I en periode på henholdsvis 3 og 1 år, ble tre barn utsatt for vold og trusler fra sin egen mor. Saken ble anmeldt, og tiltalte reist. Fornærmedes advokat la ned påstand om erstatning. Tiltalte ble dømt til 2 år i fengsel, samt til å betale de to eldste barna 120 000 kroner hver, og den yngste 100 000 kroner i oppreisning.

 

Saken gjelder utmåling av straff og oppreisning for mishandling i nære relasjoner.
Drammen tingrett avsa 1. februar 2013 dom med denne domsslutning:
1. A, født 0.0.1980, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 annet ledd til fengsel i 2- to – år.
2. A, født 0.0.1980 dømmes til innen 2 – to – uker å betale oppreisningserstatning til B med 100 000 – etthundretusen – kroner.
3. A, født 0.0.1980 dømmes til innen 2 – to – uker å betale oppreisningserstatning til C med 100 000 – etthundretusen – kroner.
4. A, født 0.0.1980 dømmes til innen 2 – to – uker å betale oppreisningserstatning til D med 100 000 – etthundretusen – kroner.
Tiltalen ble tatt ut 17. januar 2012 av statsadvokatene i Oslo. Den gjaldt overtredelse av straffeloven § 219 første ledd. Grunnlaget for tiltalen var beskrevet slik:
a) I perioden fra januar 2007 til 23.03.2010 på bopel og/eller andre steder, mishandlet hun sin sønn B f. 0.0.00, ved blant annet;
– gjentatte ganger å ha slått ham, herunder blant annet ved bruk av belte, pinner, kost og sko
– ved ett tilfelle å ha slått han mens hun hadde bundet han på armer og ben
– å ha mishandlet hans to brødre fysisk og/eller psykisk mens han var tilstede
b) I perioden fra januar 2007 til 23.03.2010 på bopel og/eller andre steder, mishandlet hun sin sønn C f. 0.0.02, ved blant annet;
– gjentatte ganger å ha slått ham, herunder blant annet ved bruk av pinner og kost
– ved ett tilfelle å ha dyttet ham i veggen slik at han falt i bakken
– ved ett eller flere tilfeller å ha slått ham mens hun hadde bundet ham på armer og ben
– ved ett eller flere tilfeller å ha låst ham inne på mørklagt toalett og/eller i mørklagt kjeller
– å ha mishandlet hans to brødre fysisk og/eller psykisk mens han var tilstede
c) I perioden fra januar 2009 til 23.03.2010 på bopel og/eller andre steder, mishandlet hun sin sønn D f. 0.0.04, ved blant annet;
– gjentatte ganger å ha slått ham
– ved ett eller flere tilfeller å ha låst ham inne på et mørklagt toalett
– å ha mishandlet hans to brødre fysisk og/eller psykisk mens han var tilstede
A anket dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Hun har også bedt om at de sivile kravene blir behandlet på ny. Anken ble 22. mars 2013 henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder straffutmålingen, men ble nektet fremmet for så vidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
Ankeforhandling ble holdt 31. mai 2013 i Oslo. A møtte ikke. Hun var stevnet, og det var ikke sannsynlig at hun hadde lovlig fravær. Fem vitner ble avhørt, og det ble ført de dokumentbevis som framgår av rettsboka.
Forsvarer la ned påstand om at tiltalte dømmes på mildeste måte.
Aktor la ned denne påstand:
Anken forkastes.
Bistandsadvokaten la ned denne påstand:
A dømmes til innen to uker å betale hver av sine sønner, B, C og D oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønns begrenset oppad til kr 150.000,-.
 
Lagmannsretten bemerker:
Tingretten la til grunn at tiltalte hadde forholdt seg som beskrevet i tiltalen. Tingretten har gitt en mer utfyllende beskrivelse av det den har lagt til grunn er skjedd. De tre fornærmede guttene er i dommen omtalt som B, C og D. Fra dommen siteres dette:
De [to eldste] beskrev både med ord og viste fysisk, hvordan de jevnlig over flere år ble slått med pinner, belte, kost, sko og med flat hånd. De skal også ha blitt klort. De forklarte og viste også hvordan de ved noen anledninger ble bundet fast med hender og ved ett tilfelle også føttene.
B tegnet i ett av avhørene en kost som de brukte å bli slått med. Denne kosten ble gjenfunnet i leiligheten. På bilde fra hagen pekte både C og B ut hvilke trær moren brukte å hente pinner fra, for å slå dem med. De har også forklart seg om pinner som var brent i den ene enden som ble brukt til å slå med.
[…]
Selv om det ikke foreligger noen legeundersøkelse i saken som gjelder B og C, legger retten til grunn at det er bevist at barna hadde fysiske merker etter volden. Begge guttene har forklart at de har blødd.
[…]
Et element i vurderingen av grovheten er at volden beskrives som vanlig i hjemmet, at det har vært en del av barneoppdragelsen. Det er ut fra forklaringene til guttene umulig å vite klart hvor mange ganger de er slått med ulike gjenstander, men retten legger til grunn at dette har pågått jevnlig. At de har vært bundet, er det heller ingen tvil om, men det synes som om dette ikke har foregått mange ganger. Det synes heller ikke som om de har vært stengt inne like ofte som de har vært slått. Den yngste, D har etter bevisføringen, ikke vært slått mange ganger, men han har vært stengt inne på toalettet med lyset avslått flere ganger.
Volden har hatt et potensiale for mer alvorlige skader enn det barna har fått. Særlig slag med beltespenne kunne har ført til mer langt mer alvorlige skader enn guttene har vært påført. Guttene har beskrevet slagene som veldig vonde. De har beskrevet det som «å bli skutt», at «hjertet stanser», at de har vært livredde, og alltid vært redde for å bli slått. Det har gått verst ut over B, fordi han var storebror og skulle ha ansvar for de yngre brødrene. På den annen siden har de to andre vært vitne til volden, […]
B har beskrevet at en gang han og broren kom for sent hjem, så han broren bli tatt og bundet og slått av moren. Han løp selv derfra, men gikk noe senere hjem frivillig, selv om han forsto samme behandling ventet på ham. Han kunne ikke bli ute hele natten. Guttene har derfor levd i et regime med vold og har levd med en konstant utrygghet.
Det er ikke framkommet noe under ankeforhandlingen som gir grunn til å korrigere noe av denne faktumbeskrivelsen, men det er ført en del bevis som supplerer beskrivelsen, særlig om hvordan barna har utviklet seg fram til i dag.
Om tiltaltes bakgrunn nevnes innledningsvis dette:
Hun er født og oppvokst i S01 [land], men allerede i 1993, 13 år gammel, kom hun til Tanzania og bodde i flyktningeleir. Hun oppholdt seg i Tanzania fram til 2003. Der traff hun mannen som er far til de tre fornærmede barna. Han hadde dessuten en eldre datter. Da familien kom til Norge, tok de opphold i S02 [sted]. Den yngste sønnen ble født ett år etterpå. Samlivet med far tok slutt i 2007. Etter å ha bodd en stund på krisesenter flyttet tiltalte sammen med de fornærmede til S03 [sted].
De straffbare forholdene ble anmeldt 22. mars 2010, og barneverntjenesten ble orientert. Mors omsorg opphørte øyeblikkelig. D ble plassert i et beredskapshjem og er seinere plassert i fosterhjem, mens de to eldste flyttet til sin far, som da var flyttet til S03 [by i Norge]. Barneverntjenesten i X har imidlertid overtatt omsorgen for de to eldste etterpå.
Når det gjelder situasjonen for de to eldste guttene, har bistandsadvokaten bedt barneverntjenesten i X om uttalelse om de vansker guttene har hatt som helt eller delvis kan stamme fra vold fra mor. I svarbrev 14 desember 2012 framkommer blant annet dette om de to barna:
Barneverntenesta vurderer at barna har utvikla store faglege, sosiale og emosjonelle vanskar grunna deira opplevingar knytt til vald og omsorgsituasjon. Barna har i tillegg byttet skule og flytta mange gonger. Dette er to barn som har opplevd svikt i tidleg barndom kor dei ikkje har motteke god tilfredsstillade omsorg.
Om guttenes historikk heter det ellers blant annet dette:
C har ikkje innhald i grunnleggande begrep. Med C er det viktig å skape god relasjon og tryggleik. Konsentrasjonsvanskar, språkvanskar og ein viss skulevegring framstår som tydeleg. Han opplevast som meir blid og spontan i kontakta med andre barn, enn vaksne. C setter i liten grad ord på eigne følelsar og pratar lite. Han har relasjonelle vanskar som ofte kan ende i konflikt. I leikesituajsoner på BUP går leiken ofte over i ein valdsepisode.
B har tidlegare i perioden då dei flytta til kommunen snakka om sjølvmord. Han er kroppsleg uroleg, ukonsentrert og ustrukturert. B manglar mestringsstrategier og kan vise eit stort temperament som gir utslag i sinneutbrudd. B har hatt meir ansvar i heimen, har bekrefta vald og uttalt at han er redd heiser etter at mor sperra han inne.
Fra vurderingen siteres dette:
Barneverntenesta vurderar at deira vanskar er knytt til påført skade etter oppvekst med omsorgssvikt og vald.
Barna er urolege og ukonsentrert i skulesamanheng. Dei har ikkje utvikla gode mestringsstrategiar knytt til konflikt- og følelseshandtering. Dei kjem lett i konflikt med andre barn og vaksne. Det har vore ein god utvikling, der spesielt B i stor grad nyttiggjer seg BUP og stabile vaksne på skulen.
Barna gir uttrykk for å ha dårleg samvittigheit grunna i at dei fortalte om vald heime hos mor, då det har fått store konsekvensar for deira busituasjon. Dei er prega av at yngste bror ikkje bur i lag med dei. Dei opplev ei skyld for å ha splitta familien.
I referat fra ansvarsgruppemøte 21. mars 2013 på Y skole i Z, der den yngste gutten D går, heter det blant annet dette:
Han har no 15 timar med pedagog og 10 timar med assistent pr. veke.
Har god framgang både fagleg og sosialt. Har utvikla seg veldig på det emosjonelle. […]
[…]
Adriana [psykolog fra BUP] forklarar vanskane med at bakgrunnn/historia hans har ført til at han manglar ein struktur der han kan å plassere kunnskapen. «Knaggane» manglar, og kunnskapen endar opp i eit kaos. Han manglar nokre «byggesteinar» i utviklinga som må fyllast. Det er difor viktig at han får leike mykje. Det er gjennom leik desse hòla kan fyllast, og «knaggane» kan bli skapt.
Psykolog Adriana Dicu har i forklaring under ankeforhandlingen utdypet Ds situasjon. Hun sier det ikke foreligger mistanke om nevrologisk eller kognitiv svikt. D er imidlertid mye engstelig og trenger fortløpende bekreftelse fra andre. Det er den sosiale utviklingen som er det vanskeligste for ham. Han er opptatt av å skape egen selvfølelse, som en 3-åring.
Lagmannsretten legger til grunn at barnas vansker, slik de er beskrevet foran, har sammensatte årsaker. Det må legges til grunn at det generelt har vært vesentlige mangler ved omsorgssituasjonen, og det er framkommet at også barneoppdragelsen under oppveksten med far kan ha vært preget av vold. Lagmannsretten har likevel funnet det utvilsomt at hennes mishandling har bidradd til skade på guttenes sosiale og emosjonelle utvikling. Det er lagt avgjørende vekt på at handlingene er egnet til å påføre slike skader. Av hensyn til utmålingen av straff har det ikke vært nødvendig å presisere omfanget av dette skadebidraget nærmere.
De sentrale momenter ved straffutmålingen i denne saken er at de tre sønnene har levd i et trusselregime over lengre tid. For de to eldste sønnene har det vart gjennom en periode på tre år og to måneder, fra de var henholdsvis 6 ½ år og 4 ½ år. For den yngste sønnen har det pågått i en periode på ett år og to måneder, fra han var 4 ½ år. Det er den eneste omsorgspersonen de hadde i denne perioden, som har stått for mishandlingen. Det må ha forsterket deres følelse av hjelpeløshet. Å leve under et slikt trusselregime gir risiko for betydelige skadevirkninger.
Straffen for vold i nære relasjoner ble skjerpet ved lovendringen som trådte i kraft 1. januar 2006. Av saker hvor denne lovendringen er kommet til anvendelse i sin helhet, og hvor de er pådømt i Høyesterett, framstår saken i Rt-2009-1336 (storkammeravgjørelse) som mest sammenlignbar. Den saken gjaldt også en enslig mor for tre barn. Mye av volden som ble brukt i mishandlingen, synes å ha vært av lignende karakter som i nærværende sak. I tillegg til vold ble det imidlertid framsatt drapstrusler, og ved én anledning var det tale om en meget alvorlig volds- og trusselsituasjon. På den annen side varte mishandlingen i den nevnte saken gjennom et kortere tidsrom, de to eldste barna var vesentlig eldre, og det var ikke tale om innesperring av et lite barn på et mørkt rom. Samlet vurdert er det mulig at saken i Rt-2009-1336 bør betraktes som noe mer alvorlig enn nærværende sak, men noen vesentlig forskjell i straffverdighet kan ikke ses å foreligge. Lagmannsretten hadde i den saken fastsatt straffen til fengsel i ett år og fire måneder, og anken ble forkastet. Det sentrale poenget i storkammeravgjørelsen var imidlertid betydningen av at påtalemyndigheten hadde gitt tilsagn om å legge ned en bestemt straffepåstand for lagmannsretten mot at siktede erkjente skyld. I avsnitt 41 i dommen er det åpnet for at en straffskjerpelse kunne være riktig, men dette ble unnlatt fordi forhandlingene for Høyesterett i liten grad var lagt opp til å belyse muligheten for en straffskjerpelse.
Ved lov 25. juni 2010 ble det gjort endring i straffeloven § 219. I lovforarbeidene ble det tatt til orde for en ytterligere skjerping av straffen for mishandling i nære relasjoner, jf. Prop. 97 L (2009-2010) 6.2 og Innst. 314 L (2009-2010) 1.3.6 og 1.4. I proposisjonens særlige merknader om mishandling av barn (6.2.2.2) er det uttalt at straffenivået for slik mishandling er for lavt, og at saksforhold tilsvarende det som ble pådømt i Rt-2009-1336, i utgangspunktet bør være fengsel i to år og seks måneder. Lovendringene som de nevnte forarbeidene om skjerpet straff knytter seg til, ble imidlertid ikke vedtatt før 25. juni 2010, og de påtalte handlingene i denne saken er i sin helhet begått før dette tidspunktet. Uttalelsene om straffenivået kan da ikke tillegges selvstendig vekt, jf. Rt-2009-1417 [Rt-2009-1412, Lovdata anm.] avsnitt 33.
Men skjerping av straffenivået for blant annet mishandling i nære relasjoner ble også foreslått i Ot.prp.nr.22 (2008-2009), se punktene, 6.2, 6.11 og 16.13. Proposisjonen gjaldt sluttføring av spesiell del av straffeloven 2005, og de aktuelle straffskjerpelsene ble vedtatt ved lov 19. juni 2009 nr. 74. Proposisjonen ble avgitt før dommen i Rt-2009-1336 ble avsagt. I proposisjonen er det imidlertid omtalt andre avgjørelser fra Høyesterett, og straffenivået fastsatt i disse er også i denne proposisjonen foreslått i omtrent samme grad hevet. For den del av de påtalte handlingene som er skjedd etter dette vedtakstidspunktet, får disse uttalelsene i lovforarbeidene til straffeloven 2005 betydning.
Men det må tas i betraktning at den skjerpelse det er tatt til orde for, skal skje gradvis, se Rt-2012-1089 avsnitt 16 med henvisning til Rt-2009-1412 avsnitt 40 og Rt-2010-1324 avsnitt 14. Siste dom gjaldt en hendelse som fant sted 30. august 2009, og som ble rammet av straffeloven § 273. I siste del av avsnitt 14 er betydningen av lovendringen 19. juni 2009 oppsummert slik:
Nå er straffskjerpingen som § 273 i straffeloven 2005 representerer, likevel gjennomført ved endring av § 229 i gjeldende straffelov. Dette skjedde ved lov om endring i straffeloven 1902 mv. 25. juni 2010 nr. 46. Lovendringen ble gitt umiddelbar virkning. For overtredelser som har skjedd i perioden mellom 19. juni 2009 og 25. juni 2010 får dette ingen annen betydning enn at den gradvise opptrappingen til det nye straffenivået må skje raskere. Siden hendelsen i vår sak skjedde så pass nært opp til juni 2009, vil effekten av straffskjerpingen bare i begrenset grad kunne få betydning.
I vår sak opphørte som nevnt det straffbare forholdet 23. mars 2010. Det er tale om et sammenhengende straffbart forhold som er påbegynt i januar 2007. Lagmannsretten legger ut fra dette til grunn at straffskjerpelsen som ble vedtatt 19. juni 2009, i denne saken skal tillegges en viss, men ikke svært stor vekt. Etter dette er lagmannsretten kommet til at riktig straff i utgangspunktet vil være fengsel i to år.
Det er imidlertid gått tre og et kvart år siden de straffbare forholdene tok slutt og ble anmeldt. Selv om det har vært gjort flere avhør av barna, er dette lang tid for en sak som denne. Det lange tidsforløpet skyldes særlig at det gikk ca. halvannet år fra det var gjort ett dommeravhør av hvert av barna, til det ble tatt ut tiltale. I denne perioden gikk det første halvåret med til å vente på at tingretten gav utskift av avhørene, til tross for at politiet purret. Ellers skjedde det ikke nevneverdig etterforsking fram til tiltalen. Det ble skifte av påtaleansvarlig i løpet av perioden. Men det kan ikke ha gitt grunnlag for noen vesentlig del av tidsforløpet. Mens saken sto for tingretten, ble den utsatt flere ganger som følge av aktors sykdom og som følge av begjæring fra forsvareren om ytterligere avhør.
Lagmannsretten legger til grunn at tidsforløpet i saken innebærer et brudd på den siktedes rett til avgjørelse av en strafferettslig anklage innen rimelig tid etter EMK artikkel 6 nr. 1. Retten legger særlig vekt på liggetiden fra dommeravhør ble foretatt sommeren 2010, til tiltale ble tatt ut i januar 2012. Når det foreligger brudd på EMK artikkel 6, må dette kompenseres ved en ikke ubetydelig straffereduksjon. Lagmannsretten er kommet til at ni måneder av straffen bør gjøres betinget.
I anledning barnas sivile krav bemerkes innledningsvis at alle tre sliter nå med betydelige skader. Til tross for uklarhet om barnas oppvekst i periodene utenom tiltaleperioden framstår det som sannsynlig at de betydelige skadene i stor grad er forårsaket av den pådømte mishandlingen. Dette er forhold som må tillegges vekt ved utmålingen av oppreisningen. Det sentrale momentet ved utmålingen i denne saken er imidlertid at det gjennom mer enn tre år er begått alvorlige overgrep under utøvelse av eneomsorgen for små barn, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd andre punktum. De har alle tre blitt direkte krenket, men også vært klar over, til dels vært vitne til, at brødrene er blitt krenket.
Det har ikke utviklet seg noen veiledende norm for oppreisning til ofre for familievold, verken for voksne eller for barn. I Rt-2007-1537 avsnitt 32 er det imidlertid uttalt at det ved utmålingen i en viss utstrekning kan ses hen til det oppreisningsnivået som er etablert for voldtektsofre. Ved Rt-2011-743 ble den alminnelige normen for oppreisning ved voldtekt økt fra kr 100 000 til kr 150 000
I Rt-2010-949 ble ei jente som hadde opplevd at hennes mor ble utsatt for mishandling, tilkjent en oppreisning på kr 90 000. Det ble lagt vekt på at datteren hadde alvorlige skadevirkninger av det hun var utsatt for. I saken i Rt-2009-1336, som er omtalt foran, ble to av barna tilkjent kr 100 000 i oppreisning. Oppreisningskravet ble imidlertid ikke behandlet av Høyesterett. Begge disse avgjørelsene er avsagt før normen for voldtektsofre ble hevet.
Lagmannsretten er kommet til at oppreisingen for de eldste barna i dette tilfellet bør settes til kr 120 000. Den yngste, D, ble utsatt for overgrep i en vesentlig kortere periode enn de to eldre brødrene. Selv om skadevirkningene også for ham er betydelige, er lagmannsretten kommet til at oppreisningsbeløpet for ham bør settes noe lavere, til kr 100 000.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. I punkt 1 i slutningen i tingrettens dom gjøres den endring at 9 – ni – måneder av straffen gjøres betinget, jf. straffeloven § 52 til § 54. Prøvetiden settes til 2 – to – år.
2. A betaler oppreisning til B og C med 120.000 – etthundreogtjuetusen – kroner til hver av dem og til D med 100.000 – etthundretusen – kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.