Fornærmede ble utsatt for voldtekt til seksuell omgang på et hotellrom. Tiltalte ble dømt til 2 års fengsel, samt å betale 125 000 kroner i oppreisning.

 

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 26. november 2012 satt litauisk statsborger A, født 0.0.1971, under tiltale for overtredelse av:

Straffeloven § 192 første ledd bokstav a
for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang.
Grunnlag:
Søndag 23. september 2012 ca. kl. 03.30 på ** i Drammen, på et hotellrom på ** Hotel, tvang han B gjentatte ganger ned på sengen hvor han holdt henne fast ved å legge seg oppå henne og/eller holdt henne nede. Han dro opp kjolen hennes og tok trusen til side hvoretter han førte en eller flere fingre inn i hennes skjede og/eller slikket henne i skrittet. Alt dette mens B ropte nei og/eller strittet i mot og hele tiden forsøkte å komme seg unna.
Drammen tingrett avsa 19. februar 2013 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192, første ledd bokstav a til fengsel i 2 – to – år og 6 – seks – måneder. Varetekt kommer til fradrag med 146 – ethundreogførtiseks – dager pr. 12.02.2013.
2. A, født 0.0.1971, dømmes til innen 2 – to – uker å betale oppreisning til B med 100.000 – ethundretusen – kroner.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Han begjærte samtidig ny behandling av det sivile kravet som ble pådømt i tingretten. Anken ble henvist til behandling ved lagmannsrettens beslutning 5. mars 2013. A innga innen frist retten satte begjæring om ny behandling av det sivile kravet som tilfredsstilte reglene i straffeprosessloven § 314 tredje ledd.
Ankeforhandling ble holdt 6.-8. mai 2013 i Borgarting lagmannsrett, Drammen tinghus. A, fornærmede og åtte vitner har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel framgår av rettsboka.
Lagmannsretten var ved ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Lagretten ble overensstemmende med tiltalebeslutningen stilt ett hovedspørsmål. Spørsmålet lød slik:
Er tiltalte A skyldig i ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang?
Grunnlag:
Søndag 23. september 2012 ca. kl. 03.30 på et hotellrom på ** Hotel i Drammen, holdt han B fast på sengen ved å legge seg oppå henne og/eller ved å holde henne nede. Han førte en eller flere fingre inn i Bs skjede og/eller slikket henne i skrittet, til tross for at hun ropte nei og/eller strittet i mot og forsøkte å komme seg fri.
Spørsmålet ble besvart med ja. Lagrettens kjennelse legges til grunn for dommen, jf straffeprosessloven § 40 første ledd.
Aktor la ned slik påstand:
A, født 0.0.1971, dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 192 første ledd bokstav a til fengsel i 2 – to – år og 9 – ni – måneder. Til fradrag i straffen går 224 – tohundreogtjuefire – dager for utholdt varetekt.
Forsvarer la ned påstand om at A anses på mildeste måte.
Bistandsadvokaten la ned slik påstand:
1. A dømmes til å erstatte B lidt tap med 846,95 kroner.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B etter rettens skjønn.

Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten legger – etter lagrettens kjennelse – følgende faktum til grunn for straffutmålingen:
A kontaktet fornærmede, B, på Sportspuben i Drammen natt til søndag 23. september 2012. A hadde nettopp avsluttet et arbeidsoppdrag på ** Hotel, hvor han også bodde, og B hadde tidligere om kvelden vært sammen med venner. B kom ikke inn på utesteder med 20-års aldersgrense, og derfor skilte hun og vennene lag. Etter å ha danset litt på puben, ble A og B sittende og snakke til puben stengte. De snakket blant annet om felles tilknytningspunkter til Litauen, og han fortalte at han har ektefelle og to døtre i hjemlandet, og hun fortalte om sin to år gamle datter. Ettersom B skulle overnatte hos en av vennene, som hun hadde vært sammen med tidligere om kvelden, og hun ikke hadde annet å gjøre, fulgte hun A til hotellet. Hun sa at hun ville gå hjem etterpå.
Da de kom til hotellrommet, tok A B forsiktig i hånda og dro henne inn på rommet. Der begynte han umiddelbart å ta på og kysse henne. Hun tok bort hendene hans og sa nei. A dyttet B inn i et åpent garderobeskap, hvor han fortsatte å ta på henne. Etter det ble hun minst to ganger dyttet ned på senga, hvor han la seg over henne. Minst én gang klarte hun å komme seg løs, og tok seg bort til døra, men A stengte den for henne, tok tak i henne og dro henne tilbake på senga. Der dro han i kjolen hennes, slik at brystet ble blottlagt, og han kysset og bet henne på brystet. B ropte om hjelp og sa at hun måtte gå. Hun fikk også tak i telefonen sin, som hun hadde i lomma på kåpa, som hun hadde på, og ringte 113, men uten å få sagt noe. B slo også nummeret til vennen som hun skulle overnatte hos, men uten at hun fikk snakket med ham.
Mens de lå på senga dro A Bs kjole opp til magen hennes, og dro trusen til side. Forut for og mens den seksuelle omgangen pågikk, og han brukte slik makt som var nødvendig for å oppnå den, jf bemerkningene nedenfor, sa B flere ganger nei og at hun ville gå. A smilte og sa ja og at hun var pen.
Ved bedømmelsen av omfanget av det straffbare forhold legger lagmannsretten til grunn de samme strenge beviskrav som ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. På dette punkt har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Lagmannsrettens flertall – alle bortsett fra lagrettemedlem Ole Krekling – er overbevist om at A både slikket B i skrittet og førte minst én finger inn i skjeden hennes. Flertallet legger særlig vekt på Bs forklaring og på A første politiforklaring. Riktigheten av disse underbygges av at det ved legeundersøkelse av Bs skrittområde påfølgende morgen var indikasjon på nærvær av spytt, og at analyse av prøve tatt derfra inneholdt A’ DNA. Videre ble det avdekket at B hadde en liten rift ved inngangen til, og en liten blødning inne i skjeden. Riftene er forenlige med inntrengning av finger. Det samme flertallet er også overbevist om at A oppnådde den seksuelle omgangen dels ved at han holdt B fast på senga med kroppen, og dels at han han holdt henne fast med én hånd. Også dette bygger flertallet særlig på fornærmedes forklaring og på tiltaltes første politiforklaring. Flertallet er overbevist om at alt skjedde forsettlig.
Lagmannsrettens mindretall – lagrettemedlem Krekling – finner det ikke bevist at A stakk noen finger inn i Bs skjede. Han finner det heller ikke bevist at A holdt henne fast ved å bruke den ene hånda.
I samsvar med flertallets syn legges ved straffutmålingen til grunn at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen.
Den straffbare handlingen skjedde etter lovendringen 25. juni 2010 nr 46, hvor straffnivået for grov vold og seksuallovbrudd ble skjerpet. Ved denne endringen ble minstestraffen for voldtekt til samleie hevet fra to til tre års fengsel, jf straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf andre ledd bokstav a. Minstestraffen gjelder ikke i vår sak, som gjelder voldtekt til annen form for seksuell omgang. Det følger imidlertid av lovforarbeidene at straffnivået for alle typer voldtekter – som også forut for lovendringen gradvis var blitt skjerpet – skulle opp, jf Prop 97 L (2009-2010) side 16-17. Dette ble blant annet begrunnet slik:
Både voldtektsbestemmelsen og straffebestemmelser mot vold retter seg mot handlinger som er klart straffverdige på grunn av deres skadevirkninger og karakter av overgrep mot andre personers frihet og integritet. Voldtektsbestemmelsen verner ikke bare den enkeltes psykiske integritet, men retter seg mot svært alvorlige krenkelser av den fysiske integritet og personers mest intime sfære.
På side 19 i proposisjonen framgår at normalstraffnivået for voldtekt til samleie ikke bør være under fengsel i fire år. Om straffnivået for voldtekt til seksuell omgang som ikke omfattes av minstestraffen, heter det på side 20:
Hevingen av straffnivået i saker som omfattes av minstestraffen må gis tilsvarende betydning for voldtekt til seksuell omgang som ikke omfattes av minstestraffen. Det skal ikke gå noe markert skille i straffnivå mellom voldtekter som omfattes av minstestraffen, og andre voldtekter. Slik er det heller ikke i praksis, se for eksempel Rt-2003-496 som gjaldt voldtekt til seksuell omgang av en kvinne i hennes eget hjem hvor straffen ble fengsel i 2 år og 9 måneder – som er på samme nivå som avgjørelser som gjelder voldtekt til samleie.
I beslutning 28. mars 2012, inntatt i Rt-2012-515 – som gjaldt et straffbart forhold begått kort før lovendringen i juni 2010 – sluttet Høyesteretts ankeutvalg seg til dette.
Om hva som skal regnes som formildende og skjerpende omstendigheter ved voldtekt, uttalte departementet generelt på side 20-21 i ovennevnte proposisjon blant annet:
Departementet vil videre peke på at dersom det ikke er brukt mer vold enn det minimum som kreves etter voldtektsbestemmelsen, kan det ikke være formildende og det kan ikke gi grunnlag for å anse forholdet for å være i nedre sjikt av bestemmelsen. Vold utover det som kreves etter voldtektsbestemmelsen, for eksempel påføring av skade, skal anses straffskjerpende og eventuelt gi grunnlag for å anvende straffebestemmelsene om vold i konkurrens.
I vår sak legges i skjerpende retning vekt på at A er 22 år eldre enn B, som var 19 år da voldtekten skjedde. Selv om B gjorde det klart at hun bare ville følge ham til hotellrommet, forgrep han seg på henne.
Selv om B – helt fra A begynte å ta på henne – sa at hun ville gå, og prøvde å komme seg unna, hindret han henne minst én gang i å forlate rommet, etter at hun var kommet opp av senga, og gjennomførte deretter voldtekten. Han brukte ikke mer makt enn det som var nødvendig, men den relativt beskjedne voldsbruken anses etter lovforarbeidene ikke som noen formildende omstendighet.
A erkjente straffskyld i første politiavhør og i første fengslingsmøte. Den første politiforklaringen hans utgjorde et viktig bevis under bedømmelsen av skyldspørsmålet. Ettersom han senere gikk tilbake på forklaringen på alle vesentlige punkter og han trakk tilståelsen tilbake, er det likevel ikke rom for å legge vekt på den ved straffutmålingen etter prinsippene i straffeloven § 59 andre ledd.
B har forklart at hun i økende grad har slitt med ettervirkninger av voldtekten blant annet i form av konsentrasjons- og søvnproblemer, mye fravær fra skolen, der hun har måttet droppe fagene matematikk og historie, og ved at hun – som hun sa – har vanskelig for å leve det livet hun levde før hendelsen. Hun har foreløpig takket nei til profesjonell hjelp, fordi hun ikke har hatt rom for å prioritere det foran datteren og skolen, men er åpen for at hun senere kan komme til å motta slikt tilbud.
A er etter det opplyste tidligere ustraffet.
Ved straffutmålingen har lagmannsretten funnet veiledning i Borgarting lagmannsretts dom 25. august 2011 (LB-2011-5142) og Agder lagmannsretts dom 9. februar 2012 (LA-2011-144951). De straffbare forholdene i begge de nevnte sakene framstår som mer alvorlige enn vår sak. I den første, hvor straffen ble satt til fengsel i tre år og to måneder, synes voldtekten å ha vært mer smertefull enn i vår sak, den skjedde i en bil i fart på et mørkt sted uten bygninger, med to helt ukjente menn i bilen, og hendelsen hadde karakter av bortføring. I den andre saken, som skjedde før straffskjerpingen i juni 2010, ble straffen fengsel i to år og tre måneder. Fornærmede og domfelte var ungdommer i samme bekjentskapskrets. Voldsbruken var større, jf at domfelte presset fornærmede så hardt mot bakken at hun fikk sår i bakhodet, og han holdt henne nede med underarmen mot halsen hennes, slik at hun fikk pustebesvær. Han gned også sin blottede penis mot fornærmedes underliv og gjorde samleiebevegelser og fikk senere sædavgang. Anke til Høyesterett ble nektet fremmet.
Faktum som lå til grunn for beslutningen i Rt-2012-515, som er nevnt foran, har store paralleller med vår sak. Ankeutvalget nektet fremmet domfeltes anke over straffutmålingen på fengsel i to år og seks måneder.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og to mindretall ved utmåling av straff for A. Lagmannsrettens flertall – lagdommer Tine Kari Nordengen og lagrettemedlemmene Sander Ottar Søndrål, Lindis Anita Hovden Smeby og Eva Høili – har hentet veiledning i Rt-2012-515, som har mange likhetstrekk med nærværende sak. Sammenlignet med den saken framstår forholdet i saken her som mindre grovt. Det er på den annen side et faktum at forholdet i Rt-2012-515 ble begått forut for lovendringen 25. juni 2010 nr 46. Etter en samlet vurdering er flertallet derfor kommet til at fengsel i to år og seks måneder, slik tingretten fastsatte, framstår som passende straff.
Lagmannsrettens ene mindretall – lagdommer Tone Aasgaard og ekstraordinær lagdommer Dag Stousland- er kommet til at straffen bør skjerpes til fengsel i to år og ni måneder. Etter mindretallets syn vil det ellers bli et for markant skille mellom straffen for denne voldtekten og det som skal være normalstraffnivået for voldtekt etter lovendringen i 2010.
Lagmannsrettens andre mindretall – lagrettemedlem Ole Krekling – finner under henvisning til dissensen foran om omfanget av det straffbare forholdet, at straffen passende bør settes til fengsel i to år og tre måneder.
I samsvar med flertallets syn blir straffen fengsel i to år og seks måneder. Til fradrag i straffen går 226 dager for utholdt varetekt, jf straffeloven § 60.
B har krevd erstatning med 846,95 kroner for de klærne hun hadde på seg da voldtekten skjedde. A erklærte under ankeforhandlingen at han ønsker å erstatte beløpet. Lagmannsretten avsier dom i samsvar med det.
Videre har B krevd oppreisning fastsatt etter rettens skjønn. Vilkårene i skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b jf § 3-3 er oppfylt. Ved utmålingen skal det etter rettspraksis legges vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolders skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger, jf blant annet Rt-2001-274. I utgangspunktet skal det foretas en individuell vurdering, men Høyesterett la i Rt-1988-532 til grunn at det bør gjelde en veiledende norm for oppreisningserstatningen i voldtektstilfellene. Man anså det som er klar fordel for fornærmede at spørsmålet kan avgjøres i straffesaken etter en noenlunde enkel behandling, både fordi det er en enkel framgangsmåte, og fordi fornærmede slipper risikoen for kostnader og for påkjenninger utover de som allerede ligger i behandlingen av straffesaken, jf redegjørelsen for rettsutviklingen i Rt-2011-743. Normen har blitt hevet flere ganger siden 1988, blant annet på grunn av økt kunnskap om skadevirkningene av voldtekt. I Rt-2011-743 viste Høyesterett til at synet på straffverdigheten av voldtekt har vært i endring, og at det fant sted en markert skjerpelse ved lovendringen i juni 2010. Etter Høyesteretts syn bør den strafferettslige utviklingen avspeile seg i oppreisningsnivået. Den veiledende normen for voldtekt til samleie, jf straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf andre ledd bokstav a, ble satt til 150 000 kroner.
Under henvisning til dette og til uttalelsen i de foran siterte lovforarbeidene om at det ikke skal gå noe markert skille i straffnivå mellom voldtekter som omfattes av minstestraffen, og andre voldtekter, finner lagmannsretten det riktig å anvende de samme prinsippene ved utmåling av oppreisning for voldtekt til slik annen form for seksuell omgang enn samleie, som vår sak gjelder. Lagmannsretten tar utgangspunkt i normen på 150 000 kroner, men finner at oppreisningen i vår sak bør settes noe lavere. Både den fysiske og psykiske integritetskrenkelsen må anses noe mindre enn ved voldtekt til samleie. Herunder innebærer ikke slike voldtekter frykt for smitte av HIV og andre kjønnssykdommer.
Lagmannsretten viser til redegjørelsen foran for de psykiske ettervirkningene B har hatt. Det er sannsynlig at hun – som de fleste voldtektsofre – vil være belastet med ettervirkninger av voldtekten over tid.
Oppreisningen settes passende til 125 000 kroner.
Ved avgjørelsen er erstatnings- og oppreisningskravene har bare fagdommerne deltatt.
Dommen er avsagt med slike dissenser som framgår foran.

Domsslutning

1. A, født 0.0.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a til fengsel i 2 – to – år og 6 – seks – måneder. Til fradrag i straffen går 226 – tohundreogtjueseks – dager for utholdt varetekt.
2. A, født 0.0.1971, dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av dommen å betale erstatning til B med 846,95 – åttehundreogførtiseks 95/100 – kroner.
3. A, født 0.0.1971, dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av dommen å betale oppreisning til B med 125.000 – etthundreogtjuefemtusen – kroner.