Sist oppdatert 25. november 2021 av Advokat Eirik Teigstad
Arbeidsgivere er pålagt å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte. Loven om yrkesskadeforsikring trådte i kraft i 1990, og regulerer forholdene rundt og vilkårene som må være oppfylt for at en person skal ha rett til yrkesskadeforsikring. Denne artikkelen vil gi en kort og innførende oversikt over de viktigste bestemmelsene i loven.
Overordnet
Yrkesskadeforsikringsloven er delt opp i 5 kapitler. Kapittel 1, med kun to paragrafer, omhandler lovens virkeområde. Kapittelet gir også legaldefinisjoner av begrepene arbeidsgiver og arbeidstaker.
Overskriften for kapittel 2 er Yrkesskadeforsikring. I dette kapittelet presenteres de mer generelle bestemmelsene i loven, samt arbeidstakerens plikt til å forsikre sine ansatte.
I kapittel 3 står det om skader som dekkes av yrkesskadeforsikringen, og om erstatningens størrelse. Den kanskje viktigste paragrafen i dette kapittelet er § 10. Det følger av denne bestemmelsen at hovedregelen for hvilke skader som dekkes av yrkesskadeforsikringen, er de arbeidstaker påføres «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden».
Kapittel 4 omhandler det formelle rundt loven.
Fra kapittel 5 må man ta med seg § 21. Det følger av denne at loven ikke gjelder for sykdommer og skade som er konstatert før lovens ikrafttredelse (01.01.1990).
Kapittel for kapittel
Kapittel 1 – Lovens virkeområde, definisjoner
§ 1 Lovens virkeområde
Det følger av lovens første bestemmelse at loven kun gjelder ved «personskade påført arbeidstakere hos arbeidsgivere i riket». Det kommer klart frem at det er skader som påføres en person i vedkommendes rolle av å være arbeidstaker, som dekkes av loven.
Utenom dette, kan det gis forskrifter med nærmere regler om virkeområdet. FOR-1989-10-13-1041er et eksempel på dette
§ 2 Definisjoner
Paragraf 2 definerer begrepene arbeidsgiver og arbeidstaker. Arbeidsgiverbegrepet er vidt definert. «Det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste».
Arbeidstaker, på den annen side, er definert som «enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste». Begge begrepene er klart omfattende. Det må imidlertid begrenses til selvstendige oppdragstakere.
Kapittel 2 -Yrkesskadeforsikring
§ 3 Plikt til å tegne yrkesskadeforsikring
Alle som faller inn under begrepet arbeidsgiver i § 1 er pliktige til å tegne yrkesskadeforsikring. Forskjellig fra de normale erstatningsreglene er at skadelidte (arbeidstaker) skal ha rett til full erstatning «uten hensyn til om noen har skyld i saken».
Staten er imidlertid unntatt fra denne forsikringsplikten.
§ 4. Nærmere om yrkesskadeforsikringen.
Paragrafen redegjør for kravene til yrkesskadeforsikringen som skal tegnes. Den krever også en viss tilgjengelighet, blant annet ved at vilkårene skal stå på norsk.
§ 5. Direkte krav mot forsikringsgiveren, hvilken forsikringsgiver som svarer.
Denne bestemmelsen forklarer hvilken arbeidsgiver som er ansvarlig for den oppståtte skaden.
På tross av at arbeidstakeren var ansatt hos en annen arbeidsgiver da skaden ble forårsaket, er det forsikringsselskapet til arbeidsgiveren som arbeidstakeren er ansatt hos når skaden blir konstatert som står ansvarlig for utbetaling.
Hvis arbeidstakeren ikke lenger er i arbeid når yrkesskaden blir konstatert, er det forsikringsselskapet til den siste arbeidsgiveren arbeidstakeren hadde som er ansvarlig.
§ 6. Opphør av en forsikringsavtale.
Av paragraf 6 følger det at forsikringsgiveren svarer for utbetaling, selv om forsikringsavtalen med arbeidsgiver er opphørt, frem til ny avtale trer i kraft. Likevel skal ikke det gamle forsikringsselskapet svare lenger enn 4 måneder etter opphørt avtale.
§ 7. Manglende forsikring.
Dersom hverken §§ 5 eller 6 kommer til anvendelse fordi intet forsikringsselskap er ansvarlig, er alle forsikringsselskap som tilbyr forsikring etter loven solidarisk ansvarlige.
§ 8. Personlig ansvar, regress.
Arbeidsgiver er ikke personlig ansvarlig for krav som arbeidstakeren kan kreve etter loven. Arbeidstaker kan imidlertid kreve arbeidsgiver for erstatning etter alminnelige erstatningsregler for skader og sykdom som ikke faller inn under lovens bestemmelser.
Dersom det er en tredjeperson som er ansvarlig for at skaden eller sykdommen oppstod, et forsikringsselskap allerede har betalt ut premie, og tredjepersonen kan kreves etter alminnelige erstatningsregler, trer forsikringsselskapet inn i arbeidstakers rett mot vedkommende.
§ 9. Registreringsplikt, innsynsrett.
Forsikringsselskapet plikter å registrere krav som følge av yrkesskade og yrkessykdom.
Kapittel 3 – Skader som skal dekkes av yrkesskadeforsikringen, erstatningens størrelse m.m.
§ 10. Dekningsområdet.
Paragraf 10 er den viktigste bestemmelsen for å fastslå om en skade faller inn under lovens bestemmelser. Det følger av bestemmelsen at yrkesskadeforsikringen skal dekke skader og sykdommer som «arbeidstakere påføres i arbeid på arbeidssted i arbeidstiden». Denne bestemmelsen er blitt tolket av Høyesterett flere ganger, ettersom ordlyden i bestemmelsen ikke sier noe nærmere om hva som skal regnes som arbeidssted, i arbeidstid og i arbeid.
§ 11. Skader og sykdommer som skal dekkes av forsikringen.
Denne bestemmelsen nevner hvilke skader og sykdommer som dekkes av forsikringen. Det sondres mellom skader forårsaket av arbeidsulykke, skade og sykdom som er likestilt med yrkesskade etter folketrygdloven § 13-4, og annen skade og sykdom som skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eler arbeidsprosesser.
I annet ledd kodifiseres prinsippet om at skadelidte skal tas som hun er.
§ 12. Tap som omfattes.
Paragrafen løfter frem hvilke tap loven har som formål å dekke. Dette omfatter faktisk lidt tap, tapt arbeidsinntekt og utgifter skadelidte antas å få i fremtiden som følge av skaden. Kravet om at den antas at skadelidte vil påføres slike utgifter legger opp til en vurdering av alminnelig sannsynlighetsovervekt. Vær oppmerksom på at de nevnte skadepostene kun omhandler tap som har årsakssammenheng med personskaden det søkes erstatning for.
Dersom skaden fører til dødsfall hos skadelidte, skal erstatningen likevel utbetales, men da til de som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget. Avgjørende er hvem arbeidstakeren faktisk forsørget på skadetidspunktet, eller ville ha forsørget i nær fremtid.
§ 13. Erstatningsutmåling.
Utgangspunktet er at de alminnelige reglene etter skadeerstatningsloven skal legges til grunn ved utmåling av erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Det er imidlertid blitt gitt en forskrift med hjemmel i annet ledd som standardiserer erstatningen.
§ 14. Medvirkning.
Dersom skadelidte forsettlig eller grovt uaktsomt har medvirket til skaden, kan erstatningen settes ned eller falle helt bort. Forsett og grov uaktsomhet er rettslige standarder en advokat vil kunne hjelpe deg med å definere i den konkrete sak. Kort sagt, vil grov uaktsomhet gå ut på at skadelidte på klanderverdig måte har avveket fra forsvarlig handlemåte, mens forsett innebærer at skadelidte har gjort noe med vitende og vilje.
Momentene i medvirkningsvurderingen vil være de samme som de som trekkes inn i en medvirkningsvurdering etter skadeerstatningsloven § 5-1.
Vurderingen over er ikke overførbar til de tilfellene der erstatningen skal gå til den eller de skadelidte forsørget på skadetidspunktet, se § 12.
§ 15. Foreldelse.
Etter yrkesskadeforsikringsloven er foreldelsesfristen satt til tre år, som er standard for de fleste krav. Imidlertid begynner ikke fristen å løpe før utløpet av samme kalenderår som «arbeidstakeren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunnet kravet». «Fikk eller burde skaffet seg» innebærer at arbeidstaker ikke må være uaktsomt uvitende om forholdet som begrunnet kravet. Senskader som ikke oppstår rett etter yrkesskaden, vil altså ikke foreldes før det er gått tre år etter at arbeidstakeren fikk eller burde fått kunnskap om at plagene følger av yrkesskaden.
Eksempel: Hanne skader ryggen i en yrkesulykke i oktober 2016. Hun får imidlertid ikke ryggplager av skaden før i februar 2017. Foreldelsesfristen begynner da å løpe i slutten av 2017, og løper ut i slutten av 2020. Vær oppmerksom på at forsikringsselskapet etter tredje ledd er pliktig til å informere om foreldelsesfristen tidligst seks måneder før et slikt foreldelseskrav vil bli påberopt.
Kapittel 4 – Ufravikelighet, saksbehandling, forholdet til andre lover, straff. (§§ 16 – 19)
§ 16. Ufravikelighet.
Loven er semi-preseptorisk. Dette innebærer at avtaler som gir arbeidstakeren dårligere vilkår enn det som følger av loven er ugyldige. Bestemmelsen stenger imidlertid ikke for at det kan avtales bedre vilkår for arbeidstakeren.
§ 18. Forholdet til andre lover.
Forsikringsavtaleloven gjelder med mindre noe annet fremgår av loven.
§ 19. Straff.
Dersom arbeidsgiver forsettlig eller uaktsomt ikke tegner forsikring, slik han er pliktig til etter § 3, kan dette medføre straff.
Kapittel 5 – Ikrafttredelse og overgangsregler
§ 21. Overgangsregler
For skader som er konstatert før 01.01.1990, kommer loven ikke til anvendelse. Skader og sykdommer som ennå ikke har vist seg, er ikke konstatert. Det hører nok imidlertid sjeldenhetene til at tredve år gamle skader kommer til overflaten.
