fbpx

LF-2013-9826: Vold mot samboer

Oppreisningserstatning ved familievold

Sist oppdatert 18. mai 2015 av Advokat Eirik Teigstad

En kvinne ble over en periode på 12 år utsatt for familievold fra sin samboer, før hun valgte å anmelde forholdet. Tiltalte ble dømt til 2 år og 3 måneder i fengsel. Fornærmedes bistandsadvokat la ned erstatningskrav for fornærmede og parets to barn som hadde vært vitner til flere av voldsepisodene. Fornærmede ble tilkjent 140 000 kroner i oppreisning, mens barna fikk 100 000 kroner hver.

 

A, født 0.0.1972, bor — gt. 12 B, 0015 K, sykmeldt fra virksomhet som selvstendig næringsdrivende, ugift, forsørger ett barn som har fast bosted hos ham, bidragspliktig for to andre barn som han har sammen med fornærmede, er av statsadvokatene i Trøndelag 20. november 2012 satt under tiltale ved Sør-Trøndelag tingrett for overtredelse av

For perioden til og med 31. desember 2005
Straffeloven § 219 først ledd, første straffalternativ
For ved mishandling eller lignende atferd oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot ektefelle og barn.
For perioden fra og med 1. januar 2006
Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende samboer, sin eller dennes slektning i rett nedstigende linje.
Grunnlag:
I perioden august 1999 til november 2011 i Trondheim, på bopel i *** i K og andre steder utøvet han ved gjentatte anledninger vold mot sin samboer B ved at han blant annet slo og/eller kløp henne i ansiktet og på kroppen og/eller sparket henne og/eller rev henne i håret og/eller kastet gjenstander mot henne. Deres felles barn C og D født henholdsvis 2002 og 2006, var vitne til en eller flere av hendelsene.

Sør-Trøndelag tingrett avsa 21. desember 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219, første ledd, første straffalternativ (slik bestemmelsen lød før 01.01.2006)/straffeloven § 219, første ledd (slik bestemmelsen lyder fra 01.01.2006) til fengsel i 2 – to – år og 3 – tre – måneder.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale
– oppreisning med kr 140 000 – etthundredeogførtitusen – til B
– oppreisning med kr 100 000 – etthundredetusen – til C, født 0.0.2002
– oppreisning med kr 100 000 – etthundredetusen – til D, født 0.0.2006
3. Saksomkostninger idømmes ikke.
A har anket til Frostating lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Han krevde samtidig ny prøving av de sivile krav, slik også de fornærmede har gjort.
Frostating lagmannsrett besluttet 28. januar 2013 å henvise anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet til ankeforhandling. Sivile krav blir å behandle på nytt.
Ankeforhandling ble holdt i Trondheim tinghus 23. – 26. september 2013. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble ført 19 vitner for lagmannsretten. Videoavhør (dommeravhør) av partenes to barn ble i tillegg avspilt. Om dette og om foretatt dokumentasjon, vises det til rettsboken.

Sakens bakgrunn
Tiltalte og fornærmede møtte hverandre sommeren 1999, og tiltalte flyttet utpå høsten inn i fornærmedes leilighet i Trondheim. Tiltalte hadde vært i et samboerforhold og hadde fra dette sønnen E, født 0.0.1996, som da bodde hos sin mor. Fornærmede arbeidet som rektor ved .. barnehage og oppvekstsenter, mens tiltalte var montør i bygningsbransjen.
I februar 2000 flyttet tiltalte fra fornærmede, men en viss kontakt ble opprettholdt fram til august 2000 da han flyttet inn igjen. Ved årsskiftet 2000-01 solgte fornærmede leiligheten og partene flyttet til tiltaltes hjemtrakter hvor de først etablerte seg i leid leilighet i xxx, og fra mai 2003 til tilsvarende i ***, begge steder nær K. Fellesbarna C og D ble født hhv. 13. mai 2002 og 23. februar 2006. Tiltaltes særkullsbarn E var jevnlig på besøk helt til han i 2007 fikk fast bosted hos far og har siden bodd sammen med partene og sine halvsøsken fram til november 2011 da fornærmede endelig brøt ut av samboerforholdet og reiste tilbake til Trondheim med sine to barn. E har senere bodd sammen med far.

Skyldspørsmålet
Tiltalen gjelder mishandling i familieforhold over en periode på 12 år. Tiltalte har for lagmannsretten, slik han i hovedsak også gjorde for tingretten, erkjent seks tilfeller av vold mot fornærmede begått i perioden sommeren 2010 til bruddet i november 2011. Handlingene bestod i at han ved fem anledninger tildelte fornærmede en ørefik, og ved én anledning grep tak om hennes hakeparti slik at det oppstod blåmerker. Alle episoder hevdes av ham å være utløst av hva han oppfattet som fornærmedes urettferdige behandling av E. I lagmannsretten har han i tillegg, langt på vei, gitt fornærmede medhold i en episode fra 1999 hvor han ga fornærmede en ørefik mens partene oppholdt seg i bilen etter butikkbesøk i Trondheim. All øvrig vold som beskrevet av fornærmede har han benektet.
Fornærmede har i sin forklaring i utgangspunktet redegjort for 37 episoder fra høsten 1999 fram til november 2011, som tingretten har beskrevet slik i sin dom side 4-10:
«1. Høsten 1999: B var sjåfør i en bil der A og to andre menn var passasjerer. De to andre var kamerater av ham og ansatt hos ham. Disse to satt i baksetet. A satt i passasjersetet foran. På bensinstasjonen ved KBS i Trondheim forlot baksetepassasjerene bilen. Da de hadde gått ut, ga tiltalte B en ørefik. Han begrunnet dette med at han hadde iakttatt at hun så på kameratene hans i speilet, noe han oppfattet som flørting. B ble så sjokkert over ørefiken at hun bare kjørte videre etter at de to baksetepassasjerene hadde kommet tilbake i bilen. Da hun og tiltalte kom på tomannshånd, ba han henne om unnskyldning for ørefiken.
2. Høsten 1999: Tiltalte og B var alene hjemme i …. Det ringte på døra. B åpnet. Utenfor sto en mann som skulle selge et eller annet. Da han var gått, hevdet tiltalte at B hadde opptrådt som om hun kjente selgeren fra før. Hun sa at han bare var en bekjent. Tiltalte reagerte med å gå løs på henne. Han slo henne flere ganger med både flat hånd og knyttneve. Også denne gangen – antakelig samme dag – ba han om unnskyldning og sa han aldri skulle slå mer.
3. Vinteren 1999-2000: Hjemme i …. To damer kommer på besøk (bekjente av B). Under samtalen mellom disse tre, som tiltalte overhørte, ble det omtalt en mannlig kollega av fornærmede på … Da tiltalte og B kom på tomannshånd, gikk tiltalte løs på henne og slo. Hun tror det var flere slag. Også etter denne hendelsen ba tiltalte om unnskyldning og sa at han ikke skulle gjøre det mer.
4. Vinteren 1999-2000: Et nytt angrep hjemme i… – tiltalte slo flere slag, dels med flat hånd, dels med knyttneve. Dette var første gang raseriet hans var utløst av annet enn sjalusi. B husker bare at de var uenige om et eller annet. Tiltalte slo mot hodet (blant annet i ansiktet) og i ryggen hennes. Dette var før tiltalte midlertidig flyttet til K som følge av konflikt i forholdet.
B knytter neste episode til høsten 2000, da de to hadde kommet overens om å fortsette forholdet og tiltalte var kommet tilbake til Trondheim i august.
5. Høsten 2000: Tiltalte slo B en gang i ansiktet. Hun fikk blåmerker i tillegg til en «blåveis». De andre merkene prøvde hun å skjule med sminke. Blåveisen klarte hun ikke å skjule. Til folk hun møtte i etterkant av hendelsen forklarte hun at hun hadde vært dum nok til å kjøre uten å bruke bilbelte. En brå oppbremsing førte til at hun støtte hodet mot dashbordet. Denne «dekkhistorien» er det også noen av vitnene som har omtalt.
6. Under samlivet i Trondheim før eller etter episode 5: B var passasjer i bilen som tiltalte kjørte. Hun husker ikke om E eller andre også var med i bilen. Under kjøringen diskuterte B og tiltalte. Diskusjonen gjaldt noen i Bs familie. B sa noe tiltalte ikke likte. Han ble sint og slo henne en eller flere ganger. Hun husker ikke om han senere sa unnskyld.
7. Sommeren 2001: Ferietur i Danmark. E var med. De bodde på hotell i Fredericia. E hadde lagt seg og sov antakelig. På hotellrommet gikk tiltalte løs på B og slo henne flere ganger uten at hun nå kan huske hvorfor hun fikk bank. Et av slagene hadde som resultat at leppa sprakk (ble perforert). B har arr på utsiden av leppa (venstre side) og på innsiden. Dette er bekreftet av hennes fastlege som har undersøkt henne og møtte i retten. B hevder at dette er arr forårsaket av ett av slagene hun fikk av tiltalte på hotellrommet. Hun blødde kraftig, og det ble blod i sengeklærne. De dro til apoteket for å finne noe å dekke såret med. B husker angivelig at de måtte booke lugar for å unngå at folk så skadene B hadde fått. (Tiltalte benekter episoden og opplyser at de alltid brukte å ha lugar på slike turer.)
8. August 2001: B var lærer i første klasse på ^^ skole (Ringsaker kommune). Kort tid før første skoledag mottok hun et brev der det bl.a. fremgikk at hun skulle undervise i klassen sammen med en annen lærer. Det var utpekt en mannlig og en kvinnelig lærer som skiftevis skulle være i klassen sammen med B. Hun fortalte dette til tiltalte. Han reagerte med å gi henne bank. Han slo henne flere ganger, og hun fikk blåmerker i ansiktet. Hun måtte sminke seg for å prøve å skjule blåmerkene og la på blå øyenskygge i den forbindelse. Slik møtte hun på skolen første skoledag.
9. Uviss tidsangivelse – trolig 2001: I sokkelleiligheten på xxx. Husker ikke foranledningen. Tiltalte ga henne juling. Med dette mener B mer enn bank. Hun ble tildelt mange slag og flere spark. Hun fikk blåveis og andre blåmerker i ansiktet. I forståelse med tiltalte ringte B sin fastlege og ble sykmeldt for en uke, med psykiske forhold som oppgitt grunn. Hun ble sykmeldt uten å innfinne seg hos legen til undersøkelse. Hun benyttet sykmeldingen til å holde seg innendørs for å unngå at omgivelsene fikk se blåmerkene. Hun skammet seg.
10. Antakelig 2001 eller 2002: Hjemme på xxx. Husker ikke foranledning. Fikk bank. Dessuten bendte tiltalte hennes venstre pekefinger bakover med en slik kraft at det har oppstått varig skade. Fingeren er blitt lite bøyelig (stiv), og det gjør vondt når hun bøyer den. Hennes nåværende fastlege i Trondheim har som vitne bekreftet at venstre pekefinger har redusert funksjon som følge av det han oppfatter som en vridningsskade.
11. Ikke nærmere tidfestet: Hjemme på xxx. Husker ikke foranledning. Men tiltalte var sint. Han slo henne mange ganger. Hun omtaler dette som juling. Det skjedde på stua/i kjøkkenet. Etterpå la hun seg gråtende i senga. Tiltalte hysjet på henne; beboerne i nabohuset kunne komme til å høre henne via det åpne vinduet. B tilføyer at hun kanskje nettopp håpet at noen skulle høre henne.
12. Ikke nærmere tidfestet: Hjemme på xxx. Husker ikke foranledning. Fikk mye bank av tiltalte. Han la også hånden sin over nesa hennes og klemte hardt innover mot ansiktet slik at det gjorde veldig vondt i nesa. Hun trodde først den var brukket. Klemming av nesa på denne måten var en del av voldsmønsteret.
13. Ikke nærmere tidsangivelse, men B var gravid med C: Hun sier det er spesielt vondt å fortelle om denne episoden. Hun husker at hun fikk juling, bl.a. et slag i magen. Hun tror det var med knyttneven. Hun ble veldig redd. Hun husker hun sto på stua. Magen var blitt synbar gravid. Tiltalte slo henne flere ganger, men bare én gang i magen. Hun vet ikke med sikkerhet om dette slaget var målrettet mot magen.
14. Sommeren 2002 (juli/august): B og tiltalte er på besøk i Æ der tiltaltes bror F den gang bodde. Besøket gjaldt deltakelse i barnedåp. Tiltalte og B bodde i kjellerstua hos F. E og C var også med på turen. B kan ikke huske om E var på rommet da tiltalte ga henne en ørefik for et eller annet.
15. Ikke nærmere tidsangivelse, men etter at de hadde flyttet til –vegen i ***: C er 2-3 år. Hun husker at han har krøllet hår. Hun står sammen med ham i gangen. Tiltalte står foran dem med ryggen mot et speil. B og tiltalte diskuterer – de skal ut på et eller annet. Mer om foranledningen husker ikke B. Med C som øyenvitne får fornærmede flere slag av tiltalte. C blir veldig forvirret; B ser for seg ansiktet og blikket hans. Han ble synbart veldig redd. Så begynte han å skrike og slo løs på henne han også. «Jeg glemmer det aldri» er Bs ledsagende kommentar. Hun mener dette er første gang C var øyenvitne til fars vold mot mor.
16. Ikke nærmere tidsangivelse: Husker ikke foranledning. Ble tildelt flere slag av tiltalte. B fikk merker i ansiktet. De dro så på besøk til tiltaltes mor og stefar. Tiltaltes bror F hadde flyttet fra Æ og var kommet tilbake til K. B hadde prøvd å skjule merkene i ansiktet med å gre håret fremover. Ifølge hennes forklaring så F merkene og kommenterte dem overfor tiltalte, som etterpå kritiserte B for at hun ikke hadde klart å skjule merkene bedre. F har som vitne benektet at han noen gang har sett blåmerker eller lignende på B.
17. Juni 2008: C skulle besøke skolen han skulle begynne på om høsten. Dette sammen med andre førskolebarn. Uten at B husker foranledningen, var hun en eller to dager i forveien blitt slått i ansiktet av tiltalte slik at hun hadde fått blåmerker. Hun malte da blomster i ansiktet sitt for å kamuflere blåmerkene. Hun malte også blomster i datterens ansikt. Hun hadde D med da hun fulgte C til skolebesøket. Til folk som spurte hvorfor hun hadde malt blomster i ansiktet svarte hun at hun og D skulle gå i «blomstertog». Hun opplyser i denne forbindelse at barnehagen på stedet arrangerer et årvisst blomstertog.
18. Oktober 2008: Hun erindrer ikke foranledningen, men husker hun hadde fått mange slag av tiltalte. Hun hadde fått blåmerker i ansiktet. Hun var styrer på —- barnehage fra 01.08.2007. Hun kunne være borte fra jobb uten sykmelding. Hun husker at hun oppholdt seg innendørs i åtte dager for å unngå at folk oppdaget merkene i ansiktet.
19. Januar 2009: B hadde fått blåmerker i ansiktet og på hendene etter at tiltalte hadde vært voldelig mot henne i slutten av romjula. Hun husker ikke om hun hadde prøvd å kamuflere merkene. Noen på jobben spurte hva som hadde skjedd med henne. Hun svarte at hun hadde snublet i skolissene sine da hun skulle hente ved og hadde slått seg mot et eller annet.
20. Desember 2008: En liten gutt på barnehagen der hun jobbet hadde dødd 2 ½ år gammel. Dødsfallet skjedde ikke på barnehagen, men hjemme (i senga). Guttens mor ringte om morgenen og ga beskjed om dødsfallet. Kriseteam mv. ble mobilisert. Dette medførte mye ekstraarbeid for B. Utpå ettermiddagen ringte hun hjem for å bli hentet; hun turte ikke kjøre selv. Det ble ordnet med at F kjørte tiltalte og fellesbarna til barnehagen og at tiltalte kjørte fornærmede og fellesbarna tilbake i deres bil som sto ved barnehagen. På E6 på turen hjemover fra barnehagen oppsto det diskusjon mellom B og tiltalte om Bs kontakt med en mannlig ansatt på jobben. Diskusjonen utløste et svingslag fra tiltalte som traff B i ansiktet. I tillegg kløp tiltalte henne på brystet og på låret.
21. Trolig i 2010: B fikk juling – mange slag og spark. Høyre bein fikk blåmerker på hele forsiden. Dette ga smerter veldig lenge. B tror C husker dette klart. Hun turte ikke kontakte lege.
22. Ikke nærmere tidsangivelse: Det var selskap hjemme hos tiltalte og fornærmede på ***. Gjester var tiltaltes mor og stefar, muligens også tiltaltes eldste bror G. Mens gjestene sto i gangen og kledde på seg for å dra hjem, ga tiltalte B en ørefik inne på stua. Hun tror dette skyldtes at hun hadde sagt noe i selskapet som tiltalte ikke likte.
I etterkant av denne episoden fortalte hun tiltaltes mor om volden. Tiltaltes mor har som vitne benektet at hun noe gang har mottatt slike opplysninger fra B.
23. Ikke nærmere tidsangivelse: Trolig etter et måltid kastet tiltalte en biffkniv mot B, men traff henne ikke. Hun tror han kastet for å skremme.
24. Ikke nærmere tidsangivelse: Fellesbarna er til stede, kanskje også E. Under et måltid kaster tiltalte kniven han spiste med (biffkniv) mot B, også denne gang trolig for å skremme. Heller ikke denne gang ble hun truffet. Hun sto oppreist da kniven ble kastet. Hun tror den landet på stuegulvet.
25. Ikke nærmere tidsangivelse: Tiltalte har kastet fjernkontrollen til tvapparatet på eller mot B mange ganger. Barna har sett dette flere ganger.
26. Må være i 2010 eller 2011: B sto på kjøkkenet og laget mat. D satt og tegnet. Tiltalte kom plutselig og ga B en kjempeørefik. B følte at hodet hennes gikk rundt. D hylskrek.
27. Flere episoder – ikke nærmere tidsangivelse: B har flere ganger fått «skikkelig juling» – noen ganger så «skikkelig» at hun nesten ikke klarte å stå på bena etterpå. Et typisk trekk har vært at tiltalte har tatt henne med på badet for å unngå at barna ser på avstraffelsen. Noen ganger har B blitt med frivillig på badet. Andre ganger trakk han henne med seg etter armen.
Under noen omganger med juling har B vært redd for å dø, hun har spurt seg selv om han klarer å slutte i tide. To ganger har tiltalte slått henne så mye at hun selv ønsket å dø.
Episoder med «skikkelig juling» som nevnt har ifølge B forekommet med jevne mellomrom under hele samlivet.
28. Usikker tidsangivelse – en gang mellom 2009 og 2011, kanskje i 2010: Ett tilfelle av «ekstrem juling». B og tiltalte hadde i flere timer om kvelden og natta gående en diskusjon som flere ganger gikk over i slag, spark, lugging fra tiltaltes side. B ble trukket etter håret. Det var flere slike voldsinnslag, med pauser/diskusjon innimellom. B følte seg «helt tom» etterpå. Slag og spark rammet henne over alt.
29. Flere hendelser – ingen tidsangivelse: B har astma. Når hun blir slått og sparket, blir hun redd. Hun blir kvalm. Flere ganger har hun i slike situasjoner måttet gå på do. Tiltalte har hatt det med å følge etter henne og fortsette å slå henne mens hun har sittet på do. Han har gjerne startet med å slå henne med flat hånd. En del av voldsmønsteret har vært at han stempler ankelen/vrista hennes med en fot. Dette har medført blåmerker på ankelen/vrista. Det har inngått i voldsmønsteret at han har slått hardt på hånden hennes hvis den har ligget på et bord. Han har sparket henne på leggene. Han har flere ganger klemt til med et knipetak på hver side av kinn/kjeve. En enkeltepisode med et slikt knipetak – som førte til at B fikk et lite blåmerke på hver side av kinnet/kjeven – er erkjent av tiltalte, se senere.
30. August 2008: Bryllup hos søster H – på vei hjem til …veien. Tiltalte kjører. B sitter til høyre for ham. Ingen andre passasjerer. Toastmasteren i bryllupet hadde kommunisert med B i forbindelse med en bordsang. Tiltalte mente at hun hadde hatt mer med toastmasteren å gjøre. Denne mistanken førte til slag og til «kjevekliping» (rettens betegnelse) som før nevnt.
31. August 2009: En tantes 70-årsdag ble feiret i Ø – på – hotell og gjestegård. På hotellrommet om kvelden etter middag konfronterte tiltalte B med at hun hadde sett på en mannlig gjest som han mente hun hadde vært sammen med tidligere. Dette utløste flere slag fra tiltalte. B ble blant annet truffet i nesa. Hun blødde fra nesa. Tiltalte ble bekymret da det kom blod på hodeputa.
32. 2011 – ikke nærmere tidsangivelse: B skal på jobb og skal levere barna på skolen først. De to yngste sitter allerede i bilen. Tiltalte, B og E er fremdeles innendørs. B sier noe til E som tiltalte antakelig oppfatter som masing. Han reagerer med å gi henne en ørefik i døråpningen mellom kjøkken og gang. Dette skjer mens E tar på seg skoene. Hun tror han ser ørefiken.
33. Ganske sikkert i 2011: Diskusjon mellom tiltalte og B i døråpningen mellom tiltaltes hjemmekontor og kjøkkenet. E har hatt problemer på skolen der man er bekymret for ham. B nevner at han kanskje har «Aspergers». Tiltalte slår henne da i ansiktet. Hun husker bare et slag med flat hånd, men hardere enn vanlig. Slaget traff henne i kinnet/tinningen (ørefik).
34. Høsten 2011: B ligger på magen i senga og sover. Hun våkner av at tiltalte løfter hodet hennes etter håret og spør: «Hva har du gjort for noe i dag, du ?» Fellesbarna lå også i senga. B husker ikke noe særlig om smerter, bare at hodet ble løftet opp fra puta etter håret. Hun tror ikke det skjedde noe mer fordi D våknet – antagelig fordi B skrek til.
35. Høsten 2011: B hadde fått bank for et eller annet. Hun hadde fått blåmerker i ansiktet. Hun dro på jobb. Hun husker ikke om hun fikk kommentarer. Senere på dagen var hun hos en gjeldsrådgiver. B husker at den kvinnelige gjeldsrådgiveren så rart på henne, men ikke sa noe om blåmerkene.
36. Høsten 2011: B har fått bank og blåmerker i ansiktet. Det er søndag. På grunn av blåmerkene diskuterer hun og tiltalte om hun kan bli med D på fotballcup – dvs. vise seg blant folk. Det blir til at B gjør det. Hun blir spurt om blåmerkene og bortforklarer dem med at hun er blitt påført dem under skifting av bleie på et barn i barnehagen. Under turneringen møter B tiltaltes mor, stefar og bror F. De så henne, men sa intet om blåmerkene. Hun ble imidlertid spurt av moren til en av jentene som deltok på cupen. B kom da med barnehagehistorien. På jobben den påfølgende mandag ble hun spurt av flere om årsaken til blåmerkene. Da ga hun en annen forklaring. Den nye dekkhistorien var at en unge på fotballtrening hadde veivet med et lekerør og truffet henne i ansiktet.
37. Helt mot slutten av samlivet – trolig i begynnelsen av november 2011: B kommer sliten hjem fra jobb. Tiltalte brakte samlivsproblemene på bane. B avslo å diskutere. Da kastet tiltalte innholdet av en full kaffekopp (lunken kaffe) i brystet hennes. Kaffen trakk inn i tekstilene på overkroppen. B gikk på badet for å ha på kaldt vann (tappekranen på kjøkkenvasken hadde vært ute av funksjon i 3 år). Barna kom og stilte spørsmål: «Hva har skjedd ?» Tiltalte svarte dem: «Mamma var bare uheldig».»

Fornærmede har for lagmannsretten fastholdt sin beskrivelse av episodene, som er de hun konkret er i stand til å gjengi på grunn av deres spesielle karakter eller andre forhold de kan knyttes til. Hun har imidlertid opplyst at det er tale om et langt større antall mishandlingstilfeller gjennom hele tiltaleperioden, «over hundre ganger» slik hun hevder. Det er tale om slag mot hodet og kroppen, spark mot føttene, klyping, lugging, kasting av spisebestikk og fjernkontroll mot henne, samt verbale fornærmelser og generell nedsettende omtale av henne, i mange tilfeller mens barna var til stede.
Fornærmede har for lagmannsretten forklart seg på en nøktern og troverdig måte, og retten har forståelse for at det kan være vanskelig å konkretisere mishandlingsepisoder i større omfang enn hva hun faktisk har gjort. Hennes forklaring har støtte i flere vitneforklaringer. Mens tiltaltes mor og bror, som begge har forklart seg, ikke har lagt merke til synlige tegn på vold og heller ikke andre forhold som skulle indikere vold, har andre vitner, slektninger, venner og kolleger av fornærmede, fortalt om episoder som ga grunn til bekymring.
Fornærmedes søster H har fortalt at fornærmede flyttet hjem til henne noen dager i 1999 på grunn av tiltaltes atferd. Lagmannsretten forstår dette som episode nr. 4 ovenfor. Vitnet I som i perioden 2007 til 2011 daglig jobbet sammen med fornærmede, har fortalt om synlige blåmerker i ansiktet/kinnet og armene ved 5-6 anledninger, første gang i 2007. Vitnet J, som var styrer i D barnehage, hadde merket seg fornærmedes «blåveis» høsten 2011.
Disse og andre vitner, bl.a. K og L, begge venninner av fornærmede, samt fornærmedes søsken H og M, har forklart seg om en venninne/søster som mer og mer lukket seg og etterhvert også forsømte eget utseende og påkledning og overså det fysiske forfallet i hjemmene i xxx og ***. Symptomatisk for sistnevnte var en defekt vannkran på kjøkkenet i ***, som gjennom flere år stod ureparert slik at vann til matlaging måtte hentes fra badet.
Partene synes enige om at de i lange perioder hadde dårlig økonomi. For lagmannsretten synes dette å ha klar sammenheng med tiltaltes interesse for pengespill. Pengeproblemer har åpenbart vært en kilde til konflikt. Det synes også klart at han i perioder har vært sjalu og næret mistanke om fornærmedes relasjon til andre menn, en mistanke som for lagmannsretten framstår som fullstendig ubegrunnet.
Videoavhør av C og D gir inntrykk av en familie i total disharmoni med mye krangling og at far noen ganger slo mor, selv om barna åpenbart forsøker å redusere fars kritikkverdige opptreden mest mulig hva episodenes intensitet og hyppighet gjelder.
Tiltalte er tidligere dømt for brudd på straffeloven § 219 begått under samlivet med Es mor.
Lagmannsretten finner det etter en helhetlig vurdering av bevisene, bevist ut over rimelig og forstandig tvil at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen, det vil si sammenhengende og ved et stort antall anledninger forsettlig å ha mishandlet fornærmede slik hun har forklart.
Siden det er tale om en sammenhengende forbrytelse er foreldelsesspørsmålet uaktuelt. Avbruddet av samlivet i 2000 var så kort at det etter lagmannsrettens oppfatning ikke innebar noe brudd i den sammenhengende mishandlingen.

Straffutmålingen
Tiltalte skal dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd første straffalternativ, slik bestemmelsen lød fram til 31. desember 2005, og straffeloven § 219 første ledd etter nevnte tidspunkt. Det sammenhengende forholdet pågikk fra høsten 1999 til november 2011, altså over en periode på hele 12 år og består i gjentatte tilfeller av mishandling, av fornærmede anslått til «over hundre ganger». Det er tale om fysisk vold varierende fra det fornærmede har betegnet som «ekstrem juling», til «bank», ørefiker, spark, smertefulle grep rundt hakepartiet, kasting av gjenstand mot henne, trusler og nedsettende omtale. Ved flere anledninger har partenes fellesbarn vært vitne til slike hendelser. Det må legges til grunn at tiltaltes opptreden i hjemmet, hvor fornærmede og barna hadde krav på trygghet og omsorg, skapte en vedvarende stemning av angst, uhygge og utrygghet som samlet fortjener karakteristikken «terror», sett i denne sammenheng.
Strafferammen for denne type handling er utvidet to ganger i løpet av tiltaleperioden, fra fengsel i 2 år til 3 år og endelig i 2010 til 4 år. Endringene gir et klart inntrykk av lovgivers vurdering av slike handlingers alvorlighetsgrad og ønske om strengere reaksjoner.
Forsvarer har anført at det må tas hensyn til tiltaltes tilståelse av enkelthandlinger og den omstendighet at han er eneforsørger for E, en gutt med spesielle behov.
Hva tilståelsen gjelder finner lagmannsretten ikke at denne er av nevneverdig betydning for sakens oppklaring.
E er snart 17 år, hans mor bor på X, men hennes omsorgsevne er uviss. De allmennpreventive hensyn må i alle fall tillegges størst betydning i en alvorlig familievoldssak som denne, og det må reageres strengt. I skjerpende retning legger lagmannsretten vekt på det lange tidsrommet forholdene fant sted, og den omstendighet at små barn er blitt eksponert for voldsutøvelsen. I formildende retning er intet å bemerke.
Lagmannsretten finner at straffen passende bør utmåles i tråd med aktors påstand, og likt med hva tingretten kom til, nemlig fengsel i 2 år og 3 måneder. Det vises ellers til tingrettens vurdering av straffutmålingen, jf. dommens side 15-17.

Oppreisningserstatning
Bistandsadvokatene har krevd oppreisningserstatning for fornærmede og partenes fellesbarn C og D. Hjemmel for slik erstatning er skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b jf. § 3-3.
Ved utmålingen skal det legges særlig vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolders subjektive skyld, de fornærmedes opplevelse av krenkelsen og omfanget av skadevirkningene.
Fornærmede var etter bruddet i november 2011 sykemeldt i henimot ett år med diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Selv om hun nå fungerer godt i arbeidslivet og i andre sosiale sammenhenger, bærer hun fortsatt på skam- og skyldfølelse og er i perioder preget av tristhet og uro. Det foreligger fortsatt en viss fare for varig skade. Bistandsadvokaten har nedlagt påstand om oppreisning oppad begrenset til 200 000 kroner.
Hva C gjelder, synes han å ha kommet bedre ut av situasjonen enn D. Begge barna har gjentatte ganger vært vitne til vold med de angstreaksjoner dette har utløst. Mens C var redd for at mor skulle bli skadet, var D redd for at mor skulle dø. Det må etter fagkyndig utredning legges til grunn at begge er påført emosjonell skade med fare for mer langsiktige virkninger. Bistandsadvokaten har nedlagt påstand om oppreisningserstatning begrenset oppad til 135 000 kroner til hver av barna.
Tiltalte har ved sin forsvarer anført at barnas traumer like godt kan ha oppstått ved det plutselige oppbruddet fra X, hvor de ble skilt fra far, besteforeldre, leke- og skolekamerater. De innledende undersøkelser som ble foretatt på Barnehuset i Trondheim indikerer heller ikke at de skåret høyt på traumatiske følger på dette tidspunktet.
På bakgrunn av det samlede bevismateriale finner lagmannsretten at det er klar sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom den mishandling av mor som barna både så, hørte og ellers fornemmet, og de ettervirkninger av traumatisk karakter som senere er påvist hos dem.
Ved fastsettelsen av oppreisningsbeløpet til fornærmede legger lagmannsretten særlig vekt på den lange perioden mishandlingen strakk seg over, og hennes opplevelse av ikke å kunne skjerme barna. Det kan ikke ses bort fra mulige langtidsvirkninger for barna. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering slik den framgår av dommen side 17-18 og fastsetter erstatningene likt med denne, nemlig 140 000 kroner til fornærmede og 100 000 kroner til hvert av barna.
Sakskostnader er ikke påstått og ilegges heller ikke av hensyn til tiltaltes dårlige økonomi og de erstatninger som idømmes.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. A, født 0.0.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, første straffalternativ (slik bestemmelsen lød før 1. januar 2006)/straffeloven § 219 første ledd (slik bestemmelsen lyder fra 1. januar 2006) til fengsel i 2 – to – år og 3 – tre – måneder.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale
– oppreisning med 140.000 – etthundredeogførtitusen – kroner til B
– oppreisning med 100.000 – etthundredetusen – kroner til C og
– oppreisning med 100.000 – etthundredetusen – kroner til D.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!

    LH-2013-44467: Vold mot samboer

    Sist oppdatert 14. april 2021 av Advokat Eirik Teigstad

    A, er født 0.0.1975 og bor i X 8, 0000 Y.

    Ved tiltalebeslutning utferdiget av Statsadvokatene i Nordland den 27. juni 2012 ble han satt under tiltale ved Hålogaland lagmannsrett for overtredelse av:

    I

    Straffeloven § 219 første ledd

    for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket noen i sin husstand eller noen i sin omsorg.

    Grunnlag:

    I perioden fra 2009 til september 2011, på bopel i X 8 i Y og andre steder, opptrådtre han vedvarende krenkende overfor sin samboer B. Psykiske krenkelser har blant annet bestått i at han jevnlig har kommet med skjellsord og nedsettende bemerkninger til B. Han opptrådte jevnlig aggressivt og truende. Blant annet ved å knuse flere av Bs mobiltelefoner. De fysiske krenkelsen har blant annet bestått i at han ved flere anledninger kastet B i gulvet og minst en gang slo henne i tinningen. Han har ved en anledning dunket hodet hennes mot veggen og ved en annen anledning dyttet henne slik at hun falt i en trapp. Han har jevnlig tatt henne hardt i armen og flere ganger slått henne i brystkassen.

    II

    Straffeloven § 390a

    for ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred.

    Grunnlag:

    Lørdag 17. desember 2011 kl. 02.50, i Y på utestedet Bona, tok han tak i jakken til C og holdt ham fast.

    Brønnøy tingrett avsa 04.01.13 dom med slik slutning:

    1.

    A, født 0.0.1975, dømmes for én overtredelse av straffeloven § 219 første ledd og én overtredelse av straffeloven § 390 a til ubetinget fengsel i 1 – ett – år og 9 – ni – måneder, jf. straffeloven § 63 annet ledd, jf. § 64 første ledd.

    2.

    A, født 0.0.1975, dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til B med kr 80.000 – åttitusen – kroner.

    3.

    A, født 0.0.1975, dømmes til å betale saksomkostninger med kr 3.000 – tretusen – kroner.

    A har erklært anke over dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og oppreisningserstatningen. Hålogaland lagmannsrett besluttet 21. mars 2013 å henvise anken til ankeforhandling .

    Ankeforhandling ble holdt i Mosjøen 19. – 21. august 2013. Tiltalte møtte og avga forklaring. Han benektet straffskyld. Det ble ført 10 vitner i tillegg til fornærmede, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

    Aktor nedla slik påstand:

    1.

    A, f. 0.0.75 dømmes for en overtredelse av straffeloven § 219 første ledd samt det forhold som er rettskraftig avgjort ved Brønnøy tingretts dom av 04.01.13 til fengsel i ett år og ni måneder hvorav 60 dager gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf. straffeloven § 52 flg.

    2.

    Saksomkostninger idømmes ikke.

    Bistandsadvokaten nedla påstand om at anken for så vidt gjelder oppreisningskravet, forkastes.

    Forsvarer nedla påstand om at tiltalte frifinnes.

    Lagmannsretten skal bemerke:

    A er 37 år, bor på X i Y og han er samboer. Han er offshore- arbeider, dekksoperatør, og har en ca. årlig inntekt på 320 000 kroner brutto. Han har en gjeld på om lag 1 850 000 kroner, knyttet til bolig, og er uformuende. Han har forsørgeransvar for tre mindreårige barn.

    Fornærmede B er 24 år og bor i Y.

    A og B var samboere fra omkring juni 2009 og til september 2011. De bodde på X i Y i denne perioden, avbrutt av ett opphold mellom juni 2010 til mars 2011, hvor de bodde i Z i Y.

    A jobbet som dekksoperatør offshore frem til han ble sykemeldt i mars 2010. I perioden august 2010 til november 2010 var A ute på jobb to turer à to uker, og én tur à tre uker. B hadde i perioder flere jobber, herunder på — hotell og på en pub/restaurant, frem til hun fra april 2011 fikk fast jobb i — som sikkerhetskontrollør. Samlivet mellom A og B fremstod utad, og mens de to var sammen med andre, som greit og uproblematisk. De kranglet en del, men i hovedsak ble dette holdt skjult for familie og venner.

    A har delt omsorg for to gutter, og i perioder har han hatt dem opp til 70 % av tiden. B tok del i omsorgen for barna.

    Tiltalebeslutningen gjelder perioden fra september 2009 til 27. august 2011. I denne perioden skal tiltalte ha opptrådt vedvarende krenkende overfor sin daværende samboer B, slik gjerningsbeskrivelsen gjengir ovenfor.

    A stiller seg uforstående til at han skal ha utøvet vold overfor B. Det stemmer ikke at han har påført B blåmerker, og han har heller aldri sett slike på henne. Han erkjenner at han ved noen tilfeller har kalt B med skjellsord, og at han har uttalt at hun var en dårlig stemor, men ikke i et slikt omfang som fornærmede hevder, og bare i forbindelse med jevnbyrdige krangler. A erkjente at han kunne være oppfarende i beruset tilstand, og at han i slike anledninger kunne ta ut sin frustrasjon eller sitt sinne på materielle ting, og det skjedde som regel når paret kranglet. Han forklarte at han blant annet hadde knust en dør, en av Bs mobiltelefoner og en lampe.

    A forklarte videre at han og B kranglet en god del, om lag en gang pr. uke. Han beskrev seg selv som noe sjalu, men det kunne også fornærmede være.

    B har på sin side forklart at A ved en rekke anledninger utøvet vold mot henne, at han kom med krenkende uttalelser, at han kontrollerte henne, nektet henne bevegelsesfrihet og at han skapte frykt og redsel hos henne. Hun har konkret forklart seg om i alt elleve episoder fordelt mellom september 2009, og frem til den siste den 27. august 2011. Ut over disse episodene, har hun forklart at A ødela i alt fem av hennes mobiltelefoner, og at vold, kontroll og krenkelser vedvarte i tiden fra september 2009 og til samlivet var slutt.

    Skyldspørsmålet

    Lagmannsretten legger følgende til grunn som bevist ut over rimelig tvil:

    A har ved en rekke anledninger, og gjennom stort sett hele den perioden han og B var samboere, utøvet vold mot henne. Volden har dels bestått i at han har tatt tak i fornærmede og kastet henne i gulvet, mot kjøkken- eller baderomsinnredning, at han har satt seg over magen og brystet hennes når hun lå på gulvet og at han har slått henne i brystkassen og i hodet med knyttet hånd. A har ved en anledning dunket hodet hennes mot veggen, og han har kløpet og holdt henne hardt. Voldsbruken medførte ved flere anledninger at B fikk blåmerker på kroppen.

    B hadde da, og har fortsatt, flere venninner som har forklart seg som vitner for lagmannsretten, og de har sett blåmerker på B i det tidsrommet tiltalen omfatter. Disse blåmerkene har vært lokalisert på hennes mage, på armer og håndledd, på haka og på rumpe, lår og legger.

    Ved bevisbedømmelsen har lagmannsretten, foruten fornærmedes forklaring, lagt vekt på vitneforklaringer som underbygger de episodene som fornærmede særlig har trukket frem.

    Det er også lagt vekt på at B selv meldte fra til det lokale lensmannskontoret, selv om hun ikke ønsket å anmelde forholdet. Det er fremlagt flere notat fra lege- og sykehuskonsultasjoner. Disse inneholder ikke i seg selv vitnesbyrd om at det har foregått voldsutøvelse fra As side. Imidlertid finner lagmannsretten at disse bevisene er vektige og relevante i seg selv, fordi de er tidsnære bevis som underbygger at B i den perioden tiltalebeslutningen omfatter, faktisk så behov for å ta kontakt med politi og lege som følge av volden hun ble utsatt for.

    Bygget på Bs forklaring, sammenholdt med vitneforklaringer, legger lagmannsretten til grunn at alle episodene med vold skjedde i forbindelse med at A og B var beruset. Det er lagt vekt på As egen forklaring om at han i beruset tilstand kunne være oppfarende og at han kunne la sitt sinne gå ut over materielle ting. A har utvist mangel på impulskontroll under alkoholpåvirkning. Lagmannsretten finner bevist at tiltalte ved flere anledninger ble godt beruset når han drakk alkohol.

    For nærmere å beskrive hva volden bestod i, trekker lagmannsretten frem et utvalg av de episoder som B har forklart seg om. Utvalget er ikke uttømmende, men beskriver modus.

    B forklarte at den første hendelsen var i september 2009. A skal da ha tatt tak i henne i forbindelse med en uoverensstemmelse dem i mellom, og kastet henne i gulvet. Det var ingen vitner til denne episoden, og volden var ikke særlig grov. Når denne likevel trekkes frem, er det fordi det var den første episoden, og Bs forklaring om denne beskriver hvordan hun på det tidspunkt ble fullstendig overrasket og at hun trodde A bare tullet.

    I mai 2010, i etterkant av en fødselsdagsfeiring hos D gikk tiltalte, fornærmede og flere ut på byen. Det oppstod uoverensstemmelse mellom A og B i forbindelse med om de skulle gå inn på et utested, og han dro hjem alene. Da B senere skulle dra hjem ba hun venninnen E om å være med. B var redd for hva som ville skje, og hun ønsket å ha støtte. Da hun kom inn i stuen hjemme, tok D tak i henne, kastet henne i gulvet og satte seg over brystet på henne. Deretter slo han henne med knyttet hånd i brystkassen. E hadde ventet i gangen. Hun hørte tumulter og gikk inn i stua og så det som skjedde. D var overrasket over at hun kom, og gikk mot henne med sin knyttede hånd løftet. E flyktet inn på badet fordi hun ble redd. Mens E var på badet, gikk tiltalte på nytt løs på fornærmede og slo henne. Da E hørte rop og hyl fra stuen, gikk hun ut og så at D hadde tak i håret til B. Jentene kom seg ut, og dro til F. De fortalte ham om det som hadde skjedd, og fikk ligge over hos han. E forklarte at hun selv ble redd under denne hendelsen, og at hun følte seg feig og ille til mote fordi hun sviktet venninnen ved selv å søke tilflukt på badet.

    F forklarte at han hadde tatt i mot B og en venninne av henne ved en anledning. Slik han forstod det hadde det vært krangling mellom D og B. Det passet dårlig for F fordi han ventet damebesøk, men jentene fikk likevel ligge over. F har avvist at D har utøvet vold mot B, og han mener beskyldningene er falske. Lagmannsretten bemerker at F, selv om det passet dårlig, likevel tok inn de to jentene og lot dem overnatte. Hans omsorg for jentene denne kvelden/natta støtter opp om B og Es forklaring.

    A og B hadde vært på byen den 19. juni 2010. De bodde da i Z i Y. Da de kom hjem, kastet tiltalte fornærmede på sofaen, satte seg over henne og slo henne i brystkassen. Han tok tak rundt halsen hennes med sin ene hånd, låste hennes ene hånd fast med sine bein og brakk fingrene på hennes andre hånd bakover. B kom seg løs og låste seg inne på badet. Hun ringte til politiet, men siden D stod rett utenfor døren og hamret på denne fikk hun bare hvisket til politiet, og politiet hørte ikke hva hun sa. D kom seg inn på badet, og han slo henne på nytt. Mens han måtte på toalettet, stakk B ut av huset. Hun ringte på nytt til politiet, og lensmann Øvrebust hentet henne.

    Lensmann Øvrebust forklarte at han først hadde oppsøkt huset etter den første telefonoppringningen fra B, men at han returnerte fordi han ikke fikk kontakt med noen. Da neste telefon kom inn, dro han ut og fikk hentet B til lensmannskontoret. Fornærmede fortalte hva som hadde skjedd. Øvrebust og hans kollega så ingen synlige tegn til vold, men siden B selv ikke ønsket å anmelde forholdet, ble hun ikke undersøkt nærmere. De opplyste imidlertid at det ville bli opprettet sak og anmeldelse på forholdet fra politiets side, og da begynte fornærmede å gråte.

    B forklarte at D ble veldig sint da han hørte at politiet var innblandet. Da B fikk brev fra politiet om saken, ringte hun og forsøkte å få saken avsluttet. Hun sa at hun ikke ville forklare seg. Saken ble senere henlagt av politiet på grunn av bevisets stilling.

    Sommeren 2011, på X, etter at B kom hjem fra byen, tok D tak i henne og dunket hodet hennes flere ganger mot veggen. Hun opplevde at det smalt og at det «gnistret». Hun prøvde å stikke ut av huset, men tiltalte fikk tak i henne, og dro henne inn igjen. Hun klarte å stikke av på nytt, flyktet til naboen hvor hun gjemte seg under en bil, og hvor hun ringte til sin søster G som kom og hentet henne. Søsteren ringte en legevaktlege som oppsøkte dem. Legen har skrevet et notat, og han konkluderte med at det ikke var synlige tegn på skader. Han anbefalte likevel at fornærmede ble holdt under oppsikt, og han sa at hun mest sannsynlig hadde en lettere hjernerystelse. Lagmannsretten legger ikke vekt på at legen ikke har gjengitt hendelsesforløpet i sitt notat slik G har forklart for lagmannsretten. Fornærmede ville selv ikke si noe om det som hadde skjedd, og hennes søster hadde bare fått bruddstykker av historien.

    Den siste episoden skjedde i følge fornærmede G etter feiringen av As bursdag den 27. august 2011. Gjestene var gått hjem, men det var avtalt at F og hans daværende samboer H skulle komme tilbake etterpå. Før de kom, tok D tak i G og slengte henne i gulvet, satte seg over henne og slo henne fem ganger i tinningen. Fornærmede opplevde også ved denne anledningen at det «gnistret» i øynene. D slo henne også på haken.

    H forklarte at da de kom til huset hørte hun helt ut på gårdsplassen at B hylte. H kom litt før F, og hun var først inne i stua. Hun så at G lå på gulvet, og at A satt i sofaen og så forvirret ut. Tiltalte var veldig full, frustrert og sint. Da F kom til, skilte de partene. D ble med F hjem til dem, og H ble hos G.

    Tiltalte har, ved gjentatte anledninger, og over en periode på ca. to år, utøvet vold mot B. Han har vært sjalu og han har begrenset Gs bevegelsesfrihet. Videre har han, når G har vært på besøk hos venninner eller andre, sendt stadige tekstmeldinger og gjort telefonoppringninger for å kontrollere henne. Han har krenket henne verbalt ved å bruke skjellsord og nedlatende språk, og han har ødelagt flere av hennes mobiltelefoner.

    Lagmannsretten finner det bevist ut over rimelig tvil at D har handlet med det nødvendige forsett ved alle de tilfeller han har utøvet vold mot og krenket fornærmede G. Tiltalte har vært beruset når han har utført de fysiske og psykiske krenkelsene, men skal bedømmes som edru, jf. straffeloven 45.

    A blir etter dette å domfelle for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd.

    Straffutmålingen

    Mishandling i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem, og straffutmålingen for slike lovbrudd er skjerpet i senere tid. I henhold til rettspraksis, blant annet Rt-2010-129, vil straffutmålingen bero på en samlet vurdering hvor en rekke momenter spiller inn. Sentrale elementer vil være hvor lenge krenkelsen har funnet sted, karakteren av de krenkelsene som foreligger, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene.

    Tidsforløpet i saken her har vært henimot to år. Volden som har vært utøvet har til dels hatt et stort skadepotensial, særlig gjelder det vold mot hodet i to av episodene som er trukket frem. Det har under prosedyrene vært gjort et poeng av at B ikke har hatt skader eller traumer som har latt seg påvise ved legekontroller, eller at hun ikke har hatt andre merker eller synlige tegn på vold enn blåmerker. Det er i den forbindelse lagt vekt på at G er en liten kvinne, mens tiltalte A er en stor kraftig mann. At G ikke har hatt større, mer omfattende eller synlige skader eller merker, er ikke i seg selv av annen betydning enn at skadepotensialet ikke er utløst. Volden i seg selv behøver ikke å ha vært hovedpoenget for D i hans handlinger overfor G. Lagmannsretten ser det slik at D, gjennom bruk av vold, verbale krenkelser og annen kontrollerende opptreden, har truet eller tvunget G til å leve innenfor de rammene han selv har valgt å sette for henne og samlivet deres. Volden har vært tilmålt for å skape den frykt og redsel som skulle til for å oppnå dette, og ikke i seg selv for å skade G fysisk. Lagmannsretten er ikke i tvil om at D, dersom han ville, kunne ha skadet G grovt ved bruk av slag eller grep rundt halsen hennes.

    Lagmannsretten finner støtte ved utmålingen i Rt-2010-129, hvor det i avsnitt 21 uttales:

    «Etter min mening er karakteren av voldshandlingene i seg selv ikke avgjørende ved straffvurderingen etter straffeloven § 219. Det sentrale er i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold. Slik saksforholdet er beskrevet i tingrettens dom, har dette vært tilfelle her, noe også lagmannsretten har lagt til grunn for sin straffutmåling. Både de gjentatte truslene om å drepe fornærmede og hennes far i India, tvangen til om natten å lage mat eller vaske huset og domfeltes sterkt nedverdigende betegnelser av henne som «hore» og «hund» er med å understreke dette. Riktig nok har hun selv opplyst at voldsutøvelsen kun skjedde når mannen var beruset. Jeg kan ikke se at det er egnet til å redusere inntrykket av et liv preget av frykt for vold. Jeg viser til at det i tingrettens dom er opplyst at domfelte etter mai 2006 begynte å drikke stadig mer alkohol.»

    Det vises særlig til Høyesteretts uttalelser her om karakteren av voldshandlinger, og det forhold at gjerningsmannen var beruset når voldsutøvelsen skjedde. Disse uttalelsene har direkte overføringsverdi for saken her.

    Det «regime» som ble skapt gjennom de handlinger tiltalte nå dømmes for, har preget fornærmede, og det har vært belastende for henne både mens det skjedde, og etterpå. Under veis i den perioden domfellelsen gjelder måtte G ta stadige forholdsregler for å sikre seg mot vold og andre krenkelser. Hun sørget for ikke å være alene med D når hun valgte å ta beslutning om å gjøre ting han ikke likte, eller ikke bifalt, for eksempel å gå ut med venninner på byen. Likeså tok hun forholdsregler når hun kom tilbake fra slike besøk på byen ved å ta med venninner hjem. G innrettet livet sitt etter det regimet hun levde under, og, slik hennes venninner beskrev det, hun forandret seg mye under samlivet med D. Hun var lite tilgjengelig, lite glad og spontan, i det hele tatt ikke den person de kjente fra før. Etter hun gikk fra D har dette endret seg tilbake igjen.

    Lagmannsretten legger også vekt på den smerte og den avmakt G har følt når hun ble utsatt for vold. I tiden etter hun forlot samlivet med A har G hatt voldsalarm en periode, og hun har følt seg redd og usikker en tid etter. Hun synes imidlertid nå å mestre sin tilværelse.

    Ved lovendring vedtatt 25. juni 2010, og som trådte i kraft straks, ble strafferammen for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd skjerpet fra fengsel i inntil tre år, til fengsel i inntil fire år. For deler av det straffbare forhold som ble begått før dette tidspunkt, skal det likevel tas hensyn til en gradvis straffskjerpelse, jf. Rt-2009-1412 og Rt-2010-1340. Lagmannsretten viser til Prop. 97 L og lovgivers uttalelser om bakgrunnen for straffskjerpingen.

    I formildende retning er det intet å bemerke ut over saksbehandlingstiden. Siste forholdet ble begått i august 2011, og saken ble anmeldt i oktober samme år. Det har ikke vært noe direkte liggetid, men det har vært noen problemer med beramming som tiltalte ikke skal hefte for. Dette bør, slik også aktor har tatt til orde for, komme tiltalte til gode.

    A ble i tingrettens dom funnet skyldig i overtredelse av straffeloven § 390a, tiltalens post II, og dette skal inngå i utmålingen. Det er tiltalens post I som er det alvorligste forholdet og bærende for straffutmålingen. Overtredelsen av straffeloven § 390a ville etter omstendighetene ha medført bot. Bot idømmes ikke idet dette forholdet i stedet anses som en skjerpende omstendighet ved utmåling av fengselsstraffen, jf. straffeloven § 63 andre ledd.

    A ble ved Brønnøy tingretts dom av 6. januar 2010 dømt til fengsel i 18 dager for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd jf. § 22 første ledd for forhold begått 31. oktober 2009. Dommen er sonet og det avsies nå særskilt dom for overtredelsen av straffeloven § 219 første ledd. Ved utmålingen er det tatt hensyn til prinsippet i straffeloven § 64 første ledd, jf. § 62.

    Lagmannsretten har ved den konkrete utmålingen sett hen til foreliggende rettspraksis, og særlig den som er lagt frem av partene. Ved utmålingen har lagmannsretten delt seg i et mindretall og et flertall.

    Flertallet, bestående av fagdommerne og meddommerne Pedersen og Flått, finner at straffen passende bør fastsettes til fengsel i ett år og to måneder. Det er da sett hen til særlig Rt-2010-129 og LH-2011-178485, som begge bedømmes som noe grovere og alvorligere enn saken her. Flertallet finner det klart at samfunnsstraff ikke er anvendelig i dette tilfellet. Flertallet finner videre at fire måneder av straffen bør gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf. straffeloven §§ 52-54.

    Mindretallet, bestående av meddommerne Myrvoll og Marhaug, finner at straffen bør fastsettes noe strengere. Mindretallet legger vekt på overtredelsens art og grovhet og de belastninger dette har påført fornærmede, og mener at straffen passende bør fastsettes til fengsel i ett år og fire måneder, hvorav fire måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år.

    Erstatning

    Tiltaltes anke omfatter oppreisningserstatningen som tingretten fastsatte til 80 000 kroner.

    I medhold av skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd, jf. § 3-3 tilkjennes fornærmede erstatning for ikkeøkonomisk tap. Ved utmålingen skal det tas hensyn til handlingens objektive grovhet, skadevolders skyld, krenkingens art og omfang og skadevirkningene. Det vises for så vidt til beskrivelsen foran vedrørende mishandlingens karakter, omfang og betydning for fornærmede. Det finnes ikke normerte erstatninger ved overtredelser av straffeloven § 219, men det kan til en viss grad ses hen til nivået som er etablert for voldtektsofre, jf. avgjørelsen i Rt-2007-1537. Erstatningen finnes passende satt til 80 000 kroner, som også fastsatt av tingretten. Tingrettens dom, slutningen pkt. 2, blir dermed stående.

    Det er ikke påstått, og det idømmes derfor ikke saksomkostninger slik lagmannsrettens resultat er etter tiltaltes anke.

    Dommen er avsagt med den dissens som fremgår ovenfor.

    Domsslutning:

    1.

    A, født 0.0.1975 dømmes for én overtredelse av straffeloven § 219 første ledd samt det forhold som er rettskraftig avgjort ved Brønnøy tingretts dom av 4. januar 2013 til fengsel i 1 – ett – år og 2 – to – måneder, hvorav 4 – fire – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven §§ 52-54, jf. straffeloven § 63 annet ledd og § 64 første ledd.

    2.

    Anken for så vidt gjelder tingrettens dom, slutningens punkt 2, forkastes.

    Les mer om oppreisning ved vold mot samboere eller anmeldelse av vold i nære relasjoner.

    Av advokat Eirik Teigstad



    Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

    Kontakt oss

      Har jeg krav på erstatning?

      Har jeg krav på fri rettshjelp?

      Har jeg noen frister å forholde meg til?

      Send oss en uforpliktende e-post!

      Posted in Ukategorisert