Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble dømt til fengsel i 2 år for gjentatte tilfeller av seksuelle overgrep mot mindreårig niese. Fornærmede ble tilkjent 150 000 kroner i oppreisning.
Saken gjelder straffutmåling for seksuell omgang med barn under 14 år.
Senja tingrett avsa 15. oktober 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ og annet ledd, slik bestemmelsen lød frem til og med 24. august 2000, straffeloven § 195 første ledd, første punktum og annet ledd bokstav c, slik bestemmelsen lød fra og med 25. august 2000, og to tilfeller av straffeloven § 200 annet ledd, første punktum jf. straffeloven § 62 til fengsel i 2 – to – år.
Fullbyrdelsen av 1 – ett – år av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 3 – tre – år.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med kr 100 000 – kroneretthundretusen – innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen. Det løper forsinkelsesrenter fra samme tidspunkt frem til betaling.
3. A frifinnes for krav om oppreisningserstatning fremmet av C og D.
A har erklært anke over dommen. Anken gjelder straffutmålingen og erstatningen. Hålogaland lagmannsrett besluttet 26. februar 2013 å henvise anken til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 18. juni 2013. A møtte og avga forklaring. Det ble ført fem vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Forsvareren anførte at det riktige ville være å reagere med samfunnsstraff eller betinget fengsel i denne saken. Sett hen til siktedes økonomi ville det være riktig ikke å pådømme erstatningskravet fra fornærmede. Han nedla påstand om at A dømmes til samfunnsstraff, subsidiært at fengselsstraffen gjøres betinget i sin helhet, og at erstatning ikke pådømmes.
Aktor mente at samfunnsstraff ikke er anvendelig i denne saken og nedla påstand om at anken forkastes.
Bistandsadvokaten la ned påstand om at A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B etter rettens skjønn begrenset oppad til 150 000 kroner, med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten skal bemerke:
A er 47 år. Han bor i X, er ugift og uføretrygdet. Han arbeider ved Y AS fem dager i uken, normalt seks timer om dagen. Bedriften er heleid av Z kommune, og er en attføringsbedrift/vernet bedrift. A var i 2012 registrert med lønn fra Y AS på 32 227 kroner og uførepensjon med 208 976 kroner. Han har gjeld på 126 652 kroner, i all hovedsak boliggjeld knyttet til boligeiendommen han eier en halvpart av. Hans bror eier den andre halvparten av eiendommen.
A er av tingretten domfelt for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ og andre ledd, slik bestemmelsen lød frem til og med 24. august 2000, og for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd, første punktum og andre ledd bokstav c, slik bestemmelsen lød fra og med 25. august 2000 (tiltalens post I). Han ble i tillegg domfelt for to overtredelser av straffeloven § 200 andre ledd, første punktum (tiltalens post II).
Domfellelsen for tiltalens post I gjelder gjentatte overgrep i en tidsperiode på ca. åtte år mot B, født 0.0.1989, som er domfeltes niese. Tingretten har lagt til grunn at domfelte ofte hadde ansvar for å passe fornærmede og hennes lillesøster da de var små. Jentene var også mye på besøk hos ham. De overgrep han er domfelt for skjedde i all hovedsak mens han hadde ansvar for fornærmede alene eller når hun var sammen med lillesøsteren.
De to mest alvorlige overtredelsene skjedde da B var under 10 år, og tingretten har beskrevet episodene slik:
«Fornærmede forklarte at ved en anledning, da hun var mellom syv og åtte år var de på besøk hos onkelen på Æ i X. Det var sommer og hun og lillesøsteren var alene med onkelen. Hendelsen skjedde midt på dagen. Bakgrunnen for fornærmedes tidfesting er at hun husker at hun var ferdig med første år på barneskolen. Hun kom inn på onkelens soverom og der stod søsteren foroverbøyd, mens onkelen stod bak og presset sitt kjønnsorgan mot lillesøsterens kjønnsorgan. Både tiltalte og lillesøsteren var nakne. Fornærmede byttet plass med lillesøsteren for å skåne henne. Tiltalte fjernet fornærmedes bikiniunderdel og hun ble stående foroverbøyd uten truse mens tiltalte presset sitt kjønnsorgan mot hennes kjønnsorgan. Fornærmede kjente smerte. Vekselvis berørte han hennes kjønnsorgan med en finger i sirkulære bevegelser. Han presset både hardt og mykt med fingeren på kjønnsorganet hennes. Han greide ikke å trenge inn i henne med penis og til slutt ga han opp. Ut fra den forklaringen som er gitt av fornærmede legger retten til grunn at verken penis eller fornærmedes finger var innenfor fornærmedes skjede.
Ved en annen anledning, da også i X, var hun alene sammen med onkelen. Fornærmede klarte ikke å tidfeste dette, men antok at hun var noe yngre enn ved episoden som er beskrevet ovenfor. Fornærmedes far var gått på butikken, og fornærmede hadde skreket og bedt om å få være med for å unngå å være alene sammen med onkelen, men fikk ikke lov til å være med. Da fornærmede kom inn på badet, løftet tiltalte henne opp på vaskemaskinen. Tiltalte kledde av henne tskjorten og trakk ned tightsen og trusen slik at han fikk plass til hånden sin på kjønnsorganet hennes. Han begynte å beføle kjønnsorganet hennes med fingrene. Dette skjedde med sirkulære bevegelser. Tiltalte hadde låst døren. Sekvensen varte en stund uten at fornærmede klarte å tidfeste dette. Hun prøvde ved flere anledninger å avlede han med å si at faren var kommet tilbake. Han låste da opp døren for å sjekke om dette stemte. Etter hvert bar tiltalte fornærmede med på rommet og fortsatte sekvensen ved å slikke henne på kjønnsorganet og beføle henne på kjønnsorganet med fingrene.»
Tingretten la til grunn at siktede også i lengre tid før og etter disse hendelsene berørte B på kjønnsorganet og på brystene. Berøringene skjedde både mens hun hadde på seg klær og når hun var uten klær. Befølingene skjedde ofte i forbindelse med leggesituasjoner. Dette skjedde både når hun var alene sammen med tiltalte og når søsteren var sammen med dem. Tiltalte gjorde det samme med søsteren. Ifølge tingretten skal domfelte ved to eller tre anledninger ha plassert B hånd på hans eget kjønnsorgan og brukt hånden hennes til å masturbere seg selv. Tiltaltes penis var erigert, men han fikk ikke utløsning. Sekvensene ble avsluttet plutselig av tiltalte. Lagmannsretten legger til grunn som det mest gunstige for tiltalte at dette skjedde ved to anledninger. Tiltalte sa til B at om hun fortalte noe om det som skjedde til andre, ville han skade fornærmedes familie.
Tingretten har videre lagt til grunn at overgrepene startet da B var mellom fire og fem år og varte til hun var mellom elleve og tolv år. Om de objektive straffbarhetsvilkår uttalte tingretten:
«Etter dette legger retten til grunn at tiltalte rent faktisk har forholdt seg som beskrevet i tiltalens post I. De forholdene som skjedde til og med 24. august 2000 skal vurderes etter dagjeldende straffelov § 195 første ledd første straffalternativ og annet ledd som rammer utuktig omgang med barn under 14 år, og handlingen er foretatt overfor barn under 10 år og det er skjedd gjentatte overgrep. Handlingene skjedd fra og med 25. august 2000 skal vurderes etter dagens straffelov § 195 første ledd, første punktum og annet ledd bokstav c som rammer samme forhold men bruker uttrykket «seksuell omgang». Utrykkene «utuktig omgang» og «seksuell omgang» har samme innhold.
Det er etter rettens vurdering klart at tiltaltes pressing av penis mot fornærmedes kjønnsorgan, slikking av fornærmedes kjønnsorgan, føring/bevegelse av fornærmedes hånd rundt tiltaltes erigerte penis, er utuktig/seksuell omgang. Etter rettens vurdering er de sirkulære bevegelsene på fornærmede kjønnsorgan som er beskrevet å anse for masturbasjon som også må anses som utuktig/seksuell omgang. Både intensiteten, varigheten og måten bevegelsene på fornærmedes kjønnsorgan skjedde på, tilsier at forholdet rammes av ovennevnte bestemmelser. Det dreier seg ikke bare om en flyktig berøring eller stryking på kjønnsorganene noen få ganger, jf. Rt-1991-554.
Det er klart at flere av overgrepene skjedde før fornærmede var ti år. For anvendelse av ovennevnte bestemmelser er det tilstrekkelig at minst ett overgrep er skjedd før fylte ti år, jf. Rt-2001-98. Alle forholdene skjedde før hun fylte 14 år.
På grunn av fornærmedes alder og hyppigheten i overgrepene kommer de ovennevnte straffebestemmelser til anvendelse.
Retten legger således til grunn at de objektive vilkårene for straff er oppfylt.»
Om domfeltes subjektive skyld viste tingretten til at det er foretatt judisiell observasjon av domfelte av professor Odd Nilsen og professor Knut Waterloo, som i rettspsykiatrisk erklæring av 15. november 2011 konkluderte med at domfelte er lettere psykisk utviklingshemmet. Det ble foretatt full evnetest (WAIS-III) og tiltalte oppnådde en total IQ på 63. Tingretten la til grunn at domfelte var tilregnelig da overtredelsene skjedde, og at domfelte var og er lettere psykisk utviklingshemmet. Tingretten fant at domfelte handlet forsettlig, og at han var klar over at niesen var under henholdsvis 10 og 14 år da handlingene skjedde.
Domfellelsen for tiltalens post II gjelder seksuelle handlinger foretatt 4. februar 2011 mot C, som da var ti år, og D, som da var ni år. Handlingene skjedde i domfeltes hjem da de to venninnene var på vei hjem fra skolen. Tingretten har beskrevet handlingene slik:
«Da de nærmet seg trappen til tiltales hus, kom tiltalte ut og spurte om de ville komme inn, noe jentene takket ja til. Jentene kledde av seg yttertøy og de ble sittende sammen med tiltalte i stuen i hver sin stol. Etter kort tid strakte tiltalte ut hånden sin mot C og dro henne lett til seg slik at hun ble sittende på fanget hans. Han spurte om han skulle massere henne. C svarte ja. Tiltalte tok så hånden innenfor genseren på fornærmedes mage og bryster og spurte om det kilte. Han tok også på sidene på livet hennes. Deretter tok han henne utenpå kjønnsorganet innenfor trusen med en flyktig bevegelse. Videre tok tiltalte Cs arm bak ryggen hennes og førte den mot hans eget kjønnsorgan. Tiltalte hadde klær på seg, men hun kjente penisen gjennom klærne. Hånden hennes var ikke i bevegelse. Hun trakk armen sin vekk men han holdt den tilbake.
D var litt til og fra, blant annet lekte hun litt med tiltaltes katt som var på kjøkkenet. Etter en liten stund ville ikke C sitte mer på tiltaltes fang og hun satte seg tilbake i stolen som hun hadde sittet i tidligere.
C spurte så D om ikke hun også vil sitte på fanget til tiltalte for å bli massert, noe D svarte ja til. Etter at D hadde satt seg på fanget til tiltalte tok han henne på magen og brystene innenfor genseren. Han plasserte også hånden sin innenfor bukselinningen uten at han berørte kjønnsorganet slik som på C.»
Tingretten la til grunn at dette var seksuelle handlinger som rammes av straffeloven § 200 andre ledd, første punktum, og at både de objektive og subjektive vilkår for straff var oppfylt.
Når det gjelder straffutmålingen bemerker lagmannsretten at domfellelsen for tiltalens post I gjelder gjentatt seksuell omgang med barn under ti år; en forbrytelse som kan medføre straff på fengsel i 21 år. Det straffbare forholdet skjedde i tiden 1993 til 2001. Straffelovens regler om seksuallovbrudd ble revidert ved lov 11. august 2000 nr. 76, og medførte ingen endring i den øvre strafferammen for gjentatt seksuell omgang med barn under ti år. Etter lovendringen i 2000 skjedde det en gradvis opptrapping av straffutmålingsnivået, blant annet ut fra økende kunnskap om de langvarige skadevirkninger som seksuelle overgrep mot barn kan ha. Handlingene er begått før vedtakelsen av straffeloven 2005 og før lovendringen av 25. juni 2010 i straffeloven av 1902, og den skjerping av straffenivået for seksuallovbrudd som følger av disse lovene får ikke anvendelse i dette tilfellet, jf. Rt-2009-1412 avsnitt 33 og 40 og Rt-2011-734 avsnitt 9-11.
Lagmannsretten legger vekt på at det for tiltalens post I gjelder en rekke overgrep over et langt tidsrom mot domfeltes niese mens han hadde ansvar for å passe på henne. Fornærmede har hatt betydelige problemer som følge av domfeltes handlinger, både mens hun var barn og også nå i voksen alder. Som barn ble hun vaktsom, innesluttet og følte seg utrygg hjemme. Hun hadde selvmordstanker. Domfelte truet henne til å tie om overgrepene. Ved en anledning forsøkte hun å si fra til foreldrene om overgrepene, men hun ble ikke trodd og måtte be domfelte om unnskyldning. Hun har i voksen alder problemer med å ta i mot kjærtegn. Hun har vært engstelig for ikke å bli trodd, og hennes avsløring av domfeltes overgrep mot henne har splittet familien.
Ved straffutmålingen må det få utslag at domfelte er lettere psykisk utviklingshemmet og er vurdert av de sakkyndige å ha en IQ på 63, jf. straffeloven § 56 bokstav c. Hans skyldevne er redusert, men han verken er eller var på handlingstiden ute av stand til å innse at de handlinger han begikk var straffbare. Det vises blant annet til at han truet fornærmede til ikke å fortelle om handlingene, og at han benektet å ha begått disse. Det vises til Rt-2009-876.
Lagmannsretten finner ikke at det er noen grunn til å gi tidsforløpet utslag i straffutmålingen. Handlingen i tiltalens post II fant sted 4. februar 2011 og etterforskningen startet samme dag. Siste avhør i saken ble foretatt 1. mars 2012. Deretter ble saken behandlet og vurdert først av statsadvokatembetet og senere av Riksadvokatembetet, før tiltale ble tatt ut 7. juni 2012. Post I i tiltalen ble tatt ut etter riksadvokatens ordre.
Lagmannsretten er enig med tingretten i at straffen passende kan settes til fengsel i to år, hvorav ett år gjøres betinget med en prøvetid på tre år. At domfelte er lettere psykisk utviklingshemmet kan ikke begrunne samfunnsstraff. Straffverdigheten av domfeltes handlemåte er slik at ‘hensynet til straffens formål’ taler mot en reaksjon i frihet, jf. straffeloven § 28 a. Fengselsstraff av en viss lengde er den reaksjon som klarest uttrykker at samfunnet ikke kan akseptere domfeltes handlinger, og bruk av samfunnsstraff vil i dette tilfellet ikke innebære en tilstrekkelig klar avstandtagen fra domfeltes handlemåte, jf. Rt-2012-34 avsnitt 26. Den betydning hans psykiske utviklingshemming har for hans soningsdyktighet må vurderes på soningstidspunktet.
Straffeloven § 62 første ledd er anvendt.
Oppreisningserstatning
Det følger av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a at den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt «skade» på en person kan pålegges å betale skadelidte oppreisning for «den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art». Det samme gjelder etter bokstav b for den som har «tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3». Skadeserstatningsloven § 3-3 omfatter blant annet krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven § 195. Vilkårene for å tilkjenne oppreisningserstatning til B er oppfylt.
For seksuelle overgrep mot barn gjelder en særskilt utmålingsbestemmelse i § 3-5 andre punktum. Ved krenkelser eller mislig atferd som nevnt blant annet i straffeloven § 195 skal det ved utmåling av oppreisning «særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte». Bakgrunnen for lovendringen var blant annet et ønske om å «skjerpe samfunnets reaksjoner mot seksuelle overgrep mot barn, og å øke muligheten for at de som har vært utsatt for slike overgrep, skal få dekket de økonomiske og ikkeøkonomiske tap som følger av overgrepene», jf. Ot.prp.nr.20 (1991-1992) Om endringer i straffeloven og skadeserstatningsloven side 1. Det vises også til Rt-2011-247 avsnitt 35.
Skadeserstatningsloven § 3-5 andre punktum gir anvisning på en individuell utmåling. Det skal ikke opereres med ett normalnivå for overtredelser av straffeloven § 195, jf. Rt-2006-743 avsnitt 37. Det er først og fremst krenkelsens karakter som er avgjørende for utmålingen.
Fornærmede ble utsatt for en rekke overgrep over en lang periode av sin onkel som hadde omsorgsansvar for henne. Om de skadevirkninger og følger overgrepene har hatt for henne, vises det til det som er beskrevet under straffeutmålingen. I tillegg skal det nevnes at fornærmede har overgrepsminner så langt tilbake hun husker, og hun opplever det slik at domfelte tok hele barndommen fra henne. I motsetning til det tingretten har lagt til grunn, opplever fornærmede fremdeles store problemer som følge av tiltaltes handlinger. Lagmannsretten viser til forklaringen fra miljøterapeut Lisbeth Spansvoll. Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsretten at B bør tilkjennes oppreisningserstatning med 150 000 kroner.
Lagmannsretten er enig med tingretten at det ikke er grunn for å lempe erstatningsansvaret. Domfelte er uføretrygdet, han arbeider på Y AS, og har en netto samlet månedsinntekt på ca. 16 000 – 17 000 kroner. Han eier halvparten av boligen han bor i. Boligen har en anslått verdi på mellom 400 000 og 500 000 kroner, jf. domfeltes økonomiske hjelpeverge. Hans nåværende samlede inntekt og formue gir etter lagmannsrettens vurdering rom for over tid også å betjene det oppreisningsbeløp han nå blir dømt til å betale til fornærmede.
Saksomkostninger
Saksomkostninger idømmes ikke hensett til domfeltes økonomi og at han både blir idømt en lengre fengselsstraff og til å betale oppreisning til B.
Dommen er enstemmig.
På grunn av lange reiseavstander har det vært vanskelig å samle rettens medlemmer til domsavsigelse. Av den grunn er dom avsagt med bare rettens leder til stede, og ikke innenfor lovens frist, jf. straffeprosessloven § 43 første ledd og § 42 første ledd.
Domsslutning:
1. Anken over straffutmålingen forkastes.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med 150.000 – etthundreogfemtitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.
