fbpx

LB-2012-124995: Oppreisning etter mishandling av egne barn

Sist oppdatert 1. mai 2015 av Advokat Eirik Teigstad

Det ble levert anmeldelse da det kom frem at foreldrene benyttet fysisk avstraffelse i oppdragelsen. Familieforholdet var preget av vold og trusler. Barnas bistandsadvokat la ned påstand om erstatningskrav. Foreldrene ble dømt til 6 måneders fengsel, samt til å betale hver av barna 40 000 kroner i oppreisning. 

 

Saken gjelder straffutmåling ved domfellelse for mishandling i nære relasjoner, jf. straffeloven § 219 første ledd. Hovedspørsmålene er hva som er utøvd av vold og i hvilket omfang, herunder hvilken tidsperiode, og hvilket straffenivå som er det riktige hensett til de straffeskjerpelser som har funnet sted i det tidsrom tiltalen omfatter.
Sakens bakgrunn:
Oslo statsadvokatembeter tok 5. mars 2012 ut tiltale mot A, født 0.0.1965, og B, født 0.0.1956, for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd for mishandling i nære relasjoner.
Tiltalebeslutningen har følgende ordlyd:

Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin slektning i rett nedstigende linje.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
a)
I perioden fra ca 2007 til begynnelsen av februar 2011 i –veien 0 i X ble C f. 0.0.2001 mishandlet ved at hun gjentatte ganger i ovennevnte periode ble øvet vold mot, truet med vold ord eller handling og krenket på annen måte, blant annet slik:
1. ved flere anledninger ble hun gitt flere slag ulike steder på kroppen, herunder flere ganger ved bruk av en trepinne og/eller en metall-linjal.
2. ved flere anledninger ble hun truet med en stekespade, en linjal og/eller andre gjenstander og ble fortalt at hun ville bli slått med denne om hun bråket.
3. ved flere anledninger ble hun tvunget til å stå i en bestemt ubehagelig sittestilling.
4. ved en anledning ble en skje som var varmet opp på komfyren ført mot kneet hennes.
5. ved en anledning ble en metall-linjal eller lignende som var varmet opp på komfyren ført mot kneet hennes.
6. ved en anledning ble hun slått over øyet med en kosteskaftet til en metallkost.
7. ved en anledning ble hun stukket med en blyant/penn på låret som punkterte huden.
8. ved en anledning ble hun tvunget til å stå utenfor huset i en halvtime vinterstid kun iført pysjamas.
9. ved flere anledninger var hun vitne til mishandling mot sin bror D f. 0.0.2002, som beskrevet i grunnlag b.
b)
I perioden fra ca 2007 til begynnelsen av februar 2011 i –veien 0 i X ble D f. 0.0.2002 mishandlet ved at han gjentatte ganger i ovennevnte periode ble øvet vold mot, truet med vold, og krenket på annen måte, blant annet slik:
1. ved flere anledninger ble han gitt flere slag ulike steder på kroppen, herunder flere ganger ved bruk av en trepinne og/eller en metall-linjal.
2. ved flere anledninger ble han truet med en stekespade, en linjal og/eller andre gjenstander og ble fortalt at han ville bli slått med denne om han bråket.
3. ved flere anledninger ble han tvunget til å stå i en bestemt ubehagelig sittestilling.
4. ved flere anledninger var han vitne til mishandling mot sin C f. 0.0.2001, som beskrevet i grunnlag a.

Fredrikstad tingrett avsa 18. juni 2012 dom med slik slutning:
1. A, født 0.0.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd jf. § 62 første ledd til fengsel i 120 -etthundreogtjue- dager.
Fullbyrdelsen av 90 -nitti- dager av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 – to- år.
2. B, født 0.0.1956, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd jf. straffeloven § 62 til fengsel i 120 -etthundreogtjue- dager.
Fullbyrdelsen av 90 -nitti- dager av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 -to- år.
3. A og B dømmes in solidum til å betale oppreisningserstatning til C med 40 000 -førtitusen- kroner
4. A og B dømmes in solidum til å betale oppreisningserstatning til D med 40 000 -førtitusen- kroner
5. A dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med 10 000 – titusen- kroner.
6. B dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med 10 000 – titusen- kroner.
7. Oppfyllelsesfristen for postene 3 til 6 er 2 – to- uker fra dommens forkynnelse. Fra forfall løper lovens forsinkelsesrente til betaling skjer.
Oslo statsadvokatembeter har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder straffutmålingen, herunder bevisvurderingen under straffutmålingen. Den er ved lagmannsrettens beslutning av 15. oktober 2012 henvist til ankeforhandling etter straffeprosessloven § 325, jf. § 321 andre ledd.
Ankeforhandling ble avholdt holdt 13. – 14. mars 2013 i Fredrikstad tingretts hus. A og B møtte med sine forsvarere og avgav forklaring. Syv vitner har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Aktor nedla slik påstand:
1. A, født 0.0.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd til en fengselsstraff i 1 – ett – år.
2. B, født 0.0.1956, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd til en fengselsstraff i 1 – ett -år.
3. A, født 0.0.1965, og B, født 0.0.1956, dømmes in solidum til å betale oppreisning til C og D fastsatt etter rettens skjønn.
Bistandsadvokaten nedla slik påstand:
B og A dømmes in solidum til å betale oppreisning til C f. 0.0.2001 og D f. 0.0.2002 fastsatt etter rettens skjønn, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Forsvarerne nedla slike likelydende påstander:
Tiltalte anses på mildeste måte både med hensyn til straffen og oppreisningskravet.

Lagmannsretten syn på saken:
Bevisvurderingen under straffutmålingen:
Tingretten fant de tiltalte skyldige i overtredelse av straffeloven § 219 første ledd i forhold til begge barna. Straffeloven § 219 første ledd bokstav b bestemmer at den som ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt mishandler sin slektning i rett nedstigende linje straffes med fengsel i inntil fire år. Det alternativet som er aktuelt i saken her, er «gjentatt» mishandler sine barn.
Om «gjentatt» uttales det i Ot.prp.nr.113 (2004-2005) side 45:
Det er ikke et vilkår at det må være samme handlingsalternativ som er overtrådt flere ganger for at det skal være «gjentatt». Det kan for eksempel dreie seg om én legemskrenkelse og senere trusler om nye legemskrenkelser. Det stilles ikke opp noe vilkår om hvor nært i tid de ulike krenkelsene må være for at de skal regnes som gjentatte. Men i den konkrete straffutmålingen vil intensiteten og varigheten av krenkelsene få betydning, (…). Kjerneområdet til utkastet til nytt straffebud er nettopp det sammenhengende og vedvarende handlingsmønsteret til gjerningspersonen.
Lagmannsretten finner i likhet med tingretten at det er bevist ut over enhver rimelig tvil at de tiltalte «gjentatt» har utøvet vold mot begge barna. Volden er i størst grad utøvet overfor C, men D har også blitt tildelt slag av både mor og far. I tillegg kommer at begge gjentatte ganger har sett har sett at den andre har blitt slått. Dette har skjedd over en lengre periode. Når det gjelder volden overfor C, har lagmannsretten kommet til at det strenge beviskravet i straffesaker er oppfylt for perioden fra rundt årsskiftet 2008/2009. I tiltalebeslutningen er imidlertid perioden angitt fra ca. 2007.
Lagmannsretten legger i denne forbindelse vekt på det som fremgår av dommeravhørene 16. februar 2011 av barna, hvor det særlig fremgår av Cs avhør at foreldrene – og særlig moren – slo barna gjentatte ganger. Lagmannsretten legger til grunn at dette skjedde som en del av oppdragelsen av barna; de skulle være disiplinerte, gjøre skolearbeidet godt m.m. Riktignok er det i avhørene, noe lagmannsretten kommer tilbake til, uklarheter knyttet til enkelthendelser, men helhetsinntrykket er klart: Vold i form av slag med flat hånd ble gjentatte ganger brukt som en del av oppdragelsen av barna. Flere vitner forklarte også at dette er en helt normal oppdragelsesform på Sri Lanka.
Videre legger lagmannsretten vekt på bekymringsrapport datert 4. mars 2009 skrevet av Cs tidligere lærer E, som også forklarte seg som vitne i retten. Fra rapporten gjengis:
Vi hadde en undervisningstime tirsdag 3.3.09 om følelser og det å være redd. C fortalte helt spontant at hun er redd når mamma slår. Jeg valgte å avvente for jeg ville ikke gå videre på dette i full klasse.
Dagen etter ble eleven tatt ut av gruppen hvor vi tok opp tråden og hun fortalte igjen at hun er redd når mamma slår.
Jeg spør om det har skjedd en gang, og da svarer hun at det skjer hver dag.
Jeg spør når mamma slår og hva hun gjør siden mamma blir så sint. Hun svarer at mamma slår hvis lillebroren hennes kommer og klyper henne og hun klyper igjen, hvis hun ikke orker å gjøre mer lekser, hvis hun ikke orker å lese mer enten på morsmål eller norsk.
Jeg spør hvor mamma slår, og hun svarer hele kroppen.
Jeg spør hvordan mamma slår, og hun svarer med hånden ut, altså flat hånd.
Jeg prøver å sette henne fast ved å stille ledende spørsmål og sier at hun slår vel ikke i ansiktet? Nei svarer jenta, bare på munnen når jeg prater.
Jeg spør hva faren sier når moren slår, da svarer hun at han slår også, men ikke like ofte som mamma. Han kjefter mer.
Hun sier også at hun ikke blir slått så ofte på onsdag og fredag, for da er hun hos F [klassekamerat].
Jeg forteller at i Norge er det ikke lov til å slå barn, og da svarer hun at der er indere de. Virker som om dette har vært et tema hjemme. Siden de er indere så har de lov….
Jeg føler stor bekymring for dette, for denne jenta er så stille og rolig og tør nesten ikke ha lyd på stemmen når hun prater. Hun klager mye og har stadig vondt her og der. (…)
E forklarte i lagmannsretten at hun hadde flere samtaler med C, og det var ikke avvik på det som C forklarte hver gang, det vil si at hun ble slått med flat hånd særlig av mor.
Denne bekymringsmeldingen førte til at det ble avholdt et møte med foreldrene etter påsken 2009, hvor også daværende sosiallærer G var til stede. Foreldrene ble ikke foreholdt det C hadde fortalt, men under samtalen kom det frem at det var vanlig med fysisk avstraffelse i barneoppdragelsen på Sri Lanka. Lærerne poengterte imidlertid at dette var straffbart i Norge.
Etter dette møtet tok ikke C opp med skolen at hun ble utsatt for vold hjemme før i november 2010, og hun var da kommet opp i fjerde klassetrinn. G hadde da blitt Cs kontaktlærer (tidl. klasseforstander). G forklarte seg som vitne i lagmannsretten, og hun viste til notater som hun hadde gjort fortløpende i november og desember 2010 basert på samtalene med C. Disse notatene viser at C har fortalt at «mamma slår ofte», og at far også hadde slått tidligere. Bakgrunnen for slagene var at C enten hadde glemt å gjøre en lekse, eller at hun for eksempel hadde forkynt seg med kjeks eller drikke uten å spørre om lov.
C fortalte om dette også til lærer H, som også gjorde notater fortløpende. Det fremgår av disse notatene at C ble slått ofte av mor, men også én gang av far. C skrev også dagbok, hvor det fremgår at hun ble slått av mor.
Det C fortalte til lærerne førte til at skolen sendte en bekymringsmelding til barneverntjenesten 26. januar 2011. Fylkesnemnda fattet 12. mai 2011 vedtak om omsorgsovertagelse for begge barna, og ved Fredrikstad tingretts dom av 13. januar 2012 ble vedtaket stadfestet. Dommen er etter det opplyste rettskraftig.
C tok ikke fra våren 2009 til november 2010 opp med lærerne det forhold at hun ble slått hjemme. Dette kan tilsi at volden mot henne var mindre omfattende i denne perioden. Lagmannsretten er likevel overbevist om at det har skjedd vold også i dette tidsrommet. Lagmannsretten viser til dommeravhøret av C, hvor det ikke er noe som tilsier at volden har vært fraværende i dette tidsrommet.
I tiltalebeslutningen del a) og del b) er det i henholdsvis ni og fire strekpunkter angitt det nærmere grunnlaget for tiltalen. Når det gjelder C, fremgår det av tiltalen del a) nr. 4 og 5 at det ved to anledninger ble ført henholdsvis en oppvarmet skje, og metallinjal eller lignende mot kneet hennes. Dette har hun forklart i dommeravhøret. Det er imidlertid ikke påvist noen brannsår eller arr etter dette ved undersøkelse av lege, og det ble heller ikke observert av lærerne. Hensett til det strenge beviskravet i straffesaker kan ikke dette legges til grunn.
Det fremgår av tiltalen del a) nr. 7 at C ved én anledning ble stukket med blyant/penn på låret som punkterte huden. Dette forklarte hun også i dommeravhøret, og C viste et merke til G som skulle stamme fra denne hendelsen. Ved konsultasjon hos helsesøster ble det bekreftet at merket kunne stamme fra en slik hendelse. Mor benektet dette i sin forklaring. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at denne hendelsen er bevist ut over enhver rimelig tvil. Det legges vesentlig vekt på dommeravhøret, og at C forklarte det til læreren.
Det fremgår av tiltalen del a) nr. 8 at C ved én anledning ble tvunget til å stå utenfor huset i en halvtime vinterstid kun iført pysjamas. C har også forklart seg om dette forholdet i dommeravhøret. Dette er klart straffbart, men det er knyttet såpass usikkerhet til hva som faktisk skjedde, at lagmannsretten ikke finner at beviskravet i straffesaker er oppfylt. Cs forklaring i dommeravhøret er ikke så klar at den kan legges til grunn, blant annet forklarte hun at alle sov når hun kom inn. Mor har derimot forklart at far en gang stengte C ute i mellomgangen, men at mor slapp henne inn etter kort tid.
Det fremgår av tiltalen del a) nr. 3 og del b) nr. 3 at C og D ved flere anledninger ble tvunget til å stå i en bestemt ubehagelig sittestilling. C forklarte i dommeravhøret at hun måtte stå på kne fordi hun ikke spiste grønnsakene, da hun var fem år, og at hun måtte stå sånn i ti minutter. På spørsmål om hvordan hun vet at hun måtte stå slik i ti minutter, svarte C at «pappa sier det hver dag», og hun forklarte også at hun har måttet stå slik tre ganger, mens D har stått slik to ganger. C forklarte om dette også til G. D har ikke forklart noe slikt i dommeravhøret. Foreldrene har derimot forklart at dette ble gjort én gang for å vise hvordan barn på Sri Lanka blir straffet. Lagmannsretten finner det ikke tilstrekkelig bevist at dette faller inn under straffeloven § 219 første ledd.
Det fremgår av tiltalen del a) nr. 6 at C ved én anledning ble slått over øyet med kosteskaftet til en metallkost. Far har forklart at dette var et rent uhell, og lagmannsretten ser ikke bort fra at det kan være tilfellet.
Ut fra ovenstående er lagmannsretten kommet til at det ikke er tilstrekkelig bevist at det forholder slik som beskrevet i gunnlaget for tiltalen del a) nr. 3, 4, 5, 6 og 8 og del b) nr. 3.
I den foranstående drøftelsen er det fokusert på mors vold overfor C. Det fremgår av dommeravhørene av både C og D at D er blitt slått ved flere anledninger av både mor og far. Far har erkjent å ha slått både C og D ved noen anledninger, og dette støttes av begge barnas forklaringer i dommeravhørene. I tillegg til dette kommer det forhold at begge barna gjentatte ganger har vært vitne til volden utøvet overfor den andre.
Far har også vært kjent med mors utøvelse av vold overfor barna, og lagmannsretten er overbevist om at foreldrene har vært enige i volden som oppdragelsesmetode.
Oppsummering:
Lagmannsretten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at de tiltalte gjentatte ganger i en periode på over to år har utøvet vold overfor begge barna først og fremst ved å slå med flat hånd eller pinner/linjal, eller har medvirket til dette. Selv om mor har slått mest, var far fullt ut kjent med og aksepterte dette uten å gripe inn, og det er følgelig ingen grunn til å differensiere mellom foreldrene når det gjelder graden og omfanget av volden, og straffverdigheten.
Lagmannsretten bemerker at det som er funnet bevist, for begge ektefeller klart faller inn under straffeloven § 219 første ledd. Det er ikke grunnlag, som anført av forsvarerne, å nedsubsumere forholdene til overtredelser av straffeloven § 228.
Straffutmålingen:
I tingrettens dom ble begge de tiltalte dømt til fengsel i 120 dager, hvorav 90 dager av straffen ble gjort betinger med en prøvetid på to år. Aktors påstand var fengsel i ti måneder, hvorav tre måneder av straffen gjøres betinget med en prøvetid på to år. For lagmannsretten har aktor nedlagt påstand om fengsel i ett år for begge de tiltalte, og at ingen del av straffen gjøres betinget.
Som det fremgår, skal det for begge de tiltalte utmåles straff for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd for forhold som er begått i perioden fra rundt årsskiftet 2008/2009 til februar 2011, det vil si en periode på noe over to år. I denne perioden har det skjedd to straffeskjerpelser for mishandling i nære relasjoner.
Den første delen av perioden følger straffenivået fra 1. januar 2006, hvor den øvre strafferammen i straffeloven § 219 ble hevet fra to til tre år, og hvor det har vært en klar målsetting å skjerpe straffen for familievold. Ved lov 19. juni 2009 nr. 74 ble den nye familievoldbestemmelsen i straffeloven 2005 § 282 vedtatt. Det følger av rettspraksis, jf. Rt-2009-1412 avsnitt 40 og Rt-2010-1324 avsnitt 14, at de straffeskjerpelser som da ble vedtatt, også får betydning for overtredelser av straffeloven § 219 første ledd som har skjedd etter 19. juni 2009, men skjerpelsen skal skje gradvis. Den tredje perioden løper fra 25. juni 2010 hvor strafferammen i § 219 første ledd ble øket til fire år, og hvor det i forarbeidene er gitt klare anvisninger på skjerping av straffenivået, jf. Prop. 97 L (2009-2010) side 31-32.
Allmennpreventive hensyn veier tungt i saker som gjelder mishandling i nære relasjoner og spesielt overfor barn. Individuelle forhold på de tiltaltes side må følgelig regelmessig tre i bakgrunnen ved den konkrete reaksjonsfastsettelsen.
Det karakteristiske for handlinger som rammes av straffeloven § 219 første ledd, er beskrevet slik i Matningsdal, Norsk spesiell strafferett, side 152:
Det karakteristiske for handlinger som rammes av [§219 første ledd], er at de gjerne er av lengre varighet, og består av volds- og trusselhandlinger som har en sammenhengende og vedvarende karakter, og at de begås i hjemmet mot nærstående personer – familie eller andre man bor sammen med. Handlingene foretas med ujevne mellomrom, og fornærmede må i mange tilfeller nærmest konstant være forberedt på et nytt overgrep. Et særtrekk er den psykologiske bindingen mellom gjerningspersonen og offer, for eksempel mellom far og barn. I disse sakene påføres fornærmede en psykisk belastning som det må legges vekt på ved straffutmålingen.
Det fremgår av tingrettens dom i barnevernssaken at C viser tegn til posttraumatisk stressyndrom, og at D klart er traumatisert av hendelsene i hjemmet, og at han har posttraumatisk stressyndrom.
I Rt-2010-129 avsnitt 18 og 21, sitert i Rt-2012-1089 avsnitt 18, er det uttalt følgende om straffutmålingen i saker om mishandling i familieforhold:
Straffutmålingen i saker med familievold må nødvendigvis bero på en samlet vurdering hvor en rekke momenter kan trekkes inn. Sentrale elementer vil være hvor lenge krenkelsene har funnet sted, karakteren av de krenkelser som foreligger, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene.
Etter min mening er karakteren av voldshandlingene i seg selv ikke avgjørende ved straffvurderingen etter straffeloven § 219. Det sentrale er i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold. (…).
Etter lagmannsrettens syn må det rageres strengt når krenkelsene overfor barna også i hovedsak synes å ha hatt oppdragende formål. Grensesetting overfor barn må skje på andre måter enn ved vold. Dette gjelder også når man kommer fra en kultur hvor fysisk avstraffelse i barneoppdragelsen er vanlig. Foreldrene har også vært lenge i Norge, og de fikk i møtet med skolen etter påsken 2009 presisert at vold overfor barn er ulovlig og straffbart i Norge.
Som nevnt, har det skjedd to straffeskjerpelser i den aktuelle perioden. Dette fører til at om lag et halvt år av mishandlingen skal bedømmes etter straffenivået som gjaldt etter 1. januar 2006, og om lag et halvt år skal bedømmes etter det nyeste straffenivået etter 25. juni 2010, mens rundt ett år faller i mellomgruppen med gradvis skjerping av straffenivået mellom de forannevnte straffenivåene. Lagmannsretten legger til grunn at volden har blitt utøvet i hele perioden, men at volden overfor C har vært mer omfattende i begynnelsen og på slutten av perioden. Det ikke er grunnlag for å plassere enkelthendelser i spesielle perioder.
Lagmannsretten har ikke funnet noen avgjørelse fra Høyesterett som direkte er retningsgivende for saken her. Straffutmålingen i saker med familievold må nødvendigvis bero på en samlet vurdering hvor en rekke momenter kan trekkes inn. Sentrale momenter vil være hvor lenge krenkelsene har funnet sted, karakteren av de krenkelser som foreligger, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene, jf. Rt-2010-129 avsnitt 18.
Saken her dreier seg om en periode på vel to år. Det må karakteriseres som en relativt lang periode, som i seg selv kan tilsi et betydelig skadepotensial for den som rammes, jf. også de diagnoser barna har fått. Karakteren av krenkelsene er i første rekke tilfeller av fysisk voldsutøvelse. Man kan kanskje si at de forhold som er beskrevet i tiltalen, isolert sett ikke er av de mest graverende. Etter lagmannsrettens syn er imidlertid karakteren av voldshandlingene i seg selv ikke avgjørende ved straffvurderingen etter straffeloven § 219 første ledd. Det sentrale er i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold. Dette er tilfellet i saken her. Lagmannsretten viser til de handlinger som fremgår av grunnlaget for tiltalen, og som lagmannsretten har funnet bevist, og de diagnoser som er påvist hos barna.
I Rt-2012-1089 ble straffen satt til fengsel i åtte måneder. Saken gjaldt en mann som 14-15 ganger fremsatte drapstrusler overfor sin fraseparerte ektefelle fra januar 2008 til januar 2010, og han hadde to ganger utøvet vold mot ett av barna jf. straffeloven § 219 første ledd. Domfelte bodde ikke sammen med ektefellen og sønnene da truslene og volden skjedde.
Etter lagmannsrettens syn er saken her mer alvorlig. Barna har, i motsetning til hva som var tilfelle i 2012-dommen, bodd sammen med foreldrene i hele perioden, og de har ikke hatt noen mulighet til å unnslippe sine foreldre. I Rt-2004-844 avsnitt 13 er det vist til at frykten for vold, og følelsen av å leve i et trusselregime, kan oppleves som langt verre enn de enkelte voldshandlinger. Det må også hensyntas at handlingene har skjedd i en lang tidsperiode, hvor det underveis har blitt et skjerpet straffenivå. Vel en av perioden gjelder også tidsrommet etter den siste straffskjerpelsen 25. juni 2010. Lagmannsretten bemerker at det er særlig alvorlig at barn utsettes for denne type overgrep – både fordi mishandlingen begås av personer som i utgangspunktet skal gi barnet den nødvendige trygghet og omsorg, og at de somatiske og psykiske konsekvensene lettere kan bli mer omfattende og langvarig, se også Prop. 97 L (2009-2010) side 32. Barn skal ikke utsettes for fysiske eller psykiske integritetskrenkelser som ledd i oppdragelsen, jf. Ot.prp.nr.22 (2008-2009) side 176.
Lagmannsretten finner at utgangspunktet for straffen passende kan settes til fengsel i seks måneder.
I formildende retning må det legges vekt på tidsforløpet. Dommeravhørene av barna fant sted 16. februar 2011, men saken kom først inn til tingretten 9. mars 2012, det vil si over ett år etter barneavhørene. Fra påtalemyndighetens side er det ikke gitt noen forklaring på denne liggetiden, og den kan ikke legges de tiltalte til last.
Det må videre legges noe, men ikke mye, vekt på at det fra begge de tiltaltes side foreligger en delvis tilståelse.
Lagmannsretten finner ikke at det foreligger andre formildende omstendigheter. Det forhold at foreldrene er blitt fratatt barna, jf. fylkesnemndas vedtak 12. mai 2011, er naturlig nok en stor belastning for foreldrene, men kan ikke få betydning ved straffutmålingen. Det er heller ingen formildende omstendighet at foreldrene kommer fra en annen kultur hvor fysisk avstraffelse av barn er akseptabelt.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at tre måneder av straffen gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf. straffeloven §§ 52-54.
Straffeloven § 62 første ledd kommer til anvendelse, da de tiltalte er dømt for begge poster i tiltalebeslutningen.
Spørsmålet er om det er grunnlag for å erstatte denne straffen for de tiltalte helt eller delvis med samfunnsstraff. Forsvarerne har anført at det er grunnlag for samfunnsstraff, og de tiltalte har samtykket til dette. Det klare utgangspunktet er at overtredelser av straffeloven § 219 første ledd overfor barn straffes med ubetinget fengsel, og det skal generelt svært mye til for at § 219-handlinger overfor barn ikke straffes med ubetinget fengsel. Samfunnsstraff kan bare idømmes dersom tungtveiende grunner tilsier det. Lagmannsretten finner ikke det foreligger slike grunner i dette tilfellet. Det ville innebære en utvidelse av adgangen til å idømme samfunnsstraff for slike lovbrudd i strid med de klare signaler lovgiver har gitt om skjerpet straff for vold i nære relasjoner. Det fremgår også av rettspraksis at det er lite rom for samfunnsstraff ved forbrytelse mot straffeloven § 219, jf. Rt-2005-938.
Erstatning:
Bistandsadvokaten har på vegne av de fornærmede krevd oppreisningserstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 3-3. Lagmannsretten finner at vilkårene for å tilkjenne oppreisningserstatning er til stede. De tiltalte har ved forsett gjentatte ganger utøvet vold overfor barna.
Oppreisningen utmåles skjønnsmessig. Det er i Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utgave side 525 uttalt:
Oppreisningen skal (…) ses i forhold til «den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art». I første rekke vil handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, skadens omfang og varighet spille inn. Det må også være riktig å legge subjektive mål til grunn – hvordan oppfatter den konkrete skadelidte den skade eller krenkelse han er påført? Ved vold innen familien er den psykologiske bindingen til gjerningsmannen et skjerpende moment. Her vil også volden ha skjedd over tid og i hjemmet, med den belastning det innebærer.
Lagmannsretten er enig i det som her er uttalt, jf. også Rt-2006-1392 avsnitt 19. Det er et skjerpende moment at man her står overfor gjentatt vold over en lengre periode overfor barna i deres eget hjem, som i utgangspunktet skal være et trygt sted å oppholde seg. Lagmannsretten bemerker også at tyngdepunktet i begrunnelsen for oppreisning har gradvis beveget seg fra et pønalt formål og mer over til behovet for å kompensere for den krenkelse som skadelidte (fornærmede) er påført.
Det foreligger ingen normering av oppreisningsbeløpene ved overtredelse av straffeloven § 219, til det er tilfellene for ulike. Generelt sett har det imidlertid gjennom de senere årene skjedd en økning i nivået på oppreisningsbeløpene.
Det fremgår, som nevnt, av tingrettens dom i barnevernssaken at C viser tegn til posttraumatisk stressyndrom, og at D klart er traumatisert av hendelsene i hjemmet, og at han har posttraumatisk stressyndrom. Fra den sakkyndiges utredning gjengitt i tingrettens dom hitsettes:
C og D bærer på ulike måter preg av det de har vært utsatt for, og den sakkyndige vurderer at de begge trenger omfattende hjelp i form av både traumebehandling og tett følelsesmessig støtte videre i oppveksten for å stanse den skjevutviklingen som sannsynligvis har pågått i flere år.
Lagmannsretten finner i likhet med tingretten at oppreisningserstatningen passende kan settes til kr 40 000 for hvert av barna, og at foreldrene blir solidarisk ansvarlig for beløpene.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I tingrettens dom gjøres den endring at straffene for A, født 0.0.1965, og B, født 0.0.1956, settes til fengsel i 6 – seks – måneder, hvorav 3 – tre – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år.

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!