Sist oppdatert 19. april 2021 av Advokat Eirik Teigstad
Voldsoffererstatning – NN født XXXX54
Vedtak av Erstatningsnemnda for voldsofre (nemnda):
Søker tilkjennes ytterligere kr 945 863 i voldsoffererstatning fra staten.
| Aktuelle saksopplysninger: |
| Dato: | 15.10.2014 | ||
| ENV saksnr: | 2011/2037 | KFV saksnr: | 14/03706 |
| Klage mottatt SRF: | 21.07.2014 | Klage mottatt KFV: | 12.05.2014 |
| Hendelsesdato: | 05.04.2004 | ||
| Avgjort: | X lagmannsretts dom av 15.02.2007 og X tingretts dom av 16.06.2010 | ||
| Søknadsdato: | 22.10.2010 | ||
| Rettsgrunnlag: | Voldsoffererstatningsloven |
NN befant seg i samme bygg som X under ranet 5. april 2004. Som følge av dette fikk søker posttraumatisk stressyndrom (PTSD).
Det ble 22. oktober 2010 søkt om erstatning for tapt arbeidsinntekt, erstatning for tap i fremtidig arbeidsinntekt, oppreisning og menerstatning.
Til sammen tolv skadevoldere ble ved X lagmannsretts dom 15. februar 2007 dømt for overtredelse av henholdsvis straffeloven § 268 andre og tredje ledd, jf. § 267 første og tredje ledd (grovt ran med døden til følge) og straffeloven § 268 andre ledd, jf. § 267 første og tredje ledd (grovt ran) til fengsel fra 4 til 15 år, hvorav en til forvaring. Straffutmålingen ble anket til Høyesterett som ved dom 29. juni 2007 økte straffen for elleve av skadevolderne til fengsel fra 4 til 18 år, hvorav to til forvaring. En skadevolder ble ved X tingretts dom 16. juni 2010 dømt for overtredelse av straffeloven § 268 andre og tredje ledd, jf. § 267 første og tredje ledd (grovt ran med døden til følge) til fengsel i 9 år. Erstatningsspørsmålet for søker ble ikke behandlet av retten.
KFV avslo 29. november 2010 søknaden da forholdet ble ansett som sivilrettslig foreldet etter reglene i foreldelsesloven § 9. Det ble videre lagt vekt på at den strafferettslige foreldelsesfristen ikke var aktuell da søker ikke var strafferettslig fornærmet i saken. KFV la subsidiært til grunn at søker ikke var strafferettslig fornærmet i saken og at vilkårene i voldsoffererstatningsloven § 1 dermed ikke var oppfylt. Det ble lagt vekt på at søker ikke hadde tilstrekkelig nærhet til den straffbare handlingen.
KFVs vedtak ble påklaget i brev av 10. desember 2010. Søkers daværende advokat X anførte at forholdet ikke var foreldet og at vilkårene for å tilkjenne voldsoffererstatning i henhold til voldsoffererstatningsloven § 1 var oppfylt.
KFV fant ikke grunn til å endre sitt vedtak, og sendte 31. januar 2011 saken til nemnda for avgjørelse.
Nemnda fattet vedtak 30. mai 2011, hvor søker fikk avslag på sin klage over avslag på voldsoffererstatning. Nemndas flertall kom til at søker ikke kunne anses som skadelidt i relasjon til bestemmelsen i voldsoffererstatningsloven § 1. Etter mindretallets syn hadde søker en slik tilknytning til de strafferettslig fornærmede og til selve hendelsen at traumet kunne anses som en påregnelig følge av den straffbare handlingen.
Advokat X stevnet staten ved nemnda for tingretten på vegne av søker 29. november 2011, med påstand om at nemndas vedtak av 30. mai 2011 var ugyldig.
I dom fra X tingrett av 6. november 2012 ble staten frifunnet. Retten la til grunn at søker ikke hadde krav på voldsoffererstatning etter voldsoffererstatningsloven § 1.
Tingrettens dom ble anket direkte til Høyesterett 12. november 2012. Høyesteretts ankeutvalg besluttet 3. januar 2013 enstemmig at tillatelse til direkte anke til Høyesterett ikke skulle gis.
I dom fra X lagmannsrett av 21. oktober 2013 [LG-2013-78550] ble nemndas vedtak av 30. mai 2011 kjent ugyldig på grunnlag av feil ved nemndas vurdering etter voldsoffererstatningsloven § 1. Dommen er rettskraftig.
Saken ble behandlet på nytt av nemnda i vedtak av 18. desember 2013. Nemnda kom til at det var godtgjort med klar sannsynlighetsovervekt at søker hadde vært utsatt for en straffbar handling og at han var å anse som skadelidt i henhold til voldsoffererstatningsloven § 1. Det ble ved vurderingen lagt avgjørende vekt på X lagmannsretts dom av 21. oktober 2013. Saken ble returnert til KFV for videre behandling og vurdering av de ulike erstatningspostene, i henhold til prinsippet om toinstansbehandling.
Klagen gjelder KFVs vedtak av 23. april 2014, hvor søker ble tilkjent menerstatning med kr 191 357, jf. voldsoffererstatningsloven § 5. Videre ble krav om oppreisning ansett å være foreldet, jf. foreldelsesloven § 9. Krav om lidt og fremtidig inntektstap ble avslått da det ikke ble ansett å være sannsynliggjort årsakssammenheng mellom den skadevoldende handlingen og søkers tap.
I klageomgangen har advokat X ettersendt ytterligere dokumentasjon i brev av 11. august 2014, herunder e-post fra X til søker av 17. desember 2009, søkers næringsoppgaver og selvangivelser i perioden 2001 – 2012, en oversikt over søkers inntekter i perioden 2001 – 2014, beregninger av søkers lidte og fremtidige inntektstap, dom fra X lagmannsrett av 14. oktober 2013 og faktura for utgifter til juridisk bistand fra X.
Vurdering:
Oppreisning
Søknad om voldsoffererstatning må være fremsatt før kravet er både sivilrettslig og strafferettslig foreldet, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 andre ledd.
I foreldelsesloven § 11 gis det en tilleggsfrist på 1 år fra straffedom er rettskraftig, for å fremme krav om erstatning på grunnlag av det straffbare forholdet.
I denne saken ble en av ranerne dømt i X tingretts dom av 16. juni 2010. Da søknaden om voldsoffererstatning ble fremsatt 22. oktober 2010, var tilleggsfristen på 1 år i foreldelsesloven § 11 ikke utløpt. Kravet om oppreisning var etter dette ikke foreldet på søknadstidspunktet.
Oppreisning for påført tort og smerte kan tilkjennes med en slik engangssum som finnes rimelig, jf. voldsoffererstatningsloven § 6. Ved utmålingen legges det vekt på hvor alvorlig handlingen er isolert sett, sammenholdt med de konsekvenser handlingen har fått for søkeren.
I ENV-2009-1307 ble en søker som befant seg i X bygningens 2. etasje under ranet tilkjent kr 50 000 i oppreisning. Søker opplevde sterk redsel og akutte panikkreaksjoner da hun oppholdt seg i bygningen under ranet og fikk som følge av hendelsen påvist PTSD.
I ENV-2009-1306 ble en annen søker som også befant seg i X bygningen da ranet startet tilkjent kr 50 000 i oppreisning. Søker forsøkte selv å sikre pengeverdier før hun forlot bygget og det var meget sannsynlig at søker fikk varig funksjonsnedsettelse som følge av hendelsen.
I X lagmannsretts dom av 15. januar 2007 ble fire personer som befant seg i samme etasje som ranerne tilkjent kr 80 000 hver i oppreisning. Nemnda bemerker at søkers oppholdssted i bygget og hans konkrete eksponering for ranet ikke er direkte sammenlignbart med situasjonen til de fire personene som befant seg i samme etasje som ranerne.
Nemnda anser at oppreisningen passende kan settes til kr 50 000. Det er ved avgjørelsen sett hen til ranshandlingens alvorlige karakter, samt søkers opplevelse av ranet og skadevirkningene i ettertid. Ved avgjørelsen er det også sett hen til ovennevnte nemndspraksis.
Økonomisk tap
Voldsoffererstatningen skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden, jf. voldsoffererstatningsloven § 4. Det er et vilkår at det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom tapet og den skadevoldende handling.
I erstatningsretten er det en hovedregel at den skadevoldende handling må ha vært en nødvendig betingelse for skadefølgen for at det skal knyttes ansvar til handlingen. Når det gjelder hvilke krav en skal stille til en årsaksfaktor for at den skal kunne sies å være årsak til skade, uttaler Høyesterett i Rt-2001-320 på side 329: «For at trafikkulykken skal kunne anses som årsak til As invaliditet, må ulykken ha vært en nødvendig betingelse for at invaliditeten skulle inntre, og dersom det foreligger andre årsaksfaktorer, må ulykken i forhold til de øvrige faktorer fremstå som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den, jf. Rt-1992-64 (P-pilledommen), Rt-1997-1, Rt-1998-1565 (L-dommen) og Rt-2000-418.»
Om kravet til bevis for årsaken uttaler Høyesterett videre at «( … ) spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng, må avgjøres ut fra hva som finnes mest sannsynlig, og hvis det er tvil om dette, må tvilsrisikoen påhvile skadelidte. Dette gjelder ikke bare i forhold til spørsmålet om ulykken har bidratt til utvikling av skaden, men må som utgangspunkt også gjelde i forhold til spørsmålet om bidraget fra ulykken har vært nødvendig for at skaden skulle inntre. Dersom det fra den som ansvaret blir rettet mot, blir hevdet at hvis ulykken ikke hadde inntruffet ville skade ha inntrådt av en annen årsak, må imidlertid tvilsrisikoen for den alternative skadeutvikling gå over på denne, så fremt den alternative skadeårsak ikke har noe med den aktuelle ulykke å gjøre, se for eksempel Rt-1984-466, Rt-1996-1718, Rt-1997-883, Rt-1998-186 og Rt-1999-1473 (Stokke-dommen).»
Nemnda legger til grunn at ranet har påført søker PTSD, og at dette var en adekvat følge av hendelsen. Det vises i den forbindelse til X lagmannsretts vurdering i dom av 21. oktober 2013. Vurderingen videre er om søkers PTSD var en nødvendig betingelse for hans nedsatte arbeidsevne.
Det er fremlagt legejournaler for søker og en rekke sykmeldinger fra perioden etter ranshendelsen. Søkers sykmeldingshistorikk viser at søker har hatt et sammensatt sykdomsbilde, men PTSD har i lengre perioder vært hoveddiagnosen.
Videre er det fremlagt to erklæringer fra psykiater X av 30. juni 2010 og 10. februar 2014. I erklæringen av 10. februar 2014 fremgår det blant annet at søker har vært kronisk mild-moderat deprimert fra 2004, og aldri gjenvunnet glede, overskudd eller normal kapasitet. Videre fremgår det at søker skal ha hatt gradvis symptomøkning og funksjonssvikt de senere årene. Søkers vansker skyldes opprinnelig det funksjonstap som PTSD påførte ham. Psykiateren anser at søkers PTSD er hovedårsaken til funksjonsfallet.
Nemnda anser at det foreligger tilstrekkelig adekvat årsakssammenheng mellom søkers skade og det økonomiske tap han er påført. Det er ved avgjørelsen sett hen til at søker har hatt betydelig flere sykmeldinger i tiden etter at ranet fant sted, og at mange av sykmeldingene har hatt PTSD som diagnose. Videre er det sett hen til den medisinske dokumentasjonen i saken, herunder spesialisterklæringen fra psykiater X av 10. februar 2014. I erklæringen fremgår det blant annet at sannsynligheten for at ranet utløste søkers PTSD, samt at dette er hovedårsaken til søkers funksjonsfall, som høyere enn 50 %. Nemnda finner etter dette at den aktuelle hendelsen fremstår som et såpass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den.
Søkers advokat har fremlagt beregninger fra Compensatio over søkers lidte og fremtidige inntektstap. Søkers forventede inntekt uten skaden fra 2004 til 2014 er beregnet med utgangspunkt i et gjennomsnitt av søkers faktiske inntekt de siste tre årene før ranshendelsen, det vil si i perioden fra 2001 til 2003. Gjennomsnittsinntekten i denne perioden utgjør i følge den fremlagte økonomiske dokumentasjon i saken ca. kr 590 000. Videre er søkers forventede inntekt uten skaden for de påfølgende årene frem til og med 2014 beregnet i takt med utviklingen i folketrygdens grunnbeløp. Da søkers gjennomsnittsinntekt i 2001 til 2003 tilsvarte 10,89 G, utgjør det ca kr 962 000 i 2014 (10,89 x G i 2014: 88 370). Søkers faktiske inntekt er beregnet på grunnlag av fremlagte ligninger og næringsoppgaver for perioden 2004 til 2014. Søkers nettotap utgjør i følge den fremlagte beregningen kr 1 908 561.
Når det gjelder søkers fremtidige inntektstap, er det fremlagt beregninger for perioden fra 2015 til søkers pensjonsalder i 2020. Forventet inntekt uten skaden er beregnet med utgangspunkt i søkers forventede inntekt uten skaden i 2014, som utgjør ca. kr 962 000. Søker ble innvilget arbeidsavklaringspenger 21. mars 2011 og igjen 12. september 2013. Søker har videre søkt om full uførepensjon den 19. mars 2014. Søkers inntekt med skaden er beregnet med utgangspunkt i at søker antas å bli innvilget uførepensjon med kr 270 000 i året. Det samlede fremtidige inntektstapet er beregnet til kr 1 728 149.
Det følger av voldsoffererstatningsloven § 11 første ledd, slik bestemmelsen lød på skadetidspunktet, at det for hvert enkelt skadetilfelle ikke ytes erstatning med mer enn 20 ganger grunnbeløpet i folketrygden, jf. folketrygdloven § 1-4. Fastsettelsen av den øvre rammen beregnes etter grunnbeløpet på skadetidspunktet, jf. Rt-2013-484. Grunnbeløpet var per 5. april 2004 kr 56 861. Samlet utbetaling kan dermed ikke overstige kr 1 137 220 (20 x G), som er det maksimale beløp som kan tilkjennes i voldsoffererstatning i denne saken.
I KFVs vedtak av 23. april 2014, ble søker tilkjent kr 191 357 i menerstatning. Søker er også innvilget kr 50 000 i oppreisning. Det gjenstår da kr 895 863 før søker når maksbeløpet.
Nemnda finner det ikke nødvendig å beregne det nøyaktige samlede inntektstapet søker er påført, da nemnda uansett finner å tilkjenne kr 895 863 i erstatning for inntektstap. Med dette er søker til sammen tilkjent maksbeløpet etter voldsoffererstatningsloven med kr 1 137 220.
Det er i klagen anført at erstatningen skal utbetales som et fremtidig tap for å gi søker en så stor nettoerstatning som mulig. Gjennom fast praksis har nemnda valgt å erstatte tapspostene i voldsoffererstatningsloven etter den fordelingen som er mest gunstig for søker, jf. for eksempel ENV-2011-1929. Erstatningsbeløpet på kr 895 863 tilkjennes derfor som fremtidig inntektstap.
Da søker etter dette er tilkjent det maksimale beløp som kan tilkjennes etter voldsoffererstatningsloven, finner nemnda ikke grunn til å ta stilling til søkers krav om dekning av utgifter til bistand fra X i søknadsomgangen. Nemnda bemerker imidlertid at krav om dekning av utgifter til juridisk bistand som søker har hatt i forbindelse med bistand fra X med kr 19 785 ikke er dekningsmessig etter fvl. § 36, da det er et vilkår for innvilgelse av saksomkostninger etter denne bestemmelsen at kostnadene har vært nødvendige for å endre vedtaket. Søkers advokat har opplyst at de aktuelle utgiftene gjaldt bistand i forbindelse med søknad om voldsoffererstatning. Utgiften tilkjennes derfor ikke i tillegg til maksbeløpet etter voldsoffererstatningsordningen.
Klagen har ført frem.
Beløpet vil bli utbetalt av Kontoret for voldsoffererstatning. Ved eventuelle spørsmål om utbetalingen kan KFV kontaktes på telefonnummer 78 98 95 00.
Saksomkostninger i klageomgangen
Det følger av forvaltningsloven (fvl.) § 36 at dersom et vedtak endres til gunst for en part, skal parten tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket.
Det er i klagen krevd dekning av utgifter for arbeid med klagen med kr 62 000. Det er derimot ikke fremlagt timeliste som spesifiserer kravet. Krav om dekning av saksomkostninger vedlagt arbeidsoppgave/timeliste må fremsettes for Statens sivilrettsforvaltning senest 3 uker etter at melding om vedtaket er kommet frem.
Se mer om rett til bistandsadvokat etter ran og ransforsøk.
