fbpx

LB-2012-116925: Oppreisning etter voldtekt av overstadig beruset kvinne

Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad

Fornærmede ble utsatt for voldtekt etter en natt på byen. Tiltalte ble dømt til 3 år og 3 måneders fengsel og til å betale 150 000 kroner i oppreisning.

 

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning av 13. april 2012 satt A, født 0.0.1986, under tiltale for overtredelse av:
Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a
for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie
Grunnlag:
Søndag 24. januar 2010 ca kl. 04.00 i — gate 00 i Oslo framsatte han verbale trusler overfor B, dyttet henne ned på en sofa, holdt henne fast mens han rev av henne klærne på underkroppen og gjennomførte deretter vaginalt samleie med henne. B forsøkte å dytte ham vekk og gjorde ellers den motstand hun var i stand til.
Oslo tingrett avsa 28. juni 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1986, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a til en straff av fengsel i 3 – tre – år.
2. A dømmes til å betale oppreisning for tort og svie til B med 150 000 – etthundreogfemtitusen – kroner som forfaller til betaling innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og oppreisningsavgjørelsen.
Ankeforhandling ble avholdt 15. januar 2013 som lagrettesak. Lagretten svarte nei på skyldspørsmålet og kjennelsen ble satt til side etter straffeprosessloven § 376a første ledd.
Saken fortsatte deretter som meddomsrett i medhold av straffeprosessloven § 352 annet ledd nr 3). Ankeforhandling ble holdt 11. og 12. juni 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A og fem vitner har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Aktor la ned påstand om at tiltalte dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i tre år og ti måneder.
Bistandsadvokaten la ned påstand om at tiltalte dømmes til å betale oppreisningserstatning til fornærmede fastsatt etter rettens skjønn.
Forsvarer la ned påstand om at tiltalte frifinnes for straff, subsidiært at han anses på mildeste måte. Videre la han ned påstand om at tingrettens dom stadfestes for så vidt gjelder oppreisningserstatning.

Lagmannsretten bemerker:
 
Skyldspørsmålet

Tiltalte har forklart at han den aktuelle kvelden var på et utested i Oslo sammen med to kamerater. De gikk ut rundt stengetid, og han gikk bort til en jente som smilte til ham. De begynte ganske raskt å kysse, og hun spurte om han ville på nachspiel. Han slo følge til Grønland, hvor hun ringte på der dette skulle være. Da ingen svarte dørklokken, foreslo han at de kunne dra til ham. Siden det skulle være flere der, ville hun heller at de dro til henne. De tok sammen en taxi til hennes hjem. De kysset under turen, og da de var fremme ble han med inn. Nokså raskt begynte hun å utføre oralsex på ham, hvoretter de gikk til sofaen hvor de hadde samleie. Hun sa det var godt, og han fikk aldri inntrykk av at hun ikke ville. Etterpå forlot han leiligheten, og han tok en drosje videre.
Fornærmede forklarte at hun den aktuelle kvelden var hos noen venner. Hun hadde egentlig ikke tenkt seg ut, for hun var litt forkjølet, og sliten. Hun fikk en del alkohol, og ble det hun betegnet som overstadig beruset i løpet av kvelden. Etter selskapet hos vennene gikk hun og noen venner ut på byen. Ved stengetid tenkte hun at hun enten måtte oppsøke venner på Grønland, hvor det var nachspiel og hun kunne få sove, eller komme seg hjem.
Hun kan ikke huske å ha snakket med tiltalte før hun var på Grønland, men husker heller ikke hvordan hun kom seg fra sentrum og dit. Da hun ringte på dørklokken til vennene, kom det en fremmed bort og begynte å snakke med henne. Dette var tiltalte. Han ga uttrykk for at han ville bli med henne hjem. Da det ikke svarte på dørklokken, gikk hun inn i en passerende taxi. Tiltalte satte seg også inn i samme taxien, og ble pågående. Hun husker ikke eksakt hva som ble sagt i bilen, men at hun avviste ham og da hun var fremme sa hun til taxisjåføren at tiltalte kunne bli med taxien videre.
Da hun skulle låse opp porten til inngangspartiet der hun bodde, oppdaget hun at tiltalte likevel hadde gått ut av taxien, og han ville inn porten. Hun forsøkte å holde ham ute, men han kom seg inn likevel. Hun er usikker på hva som ble sagt før de gikk opp i leiligheten, men hun oppfattet det som at han truet henne verbalt, og hun turde ikke gjøre anskrik. Utenfor inngangsdøren til leiligheten hennes tok han hardt tak i henne bakfra, og hun kjente noe hun trodde var en kniv. Hun turde da ikke annet enn å låse opp døren mens han holdt henne, og sa at hun skulle være stille.
Inne i gangen hadde han sluppet taket, og hun prøvde å dytte ham ut igjen. Det ble da et basketak, som endte med at han dro henne inn på sofaen hvor han kastet henne ned. Så begynte han å dra av henne benklærne. Hun sa at hun hadde menstruasjon, men han fortsatte, og fikk av henne klærne på underkroppen hvoretter han gjennomførte et vaginalt samleie. Hun forklarte at hun da «ga opp», og det gikk opp for henne at hun faktisk ble voldtatt. Han gikk nærmest med én gang etterpå.
Fornærmede forklarte at hun ringte en venn og tidligere kjæreste etter at tiltalte hadde forlatt leiligheten hennes. Hun forklarte hva som var skjedd, og han kom til henne. Lagmannsretten kommer tilbake til hans forklaring. Dagen etter snakket hun med en venninne, som fikk henne til å kontakte politiet, som igjen henviste henne til voldtektsmottaket på legevakten.
Forklaringene fra tiltalte og fra fornærmede er uforenlige med unntak av at begge var passasjerer i taxien og at det faktisk har funnet sted et samleie.
Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at tiltaltes forklaring må utelukkes. For det første peker lagmannsretten på at det er flere forhold som bidrar til å svekke troverdigheten av tiltaltes forklaring vesentlig.
Tiltalte har forklart at det var god stemning i taxien på vei til hennes leilighet, og at de kysset underveis. Taxisjåføren har imidlertid forklart seg annerledes. Han har, både til politiet og i retten, forklart at han først trodde de to som kom inn i taxien var et par. Etter hvert skjønte han imidlertid at de ikke var det, og at fornærmede ikke ønsket at tiltalte skulle være med henne. I politiavhøret, som ble foretatt i mars 2010, forklarte han at fornærmede tidlig spurte hvor tiltalte skulle. Da han sa at han skulle være med fornærmede, sa hun at det ville hun ikke, og at han kunne ta taxi hjem. Han forklarte også at han oppfattet at tiltalte presset fornærmede.
Tiltaltes første politiforklaring, da han forklarte seg som vitne, bidrar også sterkt til å svekke troverdigheten av det han senere har forklart. Han kunne da ikke huske at han hadde vært på det aktuelle stedet i det hele tatt. Han har forklart dette med at det var lenge siden, og at det ikke var noe uvanlig at han ble med jenter hjem. Det er likevel helt usannsynlig at han i politiavhøret ikke skulle huske kvelden. For det første fikk han forklart hvor taxituren startet og sluttet, og hvor leiligheten til fornærmede var. Han fikk også forklart – på bakgrunn av teledata – hvem han hadde ringt til i løpet av taxituren og etterpå. For retten har tiltalte forklart at han ble uvel noe senere på kvelden, og kastet opp. Videre har han forklart at han var hos legen og lurte på om han var smittet av clamydia, og også at han fikk medisiner mot dette. Det er etter lagmannsrettens syn usannsynlig at han ikke ville husket kvelden når han ble foreholdt de opplysningene han fikk fra politiet.
Tiltalte ønsket ikke å avgi DNA-prøve. Da det senere ble besluttet at han skulle avgi prøve, ga denne treff fra prøve tatt fra fornærmedes skjede. Han endret da forklaring til at han hadde blitt med fornærmede hjem, og hatt frivillig samleie.
Det er også øvrige forhold som gjør at lagmannsretten må se bort fra tiltaltes forklaring. Vitnet C var den tidligere kjæresten til fornærmede som hun ringte straks etter at gjerningsmannen hadde gått. Hun fortalte til ham at hun var blitt voldtatt. Han forklarte at fornærmede var oppskaket og sjokkert, og at han trøstet henne i et par timer før de la seg.
Også på voldtektsmottaket dagen etter, ga fornærmede en forklaring som er samsvarende med den hun har gitt for retten, med unntak av at hun for retten har presisert at hun ikke så noen kniv, men i situasjonen trodde det var en kniv hun kjente. Det er notert at hun hadde skjelvinger, og hun beskrev følelser som var i samsvar med at hun hadde opplevd det hun forklarte. Det ble registrert merker på overarmens innerside og på leggen som kunne være forenlig med trykk eller støt, uten at lagmannsretten finner grunnlag for å legge vesentlig vekt på disse merkene i seg selv.
Vitneforklaringene fra taxisjåføren og den tidligere kjæresten, samt forklaringene på voldtektsmottaket, gjør at lagmannsretten ser bort fra den mulighet som forsvarer har pekt på, nemlig at fornærmede har en ubevisst fordreid virkelighetsoppfatning på grunn av alkoholrus eller annet.
Samlet er lagmannsretten etter dette ikke i tvil om at fornærmedes forklaring er riktig, og at tiltalte forholdt seg som beskrevet i tiltalen.
Lagmannsretten er heller ikke i tvil om at tiltalte handlet forsettlig. Det er tilstrekkelig for lagmannsretten å vise til at den finner det bevist at fornærmede aktivt gjorde fysisk motstand og verbalt ba ham slutte.
Tiltalte blir etter dette å domfelle i samsvar med tiltalen.
 
Straffutmåling

Tiltalte skal dømmes for én overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a. Handlingen er begått før straffskjerpelsen ved lov 25. juni 2010. I tiden før lovendringen hadde det likevel vært en gradvis skjerping av straffenivået.
Bakgrunnen for lovendringen i 2010, var Høyesteretts avgjørelser i storkammer inntatt i Rt-2009-1412 og Rt-2009-1423. Ved en lovendring til den ikke iverksatte straffeloven av 2005, var det i 2009 gitt uttalelser i forarbeidene om at straffskjerpelsen for volds- og seksuallovbrudd burde settes i verk straks. I Rt-2009-1412 uttalte Høyesterett i avsnitt 34 – 40:
Når det gjelder straffenivået i den foreliggende sak, må det riktige være å ta utgangspunkt i dagens straffenivå, slik det kommer til uttrykk i rettspraksis fra de senere år. Det er tale om et nivå som skrittvis har beveget seg i retning av strengere straff. Slik har det vært både før og etter endringen i bestemmelsene om seksuallovbrudd i 2000. Denne utviklingen bør fortsette.
Som nevnt er tilføyelsen i straffeloven av 2005 ved tillegget fra 2009 vedtatt, men det trer først i kraft om lang tid. Den utskutte ikrafttredelsen medfører at man får en «mellomperiode» som omfatter tidsintervallet mellom vedtakelse og ikrafttredelse. Det er gitt opplysninger i saken om at den nye straffeloven neppe vil tre i kraft før 1. januar 2012, kanskje også senere enn det. De straffbare handlinger som begås i denne perioden, skal pådømmes etter straffeloven av 1902.
Også for straffbare handlinger begått i denne mellomperioden oppstår det et tilbakevirkningsspørsmål: Skal angivelsen i forarbeidene til 2009-loven om et høyere straffenivå tillegges virkning innenfor strafferammene i straffeloven av 1902? Eller tilsier det forhold at reglene ikke er trådt i kraft, at man fortsatt skal anvende det straffenivå som er utviklet uavhengig av det lovarbeidet som ledet frem til 2009-loven? Selv om spørsmålet ikke melder seg ved straffutmålingen i den foreliggende sak, finner jeg å burde si noe om denne praktiske problemstillingen.
Her vil jeg først bemerke at ut fra lovgivernes ønske om å oppnå en umiddelbar og betydelig straffskjerpelse for mange forbrytelseskategorier, er det utilfredsstillende at ikrafttredelsen av den nye loven utsettes. Det skaper en lovgivningsmessig uklar situasjon som det ikke minst på strafferettens område er viktig å unngå.
Jeg ser det slik at det er de hensyn som ligger bak tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7, som tilsier at forarbeidenes uttalelser om høyere straffenivå ikke kan tillegges vekt der den straffbare handling ble begått før loven ble vedtatt. Disse hensynene gjør seg ikke gjeldende – iallfall ikke med samme tyngde – der handlingen er begått etter at den nye loven er vedtatt, men før den er trådt i kraft. Da har lovgiveren allerede før den straffbare handlingen begås, som ledd i lovgivningsarbeidet på det aktuelle rettsfelt, både angitt straffenivå og det tidspunkt straffenivået skal gjelde fra. Hensynet til forutberegnelighet og til å motvirke at lovgiveren gis mulighet for å påvirke straffutmålingen for straffbare forhold som allerede er begått, er da ivaretatt i en slik grad at forarbeidenes uttalelser om høyere straffenivå skal vektlegges.
Det er ingen tvil om at forarbeidene på det rettsområdet vi befinner oss på, tilsier et vesentlig høyere straffenivå. Spørsmålet er om hele løftet i straffenivå skal tas i ett sprang, eller om det skal skje en mer gradvis skjerpelse av straffen hvor de straffbare handlinger har funnet sted i denne mellomperioden, fra loven ble vedtatt og frem til den trer i kraft. Her er ikke forarbeidene entydige. Ot.prp.nr.22 (2008-2009) angir at det «også før straffeloven 2005 trer i kraft» vil være grunnlag for «en gradvis heving av straffenivået», se proposisjonen side 250. Justiskomiteen er det nærmere å oppfatte slik at man har ment å ta hele økningen i ett sprang, men helt entydig er ikke dette, se Innst.O.nr.73 (2008-2009) side 6 under punkt 1.2 hvor det understrekes at «høyere» straffenivå skal «ta til å gjelde» straks. Jeg viser også til Innstillingen side 37 og side 39 til 40 under punkt 6.2. Det er her også et problem at uttalelsene om at virkningene skal inntre straks, delvis kommer i sammenhenger hvor også økte minstestraffer og forhøyde strafferammer er omtalt. Det er heller ingen klar uttalelse fra justiskomiteen om at den legger til grunn et annet syn på gjennomføringen av hevningen til det høyere straffenivået enn det departementet klart ga uttrykk for i proposisjonen. Jeg tilføyer at så lenge loven ikke er trådt i kraft, taler hensynet bak tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7 for at domstolene er varsomme med straffskjerpelser i store sprang, jf. Rt-1994-1552.
Ut fra dette mener jeg at utviklingen mot et strengere straffenivå på de aktuelle rettsfeltene bør forsterkes for handlinger som skal avgjøres etter straffeloven av 1902, men som er begått etter at 2009-loven ble vedtatt. Perioden mellom vedtakelses- og ikrafttredelsestidspunktet er lang, og prinsippet om at skjerpelsen skal skje gradvis må opprettholdes.
Handlingen i nærværende sak er begått i nettopp en slik mellomperiode som Høyesterett omtaler i det første og siste siterte avsnitt, og fem måneder før den lovendring som kom i juni 2010.
Lagmannsretten legger til grunn at straffenivået for voldtekt i januar 2010, der det verken foreligger særlig formildende eller skjerpende omstendigheter, er i overkant av fengsel i tre år.
Etter lagmannsrettens syn er det mange likhetstrekk mellom den aktuelle voldtekten og en typisk overfallsvoldtekt. Uten at det har stor betydning for lagmannsrettens konklusjon, bemerkes at det i motsetning til mange overfallsvoldtekter, har det vært en viss forutgående kontakt mellom fornærmede og tiltalte, selv om fornærmede ble overrumplet av at tiltalte trengte seg inn i portrommet. Gjerningsmannen var likevel fremmed, og overraskelsesmomentet har klart vært fremtredende.
Det forhold at en slik voldtekt skjer ved inntrengning i fornærmedes hjem, bidrar til å forsterke den frykt som fornærmede følte. Når et overgrep begås innenfor hjemmets vegger av en inntrenger, fjernes den trygghetsfølelse man kan og skal ha der.
Det er også skjerpende at tiltalte ikke brukte kondom, og derved skapte frykt for smitte og graviditet. Lagmannsretten viser til at legevakten ga medikamenter mot både seksuelt overførbare sykdommer og graviditet.
Etter lagmannsrettens syn vil riktig straffenivå for forholdet være noe over fire år, før det tas hensyn til omstendigheter som bør føre til lavere straff. Det foreligger etter lagmannsrettens syn ikke formildende omstendigheter ved handlingen eller tiltaltes forhold. Handlingen er ikke på noe tidspunkt erkjent. Tiltalte nektet tvert imot først kjennskap til forholdet overhodet, før han senere hevdet at samleiet var frivillig.
Sakens alder må imidlertid få betydning. Forholdet er ved lagmannsrettens behandling nå blitt godt over tre år gammelt, og også ved tingrettens behandling nær to og et halvt år. Det er imidlertid først og fremst den tiden saken har ligget uvirksom hos politiet, samt den tid som er gått for å få saken opp etter tilsidesettelsen av lagrettens kjennelse, som skal tillegges vekt. Liggetiden hos politiet er på ca. ett år, noe som er klart for lenge i en slik sak. Samlet foreligger det en tidsbruk som etter lagmannsrettens syn medfører brudd på EMK artikkel 6 nr. 1, og som må få betydning for straffutmålingen.
Etter lagmannsrettens syn er det riktig med en reduksjon av straffen, og ikke en deldom. Den dom forsvarer har vist til fra Agder lagmannsrett 13. oktober 2011, er ikke sammenlignbar. Selv om det også der ble tatt hensyn til et for langt tidsforløp, var det snakk om en etterskuddsdom der den tidligere dom var fengsel i tre år og tre måneder.
Lagmannsretten er kommet til at straffen skal settes til fengsel i tre år og tre måneder.
 
Erstatning

På vegne av fornærmede B har bistandsadvokaten lagt ned påstand om at tiltalte dømmes til å betale oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn. Det er vist til at normen for oppreisning etter voldtekt ble økt til kroner 150 000 i avgjørelsen inntatt i Rt-2011-743. Videre er det vist til at det foreligger særlige forhold som gjør det naturlig at oppreisningserstatningen settes høyere i denne saken.
En voldtekt er en særdeles integritetskrenkende handling som for de fleste som utsettes for det, medfører plager i større eller mindre grad. De færreste vil være upåvirket etter en slik hendelse, og det er vanlig at ofrene i ettertid føler frykt, engstelse, og ofte skam og skyldfølelse.
Også fornærmede i denne saken har forklart om slike forhold. Hun har opplyst at hun hadde en posttraumatisk lidelse fra tidligere, og at symptomene ble forverret etter voldtekten. Hun følte seg ikke trygg noe sted, hadde mareritt og var redd for at panikkangsten hun har slitt med skulle komme igjen. Hun er mindre åpen og tillitsfull overfor ukjente enn hun var før overgrepet.
Over mange år har Høyesterett utviklet en norm for oppreisningserstatningen i voldtektssaker, en norm som har økt betydelig fra 80-tallet til i dag. I den nevnte avgjørelsen i Rt-2011-743, uttalte Høyesterett i avsnitt 19 at normen ved voldtekt til samleie burde være kroner 150 000. Videre uttales det i avsnitt 22:
Formålet med den veiledende normen tilsier at den bare fravikes der det foreligger særlige grunner, jf. Rt-2003-1580 avsnitt 39. Fornærmedes alder kan være en slik grunn. Jeg vil anta at det nokså gjennomgående er riktig med en forhøyet oppreisningserstatning der offeret er mindreårig – under 18 år: Selve voldtektshandlingen vil være særlig skremmende for barn, og skadepotensialet er enda større enn for voksne. Jeg viser til Rt-2003-740 avsnitt 32, hvor førstvoterende fremhever at «oppreisningsansvaret overfor mindreårige som blir valdtekne, må setjast høgare enn overfor vaksne». Den saken gjaldt en pike på 14 år og 11 måneder, og oppreisningserstatningen ble satt til 75 000 kroner. Jeg minner om – som sammenligningsgrunnlag – at den veiledende normen den gangen var 30 000 kroner, men at den kort tid senere ble hevet, jf. Rt-2003-1580.
I den saken ble oppreisningserstatningen satt til kroner 175 000 under henvisning til fornærmedes unge alder.
Uten at lagmannsretten vil undervurdere den frykt og krenkelse som fornærmede har vært utsatt for, bemerkes at vilkåret om særlige grunner er en klar føring fra Høyesterett, og lagmannsretten kan ikke se at det er riktig å fravike normen i denne saken.
Oppreisningserstatningen settes etter dette til kroner 150 000.
Saksomkostninger er ikke påstått, og idømmes ikke.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. A, født 0.0.1986, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a til en straff av fengsel i 3 – tre – år og 3 – tre – måneder.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med kroner 150.000 – etthundreogfemtitusen – som forfaller til betaling innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

Ta kontakt dersom du trenger en bistandsadvokat til å hjelpe deg med å anmelde seksuelle overgrep.

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!