Sist oppdatert 29. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble dømt til fengsel i 8 måneder for seksuelt misbruk av mindreårig. Fornærmede var datter av hans stedatter. Oppreisning ble idømt med 75 000 kroner.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Vestfold og Telemark den 16.04.2012 er A, født 0.0.1945, satt under tiltale ved Nordre Vestfold tingrett for overtredelse av:
«Straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ jf. § 206
For å ha hatt samleie med barn under 14 år
Grunnlag:
Ved en anledning i perioden 2005 til 2006 i —gate 25 b i X, hadde han et analt samleie med B f. 0.0.2000. »
Nordre Vestfold tingrett avsa 29. juni 2012 dom med slik domsslutning:
«
1. A, født 0.0.1945, dømmes for en overtredelse av straffeloven § 195, første ledd, første straffalternativ, til en straff av fengsel i 1 – et – år og 3 – tre – måneder.
2. A, født 0.0.1945, dømmes til å betale oppreisning til B med kr 75.000,- kronersyttifemtusen 00/100. Beløpet forfaller til betaling 14 – fjorten – dager fra forkynnelse av denne dom.»
Dommen gjelder overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ, og ikke, som tiltalen, straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ.
Siktede anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og oppreisningen. Ved lagmannsrettens beslutning 5. september 2012 ble anken henvist til ankebehandling.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 12. – 14. februar 2013. Lagmannsretten var satt med lagrette. Under ankeforhandlingen endret statsadvokaten i Vestfold og Telemark v/statsadvokat Petter Sødal den 12. februar 2013 tiltalebeslutningen, slik at den nå lyder:
«Straffeloven § 195 første ledd første staffalternativ
For å ha hatt seksuell omgang med barn under 14 år.
Grunnlag:
Ved en anledning i perioden 2004 til 2006 i —gate 25 b i X, førte han sin penis mellom rompeballene og mot endetarmsåpningen til B f. 0.0.2000. »
Lagretten svarte ja på spørsmålet om siktede var skyldig etter tiltalen, med den foretatte endringen. Deretter besluttet lagmannsretten enstemmig at lagrettens kjennelse skulle settes til side, med den begrunnelse at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for tiltaltes skyld, jf. straffeprosessloven § 376c. Saken skal da behandles på nytt for andre dommere.
Ny ankeforhandling ble etter dette gjennomført i Tønsberg 21. og 22. august 2013. Lagmannsretten var denne gang satt som meddomsrett, jf. straffeprosessloven § 376c jf. § 376a første ledd annet punktum. Siktede møtte sammen med sin forsvarer og ga forklaring. Han erkjente ikke straffeskyld. Det ble hørt i alt 8 vitner, herunder avspilt dommeravhør av fornærmede. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Fornærmedes bistandsadvokat møtte under ankeforhandlingen.
Aktor la ned påstand om at siktede dømmes etter tiltalen til straff av fengsel i ett år.
Bistandsadvokaten la ned påstand om at siktede dømmes til å betale oppreisning til fornærmede med 75.000 kroner.
Forsvareren påstod siktede frifunnet.
Lagmannsrettens vurdering:
Skyldspørsmålet.
Lagmannsretten har, som tingretten, funnet siktede skyldig etter tiltalen, slik den nå lyder. Ved bevisvurderingen har lagmannsretten lagt til grunn prinsippet om at rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode.
Innledningsvis bemerkes at siktede er gift med C. Hun er mor til D, som igjen er mor til fornærmede B, født 0.0.2000. Siktede er således stefar til D og stemorfar til fornærmede.
Fra meget kort tid etter at fornærmede ble født og frem til 2004 bodde hun og moren sammen med E i Y og Z. I 2004 ble det brudd mellom moren og E, og fornærmede og moren flyttet til Æ og bodde der til de flyttet videre til Ø i 2006. Der bodde de til 2008. Da overtok barnevernet omsorgen for fornærmede, og fornærmede ble plassert i fosterhjem hos E og F i Z. Det var fornærmedes ønske den gang at hun skulle flytte til E, som hun hadde opprettholdt god kontakt med etter at han og fornærmedes mor skilte lag i 2004.
I årene 2004 til 2006 bodde siktede og C i —gate 25b i X. De bodde til leie i et lite hus, hvor det i første etasje var en gang, kjøkken, stue og spisestue/soverom og i annen etasje var et soverom og en TV-stue. Mellom første og annen etasje var det en bratt trapp. Fornærmede og moren var ofte på besøk hos siktede og ektefellen i disse årene. Det hendte at fornærmede overnattet i —gate. Hun lå da ofte i soverommet i annen etasje sammen med mormoren og tidvis også siktede, dersom han ikke lå nede. Fornærmede lå da på den ene siden av sengen, mormoren i midten og siktede på den andre siden. Etter at siktede brakk benet på 60-årsdagen den 3. april 2005 hadde han i en periode problemer med å komme opp trappen til annen etasje. Han sov da mye nede i første etasje.
Fra april til august 2005 var fornærmede og moren plassert på K utrednings- og omsorgssenter i X. K er en døgninstitusjon, og formålet med oppholdet var utredning av mors omsorgskompetanse, evner og endringspotensial. I utskrivingsrapport 12. september 2005 fremgår blant annet i konklusjonen:
«Barnet har spesielle omsorgsbehov. Barnet viser en grovt forsinket kognitiv utvikling, hun har adferdsproblematikk som peker i retning av oppmerksomhetssvikt/høyt aktivitetsnivå, strever i samspill/relasjon med mor, og viser en utrygg tilknytningsadferd, samt at det er mistanke om at hun kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep.
. . . .»
Etter utskrivingen fra K ble det ikke fra noe hold foretatt ytterligere undersøkelser omkring mistanken om seksuelle overgrep.
I forbindelse med naturfagundervisning i 5. klasse i januar 2011 på Å barneskole i Z hvor temaet var pubertet og seksualitet, fortalte fornærmede til spesialpedagog/lærer G, at hun var blitt utsatt for et seksuelt overgrep av sin «bestefar». Dette ble av læreren straks formidlet videre til fostermor F. Fornærmede fortalte deretter den samme historien til fosterforeldrene, som kontaktet barnevernet i Ø. Barnevernet kontaktet politiet i Æ, som igangsatte etterforskning. Dommeravhør av fornærmede ble gjennomført ved Sunnmøre tingrett 11. mars 2011.
Lagmannsretten legger til grunn at fornærmede sammen med moren i løpet av perioden 2004 til 2006 var på besøk hos siktede og mormoren i deres hus i X. Fornærmede forklarte at hun om kvelden hadde gått for å legge seg i sengen på soverommet i annen etasje, da siktede kom opp til henne. Han tok av henne trusen samtidig som han selv tok av seg sin bukse og underbukse. Han la seg inntil henne bakfra og førte sin blottede penis inn mellom hennes blottede rumpeballer og inn mot hennes endetarmsåpning og berørte denne, dog uten å trenge inn i denne. Det skjedde kun én gang, og hun husker ikke at det gjorde vondt.
Lagmannsretten legger til grunn den forklaring som fornærmede har gitt i dommeravhøret, slik dette etter sin sammenheng klart forstås. Hennes forklaring vurderes av retten som troverdig. Hun forklarer seg klart og greit om det som er viktig for vurdering av skyldspørsmålet. Det var gått flere år siden hendelsen fant sted, og hun var den gang kun 4 – 6 år. Det er ikke unaturlig at hun husket lite om detaljer utenfor selve hendelsen.
Siktede har nektet for at dette har skjedd. Han støttes av sin ektefelle og søster samt fornærmedes mor. Det er fra forsvarerens side blant annet anført at siktede i den aktuelle tidsperiode var impotent, det vil si ikke oppnådde ereksjon, at han etter benbrudd i april 2005 ikke kom seg opp i annen etasje, at han ikke har hatt tendenser til pedofili samt at han hadde et meget godt forhold til fornærmede samt øvrige barnebarn. Det er videre anført at det aktuelle huset er lite og uten dører mellom soverommet og etasjen under, hvor de andre må ha befunnet seg. Forsvareren har videre anført at det i løpet av den aktuelle tidsperiode ikke fant sted noen endring i fornærmedes forhold til siktede, som hun ønsket å ha kontakt med, selv etter at hun flyttet til Z. Hun sa ikke umiddelbart fra til sin mor eller mormor om det som hadde skjedd, men fortalte historien først etter flere år. Det foretatte dommeravhør er dårlig og fornærmede blir ledet til enkelte viktige svar. Disse forholdene isolert sett og vurdert samlet taler, ifølge forsvareren, mot at det har skjedd noe slikt som fornærmede har forklart.
Forsvareren har også vist til at siktede ved en anledning i huset i X så på en pornofilm, som kan ha gitt henne seksuelle fantasier.
At fornærmede venter flere år med å komme frem med det som skjedde, er ikke noe avgjørende argument mot at det kan ha skjedd. Tvert imot er det ikke unaturlig at fornærmede ikke gikk rett ned i første etasje og fortalte hva som hadde passert i etasjen over med siktede. For det første hadde siktede bedt henne om ikke å si noe, og for det annet er det sannsynlig at fornærmede den gang ikke fullt ut forstod alvoret i hendelsen. Først senere får barn ofte oversikt over og avstand til hendelsen, samt behov for å meddele seg til andre om det som har skjedd. Det er også helt naturlig at barn fremkommer med slik informasjon først etter at de er kommet over i andre livsforhold med andre omsorgspersoner rundt seg enn da overgrepet fant sted.
Når det gjelder dommeravhøret har fornærmede uten å bli ledet, kommet frem med sin forklaring om de for saken vesentlige detaljer. At avhøreren, særlig på ett punkt, har referert fornærmede annerledes enn fornærmede forklarte, har ikke fått konsekvenser for fornærmedes forklaring. Hun har hele tiden fastholdt sin forklaring om det ene overgrepet og viktige detaljer.
Lagmannsretten har vurdert de øvrige anførte forhold, men kan heller ikke finne at det rokker ved troverdigheten til den forklaring som fornærmede har gitt.
Det er ved denne vurdering tatt hensyn til at fornærmede har forklart seg overensstemmende og konsistent over noen tid til sin lærer, sin fostermor og fosterfar samt i dommeravhøret. Til fostermoren, fosterfaren og i dommeravhøret fortalte hun også at siktede ba henne om ikke å fortelle om det til andre eller holde det hemmelig. Retten viser også til fornærmedes voldsomme reaksjon i forbindelse med at hun fortalte om hendelsen. Læreren har forklart at fornærmede på forhånd var voldsomt urolig og at hun hylte ukontrollert og måtte tas ut av naturfagundervisningen som de holdt på med. Inne på et grupperom var fornærmede helt oppløst da hun fortalte om det som hadde skjedd flere år tidligere. Også hjemme hadde hun en voldsom psykisk og fysisk reaksjon mens hun fortalte om saken til sin fostermor. Hun gråt og skalv ukontrollert i omkring ett kvarter. Det er ikke fremkommet at fornærmede i andre sammenhenger har vist slike kraftige reaksjoner. Hun ga også til alle uttrykk for at hun var redd for reaksjonene til moren og mormoren. Retten ser denne reaksjonen som en klar indikasjon på at hun var blitt utsatt for seksuelle overgrep og at hun fremkom med det hun husket også med hensyn til hvem overgriperen var.
Retten legger videre til grunn at det var et godt forhold mellom fornærmede og siktede. Dette faktum er på den ene siden intet hinder mot at siktede har begått den handlingen han er tiltalt for. I slike saker er det ikke sjelden at den personen som begår seksuelt overgrep, forut for og samtidig med overgrepet, kan ha et tilsynelatende godt forhold til fornærmede. Dessuten finner lagmannsretten det lite trolig at fornærmede skulle rette en slik alvorlig anklage mot siktede, dersom det ikke var sant. Retten kan ikke se noe motiv for uriktig anklage mot stemorfaren, som hun ellers hadde et godt forhold til.
Tiltalen tidfester den straffbare handling til årene 2004 til 2006. Da bodde siktede og fornærmede i nærheten av hverandre, idet siktede bodde i X og fornærmede sammen med moren i Æ. Fornærmede forklarte i dommeravhøret at de på gjerningstidspunktet ikke bodde så langt unna hverandre. I denne tiden var det mye omgang mellom partene. Mest sannsynlig skjedde det før fornærmede var på institusjonen K sammen med moren fra april til august 2005. Det var samtidig før siktede brakk benet den 3. april 2005.
Lagmannsretten har etter dette funnet bevist at fornærmede har vært utsatt for et seksuelt overgrep og at siktede er gjerningsmannen. Den beskrevne hendelse dekkes objektivt sett av gjerningsbeskrivelsen i tiltalen, og det rammes videre av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ. Siktede har utvist nødvendig subjektiv skyld, som er forsett. Siktede har dermed gjort seg skyldig til straff etter tiltalen.
Straffutmålingen.
Det straffbare forhold er begått en gang i tidsrommet 2004 til 2006.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at seksuelle overgrep mot barn hører til straffelovens mer graverende lovbrudd. Siktede dømmes for en overtredelse med strafferamme inntil ti års fengsel. Ved revisjonen av straffeloven i 2000 ga lovgiver uttrykk for at reaksjonsnivået for seksuallovbrudd mot barn burde skjerpes. Allmennpreventive hensyn veier tungt i slike saker, og utgangspunktet vil klart være en lengre ubetinget fengselsstraff.
Om den nærmere utmåling vises til Rt-2004-1408 som gjelder et forhold som ligger nær saken her. Det var et enkeltstående tilfelle av en fars seksuelle omgang med en fire og et halvt år gammel datter, altså også overtredelse av straffeloven § 197. Høyesterett bemerket at utgangspunktet burde være fengselsstraff i området 10 måneder til ett år. Ved den konkrete straffutmålingen ble det vist til formildende omstendigheter som ga som resultat fengsel i 7 måneder.
Lagmannsretten finner at forholdet i vår sak ligger i nedre skikt av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ – seksuell omgang. Saken har dessuten vært oppe i lagmannsretten to ganger, idet lagmannsretten – de tre fagdommerne – ved første gangs behandling satt lagrettens fellende kjennelse til side i medhold av straffeloven § 376c. Saksbehandlingen har både vært noe mer belastende for siktede og har tatt noe lengre tid enn det normalt ville ha tatt.
Siktede er tidligere straffedømt fire ganger i tiden fra 1977 til 2013, først heleri i 1977, dernest bedrageri i 2002, dernest falsk forklaring og promillekjøring i 2004 samt legemsfornærmelse mot ektefellen i 2013. De nevnte dommer vil ikke ha ikke nevneverdig betydning ved straffutmålingen i vår sak.
Passende settes straffen til ubetinget fengsel i 8 måneder. Det er i denne saken ikke plass for hel eller delvis betinget fengselsstraff. Siktede er 68 år gammel, og er sterkt svekket som følge av flere alvorlige fysiske lidelser. Eventuell soningsdyktighet må vurderes av kriminalomsorgen i forbindelse med gjennomføringen av straffen.
Oppreisning til fornærmede.
Lagmannsretten viser til skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3, og finner det klart at vilkårene for å idømme oppreisning for ikkeøkonomisk skade er til stede. Det vises til tingretten som ga oppreisning til fornærmede med 75.000 kroner, hvilket er det samme som påstanden i lagmannsretten fra fornærmede v/ bistandsadvokaten. Lagmannsretten finner beløpet passende etter å ha vurdert de momenter som loven viser til og som det er redegjort for i tingretten. Det vises også til Rt-2004-1408 som det er vist til under straffutmålingen. Der ble oppreisning tilkjent med 75.000 kroner for et noenlunde tilsvarende forhold.
Etter dette idømmes oppreisning med 75.000 kroner.
Saksomkostninger.
Saksomkostninger er ikke påstått og blir ikke idømt. Siktede har ved ankebehandling fått en mildere straff utmålt.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født 0.0.1945, dømmes for en overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ til en straff av fengsel i 8 – åtte – måneder.
2. A, født 0.0.1945, dømmes til å betale oppreisning til B med 75.000 – syttifemtusen – kroner, med forfall 14 – fjorten – dager etter dommens forkynnelse.
