En gutt ble tiltalt for seksuell omgang med to barn under 14 år. Tiltalte var mellom 16 år og 1 måned, og 16 år og 6 måneder, da overgrepene fant sted. Den ene fornærmede var bare 2 år og 8 måneder yngre enn ham, men grunnet fornærmedes unge alder, graden av seksuell utnyttelse og forskjellene i seksuell erfaring, fant Lagmannsretten av jevnbyrdighet i alder ikke var nok til frifinnelse. Tiltalte ble dømt til 60 dager i fengsel, samt 360 timer samfunnsstraff, og til å betale 75 000 kroner i oppreisning til hver av de fornærmede for overgrepene.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av Nordland statsadvokatembeter 7. mars 2012 med rettelse av aktor under hovedforhandlingen ble A, født 0.0.1994, satt under tiltale ved Salten tingrett for overtredelse av:
I Straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ

For å ha hatt seksuell omgang med barn under 14 år og den seksuelle omgangen var samleie.

Grunnlag:

I begynnelsen av februar 2011, på X i Y, hadde han flere samleier med B, født 0.0.1997 .
II Straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ jf § 206

For å ha hatt seksuell omgang med barn under 14 år og den seksuelle omgangen var samleie eller likestilt med samleie.

Grunnlag

Fredag 6. mai 2011, på Z i Y, fikk han C, f. 0.0.1998, til å suge hans penis og/eller gjennomførte samleie med henne.

Ved tilleggstiltalebeslutning 2. mai 2012 utferdiget av statsadvokatene i Nordland ble han satt under tiltale ved Salten tingrett for overtredelse av:

Straffeloven §148 første straffalternativ

For å ha voldt ildebrann hvorved tap av menneskeliv eller utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom lett kunne forårsakes.

Grunnlag:

Mandag 18. april 2011 ca kl 22.50 i *** 00 på Z i Y, satte han fyr på brennbart materiale i flere søppelcontainere plassert i søppelskur inntil veggen til Z bo- og servicesenter. Det oppstod brann i et av søppelskurene og fare for at brannen kunne ha spredt seg til selve senterbygningen hvor ca 75 eldre og til dels pleietrengende beboere samt 3 ansatte opphold seg. En eller flere av beboerne/ansatte kunne lett ha omkommet, og/eller senteret kunne blitt påført skader for flere millioner kroner.

Salten tingrett avsa dom 20. juni 2012 med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1994, frifinnes for ett tilfelle av overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ. (Tiltalens post I).
2. A, født 0.0.1994, dømmes for ett tilfelle av overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ og ett tilfelle av overtredelse av straffeloven § 151 jf § 148, jf. straffeloven § 62, til samfunnsstraff i 300 – trehundre – timer med en gjennomføringstid på 1 – ett – år, jf straffeloven §§ 28 a og 55, subsidiært fengsel i 10 – ti – måneder.
3. A, født 0.0.1994, dømmes til å betale erstatning til Y kommune med kr 44.725 -kronerførtifiretusensyvhundreogtjuefem- innen 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.
4. A, født 0.0.1994, dømmes oppreisningserstatning til C med kr 50.000 -kronerfemtitusen- innen 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.
5. Saksomkostninger idømmes ikke.

Påtalemyndigheten anket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet for frifinnelse for overtredelse av straffeloven § 195 (tiltalens post I) og domfellelse for overtredelse av straffeloven § 151, jf. § 148 (tilleggstiltalen).

Siktede har motanket. Anken gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet for tiltalens post II og straffutmålingen samt erstatningsavgjørelsen.

Hålogaland lagmannsrett avsa beslutning 21. august 2012 hvor påtalemyndighetens anke over bevisvurderingen under skyldspørsmålet for tiltalen post I og tilleggstiltalen og siktedes anke over bevisvurderingen under skyldspørsmålet for tiltalen post II henvises ble henvist til ankeforhandling. Tiltalebeslutningen er opprettholdt uendret for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Y 3. – 6. desember 2012. Det ble hørt 19 vitner og en oppnevnt sakkyndig. Ett av vitnene var et sakkyndig vitne, og fire av vitnene ble hørt ved avspilling av dommeravhør. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka.

Fristen i straffeprosessloven § 275 annet ledd er ikke overholdt. Grunnen til forsinkelsen er at uke 49 var første ledige uke for alle sakens aktører – aktor, forsvarer og to bistandsadvokater.

Aktor la ned slik påstand:
1. A, f. 0.0.1994 dømmes for overtredelse av straffeloven § 148 første straffalternativ og to tilfeller av overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ til en straff av 2 – to – år, hvorav 6 -seks – måneder i medhold av straffeloven §§ 52-54 gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to -år.
2. A, dømmes til innen 2 – to – uker etter dommens forkynnelse å betale skadeserstatning til Y kommune med 44.725 – førtifiretusensjuhundreogtjuefem – kroner.

Bistandsadvokat Finn Ove Smith la på vegne av B ned slik påstand:

A tilpliktes å betale oppreisningserstatning til B jf. skadeserstatningslovens § 3-5 jf. § 3-3 et beløp etter rettens skjønn – begrenset oppad til kr 150.000.

Bistandsadvokat Ingrid Holm Ellingsen la på vegne av C ned slik påstand:

A tilpliktes å betale erstatning i form av oppreisning til C, jf skl. § 3-5, med et beløp begrenset oppad tiil kr 100.000,-.

Beløpet forfaller til betaling to – 2 – uker fra dommens forkynnelse, og med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og frem til betaling skjer.

Forsvarer la ned påstand om at tiltalte måtte bli å frifinne både for straffekravet og erstatningskravene, subsidiært at han blir behandlet på mildeste måte.

Lagmannsretten vil bemerke:

Tiltalens post I:

Tiltalte A og fornærmede B ble kjent med hverandre etter at A tok kontakt med B via chattestedet msn den 20. januar 2011. A var da 16 år og 1 måned, mens B var 13 år og 5 måneder gammel. Han har erkjent at han visste om hennes alder. Begge to har forklart at de i begynnelsen av februar 2011 hadde samleier ved tre anledninger i løpet av en uke. Ifølge A var de begge enige om at de skulle ha samleier. Foruten at han selv var den som var pådriver og mest ivrig ved det andre samleiet, beskrev han at de var like aktive begge to og at samleiene var frivillige fra Bs side. Hun har derimot forklart at hun følte seg tvunget til samleiene og at han gjennomførte disse til tross for at hun motsatte seg både verbalt og fysisk.

Ut fra tiltaltes og fornærmedes forklaringer og annen bevisførsel, så som framlagte av chattelogg og vitner som har blitt fortalt om forholdet, finner lagmannsretten at tiltalte utvilsomt forsettlig har forholdt seg som beskrevet i tiltalens post I.

Da samleiene fant sted var fornærmede knapt 13 ½ år og aldersforskjellen mellom de to var 2 år og 8 måneder. Ut fra bevisførselen finner lagmannsretten at de begge var aldersadekvat utviklet, og lagmannsretten finner, i likhet med tingretten, at straffeloven § 195 fjerde ledd må gis anvendelse. I motsetning til tingretten finner lagmannsretten imidlertid ikke at denne jevnbyrdigheten bør føre til frifinnelse da det foreligger særlige grunner som tilsier at det bør utmåles en viss straff for overtredelsen. De momenter som i denne sammenheng er vektlagt, er fornærmedes unge alder, graden av utnyttelse som handlingene bærer preg av, og forskjellen i erfaringsnivå.

A benektet i politiavhør at han i det hele tatt hadde hatt kjennskap til B, og han erkjente først under hovedforhandling i tingretten at de hadde hatt kontakt og at samleiene hadde funnet sted. Hans endrede forklaring gikk ut på at de var kjærester og at forholdet var gjensidig. Han har opprettholdt sin forklaring for lagmannsretten, og har forklart at de var kjærester i 2-3 uker. Også fornærmede har forklart at de for en kort periode var kjærester, men at hun ikke ønsket et slikt forhold til ham etter det første samleiet.

Lagmannsretten legger til grunn at B, slik hun også har forklart i dommeravhør, har hatt samleie med en annen kjæreste kalt D, før forholdene som her er til pådømmelse. Det er imidlertid noe uklart når dette samleiet fant sted, om det var før jul i 2010 eller i slutten av januar 2011. Det kan ikke legges til grunn at hun hadde noe ytterligere seksuell erfaring. Tiltalte på sin side hadde langt større erfaring. Selv om hans forklaring om dette i lagmannsretten var noe uklar, nevnte han i alle fall tre personer han hadde hatt seksuell omgang med i løpet av 2010, hvorav ett av forholdene endte med at han ble anmeldt for voldtekt, en sak som senere ble henlagt.

Forholdet mellom tiltalte og fornærmede kan ikke karakteriseres som et kjæresteforhold av slik art at det kan få betydning i spørsmålet om straffrihet. Forholdet bærer snarere preg av en eldre gutts utnyttelse av ei mindreårig jente som slet med ulike følelser overfor noe eldre gutter. Det er ikke noe ved forholdet som kan karakterisere dette som en felles utforskning av seksualitet blant ungdommer. Det såkalte kjæresteforholdet skulle holdes hemmelig, og fornærmedes angst og redsel overfor tiltalte gjorde det vanskelig for henne å bryte kontakten med ham. Når dette legges til grunn, bygger lagmannsretten ikke bare på fornærmedes egen forklaring, men også vitnene E og fornærmedes mor, F, som hadde lest datterens Facebooksider og snakket nærmere med henne. Hun ga uttrykk for at B var en ung og naiv 13-åring. Hun var oppriktig forelsket i D som hun hadde hatt et lengre forhold til, mens det samme ikke var tilfellet med A som manipulerte henne og virket truende.

Samleiene fant sted i løpet av få dager, to på et gulv på toalettet på et kjøpesenter og et på gulvet under en trapp på Høgskolen i Y. Selv om lagmannsretten ikke kan utelukke at tiltalte oppfattet at B frivillig var med på den seksuelle omgangen, må det legges til grunn at i hvert fall ved ett av tilfellene var han ivrig og sterk pådriver ved gjennomføringen. Dette forsterkes av fornærmedes forklaring om at hun ved samme anledning ble dratt inn på toalettet av tiltalte da det andre samleiet ble gjennomført. Han karakteriserte også henne som sur og gretten etter at samleiet var gjennomført. Også avslutningen ved alle tre anledninger viser preget av utnyttelse, idet tiltalte bare forlot åstedet umiddelbart etter endt samleie og før B fikk samlet seg og kledd på seg.

I mars 2011 ble det konstatert at B var gravid med tvillinger, og hun gjennomførte en abort. Det ble ikke foretatt undersøkelser for å fastslå farskap, men fostrenes aldersbestemmelse er forenlig med at unnfangelsen kan ha skjedd ved ett av de foran nevnte samleiene. Det kan imidlertid ikke fastslås som utvilsomt at tiltalte var faren, da det er usikkerhet hva gjelder tidspunktet for fornærmedes samleie med D.

Tiltalens post II:

Tiltalte A og fornærmede C ble kjent med hverandre da en felles venn av disse, vitnet G, presenterte dem for hverandre i mai 2011. A var da 16 år og 5 måneder, mens C var 12 år og 11 måneder. Han har erkjent at han visste om hennes alder og mente selv at hun så enda yngre ut enn hennes virkelige alder. C har forklart at hun kort tid etter at de ble kjent, følte seg presset til å suge tiltaltes penis og å gjennomføre et kortvarig samleie med ham. A på sin side har benektet at det var noen form for seksuell relasjon mellom dem.

Lagmannsretten finner det utvilsomt at tiltalte forsettlig har forholdt seg som beskrevet i tiltalen post II. Retten har ved sin vurdering lagt avgjørende vekt på fornærmedes forklaring, en forklaring som dels er støttet opp ved vitneforklaringene til hennes mor, H, og I og J.

Fornærmede har sitt første dommeravhør foretatt 19. september 2011, forklart at hun dagen etter at hun ble kjent med tiltalte, var alene sammen med ham i bilens hans. Han ba henne da om å suge ham, noe hun først sa nei til. Etter overtalelser gikk hun med på det og gjennomførte oralsex i ca. 5 minutter. Etterpå gikk hun til sin venninne, I, og fortalte om hendelsen.

Cs mor, H, ble klar over forholdet mellom datteren og tiltalte ved at hun gikk inn på datterens pc en gang i juni da C var forsvunnet hjemmefra. Her fikk hun se chattekontakt mellom de to hvor det blant annet var spørsmål om C hadde fortalt noe om sugingen. Etter diverse forsøk på å oppnå kontakt med sin datter, svarte C på telefonen. Hun gråt, var fortvilt og ønsket å begå selvmord. Sugingen som er omtalt i tiltalen skulle ha skjedd dagen etter at de to var blitt kjent med hverandre. C endret sin atferd markert, og hun rømte stadig hjemmefra. Ved en anledning kom tiltalte sammen med G og ringte på hjemme hos H og fortalte at C var en tyv som hadde vært på Esso og stjålet snus, noe som for øvrig skjedde etter påtrykk fra tiltalte. Hun skal da ha konfrontert A med at han torde å komme til dem etter det han hadde gjort. Han skal da uten videre ha sagt: «Æ har ikkje voldtatt noen», uten at det var tatt opp noe om seksuelle forhold.

H har videre beskrevet C som en skoleflink og aktiv jente med karakterer mellom 4 og 6 før overgrepet, mens atferden etter har vært ekstremt endret med preg av avstikking, rus, selvmordstanker, nedsatt orden og karakterer på skolen på 2-3 tallet.

I tillegg til sin mor, fortalte som nevnt fornærmede sin venninne I samme dag om sugingen da den fant sted. Dette har I bekreftet i dommeravhør. I følge vitnet J, fortalte fornærmede også henne om forholdet kort tid etter at det hadde skjedd.

I likhet med tingretten finner lagmannsretten at det ikke foreligger jevnbyrdighet i alder og utvikling mellom fornærmede og tiltalte. Aldersforskjellen var 3 ½ år, og fornærmede var en svært ung, uerfaren og barnslig jente. Forholdet bærer klart preg av utnyttelse fra tiltaltes side. Han forklarte selv at han fikk C til å bli forelsket i seg for at han kort tid etter skulle avvise henne slik at hun skulle bli såret.

Fornærmede har også i dommeravhør nummer 2 av henne, foretatt 4. mai 2012, forklart at hun og tiltalte gjennomførte et vaginalt samleie ved samme anledning som sugingen fant sted. I følge hennes mors vitneforklaring, gikk C inn i seg selv i mars i år før saken skulle opp i tingretten. Det gikk et par dager før hun fortalte at det hadde skjedd mer, noe hun ikke hadde tort å snakke om. Mora fikk da datteren til å gå til politiet for å avgi tilleggsforklaring.

I følge den siste forklaringen til fornærmede skal tiltalte, da de satt i baksetet på bilen, ha tatt hennes benklær og truse ned på leggene, satt seg oppå henne og ført sin penis inn i hennes vagina. Dette skal ha vart i 10-15 sekunder, og han holdt opp fordi hun sa at det gjorde veldig vondt. Da hun kom hjem så hun også at det var kommet blod i trusa. Lagmannsretten finner bevist at det utvilsomt har vært gjennomført et samleie slik fornærmede har forklart. Retten har i sin bevisvurdering lagt vekt på fornærmedes forklaring som synes godt forenlig med både tiltaltes tidligere opptreden og fornærmedes atferd etter overgrepet. Hennes forklaring om forholdet synes konsistent og er omfattende og detaljert. Forklaringen framstår som uforbeholden og fri. Det foreligger ikke noe grunnlag for at hun skulle forklare seg usant om forholdet, og tiltale for overtredelse av straffeloven § 195 var allerede blitt tatt ut. Fornærmedes mor sin forklaring støtter videre opp under at forklaringen til C var sann. Fornærmedes venninne, I, som skal ha blitt fortalt om forholdet, benektet dette i dommeravhør. Is forklaring syntes imidlertid forbeholden med preg av at dette forholdet var noe som hun ikke ønsket eller ville forklare seg om.

Tilleggstiltalen

Ut fra tiltaltes forklaring legges det til grunn at han sammen med tre kamerater om kvelden den 18. april 2011 var ute på Z og de var enige om «å finne på noe jævelskap». Både på øst- og vestsiden av Z bo- og servicesenter tente A på papir i søppelcontainere. I den først påtente container var det bare litt papir som ble brent. Da forholdet ble oppdaget senere, var lokket satt på plass på containeren. Etter denne påtenningen gikk de videre til et annet søppelskur hvor tiltalte også tente på papir i en søppelcontainer. De sprang fra åstedet da de angivelig skal ha blitt observert av ansatte eller beboere på senteret.

De løp til Z skole som ligger like ved senteret. Lagmannsretten legger, med bakgrunn i bevisførselen for lagmannsretten, til grunn det videre hendelsesforløpet slik det er beskrevet i tingrettens dom:

Da guttene kom til skolen klatret de opp på taket. De oppdaget da at det brant ved senteret. K ringte brannvesenet mens tiltalte ringte til politiet og varslet om brannen. Etter dette gikk de via fotballbanen tilbake til senteret.

Tiltaltes handling førte til at det tok fyr i søppeldunken. Brannen bredte seg til søppelskuret og medførte slik røykutvikling at brannalarmen på senteret ble utløst. Brannvesenet, som kl. 22.48 mottok varsel om brannen fra Z Bo og Servicesenter, ankom stedet kl. 23.14. På dette tidspunkt hadde ansatte ved senteret slukket brannen, og brannvesenet foretok etterslokking. Politiet, som var blitt varslet om brannen av tiltalte kl. 22.51, ankom under etterslokkingen.

Om situasjonen ved bo- og servicesenteret og risikoen ved brannen, heter det videre i tingrettens dom:

Den sakkyndige, brann- og redningssjef L, som har avgitt rapport den 23. oktober 2011, har utdypet denne i retten. På bakgrunn av den sakkyndiges redegjørelse legger retten til grunn at Z Bo- og servicesenter består av tre etasjer med et samlet areal på 6800 kvm. Senteret har 75 boenheter, som er fordelt på fire avdelinger. Dette er avdelinger for mennesker med kognitiv svikt, demensavdeling, omsorgstjeneste og 19 BBL-boliger. Det befant seg 4 boenheter i en avstand på ca 3 meter fra busskuret, hvor tre av leilighetene var bebodd av eldre personer som hadde gått til sengs. Den fjerde boenheten var bebodd av to personer som var bevegelseshemmet, og ikke hadde mulighet til å ta seg ut av leiligheten på egen hånd.

Den sakkyndige har i sin rapport konkludert slik:

«Slik jeg vurderer situasjonen, alle forhold tatt i betraktning, var risikoen for tap av menneskeliv til stede i de aktuelle påsatte brannene i søppelcontainere ved Z Bo- og servicesenter 18.04.11. Dersom en graderer farevurderingen mellom 0-10 hvor 10 er alvorligste fare/død, vil jeg med bakgrunn i en objektiv vurdering fastsette faregraden i denne brannen til i gjennomsnitt å være 8 for de ca. 75 personene som oppholdt seg i servicesenteret da brannen ble påsatt. Under brannene var det fare for at brannen skulle spre seg videre til alle fire fløyene i servicesenteret.»

Den sakkyndige har forklart at vurderingen tar utgangspunkt i risikoen i forhold til begge ildspåsettelsene. Dersom man ser bort fra den første ildspåsettelsen, vurderer han faregraden til 7. Han har videre forklart at dersom de ansatte ikke hadde klart å slukke brannen før brannvesenet ankom ville det allerede 5 minutter etter at alarmen ble utløst vært overhengende fare for at beboere i de 4 leilighetene i nær tilknytning til søppelskuret ville omkomme av røykutvikling. Han har for øvrig anslått at uten slokking av de ansatte ville brannen med overveiende sannsynlighet ha bredt seg til disse boenhetene, inngangspartiet og korridoren i fløy A før brannvesenet ankom. Den sakkyndige har anslått en faregrad på 8 i et slikt tilfelle.

Lagmannsretten slutter seg til den sakkyndiges konklusjon som innebærer at straffeloven § 148 objektivt er overtrådt av tiltalte. Brannen som ble påsatt i søppelcontainer nr. 2, og som medførte at søppelskuret ble totalskadet, ville om den ikke hadde blitt slukket, utvilsomt ført til omfattende skader på Z bo- og servicesenteret og tap av menneskeliv ville lett kunnet oppstå. Lagmannsretten har kommet til denne konklusjonen til tross for at sakkyndig vitne M har kommet til en annen konklusjon. Ls vurdering er gjort med grunnlag i de faktiske og praktiske forhold på åstedet, og det må legges til grunn at dersom søppelskuret hadde fått brenne fritt, ville strålevarme antent først rekkverkene på verandaene på hovedbygget, og deretter videre i yttervegg. Dette med de påfølgende konsekvensene som nevnt.

Det er åpenbart at tiltalte har startet brannen med vilje. Han har selv sagt at meningen var «å finne på noe jævelskap» og at han antente papir med vilje. For å kunne dømmes etter straffeloven § 148 må imidlertid forsettet være mer omfattende. Det må for tiltalte ha stått som overveiende sannsynlig, det vil si mer sannsynlig enn det motsatte, at ildspåsettelsen lett ville kunne forårsake tap av menneskeliv eller utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom.

Etter påtennelsen løp tiltalte og kameratene hans fra stedet. Brannen utviklet seg kraftigere enn det han hadde forventet, og det finnes bevist at tiltalte selv ringte til politiet og varslet om brannen da han så hvordan den var i ferd med å utvikle seg.

Tiltalte var på gjerningstidspunktet 16 år og 4 måneder, og lagmannsretten kan ikke ut fra bevisbildet konstatere at han i tilstrekkelig grad innså de mulige konsekvensene av sin ildspåsettelse.

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering om at forholdet medfører overtredelse av straffeloven § 151 jf. § 148, og viser til tingrettens begrunnelse:

Det er et vilkår etter bestemmelsen at det foreligger årsakssammenheng mellom gjerningsmannens atferd og resultatet. På bakgrunn av det ovennevnte legger retten til grunn at ovennevnte brannårsak kan knyttes til en klanderverdig opptreden fra tiltaltes side. Retten finner at tiltalte handlet grovt uaktsomt ved å tenne på papiret samt ikke å forsikre seg om at ilden i avfallsdunken var slukket før han forlot stedet, og finner for det forøvrig overveiende sannsynlig at brannen kunne ha forårsaket både tap av menneskeliv og utstrakt ødeleggelse av bygningen dersom de ansatte ikke hadde klart å slukke denne såvidt hurtig. Det var kun tre ansatte på arbeid på tidspunktet, og både røyk, ild og beboernes bevegelsesbegrensninger ville etter rettens oppfatning ha medført store problemer ved evakuering av beboerne. Ved rettens avgjørelse av skyldspørsmålet legges til grunn at tiltalte har handlet med forsett med hensyn til anstiftelsen av brannen i avfallsdunken. Han har imidlertid ikke hatt et forsett som dekker den omstendighet at det ville oppstå betydelig skade, og har heller ikke hatt forsett med hensyn til at det oppstod fare for liv og utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom. Retten legger til grunn at han ikke regnet med som overveiende sannsynlig at det ville oppstå en brann som ville kunne spre seg til bygningen. Han har imidlertid utvist uaktsomhet, og uaktsomheten er etter rettens oppfatning grov. Vilkårene for pådømmelse etter straffeloven § 151 jf § 148 er etter dette tilstede.

De subjektive og objektive straffbarhetsvilkår er etter dette tilstede, hvoretter tiltalte blir å domfelle for overtredelse av straffeloven § 151 jf. § 148.

Straffutmåling

Overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ har en strafferamme fra minstestraff på 3 år og opp til 10 år fengsel, mens overtredelse av § 151 jf. § 148 har en strafferamme fra bøter til fengsel i inntil 3 år.

Det er overtredelsene av straffeloven § 195 som er det klart dominerende ved den konkrete utmålingen. Dersom tiltalte hadde vært voksen, ville straffen i utgangspunktet ligget på mellom 4 ½ og 5 år fengsel.

Da tiltalte var under 18 år på gjerningstidspunktet, kan det i medhold av straffeloven § 18 bare idømmes fengselsstraff når det er særlig påkrevet. Det vises i denne sammenheng til dom inntatt i Rt-2007-252 og Prop. 135 L (2010-11), særlig side 99 pkt. 9.6.1.2, side 100 pkt. 9.6.1.4 og merknadene til § 18 på side 162.

Det skal av allmennpreventive hensyn reageres med streng straff for overgrep mot barn under 14 år. For tiltalte som var 16 år og noen måneder ved overgrepene, bør det også av individualpreventive grunner reageres med en følbar straff. Det vises i denne sammenheng til at han var klar over den seksuelle lavalder, men likevel gjentatte ganger har seksuell omgang med mindreårige.

Det er av hensyn til samfunnsvernet nødvendig også i visse tilfelle å ha en frihetsberøvende reaksjon overfor barn under 18 år ved alvorlige og gjentatte lovbrudd, jf. Prop. 135 L (2010-11) side 99. På den annen side vil en reaksjon med samfunnsstraff være en mulighet også ved grove forbrytelser begått av barn og ungdom. Det vises særlig til Rt-2010-1313 avsnitt 15 hvor det framgår at det som i det lange løp tjener barnets interesser best trer i forgrunnen. Jo yngre barnet er, desto mer må til for å bruke fengsel som straff.

I den konkrete vurderingen av valg av straffeart, har lagmannsretten kommet til at alvoret i saken og det at det foreligger flere overgrep mot to mindreårige, tilsier at det bør reageres med en kortere fengselsstraff i tillegg til en dom på samfunnsstraff, jf. straffeloven § 28a fjerde ledd. Ved utmålingen tas det hensyn i formildende retning til at saken har blitt langt eldre enn nødvendig og forutsatt i straffeprosessloven. Det er videre tatt hensyn til at det foreligger jevnbyrdighet i alder og utvikling hva gjelder tiltalens post I, hvor også de aktuelle samleier er erkjent.

Straffen settes passende til samfunnsstraff på 360 timer med gjennomføringstid på 1 år og 6 måneder, subsidiært fengsel i 1 år, i tillegg til fengsel i 60 dager.

Tiltalte er ved Salten tingretts dom av 8. oktober 2012 dømt til 30 timer samfunnsstraff for overtredelse av straffeloven § 228 annet ledd første straffalternativ. Dommen er rettskraftig. Dommen nå gis som en samlet dom i medhold av straffeloven § 64 annet ledd.

Erstatning

I medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 jf. § 3-3 kan det ved overtredelser av straffeloven § 195 gis oppreisningserstatning til de fornærmede, og lagmannsretten finner at det bør gis slik erstatning. Ved utmålingen skal det tas hensyn til overtredelsenes omfang og objektive grovhet, tiltaltes skyldgrad, de fornærmedes subjektive opplevelse av overgrepene og art og omfang av skadevirkningene.

Tiltaltes økonomiske evne må i forhold som her, komme i bakgrunnen ved utmålingen.

Selv om overtredelsenes karakter er forskjellig, finner lagmannsretten at det bør utmåles lik erstatning til de fornærmede. Overtredelsen mot B er mer omfattende, mens skadevirkningene for C synes størst.

Tiltalte har gjennomført tre samleier med B uten bruk av prevensjon. Faren for kjønnssykdommer og uønsket graviditet var til stede. Det er usikkert om det var tiltaltes overgrep som førte til Bs graviditet, men muligheten er åpenbart til stede.

C på sin side, var svært ung og uerfaren da overgrepet fant sted. Lagmannsretten legger på bakgrunn av hennes mors vitneforklaring, til grunn som bevist, at hun har slitt med, og fortsatt sliter med skadevirkninger. Også hun ble utsatt for fare for kjønnssykdommer.

Det vises for så vidt gjelder omfang, grovhet og skyldgrad til det foran anførte under gjennomgangen av de enkelte tiltaleposter.

Lagmannsretten finner at erstatningen passende kan settes til kr 75.000 til hver av de fornærmede.

Y kommune har krevet erstattet kr 44.725, som er en kostnadsberegning av hva det ville koste å bygge opp igjen tilsvarende søppelskur og innkjøp av containere. Lagmannsretten finner at kravet er tilfredsstillende dokumentert og pådømmer dette.

Saksomkostninger er ikke påstått idømt, og ilegges ikke jf. straffeprosessloven § 437 siste ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:
1. A, født 0.0.1994, dømmes for to tilfelle av overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ og ett tilfelle av overtredelse av straffeloven § 151 jf § 148, jf. straffeloven § 62, som en felles straff med Salten tingretts dom av 8. oktober 2012, jf. straffeloven § 64, til samfunnsstraff i 360 – trehundreogseksti – timer med en gjennomføringstid på 1 – ett – år og 6 – seks – måneder, jf straffeloven §§ 28 a og 55, subsidiært fengsel i 1 – ett – år, og en fengselsstraff på 60 – seksti – dager.
2. A, født 0.0.1994, dømmes til å betale erstatning til Y kommune med kr 44.725 -kronerførtifiretusensyvhundreogtjuefem- innen 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.
3. A, født 0.0.1994, dømmes til å betale oppreisningserstatning til C med kr 75.000 -kronersyttifemtitusen- innen 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.
4. A, født 0.0.1994, dømmes til å betale oppreisningserstatning til B, født 0.0.1997 med kr 75.000 -kronersyttifemtitusen- innen 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.

5.Saksomkostninger idømmes ikke.