fbpx

LG-2012-93024: Oppreisning etter vold mot tidligere ektefelle og datter

Sist oppdatert 25. april 2015 av Advokat Eirik Teigstad

En mann ble, etter å ha blitt anmeldt for vold og trusler mot tidligere ektefelle og datter, dømt til ett års fengsel, samt til å betale 30 000 i oppreisning til sin datter

 

Stavanger tingrett avsa 18.04.2012 dom med slik domsslutning:
1 A, født 0.0.1961, dømmes for
– 1 overtredelse av straffeloven § 219 første ledd,
– 1 overtredelse av straffeloven § 228 første ledd jf § 232,
– 1 overtredelse av straffeloven § 258 jf § 257 og
– 1 overtredelse av legemiddelloven § 31 annet ledd jf § 24 første ledd,
slik at straffeloven § 62 og § 63 annet ledd får anvendelse, til fengsel i 1 – et – år. Fullbyrdelsen av 120 – ethundredeogtyve – dager av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 – to – år. Til fradrag i den ubetingede del av straffen kommer 5 – fem – dager for utholdt varetekt, jf straffeloven § 60 første ledd. Straffen er en fellesstraff med den subsidiære fengselsstraff ilagt ved Bergen tingretts dom av 26.10.09, jf straffeloven § 28b første ledd bokstav b jf tredje ledd.
2 A, født 0.0.1961, betaler innen 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse oppreisning til B med kr 30.000 – trettitusen.
3 A, født 0.0.1961, betaler sakens omkostninger til staten med kr 7.500 – syvtusenfemhundrede.

A har ved ankeerklæring av 03.05.2012 anket dommen over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen for så vidt angår tiltalens post I og II, samt straffutmålingen, til lagmannsretten. Ved lagmannsrettens beslutning av 18.06.2012 er anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet henvist til ankeforhandling. Ved lagmannsrettens beslutning av 28.08.2012 ble tiltaltes begjæring om ny behandling av det sivile kravet henvist til ankeforhandling.
Statsadvokatene i Rogaland har ved tiltalebeslutning av 14.09.2011 satt A, f. 0.0.1961 under tiltale ved Stavanger tingrett og har fremmet den samme tiltalebeslutning for Gulating lagmannsrett, som for de henviste poster, gjelder overtredelse av:
I Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg
Grunnlag:
I tidsrommet onsdag 3. mars 2010 til fredag 1. oktober 2010 i — vei 00 i Stavanger, har han grovt øvet vold mot og truet sin tidligere ektefelle og på gjerningstidspunktene daværende samboer C, ved bl.a. å forholde slik:
– Onsdag 3. mars 2010 ca. kl. 23.30 holdt han en kniv mot C og å sa at han ‘hadde planlagt å møte henne igjen slik at han kunne drepe henne’ og at ‘hun nå skulle få igjen for det hun hadde gjort mot ham’, eller lignende. Han holdt så en skalpell opp mot ansiktet hennes og sa at ‘han skulle skjære øynene ut av henne’, at ‘skalpellen var fint til å stikke ut øynene på folk med’, eller lignende. Han kastet deretter skalpellen i hodet hennes, slo henne i ansiktet og holdt sine hender over ansiktet hennes slik at hun fikk kvelningsfornemmelser. Deretter sa han at han at han ‘ikke hadde problemer med å drepe henne’, og at han ‘kunne partere henne i badekaret’ og at han ‘skulle helle syre over henne’, eller lignende. C ble som følge av voldsutøvelsen påført hevelse på høyre side av ansiktet samt smerter i ansikt, tenner og øye.
– Fredag 1. oktober 2010 ca kl. 18.45 oppsøkte han C, trengte seg inn i leiligheten hennes og slo henne i ansiktet og kastet/dyttet henne over et stuebord. Datteren B f. 0.0.1995 var tilstede.
II Straffeloven § 228 første ledd jf § 232
for under andre særdeles skjerpende omstendigheter, å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme. Ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger skal det særlig legges vekt på om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den har skjedd uprovosert og om den har karakter av mishandling
Grunnlag:
Fredag 1. oktober 2010 ca. kl. 18.45 i — vei 00 i Stavanger, holdt han hendene/knyttnevene sine opp mot halsen på datteren B, f. 0.0.1995, og presset henne opp mot en vegg i leiligheten, for deretter å slå henne med knyttet hånd i ansiktet.

Ankeforhandling ble holdt 24. og 25. september 2013. Foruten tiltaltes forklaring hørte lagmannsretten 4 vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A er født 0.0.1961 og bor —veien 000, 0000 Stavanger. Han er skilt. Han er uføretrygdet og får ca. kr 12.000 utbetalt i uføretrygd.

 
Lagmannsrettens vurdering

Etter bevisførselen legger lagmannsretten, etter prinsippet om at all rimelig og fornuftlig tvil skal komme tiltalte til gode, til grunn samme saksforhold som tingretten beskriver i sin dom. Tingrettens beskrivelse er fullt ut dekkende også for lagmannsrettens bevisvurdering og det vises til denne:
«Tiltalte og fornærmede C (mor) har tidligere vært ektefeller og de har sammen barnet fornærmede B, født 0.0.95 (datteren). Etter en grov trusselepisode nyttårsaften 1995-96, hvor tiltalte plasserte en ca 20 cm lang kniv foran mors ansikt og truet med å drepe mor, barnet og seg selv, har ikke tiltalte og mor hatt nevneverdig kontakt. Mor og datter har i tiden etter hatt fortrolig adresse.
Mor traff så tiltalte igjen 14.12.09, de fikk etter hvert mer kontakt – mor oppfattet det slik at tiltalte hadde skikket seg og hun ønsket at datteren skulle få en far – og i slutten av februar 2010 flyttet tiltalte inn til mor og datteren i mors ett roms leilighet i — vei 00 i Stavanger.
Rundt midnatt onsdag 3.3.10 sto tiltalte opp; han var da fremdeles ruset. Datteren sov i naborommet. Plutselig ble tiltalte svært sint. Han ville ha svar på hvorfor mor hadde anmeldt ham i forbindelse med saken fra nyttårsaften for 13 år siden, han ga uttrykk for at mor skulle få igjen, hun skulle miste datteren sin slik som han hadde gjort i 13 år. Han hentet en kniv fra kjøkkenet som han la på stuebordet. Mor ba om å få ta en røyk, noe hun fikk lov til, men tiltalte ble med ut for å hindre at mor flyktet. Da de kom inn igjen ble mor oppmerksom på at kniven ikke lenger lå på stuebordet; hun trodde tiltalte hadde den på seg. De satte seg ned i sofaen og tiltalte fant da frem en liten skalpell som han holdt 2-3 cm fra mors øyne mens han ga uttrykk for at skalpellen var fin til å stikke ut øynene på folk med. Deretter kastet tiltalte i sinne skalpellen på mor. Skalpellen traff mor i øvre del av hode uten at mor ble skadet. Tiltalte fortsatte å snakke om saken fra nyttårsaften 1995-96 og ga uttrykk for at han ikke hadde problemer med å drepe mor. Han sa han hadde drept før og at han kunne gjerne partere henne i badekaret og at han hadde venner som kunne gjøre dette for ham. Tiltalte ga så mor beskjed om at de nå skulle gå en tur rundt —vannet. Klokken var nå ca kl 02:30. Mor oppfattet dette slik at tiltaltes plan var at hun ikke skulle kommet tilbake fra —vannet. Hun ga uttrykk for at hun ikke kunne forlate datteren midt på natten og hun klarte å overtale tiltalte slik at de begge la seg til igjen.
Mor var livredd i sengen; hun lå og ristet. Tiltalte ga uttrykk for at han hadde planlagt dette i forkant og at han nå ikke ville vente lenger. Han ville ringe kamerater med bil slik at de kunne putte mor i bagasjerommet; han ga uttrykk for at de hadde nok syre. Mens tiltalte lette etter sin telefon klarte mor å sende en tekstmelding til sin venninne vitnet D hvor hun ba D ringe politiet og få dem hjem til mor. Da tiltalte ble oppmerksom på hva mor hadde gjort, tok han telefonen fra henne og slo henne over øyet. Mor hylte og tiltalte la da begge sine håndflater over hennes munn og nese slik at mor slet med å puste, og sa at dersom hun skrek så skulle han rive av henne hodet. Tiltalte ga så uttrykk for at de måtte forlate stedet all den tid politiet var kontaktet. Mens de kledde på seg ringte politiet. Mor fikk beskjed om å svare politiet men snakke skikkelig. Under samtalen med politiet uttalte derfor mor at alt var ok, og at det ikke var noen ting hun ville, samtidig som hun sa ja til politiets spørsmål om de skulle komme innom en tur. Tiltalte tok igjen telefonen fra mor og de forlot leiligheten. De gikk en tur, men returnerte etter en stund mors bolig. Politiet, herunder vitnet politibetjent Mjåtveit, og D var da ankommet. Politiet hadde vekket datteren. Tiltalte ble pågrepet og besøksforbud ble utstedt 4.3.10.
Tross besøksforbudet flyttet imidlertid tiltalte inn til mor igjen etter nevnte episode og samlivet fortsatte. Etter hvert fant imidlertid mor og datteren ut at de ønsket tiltalte ut av leiligheten. Fredag 1.10.10 klarte mor å lure husnøkkelen fra tiltalte på vei hjem fra byen.
Samme dag om ettermiddagen ringte tiltalte på mors dør. Mor åpnet ikke, men gjemte seg på soverommet sammen med datteren. Tiltalte gikk da til terrassedøren slo i den uten at mor åpnet. Tiltalte forlot så stedet. Etter en stund ringte tiltalte mor; tiltalte befant seg da hos en kamerat i nærheten. Tiltalte ringte så på nytt og ba mor åpne døren. Mor ga da klart uttrykk for at hun ikke ville ha tiltalte inn i leiligheten, men hun gikk med på å møte tiltalte på en befolket gangsti i nærheten.
De møttes så på gangstien og etter en kort samtale mer eller mindre presset tiltalte mor ned til leilighetens terrasse. Datteren nektet imidlertid å åpne. Tiltalte tok da opp en stor stenhelle som han først truet med å kaste inn gjennom terrassedøren og deretter slang i bakken rett ved mor. Hellen knuste. Datteren åpnet imidlertid fremdeles ikke døren. Tiltalte satte seg så ned i en terrassestol hvorpå datteren åpnet døren og slapp mor inn. Mor klarte nesten å låse døren etter seg, men tiltalte fikk fingrene så vidt innenfor og kom seg inn. Mor ba tiltalte komme seg ut. Tiltalte tok da tak i mors armer og slang henne over stuebordet. Deretter tok datteren tak i tiltalte. Tiltalte skjøv da datteren bakover mot skilleveggen ved kjøkkenet. Han tok så begge knyttnever mot hennes hals skjøv henne oppover slik at datteren i noen sekunder ikke hadde kontakt med bakken. Tiltalte dyttet eller slo så mor igjen slik at hun falt i sofaen. Deretter tildelte tiltalte datteren et svingslag med knyttet hånd i ansiktet. Slaget traff datteren i neseroten. Under voldsutøvelsen ga tiltalte uttrykk for at datteren skulle få det veldig vanskelig på skolen og moren skulle få problemer med jobben. I forbindelse med voldsutøvelsen hentet også tiltalte en flatskjerm fra soverommet som han plasserte ut på terrassen, uten selv å forlate leiligheten. Tiltalte tok så, med mors protester, mors busskort samt noen av mors penger, før han forlot leiligheten. Mor tok så kontakt med bistandsadvokat Nilssen og deretter politiet. Mor ble avhørt 2.10.10 og besøksforbud utstedt 5.10.10. Til tross for nevnte besøksforbud, som til og med ble forlenget 30.11.11, synes mor igjen å ha opprettet noe kontakt med tiltalte. Etter det opplyste opphørte imidlertid all kontakt mellom tiltalte og datteren etter episoden.»
Forklaringene fra både tiltalte og de fornærmede har vært sentrale i bevisbildet. En vurdering av troverdigheten i disse forklaringene har stått sentralt. Det har også vært ført andre viktige bevis. Det er derfor en samlet vurdering av bevisene som er foretatt. Lagmannsretten har i den samlede bevisvurderingen lagt avgjørende vekt på de fornærmedes forklaringer, sammenholdt med vitneforklaringene fra D og politibetjent Mjåtveit, lydloggen fra politiets samband, samt foreviste kniver.
C har forklart seg detaljert for politiet. Hun er fortsatt i en relasjon med tiltalte. De har daglig telefonkontakt og treffes i helgene. Tiltalte har forklart at han ønsker de skal flytte sammen. C har valgt å ikke gi noen fullstendig forklaring for lagmannsretten, men hun har i retten fastholdt riktigheten av sine politiforklaringer. Hun svarte også på alle spørsmål som ble stilt fra både aktor, forsvarer, bistandsadvokat og rettens medlemmer.
Tiltalte har etter lagmannsrettens syn forklart seg dels benektende og dels bagatelliserende om de forholdene tiltalen gjelder. I forhold til tiltalens post I, er hans forklaring i motstrid til de øvrige bevis i saken. Tiltalte har forklart at han bare dyttet C uten å komme med noen trusler. Lagmannsretten ser bort fra denne forklaringen.
Også for tiltalens post II har tiltalte benektet og bagatellisert sin handling. Lagmannsretten har også her kommet til at det må ses bort fra hans forklaring om at han kun hadde ristet fornærmede B.
Når det gjelder spørsmålet om straffeloven § 219 kommer til anvendelse, uttaler tingretten i premissene:
«Etter rettens oppfatning er kriteriet «grovt» i straffeloven § 219 tilfredsstilt. Retten viser særlig til trusselepisoden av 3.3.10, som retten oppfatter som svært grov. Det ble truet med drap på en slik måte at fornærmede virkelig trodde hun ville bli drept og den akutte situasjonen pågikk over tid, jf beskrivelsen ovenfor. I Ot.prp.nr.113 (2004-2005) kap 7.2 er det uttalt at det ved avgjørelsen av om en krenkelse er grov skal «foruten handlingens objektive grovhet legges vekt på om den var egnet til å skape frykt for nye krenkelser». Etter rettens oppfatning er hendelsen isolert, og særlig satt i sammenheng med hendelsen nyttårsaften 1995-96, i høy grad egent til å skape frykt for gjentakelse. Retten viser særlig til at hendelsen fant sted bare en eller to uker etter at tiltalte flyttet inn til fornærmede og at drapstruslene var begrunnet med at hun skulle «få igjen» for at hun anmeldte ham for trusler for 17 år siden. Sett i dette perspektiv ligger truslene nær anvendelse av straffeloven § 132a, 1. ledd b. Også voldsepisoden av 1.10.10 har et alvorlig preg over seg, delvis ved at den bekreftet at frykten for nye krenkelser var berettiget og delvis ved at mor måtte være vitne til at tiltalte utøvde vold mot hennes mindreårige datter.
Videre er det på det rene at to krenkelser er tilstrekkelig for at kriteriet «gjentatt» i § 219 er oppfylt. Bestemmelsen oppstiller ikke noe vilkår om at samme handlingsalternativ skal være overtrådt for at krenkelsen skal være «gjentatt», ei heller stilles det noe krav om hvor nært i tid de ulike krenkelsene må være for å kunne regnes som gjentatte; summen er avgjørende. Kjerneområdet for bestemmelsen er gjerningsmannens sammenhengende og vedvarende handlingsmønster, jf Ot prp l c og LB-2009-123256, som etablerer et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for nye krenkinger, jf Rt-2010-129 (20-21). Når tiltaltes handlingsmønster skal vurderes mener retten det må tas utgangspunkt i hendelsen fra nyttårsaften 1995-96. Fornærmede har i mange år har levd med konfidensiell adresse av frykt for tiltalte. Videre må det sees hen til at episoden av 3.3.10 var svært alvorlig og at den skjedde kort tid etter at samlivet ble reetablert, jf ovenfor. Tiltaltes adferd 1.10.10 passer således inn i det mønster som avtegner seg og bidrar til å befeste den frykt for gjentakelse av krenkelser mor og datter hadde. Mor forklarte at hun i dag tok forholdsregler i sin kontakt med tiltalte idet hun søkte å unngå ham når han var ruset, mens datteren ga uttrykk for å være redd tiltalte i dag; hun uttalte at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg. Retten finner på denne bakgrunn også kriteriet «gjentatt» tilfredsstilt.»
Lagmannsretten tiltrer det som her uttales, i det det er fullt ut dekkende også for lagmannsrettens vurdering.
I forhold til tiltalens post II, finner lagmannsretten etter en helhetsvurdering at det foreligger «særdeles skjerpende omstendigheter» slik at straffeloven § 232 får anvendelse. Det er sentralt i lagmannsretten vurdering av dette at volden ble utøvd mot B i hennes hjem og av hennes biologiske far. Hennes forklaring for lagmannsretten ga tydelig uttrykk for at hendelsen og omstendighetene rundt voldsutøvelsen var svært skremmende. Voldsutøvelsen fremstår som meningsløs, og må sees i lys av det beskrevne regimet de fornærmede levde under i perioden.
Lagmannsretten finner det bevist utover rimelig og fornuftig tvil at tiltale for alle forhold handlet forsettlig.
Tiltalte må etter dette dømmes etter tiltalen for overtredelser av straffeloven § 219 første ledd og straffeloven § 228, jf. § 232.
Straffutmåling:
Reaksjonsfastsettelsen skal også omfatte de forhold hvor skyldspørsmålet er avgjort ved tingrettens dom. Dette gjelder:
Post III: Tingretten fant at «tiltalte tirsdag 8.3.11 ca kl 13:30 forsettlig og i vinnings hensikt banet seg kom seg inn i Bymisjonssenterets lokaler i Kongsteinsgate 7 i Stavanger ved å knuse et vindu. Fra lokalet borttok han 156 eksemplarer av gatemagasinet «Asfalt». Tiltalte var den gang – som nå – selger av «Asfalt». For ham, forutsatt at han solgte magasinene, representerte således tyveriet en verdi av kr 7.800 (kr 50 pr magasin). (…) Han forklarte forholdet med at det var «dumt» og gjort «i fylla». Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at tiltalte ikke lenger er selger av «Asfalt».
Post IV: Tingretten fant at tiltalte «mandag 4.10.10 ca kl 19:15, da han ble pågrepet i Olav Kyrresgate i Stavanger etter forholdet nevnt i tiltalens punkt I og II, forsettlig var i besittelse av 0,4 gram hasj. (…) Han forklarte at politiet hadde spurt ham om han hadde narkotika på seg og han hadde da tatt frem nevnte hasj.»
For disse poster tilkommer tiltalte tilståelsesrabatt etter straffeloven § 59 annet ledd.
Tiltalte forklarte at han har vært rusmisbruker i 37 år. Han har i flere år brukt heroin. Han har forklart at han den senere tid har vært under metadonbehandling i LAR, men at han nå har avsluttet dette opplegget. Tiltalte har forklart om en bedring i sin livssituasjon. Etter lagmannsrettens vurdering foreligger imidlertid ikke noen rehabiliteringssituasjon, og tiltalte sliter fremdeles med et rusproblem.
Det bemerkes at tiltalte ved Stavanger tingretts tilståelsesdom av 05.09.2013 ble dømt til fengsel i 36 dager, samt en bot på kr 20 000, subsidiært fengsel i 36 dager, for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første til fjerde ledd og vegtrafikkloven § 31 første ledd første punktum, jf. straffeloven § 63 annet ledd. Forholdet gjaldt føring av moped 20.08.2012 under påvirkning av alkohol, diazepam, klonazepam og THC. Alkoholkonsentrasjonen var på 0,95 promille og konsentrasjonen av klonazepam tilsvarte en påvirkning på 1,2 promille. Gjerningstidspunktet – og tidspunktet for pådømmelsen – ligger i tid mellom den påankede dom og denne dommen. Tilståelsesdommen inneholder ingen henvisning til foreliggende sak eller problemstillinger knyttet til prinsippet i straffeloven § 64. Lagmannsretten kommer ikke nærmere inn på de problemstillinger som her kan reise seg, idet det uansett ikke kan ses at tilståelsedommen får noen betydning for reaksjonsfastsettelse her.
Tiltalte er i perioden 1979-2013 straffedømt 14 ganger; sist ved nevnte tilståelsesdom av 05.09.2013 som etter det opplyste er rettskraftig. Han ble ved Bergen tingretts dom av 26.10.2009 ilagt 45 timer samfunnsstraff med gjennomføringstid 120 dager, subsidiært 45 dager fengsel. Av Kriminalomsorgens brev av 17.08.2010 fremgår at straffen ikke er iverksatt grunnet de nye forhold og det er anmodet om at straffen omgjøres slik at den subsidiære fengselsstraffen fullbyrdes, jf. straffegjennomføringsloven § 59, jf. straffeloven § 28b. Under henvisning til at tiltalte har begått nye straffbare forhold før utløpet av gjennomføringstiden, finner lagmannsretten – som tingretten – at det nå bør avsies en samlet dom som omfatter den subsidiære fengselsstraffen på 45 dager fengsel, jf. straffeloven § 28b første ledd bokstav b og tredje ledd.
Ved reaksjonsfastsettelsen er straffeloven § 219 dominerende. Der vil bero på en samlet vurdering hvor en rekke momenter trekkes inn, jf Rt-2010-129 (18). Sentralt vil være hvor lenge krenkelsene har funnet sted, krenkelsenes karakter, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkninger. I forhold til straffeloven § 228 første ledd jf. § 232, vil mange av de samme momenter være relevante.
I skjerpende retning viser retten til at tiltalte 21.8.97 i Karmsund herredsrett ble dømt for trusler etter straffeloven § 227 mot C, som på dette tidspunkt var hans ektefelle. Ifølge dommen plasserte tiltalte nyttårsaften 1995 en ca 20 cm lang kniv i ektefellens ansikt, med knivseggen inn mot hennes venstre kinn og med spissen mot øyet, mens han uttalte at han skulle drepe henne, seg selv og datteren. Fornærmede har i tiden etter bodd på konfidensiell adresse av frykt for tiltalte frem til kontakt ble etablert igjen som det er nærmere redegjort for foran. Det bemerkes at kontakten ble etablert etter at tiltalte og fornærmede tilfeldigvis traff på hverandre som følge av at tiltalte gjennomførte samfunnsstraff i umiddelbar nærhet av fornærmedes arbeidsplass.
Tingretten uttaler følgende om straffutmålingen:
«Individualpreventive hensyn tilsier denne gang en streng straff. Videre viser retten til faktumbeskrivelsen ovenfor som viser at mor ble utsatt for svært grove trusler av en karakter som klart er egnet til å danne et «regime» av utrygghet og frykt for vold. Det er også skjerpende at begge episoder skjedde i nærvær av datteren; ved første episoden sov datteren i naborommet, ved den andre episoden ble også datteren utsatt for vold. Det er også opplyst at datteren har hatt opplevd somatiske og psykiske ettervirkninger i form av søvnvansker, mareritt og redusert appetitt. Ved straffutmålingen må retten se hen til den straffskjerpelse som har funnet sted for bl a overtredelse av straffeloven § 219 siden årtusenskiftet. Retten har imidlertid hensyntatt at siste episode er skjedd etter siste straffskjerpelse, jf f eks Rt-2009-1412, Rt-2010-1340 og Rt-2011-172.
Retten kan ikke se at det forhold at mor synes å ha gjenopptatt en viss kontakt med tiltalte kan tillegges nevneverdig vekt i formildende retning. Retten viser til at mors valg her fremstår som noe vanskelig å forstå tatt i betraktning hva tiltalte har utsatt henne og datteren for, og forholdet har åpenbart medført en tilleggsbelastning for datteren. (…)
Tiltalte har ikke erkjent forholdene i tiltalens punkt I og II, og ved sin forklaring langt på vei lagt skylden for at situasjonene oppsto på mor og datter. Begge de fornærmede har derfor opplevd en hovedforhandling hvor deres troverdighet har blitt trukket i tvil.
De straffbare forhold i tiltalens punkt I, II og IV var avsluttet 4.10.10. Etterforskningen fremstår ikke som svært komplisert og retten antar saken burde kunne vært klar for påtalebehandling våren 2011; etter det opplyste ble saken også sendt for påtalebehandling 11.3.11. Forholdet i tiltalens punkt III – begått i 8.3.11 – fremstår som raskt oppklart og retten kan ikke se at forholdet burde forsinke iretteføringen nevneverdig, alternativt kunne tiltalens punkt III ha vært fremmet for seg. Tiltalen ble først tatt ut 14.9.11 og saken sendt retten så sent som 30.11.11. Saken har delvis grunnet dommerbytte tatt noe tid i domstolen, og det var vanskelig å få finne en dato samtlige aktører kunne møte. Hovedforhandling skjedde således først 12.4.12. Retten kan ikke se at det foreligger brudd på EMK art 6 nr 1 i saken. Saksbehandlingen har likevel, uten at tiltalte kan bebreides nevneverdig, blitt så lang at retten mener det er rimelig at forholdet må tillegges noe vekt i formildende retning ved straffutmålingen.
For forholdet i tiltalens punkt IV får straffeloven § 63, 2. ledd anvendelse; for øvrig for straffeloven § 62, 1. ledd anvendelse.»
Lagmannsretten er enig i det som her uttales med følgende tilleggsbemerkninger:
Det som tingretten uttaler om at tiltalte har trukket de fornærmedes forklaringer i tvil, gjelder også i forhold til behandlingen i lagmannsretten. Han har heller ikke utvist noen anger. Derved har han etter lagmannsrettens syn bidratt til å opprettholde den personlige belastningen de fornærmede er påført. Dette gjelder særlig i forhold til datteren. Tiltalte har ved sin benektende og bagatelliserende holdning bidratt til å vedlikeholde datterens problemer og sårbarhet i forhold til ham.
Lagmannsretten bemerker at det etter tingrettens dom er gått ytterligere tid, over 1 år og 5 måneder, noe som er unormalt lenge. Hovedgrunnen til tidsforløpet er at en berammet ankeforhandling i april 2013 måtte utsettes på grunn av sykdomsforfall hos påtalemyndigheten. Tiltalte kan etter lagmannsrettens syn ikke bebreides tidsforløpet.
Lagmannsretten fastsetter straffen til fengsel i 1 år. Av sterke almenpreventive grunner, men også av individualpreventive grunner, må straffen i utgangspunktet være fullt ut ubetinget. Men på grunnlag av tidsforløpet, gjøres 6 måneder betinget med en prøvetid på 2 år. Til fradrag i den ubetingede del av straffen kommer 5 dager for utholdt varetekt, jf. straffeloven § 60 første ledd.
Erstatningskravet.
B har krevd oppreisning fastsatt i samsvar med tingrettens dom med kr 30 000.
Kravet er hjemlet i skadeserstatningsloven § 3-5 jf. § 3-3. Ved utmålingen skal retten etter bestemmelsen i § 3-5 første ledd finne frem til det beløp retten finner «rimelig» særlig hensyntatt «handlingens art, hvor langt tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omgangsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte».
Under henvisning til de momenter som fremgår av premissene foran, mener lagmannsretten at erstatningen samlet vurdert bør settes til kr 30 000.
Saksomkostnader.
Sakskostnader er ikke påstått nedlagt, og idømmes ikke.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, f. 0.0.1961, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd og straffeloven § 228 første ledd, jf. § 232, samt de forhold hvor skyldspørsmålet er avgjort ved Stavanger tingretts dom av 18.04.2012, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd og § 63 annet ledd, som samlet dom med subsidiær fengselsstraff ilagt ved Bergen tingretts dom av 26.10.2009, jf. straffeloven § 28b første ledd bokstav b, jf. tredje ledd, til fengsel i 1 – ett – år, hvor av 6 – seks – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år i medhold av straffeloven §§ 52 flg. Til fradrag i dommens ubetingede del går 5 – fem – dager for utholdt varetekt, jf. straffeloven § 60.
2. A betaler i oppreisning til B kr 30.000 -kronertrettitusen- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Les mer om bistandsadvokatordningen og erstatning etter familievold.

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!