Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble dømt til 4 år i fengsel for utuktig omgang med mindreårig stedatter. Fornærmede ble tilkjent 175 000 kroner i oppreisning. Gjentatte overgrep, etter Lagmannsrettens skjønn, ble vurdert som en grovere krenkelse enn ved enkeltstående voldtekt. Oppreisningen ble derfor satt høyere enn normen.
A er født 0.0.1965. Han er gift. Han jobber som IKT-konsulent, har en årlig inntekt på 450 000 kroner brutto, er uformuende og uten forsørgeransvar.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter 13. juni 2012 er A satt under tiltale for overtredelse av
I. Straffeloven § 195 første ledd, jf. annet ledd bokstav c
(slik bestemmelsen lød før lovendringen 11. august 2000 nr. 76)
for å ha hatt utuktig omgang med barn under 14 år, og handlingen er foretatt overfor barn under 10 år, og det har skjedd gjentatte overgrep.
Grunnlag:
En rekke ganger i perioden fra sommeren 1993 til 22. september 1998, blant annet på — i X i Y kommune, masturberte han B, født. 22. september 1984 og førte penis inn mellom kjønnsleppene og/eller lårene hennes. Ved minst to anledninger presset han penis mot hennes skjedeåpning.
II. Straffeloven § 196 første ledd
(slik bestemmelsen lød før lovendringen 11. august 2000 nr. 76)
for å ha hatt utuktig omgang med noen som er under 16 år
Grunnlag:
Flere ganger i perioden fra 23. september 1998 og til årsskiftet 1998/1999 blant annet på sted som nevnt i post I, masturberte han B, født 0.0.1984 og første penis inn mellom kjønnsleppene og/eller lårene hennes.
III. Straffeloven § 209
(slik bestemmelsen lød før lovendringen 11. august 2000 nr. 76)
for å ha hatt utuktig omgang med stebarn eller noen under 18 år som står under hans oppsikt.
Grunnlag:
I perioden fra sommeren 1993 til omkring årskiftet 1998/1999 på sted som nevnt under post I forholdt han seg der som nærmere beskrevet overfor sin stedatter B.
IV. Straffeloven § 197 første ledd (slik bestemmelsen lød før lovendringen 11. august 2000 nr. 76)
for å ha hatt utuktig omgjengelse med noen under 18 år som står under den skyldiges oppsikt.
Grunnlag:
I perioden fra årsskiftet 1997/1998 til årsskiftet 1998/1999 på sted som nevnt under post II, forholdt han seg som der nærmere beskrevet overfor B født 0.0.1984 mens han hadde tilsyn med henne og hun var under hans oppsikt.
Møtende aktor rettet under hovedforhandlinngen i tingretten lovhenvisningen i tiltalebeslutninges post I til straffeloven § 195 første ledd, jf. annet ledd.
Aktor rettet under ankeforhandlingen i lagmannsretten tidsbeskrivelsen i grunnlaget i post III og post IV til å gjelde «april 1997» i stedet for «årsskiftet 1998/1999».
Romsdal tingrett avsa 2. oktober 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1965, frifinnes for tiltalebeslutningens poster II og IV.
2. A dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd, jf. annet ledd (slik bestemmelsen lød før lovendring 11. august 2000) og straffeloven § 209 (slik bestemmelsen lød før lovendring 11. august 2000), sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til fengsel i 3 – tre – år og 6 – seks – måneder.
3. A dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen å betale 120 000 – etthundreogtyvetusen – kroner i oppreisningserstatning til B.
A anket 10. oktober 2012 dommen til Frostating lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende domsslutningen post 2 og 3, jf. tiltalens post I, III og V, som var de tiltaleposter han ble dømt for ved tingrettens dom. Han anket videre over lovanvendelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Påtalemyndigheten erklærte 26. oktober 2012 anke over de forhold A ble frifunnet for, tiltalens post II og IV. A krevde også overprøving av det sivile rettskrav.
Ved beslutning av 9. november 2012 henviste Frostating lagmannsrett ankene over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende samtlige poster i tiltalen. Begjæringen om fornyet behandling av det sivile rettskravet ble samtidig tatt til følge. Fornærmede, B, fremsatte 4. desember 2012 et eget krav om overprøving av de sivile rettskrav.
Ankeforhandling fant sted i Fylkeshuset i Molde 17. til 21. juni 2013. A møtte og avga forklaring. Han erkjente seg ikke skyldig etter tiltalebeslutningen. Det ble avhørt 14 vitner, deriblant fornærmede B (B). Det ble i tillegg avhørt ett vitne vedrørende det sivile rettskravet. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Lagretten ble stilt fire hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål som alle ble besvart bekreftende. Lagmannsretten la kjennelsen til grunn, jf. straffeprosessloven § 376c.
Ved lagrettens kjennelse, som lagmannsretten har lagt til grunn, ble A også dømt i samsvar med tiltalens post II og IV. Han ble frifunnet for disse forhold i tingretten.
Lagmannsretten, de tre fagdommerne, begrunner beslutningen om å legge lagrettens kjennelse til grunn vedrørende disse tiltaleposter, slik:
Tingretten har begrunnet frifinnelsen slik:
«Etter rettens vurdering er det ikke bevist ut over enhver rimelig tvil at den seksuelle omgangen også skjedde etter at fornærmede hadde fylt 14 år. Tiltalte må av den grunn frifinnes for forholdet nevnt i tiltalebeslutningen post II. Videre må tiltalte av samme grunn frifinnes for forholdet i tiltalebeslutningens post IV.»
Under ankeforhandlingen forklarte fornærmede B at overgrepene fortsatte så lenge A ga leksehjelp til henne. Hun understreket at A ikke ga henne noen leksehjelp slik som forutsatt, men i stedet begikk nye overgrep mot henne. Leksehjelpen varte frem til 16. desember 1988, og lagmannsretten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at overgrepene varte frem til denne dagen.
Aktor la ned slik påstand:
«A, født 0.0.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd, jf. annet ledd, straffeloven § 196 første ledd, straffeloven § 209 og straffeloven § 197 første ledd, slik de lød før lovendringen 11. august 2000 nr 76, jf. straffeloven § 62 første ledd til en straff av fengsel i 4 – fire – år.»
Forsvareren la ned slik påstand:
«A anses på mildeste måte.»
Lagmannsrettens bemerkninger:
Fornærmede B, som er født den 0.0.1984, er opprinnelig fra Q. A ble kjent med Bs mor, C (C), som tidligere het C, sommeren 1992 i forbindelse med en reise til Q. C hadde den gang tre barn. I tillegg til fornærmede var dette tvillingene D og E som er ca. 1 år eldre enn fornærmede. C var ikke i stand til fullt ut å ta seg av sine barn, og de bodde derfor i store perioder hos sin mormor og på internat.
A besøkte julen 1992 på ny C og hennes familie i Q. Den 8. juni 1993 kom C og hennes barn til Norge, og sommeren 1993 giftet A og C seg. Den nye familien bosatte seg i X i Y kommune. C fødte den 0.0.1993 hennes og As felles barn, F.
Lagmannsretten legger til grunn at B frem til hun flyttet til Norge hadde hatt en vanskelig barndom. Moren hadde, som nevnt, problem med å ivareta henne og hennes søsken på en forsvarlig måte. Hun var prostituert. Bs far misbrukte alkohol, og fornærmede opplevde flere ganger at faren var voldelig mot moren.
A og C ble den 21. april 1997 innvilget separasjon, og de ble formelt skilt den 9. juni 1998. Etter separasjonen overtok C boligen familien hadde bodd i, mens A flyttet til en leilighet i — 22 i X. A bor fortsatt i X, mens C nå er bosatt i Z. C har helt siden hun kom til Norge hatt psykiske problemer, noe som til tider gjorde det problematisk for henne å gi barna nødvendig omsorg. A var av den grunn sentral i barnas omsorg den tiden han var gift med C. Det er videre uomtvistet at A også etter skilsmissen hadde kontakt med Cs særkullsbarn, herunder B.
I april 2000 ble B plassert i fosterhjem hos G og hennes ektefelle, og bodde der frem til mai 2004.
B er i dag bosatt i XX kommune. Hun er samboer, og har sammen med samboeren et barn som er 4 år. I desember 2009 ble hun av sin fastlege henvist til DPS Follo. Hun ble videre henvist til Aker universitetssykehus, der hun i følge uttalelse av 20. august 2010 har fått stillet diagnosen PTSD F.43.1 – posttraumatisk stressyndrom. Hun har siden avsluttet behandlingen, men har frem til i dag hatt kontakt med det interkommunale Krise- og incestsenteret i Follo. Hun har her hatt tre kortvarige innleggelser i 2011, 2012 og 2013, og hatt regelmessige konsultasjoner i form av møter og telefonsamtaler.
Den 1. juli 2010 kontaktet fornærmede politiet og anmeldte tiltalte for seksuelle overgrep begått i hennes oppvekst.
Ved straffutmålingen legger retten følgende faktiske forhold til grunn som bevist ut over enhver rimelig tvil:
Lagmannsretten legger til grunn at de seksuelle overgrepene mot B startet sommeren 1993 kort tid etter at hun kom til Norge. Hun var da åtte år gammel. B ble henvist til innleggelse ved Sentralsykehuset i Møre og Romsdal 20. november 1993 etter et anfall som hun fikk i forbindelse med at hun badet i badekaret etter en lengre fjelltur i regi av skolen. B har forklart at anfallet skyldtes det seksuelle misbruket. Hun husker episoden spesielt godt, fordi A i forbindelse med anfallet ikke var bekymret over hennes helsetilstand, men sa til B at hun var så deilig da han så henne liggende naken på badet.
Misbruket varte etter at A og C ble separert 21. april 1997. I denne perioden var misbruket hovedsakelig knyttet til leksehjelp som A skulle gi B. I realiteten skjedde det ingen leksehjelp. I stedet ble B utsatt for utuktig omgang som beskrevet nedenfor.
B har uttalt at overgrepene kunne skje opp til to – tre ganger om dagen. For lagmannsretten har hun nyansert dette slik at dette er hennes opplevelse av det som skjedde, men at hun ikke kan utelukke at hun som barn har følt at overgrepene skjedde oftere enn det som faktisk var tilfelle. Lagmannsretten legger til grunn at overgrepene skjedde jevnlig, men med varierende hyppighet. Det dreier seg om et stort antall overgrep. Lagmannsretten legger til grunn som bevist at B har blitt utsatt for jevnlige overgrep, og at det ikke har vært langvarige opphør.
I starten førte A ved to anledninger penis mot Bs skjedeåpning, men trengte seg ikke inn. Dette gjentok seg ikke senere. Etter hvert dannet det seg et mønster i overgrepene der A masturberte B på klitoris til orgasme, mens han førte sin erigerte penis frem og tilbake mellom hennes lår. Til slutt onanerte han seg til utløsning, og fikk B til å sparke seg i testiklene ved utløsningen. B kunne under overgrepene føle lyst, noe hun i ettertid har slitt med skyldfølelse for.
Ved straffutmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i at det det dreier seg om et stort antall overgrep som pågikk fra B var åtte til hun var fjorten år. Det dreier seg om grov utuktig omgang der både A og B fikk orgasme. Det handlingsforløp som etter hvert dannet seg som et mønster, fremstår som et samleiesubstitutt for A.
Overgrepene skjedde overfor et svært sårbart barn, som allerede hadde opplevet en traumatisk oppvekst med en voldelig far og en mor som var prostituert. Da hun kom til Norge, hadde hun en forholdsvis beskjeden kontaktflate. Hennes mor hadde store psykiske problemer og hadde klare begrensninger som omsorgsperson. Foruten As mor, som B og søsknene var knyttet til, hadde hun ingen andre å vende seg til enn A. A var klar over dette.
I denne situasjonen utnyttet A B uten tanke for de skader han påførte henne. Han knyttet en følelsesmessig relasjon til henne ved å behandle henne bedre enn de øvrige søsken, ved å gi henne komplimenter, ved å uttrykke kjærlighet og ved å si at han ønsket å gifte seg med henne når hun ble voksen. Samtidig sa han ved minst en anledning at han var sikker på at hun ikke ville anmelde ham, fordi hun var så spesiell. Han kunne også true med å sørge for at hele familien ble sendt tilbake til Q.
I sum representerer As handlinger en massiv krenkelse av B både fysisk og psykisk.
Ved straffutmålingen har lagmannsretten tatt utgangspunkt i at det ikke er grunnlag for anvende de straffeskjerpelser som er kommet til etter at handlingene ble foretatt, men at domfelte må finne seg å bli bedømt etter en strengere målestokk. Dette må skje ved en gradvis justering av straffenivået. Lagmannsretten viser til Rt-2009-1412. As handlinger ligger langt tilbake i tid, og senere forhøyelse av straffenivået får derfor ikke fullt ut virkning for ham.
A har over lang tid slitt med relativt store fysiske og psykiske plager. Lagmannsretten finner ikke at dette kan få betydning for straffutmålingen i denne saken, der hensynet til almenprevensjon veier tungt.
Det har gått knapt tre år fra B innga anmeldelse til lagmannsrettens dom. Det kan synes som om saksbehandlingen på flere trinn har vært noe i overkant av det ideelle. Dette representer i sum en krenkelse av As krav på dom innen rimelig tid, men den kan ikke sies å være alvorlig. Lagmannsretten finner ikke at saksbehandlingen kan medføre reduksjon av straffen, jf. også Rt-2000-1886.
Ved straffeutmålingen kommer straffeloven § 62 første ledd til anvendelse.
Lagmannsretten er blitt stående ved at straffen passende kan settes til fengsel i fire år.
Det sivile erstatningskravet.
Bistandsadvokat Monica Lindbeck har på vegne av B gjort gjeldende at det er grunnlag for tilkjennelse av oppreisningserstatning, og at erstatningen på grunnlag av alvoret i de straffbare handlinger, skadene på B og skadepotensialet bør settes til kr 200 000. Hun nedla slik påstand:
«A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B fastsatt etter lagmannsrettens skjønn.»
Advokat Øyvind Panzer Iversen har på vegne av A akseptert at det er grunnlag for oppreisningserstatning, men har gjort gjeldende at den ikke bør settes høyere enn kr 120 000, som er det beløp som ble tilkjent av tingretten. Han nedla slik påstand:
«Krav om erstatning fastsettes etter rettens skjønn.»
Lagmannsretten bemerker:
De rettslige vilkår for å utmåle oppreisningserstatning er til stede, jf. skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3, og det er ikke tvilsomt at slik erstatning i dette tilfelle bør tilkjennes.
Ved utmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i den gjennomgang av rettspraksis som Høyesterett har foretatt i Rt-2011-769. Det fremgår her at normen for erstatning en voldtekt til samleie er kr 150 000. Det tas i økende grad hensyn til virkningen av den straffbare handling for offeret.
Ved utmåling av erstatning som følge av seksualkrenkelser overfor barn skal erstatningen settes individuelt. Det skal tas hensyn til at normene for erstatning ved drap og voldtekt til samleie nylig er høynet.
B har tatt betydelig skade av de straffbare handlinger. Hun er diagnostisert med PTSD, har konsentrasjonsproblemer, har ikke gjennomført utdanning og har inntil nylig vært ute av stand til å holde på de stillinger hun har fått. Hun har hatt store problemer med nære relasjoner, særlig knyttet til intime situasjoner og seksualitet. Hun beskrives nå gjennom behandling og samlivsforhold å ha gjort store fremskritt, og det synes også å fremgå av hennes forklaring i lagmannsretten.
Lagmannsretten finner at krenkelsen av B er grovere enn en enkeltstående voldtekt til samleie, og at skaden og skadepotensialet er like stort. Erstatningen settes til kr 175 000.
Erstatningsspørsmålet er avgjort av fagdommerne alene.
Saksomkostninger er ikke påstått og tilkjennes ikke.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
1. A, født 0.0.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd, jf. annet ledd, straffeloven § 196 første ledd, straffeloven § 209 og straffeloven § 197 første ledd, slik de lød før lovendringen 11. august 2000 nr. 76, jf. straffeloven § 62 første ledd til en straff av fengsel i 4 – fire – år
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen å betale 175.000 – etthundreogsyttifemtusen – kroner i oppreisningserstatning til B.
