Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble frikjent for incest mot sin midreårige sønn, men Lagmannsretten kom likevel til at det var sannsynlighetsovervekt for at overgrep hadde funnet sted. Lagmannsretten la to tilfeller av analt samleie, og ett tilfelle av seksuell handling, til grunn for å tilkjenne oppreisning. Ved erstatningsutmålingen ble det lagt vekt på at gutten kun var 6 år da overgrepene skjedde, at faren stod i et tillitsforhold til sønnen, at overgrep er gjennomført på en smertefull måte, samt at gutten har fått diagnosen PTSD etter overgrepene. Erstatning ble satt til 150 000 kroner.
A er født 0.0.1968 og bor i — vei **, 0000 Oslo. Han er sivilingeniør/prosjektleder med inntekt på ca 100 000 kroner i måneden.
Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning av 13. oktober 2011satt A, født 0.0.1968, under tiltale for overtredelse av:
I Straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ, jf. annet ledd bokstav b og c, jf. § 206
for å ha hatt seksuell omgang med barn under 10 år, og den seksuelle omgangen var samleie og det har skjedd gjentatte overgrep, eller handlingen er begått på en særlig krenkende måte.
Grunnlag:
Ved flere anledninger forut for juni 2010 i — Vei ** i Oslo, førte han penis inn i endetarmen/endetarmsåpningen til sin sønn B født 0.0.2003, og ved minst en anledning hadde han avføring på kroppen til gutten.
II Straffeloven § 197
for å ha hatt seksuell omgang med slektning i nedstigende linje
Grunnlag:
Til tid og på sted som nevnt under post I, utførte han de der beskrevne handlinger med sin sønn B.
Oslo tingrett avsa 13. mars 2012 dom med slik domsslutning:
A, født 0.0.1968, frifinnes.
Oslo statsadvokatembeter har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Den er henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling er holdt 27. – 30. november samt 3. – 7. desember 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. A og 21 vitner har gitt forklaring. I tillegg har retten sett videoopptak av dommeravhør av tiltaltes to sønner. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten var ved ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Lagretten ble stilt to hovedspørsmål og to tilleggsspørsmål. Hovedspørsmålene gjaldt overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ, jf. annet ledd bokstav b og c, jf. § 206 og straffeloven § 197. Spørsmålene lød:
Spørsmål 1 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)
Er tiltalte A skyldig i å ha hatt seksuell omgang med barn under 10 år?
Grunnlag:
Ved en eller flere anledninger forut for juni 2010 i — Vei ** i Oslo, førte han penis inn i eller mot endetarmsåpningen og/eller inn i munnen til sin sønn B født 0.0.2003.
Spørsmål 2 – tilleggsspørsmål
(Dette spørsmål skal kun besvares dersom spørsmål 1 er besvart bekreftende. For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)
Er den i spørsmål 1 nevnte seksuelle omgang å anse som samleie?
Spørsmål 3 – tilleggsspørsmål
(Dette spørsmål skal kun besvares dersom spørsmål 1 er besvart bekreftende. For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)
Har den i spørsmål 1 nevnte seksuelle omgang skjedd gjentatte ganger og/eller er handlingen begått på en særlig krenkende måte?
Spørsmål 4 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer.)
Er tiltalte A skyldig i å ha hatt seksuell omgang med slektning i nedstigende linje?
Grunnlag:
Til tid og på sted som nevnt under spørsmål 1, utførte han de der beskrevne handlinger med sin sønn B.
Begge hovedspørsmålene ble besvart med nei. Lagrettens kjennelse legges til grunn for dommen, jf. straffeprosessloven § 40 første ledd.
Tiltalte blir etter dette frifunnet.
Bistandsadvokaten har etter samråd med fornærmedes setteverge opprettholdt kravet om oppreisning, og hun har nedlagt slik påstand:
1. A, født 0.0.1968, dømmes til å betale oppreisningserstatning til B fastsatt etter rettens skjønn.
2. Beløpet forfaller til betaling innen 2 uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
Forsvarer har når det gjelder oppreisningskravet, nedlagt slik påstand:
A frifinnes.
Lagmannsretten bemerker:
B ved setteverge, har med hjemmel i skadeserstatningsloven § 3-5 fremmet krav om oppreisning mot faren A. Etter denne bestemmelsen kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har tilføyd en annen person en krenkelse som nevnt i bl.a. straffeloven § 195, pålegges å betale oppreisning til den krenkede. Det er anført at faren har tilføyd sønnen en krenkelse som nevnt i straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ, ved at han gjentatte ganger har ført penis inn i eller mot endetarmsåpningen og/eller inn i munnen til gutten. Det er videre anført at han har hatt avføring på guttens kropp.
Bs krav om oppreisning har grunnlag i de samme handlinger som faren er frifunnet for i straffesaken. Den frifinnende dommen i straffesaken er ikke til hinder for at skadelidte kan tilkjennes oppreisning. Ved krav om oppreisning vil det gjelde mindre strenge krav til bevisene enn ved krav om straff. I den foreliggende saken er oppreisningskravet som nevnt begrunnet med en anførsel om at faren har tilføyd sønnen en krenkelse som beskrevet i straffeloven § 195 første ledd. Det må da stilles krav om klar sannsynlighetsovervekt for at den angivelige skadevolder forsettlig eller grovt uaktsomt har tilføyd gutten en slik krenkelse, jf. Høyesteretts dom i Rt-2003-1671. Dette er gjentatt blant annet i Høyesteretts dom i Rt-2008-1292.
Etter en samlet vurdering av bevisene i saken, finner lagmannsretten klar sannsynlighetsovervekt for at A i alle fall ved to anledninger i tiden fra han flyttet inn i boligen i — vei **, 7. juli 2009, og frem til hans siste samvær med sønnen 4. juni 2010, førte penis inn i endetarmåpningen hans og at han i alle fall ved en anledning førte penis inn i munnen hans.
Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig bevis for at A forsettlig har hatt avføring på sønnen. Dette er etter det retten kjenner til, et forholdsvis sjeldent forekommende seksuelt avvik. Bs forklaring om dette i dommeravhøret, til moren og til psykolog Lunde i BUP, antas derfor å være et utslag av «eskalering» av forklaringen, som det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at er riktig.
I bevisvurderingen har lagmannsretten blant annet lagt vekt på at B i dommeravhør 17. august 2010, har forklart at faren «stakk tissen inn i rumpa» hans. Han har forklart at det gjorde så vondt at han begynte å gråte. Den seksuelle omgangen skal ha skjedd i farens bolig mens faren hadde samvær med ham. Den 3. november 2012 fortalte B til psykolog Lunde at faren hadde «puttet tissen sin i munnen hans». Samme dag fortalte lillebroren, født 0.0.2006, til sin behandler, psykolog Grete Sundal, at faren hadde «puttet tissen sin inn i munnen til B». Begge guttene har fortalt det samme til sin mor.
Lagmannsretten har også lagt vekt på at fagteamet ved Oslo universitetssykehus, Barne- og ungdomspsykiatrisk senter (heretter BUP) har kommet frem til at B lider av PTSD (Posttraumatisk stressyndrom). Før diagnosen ble stilt, ble det foretatt en utredning som besto av lekeobservasjon og kartleggende/utdypende samtaler med gutten, lærer og mor. Det ble foretatt anamneseopptak av mor. CBLC-screeningskjema for psykiatriske symptomer er utfylt av mor og kontaktlærer. CDC-screeningskjema for dissosiative symptomer er også utfylt av mor og kontaktlærer. Deler av Kiddie-SADS diagnostisk intervju knyttet til PTSD er gjennomført med mor og kontaktlærer. Det er gjennomført barnepsykiatrisk legeundersøkelse av gutten, inkludert nevrologisk softsigns undersøkelse. EEG er gjennomført på Ullevål universitetssykehus. Psykolog Lunde har i tillegg uttalt at eventuelle lærevansker eller hyperkinesi (ADHD) ikke kan forklare hele symptombildet. BUP har utelukket Asbergers syndrom eller andre autismespekterforstyrrelser som årsak til guttens vansker.
Kriteriene som må være oppfylt for å gi en PTSD-diagnose, er at pasienten har vært eksponert for en hendelse eller situasjon (kortvarig eller langvarig) av svært truende eller katastrofal natur, som sannsynligvis vil utgjøre en alvorlig belastning for nesten alle. Pasienten må også gjenoppleve den traumatiske hendelsen gjennom flashbacks, påtrengende minner, gjentatte mareritt om traumet eller sterkt stress når man blir eksponert for situasjoner eller assosiasjoner som minner om den traumatiske hendelsen. For det tredje må pasienten unngå situasjoner som minner om traumet. Pasienten må for det fjerde ha vedvarende symptomer på økt psykologisk sensitivitet og autonom hyperaktivitet vist ved minst to av fem spesifiserte kriterier. BUP fant at tre av disse «underkriteriene» var oppfylt, nemlig irritabilitet og sinneutbrudd, konsentrasjonsvansker og vaktsomhet. Det siste kriteriet for å stille diagnosen, var at de tre førstnevnte kriteriene skulle være møtt innen seks måneder etter den traumatiske hendelsen, noe BUP fant var tilfelle.
Lagmannsretten har også lagt vekt på at det er beslaglagt pornografiske bilder og filmer av voldelig og undertrykkende karakter hos A. Selv om det ikke er funnet noe av barnepornografisk karakter, ble retten vist filmer fra beslaget som sannsynliggjør en interesse hos A for seksuell aktivitet med vold og smertepåføring.
B var seks år da den seksuelle omgangen fant sted, og faren var selvfølgelig klar over guttens alder.
Vilkårene for oppreisning er etter dette oppfylt.
Bistandsadvokaten har nedlagt påstand om oppreisning etter rettens skjønn. I prosedyren er det anført at beløpet bør ligge opp mot 175 000 – 200 000 kroner.
Oppreisning som gis på grunnlag av en overtredelse av straffeloven § 195, skal utmåles på individuell basis. Høyesterett har med andre ord ikke fastsatt noen veiledende norm for oppreisningserstatningen, slik som i voldtektssaker, jf. Rt-2011-247. I samme avgjørelse påpekte Høyesterett at straffene i saker om overgrep mot barn gradvis er blitt skjerpet de siste årene på grunn av den økende kunnskap om de langvarige skadevirkninger som seksuelle overgrep mot barn kan ha. Høyesterett uttalte videre at denne erkjennelsen også måtte reflekteres i utmåling av oppreisning. Ved utmåling av oppreisningen kan man se hen til den veiledende normen ved utmåling av oppreisning i voldtektssaker.
Den veiledende normen for oppreisning i voldtektssaker er fastsatt til 150 000 kroner, jf. Rt-2011-743. Før dette var normen på 100 000 kroner, jf. Rt-2008-50.
Oppreisning skal utmåles etter en bred skjønnsmessig vurdering av hva som er rimelig å tilkjenne. Sentrale momenter er handlingens objektive grovhet, hvor mye skadevolder er å bebreide, den krenkedes opplevelse av krenkelsen og skadevirkningene krenkelsene har påført gutten.
Når det gjelder handlingens objektive grovhet, bemerkes at det dreier seg om blant annet anale samleier med en gutt på seks år og hvor gjerningspersonen er faren, det vil si en person som barnet i utgangspunktet burde kunne stole på. Den seksuelle omgangen har skjedd på en smertefull måte, og det er tale om gjentatte overgrep. Den seksuelle omgangen har funnet sted i guttens hjem hvor han burde kunne føle seg trygg. Krenkelsen er påført forsettlig.
Lagmannsretten viser for øvrig til det som er sagt ovenfor om diagnosen gutten har fått. Han fremstår for lærer, behandlerne på BUP og for moren som en svært plaget gutt. Lege/psykiater Eline Alten ved BUP foretok så sent som 9. oktober 2012 en skoleobservasjon av B. Av rapporten fremgår det at gutten på et tidspunkt la seg over pulten, rugget kroppen og hadde et plaget/sammenbitt uttrykk i ansiktet. Deretter la han seg oppå pulten i fosterstilling. På et senere tidspunkt ble han motorisk urolig; både småuro og store kroppsbevegelser, som gjorde at han helt skilte seg ut fra de andre elevene. På et noe senere tidspunkt under observasjonen er hans opptreden beskrevet slik:
Når lærer kommer for å hjelpe ham opp blir han helt slapp i kropp og nakke og faller nesten sammen. Han blir imidlertid stående, og stiller seg så helt inntil veggen ved siden av pultene, lukker øynene og tripper/vipper opp og ned. Han skyver etter hvert litt på pultene, men blir stoppet på det da det lager en del støy. Han forholder seg i denne situasjonen ikke til lærer, men stopper, stiller seg mot veggen med ansiktet mot siden med lukkede øyne, slenger armene opp mot veggen, ser ut til å være helt i sin egen verden, og det ser ikke ut til at han enser dem rundt. Han lager ikke spesielt mye bråk og han sjekker ikke på noe tidspunkt ut om andre ser på ham.
Han legger seg så med hele kroppen oppå pulten, og får et underlig uttrykk i ansiktet med sammenbitte tenner med uttalt underbitt. Læreren sier så at alle må legge «Grunnboka» i sekken, og hun forteller noe om hva klassen kan gjøre videre i matematikkboka hjemme. B rydder noe ned i sekken, han protesterer ikke, men legger seg bare ned på gulvet under pulten. Så setter han seg opp under pulten, lener seg mot veggen og observerer de andre, som alle organiserer seg og gjør det læreren gav beskjed om, med et helt uttrykksløst ansikt.
Alten konkluderer med at man står overfor en «svært bekymringsfull situasjon».
Skoleobservasjonen ble gjennomført etter at kontaktlæreren 28. august 2012, hadde rapportert til BUP om bekymringsfull oppførsel. I referatet fra telefonsamtalen heter det blant annet:
Kontaktlærer beskriver at B er mye urolig, han gråter mye på skolen og har gråteanfall, virker engstelig, har vært fysisk kroppslig med andre elever som oppfattes som seksualisert. Ift kroppslig adferd har annen elev sagt klart fra, noe som medførte at B satt i en time mellom noen skap og rugget. Kontaktlærer beskriver at B har knurret, ligget inne blant stoler som han har bygget som en borg rundt seg.
Også 11. september 2012 rapporterte kontaktlærer om spesiell adferd fra gutten. I referatet fra telefonsamtalen med BUP står det blant annet:
Sosiallærer tar kontakt for å melde økt bekymring for B. Skole opplever at B ikke har noen kontroll på følelsene sine. Sosiallærer formidler at B lager knurrelyder, dyrelyder, og oppfører seg som om han er et dyr. Har stanget hodet i veggen. Sosiallærer sier at B ikke virker i stand til å forholde seg til det skolefaglige på nåværende tidspunkt, og estimerer at han kanskje jobber 20 min pr dag.
Lagmannsretten ser guttens adferd som utslag av at han har en PTSD-diagnose.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at B bør tilkjennes en oppreisning på 150 000 kroner. Ved fastsettelse av beløpet er det sett hen til Rt-2011-247.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
1. A frifinnes for straffekravet.
2. A dømmes til å betale oppreisning til B med 150.000 – etthundreogfemtitusen – kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, første punktum fra forfall til betaling skjer, innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.
