Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble dømt til fengsel i 1 år og 3 måneder for seksuelle overgrep mot mindreårig jente. Ved utmåling av erstatningen ble det lagt vekt på merbelastning grunnet stor offentlig interesse for saken. Tiltalte var en offentlig person, som i tillegg forsvarte sin sak i mediene. Oppreisning ble derfor satt til 130 000 kroner.
Saken gjelder seksuell omgang med barn under 14 år og barn mellom 14 og 16 år.
A, født 0.0.1959, ble av Statsadvokatene i Hedmark og Oppland 29. mars 2012 tiltalt for overtredelse av:
I Straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ
for å ha hatt seksuell omgang med barn under 14 år og den seksuelle omgangen var samleie
Grunnlag:
Ved en anledning i tidsrommet fra 28. september til 1. oktober 2009 på hytta ‘***’ på S02 i S03 kommune, førte han sin penis inn i skjeden til C født 0.0.1995
II Straffeloven § 196 første ledd
for å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år
Grunnlag:
En rekke ganger i tidsrommet fra 20. oktober 2009 til torsdag 1. september 2011, på hans bopel og/eller hytte/seter i S01 kommune, hytte i S03 kommune, på ulike hoteller i Molde, Larvik og i Oslo, førte han sin penis inn i skjeden til C født 0.0.1995, masturberte henne og befølte brystene hennes.
Sør-Gudbrandsdal tingrett avsa dom i saken 17. desember 2012 med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1959, dømmes for overtredelse av straffeloven §§ 195 første ledd annet straffalternativ og 196 første ledd til fengsel i 4 – fire – år, jf. straffeloven § 62 første ledd.
Varetekt kommer til fradrag med 1 – en – dag.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til C med kr 150.000 – kroner etthundreogfemtitusen – innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.
3. A dømmes til å betale sakskostnader med kr 25.000 – kroner tjuefemtusen – innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.
Tiltalte anket dommen til lagmannsretten. Anken, som gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for begge tiltalepostene og saksomkostningsavgjørelsen, ble ved lagmannsrettens beslutning 28. januar 2013 henvist til ankebehandling. Tiltalte begjærte i tillegg ny behandling av oppreisningsspørsmålet, og den begjæringen ble i samme beslutning etterkommet.
Fornærmede v/bistandsadvokat Hjortdal framsatte 12. februar 2013 egen begjæring om ny behandling av oppreisningskravet.
Ankeforhandling fant sted i Hamar tinghus over 18 rettsdager, fra 22. april til 23. mai 2013. Fornærmede møtte med sin bistandsadvokat og forklarte seg. Tiltalte møtte med sine to forsvarere og forklarte seg. Han erkjente seg ikke skyldig etter tiltalen. Det ble hørt 52 vitner, herav 11 over telefon.
Lagmannsretten – de juridiske dommerne – avsa flere kjennelser under ankeforhandlingen vedrørende bl.a. lukkede dører og referatforbud. Disse framgår av rettsboka. Den 8. mai 2013 avsa lagmannsretten kjennelse vedrørende tiltaltes krav om framleggelse av fornærmedes pasientjournaler og aktors krav om avskjæring av to forsvarervitner. Kjennelsen framgår av rettsboka, men den delen av kjennelsen som gjelder de to vitnene, inntas også her:
Så til spørsmålet om å avskjære forklaringen fra de to sakkyndige som forsvarer ønsker ført. Utgangspunktet må tas i det grunnleggende straffeprosessuelle prinsipp at det er lagretten – juryen – som foretar bevisvurderingen i denne straffesaken. Det er ikke anledning til bevisføring om hvordan de konkrete bevis skal vurderes.
I forarbeidene til de gjeldende bestemmelsene i domstolloven om hvordan lekdommer skal velges ut, jf. Ot.prp.nr.22 (2006-2007) om lov om endringer i domstolloven mv. (valg og uttaking av lekdommere), heter det bl.a. at
«medlemmene av utvalgene må kunne se, høre og konsentrere seg om forhandlingene lang tid i sammenheng, ta stilling til de spørsmål saken reiser også der det er argumenter som peker i hver sin retning, og fremføre sitt syn på saken. ..(..)..
Departementet er enig med Lekdommerutvalget i at en stor del av befolkningen vil være i stand til utføre oppgaven på en forsvarlig og god måte».
Det er ikke lovens ordning at lagrettemedlemmene trenger opplæring i bevisvurdering. Det legges til grunn at slik kunnskap er noe de fleste borgere over 21 år har ervervet seg gjennom livet. Det er heller ikke normalordningen i straffesaker at det gis en generell innføring i bevisvurdering, annet enn det som eventuelt tas med i en rettsbelæring.
Samtidig er det åpenbart at det ikke er noen grunn for retten til å si nei til de bidrag fra relevante fag som kan gjøre bevisvurderingen sikrere, når det er mulig. Lagmannsretten har derfor kommet til at det sakkyndige vitnet Wessel skal høres, men med klare begrensninger.
Hun gis anledning til å gi en generell redegjørelse for faget vitnepsykologi og hva man innen faget – med større og mindre grad av sikkerhet – vet om de faktorer som kan påvirke en vitneforklaring. Hun gis ikke anledning til å benytte eksempler fra vår sak, og det hun måtte si spesielt om unge menneskers forklaringer i sedelighetssaker må balanseres med eventuelle kunnskap om andre befolkningsgruppers forklaringer i samme type sak.
Lagmannsretten legger til grunn at aktor, forsvarer, bistandsadvokat og aktørene ellers får anledning til å stille henne spørsmål. Det er i tidsplanen avsatt 45 minutter til hennes forklaring, og dette vil også være det klare utgangspunkt for tidsbruken.
Vedrørende professor i psykiatri Lars Weisæth, er det lagmannsrettens oppfatning at hans forklaring vil innebære et brudd med prinsippet om at bevisvurderingen foretas av lagretten. Den omstendighet at saken har vært belastende for tiltalte både kan og skal påpekes, men de slutninger som eventuelt skal treffes fra dette vedrørende den virkningen dette kan ha hatt på tiltaltes forklaring i retten og hans framtoning, skal trekkes av juryen, og ikke av et sakkyndig vitne.
Forsvarerne har subsidiært anført at om Weisæth avskjæres, så må også vitnene Svindland og Hagen avskjæres. Det er vist til prinsippet om «equality of arms», jf, EMK art. 6, og at det er parallellitet mellom det disse vitnene skal forklare seg om vedrørende fornærmede og Weisæths forklaring vedrørende tiltalte. Lagmannsretten er ikke enig i det. Svindland og Hagen skal ikke forklare seg om hvorfor fornærmede framstår som hun gjør i retten, men om hennes psykiske tilstand i dag, og eventuell utvikling i den perioden de har samtalt med henne. Det angår ikke hennes generelle troverdighet.
Aktors krav om å avskjære Lars Weisæth som vitne under behandlingen av skyldspørsmålet tas derfor til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. …
2. Aktors begjæring om å avskjære privat sakkyndig Ellen Wessel tas, med de presiseringer som det er redegjort for foran, ikke til følge.
3. Aktors begjæring om å avskjære forklaringen fra privat sakkyndig Lars Weisæth før skyldspørsmålet er avgjort, tas til følge.
Kjennelsens punkt 3 ble anket til Høyesteretts ankeutvalg, som i kjennelse 14. mai 2013 (HR-2013-1012-U) avviste anken. Om bevisførselen ellers vises til rettsboka.
Lagretten fikk seg 22. mai 2013 forelagt følgende 2 spørsmål:
Spørsmål 1 – hovedspørsmål:
Er tiltalte A skyldig i å ha hatt samleie med barn under 14 år, ved å ha forholdt seg slik:
Ved en anledning i tidsrommet fra 28. september til 1. oktober 2009 på hytta ‘***’ på S02 i S03 kommune, førte han sin penis inn i skjeden til C, født 0.0.1995 ?
Spørsmål 2 – hovedspørsmål:
Er tiltalte A skyldig i å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år, ved å ha forholdt seg slik:
En eller flere ganger i tidsrommet fra 20. oktober 2009 til 1. september 2011, på hans bopel og/eller i hytte i S01 kommune, og/eller på seter i S08 kommune, og/eller i hytte i S03 kommune og/eller på ulike hoteller i Molde og/eller i Larvik og/eller i Oslo, førte han sin penis inn i skjeden til C, født 0.0.1995, og/eller masturberte henne?
Lagretten svarte nei på spørsmål 1 og ja på spørsmål 2. Lagmannsretten – de juridiske dommerne – besluttet å legge lagrettens kjennelse til grunn.
A blir etter dette å frifinne for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ. Han blir videre å dømme for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd.
Aktor la ned slik påstand:
1. Tiltalte A, f. 0.0.1959, dømmes for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd til en straff av fengsel i 2 – to – år og 6 – seks – måneder.
I straffen gjøres fradrag på 1 dag for utholdt varetektsfengsel.
2. Han dømmes til å betale saksomkostninger for både tingretten og lagmannsretten fastsatt etter lagmannsrettens skjønn.
Bistandsadvokaten la ned slik påstand:
C tilkjennes oppreisningserstatning etter rettens skjønn inntil 260.000 kroner.
Forsvarer, advokat Larsen, ba om at tiltalte vedrørende straffekravet anses på mildeste måte. Forsvarer, advokat Eiebakke, la vedrørende oppreisningskravet ned slik påstand:
Oppreisningserstatning utmåles etter rettens skjønn.
Begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet
Det følger av straffeprosessloven § 40 første ledd at domsgrunnene, når skyldspørsmålet er avgjort ved lagrettens kjennelse, bare skal «bestå i en henvisning til kjennelsen». Det følger imidlertid av sikker rettspraksis, med bakgrunn i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 5, at det i enkelte tilfeller kan foreligge en begrunnelsesplikt utover dette. Det vises til den oppsummering av rettstilstanden som er gitt i Rt-2010-865 avsnitt 22 og 23, og særlig at det kan foreligge et konkret behov for begrunnelse om sentrale punkter i bevisvurderingen ellers blir stående uforklart. Det følger av Rt-2010-865 at lagmannsrettens dom må ses i sammenheng med tingrettens, og hvis «dommene lest i sammenheng gjør resultatet etterprøvbart og forståelig, vil det ikke være nødvendig med en ytterligere begrunnelse fra lagmannsretten».
Lagmannsretten legger til grunn at det er situasjonen i den foreliggende sak. Noen begrunnelse for skyldspørsmålet – utover den som følger av beskrivelsen av det straffbare forhold under straffutmålingen – blir derfor ikke gitt.
Straffutmåling
Forsvarer, advokat Larsen, har anført at lagrettens kjennelse kun har fastslått at tiltalte minst én gang har hatt seksuell omgang med fornærmede, og da innenfor tidsrommet 20. oktober 2009 – den dagen fornærmede fylte 14 år – og 1. september 2011, på et av de stedene som er oppgitt i spørsmålet til lagretten. Lagmannsretten er enig i dette utgangspunktet, og er også enig i at beviskravet for å legge til grunn ytterligere seksuell omgang under straffutmålingen, er det samme som ved avgjørelse av skyldspørsmålet, jf. Rt-1998-1945.
Ved straffutmålingen legger lagmannsretten følgende faktum til grunn som bevist:
Tiltalte og fornærmede møttes første gang høsten 2008, i forbindelse med at fornærmedes mor giftet seg med tiltaltes søskenbarn. De møttes igjen under —martnan i S08 i juni 2009, der fornærmede —. Fornærmede, som kom til S04 med mor og far fra X i 2001, har lite slekt i Norge, og tiltalte og hans ektefelle var invitert til martnan i egenskap av det familiebånd som hadde oppstått ved giftermålet, og for at noen skulle komme for å se også fornærmedes —. Tiltalte og fornærmede utvekslet mobiltelefonnummer denne dagen.
Noe tid etter sendte tiltalte, som da var ordfører i S01 kommune, sms til fornærmede med spørsmål om hun kunne hjelpe ham med å sette opp en Facebookside. Hun viste meldinga til mor og stefar, som syntes dette var positivt. Hun takket ja, og oppdraget ble gjennomført i S01 noen dager seinere.
Seinere samme sommer kom fornærmede – på invitasjon fra tiltalte – til S01 for å se hvordan en ordfører arbeidet, og hun ble med på tur til Lillehammer for å være med på et møte med fylkesmannen i Oppland. Fornærmedes første overnatting i S01, hjemme hos tiltalte og hans ektefelle, fant trolig sted natta før denne dagsturen til Lillehammer.
Av grunner som er uklare for lagmannsretten, ble det allerede på seinsommeren 2009 snakket om sex mellom fornærmede – som da var 13 år – og tiltalte – som da var 50 år gammel. Fornærmede har fortalt om en telefonsamtale mellom de to på denne tida der tiltalte sa at det ikke skulle være seksuell kontakt mellom dem. To av fornærmedes venninner så dessuten en sms fra tiltalte før skolestart i august 2009, der han sa at han ville komme å tørke fornærmede etter at hun hadde dusjet. I tillegg er det dokumentert en sms fra tiltalte til fornærmede 3. august 2009 der han skrev: «Kjærasten min i dag du da?»
To vitner – N27 og N24 – har uavhengig av hverandre opplyst at de fant fornærmedes opptreden visavis seg både verbalt og fysisk påtrengende, og at de derfor fant grunn til å beskytte seg for å hindre ubehageligheter. Lagmannsretten nevner dette fordi den beskrevne atferden hos fornærmede gir en mulig forklaring på hvordan forholdet mellom tiltalte og fornærmede startet: Der N27 og N24 satte grenser for seg sjøl, utnyttet tiltalte det særlige kontaktbehovet fornærmede syntes å ha hatt, til å innlede et seksuelt forhold til henne. Denne påpekningen av en mulig medvirkende årsak innebærer ikke at noe av ansvaret for den seinere utvikling blir forsøkt lagt på fornærmede, men er snarere en indikasjon på at fornærmede – av ulike grunner – var særlig sårbar, og derfor også et lettere offer.
Slik lagmannsretten ser det, gir de smsene og den samtalen det er vist til foran, samt opplysninger fra fornærmedes venninner på denne tida om andre smser med tvetydige formuleringer fra tiltaltes side, inntrykk av at tiltalte prøvde ut fornærmedes grenser og posisjonerte seg. Dette kan ha vært gjensidig, men fornærmedes eventuelle aktive rolle har ingen relevans verken for skyldspørsmålet eller fastsettelsen av straff.
Fornærmede likte seg av flere grunner hos tiltalte og hans ektefelle. Hjemme i S04 bodde hun skiftevis hos mor og far, og i begge hjem kunne det være både kjefting og til tider høylydt krangel, samt flere andre barn som trengte oppmerksomhet. Hjemme hos tiltalte var konkurransen om oppmerksomheten mindre. Hun ble dessuten tatt med på interessante hendelser, f.eks. var hun med tiltalte under åpningen av — nasjonalpark 14. august 2009. Under åpningen deltok flere statsråder, herunder statsminister Jens Stoltenberg.
Høsten 2009 hadde fornærmede to opphold på tiltaltes hytte i S03 kommune. Første gangen kom hun sammen med mor, stefar og søsken, og hun ble over en natt hos tiltalte og hans ektefelle mens den øvrige familien dro hjem. Neste besøk var i høstferien, i dagene mandag 28. september til torsdag 1. oktober 2009. Da var de kun tre personer på hytta: Fornærmede, tiltalte og hans ektefelle.
Lagmannsretten finner det bevist at tiltalte hadde seksuell omgang med fornærmede i alle fall fra begynnelsen av november 2009. Dette bygger, i tillegg til fornærmedes forklaring, konkret på følgende beviser:
Den 31. oktober 2009 klokka 09.21 sendte tiltalte sms med dette innholdet til fornærmede:
Tenkjer så mykjy på deg C. Prøver å finne ut kva som gjer at eg har vorte så glad i deg. Kva er det med deg som kvinne, som menneskje som fasinerer meg så sterkt.
Det er noko med heile deg. Skjønnheita di, smilet ditt, blikket ditt, tilliten din, engasjementet ditt, den spørjande og interesserte jenta, omsorgen din. Kunne nemt mykje meir.
Eg har i alle fall vorte meir enn glad i deg. Litt skummelt fordi du berre er 14. år gammal, flott fordi eg er mann
Håpar du får ein kjempedag. Og at hjarta ditt slår et ekstra slag for oss i dag.
Basert på bl.a. stigende offsetnummer på de smsmeldinger som er gjenfunnet på fornærmedes Sony Ericssontelefon, er dette etter lagmannsrettens vurdering hennes svar samme dag:
A! Du gjer meg så glad! Eg og synest det er rart kvifor eg er meir en forelska i deg. Men alderen har ikkje noko å si. Du er så perfekt A! Alt er godt å fint både inni deg og uttapå
Eg savner deg utruleg! Meir enn eg har savna nokon før! Rart dette, men slik er det bare.
Håpar hjarte ditt og slår eit ekstra slag for meg og deg i dag.
Og hugs at eg tenker på deg dag og natt! Heiletida! Det er berre å spørja meg om noko du lurar på hjå meg, så skal eg altid svare deg A gutn min! Eg vil gjerne bli mor til dine og mine ongå!
Tiltalte svarte klokka 12.52: «Kjem du skal oss ete på ein Troikasjokolade. Ere frå kvar vår ende til vi … .»
Fornærmedes svar: «Hehe .. jænne da gutn min<3»
Tiltalte har forklart at han ikke helt husker bakgrunnen for den første, lengre meldingen, men at den kan ha vært skrevet som en oppmuntring i en tøff situasjon. Han er avvisende til at det lå noen seksuelle tanker bak. Fornærmedes utsagn i svaret om at hun ville bli mor til deres barn, anså han i lagmannsretten som fleip og smisk uten noen egentlig betydning.
Etter lagmannsrettens vurdering kan denne smskommunikasjonen ikke forstås på annen måte enn at partene var sterkt fascinert av hverandre, og at det, i alle fall fra hennes side, var tale om en kjærlighetserklæring. Det er ingen spor i tekstene som støtter tiltalte i at dette er ment som trøst eller oppmuntring fra en voksen til en ungdom. Tvert om viser hans påpekning av at hun er kvinne og at det er flott, fordi han er mann, at han visket vekk generasjonsskillet mellom dem. De snakker til hverandre som mann og kvinne – som partnere. De to siste – kortere meldingene – viser at den gjensidige fascinasjonen og tiltrekningen også var av fysisk art.
Tiltalte har framholdt at tonen i meldingene mellom dem ble bestemt av fornærmede, og at han kun fulgte opp hennes ungdommelige språk – han la seg ned på hennes nivå. Dette er etter lagmannsrettens vurdering en karakteristikk som ikke er treffende for den første av de siterte meldingene fra tiltalte. Den er holdt i et voksent språk både med hensyn til ordvalg og formuleringer.
De gjengitte meldingene må videre sees i sammenheng med fornærmedes sms på kvelden 11. november 2009:
God natt min kjæraste
Både ordene «inn og ut» og «alt min kjære» gir klare henvisninger til seksuell omgang, og fornærmede har i sin forklaring sagt at «inn og ut» betyr samleie. Tiltaltes forklaring var at «inn og ut» var del av et lenger uttrykt som hans far kunne bruke når alt var bra eller positivt. Dette ble ikke bekreftet av tiltaltes bror, som var uforstående til uttrykket.
Meldingene er fullt ut konsistente med fornærmedes forklaring om at de på dette tidspunkt hadde innledet et seksuelt forhold. Det er ingen praktisk mulighet for at tiltaltes forklaring vedørende meldingene er riktig. Lagmannsretten anser det derfor som bevist at tiltalte hadde innledet seksuell omgang i form av samleie med fornærmede seinest i begynnelsen av november 2009, dvs. like etter at hun hadde fylt 14 år.
Ved denne vurderingen har lagmannsretten også sett hen til seinere dokumentert kommunikasjon mellom tiltalte og fornærmede, samt mellom tiltalte og vitnet N05, en voksen kvinne han hadde et forhold til 2009-10, jf. sms og Skypemeldinger. Av særlig interesse er det dobbeltspillet som framkommer i januar 2010:
Nyttårshelga 2009-10 var fornærmede med tiltalte, hans ektefelle og andre voksne på hytta i S07. Tiltalte fortalte om dette i flere smser til vitnet N05. Videre fortalte han at fornærmede grudde seg til å reise hjem. Etter at fornærmede var kjørt hjem, sendte tiltalte på kvelden, tilsynelatende ved en feil, følgende sms til vitnet N05 – ikke til fornærmede:
Redd for deg eg C. Du er så sårbar og flott ei jente.
Vitnet N05 svarte med tre påfølgende sms:
Men du skal passe veldig på din rolle oppi dette med C … hun blir splitta når de voksne rundt henne ikke samarbeider … jeg har merket fra starten at dette ikke er helt bra det som foregår
Håper IKKE den siste SMS du sendte var en du sendte til C???!!!
Hun er et barn, A, og skal rettleies av voksne. Du sier du ikke blander deg opp i hennes diskusjoner med foreldrene … Det er vanvittig å kjøre slikt dobbeltløp mot ei lita forvirra jente! Du burde forholde deg til foreldrene og gjøre noe ifht å skaffe proff hjelp til familien. Ikke begynne å spille snill pappa … Det er rivruskende gæernt!!
Tiltalte svarte at den korte meldingen han hadde sendt til vitnet var det han hadde tenkt å svare fornærmede som en godnatthilsen «men blir eg for involvert da». Han skrev videre at han ikke kunne så godt «dette med ungar eller ungar som grensar mot vaksne tankar». I neste melding tok han opp at han vurderte å ta en prat med fornærmedes mor, samt at han bare hadde sendt fornærmede en kort godnattmelding «med takk for samværet og hjelpa på hytta».
Opplysningen om at han vurderte å snakke med fornærmedes mor er åpenbart uriktig. Tiltalte forklarte i lagmannsretten at han var lojal mot fornærmedes ønsker, og derfor ikke tok opp noen av de problemene fornærmede hevdet at forelå hjemme med hennes far, mor eller stefar. Han tok heller ingen lærdom av vitnet N05s råd om å anlegge en annen tone i kommunikasjonen med fornærmede. Det finnes i saken bl.a. Skypemeldinger fra 7. til 10. januar 2010 – altså fra 4 til 7 dager etter at tiltalte overfor vitnet N05 beklaget seg over egne evner til å kommunisere med barn og ungdom, samt var advart mot å bli for involvert. Under Skypekommunikasjonen kunne han se henne, mens det ikke var kamera på hans side.
De tilgjengelige Skypemeldingene fra 7. januar 2010 går fra klokka 20.54 til klokka 21.51. I en melding opplyser fornærmede at hun elsker ham, og han svarer med bl.a. tre hjerter og flere smilefjes. Dagen etter utveksles igjen hjerter mellom de to og tiltalte opplyser at skjermen står «med ryggen mot ho», noe som åpenbart sikter til hans ektefelle. Fornærmede ber om bekreftelse på dette før hun viser ham noe på skjermen.
Den 10. januar 2010 – som var en søndag – var det løpende Skypekontakt nesten hele dagen (fra klokka 11.38 til klokka 21.40). Ved et tilfelle opplyste han at han satt naken, hvorpå fornærmede svarte at hun vil komme. Tiltalte opplyste at han ikke orket å se på henne og vite at han ikke fikk ta på henne. Han spør også om hun er «blaut», og hun svarer «ikkje nå … Men bli nokk snart ner du driv prata um d».
Utpå kvelden – klokka 20.20 – varslet tiltalte at han ikke likte å prate med fornærmede når hennes mor eller stefar var i nærheten av der hun oppholdt seg. Han mente de kunne «ta til å lure på oss». Fornærmede svarte at det ikke var farlig:
Mamma si ikkje någgå på at oss pratar samen. Sjølvsakt bynda døm ikkje å lure. Kæm kæn vel tru dæ åss ha gjort samen?
Det er lite i den dokumenterte kommunikasjonen fra dagene 7. til 10. januar 2010 som viser at tiltalte fulgte rådene fra vitnet N05, om ikke å involvere seg for sterkt og å avstå fra et «dobbeltløp». Tvert om viser kommunikasjonen at han holdt den skjult for sin ektefelle og ville at fornærmede skulle holde den skjult for sine foresatte. Den siterte kommunikasjonen disse dagene gir innblikk i en situasjon som stemmer overens med fornærmedes forklaring. Lagmannsretten finner ikke at det for straffutmålingsspørsmålet er nødvendig å siterer og drøfte ytterligere sms- og Skypemeldinger.
Lagmannsretten finner det videre bevist at tiltalte hadde seksuell omgang med fornærmede en rekke ganger fram til og med siste samleie, som fant sted i tiltaltes hjem i S01 natt til 1. september 2011. Den seksuelle omgangen, som besto i samleier og at han masturberte henne, fant sted på hytta på S03, på hytta i S07, hjemme hos tiltalte i S01, i Finndalen i S08 og på hoteller i Molde, Oslo og Larvik.
Fornærmede har forklart at det dreier seg om omlag 50 samleier, men uten å kunne redegjøre mer detaljert for hvordan hun har kommet fram til dette antallet. Primært synes tallet å være basert på at hennes inntrykk er at det skjedde noe hver gang de var aleine. Lagmannsretten finner det ikke påfallende at hun ikke kan redegjøre for hvert enkelt samleie, basert på at når antallet blir stort og handlingen repeteres, vil de enkelte tilfeller gli over i hverandre.
Det er for lagmannsretten ikke absolutt nødvendig å tallfeste antall ganger som det kan anses bevist utover rimelig tvil at tiltalte hadde seksuell omgang med fornærmede. En slik tallfesting kunne vært ønskelig utfra muligheten for en best mulig sammenlikning med andre saker ved fastsettelse av riktig straff, men vil uansett bare være ett av mange straffutmålingsmomenter.
Helt sentralt for straffutmålingen i saken er det forhold at tiltalte over en periode på 22 måneder jevnlig hadde seksuell omgang med et barn under 16 år. Dette oppnådde han bl.a. fordi barnet var forelsket i ham og fordi han gjennom bruk av sine økonomiske ressurser og forbindelser hele tida kunne tilby henne fordeler og opplevelser. Han fikk fornærmede til å leve i den tro at de to levde i et tilnærmet normalt parforhold, med tilhørende seksualliv.
Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 196 ble ved lov 25. juni 2010 nr. 46 med umiddelbart virkning hevet fra 5 til 6 år. Av de 22 månedene som forholdet pågikk, var 8 måneder før straffskjerpelsen og 14 måneder etter. Lagmannsretten har ikke holdepunkter for at annet enn at den seksuelle omgangen hadde omtrent samme frekvens hele tida, slik at det må legges til grunn at vel 60 prosent av den seksuelle omgangen fant sted etter straffskjerpelsen. Lagmannsretten anser likevel ikke denne fordelingen som særlig sentral, idet fornærmedes alder ved de ulike overgrepene også spiller inn, slik at den seksuelle omgangen før straffeskjerpelsen – da fornærmede var fra 14 år til 14 år og 8 måneder – til tross for annen strafferamme må bedømmes minst like strengt som den som fant sted etter at hun var blitt noe eldre.
Av forarbeidene til lov 25. juni 2010 nr. 46 – Prop. 97 L (2009-2010) Endringer i straffeloven 1902 mv. (skjerping av straffen for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd) – punkt 5.5.2.1, framgår at lovgiver mener «normalstraffnivået for seksuell omgang som består i samleie, ..(..).. der det verken foreligger skjerpende eller formildende omstendigheter, bør være rundt fengsel i 6 måneder».
Dette gir bare begrenset veiledning i en sak er det er tale om en rekke tilfeller av seksuell omgang. Det er heller ikke av rettspraksis mulig å finne et egentlig «normalnivå» vedrørende hvilken straff som skal utmåles for en voksen person som over en periode av 22 måneder har hatt jevnlig seksuell omgang med et barn under 16 år.
Lagmannsretten har kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 1 år og 3 måneder. Det er i skjerpende retning særlig lagt vekt på at tiltalte i oktober-november 2010 overtalte fornærmede til å innlede et forhold – også av seksuell art – med en jevnaldrende gutt. Dette ble gjort for å dekke over tiltaltes eget forhold til fornærmede. Følgende smsmeldinger fra 19. november 2010 gir et innblikk i tiltaltes press og overtalelse:
Tiltalte: Gått bra med døkk da? Æ’n like forelska?
Fornærmede: jada, går kjempe bra. nei, e trur d har gått ned litt, men ikkje så mykje. men n prøva se litt enda, men e berre avvise øn.
Tiltalte: Kanskje lurt um’n fæ tå lite på d
Fornærmede: NEI!!
Tiltalte: JAU!!! Er redd for oss om han ikkje gjer det. Bli med han inn på rummet før du reise åt Y og ver litt tett innåt kvarandre. Ver så snill!
Fornærmede: reiser åt Y nå. n ha tikji på bryste minne uttapå, men e snudde me frå åm mæ ein gong. er ikkje det nok? EG vil ikkje at han ska. det. sorry..
Tiltalte: Ver så snill! Fekk han ikkje ta noko på deg? ti sek?
Fornærmede: nopp. Men åss æ super goe vænnå da. ikkje ver redd A. alt under kontroll
Tiltalte: Nei!! Eg er redd. Han veit at oss har mykje kontakt. Avgjerande at han ikkje får mistanke om oss. Da må du i alle fall vere med åt S01 i mårgå.
Både fornærmede og den aktuelle gutten har i lagmannsretten forklart at de i perioden november 2010 – januar 2011 hadde seksuell omgang med hverandre, men at denne ikke var særlig vellykket.
Det er fra flere vitner, herunder den aktuelle gutten, opplyst at det ble sendt smser mellom fornærmede og ham om den seksuelle kontakten og at mange klassekamerater fikk kunnskap om at de hadde hatt samleie. To vitner, som ble ført av forsvarerne, forklarte at en melding i saken var at fornærmede skulle ha opplyst til den aktuelle gutten at han hadde tatt «jomfrudommen» hennes. Både aktor og fornærmedes bistandsadvokat stilte spørsmål ved relevansen av disse vitnene. Slik lagmannsretten ser det, kan fornærmedes «offentliggjøring» av sin seksuelle debut med den aktuelle gutten inngå i tiltaltes plan for en dekkhistorie.
Det er videre skjerpende at det har foreligget risiko for graviditet. Fornærmede brukte i perioder ppiller på grunn av menstruasjonssmerter, men dette var ikke systematisk. Med unntak av ett tilfelle – der fornærmede tok en angrepille, var modus at fornærmede satt oppå tiltalte, som så dyttet henne av like før han fikk utløsning.
Den store aldersforskjellen – 36 år – er også skjerpende, sjøl om det ikke kan oppstilles en regel om at straffen hele tida må øke proporsjonalt med aldersforskjellen. Det faktum at fornærmede oppfattet det slik at de var kjærester i hele denne perioden, kan – når aldersforskjellen er så stor – overhodet ikke tillegges vekt i formildende retning.
Både den påførte skade og skaderisikoen inngår som moment ved straffutmålingen. Lagmannsretten legger til grunn – på bakgrunn av forklaringene fra lege Svindland, psykologspesialist Hagen og psykiater Brabrand – at tiltaltes handlinger har påført henne bl.a. konsentrasjonsproblemer, søvnvansker, skamfølelse og generelle depressive symptomer. Det er videre slik at disse symptomene – meget forståelig – har blitt forsterket under sakens behandling både i tingretten og i lagmannsretten. Sjøl om hennes identitet har vært skjermet i mediene, må hun under saken ha levd under er betydelig press, ikke minst fordi hennes identitet er kjent lokalt og mange svært intime opplysninger om henne er blitt allment kjent.
Forsvarer, advokat Larsen, har anført at medieoppmerksomheten må anses som en formildende omstendighet, idet mye av oppmerksomheten skal ha vært rettet inn mot og vært begrunnet i det straffbare forholdet tiltalte nå skal frifinnes for, det vil si samleie med fornærmede før hun fylte 14 år.
Lagmannsretten kan ikke være enig i det. Temaet i offentligheten synes å ha vært at saken gjaldt en godt voksen ordfører, som gjennom langt virke og godt arbeid var blitt en rikspolitisk størrelse, over nesten 2 år skulle hatt et seksuelt forhold til en mindreårig jente, herunder overnattet med henne med på flere hotellrom under reiser i embetets medfør. Lagmannsretten kan ikke se at den offentlige interessen omkring saken ville vært nevneverdig mindre sjøl om det allerede fra anmeldelsestidspunktet hadde vært klart at straffeloven § 195 ikke kom til anvendelse, fordi den seksuelle omgangen første startet etter 20. oktober 2009.
Oppreisning
Fornærmede har framsatt krav om oppreisning. Kun de tre fagdommerne har behandlet dette spørsmålet.
Bistandsadvokaten, advokat Hjortdal, har anført at det for spørsmålet om oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3, kan legges til grunn at det første samleiet fant sted før fornærmede hadde fylt 14 år. Det er vist til at beviskravene for idømmelse av oppreisning og for idømmelse av straff ikke er de samme, og at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte forgrep seg på fornærmede allerede i høstferien 2009.
Lagmannsretten tar ved behandlingen utgangspunkt i Rt-2005-1322, særlig avsnitt 28 og 29. Det følger av denne avgjørelsen at det kan gjelde et skjerpet beviskrav for idømmelse av ansvar for et sivilrettslig erstatningskrav når skadevolder er frifunnet for et straffekrav knyttet til den samme handlingen.
Det er for lagmannsretten åpenbart at det faktiske forholdet som må legges til grunn dersom tiltalte i vår sak skal kunne dømmes til å betale oppreisningserstatning til fornærmede også basert på at det fant sted et samleie før hun fylte 14 år, er så belastende, at det må gjelde et slikt skjerpet beviskrav. Det er videre slik at retten har et ansvar for at uskyldspresumsjonen ikke blir krenket, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 nr. 2. Etter lagmannsrettens vurdering er ikke det skjerpende beviskravet oppfylt i saken.
Oppreisningserstatningen blir etter dette å utmåle på bakgrunn av de forhold som er omfattet av tiltalens post II og som det er redegjort nærmere for under straffutmålingen foran.
Oppreisningserstatning fastsettes i utgangspunktet etter en skjønnsmessig helhetsvurdering til det beløp retten finner rimelig ut fra den voldte tort og smerte og annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art. Er det tale om seksuell omgang med barn, skal det særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.
Det er fra forsvarer, advokat Eiebakke, vist til at oppreisningsbeløpene ved overtredelse av straffeloven § 196 ligger fra 20.000 til 60.000 kroner, jf. bl.a. Rt-2013-188 (60.000 kroner), Rt-2013-501 (40.000 kroner), Høyesteretts dom 2. mai 2013 (HR-2013-930-A) (30.000 kroner til 3 av de fornærmede) og Frostating lagmannsretts dom 6. februar 2013 (LF-2012-114669) (20.000 kroner).
Advokat Hjortdal har på sin side vist til Hålogaland lagmannsretts dom 24. oktober 2012 (LH-2012-111361) der oppreisningserstatningen ble satt til 150.000 kroner.
Det alt dominerende i vår sak vil være at forholdet varte i 22 måneder og at tiltalte utnyttet slektskap og tillit. Det er videre åpenbart at den store offentlige interessen rundt saken har vært en merbelastning som få andre offer for seksuelle overgrep har måttet oppleve. Den kan tilskrives tiltalte, både gjennom at han var en offentlig person da overgrepene fant sted og ved at han i en innledende fase aktivt har forsvart sin sak i mediene.
Etter lagmannsretts vurdering må oppreisningen i saken settes klart høyere enn normalnivået. Den settes skjønnsmessig til 120.000 kroner. Saken fra Hålogaland lagmannsrett som bistandsadvokaten har vist til, er ikke parallell, i det fornærmede i den saken bl.a. ble utsatt for to ufrivillige graviditeter og ble påført langvarige underlivsplager.
Saksomkostninger
Etter straffeprosessloven § 436 første ledd kan en tiltalt som blir dømt, pålegges å erstatte staten nødvendige kostnader ved saken. Etter annet ledd gjelder det samme ved anke dersom avgjørelsen «går ham imot». Det er bare tilfelle dersom han ikke oppnår noen forandring til gunst ved anken, jf. Rt-2011-477 avsnitt 37. Tiltalte ble i tingretten dømt for begge tiltaleposter, mens han i lagmannsretten blir å frifinne for post I. Anken har da på dette punktet ikke gått ham imot.
Ved vurderingen av om sakskostnader skal idømmes, skal hvert forhold vurderes for seg. Etter straffeprosessloven § 442 første alternativ skal lagmannsretten, ved bevisanke, treffe avgjørelse om omkostningsspørsmålet for saken i sin helhet, altså også for førsteinstansbehandlingen.
Tingretten dømte tiltalte til å betale sakskostnader med 25.000 kroner. Lagmannsretten har etter en konkret vurdering kommer til at halvparten av dette – som anses å knyttet seg til overtredelsen av straffeloven § 196, bør bli stående. Tilsvarende bør han dømmes til å betale det samme for lagmannsretten, knyttet til straffeloven § 196. Det er da tatt hensyn til at tiltalte for tida er uten både lønn og støtte fra NAV.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
1. A, født 0.0.1959, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ.
2. A, født 0.0.1959, dømmes for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd til fengsel i 1 – ett – år og 3 – tre – måneder.
Til fradrag i fengselsstraffen kommer 1 – en – dag for utholdt varetekt.
3. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til C med 120.000 – etthundreogtjuetusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.
4. A dømmes til å erstatte statens omkostninger med 12.500 – tolvtusenfemhundre – kroner for tingretten og 12.500 – tolvtusenfemhundre – kroner for lagmannsretten. Oppfyllelsesfrist er 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.
