fbpx

LF-2012-99156: Oppreisning etter seksuell handling mot mindreårig

Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad

En mann ble frikjent for seksuell handling mot mindreårig, men Lagmannsretten kom til at det forelå sannsynlighetsovervekt for at et seksuelt overgrep fant sted. Fornærmede ble derfor tilkjent oppreisning på 30 000 kroner.

 

A er født 0.0.1951 og bor i X, 0000 Y. Han er gift og uten forsørgelsesplikter. Han er for tiden arbeidsledig, og mottar ledighetstrygd med kr 12 600 pr. måned brutto.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter den 7. mars 2012, er han satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett for overtredelse av:

Straffeloven § 200 annet ledd første punktum

for å ha foretatt seksuell handling med barn under 16 år

Grunnlag:

I månedsskiftet juni/juli 2009 i Z kirke i XX i —, befølte han B født 0.0.1995 på innsiden av låret. Videre dro han ned benklærne til B og befølte B oppover låret og på penis.

Romsdal tingrett avsa 14. mai 2012 dom med slik slutning:
1. A, født 0.0.1951, dømmes for overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd første punktum til fengsel i 6 – seks – måneder. Varetekt kommer til fradrag med 2 – to – dager.
2. A dømmes til å betale oppreisning til B med 30 000 – trettitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen her, og med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
3. A betaler saksomkostninger til det offentlige med 1500 – femtenhundre – kroner.

A har anket tingrettens dom til Frostating lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Han har også begjært ny behandling av spørsmålet om oppreisningserstatning. Frostating lagmannsrett har den 22. juni 2012 henvist anken over bevisvurderingen under skyldspørsmålet til ankeforhandling.

Ankeforhandling har vært holdt i Molde 10. og 11. desember 2012. Tiltalte møtte med advokat Øyvind Panzer Iversen som forsvarer. Som aktor møtte politiadvokat Laura Havdal, mens advokat Morten A. Lunde møtte som bistandsadvokat for fornærmede B. Retten hørte forklaringer fra tiltalte og fra fornærmede og 8 andre vitner. Det var for øvrig slik bevisførsel som rettsboken viser.

Aktor har nedlagt påstand om at tiltalte dømmes etter tiltalen til fengsel i seks måneder. Bistandsadvokaten har nedlagt påstand om at tiltalte dømmes til å betale oppreisningserstatning begrenset oppad til kr 30 000. Forsvareren har nedlagt påstand om at A frifinnes for så vel straff som erstatningsansvar.

Lagmannsretten bemerker:

Tingretten fant følgende forhold bevist:

«B (heretter «fornærmede») og hans familie flyttet til Norge i begynnelsen av 2008. De bodde først i XY i — kommune, men flyttet til X i Y i begynnelsen av 2009, også beliggende i — kommune.

Familien kjente ingen i Y da de ankom X i begynnelsen av 2009, men ifølge fornærmede ble de på tross av dette, samt begrensede språkkunnskaper, tatt godt imot da de ankom bygda. De ble blant annet invitert på kaffe og kaker hjemme hos tiltalte og hans kone. Tiltalte bodde cirka 20 meter unna fornærmede og hans familie, og arbeidet som kirketjener blant annet i Z kirke.

Fornærmede ble i etterkant av kaffebesøket flere ganger invitert hjem til tiltalte for å spille sjakk, samt at tiltalte viste ham skogen og traktoren sin. Det var også tale om transport til skolen og tur til Trollstigen, samt småturer til Åndalsnes.

Ifølge fornærmede var han sammen med tiltalte omkring to dager i uken, og det utviklet seg et vennskapsforhold dem imellom utover våren 2009.

I juni/juli 2009 skulle tiltalte hente en traktor som hadde vært til reparasjon i Z, og fornærmede ble invitert med for å hente denne. Fornærmede var på dette tidspunktet 14 år, noe tiltalte har forklart at han visste ettersom fornærmede var konfirmant.

En god venn av tiltalte kjørte dem til Z og satte dem av. Det var meningen at de skulle kjøre tilbake til X med tiltaltes traktor.

Etter at de hadde hentet traktoren inviterte tiltalte fornærmede til å bli med inn i Z kirke for å besiktige klokketårnet. Tiltalte hadde med seg nøkler til kirken, som han hadde i kraft av sin stilling som kirketjener. De gikk deretter inn i kirken og opp i klokketårnet.»

Fornærmedes forklaring for tingretten er i den påankede dom beskrevet slik:

«Fornærmede har forklart at tiltalte ba ham kikke ut av et vindu oppe i klokketårnet i kirken, hvorpå tiltalte presset ham opp mot veggen med én hånd samtidig som han førte den andre hånden opp mellom bena hans og i skrittet. Tiltalte dro deretter ned fornærmedes bukser, joggebukse uten snøring, og underbuksen. Ifølge fornærmede berørte tiltalte hans penis både over og under klærne samtidig som han pustet tungt, og da tiltalte forsøkte å gripe rundt fornærmedes penis ropte han at tiltalte skulle komme seg unna samtidig som han fikk skubbet og sparket seg løs. Han løp mot trappen ned fra klokketårnet, men hadde vanskeligheter med å bevege seg som følge av at buksene hans var nede på knærne. Som følge av dette delvis falt han ned trappen og løp til et lite hus som lå like ved kirken som han gjemte seg bak.»

Tiltaltes forklaring for tingretten er gjengitt slik:

«Tiltalte har erkjent turen til Z og klokketårnet i Z kirke sommeren 2009, men har forklart at overgrepet er oppspinn og fantasi. Ifølge tiltalte satt fornærmede med på traktoren hjem til X etter turen til Z kirke, samt at de var innom en rasteplass og spiste is på veien hjem.»

Om sin bevisvurdering uttaler tingretten:

«Det avgjørende spørsmålet i saken her er således hvilken forklaring som skal legges til grunn for avgjørelsen, tiltaltes eller fornærmedes.

Etter en samlet vurdering fester retten lit til fornærmedes forklaring, legger denne til grunn for avgjørelsen, og finner det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte har handlet overensstemmende med grunnlaget for tiltalen.»

Også for lagmannsretten er det helt sentralt for avgjørelsen hvilken bevisvekt de to forklaringer kan tillegges.

Fornærmede har i lagmannsretten opprettholdt sin forklaring uendret.

Tiltalte har med hensyn til hendelsen beskrevet i tiltalebeslutningen forklart seg som i tingretten. Han har imidlertid i lagmannsretten forklart at han ved en annen anledning hadde seksuell omgang med fornærmedes bror C i Z kirke. Han har forklart at det var C som tok initiativet til handlingen. I tingretten benektet han at noen slik omgang hadde funnet sted.

For øvrig står saken bevismessig i tilnærmet samme stilling som for tingretten.

Det er ingen øyenvitner til hendelsen tiltalen gjelder. Det er heller ikke hørt forklaringer som er egnet til å belyse hendelsen. De vitner som har forklart seg for lagmannsretten har avgitt forklaringer som har tatt sikte på å belyse troverdigheten av tiltaltes og fornærmedes forklaringer, men har ikke for øvrig forklart noe som kan belyse selve hendelsen.

Det blir etter dette også for lagmannsretten spørsmål om fornærmedes forklaring kan legges til grunn som bevis for domfellelse. Det er på det rene at en forklaring fra en fornærmet kan være tilstrekkelig bevis for domfellelse i en straffesak. Således uttaler Høyesteretts ankeutvalg i avgjørelse i sak HR-2011-2037-U i premiss (14) og (15):

(14)

Av lagmannsrettens omfattende vurderinger fremgår at flertallet har lagt avgjørende vekt på fornærmedes forklaring om hendelsesforløpet i saken. Om kvaliteten på hennes forklaring heter det:

« Hennes forklaring er entydig og klar, og fullt ut forenlig med alle de omstendighetene som omgir sakens hovedproblemstilling, det vil si med unntak av tiltaltes forklaring som lagmannsrettens flertall finner å bære preg av bortforklaringer. »

(15)

Ankeutvalget finner det etter dette klart at lagmannsrettens domfellelse bygger på en troverdighetsvurdering som ikke har etterlatt tvil, og at lagmannsretten har funnet det bevist at tiltalte handlet forsettlig. Følgelig er det anvendt et riktig beviskrav når tiltalte er funnet skyldig i forsettlig overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd første punktum.

Lagmannsretten har ved avgjørelsen delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, som består av rettens leder, tingrettsdommer Collin-Hansen og meddommerne Målfrid Larsen, Reidun Sandanger og Roar Magne Seth har funnet at påtalemyndighetens strenge bevisbyrde ikke er oppfylt. Flertallet finner at det hefter slik usikkerhet med hensyn til fornærmedes forklaring at den ikke kan legges til grunn for en avgjørelse om straff.

Det er på det rene at fornærmede holdt inne med sine opplysninger i ca. to år etter tidspunktet for hendelsen i tiltalen, og at han på spørsmål fra sin far om det hadde hendt ham noe liknende som broren C, hadde svart benektende.

Vitnet D var fornærmedes kontaktlærer ved — vg. skole. Vitnet E var rådgiver ved skolen. Begge har forklart at fornærmede da han kom som elev ved skolen i august 2011 fortalte at han hadde en halvsøster som ble drept på Utøya den 22. juli samme år. Dette fikk de etter undersøkelser ikke til å stemme, og det viste seg at historien var usann. Han fortalte også at hans foreldre var på ferie i Spania, og at moren var kommet til skade der. Også dette viste seg å være usant, da foreldrene oppholdt seg hjemme i Y, og ingen av dem var kommet til skade.

Vitnene D og E har videre forklart at de en kveld fikk oppringning fra internatet der B bodde. Det ble fortalt at B satt i gangen og gråt. De hadde da en samtale med ham. B var sterkt nedfor.

Vitnet E har forklart at hun var alene med B i en kortere periode, anslagsvis fem minutter. B forklarte da gråtende og fortsatt litt usammenhengende om den hendelse tiltalen gjelder. Kort etter kom vitnet D tilbake, og B gjentok da fortellingen i noe roligere former. Han forklarte at han ikke hadde villet komme frem med disse opplysningene tidligere, da familien, og særlig faren, allerede hadde store belastninger, bl.a. ved farens arbeidsledighet og tiltaltes overgrep mot broren C. Nå var imidlertid presset blitt for stort.

Vitnene E og D dro neste dag sammen med B til familien i Y. Her fortalte B (på tysk) til sine foreldre at han «hadde vært utsatt for det samme som C». Faren reagerte med å gråte, men moren ble sint og forlot rommet.

D og E har beskrevet hjemmet i Y som et hjem som tydelig hadde problemer både sosialt og økonomisk.

D sendte en bekymringsmelding til barnevernet.

Lagmannsrettens flertall legger etter dette til grunn at B da han første gang fremkom med opplysninger om at tiltalte hadde begått overgrep mot ham var en ung gutt i en alvorlig krise. Denne krise kan ha sammenheng med at han over lang tid har gått og båret på opplysningene om overgrep fra tiltalte, men det er åpenbart at det også var andre forhold som kan ha gitt årsak til krisen. Familiens situasjon var som nevnt vanskelig. B var for få år siden kommet fra Tyskland, var fremmed i Norge og befant seg nå som ny elev på et internat borte fra foreldrene. Også broren Cs opplysning om at han hadde vært utsatt for overgrep fra tiltalte kan ha vært en belastning som bidro til den krise B befant seg i.

Flertallet kan for sin del ikke se bort fra at de to usanne historier om halvsøsteren på Utøya og foreldrenes ferie i Spania er begrunnet av et ønske om oppmerksomhet, nærmest som et rop om hjelp. B har i retten forklart at han diktet opp historien om foreldrene for å kunne komme frem med opplysningene om tiltaltes overgrep. Det kan derfor heller ikke etter flertallets syn ses helt bort fra at også beretningen om tiltaltes overgrep mot B selv var utslag av det samme, og at han da har brukt den episode broren hadde vært utsatt for som modell, og at det har skjedd en form for internalisering hos B.

Dersom B opplysninger var uriktige da de første gang fremkom er det av mindre betydning bevismessig at han senere har fastholdt dem.

Flertallet nevner også at vitnet D da B fremkom med opplysningene ikke følte seg sikker på at de var sanne.

Lagmannsrettens flertall finner på bakgrunn av det som ovenfor er nevnt at det hefter noen usikkerhet med hensyn til om B forklaring er riktig. Forklaringen har derfor etter flertallets syn ikke slik bevisvekt at den kan danne grunnlag for å straffedømme A. Flertallet finner ikke å kunne se bort fra som en reell praktisk mulighet at tiltales forklaring om at det ikke ble foretatt noen handling av seksuell art som beskrevet i tiltalen er riktig. Det bemerkes dog at grensen mellom den rimelige og fornuftige tvil som skal føre til frifinnelse og den rent teoretiske tvil kan være vanskelig å trekke, og at saken bevismessig ikke befinner seg langt unna denne grensen.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Forsnes og meddommer Settemsdal vurderer de to forklaringers troverdighet annerledes enn flertallet, og finner at B forklaring må legges til grunn som tilstrekkelig bevis, og mindretallet anser det derfor bevist utenfor enhver rimelig tvil at tiltalte er skyldig etter tiltalen.

Etter dette blir A å frifinne for aktors påstand om straff.

Det er imidlertid på det rene at det vil kunne gis dom for oppreisningserstatning på grunn av en straffbar handling selv om gjerningsmannen er frifunnet for straff. Der oppreisningsansvaret baserer seg på et belastende faktum er imidlertid beviskravet strengere enn den alminnelige bevisovervekt som normalt kreves i sivilretten. Det beviskrav som må oppfylles i et slikt tilfelle har vært betegnet som et krav om «klar sannsynlighetsovervekt» uten at det synes å ha fremkommet noen nærmere angivelse av kravet til bevisenes styrke. Det vises for så vidt til Rt-2005-1322.

Det er ikke noe til hinder for at det i den samme dom som frifinner for straff kan gis dom for oppreisningserstatning, jf Rt-1999-363 og Rt-2005-334. Det er videre på det rene at heller ikke bestemmelsen i EMK art. 6 nr. 2 er til hinder for dette, men at denne krever at domsgrunnene utformes slik at det ikke etterlater noen tvil om at tiltalte i dommen er frifunnet for straff, jf bl.a Rt-2009-1456.

Advokat Morten A. Lunde har på vegne av B i det vesentlige anført at det uansett utfallet av straffesaken må anses å foreligge en klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått overgrep mot B, og at overgrepet er av en art som rammes av straffeloven § 200 tredje ledd. Oppreisning kan da idømmes uansett følgene av handlingen, jf skadeserstatningsloven § 3-5 bokstav b) jf § 3-3.

Uansett kommer bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-5 a) til anvendelse, idet det er voldt skade på B.

Det er anført at så vel fysisk som psykisk skade kan danne grunnlag for oppreisningserstatning. Det er ikke krav om at skaden er uopprettelig eller varig.

Det må anses på det rene at B som følge av As handlinger har lidd skade. B har hatt betydelige psykiske problemer som følge av handlingen. Det vises for så vidt til vitnene E og Ds forklaringer og til at B har vært til behandling hos psykolog.

Det er anført at oppreisningserstatningen bør fastsettes til det beløp tingretten kom fram til.

Advokat Øyvind Panzer Iversen har på vegne av A i det vesentlige anført at bevisene i saken ikke er slik at det foreligger «klar sannsynlighetsovervekt» for at A har begått den handling tiltalen gjelder, og at han derfor må frifinnes også for kravet om oppreisning.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsrettens flertall har, slik som redegjort for ovenfor, ikke funnet det bevist utenfor rimelig tvil at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen. Det strafferettslige krav til bevisovervekt er ikke oppfylt, og A er derfor frifunnet for straff. Lagmannsretten finner imidlertid enstemmig at det bevismessig foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at han har begått den beskrevne handling.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noen klar sannsynlighetsovervekt for at As handling rammes av straffeloven § 200 tredje ledd. Bestemmelsen skadeserstatningsloven § 3-5 b) jf § 3-3 kan derfor ikke gi hjemmel for erstatning.

Det blir derfor spørsmål om bestemmelsen i loven § 3-5 a) kan komme til anvendelse.

Tingretten uttaler i sin dom følgende med hensyn til om vilkårene for oppreisning etter § 3-5 a) er oppfylt.

«I henhold til skadeserstatningsloven § 3-5 bokstav a kan slik erstatning idømmes den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på person.

Problemstillingen blir etter dette om slik skade er voldt fornærmede ved overgrepet i saken her.

Fornærmede har forklart at han har slitt med søvnproblem, mareritt, angst og selvmordstanker etter ovennevnte hendelse. Han har også hatt mye fravær fra skolen. Han har videre vært i kontakt med psykolog som følge av overgrepet.

Retten legger fornærmedes forklaring til grunn for avgjørelsen, og finner at det i saken her er voldt slik skade som berettiger oppreisningserstatning.

Ut i fra den voldte tort og smerte, samt hensett til nivået i sammenlignbar rettspraksis, finner retten at oppreisningserstatningen passende settes til 30 000 kroner.»

Lagmannsretten ser med hensyn til om vilkårene for erstatning etter § 3-5 a er tilstede saken på samme måte som tingretten, og viser til dennes begrunnelse. Lagmannsretten er også enig i tingrettens utmåling, og viser forsåvidt bl.a. til avgjørelser i LF-2011-56594 og LA-2010-158829, som begge gjelder saker som finnes sammenlignbare.

Etter det utfall avgjørelsen om straff har fått er det ikke grunnlag for å ilegge saksomkostninger.

Domsslutning
1. A frifinnes for tiltalen av 7. mars 2012.
2. A dømmes til å betale oppreisning til B med 30.000 – tretti tusen – kroner innen 2 -to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av renter etter lov om forsinket betaling fra forfall og til betaling skjer.
3. Ansvar for saksomkostninger ilegges ikke

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!