En mann ble anmeldt for familievold for en rekke forhold av mishandling og truende atferd mot sin ektefelle gjennom to tiår. Mishandling hendte flere ganger da datteren var hjemme, som forsøkte å gripe inn for å beskytte moren. Mannen ble også anmeldt for voldtekt av ektefellen. Lagmannsretten frifant tiltalte strafferettslig for voldtekten, men dømte han til 2 år og 6 måneder i fengsel for familievolden. Fornærmede ektefelle ble tilkjent 200 000 kroner i oppreisning, 150 000 kroner for voldtekt og 50 000 kroner for mishandlingen. Datteren ble tilkjent 70 000 kroner i erstatning.

 

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning av 7. desember 2011 satt A, født 0.0.1960, under tiltale for overtredelse av:

For perioden til og med 31.12.2005

Straffeloven § 219 fø rste ledd, andre straffalternativ

For ved vanrøkt, mishandling eller annen lignende adferd eller grovt krenker sine plikter mot ektefelle eller barn, som på grunn av sykdom, alder eller andre omstendigheter er ute av stand til å hjelpe seg selv.

For perioden fra 01.01.2006

Straffeloven § 219 annet ledd jf første ledd

for grovt og gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin ektefelle. Mishandlingen er grov særlig fordi det legges vekt på at den har vart over lang tid.

Grunnlag:

I perioden 1988 til mai 2011, blant annet på bopel i —-veien 00 i Oppegård, i Bergen og i Sverige, utøvet han ved gjentatte anledninger vold og/eller trusler og/eller lignende krenkelser mot sin ektefelle B, blant annet ved at han:

– I 1988 dyttet henne inn mot en vegg og vred armen hennes slik at hun fikk blåmerker.

– I 1994 i Bergen låste henne ute på verandaen på et hotel.

– mars 2002 dyttet henne ned i gulvet og sparket og slo henne i kroppen og hodet, samt dyttet henne ned en trapp, slik at hun blant annet brakk flere ribbein og fikk hjernerystelse. Deretter gjennomførte han samleie med henne mot hennes vilje.

– I 2001, i Sverige, dyttet henne inn i et vindu slik at det knuste.

– I 2003, i Sverige, holdt en pute over ansiktet hennes slik at hun ikke fikk puste.

– Den 29. april 2011, i Sverige, slo eller skallet henne i hodet.

Tiltalebeslutning er gjengitt slik den lyder etter at datoen under tredje strekpunkt i grunnlaget ble endret fra 8. mars 1999 til mars 2002 av møtende aktor i tingretten.

Oslo statsadvokatembeter tok 9. mars 2012 ut slik tilleggstiltalebeslutning mot A:

Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a

for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie.

Grunnlag:

Fredag 8. mars 2002 i —-veien 00 i Oppegård dyttet han B ned på gulvet og/eller sparket henne og/eller dyttet henne ned en trapp slik at hun blant annet ble påført ribbeinsbrudd. Deretter dyttet han henne ned på en seng, tok av henne buksene, og førte sin erigerte penis inn i hennes skjede.

Follo tingrett avsa 26. mars 2010 dom med slik domsslutning:
1.

A, født 0.0.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd, og straffeloven § 219 første ledd, første punktum, annet straffalternativ, slik bestemmelsen lød frem til 31.12.2005, og straffeloven § 219 annet ledd, slik bestemmelsen lød etter 1.1.2006, sammenholdt med straffeloven § 62 til fengsel i 3 – tre – år og 6 – seks – måneder.
2.

A dømmes til å betale 200 000,- – tohundretusen – kroner til B innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.
3.

A dømmes til å betale 70 000,- – syttitusen – kroner til C innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.
4.

A dømmes til å betale sakskostnader til det offentlige med 6000,- sekstusen – kroner.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Det er videre anket over straffutmålingen og de sivile kravene. Den er henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling er holdt 16.-19. oktober 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. A og den fornærmede, B, og ytterligere 13 vitner har gitt forklaring. Opptak av vitneforklaring gitt ved dommeravhør av tiltalte og fornærmedes mindreårige datter ble avspilt. Øvrig bevisførsel går fram av rettsboken.

For lagmannsretten fremsatte tiltalte ved sin forsvarer begjæring om avvisning av saken og opphevelse av tingrettens dom hva gjelder tilleggstiltalebeslutningen om voldtekt. Det ble holdt forhandlinger om dette spørsmålet den 16. oktober 2012. I kjennelse forkynt ved opplesing da forhandlingene startet 17. oktober 2012 ble begjæringen ikke tatt til følge.

Lagmannsretten var ved ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Lagretten ble overensstemmende med tiltalebeslutningen stilt et hovedspørsmål om mishandling i nære relasjoner med et tilleggsspørsmål om overtredelsen var grov, og et hovedspørsmål om voldtekt til samleie.

Spørsmål 1 og spørsmål 2, tilleggsspørsmålet, ble besvart med ja. Spørsmål 3 ble besvart med nei. Lagrettens kjennelse legges til grunn for dommen, jf. straffeprosessloven § 40 første ledd.

A blir etter dette å frifinne for voldtekt. Han blir å dømme for grov overtredelse av straffeloven § 219.

Lagmannsretten legger ved straffutmålingen følgende faktum til grunn som bevist ut over rimelig og fornuftig tvil:

Tiltalte og fornærmede ble kjent da de studerte økonomi i Karlstad i Sverige på begynnelsen av 80-tallet. De flyttet sammen i 1983, og flyttet til Norge i 1984. Fra 1986 til 1992 bodde de i —- —-gate i Oslo. De flyttet deretter til Mortensrud, og bodde så ett år i leid bolig før de i 1996 kjøpte boligen i —-veien 00 i Oppegård, der tiltalte fortsatt bor. Tiltalte og fornærmede ble gift i 1990 og fikk to barn, D, født 0.0.1990, og C, født 0.0.1997. D, som er i arbeid, bor i dag sammen med sin mor på hennes nye adresse. Det gjør også C, som fortsatt er skoleelev. Tiltalte og fornærmede ble faktisk separert i mai 2011, og formelt separert i august samme år. Fornærmede har vært ansatt i samme bedrift siden hun flyttet til Norge, og har i dag en lederstilling. Tiltalte har hatt en rekke forskjellige ansettelsesforhold, og har i perioder drevet for seg selv. Han er nå selvstendig næringsdrivende innen rekruttering.

I mai 2011 leverte barnevernet inn anmeldelse mot tiltalte til politiet i Follo. Anmeldelsen gjaldt vold i familieforhold, og var foranlediget av at tiltaltes da 14 år gamle datter C tidligere samme vår hadde betrodd seg til helsesøster om bekymringsfulle forhold hjemme. Helsesøster meldte bekymring til barnevernet, som gjennomførte samtale med foreldrene. Den 3. mai 2011 ga barnevernet fornærmede beskjed om at de ville vurdere å overta omsorgen for datteren dersom ikke hun og datteren flyttet fra tiltalte. C hadde tidligere samme dag fortalte helsesøster om en hendelse 29. april 2011, da hun var sammen med foreldrene på familiens hytte i X i Sverige. På bakgrunn av lagrettens kjennelse, fornærmedes forklaring og Cs forklaring i dommeravhør legger lagmannsretten til grunn som bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte om kvelden den 29. april 2011 var sint på fornærmede, at han var høyrøstet og gikk mot fornærmede og med vilje skallet henne i pannen mens hun satt i en stol i stua. Skallingen førte til at fornærmede fikk en kul, og hun ble svært redd. Også datteren, som var til stede og forsøkte å stagge faren, ble redd, og hun løp ut av hytta for å komme seg bort. Tiltalte har forklart at han kom borti fornærmedes hode med sitt hode ved et uhell. Forklaringen framstår som bagatelliserende og bortforklarende, og stemmer verken med fornærmedes eller Cs forklaringer. Dersom det hele var et uhell, er det særdeles lite sannsynlig at C ville fortalt helsesøster om hendelsen da hun kom tilbake på skolen.

Lagmannsretten er ikke i tvil om at dette ikke var første gang tiltalte krenket fornærmede ved vold, trusler eller ved annen krenkende atferd. Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte siden slutten av 80-tallet og med tiltakende hyppighet har skreket til fornærmede, gått truende mot henne og tatt tak i overarmene hennes slik at hun har fått blåmerker, og/eller har dyttet henne. Lagmannsretten legger videre til grunn at tiltalte en rekke ganger har låst fornærmede ute både hjemme og på hytta i Sverige. Datteren C har da ved enkelte anledninger sluppet fornærmede inn igjen. Begge barna har forklart at de har hørt faren skrike av sinne og moren skrike av redsel, og at de gjentatte ganger har grepet inn for å beskytte moren. Sønnen D har for lagmannsretten forklart at han ved én anledning spente bein på faren og la ham i gulvet for å få ham til å roe seg. Datteren har i dommeravhør forklart at hun har vært til stede når tiltalte har krenket fornærmede også fysisk: Ved én anledning så hun at faren kastet en stol ned trappen etter fornærmede, og ved en annen anledning så hun faren presse moren mot en stor gulvlysestake.

Fornærmede har forklart at hun har forsøkt å tilpasse seg tiltalte og hans humør. Hun har forklart at hun ikke har forstått hva som utløser sinne hos tiltalte, men at hun kunne se det på ham når noe var i emning. Hun forklarte at hun da gjorde sitt beste for «å gå i ett med tapetet» eller holde seg unna, for eksempel ved å gå lange turer med hunden eller lese uvanlig lenge på sengen for datteren. Hun har forklart at krenkelsene skjedde oftere og oftere, den siste tiden oftere enn ukentlig, og slik at de ulike hendelsene har gått i ett for henne. Datteren C har i dommeravhør forklart at hun kunne høre morens redselsskrik 1-3 ganger i uken, og at det så langt tilbake som hun kan huske har vært slik at faren har vært sint og moren har skreket av redsel. Også sønnen D har forklart at han har oppfattet moren som redd for faren.

Fornærmedes og barnas forklaring støttes av forklaringen fra vitnet E, som har kjent familien siden hun begynte som dagmamma for D da han var ca ni måneder gammel. Senere, og fram til C begynte på skolen, pleide hun å vaske hjemme hos tiltalte og fornærmede hver 14. dag. Da pleide hun å komme kvelden før og overnatte. Tiltalte kunne da være høyrøstet og yppe til krangel, mens fornærmede forsøkte å trekke seg unna. Hun observerte blåmerker på fornærmede i gjennomsnitt annenhver gang hun var der og vasket, men når hun spurte fornærmede om blåmerkene, ville ikke fornærmede snakke om det. Også en kollega og studievenn av fornærmede, F, observerte at fornærmede uvanlig ofte hadde blåmerker på armene og ofte hadde sykefravær. Fs ektemann, G, kjente tiltalte og fornærmede fra studietiden i Karlstad, og de hadde i en periode omgang med familien på fritiden. De brøt kontakten med tiltalte etter en hendelse i Bergen i 1994, som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor.

Noen enkeltepisoder er trukket fram i tiltalebeslutningen og under forhandlingene i lagmannsretten.

Lagmannsretten er ikke i tvil om at tiltalte dagen før Holmenkollstafetten i 1988 dyttet fornærmede hardt mot en vegg og tok henne så hardt i armen at hun fikk blåmerker. Lagmannsretten er heller ikke i tvil om at tiltalte i desember 1990 dyttet fornærmede etter at hun hadde hentet ham på en fest. Fornærmede var da høygravid, noe som gjorde hendelsen særlig skremmende.

Tiltalte har erkjent at han en kveld i 1994 stengte fornærmede ute på en fransk balkong ut mot et atrium på et hotell i Bergen. Fornærmede var en av mange gjester på en stor tilstelning i arbeidssammenheng, og tiltalte var med som ledsager. Fornærmede fikk etter hvert tilkalt hjelp, og ble hjulpet inn igjen og over på rommet til kollegaen F og hennes mann. Ekteparet FG har begge i sine forklaringer for lagmannsretten beskrevet situasjonen som akutt og at fornærmede var svært redd både den aktuelle kvelden og i ukene etter, da hun og sønnen bodde hos dem. G forklarte at tiltalte ikke gjorde noe for å forklare hva som var skjedd, og at han opptrådte truende i telefonen når vitnet ville skjerme fornærmede mot hans pågang. I sin forklaring for lagmannsretten har tiltalte bagatellisert episoden, og fremholdt at fornærmede og F og G overreagerte.

Fornærmede har forklart at tiltalte en kveld de sto i gangen på hytta i Sverige i 2001, gikk truende mot henne og skrek til henne helt oppi ansiktet. Hun kan ikke huske om han deretter dyttet henne eller om hun rygget inn i et vindu slik at det knustes. Hun husker hendelsen fordi hun var redd for å få kuttskader. Året etter ble hytta revet, uten at vinduet var blitt skiftet i mellomtiden. Sønnen D, som var 11 år på den tiden, har for lagmannsretten forklart at han aldri la merke til at et vindu var knust. Heller ikke andre som har forklart seg for lagmannsretten har noe minne om et knust vindu. Det er imidlertid ikke kommet fram opplysninger om at det manglet hele biter av glass, og det er da ikke påfallende om andre ikke har lagt merke til om det var skader i vinduet ettersom hytta så vidt forstås var i dårlig forfatning og ble revet året etter. Lagmannsretten er etter dette ikke i tvil om at tiltalte skrek og oppførte seg truende mot fornærmede slik at hun rygget inn i vinduet. Handlingen kunne fått alvorlige følger.

Fornærmede har videre forklart seg om en hendelse 9. mars 2002. Hun og tiltalte var hjemme i —-veien 00. Sønnen D var på overnattingsbesøk og datteren C lå og sov. Tiltalte ble sint på fornærmede og dyttet henne ned på gulvet på kjøkkenet og slo og sparket henne i hodet og på kroppen. Fornærmede har forklart at hun kjente at brystkassen ikke lenger «holdt sammen». Hun kom seg etter hvert unna og falt ned trappen, der hun ble liggende på en avsats. Hun kunne ikke huske om hun falt fordi tiltalte dyttet henne eller om hun snublet.

På bakgrunn av lagrettens neisvar på spørsmål 3 om voldtekt, legger lagmannsretten til grunn at det ikke fant sted noe samleie etter at tiltalte hadde ført henne fra avsatsen og inn på soverommet. Lagmannsretten er ikke i tvil om at tiltalte sparket og slo henne slik at hun brakk et ribbein og fikk hjernerystelse. Ribbeinsbrudd og hjernerystelse ble påvist da fornærmede dagen etter var hos legevakten og tre dager deretter var hos fastlegen. Også notater i dagboken fra 9. og 10. mars 2002 underbygger fornærmedes forklaring. I følge fastlegens forklaring for lagmannsretten er skadene forenlige med slag og spark, slik fornærmede har forklart. Fornærmede var sykemeldt i to uker etter hendelsen.

Fornærmede har forklart at tiltalte et års tid senere, i 2003, mens de var i den nybygde hytta i Sverige, i sinne holdt en pute over ansiktet henne slik at hun ikke fikk puste. Hun opplevde etter en stund at det ble lyst rundt henne og tenkte at nå skulle hun dø og at det ikke gjorde noe. Tiltalte fjernet deretter puten og hun kom til seg selv igjen. Tiltalte har benektet også denne handlingen. Fornærmede har forklart seg detaljert om hendelsen. Hun oppfattes generelt som troverdig, idet hun ikke har forklart seg overdrevent om noen enkelthendelser. Tvert i mot har hun ikke husket hendelser som datteren C har vært vitne til før etter at hun er blitt påminnet om hendelsene. Lagmannsretten er ikke i tvil om at tiltalte gjorde det fornærmede her har forklart, og at han handlet forsettlig.

Familievolden er grov, idet den har var i mer enn to tiår, dog med begrenset intensitet fram til etter tusenårsskiftet, noen år etter at datteren C ble født.

Ved straffutmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i at fornærmede i svært lang tid har levd i en situasjon med utrygghet og frykt for hvordan tiltalte ville reagere. De psykiske belastninger og skader ved slik langvarig uforutsigbarhet vurderes som minst like alvorlige som voldshandlingene. Fornærmede har opplyst at hun fortsatt går til behandling ved Folloklinikken. Formålet er å få bedre kontroll over redselen for tiltalte og å få bukt med søvnproblemer. Fornærmede har siden mai 2011 hatt voldsalarm og tiltalte er i tre omganger ilagt besøksforbud. Etter det som er opplyst har tiltalte som ledd i forlik i tvist om samvær med C akseptert at han ikke skal kontakte fornærmede eller komme til hennes hjem. På bakgrunn av blant annet vitneforklaringene til E og F finner lagmannsretten det bevist at redselen for hva tiltalte kan finne på fortsatt legger begrensninger for fornærmede i det daglige.

Begge barna har lidd under farens mishandling av moren. D har sett truende atferd og skriking, men ikke vold. C har også sett vold. Begge barna har følt at de har måttet gripe inn for å beskytte moren, som de – med rette – har oppfattet som svært redd. Det forhold at barna ikke har vært skjermet, er et straffeskjerpende moment, jf Rt-2010-949 avsnitt 12. C har slitt med selvskading, og ble i mars 2012 henvist til behandling under barne- og ungdomspsykiatrien på grunn klare symptomer på begynnende depresjon. Hun går fortsatt til behandling.

Det foreligger ingen formildende omstendigheter.

Forholdene det skal utmåles straff for faller i tid dels før og dels etter endringen av straffeloven § 219 som trådte i kraft 1. januar 2006. Strafferammen fram til da var to år. Etter lovendringen økte den alminnelige strafferammen til tre år. Ved grov mishandling, som her, er strafferammen fengsel i seks år. Mishandlingen før lovendringen skjedde over meget lang tid og omfatter to alvorlige enkelthendelser, nemlig slag og spark 9. mars 2002 slik at fornærmede brakk et ribbein og fikk hjernerystelse og hendelsen på hytta i 2003, der tiltalte holdt en pute over ansiktet til fornærmede slik at hun ikke fikk puste. Det er vanskelig å finne klare holdepunkter i rettspraksis for straffenivå for forholdene fra før 2006 isolert vurdert. Lagmannsretten antar at straffen ville vært fengsel i noe over ett år.

For perioden etter 1. januar 2006 er den øvre strafferammen seks år. De alvorligste forholdene – med unntak for skallingen 29. april 2011 – ligger forut for denne perioden. Domfellelsen gjelder imidlertid gjentatt truende atferd og kraftig holding, skriking og utelåsing, som gjorde at fornærmede i svært lang tid levde i et regime av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold som er skapt ved tiltaltes atferd. Handlingene etter 1. januar 2006 kan ikke ses isolert fra handlingene før denne datoen, se Rt-2012-186 avsnitt 18. Samlet bør straffen for overtredelsene begått fra og med 1. januar 2006 settes til fengsel i om lag ett år og seks måneder.

Straffen settes etter dette til fengsel i to år og seks måneder, i tråd med aktors påstand for det tilfelle at lagmannsretten under straffutmålingen fant voldsutøvelsen 9. mars 2002 bevist.

Krav om oppreisning – B

B har gjennom sin bistandsadvokat fremsatt krav om oppreisningserstatning med 200 000 kroner, og har anført at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at A den 9. mars 2002 voldtok henne. A har avvist dette, og har anført at oppreisningserstatningen må settes vesentlig lavere. Han har vist til at B i følge sin egen forklaring også har hatt det godt i ekteskapet, og at det ikke er dokumentert alvorlige skadevirkninger.

Lagretten har funnet at det foreligger tilstrekkelig tvil, slik at tiltalte er frifunnet for voldtekt. De tre fagdommerne er enig i dette.

For at vilkårene for oppreisningserstatning skal være oppfylt, er det tilstrekkelig at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at skadevolder har tilført skadelidte en krenkelse som objektivt sett tilfredsstiller kravene i skadeserstatningsloven § 3-5, jf § 3-3. De tre fagdommerne har kommet til at det er klar sannsynlighetsovervekt for at A gjennomførte samleie med B etter at han hadde slått og sparket henne, og at han forsto at hun ikke ønsket samleie, men ikke gjorde motstand fordi hun fryktet at han da ville påføre henne ytterligere smerter fra skadene hun hadde fått. De tre fagdommerne legger i denne forbindelse betydelig vekt på Bs forklaring om hvordan hun under samleiet la armene beskyttende over brystkassen.

Det foreligger etter dette grunnlag for oppreisning etter reglene i skadeserstatningsloven § 3-5, jf § 3-3. Oppreisningserstatning ved voldtekt til samleie er normert til 150 000 kroner. Det skal også utmåles oppreisning for krenkelser i strid med straffeloven § 219. Lagmannsretten finner det beløp tingretten har fastsatt, 200 000 kroner, passende.

Krav om oppreisning – C

Cs bistandsadvokat har nedlagt påstand om at A dømmes til å betale oppreisningserstatning med 70 000 kroner. Det er anført at det objektivt sett foreligger en krenkelse etter straffeloven § 219 overfor C, idet hun har vært til stede ved flere anledninger når faren har krenket moren. Faren var klar over at hun var i nærheten og har vært grovt uaktsom. Hun har da rett til oppreisningserstatning, jf Rt-2010-949.

Forsvareren har stilt spørsmål ved om C har krav på oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf § 3-3, ettersom hun ikke er fornærmet i saken. Det er anført at beløpet under enhver omstendighet er for høyt.

De tre fagdommerne bemerker at skadeserstatningsloven § 3-5 fastsetter at en person som har «tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3», herunder familievold, kan pålegges å betale oppreisningserstatning. Saken der C var fornærmet ble henlagt fordi det var tvil om faren hadde handlet forsettlig overfor henne. Bevisførselen i lagmannsretten etterlater ikke tvil om at C har vært vitne til at faren har skreket til og truet moren, at han har dyttet og skallet moren og kastet en stol etter henne. Hun har også blitt involvert i at faren har låst moren ute. Hun har erfart at moren har vært og fortsatt er redd for faren. Høyesterett har i Rt-2010-949 lagt til grunn at den indirekte virkningen mishandling av et barns nærstående har for barnet selv kan representere en krenkelse etter § 219, slik at bestemmelsen gir barnet et selvstendig vern. Dette gjelder både før og etter lovendringen i 2006, se avsnitt 22 og 23. Det er etter dette ikke tvilsomt at A objektivt sett har tilføyd C krenkelser i strid med straffeloven § 219.

De tre fagdommerne finner at A har opptrådt grovt uaktsomt. Han har ikke avstått fra de jevnlige krenkelsene av moren til tross for at han har vært klar over at datteren har vært i nærheten og kunne overhøre hva som skjedde. Datteren har en rekke ganger gått i mellom for å beskytte moren. Vilkårene for å dømme A til å betale oppreisningserstatning er etter dette oppfylt.

Ved utmålingen har de tre fagdommerne lagt vekt på at C har måttet få behandling ved barne- og ungdomspsykiatrien mot selvskading og begynnende depresjon. Selv om problemene hennes er sammensatte, er det ikke tvilsomt at forholdene i hjemmet og det ansvar hun hadde påtatt seg for å beskytte moren er betydelige årsaksfaktorer. Det legges også vekt på at C var svært redd etter at hun og moren flyttet ut av hjemmet i mai 2011, og at hun har opplevd det som belastende at faren mener at hun er blitt brukt i en plan moren skal ha hatt for å komme ut av ekteskapet. Faren har videre brutt besøksforbud mot datteren, og han forårsaket flere måneders forsinkelse i behandlingen ved barne- og ungdomspsykiatrien fordi han nektet å gi samtykke. Han har forklart at han ikke ville gi samtykke fordi anmodningen kom via barnevernet, som han mener seg dårlig behandlet av. Fagdommerne ser dette som ett blant mange utslag av As påfallende mangel på omtanke for sine barn.

Tingretten fastsatte oppreisningserstatningen til 70 000 kroner. Fagdommerne finner beløpet passende.

Sakskostnader idømmes ikke, idet tiltalte er frifunnet for voldtekt.

Ved avgjørelsen av straff og sakskostnader har fagdommerne og de fire meddommerne deltatt. Ved avgjørelsen av kravene om oppreisningserstatning har kun fagdommerne deltatt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning
1. A, født 0.0.1960, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 192 første og andre ledd, tilleggstiltalebeslutningen av 9. mars 2011.
2. A, født 0.0.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd første punktum andre straffalternativ slik bestemmelsen lød fram til 31.12.2005, og straffeloven § 219 første jf. andre ledd slik bestemmelsen lyder fra 01.01.2006, til en straff av fengsel i 2 – to – år og 6 – seks – måneder.
3. A dømmes til å betale 200.000 – tohundretusen – kroner i oppreisningserstatning til B innen 2 – to – uker fra dommen er forkynt og med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 2 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.
4. A dømmes til å betale 70.000 – syttitusen – kroner i oppreisningserstatning til C innen 2 – to – uker fra dommen er forkynt og med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 2 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

Les mer om retten til gratis advokat etter voldtektssaker og retten til voldsoffererstatning etter voldtekt.