Sist oppdatert 31. mai 2018 av Advokat Eirik Teigstad
En mann utsatte sine to sønner for vold i en periode på omtrent to år. Etter at familievolden ble anmeldt ble gjerningspersonen dømt til 10 måneder fengsel. Fornærmedes bistandsadvokat la ned erstatningskrav, fastsatt etter rettens skjønn. Erstatningssum ble satt til 60 000 kroner til hvert barn.
A ble ved tiltalebeslutning utferdiget av Troms og Finnmark statsadvokatembeter den 2. oktober 2012, satt under tiltale ved Nord-Troms tingrett for overtredelse av:
Straffeloven § 219 første ledd
for gjentatt å ha mishandlet, ved å ha øvet vold mot eller på annen måte ha krenket slektning i rett nedstigende linje
Grunnlag:
a)
I perioden fra 2008 til omkring årsskiftet 2011/2012 på bopel i X kommune, utøvde han ved flere anledninger vold mot sin sønn B f. 0.0.2004, ved at han tok tak i guttens nakke, ‘kastet’ ham inn på soverommet sitt, og slo ham i overkroppen.
b)
I perioden fra 2008 og til omkring årsskiftet 2011/2012 på bopel i X kommune, utøvde han ved flere anledninger vold mot sin sønn C f. 0.0.2001, ved at han tok tak i guttens nakke, ‘kastet’ ham inn på soverommet sitt, og slo ham i overkroppen.
Nord-Troms tingrett avsa 25. januar 2013 dom med slik slutning:
1. A, født 0.0.1961, dømmes for to overtredelser av straffeloven § 219 første ledd sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd til fengsel i 10 -ti- måneder.
2. A dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til B med 60 000 -sekstitusen- kroner.
3. A dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til C med 60 000 -sekstitusen- kroner.
A anket over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen og straffutmålingen for begge tiltalepostene.
Hålogaland lagmannsrett besluttet 17. april 2013 å henvise bevisanken til ankeforhandling. Tiltaltes begjæring om ny behandling av oppreisningskravene er også tatt til følge.
Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 9.-11. september 2013. Tiltalte møtte og ga forklaring. Det ble ført 17 vitner, hvorav fire ved avspilling av dommeravhør, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Tiltalebeslutningen er opprettholdt uendret for lagmannsretten.
Aktor nedla slik påstand:
A f. 0.0.1961, dømmes for to overtredelser av straffeloven § 219 første ledd sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd til fengsel i 10 måneder.
Bistandsadvokaten nedla slik påstand:
A dømmes til å betale oppreisning fastsatt etter rettens skjønn til fornærmede B og C. Beløpet forfaller til betaling to uker etter dommens forkynnelse med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
Forsvarer påsto tiltalte frifunnet, subsidiært ansett på mildeste måte.
Lagmannsretten bemerker:
A er 52 år og bosatt på Y. Han er separert fra D, og de har fire sønner sammen i alderen 9-16 år. Den eldste sønnen bor hos moren, mens de tre yngste bor i fosterhjem under barnevernets omsorg. A er fisker med eget fartøy, men har for tiden ingen inntekt, og mottar stønad til livsopphold. Han har anslått sin lønnsinntekt i 2012 til ca. 50 000 kroner.
Bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet:
Tiltalte bodde på nyåret 2012 på Z i X sammen med kona og deres fire sønner, E, født i 1997, F i 2000, C i 2001 og B i 2004. Tiltalte jobbet som fisker, og var hovedsaklig ukependler. Hans kone var hjemmeværende og alle guttene gikk på Z skole.
I januar 2012 sendte rektor ved Z skole bekymringsmelding til barneverntjenesten i X, blant annet basert på at de to yngste guttene til lærere hadde gitt uttrykk for at faren var voldelig mot dem. Meldingen medførte at barneverntjenesten den 30. januar 2012 anmeldte saken til politiet.
Det ble gjennomført dommeravhør av alle de fire sønnene på barnehuset i Tromsø den 14. mars 2012. Basert på forklaringene i avhørene fattet barneverntjenesten akuttvedtak om omsorgsovertakelse, og guttene ble plassert i institusjon og i beredskapshjem. Saken ble deretter undergitt etterforsking, og det ble den 2. april 2012 tatt ytterligere dommeravhør av guttene. Ved fylkesnemndas vedtak av 3. september 2012 overtok kommunen omsorgen for tiltaltes sønner. Vedtaket ble opprettholdt ved Nord-Troms tingretts behandling av barnevernssaken våren 2013, i alle fall for de tre yngste guttene. Det er opplyst at omsorgen for den eldste sønnen – E – er tilbakeført til D.
Tiltalte har for lagmannsretten forklart at han ved 2-3 anledninger har vært nødt til å gripe inn fysisk når de to yngste sønnene – C og B – har sloss seg i mellom. Dette har skjedd i huset hvor familien bodde på Z, og i situasjoner der de sto i fare for å skade hverandre dersom de fikk fortsette slossingen. Tiltaltes maktanvendelse besto da i å ta tak i klærne til den gutten som hadde startet, og med makt leie ham inn på rommet sitt, hvor han ble lagt i sengen. Tiltalte benektet å ha utøvet større kraft enn nødvendig for å få sønnene med seg, han benektet å ha båret dem inn på rommene sine eller slengt/kastet dem i senga, og han benekter for noen ganger å ha slått sønnene på kroppen.
Basert på den samlede bevisførsel finner lagmannsretten det bevist utover rimelig tvil at tiltalte forsettlig, gjentatt og over en lengre periode har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen overfor sønnene B og C.
Lagmannsrettens flertall – de tre lagdommerne og meddommerne Nordbakk og Andreassen – finner det bevist at tiltalte gjentatte ganger har tatt tak i guttenes klær, båret eller dratt dem inn på rommet sitt etter nakken, slengt dem ned i senga og slått dem i overkroppen og på armene. Mindretallet – meddommerne Wøhni og Nilsen – finner at det hefter rimelig tvil ved om tiltalte også slo guttene inne på rommet, men at hans måte å ta tak i dem på, dra dem inn på rommet og kaste dem i senga, utvilsomt overstiger den fysiske makt en forelder lovlig kan benytte overfor barn på C og Bs alder. En samlet lagmannsrett finner derfor at alle vilkår for domfellelse er til stede.
Lagmannsrettens bevisbedømmelse beror i hovedsak på C og Bs forklaringer i dommeravhørene, som støttes av de eldre brødrenes forklaringer, særlig i dommeravhørene av 2. april 2012. Forklaringene støttes videre av flere uttalelser guttene kom med til lærere ved skolen, som fra 2009 fra C og 2010 fra B, har hørt barna fortelle om voldsbruk fra farens side. Lærere opplevde også ved flere anledninger Cs redsel for at negative episoder skulle videreformidles fra skolen til foreldrene, med påfølgende redsel for at han ville bli straffet hjemme.
Om hva som fremkommer i dommeravhørene vises til tingrettens redegjørelse på side 4 annet til femte avsnitt, som lagmannsretten er enig i. Lagmannsretten er ikke enig med forsvareren i at det er Es første forklaring som må legges til grunn når det gjelder art og omfang av fysisk maktanvendelse fra farens side, og at sentrale deler av C og Bs forklaring må ses bort fra, blant annet på grunn av deres manglende begrepsforståelse og tvetydigheter i forklaringen.
Retten er enig i at Bs forklaringer på mange måter er usammenhengende, og at de preges av hans mangelfulle evne til å uttrykke seg verbalt. Når det gjelder det sentrale bevistemaet, er forklaringene likevel – og sett i sammenheng med bevisene for øvrig – av vesentlig betydning. Det er B selv som bringer på bane at faren tar ham i nakken, hiver ham på rommet og slår ham (utskriften side 6-7). At B synes å være usikker på hva han konkret skal legge i begrepet «juling», er ikke i seg selv egnet til å skape usikkerhet om det han faktisk forklarer av voldsanvendelse fra farens side.
Cs forklaring er sammenhengende og gir i hovedsak et bilde av en reflektert gutt, som ikke har et ønske om å stille faren eller resten av familien i et dårlig lys. Han forklarer gjentatte ganger om hvordan faren fysisk griper inn når han selv og lillebroren havner i konflikter, og det er han selv som på side 15 i utskriften bringer på bane at faren også slår dem. C viser flere steder i det første avhøret at han forstår en del begreper, blant annet knyttet til hva som er en konflikt (utskriften side 7) og hva det betyr å delta i skolesammenheng (utskriften side 12). At han på side 2 i utskriften benekter at faren har brukt «vold» i familien, relateres øverst på siden til at tiltalte har slått med hendene, og ikke brukt redskaper til å slå med. Utfra sammenhengen i forklaringen har denne misforståelsen ingen betydning for bevisbedømmelsen.
E stiller seg i første del av det første dommeravhøret fullstendig uforstående til mistanken om at faren skal ha utøvet vold mot guttene. Når han så får vite at de yngste brødrene har forklart at de blir slått, så bekrefter han dette på side 16 i utskriften, og forklarer at han ikke fortalte dette tidligere ut fra et ønske om å beskytte dem. Han sier imidlertid senere i samme avhør at det han vet er at de blir båret inn på rommene sine, og at han ikke har sett noen «tegn til slåing». I avhøret den 2. april 2012 sier E at C og B blir røsket, hevet eller båret inn på rommet sitt (utskriften side 5), men at han ikke har sett hva som skjer inne på rommet, siden faren går ut like etterpå (utskriften side 13). Samtidig sier han at han tror småbrødrene forklarer sannheten. Han sier videre at han innledningsvis i det første avhøret holdt tilbake opplysninger fordi han var usikker og redd (utskriften side 7), og at hvis han kunne endret på noe hjemme måtte det bli bruken av vold (utskriften side 14).
Det vises for øvrig til tingrettens redegjørelse for bevisene i saken, jf. side 5 til side 6 første avsnitt i dommen, som på alle sentrale punkter er dekkende også etter bevisførselen for lagmannsretten, og til tingrettens bevisbedømmelse, som lagmannsrettens flertall er enig i. Også lagmannsrettens mindretall stiller seg bak denne bevisbedømmelsen, dog med det unntak at disse dommerne ikke finner det bevist utover rimelig tvil at tiltalte slo guttene i kroppen. Mindretallet viser særlig til at det ikke finnes andre beviser for dette enn C og Bs egne utsagn.
Straffeloven § 219 rammer blant annet gjentatt voldsutøvelse overfor egne barn. De handlinger lagmannsretten har funnet bevist at tiltalte utførte overfor B og C må utvilsomt betegnes som vold i straffelovens forstand. Etter en endring i barneloven § 30 tredje ledd i 2010 fremgår at det er forbudt å utsette barn for vold, selv om dette gjøres av foreldrene som et ledd i oppdragelsen. Bakgrunnen for lovendringen var Høyesteretts dom i Rt-2005-1567, hvor det fremgikk at «lettere klaps» av barn i oppdragelsesøyemed ville kunne aksepteres. Selv om overtredelse av barnelovens bestemmelser ikke i seg selv er straffsanksjonert, må det anses klart at denne lovendringen også får betydning for tolkningen av straffelovens bestemmelser om vold. Det tilligger likevel foreldre å sette grenser for barn, og det er ikke i seg selv forbudt å bruke fysisk makt i tilfeller hvor dette er nødvendig, f.eks. for å avverge at barnet skader seg selv eller andre. Der situasjonen kan løses med lempeligere midler, vil det imidlertid ikke være anledning til dette. Det vises til Ot.prp.nr.22 (2008-2009) side 176-177.
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at tiltaltes voldsanvendelse overfor B og C hovedsakelig skjedde når de to guttene kom i konflikt med hverandre, og når faren ønsket å rydde opp. I situasjonen er det ingen tvil om at tiltaltes maktanvendelse var langt kraftigere enn det som fremsto som nødvendig overfor to relativt unge gutter, og at tiltaltes reaksjon, særlig sammenholdt med å slå guttene inne på rommene sine, klart bærer preg av avstraffelse. Overfor C har tiltalte også utøvet vold i forbindelse med at foreldrene fikk beskjeder fra skolen om konflikter og andre uheldige episoder som C hadde vært involvert i. Lagmannsrettens flertall – som beskrevet ovenfor – legger blant annet til grunn at tiltalte slo C i nakken eller i hode i forbindelse med at han før jul 2011 viste frem vurderingsboka fra skolen. Det vises til Ds forklaring om dette, samt forklaringen til lærer G, som samme kveld ble oppringt av tiltalte, foranlediget av kommentarene i vurderingsboka.
Det er ikke mulig nøyaktig å fastslå hvilket omfang voldsanvendelsen overfor guttene hadde, utover at det skjedde gjentatte ganger, for C i alle fall siden høsten 2009 og for B fra høsten 2010, da de første gang fortalte til lærere at faren var voldelig mot dem. For Cs del ble det etter hvert tydelig for kontaktlæreren at avstraffelsen var et mønster i hjemmet, og at C var engstelig for at hun skulle gi beskjeder hjem om uheldige episoder han var involvert i. Det fremgår tydelig gjennom dommeravhørene at begge guttene oppfattet tiltaltes voldsanvendelse som en integrert og alminnelig del av tilværelsen, og som C sier i dommeravhør, noe han er blitt vant til og som han takler. For lagmannsretten er det ingen tvil om at begge guttene levde med en redsel for, og en forventning om at volden ville gjenta seg, mens de eldste guttene synes å ha hatt bedre evne til å forutse og unngå å havne i situasjoner som faren ville reagere på. Særlig C var en gutt som ofte havnet i konflikter, og han var derfor særlig utsatt for farens voldsbruk.
Lagmannsretten legger til grunn at situasjoner med voldsbruk fra tiltaltes side raskt ble avsluttet etter at guttene var brakt inn på rommene sine, og selv om de begge i dommeravhør viser at faren slo med knyttet neve, at det noen ganger gjorde vondt og at de gråt, er det ikke grunnlag for å fastslå at tiltalte slo svært hardt. Verken guttene eller andre har rapportert om at de noen ganger fikk fysiske skadet av slagene, men dette får ingen betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet.
Konklusjonen blir at tiltalte dømmes for to overtredelser av straffeloven § 219 første ledd.
Straffutmåling:
Lagmannsretten legger til grunn at tiltaltes handlinger var motivert av et ønske om å lære guttene å høre etter hva som ble sagt og å oppføre seg ordentlig. Lagmannsretten legger til grunn at det i hjemmet var strenge regler på ulike områder, blant annet for kosthold, sosial kontakt og aktiviteter. Både lærere og de som etter hvert ble beredskapshjem for B og C har forklart at guttene var høflige og svært lydige, men også unormalt redd for å gjøre feil og svært engstelig for hvilke konsekvenser eventuelle feil kunne få. Hensett til arten og omfanget av de krenkelser tiltalen gjelder, og generell allmennkunnskap om de skadevirkninger vold fra omsorgspersoner kan medføre, kan tiltaltes motivasjon ikke tillegges vekt i formildende retning.
Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd ble ved lovendring i 2010 hevet fra 3 til 4 års fengsel. De handlinger denne saken gjelder er i hovedsak begått etter denne lovendringen. I Prop.97 L (2009-2010) side 32 legger departementet til grunn at lovendringen skulle medføre en økning av det generelle straffenivået, og det er fremhevet at det i alminnelighet skal svært mye til før overtredelser av § 219 overfor barn straffes med annet enn ubetinget fengsel. Tilsvarende fremgår av Rt-2012-1089 (avsnitt 25).
Fra tingrettens dom side 6 nest siste avsnitt flg. gjengis følgende om straffutmålingen, som lagmannsretten er enig i:
Straffutmålingen ved overtredelser av straffeloven § 219 beror på en samlet vurdering av en rekke momenter hvor de mest sentrale vil være hvor lenge krenkelsene har funnet sted, krenkelsenes karakter, hyppighet og skadepotensial samt de konkrete skader fornærmede er påført. Voldshandlingenes karakter er imidlertid ikke avgjørende ved straffvurderingen; det sentrale er i hvilken grad disse danner et mønster med den følge at fornærmede har levd i et regime preget av utrygghet og frykt for vold. Det vises til Rt-2010-129, særlig avsnitt (18) og (21).
Som det fremgår av Rt-2010-129 (avsnitt 24) må det utmåles en straff «som avspeiler den utrygghet og frykt for vold og annen krenkende adferd som de fornærmede har levd under i lengre tid, og med det skadepotensialet som er forbundet med dette».
Retten har lagt vekt på at barna, i tillegg til å ha blitt utsatt for vold, har levd i utrygghet, at de har vært vitne til vold mot sine søsken, at de ikke kunne verge seg mot voldsutøvelsen og at mishandlingen er utført av deres nærmeste omsorgspersoner. Handlingene har funnet sted i hjemmet og er begått av far som skal være en av deres nærmeste støttespillere og omsorgspersoner. Barna har over en lang periode mistet en trygghet som er helt avgjørende for en god barndom og en positiv utvikling.
Slik voldsbruk mot små barn kan medføre alvorlige og langvarige skadevirkninger. Det kan blant annet utløse angst og depresjon, psykosomatiske symptomer, konsentrasjonsvansker, forsinket utvikling og lærevansker, økt risiko for at barnet selv utvikler voldsatferd og at barnet får lavere sosial kompetanse. Det er således på det rene at tiltaltes handlinger hadde betydelig skadepotensial. Det er videre på det rene at både C og B sliter med lærevansker og språkproblemer.
Lagmannsretten er enig med tingretten i at straffen passende kan settes til fengsel i 10 måneder. Retten er imidlertid delt i synet på om en del av straffen – hensett til tiltaltes personlige forhold i dag – bør gjøres betinget.
Flertallet – lagdommer Haugestad og meddommerne Nordbakk, Wøhni og Nilsen – mener at det i straffutmålingen til en viss grad bør kunne tas hensyn til risikoen for at tiltalte faller helt utenfor arbeidslivet. Tiltaltes saksbehandler i NAV, H, har forklart at tiltalte da han kontaktet henne i desember 2012 var i en dyp personlig krise, uten arbeid, uten penger til livsopphold og uten annet sted å bo enn fiskebåten sin. NAV’s vurdering var at tiltaltes mest realistiske arbeidsmulighet var å komme i gang med fiske fra egen båt. Han hadde imidlertid ikke midler til vedlikehold og utrustning av båten. Tiltalte har nå fått ordnet med finansiering, og oppgir å ha gjeld på båten på ca. 1 million kroner. En lengre ubetinget fengselsstraff vil ifølge saksbehandler H være negativt med tanke på hans påbegynte reetablering i arbeidslivet. Blant annet tiltaltes lese- og skrivevansker medfører at det i praksis vil være vanskelig for ham å skaffe seg annet arbeid. Samlet sett har flertallet kommet til at det er forsvarlig å gjøre fire måneder av fengselsstraffen betinget.
Mindretallet – lagdommerne Mjølhus og Nylund og meddommer Andreassen – finner ikke grunnlag for å gjøre noen del av straffen betinget. De hensyn som begrunner en streng straffereaksjon ved mishandling i nære relasjoner – og særlig overfor barn – medfører at tiltaltes personlige forhold må komme i bakgrunnen. I tillegg bemerkes at tiltalte i sin forklaring opplyste at hans meget anstrengte økonomiske situasjon i vesentlig grad skyldes en tvist mellom ham og D, grunnet i at hun angivelig holder tilbake hans rettmessige del av salgsoppgjøret for deres felles bolig. Mindretallet anser det derfor som usannsynlig at en delvis betinget straff, slik flertallet stemmer for, i seg selv vil føre til at tiltalte evner å beholde fiskebåten. Under enhver omstendighet vil han etter endt soning kunne få hyre som fisker, slik han har hatt tidligere.
Konklusjonen blir at straffen – i tråd med flertallets syn – settes til fengsel i 10 måneder, hvorav 4 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 år, jf. straffeloven §§ 52-54.
Oppreisningskravene:
I henhold til skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b), jf. § 3-3, kan blant annet den som er utsatt for overgrep som beskrevet i straffeloven § 219 tilkjennes erstatning for «den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke økonomisk art» som handlingen har medført. Tiltalte er dømt for forsettlig overtredelse av straffeloven § 219, og det foreligger grunnlag for å tilkjenne oppreisning til begge barna.
Oppreisningserstatningen skal fastsettes etter en bred skjønnsmessig helhetsvurdering hvor blant annet handlingens objektive grovhet, skadevolders skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger skal tillegges vekt.
Under henvisning til de momenter som gjør seg gjeldende under straffutmålingen, er lagmannsretten enig med tingretten i at oppreisningen for begge de fornærmede bør settes til 60 000 kroner. Det er ikke grunnlag for å gjøre forskjell mellom de to fornærmede. Det vises til tingrettens merknader om dette, som lagmannsretten er enig i.
Saksomkostningsansvar
Hensett til tiltaltes inntektsforhold og at han står foran soning av fengselsstraff ilegges ikke saksomkostningsansvar, jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd, jf. § 436.
Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor knyttet til straffutmålingen, herunder omfanget av den straffbare handlingen.
Domsslutning:
1. A, født 0.0.1961, dømmes for to overtredelser av straffeloven § 219 første ledd, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til fengsel i 10 – ti – måneder, hvorav 4 – fire – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven §§ 52-54.
2. A dømmes til – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse – å betale oppreisningserstatning til B med 60.000 – sekstitusen – kroner.
3. A dømmes til – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse – å betale oppreisningserstatning til C med 60.000 – sekstitusen – kroner.
Les mer om voldsoffererstatning etter familievold eller kontakt en av våre bistandsadvokater i Oslo.
