mulighet for å klatre opp på traktorens bakdel og ta tak i fornærmede gjennom bakruten, skaper tvil om tiltaltes skyld. Det er flertallets vurdering at det er fullt mulig å komme til gjennom traktorens bakvindu og holde et slikt grep som fornærmede har forklart.

Lagmannsrettens mindretall, bestående av meddommerne Pettersen, Skåden og Vestad, har under sin bevisbedømmelse tatt utgangspunkt i fornærmedes forklaring, som også mindretallet finner troverdig på mange områder. Mindretallet finner imidlertid ikke å kunne se bort fra den tvil som foreligger i saken. Dette gjelder særlig tvil knyttet til den faktiske muligheten for å komme til gjennom traktorens bakvindu på en slik måte som fornærmede har forklart. Det er videre mindretallet syn at de manglende tekniske bevis i saken medfører tvil om tiltaltes skyld. Det burde etter mindretallets syn vært funnet identifiserbare fingeravtrykk bakpå traktoren, dersom det var slik at tiltalte oppholdt seg der. Han må ha oppholdt seg der en stund, og må nødvendigvis ha holdt seg fast. Når det ikke er funnet fingeravtrykk der slike måtte forventes å være, innebærer det en rimelig og fornuftig tvil om tiltaltes skyld. Dette gjelder særlig når fravær av fingeravtrykk ses i sammenheng med manglende funn av fotspor der slike måtte kunne forventes å være, rett bak traktoren. Etter mindretallets syn må tiltalte A frifinnes.

Da det kreves fem stemmer for domfellelse, jf. straffeprosessloven § 35, skal det avsies frifinnende dom for A.

B

Det er anket over reaksjonsfastsettelsen for B. Lagmannsretten skal ta stilling til omfanget av den voldsutøvelsen det skal utmåles straff for etter tiltalebeslutningens post I, og avgjøre om handlingen er utført under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven § 232 tredje punktum. Det skal videre tas stilling til hvorvidt trusselen omhandlet under tiltalebeslutningens post II skal subsumeres under annet straffalternativ, jf. straffeloven § 232 tredje punktum.

For begge tiltaleposter er det spørsmål om det foreligger «andre særdeles skjerpende omstendigheter». For overtredelsen av straffeloven § 229 annet straffalternativ er det tale om direkte anvendelse av § 232. Det fremgår av bestemmelsens tredje punktum at det ved vurderingen særlig skal legges vekt på om overtredelsen blant annet er skjedd uprovosert og om den er begått av flere i fellesskap. Det skal foretas en helhetsvurdering av om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Det er fra påtalemyndighetens side gjort gjeldende at legemsbeskadigelsen er utført uprovosert og av flere i fellesskap. Sistnevnte vil ikke være aktuelt, ettersom A frifinnes, og det legges til grunn at han ikke har holdt fornærmede fast. Lagmannsretten skal ta stilling til om overtredelsen har skjedd uprovosert.

Det fremgår av bestemmelsens forarbeider; Ot.prp.nr.79 (1988-1989) side 47 første spalte at det med dette menes at handlingen er foretatt uten noen særskilt foranledning, av og til direkte overrumplende. Man har blant annet sett eksempler på at en tilfeldig forbipasserende blir angrepet på gaten av en fullstendig ukjent person. Også der hvor gjerningsperson og offer kjenner hverandre fra før, kan det være tale om uprovosert vold, såfremt voldsutøvelsen skjer uten noen som helst rimelig foranledning eller grunn.

Før lagmannsretten tar stilling til om handlingen er utført under særdeles skjerpende omstendigheter, må det foretas en vurdering av hvilke handlinger det er bevis for at B har gjort seg skyldig i. Tingretten har beskrevet det straffbare forhold slik:

Tiltalte nr. 2 entret umiddelbart traktorhytta gjennom venstre fordør, fikk tatt et tak rundt halsen til tiltalte, la etter hvert munnen mot øret til tiltalte og bet det av.

Det er på det rene at tingretten har betegnet fornærmede som tiltalte, men det er klart hva tingretten har funnet bevist.

Det er den samlede lagmannsretts syn at det ble utøvet vold i et større omfang enn det tingretten har lagt til grunn. Lagmannsretten er heller ikke enig med tingretten i at voldsutøvelsen hadde sin årsak i at B oppfattet situasjonen som truende for faren. Dette får betydning for straffutmålingen generelt, og også for den helhetsvurdering som skal foretas etter straffeloven § 232.

Det er lagmannsrettens syn at det er ført fullt bevis for at den overtredelse det her er tale om på ingen måte var foranlediget av frykt for at tiltaltes far var i fare. B har forklart for lagmannsretten at han hørte noen krangle på stedet, og at han forsto at hans far var involvert. Han fortalte at han først fryktet at det var flere der, i den forstand at det var flere mot faren. Da han kom til stedet sier han at han ikke så faren. Han gikk imidlertid direkte inn i traktorhuset. Han har forklart dette med at han på det tidspunktet var redd for at fornærmede skulle rygge traktoren over faren. Han kunne ikke se andre enn fornærmede. A har imidlertid forklart at traktoren var avslått da sønnen kom til stedet. For lagmannsretten fremstår det utvilsomt slik at B var sint da han ankom stedet, som følge av at veien var stengt med kjetting, og at han gikk direkte inn i traktorhuset, uten at det hadde sammenheng med frykt for As ve og vel.

Fornærmede har forklart at han ble holdt fast av B i et fast tak rundt halsen, og at B vred nakken hans til en ytterposisjon som gjorde at fornærmede fryktet for sitt liv. Dette underbygges av de nakke- og skuldersmerter han opplevde allerede på vei til sykehuset, og som medførte undersøkelser ved CT på sykehuset, og senere fysioterapitimer. Lagmannsretten finner det også bevist ut over enhver rimelig og fornuftig tvil at tiltalte slo fornærmede flere ganger i hodet. Det vises til bloduttredelser og sår i hode og på nese, som tydelig fremgår av fremlagt fotomappe. Fornærmede har forklart at slagene ble tildelt med knyttet hånd, men at de ikke var så harde. Tiltalte selv har «forholdt seg åpen», som hans forsvarer betegnet det, til at han kan ha gjort det som fremgår av tiltalebeslutningen, all den tid B sier han ikke husker hva som skjedde. Han forklarte for retten at «det gikk i svart» da han kom inn i traktorhytta.

A har forklart at han så at de to var «borti hverandre» inne i traktorhytta. Han var imidlertid så opptatt med å se hvor han gikk på veien, og kunne derfor ikke se nærmere hva som skjedde. Dette anses lite troverdig, all den tid traktorhytta i det store og hele er utstyrt med glassvegger, og videre fordi han selv forklarer at han var redd for hva som skjedde med sønnen. Det har da formodningen mot seg at han ikke skal ha sett hva som skjedde. Når han da velger å ikke forklare seg nærmere om dette, gir det en sterk indikasjon på at den vold han observerte ikke var mindre alvorlig enn det forhold tiltalebeslutningen lyder på. Det er på det rene at B bet av om lag en tredjedel av den øvre del av fornærmedes øre.

Det er lagmannsrettens syn at handlingen klart har sitt utspring i konflikten rundt veien, og at begge de tiltalte var svært sinte over at veien nå var stengt på ubestemt tid. De mente å være i sin rett til å kreve å få kjøre på veien, blant annet ut i fra at de mente at veiens beskaffenhet var god. Lagmannsretten er ikke i tvil om at tiltalte anvendte vold dels i sinne, dels for å få gjennom sin vilje i relasjon til bruk av veien. Det faktum at tiltalte følte seg provosert av at fornærmede stengte veien kan ikke frata handlingen karakter av å være uprovosert. Det er lagmannsrettens syn at fornærmede ikke på noe tidspunkt hadde opptrådt på en måte som med rimelighet kunne begrunne voldsutøvelsen. Etter lagmannsrettens syn står en her overfor et tilfelle når omfanget av voldsutøvelsen og måten denne skjedde på tas i betraktning, som omtalt i forarbeidene; «Også der hvor gjerningsperson og offer kjenner hverandre fra før, kan det være tale om uprovosert vold, såfremt voldsutøvelsen skjer uten noen som helst rimelig foranledning eller grunn».

Etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten at handlingen er utført under særdeles skjerpende omstendigheter. Ved siden av preget av uprovosert og overrumplende vold, legges det ved vurderingen vekt på den særlige integritetskrenkelsen det innebærer å få en kroppsdel bitt av. Dette viser etter lagmannsrettens syn at tiltalte utviste en spesielt fast vilje til å påføre skade og smerte, og til å merke fornærmede for livet.

For straffutmålingen for forholdet under tiltalebeslutningens post I gis dermed straffeloven § 232 anvendelse.

Forholdet under tiltalebeslutningens post II gjelder trusler. Spørsmålet er hvorvidt truslene skal anses utført under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven § 227 annet straffalternativ, med videre henvisning til § 232 tredje punktum.

Tingretten har lagt til grunn for domfellelsen at tiltalte fremsa trusler om både legemsbeskadigelse og drap. Fornærmede har forklart seg i samsvar med tiltalebeslutningen, om at tiltalte skal ha uttalt at han skulle «knerte» fornærmede om han ikke åpnet veien, at han skulle drepe fornærmede og at han ville ta det andre øret også, dersom ikke veien ble åpnet. I den situasjon fornærmede befant seg, er det klart at truslene virket svært skremmende og reelle. På samme måte som under vurderingen av særdeles skjerpende omstendigheter under post I, finner retten at truslene var fremsatt uprovosert.

Etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten at forholdet må anføres under bestemmelsens annet straffalternativ. Det legges vekt på at truslene ble fremsagt i forbindelse med et fysisk angrep, og at truslene gjaldt gjentagelse av en allerede utført alvorlig legemskrenkelse, nemlig avbiting av øre. Fornærmede fryktet allerede for sitt liv som følge av angrepet, og trussel om drap virket dermed spesielt skremmende.

Det skal etter dette utmåles straff for overtredelse av straffeloven § 229 annet straffalternativ, jf. straffeloven § 232 og for overtredelse av straffeloven § 227 annet straffalternativ.

Det er legemsbeskadigelsen som er det klart mest alvorlige forholdet. Det straffbare forhold ble begått etter ikrafttredelsen av lovendringen av 25. juni 2010. Det vises til tingrettens gjengivelse av lovens forarbeider, der det statueres at straffen for handling som tilsvarer uprovosert vold i form av knyttneveslag mot fornærmedes hode, ikke bør ligge under seks måneder ubetinget fengsel.

Det er lagmannsrettens syn at den handling vi her står overfor er vesentlig mer alvorlig enn knyttneveslag mot fornærmedes hode. I denne saken har fornærmede fått varig mén i form av en tydelig manglende del av øret. I tillegg kommer vridning av nakken med påfølgende langvarig nakkestivhet, samt flere knyttneveslag mot hode og ansikt. Dette må medføre et ikke ubetydelig påslag i straffen, sett i relasjon til det forholdet som er omtalt i forarbeidene. Det er vanskelig å finne sammenlignbar praksis, som tar opp i seg de samme former for vold som her er utøvet. Ut i fra en vurdering av handlingens grovhet finner retten som utgangspunkt at en straff på fengsel i opp mot ett år vil være riktig reaksjon.

Også overtredelsen av straffeloven § 227 annet straffalternativ kvalifiserer isolert sett til ubetinget fengsel, og straffeloven § 62 første ledd kommer til anvendelse. Truslene inkluderer drapstrussel, og de ble fremsatt i direkte tilknytning til voldsutøvelsen. Truslene forsterket med dette den skremmende opplevelsen av volden, samtidig som trusselen med dette fremsto som høyst reell.

Etter dette vil et utgangspunkt for den samlede straff ligge på noe i overkant av ett år.

Handlingene fant sted den 21. april 2011, og saken må ha vært å betrakte som oppklart relativt kort tid deretter. Tiltale ble tatt ut den 2. januar 2012, og det er på det rene at saken med dette har vært liggende ubehandlet i for lang tid hos påtalemyndigheten. Tingretten behandlet saken i september 2012, og lagmannsretten avsier dom i saken i februar 2013. Lagmannsretten finner at liggetiden hos påtalemyndigheten før tiltale ble tatt ut bør medføre en viss reduksjon i straffen, likevel slik at dette ikke kan anses som brudd på EMK artikkel 6. Tiden som har gått fra handlingen fant sted til dom i lagmannsretten er knappe to år. Dette kan ikke i seg selv anses spesielt lenge, og kan ikke kvalifisere for ytterligere reduksjon i straffen.

Tiltalte har gitt en delvis tilståelse for forholdet under tiltalebeslutningens post I. Han har oppgitt at han ikke husker store deler av hendelsesforløpet, og at han ikke husket noe vedrørende de truslene han er domfelt for å ha fremsatt. Det skal gis noe strafferabatt for tilståelsen for å ha bitt av fornærmedes øre, men det kan ikke anses som en uforbeholden tilståelse i straffeloven § 59 annet ledds forstand å «holde åpent» at han kan ha forholdt seg som i beskrevet i tiltalebeslutningen.

Etter dette finner lagmannsretten at straff passende kan settes til fengsel i elleve måneder. Det skal gis varetektsfradrag på seks dager.

Sivile krav

Sivile krav i form av erstatning for faktiske utgifter, tap av inntekt, menerstatning og oppreisningserstatning er fremmet mot begge de tiltalte.

Når det gjelder kravet mot A finner retten ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om det til tross for frifinnelsen i straffesaken foreligger erstatningsgrunnlag. Lagmannsretten kan uansett ikke se at det foreligger årsakssammenheng mellom den anførte skade og den handling A er tiltalt for; å holde tak i fornærmedes kjeledress og dra ham til seg. A blir derfor å frifinne for erstatningskravet.

For Bs del foreligger erstatningsgrunnlag. Spørsmålet er hvorvidt de skader og tap som er gjort gjeldende er sannsynliggjort.

Lagmannsretten finner det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at fornærmede er påført varig mén som følge av handlingen. Det er fremlagt erklæring fra ørenesehalsspesialist, som fastslår en invaliditetsgrad på 10 prosent som følge av skade på øret. Dette må legges til grunn som varig skade. Lagmannsretten finner imidlertid ikke på samme måte å kunne legge til grunn at psykologspesialist Helen Johnsen Christies erklæring av 5. februar 2013 gir grunnlag for å fastslå en varig psykologisk skade. Christie uttalte for lagmannsretten at hun ikke kunne anse dette som en kronisk skade for resten av livet, men varig i den forstand at den ville vare «i hvert fall over trefire år». Med dette finner lagmannsretten at Christie ikke har kunnet si noe nærmere om hvordan situasjonen vil være etter en trefireårsperiode.

Det har gått ett år og ti måneder fra skadetidspunktet til nå. Dersom det legges til ytterligere fire år, er den sannsynliggjorte varigheten av skaden i underkant av seks år. Dette er for kortvarig til å kunne anses som «varig skade», jf. skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd.

Det foreligger etter dette ikke betydelig skade, i det fornærmede kun har sannsynliggjort skade svarende til en invaliditetsgrad på 10 prosent. Det er på det rene at lovens krav til betydelig skade av medisinsk art er invaliditetsgrad på 15 prosent.

Når det gjelder tap av overtidsinntekt finner lagmannsretten at heller ikke dette kravet er tilstrekkelig sannsynliggjort. Det er på det rene at fornærmede var sykmeldt i en periode på fire uker umiddelbart etter voldshandlingen i april 2011. Deretter var han tilbake i arbeid. Det er fremlagt en overtidsliste for 2012, som viser at han da har arbeidet mer overtid enn hva han gjorde i 2011. Dette er etter lagmannsrettens syn for lite konkret til å kunne sannsynliggjøre tap av overtidsinntekt. Fornærmede hadde all mulig foranledning til å sørge for nærmere dokumentasjon av kravet. Slik dokumentasjon kan heller ikke ha vært særlig vanskelig å fremskaffe. Det ville særlig være redegjørelse for overtid i årene forut for skadetidspunktet som ville kunne gi retten et konkret og objektiv bilde av påregnelig overtidsinntekt i 2011. Når dette ikke er gjort, må fornærmede selv bære risikoen for det.

Faktiske utgifter er krevet dekket med totalt 41 388 kroner.

For ødelagte klær fornærmede hadde på seg er det krevet 1 500 kroner. Klærne er uomtvistelig tilsølt med blod. Det har ikke vært gjort forsøk på å rengjøre klærne, som fortsatt befinner seg hos politiet. Det er grunn til å anta at klærne dels vil være skjemmet av blodflekker også etter vask eller rens. Selv om det er tale om arbeidstøy, som for så vidt vil kunne brukes også i flekkete tilstand, vil måten blodflekkene har oppstått på, neppe gjøre det aktuelt å bruke klærne. For fornærmede er dermed klærne ubrukelige, og må erstattes. Skjønnsmessig fastsettes tapet til 1 000 kroner for ødelagte/ubrukelige klær.

Reiseutgifter er søkt sannsynliggjort ved en oppstilling av diverse turer til/fra sykehus, politistasjon for forklaringer, klientmøte med bistandsadvokat og reise til konsultasjon hos psykologspesialist og kiropraktor. Lagmannsretten ser ikke grunn til å betvile at de reisene som fremgår av oppstillingen faktisk har funnet sted på de reisestrekninger det er redegjort for. Fornærmede har lagt til grunn en kilometersats på 3,65 kroner. Lagmannsretten finner kravet sannsynliggjort. Utgiftene anses nødvendige, og det foreligger årsakssammenheng mellom skadevoldende handling og tapet. Tapet kan ikke anses upåregnelig. Erstatning for reiseutgifter på 10 000 kroner tilkjennes.

Det er krevet dekket faktiske utgifter til behandling hos psykologspesialist Helen Christie med 26 100 kroner. Av dette relaterer 5 000 kroner seg til fremtidige konsultasjoner. Timesatsen er 500 kroner. Det er gjort innsigelser fra forsvarer hva gjelder bruken av privatpraktiserende psykolog uten offentlig refusjonsordning. Slik lagmannsretten forstår forsvarer vil tiltalte akseptere antallet timer, men ikke for et større beløp enn 300 kroner per konsultasjon.

Det har vært liten bevisførsel rundt fornærmedes behov for bruk av privatpraktiserende psykolog utenfor det offentliges refusjonsordning. Første time fornærmede hadde hos Christie var få dager etter hendelsen. Lagmannsretten legger til grunn at han hadde behov for psykisk støtte og oppfølging fra psykolog med erfaring innen traumefeltet. Det må legges til grunn at han ikke ville oppnådd like rask behandling dersom han skulle vente på henvisning innenfor det offentlige psykiske helsetilbud. I alle fall i en viss periode hadde han behov for den bistand Christie kunne yte ham, all den tid han ikke ville oppnådd det samme innenfor det offentlige tilbud. Det legges da også vekt på den særskilte kompetanse Christie innehar.

På grunn av mangelfull bevisførsel rundt behovet for å benytte nettopp Christie over en så vidt lang periode som det nå er tale om, finner ikke lagmannsretten fullt ut å kunne gi dom på erstatning for hele kravet.

Skjønnsmessig fastsettes etter dette erstatningsberettiget tap til 10 000 kroner, et anslag på hvilke utgifter som har vært nødvendige for å bidra til at fornærmede har kunnet fungere i hverdagen; i jobb, som far og på fritiden ellers.

Det er krevet dekket utgifter til fysioterapi og kiropraktor med totalt 2 100 kroner. Kravet anses sannsynliggjort, og det foreligger klar årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og skaden. Tapet er påregnelig, og beløpet tilkjennes.

Utgifter til medisiner og medisinsk materiell er krevet dekket med 1 074 kroner. Kravet anses sannsynliggjort, jf. fremlagte kvitteringer, og det foreligger klar årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og tapet. Tapet er påregnelig, og beløpet tilkjennes. Det samme gjelder egenandeler på 614 kroner for behandling ved Oslo universitetssykehus.

Etter dette tilkjennes erstatning med 24 788 kroner.

Det er videre krevet oppreisningserstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-5. Tiltalte har erkjent at det foreligger grunnlag for oppreisningserstatning. Fornærmede må leve med et ødelagt øre, noe som er godt synlig, som tiltrekker seg oppmerksomhet, og som nok må antas å være gjenstand for stadige spørsmål. Måten skaden skjedde på må anses som særlig krenkende for fornærmede. En avbitt kroppsdel vitner om at fornærmede har vært utsatt for integritetskrenkelse som på et vis hefter ved fornærmede; han er en «merket mann». Han opplevde å være i livsfare, og han har forklart at hans livskvalitet er forringet. Han opplever stadig søvnproblemer, konsentrasjonsproblemer og problemer med å gjennomføre sitt arbeid med samme kvalitet og presisjon som tidligere. Tingretten fant at oppreisningserstatningen skulle settes til 40 000 kroner. Dette er etter lagmannsrettens syn noe lavt, også tatt i betraktning at lagmannsretten legger et noe mer alvorlig og skremmende hendelsesforløp til grunn for sin avgjørelse. Sammenlignbar rettspraksis har vært vanskelig å finne, men de dommene tingretten har vist til, kan anses å si noe om utgangspunktet for sammenlignbare, om enn noe mindre alvorlige saker. Etter dette finner lagmannsretten at oppreisningserstatning passende bør settes til 50 000 kroner.

Sakskostnader er ikke påstått, og idømmes ikke.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår foran.

Slutning
1. A frifinnes.
2. I tingrettens domsslutning, punkt 2, gjøres den endring at B dømmes for overtredelse av straffeloven § 229 annet straffalternativ, jf. § 232 og straffeloven § 227 annet straffalternativ, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til fengsel i 11 – elleve – måneder.
3. A frifinnes for erstatningskrav.
4. I tingrettens domsslutning, punkt 4, gjøres den endring at erstatningsbeløpet fastsettes til 24.788 – tjuefiretusensyvhundreogåttiåtte – kroner.
5. I tingrettens domsslutning, punkt 5, gjøres den endring at oppreisningserstatning fastsettes til 50.000 – femtitusen – kroner.
6. Oppfyllelsesfristen etter punkt 4 og 5 er to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

Les mer om retten til bistandsadvokat i straffesaker eller bruk skjemaet dersom du ønsker bistand av våre bistandsadvokater i Oslo.