fbpx

Hva står det i skadeserstatningsloven?

En dommerhammer som nettopp har blitt brukt i en rettsak som omhandlet skadeserstatningsloven

Sist oppdatert 25. november 2021 av Advokat Eirik Teigstad

Skadeserstatningsloven er en av de mest sentrale lovene på erstatningsrettens område. Loven regulerer erstatning i ulike situasjoner, herunder erstatning for tingskade, formuesskade og personskade. I tillegg reguleres erstatningsansvar i andre særlige situasjoner, eksempelvis barns, foreldres og dyreeiers erstatningsansvar. I det følgende gis en oversikt over de mest sentrale og viktigste bestemmelsene i loven.

§ 1-1 om barns erstatningsansvar

Den første bestemmelsen i loven, skadeserstatningsloven (heretter skl.) § 1-1, angir vilkårene for at barn kan ilegges et erstatningsansvar. Det følger av bestemmelsen at barn og ungdom under 18 år plikter å erstatte skade som de volder «forsettlig eller uaktsomt». Dette er alternative vilkår, det vil si at det er tilstrekkelig at man enten påviser en forsettlig skadevoldende handling eller uaktsom atferd som har resultert i en skadevoldende handling. Forsett foreligger dersom man kan påvise at skaden ble påført skadelidte med viten og vilje. Uaktsomhet foreligger på sin side dersom man kan påvise klanderverdig atferd, det vil si at skadevolder (barnet) ikke har opptrådt slik en vanlig, oppegående person ville ha opptrådt i tilsvarende situasjon på tilsvarende livsområde. Er et av disse vilkår oppfylt, er det riktignok en ytterligere forutsetning for erstatningsansvar at dette finnes «rimelig». Dette beror på en konkret helhetsvurdering der man etter loven skal ta hensyn til alder, utvikling, utvist atferd, økonomisk evne og forholdene ellers. Vurderingen må med andre ord foretas ut fra omstendighetene i den enkelte sak.

§ 1-2 om foreldres erstatningsansvar

Subjektivt ansvar

Skadeserstatningsloven § 1-2 regulerer foreldres erstatningsansvar for skader deres barn har påført andre. Bestemmelsen angir at foreldre plikter å erstatte skade voldt av barn og ungdom under 18 år dersom de har «latt det mangle på tilbørlig tilsyn» eller «på annen måte ikke har gjort det som etter forholdene er rimelig å kreve av dem for å hindre skadeforvoldelse», jf. første ledd. Det forutsettes altså en eller annen form for skyld fra foreldrenes side; ansvaret er subjektivt. For øvrig er det også her tale om alternative vilkår slik at det er tilstrekkelig for erstatningsansvar at et av vilkårene er oppfylt. Hvorvidt foreldrene har latt det mangle på tilbørlig tilsyn beror på en konkret vurdering ut fra hva man typisk venter av foreldre i den aktuelle type situasjon. Vilkåret må sees i lys av at foreldre ikke har noen plikt til å fotfølge barna sine. De kan riktignok ha en plikt til å gripe inn i situasjoner der det er et visst skadepotensial, typisk der tredjepersoner kan bli skadelidende. Det alternative vilkåret, at de på annen måte ikke har gjort det som etter forholdene er rimelig å kreve av dem for å hindre skadeforvoldelse, beror også på en konkret vurdering av omstendighetene i den enkelte sak. I slike tilfeller må man se hen til alle relevante omstendigheter som kan belyse hvorvidt foreldrene gjorde det som var rimelig å kreve av dem. Også dette vilkåret må sees i lys av de overnevnte betraktninger; foreldre har ingen plikt til å fotfølge barna sine til enhver tid for å sørge for at de ikke påfører andre skade.

Objektivt ansvar

Bestemmelsens annet ledd angir et objektivt ansvar for foreldre. Et objektiv ansvar innebærer at de kan ilegges et erstatningsansvar for deres barns skadevoldende handling uavhengig av om foreldrene har utvist klanderverdig opptreden. Dette følger av formuleringen «uansett egen skyld». Det første vilkåret for slikt objektivt ansvar er at barnet under 18 år, har voldt «forsettlig eller uaktsom» skade. Vilkårene er også her alternative, se ovenfor om betydningen av dette. Et ytterligere vilkår er at foreldrene bor sammen med og har omsorgen for barnet som har påført andre en skade. Er begge vilkår oppfylt, er riktignok erstatningsansvaret begrenset til inntil 5000 kroner for hver enkelt skadevolding. Ansvaret omfatter altså ikke hele det økonomiske tapet skadelidte har blitt påført.

§ 1-5 om dyreeiers ansvar

1-5 angir både et objektivt og et subjektivt ansvar for skade som et dyr påfører en tredjeperson. Det objektive ansvaret følger av bestemmelsens første og annet ledd. Etter første ledd plikter eier og innehaver av dyr, uavhengig av skyld å erstatte skade som dyret volder på person eller på klær eller andre vanlige bruksting som blir skadet mens skadelidte har dem på seg. Det samme gjelder etter annet ledd der hund eller ville dyr som holdes i fangenskap volder skade på ting.

Etter bestemmelsens tredje ledd gjelder objektive ansvaret ikke for skade som eierens hund påfører en annen hund. For at eieren i slike tilfeller skal være erstatningsansvarlig må han ha utvist skyld. Graden av skyld som kreves er angitt i bestemmelsens fjerde ledd; eieren må enten ha «latt det mangle på tilbørlig tilsyn» eller «på annen måte ikke ha gjort det som er rimelig å kreve for å hindre skade». Det er tilstrekkelig for eiers erstatningsansvar at et av vilkårene er oppfylt. Hvorvidt dette er tilfeller beror for øvrig på en konkret vurdering av eiers atferd i den konkrete situasjonen, herunder om vedkommende kunne og burde ha handlet annerledes ut fra de gitte forholdene.

§ 2-1 om arbeidsgivers ansvar for sine arbeidstakere

Skadeserstatningsloven § 2-1 regulerer arbeidsgivers erstatningsansvar for skade som hans arbeidstakere påfører andre. Ansvaret er objektivt og krever altså ikke at arbeidsgiveren selv har opptrådt klanderverdig for at han skal kunne ilegges ansvar. Vilkårene for ansvar er angitt i første ledd. Det første vilkåret er at arbeidstakeren må ha opptrådt enten «forsettlig eller uaktsomt». Det andre vilkåret er at handlingen må ha skjedd «under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren». Det skal for øvrig tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten er tilsidesatt. Arbeidsgiver plikter likevel ikke å erstatte skade som skyldes at arbeidstakeren «går utenfor det som er rimelig å regne med». Dette bedømmes etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet. Med andre ord: for at arbeidsgiver skal være ansvarlig er det en forutsetning at arbeidstaker har holdt seg innenfor de arbeidsoppgaver han typisk er satt til å gjøre.

Videre angir bestemmelsen hva som menes med arbeidsgiver og arbeidstaker, det vil si hvilke personer som faller innenfor de ulike persongruppene og som dermed er omfattet av bestemmelsen. Med arbeidsgiver menes det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet «har noen i sin tjeneste». Med arbeidstaker menes hovedsakelig enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgivers tjeneste, men også enkelte andre personkretser er omfattet, se nærmere i loven.

§ 2-2 om lemping av arbeidsgivers erstatningsansvar

En arbeidsgivers erstatningsansvar kan på visse vilkår lempes. Dette kan gjøres etter skadeserstatningsloven § 5-2 og de regler som angis der. Se nærmere under § 5-2 om dette.

§ 2-3 om lemping av arbeidstakers erstatningsansvar

En arbeidstakers ansvar overfor skadelidte kan også lempes på visse vilkår. Dette kan skje når det finnes «rimelig under hensyn til utvist atferd, økonomisk evne, arbeidstakerens stilling og forholdende for øvrig». I tillegg må det finnes «forsvarlig også under hensyn til skadelidte». Det skal altså foretas en helhetsvurdering ut fra både arbeidstakers og skadelidtes forhold.

§ 3-1 om erstatning for personskade

Skadeerstatningsloven § 3-1 første ledd fastslår hva erstatningen skal dekke ved personskade. Det klare utgangspunktet i norsk rett er at skadelidte skal få dekket sitt fulle økonomiske tap. Dermed skal erstatningen ved personskade dekke både lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden. Man skal altså få dekket både det økonomiske tapet man har lidt direkte som følge av skaden, påført og fremtidig inntektstap, samt påførte og fremtidige merutgifter.

Videre gir bestemmelsen utmålingsregler for erstatning for tap i inntekt og fremtidig inntektstap i annet ledd. Dette skal fastsettes særskilt og under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Arbeid i hjemmet skal forøvrig likestilles med arbeidsinntekt.

I tillegg skal det gjøres enkelte fradrag ved erstatningsutmålingen. Disse er angitt i tredje ledd og gjelder eksempelvis trygdeytelser, lønn under sykdom mv.

§ 3-2 om menerstatning

Skadeserstatningsloven § 3-2 regulerer menerstatning ved personskade. Menerstatning omtales gjerne om erstatning for tapt livsutfoldelse. Erstatningen skal altså ikke dekke skadelidtes økonomiske tap. Tre kumulative vilkår må være oppfylt for at man som skadelidt skal ha krav på menerstatning. At vilkårene er kumulative innebærer at alle tre må være oppfylt. Er et av vilkårene ikke oppfylt, har man ikke krav på denne typen erstatning. Skaden må være «varig», «betydelig» og av «medisinsk art». Hva som nærmere ligger i vilkårene kan du lese mer om her. Er vilkårene oppfylt, skal menerstatningen fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse.

Les mer om menerstatning ved personskade, herunder om utmåling av slik erstatning her.

§ 3-5 om oppreisning for skade av ikke-økonomisk art

Skadeserstatningsloven § 3-5 angir en annen type erstatning; oppreisning. I likhet med menerstatningen tar oppreisning sikte på å kompensere for ikke-økonomisk tap. Oppreisning omtales typisk som erstatning for tort og svie man er blitt påført som følge av en skadevoldende handling. Oppreisning kan ytes i tillegg til menerstatning og erstatning for økonomisk tap. Det skyldes at de ulike typene erstatning tar sikte på å kompensere for ulike typer tap. Vilkårene for oppreisning er angitt i bestemmelsens første ledd. For det første må det foreligge enten forsettlig eller grovt uaktsom opptreden. Forsett foreligger dersom skaden er påført med viten og vilje. Grov uaktsomhet kan sies å foreligge dersom atferden anses som sterkt kritikkverdig, gjerne på grensen til forsettlig, men da uten at man kan påvise et klart forsett. Er et av disse vilkår oppfylt, må det være «voldt skade på person». Dette vilkåret er normalt ganske uproblematisk. I praksis er det typisk kravet til forsett, eventuelt grov uaktsomhet som krever nærmere vurdering. Alternativt kan man få oppreisning fordi det foreligger krenkelse eller er utvist «mislig atferd» som nevnt i lovens § 3-3. § 3-3 henviser til en rekke bestemmelser i straffeloven, se nærmere her.

Ved utmålingen av oppreisning skal det foretas en helhetsvurdering der det særlig legges vekt på følgende momenter: handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.

§ 3-9 om utbetaling av erstatning

Lovens § 3-9 regulerer hvordan erstatningen etter loven skal utbetales til skadelidte. Som et klart utgangspunkt skal erstatning for personskade fastsettes til og utbetales som en engangssum. Unntak fra dette kan gjøres dersom retten finner at «særlige grunner» tilsier at erstatningen helt eller delvis skal ytes som terminbeløp.

§ 4-1 om erstatningsutmålingen ved tingskade og formuesskade

§ 4-1 fastslår at erstatning for tingskade og annen formuesskade skal dekke den skadelidtes økonomiske tap. Bestemmelsen gir dermed uttrykk for det klare utgangspunktet i norsk erstatningsrett om at skadelidte skal få dekket sitt fulle reelle økonomiske tap. Dette er for øvrig også bekreftet i Rt-2004-165 avsnitt 20.

§ 5-1 om skadelidtes medvirkning

Etter skadeserstatningsloven § 5-1 første ledd kan erstatningen settes ned eller falle helt bort dersom den skadelidte har «medvirket til skaden ved egen skyld». Er dette vilkåret oppfylt, er det riktignok ikke noen automatikk i at erstatningen avkortes eller faller bort i sin helhet. Dette må sees i lys av det klare utgangspunktet i norsk rett om at en skadelidt skal få dekket sitt fulle økonomiske tap. På denne bakgrunn er det et vilkår at avkorting fremstår «rimelig» sett i lys av atferden og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers. Det skal altså foretas en helhetsvurdering av om avkorting/bortfall i sin helhet, alle relevante forhold tatt i betraktning, fremstår som rimelig. Et tungtveiende moment i denne vurderingen vil være graden av skadelidtes egen skyld. Det vil typisk fremstå som rimelig at skadelidte ikke får full erstatning dersom vedkommende selv har betydelig skyld i skaden. Et uttrykk for dette finner man i bestemmelsens annet ledd.

Annet ledd fastslår at det også regnes som medvirkning dersom skadelidte har «latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade» eller «etter evne å begrense skaden». Hvorvidt dette er tilfellet, vil også måtte bero på en konkret helhetsvurdering.

§ 5-2 om lemping av erstatningsansvar

Skadeserstatningsloven § 5-2 er en generell lempingsregel uavhengig av § 5-1. Erstatningsansvar kan lempes når ansvaret virker «urimelig tyngende» for den ansvarlige. Ordlyden gir her anvisning på en høy terskel. At det skal en del til før erstatningsansvaret lempes, må også her sees i lys av det klare erstatningsrettslige utgangspunktet om at skadelidte skal få dekket sitt fulle økonomiske tap. Hvorvidt ansvaret virker urimelig tyngende må etter loven vurderes ut fra skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers. Det er altså tale om en konkret helhetsvurdering ut fra omstendighetene i den enkelte sak.

Det samme gjelder når det «i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden». Se betraktningene ovenfor om § 5-1.

Ofte stilte spørsmål

Hva er skadeserstatningsloven?

Skadeserstatningsloven er en lov som regulerer skadelidtes krav på erstatning i ulike situasjoner. Den regulerer blant annet foreldres erstatningsansvar for deres barns handlinger, arbeidsgivers ansvar for arbeidstakers handlinger, samt erstatning for personskade og tingskade generelt. I tillegg inneholder den utmålingsregler, herunder lempingsregler for erstatningsansvaret.

Hva er vilkårene for erstatning?

For å tilkjennes erstatning må tre overordnede vilkår være oppfylt; det må foreligge ansvarsgrunnlag, et økonomisk tap og adekvat årsakssammenheng mellom den påførte skaden og det lidte tapet.

Hvor mye kan jeg få i erstatning?

Hvor stor erstatningssum man har krav på avhenger av tapet i den konkrete saken. I enkelte tilfeller, eksempelvis ved yrkesskade, finnes det ganske klare reguleringer for utmålingen av erstatningssummen. I andre tilfeller beror det i større grad på en skjønnsmessig helhetsvurdering.

Hva er menerstatning?

Menerstatning er en særskilt type erstatning som tar sikte på å kompensere for tapt livsutfoldelse. Erstatningen tar altså ikke sikte på å dekke skadelidtes økonomiske tap. Det økonomiske tapet må kreves dekket under ordinær erstatning.

Hva er oppreisning?

Oppreisning er en annen særskilt type erstatning. Oppreisning tar sikte på å kompensere for tort og svie og er således, i likhet med menerstatning, ikke en erstatning som tar sikte på dekning av økonomisk tap.

Kilder

Kjelland, Morten. Erstatningsrett – en lærebok. 2. utgave, Oslo, 2019.

Skadeserstatningsloven: https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26

https://www.erstatning.no/personskade

https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/7439/thesis.pdf?sequence=2

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!