En kvinne leverte anmeldelse mot sin ektefelle for familievold og drapstrusler. Bistandsadvokaten la ned erstatningskrav. Mannen ble dømt til 60 dager i fengsel, og erstatningssum ble satt til 50 000 kroner.

 

Saken gjelder anke i straffesak.
A ble ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Rogaland 01.06.10 satt under tiltale ved Haugaland tingrett for overtredelse av:
Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha truet, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket eller mishandlet sin ektefelle
Grunnlag:
I perioden mars 2007 til 05. november 2009 i Y i X kommune, truet og/eller øvet han vold mot sin kone B ved følgende anledninger:
a) I mars 2007 på soverommet på bopel uten foranledning, dro han henne opp av sengen, og slo og/eller sparket henne hardt på overarmene slik at hun ble påført blåmerker.
b) Natt til 5. november 2009 mens hun lå i sin seng på soverommet, satte han seg å sengekanten hennes, og holdt en løftet kjøkkenkniv klar for hogg mot henne samtidig som han sa ‘du gir meg ikke noe valg’. Han dro henne deretter mot døren med kniven hevet mot henne, og slo henne i ansiktet da hun holdt seg fast i døren. Hun klarte deretter å flykte fra huset.
Haugaland tingrett avsa 10.01.2012 dom med slik domsslutning:
«A, født 0.0.1969, dømmes for overtredelse av
1 tilfelle av: straffeloven § 219 første ledd
Gjerningstidspunkt: mars 2007 – 05.11.09
Straffen settes til: 8 -åtte- måneder ubetinget fengsel
Varetektsfradrag: 8 -åtte- dager, jf strl § 60
Han dømmes til å betale oppreisning til B med kr 70.000,- kronersyttitusen00/100 innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Han dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 10.000,- kronertituesen00/100 innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
A har anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, rettsanvendelsen, straffutmålingen og oppreisningserstatningen. Ved Gulating lagmannsretts beslutning 07.03.2012 ble anken henvist til ankebehandling, med den samme tiltalebeslutning som for tingretten.
Ankeforhandling ble avholdt i Haugesund 11. og 12.12.2012. Politiadvokat Hallvard Gardshol Bjørndal møtte som aktor. Tiltalte møtte med sin forsvarer, advokat Trond Hjelde, og ga forklaring. Lagmannsretten fikk i tillegg forklaring fra fornærmede, B, samt fem vitner, hvorav ett pr telefon, og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Aktor la ned påstand om at tiltalte dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd til en straff av fengsel i 8 måneder, med fradrag for 8 dager utholdt varetekt.
Bistandsadvokaten la ned påstand om at anken forkastes.
Forsvarer la ned påstand om at tiltalte frifinnes, subsidiært bedømmes på mildeste måte, og at han frifinnes for erstatningskravet.
* * * * * *

Lagmannsretten legger på bakgrunn av det som kom frem under ankeforhandlingen, og under hensyntaken til at rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode, følgende til grunn som bevist:
Tiltalte og fornærmede giftet seg i 1998. Paret har tre barn sammen; to tvillinggutter som er født i 2002 og en datter født i 2005. De ble skilt i 2010. Familien bodde i Sverige fra 2000 til 2005, da de flyttet til X, der fornærmedes foreldre bor. Fornærmede fikk arbeid i nabokommunen Z, mens tiltalte fikk arbeid i Haugesund. Han sluttet imidlertid der etter kort tid på grunn av mistrivsel. Etter å ha vært arbeidsledig i lengre tid, fikk han vinteren 2007 arbeid i Æ. Han måtte derfor ukependle, og var hjemme i helgene fra fredag til søndag.
Det er opplyst, og lagmannsretten legger til grunn at tiltalte brukte en del alkohol allerede da familien bodde i Sverige, og at dette fortsatte også etter at de flyttet til X. Fornærmede likte ikke at tiltalte drakk og det forårsaket en del krangel. Videre legges til grunn at det var brudd mellom partene en periode høsten 2008, da tiltalte flyttet ut og bodde i Æ, men at samlivet ble gjenopptatt i desember dette året. Det endelige bruddet kom i november 2009, etter episoden som danner grunnlag for tiltalens post b.
Tiltalte, som er utdannet sivilingeniør, er nå arbeidsløs og mottar sosialstønad, og har fra sommeren 2011 bodd hos sin bror i Stockholm. Han har fått diagnosene bipolar II, panikkangst og hypothyreos, og venter på å få KBT (kognitiv betinget terapi)-behandling.
Når det gjelder forholdene i tiltalebeslutningen finner lagmannsretten det hensiktsmessig å behandle forholdet i post b) først, da dette både må anses som mest alvorlig og dessuten vil ha betydning for den rettslige vurderingen av forholdet i post a, noe lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor.
Tiltalebeslutningens post b.
Samlivet mellom partene var vanskelig og fornærmede bestemte seg for å bryte ut. Da tiltalte var hjemme i helgen rundt 1. november 2009, sa hun at hun ville skilles. Tiltalte ble fortvilet. Han pendlet på det tidspunkt fortsatt til Æ, og dro fra X søndag kveld, men kom tilbake allerede onsdag 4. november om ettermiddagen. Fornærmede skulle ut på foreldremøte denne kvelden, og tiltalte tok seg av barna, som ble lagt rundt kl 20.00. Fornærmede kom hjem like etter og merket at tiltalte hadde drukket øl. Ifølge fornærmede var tiltalte sint, hun prøvde å innlede en samtale, men han skrek bare til henne og hun gikk på hjemmekontoret. Ca kl 21.30 gikk fornærmede og la seg i ektesengen, der datteren på 4 år allerede lå og sov. Tiltalte gikk ned i kjellerstuen, men ca kl 04.00 gikk han opp på soverommet til fornærmede. Partene har gitt ulike forklaringer om det som skjedde videre:
Fornærmede forklarte at hun var redd for hva som kunne skje og hadde låst døren, men våknet rundt kl 04.00 av at tiltalte ville inn på rommet. Hun åpnet og slapp ham inn, og han la seg i sengen på motsatt side av datteren. Fornærmede gikk på toalettet. Tiltalte lå fortsatt i sengen da hun kom tilbake, men reiste seg etter kort tid. Han gikk rundt sengen, satte seg på sengekanten ved fornærmede og sa:«du gir meg ikke noe valg» eller lignende. Fornærmede, som reiste seg opp, så da at han hadde en kniv høyre hånd. Han holdt kniven i hodehøyde, med knivbladet rettet fremover, men ikke direkte mot henne. Fornærmede, som fryktet at tiltalte skulle stikke kniven i henne like foran datteren, ble livredd og skrek opp. Datteren våknet og ropte «mamma». Fornærmede ba tiltalte gå ned og sa at hun skulle komme etter. Men han ville ikke forlate rommet; han dro henne opp av sengen og slo henne over kjeven, mens hun holdt seg i dørhåndtaket. En av sønnene, som var blitt vekket, kom opp trappen fra første etasje og spurte hva som skjedde. Fornærmede stormet da ned trappen, ut av huset og over til en nabo, som slapp henne inn. Der fikk hun ringe politiet og foreldrene, som kom for å hente henne.
Tiltalte forklarte at han var svært fortvilet og i psykisk ubalanse denne kvelden. Han hadde ikke sovet på fire – fem døgn, og hadde drukket en «6-pack» med øl i løpet av kvelden. Han syntes situasjonen var vanskelig, følte at han hadde ofret alt og tenkte på å ta sitt eget liv. Han gikk til kjøkkenet, fant en liten kjøttkniv og tenkte først å gå på badet for å kutte pulsåren, men ville ikke at barna skulle finne ham der. Han tenkte derfor at han skulle kutte seg opp foran fornærmede, og gikk til soverommet. Der satte han seg på sengekanten ved fornærmede, holdt kniven i høyre hånd, med knivbladet rettet mot sin venstre underarm. Fornærmede, som satte seg opp, ble veldig redd og skrek, slik at datteren våknet. Datteren begynte også å skrike, og tiltalte gjemte kniven slik at hun ikke skulle se den. Tiltalte ville snakke med fornærmede og holdt henne igjen, men hun løp ned i stuen, samtidig som hun ropte at hun skulle hjelpe ham. På det tidspunktet kom den ene sønnen opp trappen. Tiltalte la seg da ned i sengen og ventet på at hjelpen skulle komme, i form av psykiatrisk hjelpepersonell. Han husker ikke at han slo til fornærmede i ansiktet, men ser ikke bort fra at han kan ha kommet borti henne i den kaotiske situasjonen som oppsto da fornærmede ville gå, mens han holdt henne tilbake for å snakke med henne. Tiltalte nektet imidlertid for å ha slått henne «med vilje».
Tiltalte benekter at han holdt kniven slik fornærmede forklarte, eller at han holdt den på en truende måte overfor fornærmede. Han ville ikke dø, men trengte hjelp, og tok kniven med til soverommet for å markere dette overfor fornærmede.
Selv om lagmannsretten ikke betviler at fornærmede opplevde episoden som en trussel mot eget liv, og at hun ble svært redd, kan det – under henvisning til strafferettens strenge beviskrav – ikke ses bort fra muligheten for at tiltalte kun truet med å skade seg selv. Det vises da til at tiltalte allerede i første politiavhør, som ble tatt senere samme dag, forklarte at han bare truet med å skade seg selv. Han fremholdt dessuten til politiet at han slet psykisk og trengte hjelp, og at han hadde vært uten søvn i mange døgn.
Lagmannsretten finner etter dette ikke tilstrekkelig bevis for at tiltalte forsettlig truet fornærmede med å ta livet av henne.
Spørsmålet er om tiltalte ellers har forholdt seg slik det fremgår av tiltalens post b, nemlig dradd henne mot døren med kniven hevet mot henne og slått henne i ansiktet mens hun holdt seg fast i døren.
Når det gjelder spørsmålet om han slo fornærmede i ansiktet, er lagmannsretten i tvil om hva som skjedde. Partene har gitt motstridende forklaringer på dette punkt, men på bakgrunn av det som kom frem, finner lagmannsretten det hevet over tvil at det oppsto en kaotisk situasjon da fornærmede begynte å skrike og datteren våknet, samtidig som fornærmede ville vekk, mens tiltalte ville holde henne tilbake for å snakke med henne. Lagmannsretten ser derfor ikke bort fra at begge fektet med armene og at tiltalte da kom borti fornærmedes ansikt med en hånd eller arm, uten at det dermed finnes tilstrekkelig bevis for at dette skjedde forsettlig.
Lagmansretten finner heller ikke bevis for at tiltalte dro fornærmede mot døren mens han holdt kniven over henne.
Derimot finner lagmannsretten det bevist utover rimelig tvil at tiltalte dro i fornærmede og holdt henne tilbake da hun forsøkte å komme seg ut av soverommet. Selv om dette er å anse som en legemskrenkelse, vil den etter lagmannsrettens vurdering ikke rammes av straffeloven § 219. Forholdet må derimot henføres under straffeloven § 228 første ledd. Lagmannsretten finner videre at det forelå særlig skjerpende omstendigheter og at straffeloven § 232 kommer til anvendelse. Det vises her til at legemskrenkelsen var begått mot egen ektefelle like etter at hun var blitt skremt av tiltalte og forsøkte å komme seg unna ham. Det er heller ingen tvil om at fornærmede på det tidspunkt var svært redd, etter å ha sett tiltalte med kniven, noe tiltalte merket. Lagmannsretten legger ellers til grunn at tiltalte handlet forsettlig og skal straffes for dette.
Når lagmannsretten ikke har funnet grunnlag for å henføre forholdet i post b under straffeloven § 219, er det heller ikke grunnlag for å vurdere om forholdet i post a skal henføres under denne bestemmelsen. Etter lagmannsrettens syn dreier det seg her om to enkelstående episoder, og ingen vedvarende eller gjentatt mishandling som rammes av straffeloven § 219 første ledd. Det innebærer at forholdet i post a må henfører under straffeloven § 228 første ledd, som på gjerningstiden hadde en strafferamme på seks måneder. Forholdet referer seg til en episode i mars 2007, men da tiltalen først ble tatt ut 1. juni 2010, er forholdet i medhold av straffeloven § 67 foreldet. Lagmannsretten trenger derfor ikke ta stilling til om tiltalte har forholdt som beskrevet i denne tiltaleposten, idet handlingen uansett ikke er straffbar nå.
Straffutmåling.
Tiltalte blir etter dette å dømme for en overtredelse av straffeloven § 228 første ledd jf § 232. Ved straffeutmålingen er det sett hen til at legemskrenkelsen er begått i fornærmedes eget hjem, og under omstendigheter som gjør at straffeloven § 232 kommer til anvendelse. Det er i seg selv skjerpende. På den annen side må det ses hen til at det tok lang tid før saken kunne iretteføres. Selv om dette dels skyldes at tiltalte oppholdt seg i Thailand i en lengre periode i 2010/2011, må det i denne sammenheng likevel tas et visst hensyn til tidsforløpet. Lagmannsretten finner ut fra en samlet vurdering at straffen passende kan settes til fengsel i 60 dager, som i medhold av straffelovens § 52 flg gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Ved eventuell soning skal han ha fradrag for 8 dager utholdt varetekt.
Oppreisningskravet.
Bistandsadvokaten har gjort gjeldende at fornærmede i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd litra b jf § 3-3 eller – alternativt – § 3-5 første ledd litra a har krav på oppreisning.
Da tiltalte ikke dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, men kun for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd jf § 232, er det etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd litra b. Lagmannsretten finner derimot at det er grunnlag for å pålegge tiltalte å betale oppreisning i medhold av § 3-5 første ledd litra a, idet fornærmede etter lagmannsrettens syn er påført en psykisk skade som følge av det hun ble utsatt for ved den aktuelle episoden 5. november 2009. Ifølge fremlagte legeerklæringer fikk hun angst og depresjonsreaksjoner etter dette, og hun var sykemeldt frem til 5. mars 2010. Hun har fått diagnosene reaktiv depresjon og posttraumatisk stressreaksjon, og ifølge legen er hun fortsatt preget av dette.
Selv om det ikke er funnet bevist at tiltalte forsettlig truet fornærmede med å ta livet av henne, finner lagmannsretten at tiltalte i hvert fall burde forstå at han – ved å ta kniven med til fornærmedes soverom, og dessuten gripe inn mens hun forsøkte å komme unna – skapte en svært traumatisk situasjon for henne. Etter lagmannsrettens syn har tiltalte – ved dette – opptrådt grovt uaktsomt. Dermed foreligger det erstatningsgrunnlag, og lagmannsretten finner at oppreisningen passende kan settes til kr 50 000. Ved utmålingen er det både sett hen til de særlige belastninger fornærmede har hatt i ettertid, samtidig som det er sett hen til at tiltalte, som for tiden er uten inntekt, har begrenset mulighet for å utrede denne.
Sakskostnader.
Aktor har lagt ned påstand om at tiltalte skal dømmes til å betale sakskostnader til det offentlige, men med det resultat lagmannsretten her er kommet til, er det ikke grunnlag for å pålegge ham sakskostnader.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

A, født 0.0.1969, dømmes for en overtredelse av straffeloven § 228 første ledd jf § 232 til en straff av fengsel i 60 -seksti- dager som i medhold av straffeloven §§ 52 følgende gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år.
Ved eventuell soning tilkommer han fradrag for 8 -åtte- dager utholdt varetekt.
A dømmes til å betale oppreisning til B med kroner 50.000 -femtitusen- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen.
Sakskostnader idømmes ikke.

Les mer om anmeldelse til politiet eller bistandsadvokatordningen ved familievold.