Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
To menn ble dømt i Tingretten til henholdsvis 8 og 10 måneder fengsel for seksuelt overgrep mot mindreårig. Erstatningskravet ble anket til Lagmannsretten. Lagmannsretten la vekt på at fornærmede, som var 14 år da hun ble utsatt for seksuelt overgrep, fikk diagnosen PTSD etter hendelsen. Fornærmede ble tilkjent 120 000 kroner i oppreisning, 250 000 kroner i ménerstatning og 2 800 kroner i erstatning for andre utgifter.
Saken gjelder særskilt anke over sivile krav i straffesak, jf. straffeprosessloven § 435.
Ved tiltalebeslutning, utferdiget av statsadvokatene i Oslo 30. august 2012, ble A og B satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av:
I Straffeloven § 196 første ledd
for å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år
Grunnlag:
Gjelder nr. 1 A.
Våren 2002, i en leilighet i –gata i Oslo og/eller i Tønsberg, hadde han ved flere anledninger seksuell omgang med C, født 0.0.1988.
II Straffeloven § 196 annet ledd bokstav a
for i fellesskap å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Gjelder begge
Lørdag 25. juni 2002, i –veien i Tønsberg, hadde de seksuell omgang med C, født 0.0.1988.
Oslo tingrett avsa 4. januar 2013 dom med slik domsslutning:
1. B, født 0.0.1975, dømmes for overtredelse av straffeloven § 196 annet ledd bokstav a til fengsel i 8 – åtte – måneder. Straffen gjøres i sin helhet betinget i medhold av straffeloven §§ 52 flg med en prøvetid på 2 – to – år.
2. A, født 0.0.1975, dømmes for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd og straffeloven § 196 annet ledd bokstav a – alt sammenholdt med straffeloven § 62 – til fengsel i 10 – ti – måneder. Straffen gjøres i sin helhet betinget i medhold av straffeloven §§ 52 følgende med en prøvetid på 2 – to – år.
3. B dømmes til å betale i saksomkostninger til det offentlige 5000- femtusen – kroner.
4. A dømmes til å betale i saksomkostninger til det offentlige 5000 – femtusen – kroner.
Fornærmedes erstatningskrav
5. A og B dømmes in solidum til å betale erstatning til C, **gata i Oslo, med 2 800 – totusenåttehundre – kroner.
6. A dømmes til å betale erstatning i form av oppreisning til C med 50 000 – femtitusen – kroner.
7. B dømmes til å betale erstatning i form av oppreisning til C med 40 000 – førtitusen – kroner.
8. A og B dømmes in solidum til å betale til C ménerstatning med et samlet beløp på 240 000 – tohundreogførtitusen – kroner.
9. Beløpene nevnt i postene 5-8 over forfaller til betaling 2 – to – uker etter dommens forkynnelse. Det skal betales forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.
For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Dommen er rettskraftig med hensyn til straffeansvaret. A og B har imidlertid anket dommen til Borgarting lagmannsrett for så vidt gjelder de sivile kravene, jf. punkt 5 til 9 i dommen. C har inngitt tilsvar, som for øvrig må oppfattes som en avledet anke for så vidt gjelder størrelsen på oppreisningserstatningen.
Ankeforhandling er holdt 6. og 7. mai 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Lagmannsretten var satt med to fagkyndige meddommere – en psykiater og en psykolog.
Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner. Den rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten, spesialist i nevropsykologi Susanne Nordby Johansen, møtte også for lagmannsretten og forklarte seg. Hun ble også rettsoppnevnt for lagmannsretten. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.
Ankende part A har i hovedtrekk anført:
Det er ikke rettslig grunnlag for å kreve oppreisningserstatning. Etter skadeserstatningsloven § 3-5 kreves det at skadevolderen har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Dette skyldkrav må også omfatte spørsmålet om skadevolders villfarelse om fornærmedes alder da den seksuelle omgangen fant sted. Rettspraksis er sprikende på dette lovtolkingsspørsmålet, men A viser særlig til Frostating lagmannsretts dom 26. mars 2013 (LF-2012-123689). A har ikke opptrådt grovt uaktsomt – men bare med simpel uaktsomhet – med hensyn til at C var under den seksuelle lavalder.
Hvis lagmannsretten skulle komme til at det skal idømmes oppreisning, må A og B være solidarisk ansvarlige. Det vises til skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1.
Det er hendelsen i –veien juni 2002 som er det sentrale, og det er ikke påvist ytterligere belastning for C på grunn av samleiet A hadde med henne våren 2002.
A må frifinnes for kravet om ménerstatning og erstatning for utgifter. Det er ikke påvist at C er påført noen skade eller fått mén av den seksuelle omgangen. Det ble ikke brukt tvang eller vold, og C var med på å ta initiativet til handlingene.
Det er ikke sannsynliggjort at kriteriene for PTSD er oppfylt. Rapporten fra den rettsoppnevnte sakkyndige må tillegges begrenset vekt, blant annet fordi den sakkyndige i henhold til mandatet for tingretten skulle legge fornærmedes forklaring til grunn for sine vurderinger.
Det er sannsynlig at C en tid etter at partene hadde seksuell omgang i –veien, hadde ny seksuell omgang med B. Hvis det var tilfelle, diskvalifiserer det muligheten for at traumekriteriet er oppfylt.
Heller ikke tidskriteriet er oppfylt. Det er ikke bevist at lidelsen oppsto innen seks måneder etter hendelsen.
Heller ikke kravet til årsakssammenheng mellom eventuell skade og den seksuelle omgangen er oppfylt. En alternativ årsak til Cs problemer er familieforholdene. Allerede i barnehagen viste C reaksjoner, og konflikten med foreldrene må ha vedvart i mange år. Da C opplevde sin livskrise, var hun bestemt på at foreldrene ikke skulle informeres, jf. henvisningsbrevet 21. september 2004 fra helsesøster til BUPA. Også foreldrenes skilsmisse og valg av nye partnere har sannsynligvis vært av betydning for Cs psykiske tilstand. Det vises også til at hun har flyttet ekstremt mange ganger gjennom oppveksten. Man kan ikke utelukke at Cs psykiske problemer ville vært der selv om man tenker seg at den seksuelle kontakten mellom de ankende parter og C ikke hadde funnet sted.
Det vises videre til at C har gitt varierende forklaringer om hva som hendte i –veien. Forklaringene hun har avgitt til politiet, til Tønsberg DPS og til kameraten D spriker. C har for øvrig i tiden etter hendelsen hatt seksuell omgang med mange menn, og hennes forklaring om hva som skjedde i –veien kan være en sammenblanding med andre hendelser og/eller et utslag av fortrengning. Hun har problemer med å skille drøm og virkelighet, og det er også store deler av hendelsesforløpet hun ikke husker. Etter en samlet vurdering er det ikke tilstrekkelig sikkerhet for at hendelsen i –veien var årsaken til Cs diagnose og eventuelt mén.
A har nedlagt slik påstand:
A frifinnes.
Ankende part B har sluttet seg til anførslene fra A. For øvrig har han i hovedtrekk anført:
B har ikke opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt med hensyn til at C var under 16 år da den seksuelle omgangen skjedde sommeren 2002. For grov uaktsomhet kreves et markert avvik fra forsvarlig handlemåte. Ved vurderingen av Bs opptreden må det blant annet tas hensyn til at han var utsatt for en hjerneskade ca. to år tidligere, og at denne skaden reduserte Bs dømmekraft i betydelig grad. B kan ikke klandres for noe konkret, idet han hadde en perifer rolle i det som foregikk. Det var A som hadde den forutgående kontakten med C. Fornærmede framsto for B som høy, formfager og som voksen. Han oppfattet henne også som seksuell moden. Hun framsto som nærmere 18 år gammel.
Dersom retten skulle komme til at lovens vilkår for å tilkjenne oppreisning er til stede, bør beløpet settes til null. Det vises til Rt-2010-1421, som illustrerer at det ikke er noen automatikk i at det skal gis oppreisning selv om man domfelles for overtredelse av straffeloven § 196. Uansett må det tillegges vekt ved utmålingen at C oppsøkte B etter hendelsen og hadde ny seksuell kontakt med ham.
Det er ikke påvist noen skade hos C. Hun har åpenbart problemer, men det er ikke sannsynliggjort at hun har PTSD. Blant annet er tidskriteriet ikke oppfylt. Det er ikke bevisført at C fikk problemer allerede høsten 2002, og det vises til at henvisningen fra helsesøsteren til BUPA først kom i september 2004. Heller ikke er traumekriteriet oppfylt. Det vises også til at flashbacksdrømmene er meget diffust beskrevet.
Den sakkyndige har ikke vært kritisk til fornærmedes forklaring, men bare lagt til grunn alt hun har fortalt. Rapporten fra den sakkyndige drøfter heller ikke andre mulige diagnoser. Det er beskrivelse av psykiske problemer i form av angst og depresjon. Det er ganske vanlig med slike tilstander i befolkningen, og ofte vanskelig å finne årsaken. Tilknytningsproblemer kan ha sammenheng med det problematiske forholdet C hadde til moren og familieforholdene ellers. Det vises videre til at C ikke fikk svakere karakterer på skolen etter det som skjedde sommeren 2002. Derimot ble ungdomsskoleresultatene bedre. Det vises også til at C senere har tatt bachelorgrad i pedagogikk, noe som indikerer at hun ikke er så skadet som anført.
Psykologspesialist Susanne Nordby Johansen har lagt til grunn at det foreligger minimum 50 % sannsynlighet for at de ulike kriterier på PTSD er oppfylt og for at kravet til årsakssammenheng er oppfylt, jf. rapporten side 19. Beviskravet må imidlertid være høyere – klar sannsynlighetsovervekt – idet det dreier seg om et belastende faktum for B.
Uansett er kravet til årsakssammenheng ikke oppfylt. Det er ikke sannsynliggjort at den seksuelle omgangen sommeren 2002 er en nødvendig betingelse for Cs senere psykiske problemer. Det vises også til at C ikke var et lite barn, men en person som nærmet seg den seksuelle lavalderen. Det er ingen selvfølge at seksuell omgang med personer i den alderen er skadelig, jf. uttalelsen side 732 annet hele avsnitt i Rt-2002-730.
Når det gjelder skadens størrelse, vises til at den sakkyndiges rapport i hovedsak bygger på Cs egen rapportering om begrenset livsutfoldelse. Komparentene har ikke avgitt noen forsikring, slik de måtte gjort som vitner i retten. Det vises for øvrig til at fornærmede senere valgte å bosette seg i nær avstand til Bs bopel. Det kan ikke legges til grunn at hun ikke visste hvor han bodde.
B har lagt ned denne påstanden:
B frifinnes.
Ankemotparten, C, har i hovedtrekk anført:
Konklusjonene fra den rettsoppnevnte sakkyndige er basert på en grundig vurdering, og det er ikke grunnlag for å fravike denne. Det vises også til at C har vært grundig vurdert av BUPA og DPS, og dette støtter riktigheten av diagnosen PTSD.
For å idømmes oppreisning når det foreligger domfellelse for overtredelse av straffeloven § 196, kreves det ikke at skadevolder har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt med hensyn til at fornærmede var under 16 år. Det er en presumsjon for at fornærmede får skade i slike situasjoner, og det er inkonsekvent å stille strengere krav for erstatningsansvar enn for straffansvar.
Uansett er det her grunnlag for oppreisning, idet både A og B har opptrådt i det minste grovt uaktsomt med hensyn til at C var under den seksuelle lavalderen. Særlig var det sterkt klanderverdig ikke å forvisse seg om hennes alder før de skulle ha gruppesex, og med både vaginale og orale samleier.
Den omstendighet at C hadde profil på nettstedet Spraydate, hvor aldersgrensen var 16 år, er ikke avgjørende. Det vises ellers til at A og C traff hverandre en rekke ganger før hendelsen i –veien, og at det er naturlig at de da snakket om alderen. At A var kjent med Cs alder støttes av innholdet i dagboka fra den gang, som C har lagt fram. Og de framlagte fotografiene viser at C på den tiden ikke skilte seg ut fra klassevenninnene med hensyn til hvordan de framsto aldersmessig. At B skal ha nøyd seg med å stole på at A hadde gjort de nødvendige undersøkelser med hensyn til alderen, må karakteriseres som grovt uaktsomt.
Ved avgjørelsen av oppreisningsbeløpets størrelse vises blant annet til at overgrepet ble gjort av flere i fellesskap. Fornærmede opplevde det som et overgrep, og fikk skadevirkninger blant annet i form av mareritt og svekket livskvalitet. Den veiledende normen for voldtektsovergrep har overføringsverdi også på saker som denne, jf. LA-2011-090578. Det er for øvrig skjerpende at A og B har utsatt fornærmede for belastningen ved å gå gjennom saken på nytt, ved å anke den.
Det er naturlig å pålegge de ankende parter solidaransvar, idet det er den felles handlingen i –veien som har gitt C de største skadevirkningene. Men også forholdet i tiltalen post I gir grunnlag for oppreisning. Imidlertid er spørsmålet om solidar- eller pro rata ansvar ikke viktig for fornærmede. Det er for øvrig overgrepet i –veien som alene er grunnlaget for kravet om ménerstatning.
Tingrettens fastsettelse av et beløp på 250 000 kroner i ménerstatning må opprettholdes. Cs invaliditetsgrad ligger i gruppen 25 – 34 %. Det er ikke avgjørende om det konkluderes med om hun har en PTSD som kan betegnes som kompleks eller som klassisk.
C har lagt ned slik påstand:
1. A dømmes til å betale C oppreisning etter rettens skjønn.
2. B dømmes til å betale C oppreisning etter rettens skjønn.
3. A og B dømmes til in solidum å betale C kr 250 000 i menerstatning.
4. A og B dømmes til in solidum å betale C kr 2800 i psykologutgifter.
5. Det påløper morarenter fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Etter skadeserstatningsloven § 3-3 gjelder bestemmelsene om erstatning for person (§ 3-1) og om ménerstatning (§ 3-2) tilsvarende ved erstatning for krenkelse eller mislig atferd som nevnt i blant annet straffeloven § 196. Dessuten er det etter § 3-5 første ledd bokstav b hjemmel for å pålegge skadevolderen å betale erstatning for skade av ikkeøkonomisk art (oppreisning) der han forsettlig eller grovt uaktsomt har tilføyd krenkelse eller mislig atferd som nevnt i § 3-3.
Det er den seksuelle omgangen i 2002 mellom de to ankende parter og C som er grunnlaget for kravene om erstatning og oppreisning. C er født i mars 1988, og var 14 år gammel da A hadde seksuell omgang med henne våren 2002 og da A og B sammen hadde seksuell omgang med C 25. juni 2002 i –veien.
Lagmannsretten ser først på oppreisningskravet.
Partene er her uenige om kravet om forsett eller grov uaktsomhet etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd også omfatter den omstendighet at C var under den seksuelle lavalderen. For å dømmes etter straffeloven § 196 er det ikke et slikt skyldkrav når det gjelder denne omstendighet. Villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld «med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte», jf. § 196 tredje ledd. Rettspraksis er ikke entydig med hensyn til dette lovtolkingsspørsmålet. Det vises til RG-1999-828 (LB-1998-137) og LB-2002-910, der lagmannsretten kom til at det ikke kan oppstilles strengere skyldkrav for erstatning enn for straff på dette punkt. En annen rettsoppfatning framgår blant annet av LE-2001-750, LA-2006-59553, LG-2008-52585 og LF-2012-123689 (dissens). Etter denne lagmannsretts oppfatning taler mye for at skadeserstatningsloven § 3-5 må forstås slik at det for oppreisningsansvar ikke oppstilles et mer omfattende skyldkrav enn det som følger av straffeloven § 196. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, da lagmannsretten er kommet til at både A og B har opptrådt i det minste grovt uaktsomt med hensyn til at C var under 16 år.
C ble 14 år gammel i mars 2002, og var således betydelig under grensen på 16 år da de aktuelle handlingene fant sted i 2002. Etter bevisførselen er det ikke grunn til å tro at C på den tiden framsto som nevneverdig annerledes aldersmessig enn de fleste andre på hennes alder. De framlagte fotografiene støtter opp under det. Heller ikke med hensyn til modenhet er det grunnlag for å anta at hun framsto vesentlig annerledes enn andre 14-åringer.
Ved aktsomhetsvurderingen bemerkes at både A og B er født i 1975, og at de således var 27 år gamle da den seksuelle omgangen fant sted. De var fullt klar over at C var betydelig yngre enn dem selv, og de hadde derved også en særlig oppfordring til å forvisse seg om hennes alder før de innledet seksuell kontakt. Det vil regelmessig være vanskelig for personer som er så mye eldre enn den annen part å bestemme alderen bare på grunnlag av hvordan parten framstår.
Når det spesielt gjelder A, viser lagmannsretten til at han innledet bekjentskapet til C ved kontakt på nettstedet Spraydate, hvor aldersgrensen etter det opplyste er 16 år. Dette kunne ikke gi ham noen rimelig trygghet for at C var så gammel. Det vises blant annet til at det er allment kjent at personer er aktive på slike nettsamfunn selv om de ikke fyller alderskravene.
Det er uomtvistet at A og C hadde kontakt flere ganger før de hadde seksuell omgang, og at de herunder også møtte hverandre i Tønsberg. Det er vanskelig å tro at de ved denne kontakten ikke kom inn på for eksempel spørsmålet om skolegang, og at A ikke forsto at hun var godt under 16 år gammel.
C har forklart at hun fortalte A hvor gammel hun var. Dette støttes av det framlagte utdraget av hennes dagbok fra den tiden, der hun skrev blant annet at «han er redd for fengsel!». Lagmannsretten finner imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å ta endelig standpunkt til om A positivt fikk opplyst hennes alder, idet det uansett var grovt uaktsomt av ham å legge til grunn at hun var over den seksuelle lavalderen.
Når det spesielt gjelder B, bemerkes at han ble kjent med C gjennom kameraten A, og at det var en mer begrenset direkte kontakt mellom B og C før den seksuelle omgangen i –veien i juni 2002. Det er ikke grunnlag for å tro at B fikk opplyst at hun bare var 14 år gammel, men lagmannsretten kan ikke se at heller han hadde noen rimelig grunn for å anta at C var minst 16 år gammel. Det vises blant annet til bemerkningene ovenfor om hvordan C på den tiden framsto aldersmessig.
Prosessfullmektigen har vist til at B sommeren 2000 ble utsatt for en trafikkulykke som påførte ham en hjerneskade. Det er i den forbindelse framlagt en medisinsk spesialisterklæring av 22. februar 2002 fra Sunnaas sykehus til Gjensidige NOR forsikring. Lagmannsretten kan ikke se at den skaden B ble påført ved ulykken i nevneverdig grad hadde betydning for Bs vurderingsevne i juni 2002 med hensyn til nærværende sak. Innholdet i spesialisterklæringen kan heller ikke ses å gi dekning for en annen konklusjon.
B har i sin politiforklaring 18. mars 2011, der han ble avhørt som siktet, forklart at han før han fikk invitasjon om å delta i en «trekant» sammen med C og A, ikke selv foretok nærmere undersøkelser om Cs alder. Det heter i politiforklaringen om dette:
Siktede sier at fornærmede presenterte seg på nettet som 16 år, og at fornærmede sa at hun var 16. På spørsmål om fornærmede sa til siktede at hun var 16 år, svarer siktede «det husker jeg ikke. Det var på en måte andre ting som en tenkte på, når en var blitt forespeilet den menyen på Bagatell, på en måte. Så var en svett i hele kroppen og nervøs og spent. Det kan være jeg sa «Hei jeg heter B og er så gammel» og «Hva heter du, og hvor gammel er du?», men.» Siktede kan ikke huske å ha sett noen slags legitimasjon på fornærmede som kunne si noe om hennes alder. Siktede sier at han valgte å stole på at hans gode venn A hadde gjort de undersøkelsene han trengte for å forsikre seg om at «det var lovmessig».
For lagmannsretten har B beklaget uttalelsen om sammenligningen med Bagatelle, uten at dette har betydning for aktsomhetsvurderingen som retten må foreta. Etter lagmannsrettens syn var det etter omstendighetene et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte ikke å forvisse seg om at C var over den seksuelle lavalderen før B hadde seksuell omgang med henne. Han har opptrådt grovt uaktsomt.
Vilkårene for å ilegge A og B oppreisningsansvar etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf § 3-3 er etter dette oppfylt.
Når det gjelder utmålingen av oppreisningserstatning, viser lagmannsretten til at beløpet som utgangspunkt skal fastsettes skjønnsmessig for den voldte tort og smerte og for annen krenkelse eller skade av ikkeøkonomisk art. Skadeserstatningsloven § 3-5 bestemmer videre at det ved krenkelser som nevnt i blant annet straffeloven § 196 særlig skal legges vekt på «handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte».
Bs prosessfullmektig har vist til Rt-2010-1421, der en overtredelse av straffeloven § 196 ikke ga grunnlag for utmåling av oppreisningserstatning. Lagmannsretten kan ikke se at denne avgjørelsen er sammenlignbar, og finner det klart at det ikke er grunnlag for å sette oppreisningsbeløpet til null i denne saken. Det vises til at avgjørelsen i Rt-2010-1421 gjaldt et tilfelle der gjerningsmannen framsto som umoden og at den seksuelle omgangen der «var svært kortvarig og hadde preg av ung, uerfaren tenåringssex», jf. avsnitt 18 i dommen.
Barn under 16 år skal ha et sterkt vern mot seksuell omgang, og særlig gjelder dette når fornærmede som her bare var litt over 14 år gammel. Siktemålet med straffeloven § 196 er å verne mindreårige mot å bli utsatt for seksuelle tilnærmelser fra voksne, og bestemmelsen bygger på at det generelt sett er en risiko for skadevirkninger hos fornærmede. Det klare utgangspunktet må også ved vurderingen av oppreisning være at ansvaret for overtredelser ligger hos den voksne.
I dette tilfellet er det to separate krenkelser som gir grunnlag for oppreisning: den seksuelle omgangen mellom A og C våren 2002 (tiltalen post I) samt den den seksuelle omgangen som A og B i fellesskap hadde med C i –veien i slutten av juni 2002 (tiltalen post II). Det dominerende i forhold til oppreisningen vil være forholdet i post II, men også post I gir grunnlag for utmåling av oppreisning. C hadde ikke tidligere hatt samleie med noen, og A var som nevnt 27 år gammel. Han burde klart ha innsett at det var totalt uakseptabelt å ha seksuell omgang med C, og det kan ikke være avgjørende at hun var med på det frivillig.
Etter skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1 svarer flere som plikter å betale erstatning og oppreisning for samme skade, en for alle og alle for en. Lovens hovedløsning er således solidaransvar når flere hefter for samme skade. Lovbestemmelsen er ikke tvingende, og domstolene kan fastsette ansvar pro rata, såfremt forholdene i den enkelte sak tilsier det, jf. Rt-2008-65 avsnitt 54.
Lagmannsretten er kommet til at det bør utmåles et særskilt oppreisningsbeløp for krenkelsen i tiltalen post I, og som A da alene blir ansvarlig for. For krenkelsen i post II – som ble utført av A og B i fellesskap, og som er den hendelsen som har hatt store negative konsekvenser for C i ettertid – utmåles et oppreisningsbeløp som de ankende parter er solidarisk ansvarlig for, i samsvar med hovedregelen i § 5-3 nr.1.
Lagmannsretten er kommet til at oppreisningen for post I bør fastsettes skjønnsmessig til 20 000 kroner. Det er herunder lagt vekt på den store aldersforskjellen mellom A og fornærmede.
Når det gjelder oppreisningen for forholdet i post II, bemerkes innledningsvis at A og B har forklart at den seksuelle omgangen var frivillig fra Cs side, og at det til og med var hun som tok initiativet til og ville prøve ut en «trekant». C selv har avvist dette, og hun har forklart at hun ble overrasket og overrumplet over det hun etter hvert skjønte at mennene ville, og at hun tidlig følte at hun hadde mistet kontrollen. Hun opplevde det som skjedde som en voldtekt.
Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at C har fått store psykiske ettervirkninger av denne seksuelle omgangen de ankende parter hadde i fellesskap med henne. Hennes beskrivelse av opplevelsen er referert blant annet slik i spesialisterklæringen 14. november 2011 fra den rettsoppnevnte sakkyndige:
Følte at hun ble redd for noe hun ikke visste hva var. Det gikk svært fort fra hun var avkledd til hun hadde den ene mannens penis i munnen og en som trengte inn mellom bena. Fikk derfor ikke skreket og hendene ble holdt fast. Hun opplevde å stritte i mot, men at det ikke nyttet. De to siktede byttet så plass. Hun husker at hun tenkte vekselvis på at hun måtte holde ut og at hun holdt på å dø, og at hun lurte på hvorfor de to ikke kunne se at hun ikke ville dette. Etter en stund oppfatter hun at en av de to siktede prøver å stikke penisen inn i henne bakfra. Hun husker at dette var ekstremt vondt. Hun husker ikke hvor lenge de holdt på, men det føltes som timer. Plutselig sier B «du er for ung og trang og jeg må rekke et fly» og så gikk han. Etter dette sluttet det hele.
Det er ingen grunn til å tvile på at Cs subjektive opplevelse av hendelsen er slik hun har beskrevet, selv om det ikke er grunnlag for å mene at A og B utførte noen voldtektshandling. A og B burde imidlertid ha skjønt at denne seksuelle omgangen de i fellesskap hadde med C ikke var basert på jevnbyrdighet, og at handlingen lett ville virke massivt og dramatisk for henne. Selv om C kan ha gitt uttrykk for ønske om å ha seksuell omgang med de to, måtte de forstå at hun ikke overskuet konsekvensene, og at hun kanskje ikke ville klare å motsette seg handlingene når de var i gang. De ankende parter handlet for øvrig utelukkende for egen nytelses skyld, og var ikke følelsesmessig involvert i henne. Etter lagmannsrettens syn bar handlingen preg av utnyttelse av den mindreårige.
Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering at oppreisningsbeløpet for krenkelsene i tiltalen post II bør fastsettes til 100 000 kroner, som de ankende parter er solidarisk ansvarlig for.
Lagmannsretten går så over til å behandle kravet på ménerstatning.
Kravet på ménerstatning er på 250 000 kroner, basert på en invaliditetsgrad på mellom 25- 34 % og en kapitaliseringsrente på 5 %. Erstatningen er som vanlig beregnet med utgangspunkt i invaliditetstabellen til bruk ved fastsettelse av yrkesskadeserstatning, forhøyet med en tredjedel, og avrundet. De ankende parter har ikke reist innvending mot utmålingen av ménerstatningen, men de gjør gjeldende at vilkårene for slik erstatning ikke er oppfylt.
Etter skadeserstatningsloven § 3-2 skal det svares ménerstatning når skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art. Lagmannsretten finner at vilkårene for slik erstatning er oppfylt, og bemerker:
Den rettsoppnevnte sakkyndige, Susanne Nordby Johansen, har utredet Cs psykiske helse før og etter den påståtte handlingen. Hun avga en skriftlig erklæring for tingretten. Hoveddiagnosen som er stilt er F 43.1 Posttraumatisk stresslidelse (pågående). Den sakkyndige fant at den aktuelle hendelsen (traumet) var av en slik natur at den er tilstrekkelig til å kunne påføre skade/gi vedvarende psykiske symptomer hos fornærmede, at det var tidsnærhet mellom hendelsen og debuttidspunktet for symptomene og at det har vært vedvarende symptomer fra det påførte traumet og fram til dags dato (brosymptomer). Videre kunne den sakkyndige ikke se at det hos fornærmede forelå noen form for inngangsinvaliditet, eller samvirkende eller konkurrerende årsaker til symptomene.
Den sakkyndiges rapport og vurderinger er nærmere referert i tingrettens dom, og lagmannsretten viser til dette. Det bemerkes for øvrig at den sakkyndige også forklarte seg under ankeforhandlingen, og utdypet sine vurderinger.
Etter lagmannsrettens syn er det grundig dokumentert at fornærmede har PTSD, og diagnosen er basert på de kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjene etter ICD-10. Det nevnes for øvrig at samme diagnose, foruten av den rettsoppnevnte sakkyndige, også ble stilt av psykolog Lise Hobberstad ved BUPA (barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling) i Tønsberg, jf. brev 13. september 2005. Samme vurdering ble gjort av DPS. Innvendingene som er framkommet fra de ankende parter mot den rettsoppnevnte sakkyndiges arbeid kan ikke tilsi en annen konklusjon.
PTSD oppstår som forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende hendelse eller situasjon av usedvanlig truende eller katastrofal art. Lidelsen skal vanligvis ikke diagnostiseres hvis det ikke er beviser for at den oppsto innen seks måneder etter en alvorlig traumatisk hendelse. Likevel kan en slik diagnose være mulig hvis perioden mellom hendelsen og debuten oversteg seks måneder, forutsatt at de kliniske manifestasjonene er typiske og at ingen alternativ forklaring på lidelsen er plausibel. Det er videre et krav om brosymptomer. I tillegg til traume, må det være en gjentatt og påtrengende erindring eller gjenopplevelse av hendelsen i individets hukommelse, dagdrømmer eller drømmer.
Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke tvilsomt at C opplevde den felles seksuelle omgangen i –veien med A og B som en meget belastende hendelse. Det vises blant annet til bemerkningene ovenfor under behandlingen av oppreisningskravet. Selv om det ikke ble benyttet vold eller trusler, kan det ikke være tvilsomt at Cs subjektive opplevelse av situasjonen er at det var en voldtekt. Blant annet når man tar i betraktning hennes lave alder og situasjonen med de to mennene, kunne det heller ikke være upåregnelig at hun ville oppleve hendelsen som meget traumatisk.
De ankende parter har vist til at C har gitt ulike versjoner av hva som skjedde i –veien. Lagmannsretten kan ikke se at dette har noen betydning i saken. Hun har holdt fast ved opplevelsen av voldtekt, og at hun i ulike situasjoner har beskrevet hendelsen noe forskjellig er ikke unaturlig, og svekker ikke troverdigheten av forklaringen.
Bs prosessfullmektig har gjort gjeldende at C ikke kan ha opplevd hendelsen som et slikt traume dersom hun senere samme år hadde ny seksuell omgang med B. Etter lagmannsrettens syn svekker det ikke riktigheten av PTSD-diagnosen om hun skulle ha hatt en slik senere seksuell kontakt med B. Det vises til at dette kan ha vært en form for selvskadende atferd, som ikke er uvanlig etter et slikt traume. For øvrig vises til at en seksuell omgang med bare en av de to mennene et annet sted er en vesentlig annerledes situasjon enn gruppesexhendelsen i –veien.
Etter det opplyste hadde C etter hendelsen i –veien seksuell omgang med mange menn. Heller ikke dette svekker riktigheten av PTSD-diagnosen. Promiskuøs atferd etter slik traumatisk hendelse er ganske vanlig, og en form for selvskadende atferd.
Etter lagmannsrettens syn er det tidsnærhet mellom hendelsen og debuttidspunktet for Cs symptomer. Det var først i september 2004 at helsesøster sendte henvisning til BUPA, der det framgår blant annet at C ønsket hjelp «til å bearbeide voldtekt». Det er blant annet opplyst at hun «etter voldtekten [har] vært mye plaget av mareritt.» Allerede høsten 2002 fikk imidlertid C plager som må relateres til hendelsen 25. juni samme år. Det vises blant annet til den rettsoppnevnte sakkyndiges rapport, der det heter på side 17:
Fornærmede beskriver i samtaler og det dokumenteres fra komparenter at fornærmede forandret karakter personlighetsmessig i ungdomsskolen. Fornærmede opplyser at hun etter voldtekten fikk store vansker med å sove. Etter hvert utviklet hun til dels betydelig promiskuøs atferd. ( … ). Fra å være en stille og snill jente, ble hun til dels voldsomt i opposisjon. Fornærmedes mor forteller i samtale at hun opplevde forandringen som unormal, men forsto aldri at det hadde hendt noe med datteren. Fornærmede fikk så store vansker med sin daglige fungering uten søvn og under søvn voldsomme og groteske mareritt, at hun selv tok kontakt med helsesøster for å få hjelp.( … ).
Det vises for øvrig til at C etter det opplyste tok kontakt med helsesøster også i januar 2003 på grunn av psykiske plager, uten at det ledet til noen henvisning til BUPA på det tidspunktet. For de fleste vil det være en terskel å kontakte hjelpeapparatet, og det er sannsynlig at hun hadde gått med plagene en stund før helsesøsteren ble kontaktet første gang. Det vises i den forbindelse også til den sakkyndiges forklaring for lagmannsretten.
Den omstendighet at C fortsatt greide seg godt karaktermessig på ungdomsskolen etter hendelsen er ikke avgjørende. Det samme gjelder at hun fortsatte skolegangen og senere har tatt en bachelorgrad. Man kan være velfungerende intelligent og makte å gjennomføre skolegang selv om man har PTSD.
C har forklart at hun gjennom årene etter hendelsen i 2002 har hatt mareritt og at hun også fortsatt tidvis opplever mareritt. Hun beskriver flashbacks i form av minner og bilder fra overgrepet. Det er ingen grunn til å tvile på hennes forklaring om dette. Slike mareritt og flashbacks er typiske symptomer på PTSD.
De ankende parter har vist til at angst og depresjon er utbredt i befolkningen, og at det ofte er vanskelig å peke på årsaken til slike lidelser. Lagmannsretten finner det klart at symptomene som C har ikke kan forklares ut fra en depresjon eller angstlidelse.
De ankende parter har videre vist til at det har vært problemer i familien til C og at hun har hatt et anstrengt forhold til moren. Etter lagmannsrettens syn er det ingen grunn til å anta at Cs psykiske lidelse har sin årsak i det. Selv ved meget store problemer i forhold til familien ville det vært ekstraordinært å få PTSD. Det bemerkes også at familieproblemer ikke ville gitt flashbacks. Heller ikke mange flyttinger i barndommen – som de ankende parter har trukket fram som en mulig alternativ forklaring – vil gi grunnlag for en slik psykisk reaksjon.
Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det ikke er grunnlag for å tro at C er feildiagnostisert, og finner at det er årsakssammenheng mellom Cs psykiske lidelse og den seksuelle omgangen i tiltalen post II.
A og B dømmes etter dette til å betale 250 000 kroner til C i ménerstatning. De er solidarisk ansvarlige, jf. skadeserstatningsloven § 5-3.
C har også framsatt krav om erstatning for utgifter med 2 800 kroner, som gjelder behandlingsutgifter til psykolog. Det er ikke tvilsomt at disse utgiftene står i årsakssammenheng med hendelsen i –veien i juni 2002, og kravet er hjemlet i skadeserstatningsloven § 3-3 jf. § 3-1. A og B er solidarisk ansvarlig også for denne tapspost.
Ingen av partene har lagt ned påstand om dekning av sakskostnader, under henvisning til at prosessfullmektigenes krav dekkes under oppnevningen som forsvarer og bistandsadvokat for tingretten, jf. henholdsvis straffeprosessloven § 100 tredje ledd og § 107e.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A dømmes til å betale C 20.000 – tjuetusen – kroner i oppreisningserstatning.
2. A og B dømmes til in solidum å betale 100.000 – etthundretusen – kroner i oppreisningserstatning til C.
3. A og B dømmes til in solidum å betale 250.000 – tohundreogfemtitusen – kroner i ménerstatning til C.
4. A og B dømmes til in solidum å betale 2.800 – totusenåttehundre – kroner til C i erstatning for utgifter.
5. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av denne dommen. Fra den dato betales rente etter lov om rente ved forsinket betaling § 3 første ledd fram til betaling skjer.
