Sist oppdatert 3. august 2015 av Advokat Eirik Teigstad
En mann, og tidligere langvarig rusmisbruker, ble anmeldt for å ha fremsatt trusler med våpen overfor flere personer. Ved straffeutmålingen ble det tatt hensyn til tiltaltes positive rehabilitering, og at det hadde tatt tid å saken for retten. Bistandsadvokaten la ned påstand om oppreisning. Ved erstatningsutmålingen ble tiltaltes svake økonomi, i tillegg til at fornærmede ikke så ut til å ha fått alvorlige plager i etterkant, sett på som formildende omstendigheter. Tiltalte ble dømt til 1 år og 8 måneder i fengsel, samt til å betale 10 000 kroner i oppreisning.
Saken gjelder i hovedsak trusler, derunder mot offentlig tjenestemann.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Troms og Finnmark 23. mars 2011 ble A satt under tiltale ved Nord-Troms tingrett for overtredelse av
I Straffeloven § 227 annet straffalternativ, jf. § 232 tredje punktum-
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.
Grunnlag:
Mandag 4. januar 2010 ca kl 20.00 på X i Y gikk han inn i Bs leilighet medbringende en kniv og en øks. Han gjorde en rekke utfall mot B med redskapene, stakk/hogg flere ganger i ei bordplate og i veggen ved siden av B, uttalte blant annet at ‘det skal ligge igjen lik her’, eller lignende, hvoretter han hevet øksa over hodet til B, tilsynelatende for å hugge ham. Trusselhandlingene ble avbrutt ved at politiet skjøt ham i låret ca kl 2040.
II Straffeloven § 227 første straffalternativ-
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt.
Grunnlag:
a)
Søndag 3. januar 2010 ca kl 22.00 på X i Y kom han inn i leiligheten til B, presset ham mot en vegg og B holdt en kniv hevet m tilsynelatende klar til hugg.
b)
Mandag 4. januar 2010 ca kl 20.00 på X i Y slo han hull i glassruta i ytterdøren til C leilighet og forsøkte å ta seg inn i leiligheten der C befant seg, bærende på en øks og en kniv. Trusselen var egnet til å fremkalle alvorlig frykt hos C for å bli skadet.
c)
Til tid og på sted som beskrevet under post I truet han D med øks og kniv, blant annet ved å hugge kniven i veggen ved siden av ham.
III Straffeloven § 128
for ved trusler å ha søkt å få en offentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unnlate en tjenestehandling.
Grunnlag:
Til tid og på sted som beskrevet under post I truet han politibetjentene som var beordret til stedet, ved blant annet aggressivt å vifte/peke mot dem med kniven og/eller øksa og uttale at han skulle drepe dem.
IV Våpenloven § 33 første ledd første punktum, jf § 27 b tredje ledd, jf annet ledd-
for på offentlig sted å ha hatt med skytevåpen uten aktverdig grunn. (Forbudet gjelder også luft- eller fjærvåpen, våpenetterligninger som lett kan forveksles med skytevåpen, og skytevåpen som er gjort varig ubrukbart.)
Grunnlag:
Søndag 3. januar 2010 ca kl. 08.50 i boligfeltet på X i Y bar han et luftgevær med kikkertsikte uten aktverdig grunn.
V Legemiddelloven § 31 annet ledd, jf § 24 første ledd-
for uten lovlig atkomst å ha brukt narkotika.
Grunnlag:
Mandag 4. januar 2010 og/eller forutgående dager, i Y, brukte han blant annet amfetamin/metamfetamin og hasjisj.
Nord-Troms tingrett avsa 21. mars 2012 dom med slik domsslutning:
A, født 0.0.1961, frifinnes for overtredelse av våpenloven § 33 første ledd første punktum, jf. § 27 b tredje ledd jf. annet ledd, tiltalens post IV.
A, født 0.0.1961, dømmes for en overtredelse av straffeloven § 227 første ledd annet straffalternativ, jf. § 232, tre overtredelser av straffeloven § 227 første straffalternativ, en overtredelse av straffeloven § 128 og en overtredelse av legemiddelloven § 31 annet ledd jf. § 24 første ledd, sammenholdt med straffeloven § 62 og § 63 annet ledd, til fengsel i 1 – ett – år og 8 – åtte – måneder, hvorav 10 – ti – måneder i medhold av straffeloven §§ 52 – 54 gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år. Varetekt kommer til fradrag med 51 – femtien – dager.
A, født 0.0.1961, dømmes til å tåle inndragning av en øks og en kniv. Han frifinnes for krav om inndragning av et luftgevær.
A dømmes til innen to uker fra dommen er forkynt å betale kr 10 000,- – titusen – i oppreisning til B.
A har erklært anke over Nord-Troms tingretts dom av 21. mars 2012. Anken gjelder straffutmålingen. Hålogaland lagmannsrett besluttet 10. mai 2012 å henvise anken til ankeforhandling. Fornærmede, B, har begjært fornyet behandling av det sivile rettskrav.
Ankeforhandling ble holdt 16.-17. oktober 2012 i Tromsø. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt ni vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Forsvarer nedla påstand om at domfelte anses på mildeste måte.
Aktor nedla påstand om at anken forkastes.
Bistandsadvokaten nedla påstand om at A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B etter rettens skjønn.
Lagmannsretten er kommet til at anken må tas til følge, og skal bemerke:
A er 51 år, uføretrygdet med en inntekt på om lag 13-14 000 kroner pr. måned, enslig og uten forsørgeransvar. Han har en gjeld på ca. 200 000 kroner til Y kommune som det er inngått gjeldsordning for. A er tidligere straffedømt en rekke ganger, og har gjennom store deler av sitt liv vært rusmisbruker. Han har siden 1999 vært under legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Som et ledd i rehabiliteringen bor han nå i leid bolig i Z, Æ, utenfor Y.
Ved Nord-Troms tingretts dom av 21. mars 2012 ble A dømt for ett tilfelle av trusler under særdeles skjerpende omstendigheter, tre tilfeller av trusler, trusler mot politiet, jf. straffeloven § 128, samt overtredelse av narkotikalovgivningen ved bruk av amfetamin/metamfetamin og hasj.
Tingretten har for skyldspørsmålet konkludert slik under de enkelte postene:
Post II a:
[…]Tiltalte har bekreftet at han var irritert og frustrert da han oppsøkte B etter at han var løslatt den 3. januar, men hans forklaring inneholder ingen erkjennelse av klare trusler. Retten finner bevist at tiltalte til tid og på sted som beskrevet i tiltalen la sin arm over brystet til B, presset B inntil en vegg og holdt en kniv hevet mot ham. Retten bygger på B vitneforklaring i retten. B oppfattet ingen verbal trussel, men ga en klar beskrivelse av tiltaltes handling. Tiltaltes handling var en klar trussel om legemsbeskadigelse og var egnet til å fremkalle alvorlig frykt, noe tiltalte utvilsomt forstod. Vilkårene for domfellelse etter straffeloven § 227 første straffalternativ er oppfylt.
Post II b
[…]Tiltalte erkjenner deler av tiltalens gjerningsbeskrivelse i post II b, men han erkjenner ikke forsett med hensyn til trusler egnet til å fremkalle alvorlig frykt. [ .. ]
Retten finner bevist at tiltalte hadde med seg en øks og en kniv da han oppsøkte C, at han knuste glasset i inngangsdøren og stakk en arm inn gjennom åpningen, og at han etter dette oppholdt seg en stund utenfor inngangsdøren. Selv om ikke tiltalte sa noe, finner retten at hans handlinger innebar en klar trussel om skadeverk eller vold. Trusselen var egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Retten er ikke i tvil om at tiltalte forstod dette, eller at han i det minste ville forstått det om han ikke var påvirket av rusmidler. Vilkårene for domfellelse etter straffeloven § 227 første ledd er oppfylt.
Post I, II c og III
[…]Retten finner bevist at tiltalte gjorde truende bevegelser mot B og D med øksa og kniven, at han hugget redskapene i en bordplate og i veggen og at han til slutt hevet øksa over hodet til B mens B satt i sofaen. Handlingene var klare trusler om legemsbeskadigelse eller drap, og var egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Overfor B må truslene anses fremsatt under særdeles skjerpende omstendigheter. Trusselsituasjonen pågikk minst en halvtime. Like før tiltalte ble skutt, var trusselen av en slik karakter at B fryktet umiddelbart å bli hugget med øksa.
[…]Vilkårene for domfellelse etter straffeloven § 227 annet straffalternativ jf. § 232 er oppfylt for truslene mot B. For truslene overfor D er vilkårene for domfellelse etter straffeloven § 227 første straffalternativ oppfylt.
Retten har som det fremgår ovenfor funnet bevist at tiltalte truet politibetjentene ved å komme imot vinduet, og å holde kniven og øksa imot dem. Retten finner også bevist at tiltalte overfor politiet verbalt truet med å drepe både tjenestemennene, B og D. I den situasjonen som er beskrevet ovenfor, kan ikke truslene rettet mot politiet forstås på annen måte enn at tiltalte søkte å påvirke politiets tjenestehandlinger. Om formålet var å få dem til å unnlate å gripe inn, eller å få dem til å ringe legen eller en person fra LAR, er ikke avgjørende. Vilkårene for domfellelse etter straffeloven § 128 er oppfylt.
Post V
Tiltalte har erkjent, og retten finner bevist at han brukte blant annet hasj og amfetamin som beskrevet i tiltalen. Vilkårene for domfellelse etter legemiddelloven § 31 annet ledd jf. § 24 første ledd er oppfylt.
Hendelsen under post I, II og III ble avsluttet ved at politiet skjøt A i låret.
Om det nærmere, detaljerte saksforhold, vises det til tingrettens dom.
Ved den konkrete straffutmålingen er det særlig tre forhold som gjør seg gjeldende: Handlingens grovhet, tidsforløpet mellom handlingen, og pådømmelsen og domfeltes rehabilitering.
Med grunnlag i omfattende bevisførsel for lagmannsretten omkring disse forhold, og særlig spørsmålet om rehabilitering, vil lagmannsretten drøfte de enkelte punktene for seg før det oppsummeres i en reaksjonsfastsettelse.
Hva gjelder truslene omhandlet i tiltalens post IIa og IIb, vises det til sitatet fra tingrettens dom. Truslene var alvorlige, særlig fordi domfelte A benyttet kniv og øks.
Bygget på tingrettens dom og forklaringer gitt i ankeforhandlingen om truslene omhandlet i tiltalens post I, II og III, herunder særlig fornærmede B og politiførstebetjent Morten Waagaard Renlands forklaringer, finner lagmannsretten bevist ut over rimelig tvil at de fremsatte trusler overfor B, D og polititjenestemennene var grove overtredelser. A ble sluppet inn til B i dennes leilighet etter å ha banket på, som om det var et vanlig besøk. A etablerte straks en gisselsituasjon idet han ved sin adferd og ved fremvisning av kniv og øks, truet B til å ta kontakt med politiet på egne vegne, og holdt ham tilbake i leiligheten. As har forklart at grunnen til hans opptreden var misnøye med LAR i Nord og særlig det at han var plassert i leilighet på X. Under hendelsen, hvor D etter en stund kom til, brukte A kniven og øksen for å true med. Han hogg redskapene i bordplate og i vegg, samtidig som han opptrådte aggressivt, høylydt og uten kontroll. Etter at politiet kom til, truet A også tjenestemennene, samtidig som han provoserte dem for at de skulle bruke vold mot ham med skytevåpen. Politiet var bevæpnet på stedet. Uansett om As opptreden var et rop om hjelp, eller bygget på frustrasjon over egne boforhold, finner lagmannsretten det klart at overtredelsene var grove og egnet til å skape stor frykt hos de involverte fornærmede. De fornærmede følte konkret frykt for eget liv og helse.
Samlet sett gjør det seg gjeldende sterke allmennpreventive hensyn ved utmåling av straff, og lagmannsretten finner det klart at utgangspunktet må være en ubetinget fengselsstraff av ikke ubetydelig lengde. Det legges i skjerpende retning til grunn at domfelte tidligere er dømt en rekke ganger for overtredelse av straffeloven § 227 og § 128. Lagmannsretten finner at straffen som utgangspunkt bør ligge i området mellom 1 år og 6 måneder og 2 år.
I formildende retning legger lagmannsretten vekt på at saken er blitt svært gammel, uten at domfelte kan lastes for det. Saken var klar til påtaleavgjørelse etter at rettspsykiatrisk sakkyndige avla rapport i juni 2010. Tiltale ble likevel først tatt ut i mars 2011. Saken ble ikke sendt til tingretten før i begynnelsen av januar 2012 og den ble pådømt i tingretten over to år etter hendelsen. Isolert sett er tidsforløpet for langt, og det kan ikke ses å være noen etterforskningsmessige eller påtalemessige forhold som skulle tilsi tidsbruken.
Det vises til Rt-2005-1210, særlig avsnittene 14 følgende. Handlingenes grovhet tilsier etter lagmannsretten syn at deler av fengselsstraffen bør gjøres ubetinget tross tidsbruken, men likevel slik at en betydelig del av straffen må gjøres betinget på grunn av sakens alder.
Tidsbruken bør ses i sammenheng med domfeltes rehabiliteringssituasjon. En ubetinget fengselsstraff vil ramme domfelte hardere nå enn om saken var blitt pådømt innen normal tid, særlig fordi domfelte i tiden mellom de påklagede handlinger og dom i lagmannsretten har gjennomført en omfattende rehabilitering. Nærmere om rehabiliteringsspørsmålet i neste punkt.
A har gjennom mange år vært rusmisbruker. Han har misbrukt stoffer som heroin og amfetamin, i tillegg til cannabis mv. A har forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at han for flere år siden viste initiativ for å komme ut av rusmisbruket. Tingretten har gitt følgende sammendrag av historikken, og som lagmannsretten legger til grunn:
Tiltalte bodde i januar 2010 på X i ***vika i Y. Han forklarte i retten at han har vært inne i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) siden 1999, som en av de først i Y. LARs virksomhet i Y lå den gang under Trondheim. Så lenge prosjektet var ledet fra Trondheim var oppfølgingen god, også med hensyn til aktiviteter. Etter at LAR i Troms ble opprettet i 2003, ble dette fullstendig endret. Det ble svært mange brukere i forhold til ressurser, og oppfølgingen ut over tildelingen av legemidler ble borte. Tiltalte sprakk flere ganger fra 2003, etter å ha vært rusfri i fire år.
Ved oppstart i LAR bodde tiltalte på hybelhus i G**gata 00, og deretter på S*** i Y. Han delte deretter leilighet i Å med en kamerat i flere år, men ønsket etter hvert å bo alene. Han fikk tildelt en leilighet på X, med forsikringer fra kommunen om at dette var for en periode på to uker i påvente av annen leilighet. I januar 2010 hadde han bodd på X i over to år, i et sterkt rusbelastet miljø. Han klarte ikke å holde seg rusfri i dette miljøet, og det hadde gjennom lang tid bygget seg opp en frustrasjon hos ham. Dette skyldtes både at han bodde på X, at han til tross for de forsikringer han hadde fått fra kommunen var blitt på X i to år, og at han ikke klarte å unngå rusmidler i dette bomiljøet. Tiltalte ga uttrykk for et sterkt ønske om å være rusfri, og har vært i LAR siden 1999. Å bo på X var ikke forenlig med hans ønske om å bli rusfri.
Etter hendelsen på X som endte med at domfelte ble skutt i høyre lår, ble han innlagt på sykehus i en periode før han ble overført til institusjon i Trøndelag. Hensikten med overføringen var, slik lagmannsretten forstår det, for rusavvenning.
Etter at A kom tilbake til Y, fikk han tildelt leilighet i «Heimly» i B**vegen på Ø. Der var det mange rusmisbrukere, og A ble ofte plaget med forespørsler og tilbud om narkotika. Det var mye bråk i huset, og han fikk heller ingen ordnet struktur på sitt liv.
Sommeren 2011 fikk A tilbud om bolig på O**, Z i Æ. Miljøarbeiderne E og F, som begge hadde hatt kontakt med A en tid, snakket med han om dette botilbudet. Etter noe betenkningstid aksepterte A, og flyttet.
A har forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at han har fått svært gode og ordnede rammebetingelser på sitt nåværende bosted. Han er godt tatt i mot i bygda, og han har knyttet relasjoner til flere av sine naboer. A opplever at han aldri har hatt det så godt som han har det nå. Han har struktur på dagene sine, og han unngår kontakt med rusmiljøet i Y. A reiser kun til byen en gang i måneden for å betale regninger og for å hente trygden. Straks han er i byen, opplever han presset fra miljøet, men han har klart å stå i mot.
Vitnet G, konsulent i rus- og psykiatritjenesten i Y kommune, er den som nå har ansvar for oppfølgning av A. Hun kjenner ham tilbake fra 1998, og hun bekreftet at A har hatt en rekke tilbakefall og sidemisbruk siden oppstart i LAR prosjektet i 1999. A var tungt heroinavhengig, og han ble søkt inn og fikk innvilget metadonbehandling fra 2001. A har, i likhet med mange som behandles med metadon, utviklet angst. Hun bekreftet og utdypet at A, etter at han flyttet til Æ, har hatt stor fremgang etter en litt vanskelig start. Han er trygg i sine omgivelser, og dette gir et viktig bidrag til rehabiliteringen. Hun fremholdt at dersom A skal sone en dom vil han miste boligen i Æ. Gjeldsordningen han har med Y kommune omfattende 200 000 kroner i husleierestanser vil bli utsatt, og soningen vil få dramatiske konsekvenser for hans rehabilitering. G er kjent med at A tidvis bruker noe hasj, men fremholdt at dette ikke hadde noen betydning for behandlingsopplegget i LAR. G er en del av ansvarsgruppen rundt A.
Vitnet H, fagkonsulent/rusbehandler i LAR i Nord, har hatt kontakt med A siden oktober 2011. H er pasientansvarlig i LAR, og han er en del av ansvarsgruppen rundt A. H forklarte at As avgir urinprøve en gang pr. uke mot tidligere to ganger pr. uke. Prøvene har vært rene i over ett år, med unntak av noe hasjbruk og benzodiasepin (Stesolid) som er foreskrevet av lege. H forklarte at A først var inne i en skadeforebyggende behandling i 2011, hvor stabilisering var det viktigste. A testet da positivt på amfetamin i tillegg til benzodiasepin og THC. Det skjedde drastiske endringer da A fikk bedret sin allmenne helse, en god og stabil bosituasjon og når han kuttet ut amfetamin. Han ble etter hvert overført til fase 1 i behandlingen, og er nå – etter fasene 2 og 3 – ute av ordinær LAR behandling, og overført til kommunal rusoppfølgning. LAR i Nord har imidlertid fortsatt ansvar for administrering av metadon. H la stor og avgjørende vekt på As rammebetingelser i Æ når han forklarte den positive utviklingen som har vært. Dersom A mister rehabiliteringsopplegget, er H bekymret for om han i det hele tatt vil være i stand til å gjenoppta rehabiliteringen.
Vitnet I er psykologspesialist og As behandlende psykolog og deltar i ansvarsgruppen. Hun har kjent A siden 1997, og hun har helt nylig foretatt en utredning av ham med sikte på behandling av hans angstproblematikk. I beskriver As angst som sosial/agrofobisk, og aktivert ved blant annet innlåsing. Etter at A flyttet til Æ, har hun erfart store og positive forandringer hos ham. Som de øvrige fagkyndige vitnene, fremhevet hun at As vei ut av rusmisbruk for det vesentlige skyldes hans eget harde arbeid, men at rammebetingelsene har vært, og fortsatt er svært viktig for ham. I har vært på besøk hjemme hos A, både før flyttingen til Æ, og etter. Hun beskriver As bolig som et velorganisert og presentabelt hjem, helt forskjellig fra tidligere erfaringer. Hun fremhevet at As livsstil i Æ har stor betydning for hans rehabilitering. Hun forklarte videre at A, etter mange års rusmisbruk, mangler «stoppknappen» når, og hvis han blir tilbudt narkotika, og at han er svært sårbar for press fra andre misbrukere. Hennes utredning av As psykiske helse vil lede til en behandling gjennom samtaleterapi, og siktemålet er at A bedre skal mestre sin angst. I forklarte at en soning nå vil innebære at A «rykker tilbake til start». Det vil innebære et prognosetap, og hans mulighet for tilfriskning vil bli tapt.
Vitnet J er As fastlege siden mars 2011, og deltar i ansvarsgruppen. Da han fikk kontakt med A i mars 2011 viste urinprøver et stort misbruk. Etter dette er det dokumentert gjennom prøver at A har sluttet å misbruke amfetamin, men at han i noen grad, og særlig i forbindelse med at straffesaken ikke ennå er avklart, har misbrukt hasj. J forklarte imidlertid at det ikke var forenelig med behandlingsopplegget å kutte ut alle faser i As rusmisbruk samtidig. Bygget på medisinsk faglige vurderinger har J en langsiktig plan, og han påvirker stadig A i retning av å bli helt rusfri, samtidig som det arbeides med å trappe ned på vanedannende medikamenter som er lovlig foreskrevet. Etter Js vurdering er A selv redd for å sprekke, og de rutiner og de rammebetingelser han har rundt seg i Æ og gjennom et omfattende hjelpeapparat, bidrar til å skape den tryggheten som trenges.
Lagmannsretten finner, etter den omfattende, faglige vurderingen som disse vitnene har gitt, at A åpenbart er inne i en svært positiv og god rehabilitering. A følges sjeldent tett og godt opp av et omfattende apparat, representert gjennom den ansvarsgruppen som er etablert. De fagkyndige vitnene har alle en samstemt oppfatning om at As nåværende situasjon er gunstig for rehabiliteringen, og at den sårbarhet og risiko som er forbundet med hans tidligere omfattende rusmisbruk kan innebære dramatiske følger for A dersom han rives ut av de rammene han nå har.
Lagmannsretten finner bevist at dersom A gjeninnsettes i fengsel for soning av dommen han fikk i Nord-Troms tingrett, vil rehabiliteringsopplegget havarere, og prognosene for en eventuell fremtidig gjenoppretting av situasjonen vil være høyst usikker. Rett nok må det legges til grunn at det offentlige hjelpeapparat vil være tilgjengelig for A også i en soningsfase. Dette har samtlige av de vitnene som har faglig tilknytning til A bekreftet. Imidlertid synes det åpenbart at As nåværende bosituasjon og de rammene som er skapt rundt ham i denne forbindelse, er av avgjørende betydning for å lykkes. Lagmannsretten finner det klart, slik dette er beskrevet at flere av vitnene, herunder særlig G og de to miljøarbeiderne, at A, dersom han skal sone en dom, vil miste det fotfestet han har gjennom boligen i Æ, og at det i seg selv er av vesentlig betydning for rehabiliteringen.
Lagmannsretten finner, etter en samlet og helhetlig vurdering, at hensynet til As positive rehabilitering, faren forbundet med at denne vil havarere ved soning og sammenholdt med tidsforløpet i saken, at straffen bør fastsettes til fengsel i 1 år og 8 måneder, i samsvar med tingrettens dom, og aktors påstand. Lagmannsretten finner videre at 60 dager av straffen bør gjøres ubetinget og anses avsonet gjennom frihetsberøvelse i anledning saken, og at den resterende tid på 1 år og 6 måneder gjøres betinget. Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet at samfunnsstraff i kombinasjon med en ubetinget fengselsstraff, er hensiktsmessig. A har allerede et godt og stabilt nettverk rundt seg i form av ansvarsgruppen. Det opplegget som følges for aktivt å rehabilitere A fullt ut bør fortsette i sin nåværende form. Lagmannsretten finner at prøvetiden bør fastsettes til 3 år slik at A får en følbar opplevelse av verdien av å avstå fra fremtidig kriminalitet.
Erstatning
Domfelte har ikke begjært fornyet behandling av det sivile rettskrav, av tingretten fastsatt til 10 000 kroner.
Fornærmede, B, har begjært fornyet behandling av kravet, og det er særlig vist til at det er klar sannsynlighetsovervekt for at B ble utsatt for et reelt drapsforsøk, eller et forsøk på grov legemsskade. Ytterligere er det vist til de tradisjonelle hensynene bak oppreisningserstatning, så som handlingens objektive grovhet, gjerningsmannens skyld og de virkninger dette har fått for fornærmede.
Lagmannsretten finner at vilkårene for idømmelse av oppreisningserstatning foreligger, jf. skadeserstatningsloven § 3-5.
Det finnes klar sannsynlighetsovervekt for at de truslene og de handlingene B ble utsatt for, var krenkende og alvorlige. De har påført B problemer i ettertid, noe dokumentasjon av epikriser og journaler fra helsevesenet har bekreftet. Når det gjelder handlingens objektive grovhet og gjerningsmannens skyld, vises det til drøftelsen og videre henvisninger til tingrettens dom ovenfor.
Bygget på bevisførselen for lagmannsretten, finnes ikke klar sannsynlighetsovervekt for at B var utsatt for et drapsforsøk eller forsøk på grov legemsskade. B og politibetjent Waagaard Renland har begge utførlig forklart seg om hendelsene der A truet med øks og kniv inne i leiligheten. De har begge forklart at A for det vesentlige fremsatte trusler og at han understreket og forsterket disse truslene ved bruk av øks og kniv. Det er særlig der A, like før han ble skutt i låret, hevet øksen over hodet til B, som er fremhevet som forsøk på drap eller grov legemsskade. Lagmannsretten kan ikke finne holdepunkter i bevisførselen for at denne, isolerte handlingen, avvek fra det øvrige bildet av hendelsene inne i leiligheten slik at det i seg selv er egnet til å underbygge et drapsforsøk eller forsøk på grov legemsskade. Langt mindre er bevisførselen egnet til å gi noe bidrag til å fastslå med klar sannsynlighetsovervekt at A hadde det nødvendige forsett knyttet til forsøkshandlingene som påstått. Etter dette finner lagmannsretten ingen grunn til å drøfte nærmere hensynet til uskyldspresumsjonen, og grensen mellom den straffbare handling – som ikke var omfattet av tiltalebeslutningen – og den erstatningsrettslige handling som fornærmede anfører som grunnlag for sitt krav.
Tingretten har vurdert erstatningsspørsmålet slik:
Retten finner at B bør tilkjennes erstatning, og legger da vekt på at han ble utsatt for en svært alvorlig trussel og opplevde reell frykt for å bli drept. Retten er imidlertid ikke kjent med at B har fått alvorlige plager i lang tid etter hendelsen. Ved utmålingen tar retten i betraktning at tiltalte har liten betalingsevne. Oppreisningen settes til kr 10 000,-.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endring i utmålingen. Det vises til at erstatningen står i adekvat forhold til den utmålte straff, herunder de momenter som knytter seg til så vel handlingens objektive grovhet, gjerningsmannens skyld og virkningene dette har fått for fornærmede. Det er dokumentert, og lagmannsretten legger til grunn, at Bs ettervirkninger etter hendelsen var manifeste i inntil tre måneder etter hendelsen, og at han etter det ikke har hatt plager av betydning. Det er i noen grad tatt hensyn til As svake økonomi og hensynet til hans spesielle situasjon med rehabilitering, jf. Rt-1988-532.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I tingrettens dom gjøres den endring at straffen fastsettes til fengsel i 1 – ett – år og 8 – åtte – måneder, hvorav 1 år og 6 – seks – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 3 – tre – år i medhold av straffeloven §§ 52 – 54. Den ubetingede del på 60 – seksti dager – anses avsonet i varetekt.
