Paragraf 14 nedfeller prinsippet om at gjerningsmannen kun kan straffes dersom han eller hun var tilregnelig på gjerningstidspunktet. Grunnen til dette er at en i norsk rett kun ønsker å straffe straffverdige handlinger.


Er ikke gjerningsmannen tilregnelig tenker man at han eller hun ikke er ved full mental kapasitet eller bevissthet, og dermed var ikke personen seg selv i det han begikk handlingen. På grunn av dette vil det ikke være rettferdig å straffe gjerningsmannen.

Heller ikke prevensjonshensyn taler for å straffe i slike tilfeller, all den tid man i stor grad antar at en som ikke er tilregnelig ofte ikke foretok handlingen med vilje og viten.

Vilkåret om tilregnelighet utgjør da et av de fire straffbarhetsvilkårene.

Det er viktig å presisere at lovbryteren kun slipper straff dersom vedkommende ikke var tilregnelig på «handlingstidspunktet». Dette innebærer at gjerningsmannen ikke slipper straff dersom vedkommende for eksempel var utilregnelig noen minutter før han begikk den straffbare handlingen, men på gjerningstidspunktet igjen var tilregnelig.

Det samme gjelder dersom vedkommende blir utilregnelig etter gjerningen. Dette fritar ikke for straff, men kan naturligvis påvirke hvordan gjerningsmannen straffes.

Hva som ligger i tilregnelighet er nærmere presisert i bokstav a til d.

For det første er gjerningsmannen utilregnelig hvis han eller hun var under 15 år på handlingstidspunktet. Grunnen til dette er at den kriminelle lavalderen i Norge er 15 år.

For det andre er gjerningsmannen utilregnelig hvis han eller hun var psykotisk på handlingstidspunktet.

Det strafferettslige psykosebegrep bygger på den psykiatriske definisjonen av psykose. Psykose foreligger der en mentalt syk på grunn av en eller flere psykiske lidelser (feks. schizofreni) har så sterke symptomer at vedkommende har vrangforestillinger, ofte får store personlighetsforandringer og i tillegg mangler innsikt i egen sykdom og tilstand. Psykose er enkelt forklart en så tung tilstand av en psykisk lidelse at personen ikke lenger er i stand til å forstå hva som er rett og galt, eller kjenne igjen personer og situasjoner i virkeligheten.

Straffriheten beror på det medisinske prinsipp. Den medisinske diagnose er derfor avgjørende. Det er m.a.o. irrelevant om vedkommende til tross for sinnstilstanden faktisk innså at handlingen var rettsstridig, jf. blant annet Rt. 2005 s. 104.

For det fjerde er gjerningsmannen utilregnelig hvis vedkommende på gjerningstidspunktet var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Grunnen til dette er at slike mennesker ofte ikke vil forstå konsekvensene av egne handlinger på grunn av mangelfulle kognitive evner.

For det fjerde er gjerningsmannen utilregnelig hvis han eller hun hadde en sterk bevissthetsforstyrrelse på gjerningstidspunktet. Dette omfatter ikke bare absolutt bevisstløshet, men også personer som fysisk sett er rørlige, men pga. forskjellige forhold ikke vet hva de gjør. Dette kan for eksempel dreie seg om hypnose eller søvngjengeri.

Til sist påpekes det i straffeloven at bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus ikke fritar for straff. Grunnen til dette er at en person som selv har satt i gang et handlingsforløp hvor han endte opp med en bevissthetsforstyrrelse, ikke er like unnskyldelig. Dette vil typisk dreie seg om rus i forbindelse med alkohol, hasj eller sterkere rusmidler.

Hva som ligger i selvforskyldt rus beror på en konkret helhetsvurdering. Har vedkommende helt nedpå 10 øl på et vorsspiel er det klart at rusen er selvforskyldt. Mer uklart er det der en person drikker to øl og får en uventet abnormal rusreaksjon, eller nærmest blir tvunget til å røyke hasj.

Straffeloven § 20:


For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er

a) under 15 år,
b) psykotisk,
c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller
d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.

Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritar ikke for straff.