Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
Mann ble dømt til 17 års forvaring for blant annet voldtekt av fem fornærmede, vold i nære relasjoner, legemsbeskadigelse og trusler. For to av de fornærmeede var voldtektene utøvet på en særlig smertefull eller krenkende måte. Erstatning for overgrepene ble satt til 150 000 kroner.
Hedmark og Oppland statsadvokatembeter satte den 23. august 2012 A, født 0.0.1974, under tiltale for overtredelse av:
I Straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf annet ledd bokstav a jf tredje ledd bokstav b, jf § 206
for å ha hatt seksuell omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen, og den seksuelle omgangen var samleie og omgang likestilt med samleie, og voldtekten ble begått på en særlig smertefull eller krenkende måte
Grunnlag:
a)
Ved en anledning i tidsrommet fra juni til 25. august 2008 i Sted01vegen 00 i X, førte han gjentatte ganger en Maglight lommelykt inn i skjeden til B, en dildo inn i hennes anus, og penis inn i hennes munn og skjede, alt mens han filmet overgrepet med et videokamera og en mobiltelefon. B var bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingene på grunn av sterk påvirkning av narkotika. Til tross for at hun i løpet av hendelsen ga utrykk for smerte, fortsatte han overgrepet.
b)
Ved flere anledninger i tidsrommet fra våren 2009 til 23. januar 2012 i Sted01vegen 00 i X, førte han penis inn i skjeden, anus og munnen til C, samt en dildo inn i hennes skjede og anus. Ved minst en anledning førte han et balltre inn i hennes anus. C var bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingene på grunn av sterk påvirkning av narkotika. Ved flere anledninger filmet han de seksuelle overgrepene og ved enkelte anledninger ga han henne narkotika i tilknytning til overgrepene.
II Straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf annet ledd bokstav a, jf § 206
for å ha hatt seksuell omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen, og den seksuelle omgangen var samleie og omgang likestilt med samleie
Grunnlag:
a)
Ved flere anledninger i tidsrommet fra sommeren 2006 til 31. desember 2006 i Sted01vegen 00 i X og andre steder i Hedmark, førte han sin penis inn i Ds skjede og hennes munn. D var sterkt påvirket av narkotika og ute av stand til å motsette seg handlingen.
b)
Ved flere anledninger sommeren 2008 i Sted01vegen 00 i X, førte han sin penis inn i skjeden til E, mens hun sov og/eller var ute av stand til å motsette seg handlingen på grunn av sterk påvirkning av narkotika.
c)
I tiden 10. – 11. mars 2012 i Sted01vegen 00 og/eller Sted02vegen 2 i X, førte han ved flere anledninger sin penis inn i skjeden til F, til tross for at hun var ute av stand til å motsette seg handlingene på grunn av sterk påvirkning av narkotika.
III Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin ektefelle eller noen i sin husstand
Grunnlag:
Til tid og på sted som nevnt i post I, grunnlag b, forholdt han seg som der beskrevet overfor sin samboer/ektefelle C, samt gjentatte ganger truet og/eller utøvde vold mot og/eller på annen måte krenket henne, blant annet ved at han:
– slo og/eller sparket henne i ansiktet og på kroppen, samt spyttet på henne
– uttalte at dersom hun ikke gjorde som han sa skulle han gå til politiet med videoer av henne hvor hun brukte narkotika
– beordret henne til å gå på soverommet mens han hadde besøk
– begrenset hennes handlefrihet ved at hun måtte være hjemme til bestemte tider for å ta telefonen når han ringte
– uttalte at hun var tilbakestående og at hun måtte umyndiggjøres, at hun var et dyr eller lignende
– satte sprøyter med amfetamin, ritalin og/eller annen narkotika på henne mens hun var bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen på grunn av sterk påvirkning av narkotika
IV Straffeloven § 229 første straffalternativ jf § 232
for ved hjelp av gift eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter, å ha skadet en annen på legeme eller helbred eller hensatt noen i avmakt, bevisstløshet eller lignende tilstand. Ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger skal det særlig legges vekt på at overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person og/eller har karakter av mishandling
Grunnlag:
a)
Ved flere anledninger i tidsrommet fra sommeren 2006 til 31. desember 2006 i Sted01vegen 00 i X og/eller andre steder i Hedmark, satte han sprøyter med amfetamin, ritalin og/eller annen type narkotika på D mot hennes vilje.
b)
Ved flere anledninger i tidsrommet juni til 25. august 2008 i Sted01vegen 00 i X, slo han B i ansiktet og på kroppen, brant henne med glødende sigarett, samt satte sprøyter med amfetamin, ecstasy, ritalin og/eller annen type narkotika på henne mot hennes vilje.
V Straffeloven § 227 første straffalternativ
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt
Grunnlag:
Til tid og på sted som beskrevet i post IV, grunnlag b, uttalte han til B at han skulle drepe henne, kaste henne ut av verandaen, at han skulle slå henne med et balltre og/eller at han skulle gjøre henne eller hennes nærmeste noe vondt.
VI Straffeloven § 223 første ledd for ulovlig å ha berøvet en annen friheten
Grunnlag:
Ved flere anledninger sommeren 2008 i Sted01vegen 00 i X, låste han E inne på badet eller soverommet i leiligheten.
VII Straffeloven § 204 a første ledd bokstav a
for å ha vært i besittelse av fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn
Grunnlag:
Tirsdag 24. januar 2012 i Sted01vegen 00 i X, oppbevarte han omlag 130 bilder som viser voksne som har seksuell omgang med barn og/eller barn i seksuelle situasjoner eller positurer.
VIII Straffeloven § 162 første ledd
for ulovlig å ha oppbevart eller overdratt narkotika, eller medvirket til dette
Grunnlag:
a)
Ved flere anledninger sommeren og høsten 2011 i X, solgte og/eller overdro han amfetamin til en rekke personer, herunder blant annet N01, N02 og N03.
b)
Søndag 21. august 2011 i X oppbevarte han omlag 50 gram amfetamin.
c)
I tidsrommet våren 2009 til 23. januar 2012 i X ga han ved en rekke anledninger amfetamin, ritalin og/eller ghb til C.
d)
Søndag 11. mars 2012 i X ga han ghb, amfetamin og/eller ritalin til F.
e)
Sommeren 2008 i X ga han ved en rekke anledninger amfetamin, ritalin og/eller ghb til E.
f)
I tidsrommet juni til 25. august 2008 i X ga han ved en rekke anledninger amfetamin, ritalin, ecstasy og/eller ghb til B.
Tiltalebeslutningen er gjengitt slik den lyder etter at den ble rettet av møtende aktor under tingrettens hovedforhandling. Under hovedforhandlingen for tingretten, frafalt møtende aktor tiltalen post VI som gjaldt overtredelse av straffeloven § 223 første ledd.
Sør-Østerdal tingrett avsa 19. november 2012 dom med slik slutning:
1. A, f. 0.0.1974, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. annet ledd bokstav a, jf. tredje ledd bokstav b, jf. § 206, straffeloven § 192 første ledd, bokstav b, jf. annet ledd bokstav a, jf. § 206, straffeloven § 219 første ledd, straffeloven 229 første straffalternativ, jf. § 232, straffeloven § 227 første straffalternativ, straffeloven § 204a første ledd bokstav a og straffeloven § 162 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven § 61, straffeloven § 62 første ledd, straffeloven § 63 annet ledd og straffeloven § 64 første ledd, til en straff av forvaring i 15- femten – år med en minstetid på 10 – ti – år.
Til fradrag i tidsramme og minstetid går 254 – tohundreogfemtifire – dager som anses utholdt i varetekt.
2. A frifinnes for tiltalen post II c og post VI.
3. A dømmes til å tåle inndragning av gjenstander beslaglagt av politiet og angitt ovenfor, jf. straffeloven § 35 og § 37 b.
4. A dømmes videre til, innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse, å betale erstatning til:
a. B med 225 000 – tohundreogtjuefemtusen – kroner.
b. D med 150 000 – etthundreogfemtitusen – kroner.
c. E med 120 000 – ethundreogtjuetusen – kroner i tapserstatning, og i tillegg oppreisningserstatning med 175 000 – etthundreogsyttifemtusen – kroner.
5. A frifinnes for erstatningskravene fra C og F.
Både tiltalte og påtalemyndigheten anket tingrettens dom. Påtalemyndigheten anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post II c). Tiltalte anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post I b), II a) og b), III, IV a) og VII. Både anken fra påtalemyndigheten og tiltalte ble i sin helhet henvist til ankeforhandling ved lagmannsrettens beslutning 4. januar 2013.
Tiltalte krevde i ankeerklæringen også ny behandling av de sivile kravene mot D og E som ble pådømt i tingretten. Under ankeforhandlingen trakk han begjæringen.
En av de fornærmede, F, har krevd ny behandling av det sivile kravet.
Ankeforhandling ble holdt i Hamar tinghus i perioden 25. februar til 18. mars 2013, til sammen 13 rettsdager. Tiltalte møtte med sine offentlig oppnevnte forsvarere og forklarte seg. Lagmannsretten mottok forklaring fra totalt 50 vitner, hvorav 1 var sakkyndig vitne, samt fra 4 rettsoppnevnte sakkyndige. Den øvrige bevisførselen fremgår av rettsboken.
I medhold av straffeloven § 39d oppnevnte lagmannsretten psykiater Michael Setsaas og psykolog dr. philos Jim Aage Nøttestad som sakkyndige for å gjennomføre rettspsykiatrisk undersøkelse av tiltalte, jf. straffeprosessloven § 165. De to sakkyndige, som også var rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten, avga felles skriftlig rettspsykiatrisk erklæring den 18. september 2012. Erklæringen har vært forelagt Den rettsmedisinske kommisjon, som ikke hadde merknader til den. De to sakkyndige var til stede under ankeforhandlingen, og de har redegjort muntlig for sitt arbeid med den rettspsykiatriske undersøkelsen og sine konklusjoner.
Lagmannsretten var under ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Etter at bevisførselen var avsluttet, ble lagretten forelagt et spørsmålsskrift med totalt 9 spørsmål – 7 hovedspørsmål og 2 tilleggsspørsmål. Spørsmålsskriftet bygget på postene i tiltalen, likevel slik at det for tiltalepost II b) som likestilt alternativ ble stilt spørsmål om tiltalte hadde skaffet seg samleie ved vold eller truende adferd. Forsvarerne hadde ikke innsigelser til endringen.
Lagretten svarte ja på alle spørsmålene, og lagmannsretten – de tre juridiske dommerne – besluttet å godta svarene.
Påtalemyndigheten la ned slik påstand:
1. A, f. 0.0.1974, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf. annet ledd bokstav a jf. tredje ledd bokstav b jf. § 206, straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf. annet ledd bokstav a jf. § 206, straffeloven § 219 første ledd, straffeloven § 229 første straffalternativ jf. § 232 og § 204a første ledd bokstav a, samt for de forhold som er endelig avgjort ved Sør-Østerdal tingretts dom av 19. november 2012, alt sammenholdt med straffeloven § 61, straffeloven § 62 første ledd, straffeloven § 63 annet ledd og straffeloven § 64 første ledd, til en straff av forvaring i 15 – femten – år med en minstetid på 10 – ti – år.
Til fradrag i tidsramme og minstetid går 373 – trehundreogsyttitre – dager som anses utholdt i varetekt.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.
Advokat Marte Svarstad Brodtkorb la ned slik påstand:
F tilkjennes oppreisningserstatning på kroner 150 000.
Forsvareren la ned slik påstand:
Tiltalte anses på mildeste måte.
Lagmannsretten bemerker:
Tiltalte er 38 år, ugift, uten fast inntekt og uten formue. Han har ett barn på seks år som bor sammen med barnets mor.
Lagrettens kjennelse skal legges til grunn ved straffutmålingen jf. straffeprosessloven 376b, jf. § 40. Tiltalte blir å dømme for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf. annet ledd bokstav a jf. tredje ledd bokstav b jf. § 206, straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf. annet ledd bokstav a jf. § 206, straffeloven § 219 første ledd, straffeloven § 229 første straffalternativ jf. § 232 og straffeloven § 204a første ledd, samt de forhold som ble rettskraftig avgjort ved tingrettens dom.
Tiltalte ble av tingretten frifunnet for tiltalen post II bokstav c), voldtekt av F, mens lagretten svarte ja på spørsmålet knyttet til denne tiltaleposten. Lagmannsretten – de tre juridiske dommerne – godtok lagrettens kjennelse. De tre juridiske dommerne legger til grunn at lagretten har vært overbevist om tiltaltes skyld etter å ha vurdert den samlede bevisførsel i saken, herunder forklaringen til F. Etter de tre juridiske dommeres oppfatning, foreligger det ikke noe «springende punkt» i bevisvurderingen som krever særskilt begrunnelse. Grunnlaget for domfellelsen vil fremgå av lagmannsrettens redegjørelse for straffutmålingen nedenfor.
Innenfor lagrettens kjennelse legger lagmannsretten følgende faktiske forhold til grunn ved straffutmålingen:
Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at bevisførselen i saken har vært omfattende. Det samlede bevisbilde etterlater et entydig inntrykk av at tiltalte gjennom mange år har oppsøkt, eller tiltrukket seg, unge kvinner som har vært i en sårbar og vanskelig livssituasjon, og som allerede før de traff tiltalte hadde et problematisk forhold til rus. Tiltalte har hatt en sterk posisjon i rusmiljøet, og mange vitner har gitt uttrykk for at de har følt, og til dels fortsatt føler, frykt for ham.
Etter lagmannsrettens syn, har de fornærmede hver for seg gitt sterke og troverdige forklaringer. Deres forklaringer underbygges på sentrale punkter av det øvrige bevisbildet i saken, herunder de videofilmer som er avspilt for lagmannsretten.
Tiltalens post I bokstav a), IV bokstav b) og V – B:
Tiltalte ble i tingretten domfelt for voldtekt til samleie av B begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf. annet ledd bokstav a jf. tredje ledd bokstav b jf. § 206. Han ble i tillegg domfelt for legemsbeskadigelse begått under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven § 229 første straffalternativ jf. §232 og trusler, jf. straffeloven § 227 første straffalternativ.
B flyttet inn hos den da 34 år gamle tiltalte i Sted01vegen 00 i slutten av juni 2008. B var da 17 år gammel. Hun slet med personlige problemer, og ble kjent med tiltalte gjennom andre i rusmiljøet. B ble boende hos tiltalte inntil hun ble hentet av barnevernet den 25. august 2008. Overgrepene som B ble utsatt for, skjedde i den nevnte perioden.
Tingretten har lagt til grunn Bs forklaring i sin bevisvurdering, jf. dommen side 17, hvor det uttales at:
«Retten fester lit til Bs forklaring, og bygger det så vel på det troverdige inntrykk som hun har gitt i retten, som på det samlede bevisbilde. Det er ikke avdekket uoverensstemmelser på vesentlige punkter i forhold til det som hun har forklart til politiet. Det er også på alle vesentlige punkter overensstemmende med det hun har forklart til ovennevnte vitner, og det som ovennevnte vitner selv har hørt, sett og erfart.»
På bakgrunn av tingrettens bevisvurdering legger lagmannsretten til grunn at tiltalte jevnlig begynte å sette sprøyter med narkotika på B kort tid etter at hun flyttet inn til ham, og at tiltalte fortløpende manipulerte og truet henne, og brøt henne ned psykisk. Tiltalte blandet og doserte innholdet i sprøytene, som antas å ha inneholdt amfetamin og/eller ritalin. Han satte sprøyter på B mot hennes vilje. I tillegg fikk hun GHB av tiltalte.
Lagmannsretten har, i likhet med tingretten, fått avspilt én videofilm som viser at tiltalte har samleie med B mens hun er bevisstløs. Videofilmen viser at B blir utsatt for svært grove seksuelle overgrep, bl.a. ved at tiltalte samtidig fører en stor Mag-Lite lommelykt inn i hennes vagina og en dildo i hennes analåpning. Tiltalte gjennomfører i tillegg oralt samleie med B mens han onanerer. Mens tiltalte gjennomfører vaginalt samleie, utstøter B et skrik, sannsynligvis utløst av smerte. Tiltalte fullfører til tross for dette samleiet, hvorpå B kort tid deretter på nytt utstøter et skrik. Det er etter lagmannsrettens syn ikke nødvendig å beskrive innholdet i filmen i ytterligere detalj.
Når det gjelder de seksuelle overgrep B ble utsatt for, har tingretten i dommen side 14 gjengitt følgende fra hennes forklaring:
«B har i retten forklart seg om to for henne særlig alvorlige hendelser, nemlig at hun ble sendt til Oslo og der ble utsatt for vold og seksuelle overgrep, og om en hendelse knyttet til særlig sterk GHB-rus i X.
I løpet av det tidsrom hun tilbrakte hos tiltalte ble hun ved en anledning av tiltalte forklart at det var en person han kjente i Oslo som skyldte ham penger. Tiltalte bad derfor B om å reise til Oslo og treffe vedkommende for å hente amfetamin for de pengene som han hadde til gode. Hun oppfattet at dette var noe han krevde at hun måtte gjøre, og satte seg på bussen til Oslo som bestemt av ham. Ved ankomst der, ble hun møtt av tre utlendinger som trakk henne til side og forvisset seg om hvem hun var. De spurte henne etter «pengene». Hun forstod ikke hva de mente, og de ble svært sinte da hun tilkjennega det. Hun ble straks tatt med og transportert bort fra stedet i en blåsvart bil med sotede vinduer. Kort etter ankomst på deres oppholdssted fikk hun amfetamin, og ble gjenstand for den samme type behandling som det hun oppfattet at tiltalte ga henne, nemlig injeksjoner av narkotika i kroppen og påfølgende seksuelt misbruk av samme type som den hun har forklart seg om i retten og som er vist på film.
B har forklart seg annerledes om GHB-episoden hos N05 enn det som tiltalte har gjort. B har forklart at hun og tiltalte kom til N05. Hun er ikke sikker på om det var en gang de skulle på besøk dit eller en gang hun forsøkte å unnslippe tiltalte, og om det er tale om en eller flere anledninger. Hun mener imidlertid at de har vært hos N05 ved to forskjellige anledninger, men erindringene av dette er ikke helt klare for henne.
B husker imidlertid at de ved en konkret anledning kom inn døren hos N05, og at hun da observerte en for henne ukjent mannsperson der. Hun husker deretter ikke noe mer før hun liggende i gangen ser tiltalte stå over seg, slå henne og skrike til henne i det han dro henne med seg ut. Han opplyste at de måtte stikke, ellers kom politiet. Hun kom ikke helt til seg selv igjen før hun satt naken i sofaen i tiltaltes hjem, og registrerte at han satte en sprøyte på henne som han opplyste at var amfetamin. Han sa at han satte sprøyten for å få henne våken. Han viste henne da en film som politiet senere har beslaglagt, og som viser henne på soveromsgulvet i tiltaltes bopel med gjenstander ført inn i kroppsåpninger som beskrevet i tiltalen. Han uttalte samtidig at «sånn går det når du ikke hører på meg» eller lignende. Hun ble livredd da han viste henne filmen han hadde tatt opp av den seksuelle omgangen han hadde med henne. Hun kjente smerter i underlivet, og forstod at det måtte være forårsaket av de handlinger som hun hadde sett på filmen at han utførte på/med henne.
B har i retten forklart at hun også ved flere andre anledninger har kommet til seg selv igjen og merket smerter i underlivet, f.eks. etter at hun har sovet eller vært borte som følge av rus. Hun har forklart at det har skjedd 2-3 ganger.»
Lagmannsretten, som ved vurderingen av straffespørsmålet er bundet av tingrettens bevisvurdering for denne fornærmede, finner det trygt å legge til grunn at tiltalte ved minst 3 anledninger har voldtatt B.
Når det gjelder domfellelsen for legemsbeskadigelse begått under særdeles skjerpende omstendigheter og trusler, viser lagmannsretten til side 13 i tingrettens dom, hvorfra siteres:
«Særlig mot slutten av hennes opphold hos tiltalte økte hans voldsbruk mot henne betydelig. Hun anslår det til å omfatte den siste tre ukersperioden. Hvis hun strittet i mot hans ønsker om sex, slo han henne i ansiktet og brukte maglighten til å slå henne på ryggen. En gang han øvet vold mot henne, fikk hun slik medfart at hun fikk revet ut en piercing som hun hadde på siden av munnen. Etter at han satte sprøyter og bar henne ut av badet, «drasset» han mye rundt på henne, og hun merket smerter ulike steder på kroppen da hun kom til seg selv.
B har forklart at tiltalte noen ganger også truet henne med å drepe henne, slå henne med et balltre som han hadde i leiligheten, og å kaste henne utfor verandaen. Retten har også fått dokumentert ved videobevis at tiltalte truer med å kaste en kvinne (C) utfor verandaen, jf. video 08 (file created 16/11/11). Dette er således en form for trussel som ikke er fremmed for ham.
Ved en anledning satte tiltalte en pistol mot hodet hennes. Hun oppfattet det som meget skremmende. Han hadde også slagvåpen i leiligheten. Det var mørkt i fargen, og laget av et annet materiale enn tre. Balltreet til tiltalte stod alltid bak utgangsdøren.
En gang hun våknet og tiltalte oppfattet at hun hadde røkt alminnelige sigaretter, tvang han henne til å krabbe ut på verandaen. Han laget også svimerker på kroppen hennes. Arrene i bryst og mageregionen vises på bilde inntatt i påtalemyndighetens bevisutdrag side 167.»
Tiltalens post I bokstav b) og III – C:
Lagretten har svart ja på spørsmålet om tiltalte er skyldig i voldtekt til samleie av C begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf. annet ledd bokstav a jf. tredje ledd bokstav b jf. § 206. Lagretten har i tillegg svart ja på spørsmål om tiltalte er skyldig i mishandling i nære relasjoner, jf. straffeloven § 219 første ledd.
Tiltalte og C flyttet sammen våren 2009, og de giftet seg 6. august 2010. De bodde sammen i Sted01vegen 00 inntil C døde den 23. januar 2012.
Lagmannsretten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at tiltalte er skyldig i minst 7 voldtekter av C. Det er i bevisvurderingen lagt avgjørende vekt på 7 videofilmer avspilt for lagmannsretten, som alle viser at tiltalte har samleier med C mens hun, som følge av rus, bevisstløshet, eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingene. Lagmannsrettens vurdering av Cs bevissthetsnivå og/eller påvirkningsgrad på de angjeldende filmene, underbygges av konklusjonen til de to rettsoppnevnte sakkyndige, prof. dr. med. Johan Ræder og prof. dr. med. Kari Ormstad. Begge har konkludert med at C fremstår som dypt bevisstløs, og at hun ikke kan ha spilt bevisstløs slik hun fremstår på filmene.
De 7 filmene viser at C utsettes for svært grove seksuelle overgrep av tiltalte mens hun var bevisstløs eller på annen måte ute av stand til å motsette seg handlingene. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gjengi overgrepene i detalj. Det er et gjennomgående trekk at tiltalte benytter forskjellige typer seksuelle hjelpemidler, som f.eks. ulike dildoer, som føres inn i C analt og vaginalt, både enkeltvis og samtidig. Tiltalte fører videre ved flere anledninger sin penis inn i skjeden, anus og munnen til C. Han binder bena hennes fast, påfører henne en grime, og snur og vender på henne for å ha sex i ulike posisjoner. Ved en anledning presser han den tykke enden av et balltre inn i hennes anus. På en av filmene fremgår det at tiltalte setter sprøyte på C mens hun er bevisstløs. De 7 filmene som viser voldtekter er tatt opp i perioden 9. august 2010 til 21. januar 2012.
Forsvareren har gjort gjeldende at C i videofilm tatt opp den 23. desember 2011, forhåndssamtykket til at tiltalte senere samme dag utførte de angjeldende seksuelle handlingene på henne mens hun var bevisstløs, angivelig for å lage en såkalt «snufffilm».
I lagmannens rettsbelæring ble lagretten instruert om at det ikke kan oppstilles noe generelt forbud mot at et slikt samtykke gis. Det ble samtidig presisert at det må oppstilles krav til et samtykke, bl.a. må samtykket være gjennomtenkt, og være et uttrykk for et reelt fritt valg.
Lagmannsretten har sett flere videofilmer fra 23. desember 2011. På en av dem, som er tatt opp før C blir bevisstløs, spør tiltalte, mens C suger hans penis, om «… han kan gjøre hva han vil med henne resten av kvelden, uansett … ». C fortsetter setningen «… tilstand jeg er i», hvoretter tiltalte bekrefter dette og hun sier «ja». Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at C gjennom denne uttalelsen ikke ga noe gyldig samtykke til de seksuelle handlinger tiltalte senere gjennomførte på henne etter at hun ble bevisstløs. Uttalelsen er et kortfattet svar på et spørsmål fra tiltalte som er generelt utformet og uten rammer, og gir, etter lagmannsrettens syn, ikke uttrykk for noe gjennomtenkt og fritt samtykke fra Cs side. Lagmannsretten finner det videre trygt å legge til grunn at tiltalte heller ikke oppfattet dette som noe reelt og gjennomtenkt samtykke.
Når det gjelder domfellelsen for mishandling i nære relasjoner, jf. straffeloven § 219 første ledd, legger lagmannsretten til grunn at forholdet mellom tiltalte og C var turbulent. C hadde bipolar lidelse, og hun var, i likhet med tiltalte, rusmisbruker. Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at den ikke finner grunn til å betvile at C hadde sterke følelser for tiltalte. Men nettopp av de nevnte årsaker var hun også svært sårbar, og et lett offer for tiltaltes manipulasjon.
Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte utsatte C for alvorlig og vedvarende mishandling mens samlivet deres varte, frem til hun døde 23. januar 2012. Det er gjennom de videofilmene som er avspilt for lagmannsretten ført bevis for at hun ble slått og sparket, urinert på, spyttet på, utsatt for grove skjellsord, og satt sprøyter på av tiltalte mens hun var bevisstløs og/eller svært ruset. Videre er voldtektene i seg selv alvorlige og gjentatte krenkelser. Lagmannsretten har sett ett bilde av C hvor hun har flere blåmerker i ansiktet, og flere naboer har forklart at de har hørt at tiltalte ga henne «juling». Lagmannsretten finner ikke å kunne legge til grunn tiltaltes forklaring om at han kun utsatte C for vold i selvforsvar eller som lovlige gjengjeldelseshandlinger.
Etter lagmannsrettens syn er den psykiske nedbrytingen som C ble utsatt for, vel så alvorlig som de fysiske krenkelsene. Tiltalte hadde i årene samlivet varte full psykisk kontroll over henne. Dette kom direkte til uttrykk utad etter at de giftet seg. Tiltalte meddelte da til Cs foreldre at nå var det «han som bestemte» over henne. Gjennom sin væremåte, trusler og stadig tilførsel av rusmidler, sørget tiltalte for at C gradvis ble brutt ned som menneske. Det var ikke lenger greit at hun holdt kontakt med venner og familie. Når C hadde kontakt med andre, førte tiltalte kontroll med hva hun sa. I leiligheten var det montert en rekke kameraer, og tiltalte filmet til stadighet det C gjorde og sa. C var redd for politiet, noe tiltalte kynisk utnyttet ved å true henne med å vise politiet filmer som viste hennes narkotikabruk. Lagmannsretten har merket seg at det både gjennom vitneforklaringene, de avspilte videofilmer og den dokumenterte brevkorrespondansen, er et gjennomgående trekk at C ber om unnskyldning og sier at hun skal endre seg slik at tiltalte blir fornøyd.
Vitner har forklart at C forandret adferd i en periode tiltalte sonet fengselsstraff, fra 12. august 2010 til 23. mai 2011. Hun trappet kraftig ned på rusmisbruket og begynte å treffe venner og familie igjen. Samtidig hadde tiltalte utvilsomt også i denne perioden full psykisk kontroll over henne. Hun måtte bl.a. daglig befinne seg hjemme på bestemt tidspunkter da han ringte på fasttelefonen. Totalt er det i løpet av soningen registrert 1 334 oppringninger med varighet over 10 sekunder fra tiltalte til parets fasttelefon og mobiltelefon tilhørende C. Vitner har videre forklart at tiltalte i telefonsamtaler skjelte ut og fremsatte trusler overfor C. Ved ett tilfelle hvor hun besøkte ham i fengselet, lot han henne stå utenfor fengselet og vente i flere timer for at hun skulle «lære».
Samlet sett finner lagmannsretten det trygt å legge til grunn at Cs samliv med tiltalte kan karakteriseres som et vedvarende terrorregime som omfatter psykisk nedbryting og fysisk vold, herunder også seksualisert vold. Tiltalen er tatt ut på straffeloven § 219 første ledd, men mishandlingen hun ble utsatt for er meget alvorlig, og forholdet ligger nær opp til § 219 annet ledd.
Tiltalens post II bokstav a) og IV bokstav a) – D (tidligere D):
Lagretten har svart ja på spørsmålet om tiltalte er skyldig i voldtekt til samleie av D, jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf. annet ledd bokstav a jf. § 206. Lagretten har i tillegg svart ja på spørsmål om tiltalte er skyldig i å ha skadet D på legemet ved å bruke gift, eller andre stoffer som i høy grad er skadelig for sunnheten, jf. straffeloven § 229 første straffalternativ jf. § 232. Lagmannsretten finner det naturlig å behandle de faktiske forhold under disse to tiltalepostene i sammenheng.
D traff tiltalte sommeren 2006, og deres relasjon varte frem til tiltalte ble fengslet 31. desember 2006. Hun gjennomgikk i den angjeldende periode en personlig krise, og hun hadde et rusproblem.
På bakgrunn av Ds forklaring, sammenholdt med den øvrige bevisførsel, finner lagmannsretten det bevist ut over enhver rimelig tvil at tiltalte ved flere anledninger satte sprøyter på henne med narkotika til tross for at hun motsatte seg dette. Innholdet i sprøytene, sannsynligvis amfetamin og/eller ritalin, ga henne en sterk rus som satte henne i avmakt eller lignende tilstand. Hun har beskrevet det slik at innholdet i sprøytene medførte at hun ble «helt satt ut og mistet kontroll over kroppen». Tiltalte begynte å sette sprøyter på D kort tid etter at de ble kjent. Han behandlet henne nedlatende, og beordret henne til å utføre forskjellige tjenester, bl.a. å være hans sjåfør. D ruset seg mye i denne perioden, og var redd for tiltalte. Kombinasjonen av frykt, og at tiltalte «lokket» med rusmidler, medførte at D gjorde som hun fikk beskjed om. Tiltalte doserte innholdet i sprøytene han satte på henne. D ville ikke at tiltalte skulle sette sprøyter på henne, men han satte likevel mange ganger sprøyter på henne med fysisk makt.
Lagmannsretten finner det videre bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte flere ganger har voldtatt D ved at han har hatt samleie med henne mens hun var ute av stand til å motsette seg handlingen. Ved bevisvurderingen er det lagt avgjørende vekt på Ds forklaring som underbygges av det øvrige bevismateriale i saken. D husker ikke så mye av det som skjedde, bl.a. på grunn av ruspåvirkningen. Hun husker imidlertid tre tilfeller hvor tiltalte hadde samleie med henne og hvor hun, på grunn av sterk ruspåvirkning, og i kombinasjon med frykt for tiltalte, ikke hadde evne til å motsette seg handlingen. Ved en anledning måte hun stå på stuebordet i Sted01vegen 00 og bjeffe, krabbe rundt og deretter suge tiltaltes penis. Den andre episoden skjedde etter at de hadde vært en tur på Sted08. Tiltaltes søster ga D en sprøyte som gjorde at D «mistet kontakten med seg selv». På vei hjem gjennomførte tiltalte samleie med D i bilen. Det tredje tilfellet skjedde i en leilighet i Oslo som ble disponert av tiltalte. D ble låst inne på et rom av tiltalte, og hun spiste et brett med beroligende piller som satte henne ut. Tiltalte gjennomførte deretter samleie med henne. D husker hva som skjedde før og etter disse hendelsene, men har i begrenset grad erindring om hva som skjedde mens den seksuelle aktiviteten pågikk.
Lagmannsretten finner det trygt å legge til grunn at tiltalte ved minst 3 anledninger har voldtatt D.
Tiltalen post II bokstav b) – E:
Lagretten har svart ja på spørsmålet om tiltalte er skyldig i voldtekt til samleie av E, jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf. annet ledd bokstav a jf. § 206.
E kom i kontakt med tiltalte våren 2008 gjennom felles bekjente i rusmiljøet. Hun bodde hos tiltalte i Sted01vegen 00 i en periode på ca. 4-6 uker frem til B flyttet inn i slutten av juni 2008. E slet i den angjeldende periode med personlige problemer, og var rusmisbruker.
Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte ved flere anledninger har voldtatt E ved at han har gjennomført vaginale, anale og orale samleier med henne mens hun sov eller var ute av stand til å motsette seg handlingen som følge av rus og et sterkt underordningsforhold til ham. Ved ett av tilfellene har tiltalte gjennomført samleie ved bruk av vold eller truende adferd. Lagmannsretten har i bevisvurderingen lagt avgjørende vekt på Es forklaring som underbygges av det øvrige bevisbilde i saken, herunder flere videofilmer som er avspilt for lagmannsretten.
Etter at E kom til tiltalte, eskalerte hennes rusbruk kraftig. Tiltalte begynte tilnærmet umiddelbart å sette sprøyter på henne, såkalte «justeringer». Det ble daglig satt sprøyter, formodentlig med amfetamin og/eller ritalin. E mistet gradvis kontrollen over seg selv. Tiltalte ble sint hvis hun ikke gjorde som han sa, og han overbeviste henne om at det var noen som var ute etter henne. Herunder ble hun fortalt at hun ville bli sendt som sexslave til Dubai. Hun ble etter hvert livredd for tiltalte. E ringte sin mor noen ganger i denne perioden, men telefonsamtalene ble overvåket av tiltalte. Ved en anledning forsøkte hun å rømme fra Sted01vegen 00, men tiltalte oppdaget det og tok henne igjen på jernbanestasjonen. E kom seg først bort fra tiltalte ved at hun fikk bistand fra sin mor.
All seksuell aktivitet mellom tiltalte og E skjedde mens E var svært ruset. Tiltalte ønsket seksuelle handlinger som var «unaturlige» for henne, herunder analsex og bruk av sexhjelpemidler, som f.eks. dildoer. Han filmet mens de hadde sex for å se på det etterpå. Tiltalte ville til tider ha sex flere ganger om dagen, og hun fikk sprøyter med såkalte «justeringer» før de hadde sex. Ved en anledning kom han inn i henne vaginalt mens hun sov. Ved et annet tilfelle holdt han henne fysisk hardt fast og tok kvelertak på henne mens han gjennomførte samleie. E sa flere ganger i fra at hun ikke ønsket sex, uten at dette ble respektert av tiltalte. Hun merket mange ganger at han hadde hatt sex med henne da hun våknet opp etter å ha fått såkalte «justeringer». Hun merket det så vel i form av smerter i underlivet og kroppen for øvrig, og ved at hun var avkledd.
Det er for lagmannsretten ikke mulig å angi noe eksakt antall voldtekter av E. På bakgrunn av Es forklaring sammenholdt med den periode hun bodde hos tiltalte, finner imidlertid lagmannsretten det trygt å legge til grunn at det dreier seg om minst 10 voldtekter.
Tiltalen post II c) – F:
Lagretten har svart ja på spørsmålet om tiltalte er skyldig i voldtekt til samleie av F, jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf. annet ledd bokstav a jf. § 206.
F er samboer med N01 som er en bekjent av tiltalte. Begge tilhørte rusmiljøet.
Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte ved en anledning voldtok F den 10. eller 11. mars 2012 ved at han hadde samleie med henne mens hun på grunn av rus var bevisstløs, eller ute av stand til å motsette seg handlingen. F har som følge av ruspåvirkningen de angjeldende dagene i begrenset grad vært i stand til å gjøre rede for hva som hendte. På bakgrunn av Fs og tiltaltes forklaring, sammenholdt med bl.a. biologiske spor funnet på F, må det utvilsomt legges til grunn at de hadde minst ett samleie mens de var i Sted02veien.
Den 10. mars 2012 kom tiltalte til Fs og N01s bolig. Tiltalte hadde med seg GHB som han ga til F. Hun ble så påvirket av dette at både tiltalte og N01 trodde hun kom til å dø. Lagmannsretten har sett film tatt opp av tiltalte på N01s mobiltelefon, som viser at F i hjelpeløs tilstand, ble «avruset» ved at hun ble brakt inn i dusjen og spylt med kaldt vann. Tiltalte sendte deretter N01 og N28 til Sted03 for å hente noen gjenstander. Voldtekten skjedde mens tiltalte var alene med F i Sted02veien. Under kjøreturen til Sted03 fikk N01 og N28 en telefonoppringning fra tiltalte hvor han opplyste at F hadde «korka over». Kort tid etter at N01 og N28 kom tilbake til Sted02vegen, ble F med tiltalte til Sted01vegen 00. Både N01 og N28 har på dette tidspunkt beskrevet F som merkbart ruset, bl.a. hadde hun ikke sko på da hun ble med tiltalte. Lagmannsretten finner det derfor trygt å legge til grunn at F på grunn av rus ikke hadde noen subjektiv oppfatning av å ha blitt utsatt for et seksuelt overgrep da hun ble med tiltalte til Sted01vegen 00.
Det knytter seg uklarhet til hva som skjedde etter at tiltalte og F kom til Sted01vegen 00. Med de strenge beviskrav som gjelder i straffesaker, finner lagmannsretten derfor ikke å kunne legge til grunn at F ble utsatt for seksuelle overgrep etter at de kom til Sted01vegen 00.
Tiltalen post VII – Seksualiserte fremstillinger av barn:
Lagretten har svart ja på spørsmål om tiltalte er skyldig i å ha vært i besittelse av bilder som fremstiller barn på en seksualisert måte, jf. straffeloven § 204a første ledd bokstav a. Samlet er det funnet 130 unike bilder som viser bilder som rammes av loven på lagringsmedium tilhørende tiltalte. Dette antallet er ikke bestridt av tiltalte. Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte forsettlig har vært i besittelse av samtlige 130 bilder.
Når det gjelder de øvrige tiltaleposter som ikke har vært gjenstand for ankebehandling, vises det til tingrettens dom. Her skal kort nevnes at tiltalte i tingretten bl.a. ble domfelt for oppbevaring av 50 gram amfetamin.
Straffutmåling:
Tiltalte er i perioden 1991 til 10. november 2010 domfelt 18 ganger. Domfellelsene omfatter bl.a. voldskriminalitet, narkotikalovbrudd og ett tilfelle av ulovlig besittelse av bilder som viser seksualiserte fremstillinger av barn. I forhold til tiltalens post IV, VII og VIII får straffeloven § 61 anvendelse.
Flere av forholdene i tiltalen er begått før tidligere domfellelser av tiltalte. For disse postene får straffeloven § 64 anvendelse. De alvorligste forholdene som tiltalte nå skal ha straff for, har en helt annen karakter enn det tiltalte tidligere er domfelt for. Straffeloven § 64 får dermed ingen praktisk betydning ved den konkrete straffutmålingen.
Forholdene i tiltalen post VIII bokstavene c) til f) vil isolert sett medført bøtestraff, og betraktes som skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven § 63 annet ledd.
Det skal utmåles en samlet frihetsstraff for de forhold tiltalte nå er domfelt for, jf. straffeloven § 62 første ledd. Domfellelsen for voldtektene, sammenholdt med de tilknyttede postene for legemsbeskadigelse, trusler og mishandling i nære relasjoner vil være førende for straffutmålingen.
Tiltalte skal ha straff for voldtekter av fem fornærmede. Lagmannsretten legger til grunn at det totalt dreier seg om over 20 voldtekter. For voldtektene av to av de fornærmede, B og C, får straffeloven § 192 tredje ledd bokstav b anvendelse. Strafferammen er som følge av dette 21 års fengsel.
Voldtektene er begått over tid, og de har funnet sted både før og etter at straffeloven § 192 og § 219 ble endret ved lov 25. juni 2010 nr. 46. Lovendringene trådte i kraft samme dag. Gjennom lovendringen ble straffene for bl.a. voldtekt og vold i nære relasjoner markert skjerpet, bl.a. ved at minstestraffen for voldtekt ved samleie ble økt til 3 år, og ved at det i lovens forarbeider ble oppstilt såkalte normalstraffenivåer.
Lagmannsretten tar som utgangspunkt at normalstraffenivået for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b) jf. annet ledd bokstav a – det vil si samleie med person som er bevisstløs, eller som av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen – etter lovendringen 25. juni 2010 er den samme som i tilfeller hvor samleie er oppnådd ved bruk av vold eller truende adferd, jf. bl.a. Høyesteretts dom HR-2013-301-A. Før lovendringen var straffenivået for voldtekt etter § 192 første ledd bokstav b noe lavere, jf. bl.a. Prop. 97 L (2009-2010) side 13.
Etter lagmannsrettens syn må det som utgangspunkt tillegges vekt ved straffutmålingen at voldtektene av B, D og E er begått før nevnte lovendring. Betydningen av dette skillet reduseres imidlertid fordi det, på tidspunktet voldtektene ble begått, gjennom rettspraksis allerede var lagt til grunn en gradvis skjerpelse av straffenivået i voldtektssaker.
Det får også begrenset betydning at noen av voldtektene ligger forholdsvis mange år tilbake i tid. For fire av de fornærmede er det tale om gjentatte voldtekter. Voldtektene må anses som systematiske overgrep mot særlige sårbare mennesker. Overgrepene har pågått over en lang tidsperiode, fra 2006 til 2012. Selv om tiltalte har forgrepet seg mot fem forskjellige fornærmede, har overgrepene skjedd kontinuerlig, og de har klare likhetstrekk med en sammenhengende forbrytelse. De gjentatte voldtektene og mishandlingen av C, samt voldtekten av F, er begått etter lovendringen og vil følgelig medføre at det skal utmåles straff med utgangspunkt i det skjerpede straffenivået.
Ved fastsettelsen av straff legger lagmannsretten i skjerpende retning vekt på at tiltalte, gjennom flere år, kynisk og hensynsløst, har utnyttet unge kvinner i rusmiljøet for å tilfredsstille sine egne seksuelle preferanser. Samtlige fornærmede i saken var svært sårbare da overgrepene skjedde, enten fordi de var rusmisbrukere, hadde personlige problemer, eller en kombinasjon av slike forhold. Flere av kvinnene var unge, og betydelig yngre enn tiltalte. B var kun 17 år da overgrepene mot henne fant sted.
Det er videre skjerpende at tiltalte bevisst, og i den hensikt å skaffe seg seksuell omgang, over lengre tidsperioder har brutt ned de fornærmedes psykiske motstandskraft. Dette har han oppnådd ved å gi dem rusmidler, herunder mot dere egen vilje, og gjennom manipulasjon og trusler. Tiltalte har også utøvd vold mot flere av de fornærmede, og en av voldtektene av E er gjennomført ved vold eller truende adferd. Flere av de fornærmede har i perioden de bodde hos, eller var sammen med, tiltalte, opplevd det slik at de ikke kunne komme bort. Tiltalte har satt sprøyter med amfetamin/ritalin på de fornærmede hvor han selv har regulert innhold og dosering med tanke på å få de fornærmede «medgjørlige». Han har med samme formål også gitt flere av dem GHB.
Videre er overgrepenes grovhet skjerpende ved straffutmålingen. Som nevnt får straffeloven § 192 tredje ledd bokstav b) anvendelse for voldtektene mot to av de fornærmede. Det er imidlertid også ellers et gjennomgående trekk ved tiltaltes seksuelle adferd at han bruker seksuelle hjelpemidler/andre gjenstander, ofte ved samtidig innføring i flere av kroppens hulrom. Voldtektene lagmannsretten har sett gjennom avspilling av videofilmer, særlig av B og C, fremstår som sadistiske, og det er vanskelig å se at bruken av gjenstander i alle kroppens hulrom kan ha noe annet formål enn å påføre de fornærmede smerte og nedverdigelse.
Det må i skjerpende retning også tillegges vekt at voldtektene som ble begått, og da i særdeleshet overfor B og C mens de var dypt bevisstløse, var forbundet med fare for deres liv og helse. Foruten at innføring at gjenstander/penis i hhv. endetarmsåpningen og skjede kan medføre fysiske skader og infeksjon, kan den behandling som tiltalte har utsatt disse to fornærmede for, medføre bl.a. hjertestans og kvelning, og følgelig være livsfarlig. At det er slik underbygges av redegjørelsene til de rettsoppnevnte sakkyndige, prof. dr. med. Johan Ræder og prof. dr. med. Kari Ormstad.
Lagmannsretten vil videre tilføye at tiltaltes filming av overgrepene også utgjør en særlig merbelastning for de fornærmede. De fornærmede må for fremtiden leve i uvisshet med hensyn til om alle filmer er funnet, eller om det er filmer på «avveie».
Lagmannsretten finner ingen formildende omstendigheter. At tiltalte valgte ikke å anke tingrettens domfellelse for voldtekt av B er ingen formildende omstendighet som får betydning ved straffutmålingen. Tiltalte har, på direkte spørsmål, klart tilkjennegitt at han fortsatt benekter å ha voldtatt B.
Tiltalte har under ankeforhandlingen ikke på noe tidspunkt vist medfølelse eller empati med noen av de fornærmede.
Det skal utmåles en samlet straff for de straffbare handlinger tiltalte er domfelt for, og det gir etter lagmannsrettens syn i denne saken liten veiledning å ta utgangspunkt i straffen for den enkelte forbrytelse. Lagmannsretten har i begrenset grad funnet sammenlignbar rettspraksis, men har funnet veiledning i Høyesteretts dom inntatt i Rt-2010-676 hvor straffen ble fastsatt til 12 års forvaring. Dommen gjaldt såkalte overfallsvoldtekter av 8 tilfeldige kvinner og hvor det var brukt til dels grov vold. Saksforholdet i dommen skiller seg således fra vår sak, men etter lagmannsrettens syn er straffverdigheten ved voldtektene tiltalte har forøvet, minst like høy. Det dreier seg i nærværende sak om flere voldtekter av de enkelte fornærmede, og totalt over 20 voldtekter. Videre har omstendighetene rundt og gjennomføringen av voldtektene, vært svært alvorlige selv om det ikke er tale om overfallsvoldtekter. For de fornærmede har overgrepene hatt betydelig negativ innvirkning på deres livssituasjon. Samtlige fornærmede sliter i større eller mindre grad med psykiske problemer som sannsynligvis vil følge dem livet ut. Noen av de fornærmede bruker fortsatt rusmidler, mens andre står i fare for tilbakefall etter rehabilitering.
Høyesteretts dom inntatt i Rt-2010-676 gjelder voldtekter begått før lovendringen av 25. juni 2010. Gjennom lovendringen ble det fra lovgivers side uttrykt klar vilje til en markert skjerpelse av straffen for bl.a. voldtekt og mishandling i nære relasjoner. Det følger av Prp. 97 L (2009-2010) side 19 at «normalstraffen» – det vil si før det tas hensyn til eventuelle skjerpende eller formildende omstendigheter – for én voldtekt ved samleie skal være fengsel i 4 år. Videre fremgår det av samme proposisjon side 20 at «normalstraffenivået» for én voldtekt med samleie begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, skal være fengsel i 5 år. Som det fremgår overfor er det en rekke skjerpende omstendigheter knyttet til voldtektene begått etter lovendringen, herunder særlig i forhold til C. De overgrep hun ble utsatt for, tilsier en fengselsstraff i intervallet 5-7 år for hver voldtekt. Hun ble voldtatt minst 7 ganger. Når det i tillegg tas i betraktning de mange og grove voldtektene av de øvrige fornærmede i saken, vil straffen i nærværende sak måtte ligge i det øvre sjikt av strafferammen på 21 års fengsel.
Det følger av ovennevnte at det må reageres strengt for å fange opp lovgivers klare signaler om straffeskjerpelse. Foruten voldtektene, må straffen også gjenspeile den alvorlige krenkelsen av straffeloven § 219 første ledd som C ble utsatt for. Også for denne type forbrytelser ble straffenivået merkbart skjerpet gjennom lovendringen 25. juni 2010, og det legges til grunn at dette forholdet isolert sett ville ha medført en fengselsstraff i intervallet 1 år og 6 måneder til 2 år.
Straffverdigheten ved tiltaltes handlinger er svært høy, og dette bør også gi seg utslag ved straffutmålingen. Etter lagmannsrettens vurdering vil riktig nivå på en eventuell tidsbestemt frihetsstraff i saken her være 17 år.
Forvaring:
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om forvaring etter straffeloven § 39c.
Forvaring kan idømmes dersom tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. Det følger av lovens forarbeider at forvaring har sitt hovedanvendelsesområde når den alternative fengselsstraffen er fra noen måneder og opp til seks til åtte år, jf. Ot.prp.nr.87 (1993-1994) side 86 og NOU 1990:5 side 112. Videre følger det av straffeloven § 39e første ledd at tidsrammen «vanligvis ikke bør overstige femten år». Denne begrensningen bygger på en forutsetning om at samfunnsvernet normalt vil være bedre ivaretatt allerede ved at det idømmes en lengre fengselsstraff. Den konkrete vurderingen av gjentagelsesfaren som retten skal foreta på domstidspunktet, vil dessuten ha et svakere fundament jo lengre den alternative fengselsstraffen er. Lagmannsretten legger således til grunn at det skal vises varsomhet med å idømme forvaring når den alternative fengselsstraffen overstiger 15 år.
Disse rettslige utgangspunktene er likevel ikke til hinder for at det unntaksvis kan idømmes forvaring der den alternative fengselsstraffen overstiger 15 år. Det vises i denne sammenheng til Høyesteretts dom inntatt i Rt-2007-1056 avsnitt 116 hvor det fremgår at:
«Samtidig følger det forutsetningsvis av § 39e første ledd at forvaring unntaksvis kan idømmes for forbrytelser med alternativ fengselsstraff inntil 21 år. Både departementet og Særreaksjonsutvalget uttaler at forvaring kan tenkes brukt også ved kriminalitet som kvalifiserer til meget lang tidsbestemt straff, se proposisjonen side 86, og utredningen side 113. Det er også eksempler fra rettspraksis hvor forvaring er idømt når den alternative fengselsstraffen har vært svært lang, se Rt-2007-183, hvor den alternative straffen var fengsel i 12 år og Rt-2003-1778, hvor den alternative straffen var fengsel i 21 år.»
Det avgjørende må, slik lagmannsretten vurderer det, være om de hensyn som begrunner at tidsbestemt straff er utilstrekkelig, vil gjøre seg gjeldende i et så langt fremtidsperspektiv. Dette må bero på en konkret vurdering hvor gjentagelsesfaren og behovet for samfunnsvern står i fokus. Det vises her til avsnitt 110 i samme Høyesterettsdom hvor det uttales:
«Jeg understreker først at formålet med forvaring ikke er å ramme de mest alvorlige forbrytelser med en særlig streng straff. Forvaring er en særforholdsregel overfor spesielt farlige lovbrytere for å beskytte samfunnet mot at de begår nye farlige forbrytelser i fremtiden.»
Det er i straffeloven § 39c oppstilt spesifikke vilkår som alle må være oppfylt for å kunne idømme forvaring.
Tiltalte er funnet skyldig i en rekke forhold som må regnes som alvorlige seksualforbrytelser etter straffeloven § 39c nr.1. Dette gjelder voldtektstilfellene omhandlet i tiltalens post I og II. Grunnvilkåret for forvaring er med dette oppfylt.
Spørsmålet er om det antas å være nærliggende fare for at tiltalte igjen vil begå en tilsvarende forbrytelse. For at dette vilkåret skal være oppfylt må det i dag foreligge en «kvalifisert og reell» fare for nye overgrep. Det kreves ikke at det er sannsynlighetsovervekt for at nye overgrep vil finne sted. Ved farevurderingen skal det legges vekt på de begåtte forbrytelser sammenholdt særlig med lovbryterens atferd og personlige funksjonsevne.
Ved vurderingen av gjentagelsesfaren i dag, må det etter lagmannsrettens syn legges betydelig vekt på tiltaltes handlingsmønster slik det er beskrevet ovenfor. Tiltalte har hatt sammenfallende modus for samtlige fornærmede i saken. De fornærmede har alle vært sårbare som følge av personlige problemer og rusmisbruk, og har kommet i kontakt med tiltalte gjennom andre i rusmiljøet. Tiltalte har deretter raskt brutt ned deres psykiske motstandskraft ved å gi dem rusmidler, herunder mot deres vilje, og gjennom andre former for manipulering og psykisk og fysisk mishandling. De seksuelle overgrepene har vært grove, til dels av sadistisk karakter, og har fulgt spesifikke preferanser.
Det må videre legges stor vekt på at handlingene har skjedd over et lengre tidsrom, fra 2006 til 2012. Overgrepene har skjedd med stor hyppighet og intensitet. Det er et mønster i saken at overgrepene har vedvart inntil fornærmede har kommet seg unna tiltalte på grunn av uforutsette omstendigheter, f.eks. fordi tiltalte skulle sone fengselsstraff, ved hjelp fra andre, eller på grunn av dødsfall som tilfellet var for C. Likeså er det et mønster at tiltalte kort tid deretter har etablert kontakt med en ny fornærmet. Det må i denne sammenheng også vektlegges at tiltaltes overgrepsmønster ikke har endret seg eller blitt korrigert som følge av fengselsopphold. Tiltalte har i en periode på 6 år nærmest kontinuerlig begått alvorlige seksualforbrytelser, kun avbrutt av fengselsopphold. Overgrepsrekken ble først endelig avbrutt ved pågripelsen av tiltalte etter voldtekten av F i mars 2012.
Tiltalte er selv rusmisbruker, han har ingen tilknytning til arbeidslivet, og han har ikke noe etablert nettverk utenfor rusmiljøet. Det er således ingen omstendigheter som er egnet til å etablere stabilitet rundt hans livssituasjon.
På bakgrunn av de gjentatte seksuallovbruddene over flere år som tiltalte er funnet skyldig i, og den sammenfallende modus overfor de fornærmede, kan lagmannsretten ikke se at det kan stilles krav til ytterligere objektive indikasjoner på at det i dag foreligger gjentagelsesfare. Lagmannsretten finner det klart at det i dag foreligger en nærliggende og reell fare for at tiltalte på nytt vil begå alvorlige seksuallovbrudd.
Spørsmålet er så om en tidsbestemt straff på 17 år vil være tilstrekkelig for å verne samfunnet mot at tiltalte begår nye alvorlige seksuallovbrudd etter endt soning. Bedømmelsen av gjentagelsesfaren så langt frem i tid vil, som tidligere påpekt, på grunn av tidsforløpet i seg selv være forbundet med usikkerhet, og terskelen for å idømme forvaring må derfor være høy.
Tiltalte er i dag 38 år. Han vil, som følge av varetektsfradraget på ca. 1 år, ved løslatelse av en straff på 17 års fengsel være 54 år. Alderen alene er ikke nok til at gjentagelsesfaren blir redusert.
De rettsoppnevnte sakkyndige, psykiater Michael Setsaas og psykolog dr. philos. Jim Aage Nøttestad, har funnet det godtgjort at tiltalte, i klassifiseringssystemet ICD-10, lider av tilstandene F60.2 Dyssosial personlighetsforstyrrelse, F90.0 Hyperkinetisk forstyrrelse, F41.2 Blandet angst og depressiv lidelse, F19.21 psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser som skyldes bruk av multiple stoffer eller andre psykoaktive stoffer, for tiden abstinent, men i beskyttede omgivelser og F65.8 Andre spesifiserte forstyrrelser i seksuelle objektvalg.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at de handlinger som tiltalte er funnet skyldig i, har klar sammenheng med de lidelser som de sakkyndige har funnet godtgjort. Det vil da være et spørsmål om det er utsikter til at behandling i løpet av soningstiden vil kunne redusere gjentagelsesfaren.
En forutsetning for at behandling skal kunne bli vellykket, vil være at tiltalte er behandlingsmotivert, og at han vil ta imot et eventuelt behandlingstilbud. Lagmannsretten finner det klart at det ikke er tilfelle i dag, og at det i dag heller ikke er holdepunkter for at dette vil endre seg. Tvert i mot anser lagmannsretten det som lite sannsynlig at tiltalte vil bli behandlingsmotivert i løpet av de kommende årene. Tiltalte har både i samtaler med de sakkyndige, og gjentatte ganger under ankeforhandlingen, inntatt en distanserende holdning til de forhold han er tiltalt for. Han har, til tross for gjentatte spørsmål, ikke erkjent å ha gjort noe galt og han har ikke vist noen form for medfølelse eller empati med de fornærmede. Han har snarere lagt skylden på de fornærmede og fremstilt seg selv som et offer for krenkelser fra de fornærmedes side.
Foruten en klinisk vurdering av tiltalte, er de sakkyndiges vurdering basert på analyseinstrumentet SVR-20 (Sexual Violence Risk). Dette analyseinstrumentet inneholder 20 faktorer som bør overveies som et minimum i vurderinger av risiko for fremtidig seksuell vold. Herunder gjelder 11 faktorer psykosial tilpasning, 7 faktorer omhandler seksualovergrep og 2 faktorer knytter seg til de vurdertes fremtidsplaner. Etter at tiltalte ble funnet skyldig i bl.a. voldtekter, vold og mishandling i nære relasjoner, har de sakkyndige konkludert med at han scorer høyt eller middels høyt på de fleste viktige risikofaktorer.
De sakkyndige har i sin felles erklæring konkludert slik om gjentagelsesfaren knyttet opp mot sannsynligheten for vellykket behandling:
«Ut fra de sakkyndiges kliniske vurdering er risikoen for tilbakefall til samme seksuelle adferd som han har dokumentert gjennom egne videopptak som høy ut fra de risikofaktorene som er knyttet til observandens psykososiale tilpasning, rusmisbruk og psykopatalogi. Skulle retten komme til at observanden helt eller delvis har forholdt seg som beskrevet i tiltalen så vil dette ytterligere styrke de sakkyndiges premissgrunnlag for risikovurderingen.
De forutsetningene som må oppfylles for en optimal prognose er at observanden får behandling for sin parafili, rusproblem og hans dyssosialitet i form av personlighetsforstyrrelse. Behandlingen av hans dyssosialitet vil være en svært langsiktig og spesialisert behandlingsoppgave. På generelt grunnlag vil de sakkyndige anføre at prognosen for en vellykket behandling av dyssosial personlighetsforstyrrelse ikke gir grunnlag for særlig optimisme. I tillegg vurderes observanden å være i behov for bistand til å etablere seg i et fast arbeidsforhold. Videre anses det nødvendig for en optimal prognose at han skifter nettverk/miljø og etablerer nettverk med fravær av kriminalitet og rusmisbruk.
Tilsvarende vil det tilsi en dårlig prognose om en eller flere av ovennevnte tiltak ikke etableres.»
Begge de to sakkyndige har opprettholdt sin konklusjon under ankeforhandlingen. De har angitt et realistisk anslag på behandlingstiden på minst 10 – 15 år, regnet fra det tidspunkt tiltalte selv blir behandlingsmotivert. Det er han ikke i dag. Begge sakkyndige har gitt uttrykk for at tiltaltes lidelser er svært komplekse, og at det knytter seg stor usikkerhet til om det overhodet vil være mulig å behandle ham for lidelsene.
Foruten den usikkerheten som knytter seg til om det vil være mulig å behandle tiltaltes lidelser, har de sakkyndige også fremholdt at et vellykket behandlingsopplegg vil forutsette tilstedeværelse av de ytre rammevilkår som er gjengitt over fra deres felles erklæring. Dette innebærer bl.a. at tiltalte må lykkes i etablere seg i fast arbeidsforhold, og etablere et nettverk med fravær av kriminalitet og rusbruk. Etter lagmannsrettens syn, knytter det seg stor usikkerhet til om disse ytre rammevilkårene vil være til stede etter endt soning.
På bakgrunn av det som fremkommer ovenfor, herunder de sakkyndiges vurderinger, må lagmannsretten legge til grunn at tiltalte i dag ikke er behandlingsmotivert. En eventuell behandling som han ikke er motivert for, vil, etter lagmannsrettens syn, ikke ha utsikter til å gi noe utbytte. Når dette sammenholdes med at en eventuell behandling vil være langvarig, realistisk sett minst 10 – 15 år, og at det knytter seg stor usikkerhet til om behandling overhodet vil være mulig, er det ikke grunnlag for å konkludere med at faren for ny likeartet kriminalitet vil avta. Det er derfor lagmannsrettens oppfatning at det også etter soning av en tidsbestemt fengselsstraff på 17 år, fortsatt vil være en nærliggende og reell fare for at tiltalte på nytt vil begå seksualforbrytelser. En ordinær fengselsstraff anses følgelig ikke tilstrekkelig til å verne samfunnet. Lagmannsretten finner det av nevnte grunner ikke avgjørende at tiltalte tidligere ikke er domfelt for tilsvarende seksuallovbrudd.
Lagmannsretten finner etter dette at vilkårene for forvaringsstraff er oppfylt, og at forvaring bør idømmes.
Tidsrammen for forvaringen settes til 17 år, som er sammenfallende med det som ville blitt funnet passende for en eventuell tidsbestemt straff. Minstetiden settes til 10 år. Tiltalte har krav på varetektsfradrag som på domstidspunktet er på 389 dager. Dette kommer til fradrag i tidsrammen og minstetiden.
Sivile krav:
Tiltalte har under ankeforhandlingen trukket kravet om ny behandling av de pådømte erstatningskravene overfor D og E. Han har ikke krevd ny behandling av det pådømte erstatningskravet overfor B. Da de tre fornærmede ikke har begjært ny behandling av kravene, er tingrettens dom rettskraftig i forhold til dem.
F har krevd oppreisningserstatning på kroner 150 000. Tiltalte har ikke hatt merknader til kravet. F har krav på oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3. Tiltalte er funnet skyldig i én voldtekt av F. I samsvar med Høyesteretts normering av nivået på oppreisningserstatningen i voldtektssaker, jf. bl.a. Rt-2011-743, fastsettes oppreisningserstatningen til F til kroner 150 000.
Saksomkostninger er ikke påstått og ilegges ikke.
Bare fagdommerne har deltatt ved behandlingen av de sivile kravene. For øvrig er dommen enstemmig.
Dommen er ikke avsagt innen lovens frist på grunn av sakens omfang og mellomliggende påskeferie.
Slutning
1. A, f. 0.0.1974, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf. annet ledd bokstav a jf. tredje ledd bokstav b jf. § 206, straffeloven § 192 første ledd bokstav b jf. annet ledd bokstav a jf. § 206, straffeloven § 219 første ledd, straffeloven § 229 første straffalternativ jf. § 232 og § 204a første ledd bokstav a, samt for de forhold som er endelig avgjort ved Sør-Østerdal tingretts dom av 19. november 2012, alt sammenholdt med straffeloven § 61, straffeloven § 62 første ledd, straffeloven § 63 annet ledd og straffeloven § 64 første ledd, til en straff av forvaring med en tidsramme på 17 – sytten – år og med en minstetid på 10 – ti – år.
I tidsrammen og minstetiden gjøres fradrag med 389 – trehundreogåttini – dager for utholdt varetekt.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til F med 150.000 – etthundreogfemtitusen – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
3. Saksomkostninger ilegges ikke.
