Sist oppdatert 1. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble dømt til 1 år og 4 måneder i fengsel etter å ha blitt anmeldt for seksuell omgang med barn under 14 år. Mannen hadde ved flere anledninger befølt og hatt utuktig omgang med 10 år gammel niese. Oppreisning ble satt til 100 000 kroner etter felles påstand.
Statsadvokatene i Agder har 20. august 2012 satt A, født 0.0.1968, under tiltale ved Kristiansand tingrett for overtredelse av:
«Straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ
for å ha hatt seksuell omgang med barn under 14 år
Grunnlag:
Ved flere anledninger i tiden 2008 – 2009 i —veien 35 på X i Y, gned han en eller flere fingre frem og tilbake mot kjønnsorganet til B født 0.0.1998. »
Kristiansand tingrett avsa 9. oktober 2012 dom med slik domsslutning:
«1. A, født 0.0.1968, dømmes for
1- en – overtredelse av strl. § 195, 1.ledd 1.alt
Gjerningstidspunkt: 2008 – 2009
2. Straffen settes til: Fengsel i 1 år og 4 måneder.
3. A, født 0.0.1968, dømmes til å betale til B kr 75.000,-. Beløpet forfaller til betaling to uker etter at dommen er forkynt hvoretter det skal beregnes lovens forsinkelsesrente.
4. A, født 0.0.1968, idømmes sakskostnader med kr. 5.000,-.»
Tiltalte har anket dommen. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og avgjørelsen av sivile rettskrav og ble henvist til behandling ved lagmannsrettens beslutning 24. oktober 2012.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 19. til 21. mars 2013. Tiltalte møtte og erkjente seg ikke skyldig. Det ble avspilt dommeravhør av fornærmede. Om bevisføringen vises til rettsboken.
Skyldspørsmålet:
Lagretten ble forelagt ett hovedspørsmål etter tiltalen om overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ. Gjerningsbeskrivelsen var utformet som i tiltalen med den endring at det ble spurt om tiltalte «ved en eller flere anledninger» hadde seksuell omgang med fornærmede som beskrevet.
Lagretten besvarte spørsmålet med ja, og fagdommerne godtok kjennelsen. Etter straffeprosessloven § 40 første ledd skal det ikke gis noen begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet utover henvisningen til lagrettens svar. Det foreligger ikke slike helt spesielle momenter i saken som tilsier at fagdommerne etter Høyesteretts praksis skal begrunne sin avgjørelse om å godta lagrettens kjennelse. Tiltalte blir å dømme for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ.
Straffutmålingen:
Om tiltaltes personlige forhold bemerkes i korthet at han er 44 år gammel, separert, og har to voksne barn, født 1992 og 1994. Han er selvstendig næringsdrivende i byggebransjen.
Innenfor rammen av avgjørelsen av skyldspørsmålet gir lagmannsretten følgende beskrivelse av det straffbare forhold som grunnlag for straffutmålingen. For bevisbedømmelsen med hensyn til faktiske forhold av betydning for overtredelsens omfang, gjelder samme beviskrav som for skyldspørsmålet.
Tiltalte er fornærmedes onkel. Hennes far C er bror til tiltaltes ektefelle D. Tiltalte og D ble separert i 2011 etter at mistanken mot ham for seksuelle overgrep mot B kom opp.
Tiltaltes og fornærmedes familier er bosatt på X i Vest-Agder i umiddelbar nærhet av hverandre. B var i oppveksten ofte hjemme hos sin onkel og tante og var god venninne av sin kusine E. Bs foreldre ble skilt i 2003. Det er sagt at hun så på onkel og tantes hus som sitt tredje hjem.
Mistanken mot tiltalte kom opp i september 2011, da B fortalte om at hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep fra ham for to til tre års tid siden. Hun forklarte seg ved dommeravhør 19. oktober 2011. I dommeravhøret har hun forklart seg om seksuelle krenkelser fra tiltaltes side ved fire anledninger hvorav to tilfeller er seksuell omgang og iallfall ett av de øvrige tilfellene er seksuell handling. Tiltalte har under hele saken nektet å ha utført noen av disse handlingene.
Lagmannsretten finner bevist at tiltalte har begått overgrep i form av seksuell omgang med B ved to anledninger, mest sannsynlig høsten 2008 da hun var ti år gammel.
Overgrepene er begått slik hun har beskrevet i dommeravhøret da hun var på besøk hos ham. Den første gangen skulle hun overnatte der, mens tanten og kusinen var bortreist. Etter at hun hadde lagt seg, kom tiltalte inn iført T-skjorte og bokser. Han begynte å massere henne fra foten og oppover bena inntil han fikk hånden i skrittet hennes innenfor trusen. Der gned han henne med fingrene i kjønnsorganet. Dette pågikk over noe tid. Fornærmede har forklart at det gjorde vondt.
Den andre gangen var fornærmede blitt alene med tiltalte en stund mens de andre var ute. Også denne gang begynte det med massasje forskjellige steder på kroppen og endte med at han masturberte henne i skrittet på samme måte som første gang. Det opphørte brått da kusinen kom hjem.
Lagmannsretten bemerker at etter at saken ble kjent, har flere andre jenter, venninner av tiltaltes datter og datteren til et vennepar av tiltalte, fortalt om å ha blitt utsatt for seksuelt krenkende adferd fra tiltaltes side, og de har som vitner forklart seg om dette. Det dreier seg imidlertid ikke i noen av tilfellene om handlinger som etter det som er forklart har overskredet grensen for seksuell omgang.
Lagmannsrettens utgangspunkt ved straffutmålingen er at seksuelle overgrep mot barn hører til straffelovens mest graverende lovbrudd. Siktede dømmes for et lovbrudd med strafferamme på fengsel inntil ti år. Lovgiveren ga ved revisjonen av straffelovens regler om seksuallovbrudd i 2000 klart uttrykk for at reaksjonsnivået blant annet i saker som gjelder alvorlige overgrep mot barn, burde skjerpes. Allmennpreventive grunner veier tungt ved utmålingen av straff for alvorlige seksuallovbrudd, og det er klart at tiltalte må idømmes en lengre ubetinget fengselsstraff.
Tiltalte skal dømmes for lovbrudd som er begått før vedtakelsen av ny straffelov 19. juni 2009. I forarbeidene til loven forutsatte lovgiveren at straffene blant annet for alvorlige seksuallovbrudd burde skjerpes vesentlig. Loven er ikke trådt i kraft, men det som ble uttalt om et strengere straffenivå ble lagt til grunn ved en endring i vår nåværende straffelov 25. juni 2010.
Om utmålingen av straff for lovbrudd begått før vedtakelsen av ny straffelov 19. juni 2009 har Høyesterett i storkammer i dom 13. juni 2009 i Rt-2009-1412 gitt uttrykk for viktige retningslinjer. I avsnitt 26-29 uttaler førstvoterende:
«Når domstolene utmåler straff, er utgangspunktet at saken bedømmes ut fra forholdene slik de fortoner seg på domstidspunktet. Retten kan for eksempel ta hensyn til etterfølgende forhold knyttet til domfeltes person og livsførsel, som kan ha negativ betydning for ham ved straffutmålingen.
Vår sak gjelder et rettsområde hvor domstolene over tid gradvis har skjerpet straffene. Dette har blant annet skjedd ut fra økende kunnskap om de langvarige skadevirkninger som seksuelle overgrep mot barn kan ha. Det er nivået slik det fremstår på domstidspunktet som da er det aktuelle. Har nivået blitt skjerpet i den tiden som har gått siden gjerningstidspunktet, må domfelte finne seg i å bli bedømt etter denne strengere målestokk.
En straffskjerpelse som gjøres ut fra forhold knyttet til tiden etter gjerningstidspunktet, vil alltid ha i seg et moment av tilbakevirkning. Dette er likevel en tilbakevirkning som rettslig sett er akseptabel. Men det er grunn til å understreke at domstolene i slike tilfeller, nettopp ut fra behovet for å dempe tilbakevirkningen, vil foreta en gradvis justering av straffenivået, jf. Rt-1994-1552.
Det er ingen enestående situasjon at domstolene ved en straffutmåling vurderer betydningen av forarbeidene til en etterfølgende lov som skjerper straffenivået. I Rt-1990-271 bemerket Høyesterett at «de reelle hensyn som ligger bak lovendringen, gjør seg gjeldende også i en sak som denne når man skal fastsette straffen på grunnlag av de regler som gjaldt tidligere. Det samme ble uttalt i Rt-1991-199 og da med henvisning til dommen fra 1990. Begge avgjørelsene gjaldt straffeloven § 229.»
Lagmannsretten legger disse forutsetningene til grunn for reaksjonsfastsettelsen.
Når det gjelder straffenivået i den foreliggende sak, må derfor det riktige være å ta utgangspunkt i dagens straffenivå, slik det kommer til uttrykk i rettspraksis fra de senere år. Det er tale om et nivå som gradvis har beveget seg i retning av strengere straff. Høyesterett uttalte i storkammerdommen avsnitt 34 at denne utviklingen bør fortsette. Av denne grunn vil dommer fra noen år tilbake måtte tillegges begrenset vekt.
Ved utmålingen av straff i henhold til disse generelle retningslinjene legger lagmannsretten vekt på at det knytter seg flere skjerpende omstendigheter til lovbruddet. Det dreier seg om seksuell omgang ved to anledninger, begått mot en jente på ti år av en nær slektning fornærmede hadde særlig tillit til. Tiltalte har ved å nekte seg skyldig og ved å anke tingrettens dom til tross for at bevisene mot ham var svært sterke, utsatt fornærmede for risikoen for ikke å bli trodd, og for den tilleggsbelastning at saken måtte behandles på ny i lagmannsretten. Fornærmede ga forklaring ved dommeravhør, men var til stede under hele ankeforhandlingen, etter det som ble opplyst fordi hun håper dette skal hjelpe henne med å legge det hun har vært utsatt for bak seg.
Aktor har nedlagt påstand om straff av fengsel i ett år og fire måneder. Dette er samme reaksjon som ble idømt i tingretten i henhold til aktors påstand der. Lagmannsretten finner at denne straffen ikke er for streng, men at det ikke er tilstrekkelig grunn til å skjerpe straffen ytterligere. Det er vanskelig å finne helt sammenlignbare saker, og avgjørelsene i andre saker gir ikke noe entydig bilde. Lagmannsretten har ved utmålingen blant annet sett hen til Rt-2007-504.
Lagmannsretten legger liten vekt på enkeltstående dommer av andre lagmannsretter partene finner frem til, selv om det finnes eksempler på at det har vært idømt mildere straffer for mer alvorlige seksuallovbrudd. Det er grunnlag for å trekke den slutning, basert på en serie avgjørelser, at Agder lagmannsrett de senere årene innenfor de rammer som følger av Høyesteretts praksis, har fulgt en streng linje i saker om alvorlige seksuallovbrudd mot barn.
Saksomkostninger:
Hovedregelen når tiltalte domfelles, er at han skal pålegges å erstatte staten nødvendige omkostninger ved saken. Ved fastsetting av saksomkostninger regnes ikke med utgifter til medlemmer av retten eller tjenestemenn ved domstolen, eller utgifter til rettslokale, jf. straffeprosessloven § 436.
I dette tilfelle har tiltalte god økonomi. I tingretten oppga han en inntekt på kr 640 000 og en nettoformue på kr 1 500 000 i 2011. Selv om soningen av fengselsstraffen forventes å ha en betydelig negativ virkning for hans økonomi, og han som det fremgår nedenfor dømmes til å betale oppreisning til fornærmede med kr 100 000, har han evne til å betale saksomkostninger av et visst omfang. I tingretten ble han dømt til å betale 5 000 kroner. Dette beløpet er lavt. Anken til lagmannsretten var ufundert og medførte vesentlige meromkostninger. Lagmannsretten er kommet til at samlede saksomkostninger til det offentlige for tingretten og lagmannsretten bør fastsettes til kr 30 000.
Sivile rettskrav:
Forsvareren og bistandsadvokaten har nedlagt felles påstand om at tiltalte skal dømmes til å betale fornærmede oppreisning med kr 100 000. Det avsies dom i samsvar med den felles påstand.
Dommen er enstemmig. Avgjørelsen av det sivile rettskrav er truffet av fagdommerne.
Domsslutning
1. A, født 0.0.1968, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ til fengsel i 1 – ett – år og 4 – fire – måneder.
2. I saksomkostninger til det offentlige for tingretten og lagmannsretten betaler han 30.000 – trettitusen – kroner.
3. A dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen å betale 100.000 – etthundretusen – kroner i oppreisning til B.
Les mer om voldsoffererstatning etter seksuelle overgrep.
