Straffansvar er ikke betinget av at gjerningsmannen klarer å fullbyrde lovbruddet. På visse vilkår kan også gjerningsmannen straffes for å prøve å begå den straffbare handlingen.


Gjerningspersonen må for det første ha fullbyrdelsesforsett. Dette innebærer at to i det ytre identiske handlinger kan bli bedømt forskjellig ut fra gjerningsmannens forsett.

La oss si at en mann klatrer opp en stige og knuser vinduet i andre etasje på et fremmed hus, før han faller ned fra stigen. Var formålet kun å begå skadeverk vil han bare dømmes for dette. Kan man imidlertid bevise at formålet med å knuse vinduet var å begå innbrudd vil han imidlertid også kunne straffes for forsøk på innbrudd. Da har han fullbyrdelsesforsett om å begå et innbrudd.

Det sentrale elementet i forsøksbestemmelsen er at gjerningsmannen må ha foretatt noe «som leder direkte til utføringen» av den straffbare handlingen.

Ordlyden tilsier at vedkommende må være i ferd med å skulle påbegynne realiseringen av forsettet. Det må med andre ord være klart at han nå har bestemt seg for å skride til verket. Det er altså ikke nok å kun forberede seg til en straffbar handling, gjerningsmannen må ha kommet så langt i handlingen at det er naturlig å omtale det som et forsøk på å utføre handlingen.

Det følger av rettspraksis at vurderingen beror på en sammensatt vurdering. Det må «blant annet legges vekt på den tidsmessige nærhet mellom det som er gjort, og det som gjenstår, handlingens karakter og den psykologiske forskjell mellom dem», jf. bla. Rt-2008-867.

Vilkåret har vært oppe i Høyesterett ved en rekke anledninger, og det kan nevnes et par eksempler.

I for eksempel Parykkdommen, Rt-1995-17, hadde den tiltalte parkert bilen sin utenfor et lokale som skulle åpne en konkurrerende butikk. Han hadde vandret i området med en fyrstikkeske, og hadde en bensinkanne i bilen. Tiltalte ble her ikke straffet for forsøk på skadeverk. Sentralt var det at det var en stor psykologisk forskjell mellom det han hadde gjort og det som sto igjen. Han måtte bryte seg inn i lokalet, helle bensin utover og tenne på. Det han hittil hadde gjort var egentlig bare å gå rundt i gaten.

I Loftdommen, Rt-1939-890, hadde tiltalte lokket en liten pike opp på et loft. Han ble hindret i å få henne inn på sitt loftværelse ved at tredjemann kom til stedet og tok piken med seg. Tiltalte ble dømt for forsøk på utuktig handling. Høyesterett uttalte at ” tiltaltes opptreden sett i sammenheng fører så langt frem mot forbrytelsen utførelse at det ikke reiser seg grunnet tvil om at han i umiddelbar forbindelse med de allerede utførte handlinger ville ha brakt forbrytelsen til utførelse”.

Tilbaketreden fra forsøk:

Paragraf 16 andre ledd innebærer en bestemmelse hvor gjerningsmannen blir straffri dersom han frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet. Anvendelsen av denne bestemmelsen fordrer at straffebudet ikke er overtrådt, da man i dette tilfellet er forbi forsøksstadiet.

For det første er straffbortfall betinget av at gjerningspersonen «frivillig» trer tilbake. Dette innebærer at gjerningsmannen må ha oppgitt forsøket selv om han mente å kunne nå målet ved å fortsette. Blir for eksempel et forsøk på voldtekt ikke fullbyrdet fordi gjerningsmannen mistet ereksjonen da fornærmede begynte å skrike, er ikke dette frivillig, jf. Rt. 1988 s. 18.

Alternativet «avstår fra å fullbyrde lovbruddet» omfatter tilfeller hvor gjerningspersonen ikke har utført alt som kreves for at det skal foreligge fullbyrdet overtredelse. Lommetyven står for eksempel med hånden i vesken til en kvinne, men lar være å ta lommeboken selv om han har hånden sin på den.

Alternativet «avverger at det blir fullbyrdet» omfatter tilfeller hvor gjerningspersonen har gjort alt som kreves fra hans side for at den straffbare handlingen skal bli fullbyrdet uten at følgen er inntrådt. En mann har for eksempel plassert en tidsinnstilt bombe utenfor fabrikken til en konkurrent, men løper tilbake og skrur av bomben før den går av.

Straffeloven § 16:


§ 16. Forsøk

Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt.

Den som frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet, straffes likevel ikke for forsøk.