En 18 år gammel gutt utførte seksuelt krenkende handlinger mot en jevnaldrene gutt mens han sov. Fornærmede våknet og handlingen ble avbrutt. Tiltalte ble dømt til 90 dagers fengsel, med 30 dager betinget, samt til å betale 75 000 kroner i oppreisning.

 

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning av 16. mars 2012 satt A, født 0.0.1993 under tiltale for overtredelse av:

Straffeloven § 192 første ledd bokstav b
for å ha skaffet seg seksuell omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen
Grunnlag:
Fredag 1. juli 2011 ca kl. 05.30 i –veien 25 i Oslo førte han Bs penis inn i sin munn til tross for at B var ute av stand til å motsette seg dette fordi han sov.

Oslo tingrett avsa 3. september 2012 dom med slik domsslutning:
A, født 0.0.1993, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b til fengsel i 2 – to – år og 8 – åtte – måneder, hvorav 1 – ett – år gjøres betinget medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2- to- år.
A, født 0.0.1993, dømmes til innen 2 – to – uker å betale erstatning til B med 227 – tohundreogtjuesju – kroner.
A, født 0.0.1993, dømmes til innen 2 – to – uker å betale oppreisningserstatning til B med 90 000 – nittitusen – kroner.
A og Oslo statsadvokatembeter har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken til A gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og anken fra Oslo statsadvokatembeter gjelder straffutmålingen.
Ankeforhandling er holdt 14.-15. februar 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. A og ett vitne har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten var ved ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Lagretten ble overensstemmende med tiltalebeslutningen stilt ett hovedspørsmål om overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b. Spørsmålet ble besvart med nei, og lagmannsretten godtok lagrettens kjennelse. Lagretten ble deretter stilt et nytt hovedspørsmål om A var skyldig i å ha foretatt en seksuell handling med noen som ikke har samtykket til det. Dette spørsmålet ble besvart med ja. Lagrettens kjennelse legges til grunn for dommen, jf. straffeprosessloven § 40 første ledd.
Aktor nedla slik påstand:
A, født 0.0.1993, dømmes for overtredelse av straffeloven § 200 første ledd til fengsel i 90 dager.
Bistandsadvokaten nedla slik påstand:
1. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 175 000,-.
2. A dømmes til å betale erstatning for utgift med kr 227,- til B.
Forsvareren nedla påstand om at A anses på mildeste måte og at han frifinnes for kravet om oppreisning.

Lagmannsretten bemerker:
Det skal utmåles straff for ett tilfelle av seksuell handling foretatt med en person som sov, og som dermed ikke hadde samtykket til handlingen.
På grunnlag av lagrettens svar og bevisførselen i saken legger lagmannsretten til grunn at A og B var nære venner. De hadde kjent hverandre siden 2009 da begge begynte på elektrolinjen på videregående skole, og de hadde utviklet et sterkt og fortrolig vennskap. A hadde på et tidspunkt fortalt B og noen andre venner at han var usikker på sin seksuelle legning, og at han trodde at han var bifil. Dette hadde ført til at flere av vennene ikke lenger ønsket å ha kontakt med ham, men B erklærte at han ville stå fast ved sin venn, og at vennens seksuelle legning ikke spilte noen rolle for ham. A hadde også senere betrodd til B at han var forelsket i ham, og B hadde da gitt klart uttrykk for at han selv var heteroseksuell, slik at det aldri kunne bli noe par av dem. B oppfattet at dette ble respektert av A.
Torsdag 30. juni 2011 var B på vei hjem fra ferie. Han kom med buss, og bussen skulle komme til Oslo nokså sent på kvelden, så han kontaktet A, som hadde førerkort, og avtalte at A skulle hente ham på bussterminalen og kjøre ham hjem. Hjemme hos B ble de enige om at A skulle overnatte der, slik A også hadde gjort tidligere. De satt en stund oppe og spilte dataspill til de gikk og la seg ca. kl. 0330. De sov begge i samme seng – en dobbeltseng – med hver sin dyne og pute.
Om lag kl. 0530 våknet A av at han var varm, og det var lyst i rommet. B sov tungt, og dynen hans lå nedenfor magen hans. A har forklart at han følte seg kåt da han våknet. Han hadde ingen seksuell erfaring fra tidligere, og han følte seg nysgjerrig på sin egen legning. Han begynte å beføle B, først på magen og deretter lengre nede. Begge guttene lå i boxershorts, og A dro Bs boxershorts lengre ned og startet med å beføle vennens penis. Han strøk på den og klemte litt, men det var ikke tale om masturbasjon. Han bøyde deretter hodet ned mot Bs penis for å lukte på den, og han sier det er mulig at han da berørte penishodet med leppene, men han hadde aldri noen del av vennens penis inne i munnen.
B våknet idet A hadde ansiktet nær Bs penis, og han ble umiddelbart svært sint og oppbrakt, og spurte vennen hva han holdt på med. Det endte med at B kastet A på dør. A kjørte da fra stedet, men stoppet ved en bensinstasjon og satt der noen timer og gråt. I løpet av denne tiden utvekslet guttene noen tekstmeldinger hvor A erklærte at han «angret sykt» og at han aldri skulle gjøre noe slik igjen. Han skrev blant annet at han var «helt kvalm av dårlig samvittighet». Etter dette har kontakten vært helt brutt mellom de to.
B har forklart at han har hatt problemer etter det som skjedde. Han følte seg flau, skitten og misbrukt, og han har fått konsentrasjonsproblemer på skolen. Han har håndtert sine problemer med å trene hardt fysisk, men han føler seg fortsatt flau og krenket over det som skjedde. Han ønsker at færrest mulig skal vite om det som skjedde. Av denne grunn brøt han også kontakten med en psykolog som han oppsøkte for å få hjelp. Han har forklart at det var en stor belastning for ham å måtte gjenfortelle historien flere ganger.
Først etter om lag halvannen måned fortalte B andre om hva som hadde skjedd, og en venninne av ham oppfordret ham til å fortelle det til foreldrene. B gjorde det, og deretter ble forholdet anmeldt. B har forklart at han kviet seg i det lengste for å gå til anmeldelse ettersom det var tale om en tidligere god venn av ham, og han gikk hele tiden med usikkerheten om det var ham selv det var noe galt med.
Ved straffutmålingen legger lagmannsretten til grunn at det er tale om en seksuell handling som ligger svært nær opp til masturbasjon, og følgelig helt i øvre sjikt av de forhold som kan karakteriseres som seksuelle handlinger. Det er videre tale om et stort tillitsbrudd. B hadde holdt fast ved vennen på et tidspunkt hvor andre venner trakk seg tilbake. Han hadde i ord og handling vist vennen tillit samtidig som han hadde gitt klart uttrykk for at han ikke var interessert i noe seksuelt forhold. Særlig det forhold at han og vennen delte seng, viser at B følte seg trygg på A. Denne tilliten ble grovt misbrukt av A.
Det forhold at handlingene skjedde mens vennen sov, og dermed var hjelpeløs, gjør overgrepet enda mer alvorlig.
I formildende retning legger lagmannsretten vekt på at det er tale om en impulshandling begått av et ungt menneske som er usikker på sin seksualitet, og at det er tale om et engangstilfelle. De tekstmeldingene som gikk fra A til B etter at A var reist, viser også at A sterkt angret på det han hadde gjort, selv om angeren synes mer knyttet til at han hadde såret sin beste venn, og mindre til at han har erkjent at det var tale om et seksuelt overgrep.
Det er lite rettspraksis omkring straffutmålingen for handlinger som rammes av straffeloven § 200 første ledd. Aktor har vist til to avgjørelser, begge fra 2010. I det ene tilfellet, avgjørelsen inntatt i Rt-2010-523, ble straffen fengsel i 120 dager for en advokat som hadde begått seksuelle handlinger overfor en klient. I det andre tilfellet, Rt-2010-674, ble en bussjåfør dømt til fengsel i 120 dager for forsøk på seksuelle handlinger overfor en sovende passasjer.
Forholdet i vår sak skiller seg fra de to ovenfor refererte sakene ved at det her er større jevnbyrdighet mellom overgriper og fornærmet. Særlig det tilfellet hvor en bussjåfør kjører bussen til en parkeringsplass på et øde sted og begynner å kle av den sovende passasjeren, innebærer at fornærmede var i en svært sårbar situasjon som i tillegg må være blitt opplevd som særlig skremmende.
På den andre siden er den seksuelle handlingen som er foretatt i vår sak, mer alvorlig enn i de to refererte tilfellene. Det er, som nevnt, tale om handlinger som ligger så nær opp til masturbasjon som det er mulig å komme. Og selv om det i de to refererte sakene var tale om brudd på den tillit så vel en advokat som en bussjåfør nyter, er tillitsbruddet mellom to venner som dette særlig påfallende.
I tillegg viser lagmannsretten til at allmennpreventive grunner tilsier en merkbar reaksjon i tilfeller som dette, og det er særlig viktig å sende et signal til ungdomsmiljøene om at andre menneskers seksuelle integritet ikke skal krenkes.
Samlet sett er lagmannsretten kommet til at handlingen som et utgangspunkt bør føre til fengsel i 120 dager.
A tilstod umiddelbart den handlingen han er dømt for da han ble innkalt til politiet etter at forholdet var blitt anmeldt. Dette må det tas hensyn til ved utmålingen av straffen, jf. straffeloven § 59 andre ledd. Aktor har foreslått en reduksjon i straffen med 25 prosent, det vil si 30 dager. Lagmannsretten finner at dette er passende, og fastsetter straffen for A til fengsel i 90 dager.
Som foran bemerket gjør allmennpreventive hensyn seg sterkt gjeldende når det er tale om seksuallovbrudd, og utgangspunktet må være at straff for slike lovbrudd skal sones i sin helhet. På den annen side finner lagmannsretten at en soning av hele straffen ikke er nødvendig for å avholde A fra å begå tilsvarende overtredelser senere. Når det gjelder spørsmålet om deler av straffen kan gjøres betinget, har lagmannsretten delt seg i tre fraksjoner.
To dommere, lagmann Berg Paulsen og meddommer Johnsen, mener at de allmennpreventive hensyn her veier så tungt at dommen må sones i sin helhet. Disse dommere viser særlig til viktigheten av at det markeres klart, også innad i ungdomsmiljøer, at seksuelle overgrep ikke kan tolereres. Disse dommere er av den oppfatning at det skal svært mye til før en fengselsstraff for seksuelle overgrep, også seksuelle handlinger, ikke skal sones i fengsel.
To dommere, lagmann Mo og meddommer Whist, viser til det som er bemerket foran om at individualpreventive hensyn i dette tilfellet ikke krever at dommen sones i sin helhet. Disse dommere er enige i at allmennpreventive hensyn må veie tungt i saker som dette. Disse dommere legger imidlertid stor vekt på at det her er tale om en ung mann som på gjerningstidspunktet var 18 år og tre måneder gammel og seksuelt uerfaren. Handlingen bærer etter disse dommeres syn preg av å være helt impulsiv og et engangstilfelle. Disse dommere finner at domfeltes unge alder bør føre til at en mindre del av dommen kan gjøres betinget, og stemmer for at 60 dager av straffen må sones mens 30 dager kan gjøres betinget med en prøvetid på to år og på vanlige vilkår.
Tre dommere, ekstraordinær lagdommer Spilde og meddommerne Hunstad og Aslesen, viser særlig til at A er svært ung, og at handlingen fremstår som en impulsiv utprøving av egen seksualitet. Også disse dommere erkjenner fullt ut betydningen av å markere overfor allmennheten at slike handlinger er uakseptable, men finner at det er viktig å utmåle en straff som er hensiktsmessig og som ikke ødelegger As muligheter videre i livet. Disse dommere stemmer for at 60 dager av straffen gjøres betinget.
Da det i lagmannsretten er flere enn to meninger om straffutmålingen, uten at noen av dem har flertall, skal etter straffeprosessloven § 36 de stemmer som er ugunstigst for siktede legges sammen med de nærmest følgende stemmene inntil det er oppnådd flertall. Når de to stemmene for helt ut ubetinget reaksjon legges til de to stemmene for at 30 dager av straffen kan gjøres betinget, oppnås flertall for det siste synet.
Etter dette dømmes A til fengsel i 90 dager, hvorav 30 dager gjøres betinget med en prøvetid på to år og på ellers vanlige vilkår.
Det er videre nedlagt påstand om erstatning og oppreisning til B. Dette spørsmålet behandles av de tre juridiske dommerne.
A stod tiltalt for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b. Tiltalebeslutningen bygget på Bs forklaring om at A ikke bare hadde befølt hans penis, men at han også hadde penis i munnen og suget på den da B våknet. Dette forholdet er A frifunnet for.
For å kunne dømmes til straff, kreves at retten er overbevist om at tiltalte er skyldig, i den grad at retten finner å kunne se helt bort fra at det finnes andre muligheter enn at tiltalte har foretatt den handling tiltalebeslutningen gjelder. Dette strenge beviskravet er ikke oppfylt i denne saken, og lagretten har med rette svart nei på dette spørsmålet.
Kravet til bevisets styrke for å kunne dømme en person til erstatning og oppreisning, er mindre strengt. Det er tilstrekkelig at retten finner at det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at vedkommende har begått en handling som objektivt sett faller inn under ett av de straffebud som er regnet opp i skadeserstatningsloven § 3-3, herunder straffeloven § 192. Ansvarsgrunnlaget er forsett eller grov uaktsomhet, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd.
Lagmannsrettens flertall, lagmann Mo og lagmann Berg Paulsen, finner at det foreligger slik klar sannsynlighetsovervekt for at A hadde seksuell omgang med B mens B sov.
Disse dommere viser til den konkrete og detaljerte forklaringen som B har gitt om hva som skjedde tidlig om morgenen 1. juli 2011. Han har forklart at han våknet av at A suget på hans penis. Han kunne kjenne at han ble suget, han så As hode bevege seg opp og ned, og han hørte «slurpelyder» fra A. Han har beskrevet hvordan A støttet hans penis med den ene hånden, og i ettertid konstaterte han at hans penis var våt et godt stykke ned på penisskaftet.
Bs forklaring fremstår som troverdig, særlig fordi den er konkret og ledsaget av sanseinntrykk som gir et klart inntrykk av at det er tale om en opplevd hendelse. B og A var frem til dette tidspunkt nære venner, og det er ikke fremkommet noe i saken som kunne gi B et motiv for å forklare seg uriktig om hendelsen. Flertallet viser også til at B ikke anmeldte forholdet med en gang, nettopp fordi han kviet seg for å anmelde en tidligere nær venn, og fordi opplevelsen var av en slik art at B selv følte seg flau og ikke ønsket at det skulle bli kjent. Den forklaringen han gav da han valgte å gå ut med forholdet, var den samme som han senere har fastholdt, senest under ankeforhandlingen i lagmannsretten.
Den handling B har forklart seg om, rammes objektivt sett av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 192 første ledd bokstav b. Handlingen er begått med forsett. Vilkårene for å idømme A oppreisning, er dermed oppfylt.
Ved utmålingen av oppreisningsbeløpet tar flertallet utgangspunkt i at den handling B har beskrevet, ligger helt i nedre sjikt av de handlinger som rammes av straffeloven § 192.
B opplevde As handling som svært krenkende, både fordi handlingen etter sin art innebærer en krenkelse av hans integritet, og fordi handlingen ble begått av en nær venn som han hadde støttet og hadde tillit til. Handlingen har gitt B problemer i ettertid, men det foreligger ingen dokumentasjon for varige skadevirkninger.
Etter en konkret vurdering på grunnlag av de hensyn som er nevnt, finner flertallet at A skal dømmes til å betale B en oppreisning som settes til 75 000 kroner.
B har videre hatt utgifter med 227 kroner. Verken beløpet eller ansvarsgrunnlaget er bestridt av A. Erstatning for lidt tap tilkjennes etter dette med 227 kroner.
Mindretallet, ekstraordinær lagdommer Spilde, finner for sin del at det ikke foreligger tilstrekkelig klar sannsynlighetsovervekt for at A har utført en handling som beskrevet i straffeloven § 192. En overtredelse av straffeloven § 200 første ledd gir ikke grunnlag for oppreisning. Den oppregning som er foretatt i skadeserstatningsloven § 3-3 må anses som uttømmende, og det er ikke dokumentert at B er tilføyd noen psykisk skade som kunne gi grunnlag for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a. Denne dommer stemmer derfor for at A blir frifunnet for kravet om oppreisning. Kravet om erstatning for lidt tap er ikke bestridt.
Etter dette tilkjennes B erstatning med 227 kroner og oppreisning med 75 000 kroner i samsvar med flertallets syn.
Dommen er avsagt under dissens slik det er redegjort for i premissene.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1993, dømmes for overtredelse av straffeloven § 200 første ledd til fengsel i 90 -nitti- dager. Fullbyrdelsen av 30 -tretti- dager av straffen utstår med en prøvetid på 2 -to- år, jf. straffeloven §§ 52 – 54.
2. I erstatning betaler A til B 227 -tohundreogtjuesju- kroner.
3. I oppreisning betaler A til B 75.000 -syttifemtusen- kroner.

Dersom du trenger bistandsadvokat i Oslo så kan du kontakte våre advokater ved å benytte skjemaet nedenfor.