Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble dømt til fengsel i 4 år og 6 måneder etter incest mot mindreårig datter. De seksuelle overgrep medførte svært stor og varig belastning for fornærmede. Oppreisning ble satt til 120 000 kroner. I tillegg ble det tilkjent 665 000 kroner for lidt inntektstap, 1 000 000 kroner for fremtidig inntektstap, 500 000 kroner i ménerstatning, samt 11 470 kroner i erstatning for andre utgifter.
Saken gjelder bevisanke i straffesak, samt sivile krav i tilknytning til dette.
Ved tiltalebeslutning av 19.09.2011 utferdiget av Hordaland statsadvokatembeter ble A, født 0.0.1951, satt under tiltale ved Bergen tingrett for overtredelse av:
I for perioden til og med 21. mai 1992
Straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ
for å ha hatt seksuell omgang med barn under 14 år.
for perioden fra og med 22. mai 1992
Straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ (slik bestemmelsen lød før 25. mai 2000)
For å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år, og handlingen er foretatt overfor barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep.
Grunnlag:
Ved gjentatte anledninger, i tiden fra sommeren 1991 til sommeren 1997, på bopel i —vegen 000 i X, gned han kjønnsorganet til B, f. 0.0.1987, førte fingre inn i hennes skjede, samt fikk henne til å mastrubere seg.
II Straffeloven § 207, første straffalternativ (slik bestemmelsen lød for 25. mai 2000)
For å ha hatt utuktig omgang med slektning i nedstigende linje
Grunnlag:
Til tid og sted som i post I post forholdt han seg der som beskrevet ovenfor sin datter B.
Den ovenfor gjengitte tiltalen er tatt ut etter Riksadvokatens ordre.
Bergen tingrett avsa 07.03.2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1951, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ ( for perioden til og med 21. mai 1992 ), straffeloven § 195, første ledd 1. straffalternativ slik bestemmelsen lød fra og med 22. mai 1992 og for overtredelse av straffeloven § 207 første straffalternativ slik bestemmelsen lød før 25. august 2000, jf straffeloven § 62, 1.ledd til en straff av fengsel i 3 – tre – år og 6 – seks – måneder. Han tilkommer fradrag for 19 dager utholdt varetekt jf straffeloven § 60.
2. A født 0.0.1951, dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale erstatning til B for lidt inntektstap med kr 492.000,- kronerfirehundreognittitotusen- med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
3. A født 0.0.1951, dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale erstatning til B for fremtidig inntektstap med kr 648.000,- kronersekshundreogførtiåttetusen -, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
4. A født 0.0.1951, dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale erstatning til B for påførte utgifter med kr 2.102,- -kronertotusenetthundreogto- – med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
5. A født 0.0.1951 dømmes til innen 2 -to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale erstatning til B for fremtidige utgifter med kr 8.806,- -kroneråttetusenåttehundreogseks – med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
6. A født 0.0.1951 dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale menerstatning til B med kr 300.000,- -kronertrehundretusen – med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
7. A født 0.0.1951 dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale oppreisningserstatning til B med kr 120.000,- -kroneretthundreogtjuetusen -, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
A har i rett tid anket dommen. Anken gjelder prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for begge tiltaleposter, subsidiært straffutmålingen, og dessuten tingrettens avgjørelse for så vidt gjelder de sivile rettskrav.
Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 24.04.2012 er bevisanken henvist til ankeforhandling.
Påtalemyndigheten har deretter fremmet den samme tiltalebeslutning for lagmannsretten som ble tatt ut for tingretten som gjengitt. Under ankeforhandlingen ble tiltalen post I rettet for så vidt gjelder angivelsen av rettsgrunnlaget vedrørende perioden fra og med 22.05.1992, slik at dette gjelder «Straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ og annet ledd». Rettelsen er av teknisk art, i det den bringer lovgrunnlaget i samsvar med det grunnlag som er angitt i den opprinnelige tiltale, og den påtalebeslutning fra Riksadvokaten som ligger til grunn for tiltalen.
Ankeforhandling ble holdt i Gulating lagmannsretts bygg i Bergen, i tiden 04.02.-08.02.2013.
Tiltalte møtte sammen med sin forsvarer, advokat Egil Jordan. På vegne av fornærmede, B, møtte advokat Ellen Eikeseth Mjøs som bistandsadvokat. For påtalemyndigheten møtte statsadvokat Benedicte Hordnes, sammen med konstituert statsadvokat Trond Høvik. Lagmannsretten hørte forklaringer fra fornærmede, tiltalte og syv vitner.
For lagmannsretten var overlege og spesialist i psykiatri, Jan Øystein Berle, oppnevnt som sakkyndig etter begjæring fra bistandsadvokaten. Overlege Berle, som også var rettsoppnevnt sakkyndig for tingretten, møtte under ankeforhandlingen og ga forklaring, dels under behandlingen av skyldspørsmålet, og deretter under behandlingen av straffutmålingen og de sivile rettskrav. Overlege Berle har gitt sakkyndig erklæring datert 29.09.2011 til tingretten, og tilleggserklæring datert 21.12.2012 til lagmannsretten.
For lagmannsretten var videre oppnevnt som sakkyndig professor dr philos Knut Dalen. Han har 17.01.2013 avgitt sakkyndig nevropsykologisk erklæring til supplering av overlege Berles erklæringer. Professor Dalen møtte under ankeforhandlingen og ga forklaring i tilknytning til behandlingen av reaksjonsfastsettelsen og avgjørelsen av de sivile krav.
De ovenfor nevnte sakkyndige erklæringer har vært forelagt Den rettsmedisinske kommisjon, som ikke har hatt bemerkninger.
Når det gjelder tiltaltes personalia, samt bevisførselen ut over det som er særskilt nevnt, vises til rettsboken.
Tiltalte erklærte seg ikke straffskyldig etter tiltalen.
Lagretten ble forelagt følgende spørsmål, som i det alt vesentlige er utformet i tråd med tiltalebeslutningen:
Spørsmål 1 – hovedspørsmål:
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer)
Er tiltalte A skyldig i å ha hatt utuktig omgang med barn under 14 år, ved å ha forholdt seg slik:
I tidsrommet fra sommeren 1991 til sommeren 1997, på bopel i —vegen 000 i X, gned han kjønnsorganet til B, f. 0.0.1987, og/eller førte fingre inn i hennes skjede, og/eller fikk henne til å masturbere seg?
Spørsmål 2 – tilleggsspørsmål:
(Dette spørsmålet skal bare besvares dersom det er svart ja på spørsmål 1. For å svare ja på tilleggsspørsmålet kreves flere enn 6 stemmer)
Har den beskrevne handling i spørsmål 1 skjedd gjentatte ganger etter 21. mai 1992 overfor noen under 10 år ?
Spørsmål 3 – hovedspørsmål
(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer)
Er tiltalte A skyldig i å ha hatt utuktig omgang md slektning i nedstigende linje, ved å ha forholdt seg slik:
Til tid og på sted som nevnt i spørsmål 1 forholdt han seg Som der beskrevet overfor sin datter B?
Lagretten har besvart samtlige spørsmål med «ja».
Lagmannsretten – de juridiske dommerne – besluttet deretter enstemmig å legge lagrettens kjennelse til grunn for den videre behandling av saken, jfr straffeprosessloven § 376b.
Lagmannsretten ser for øvrig saken slik:
Straffekravet
Tiltalte blir etter dette å dømme i samsvar med den rettede tiltalebeslutning.
Lagrettens kjennelse, stadfestet ved de juridiske dommernes beslutning som nevnt, er fullt ut i tråd med tingrettens avgjørelse hva gjelder skyldspørsmålet for begge tiltaleposter. Det foreligger ingen «springende punkter» som krever særskilt drøftelse eller begrunnelse ut over det som framgår nedenfor.
Ved straffutmålingen legges følgende til grunn som bevist ut over rimelig tvil:
Fornærmede B er født 0.0.1987. Hun er datter av C og tiltalte A. C og A ble samboere i 1975. C har datteren D født 1970 fra et tidligere forhold. A har sønnen E fra et tidligere forhold. I 1982 flyttet C, A og D til —vegen 000 i X. D flyttet ut da hun var 19 år, det vil si da fornærmede var ca 3 år.
C var selvstendig næringsdrivende og var på grunn av jobb og utdannelse mye borte fra hjemmet i den tid tiltalen gjelder, også på kveldstid. Hun oppholdt seg i deler av tiden på et kontor som lå på naboeiendommen. Tiltalte hadde sesongpreget arbeid som håndverker, og var den som i størst grad tok seg av fornærmede. Tiltalte var idrettsaktiv, og fornærmede var fra hun var liten med på ulike sportsaktiviter, herunder trening sammen med faren.
I perioden fra fornærmede var ca 4 år i 1991 til hun var mellom 10 og 11 år i 1997, skaffet tiltalte seg ulike former for seksuell omgang med fornærmede. I stor grad skjedde overgrepene i tilknytning til trening og aktiviteter. Tiltalte insisterte på at fornærmede skulle dusje etter slike aktiviteter sammen med ham, noe som foregikk i husets kjeller. De var da begge nakne. Tiltalte såpet fornærmede inn på hele kroppen, og foretok ved slike anledninger vedvarende gnidende bevegelser mot fornærmedes kjønnsorgan, dels utenpå og dels mellom kjønnsleppene. Videre fikk han fornærmede til å såpe inn sin penis, og som en del av dette til å foreta bevegelser av penishodet som var erigert. Det er ikke holdepunkter for at tiltalte brukte vold eller annen makt enn den psykiske som var nødvendig for å få fornærmede til å gjøre/finne seg i hans ønskemål. Det lar seg ikke gjøre å fastslå hvor mange ganger tiltalte foretok seg slike handlinger, men det finnes i tråd med fornærmedes forklaring bevist at dette skjedde jevnlig, bortimot ukentlig, over en periode på minst fem år.
Videre finnes bevist at tiltalte ved i alle fall to anledninger stakk en finger inn i fornærmedes skjede, herunder en gang i stuen oppe, like før fornærmedes mor kom hjem.
Ytterligere finnes bevist at tiltalte ved en rekke anledninger la seg avkledd eller nærmest avkledd i samme seng som fornærmede lå, og at han presset sin erigerte penis mot fornærmedes kropp bakfra. Dette er imidlertid ikke seksuell omgang og konsumeres således av gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen, men vil være relevant ved straffutmålingen.
Avgjørende for det bevisresultat som ovenfor er angitt er fornærmedes forklaring, som på avgjørende måte støttes av øvrige bevis i saken, herunder forklaringene fra C og D, som selv var blitt utsatt for grove seksuelle overgrep fra tiltaltes side fra hun var 9 til ca 13-14 år.
I 1997/98 kom det til brudd og etter hvert separasjon mellom tiltalte og C. Den siste tiden før utflytting i 1998 bodde tiltalte fortsatt i huset, men da for det meste for seg selv, og det er ikke bevist at det fant sted overgrep i denne siste fasen. Etter at foreldrene hadde skilt lag, hadde B en periode samvær med tiltalte i helger og på ukedager, men etter en tid motsatte hun seg samvær med faren på regelmessig basis. De hadde deretter mer sporadisk kontakt gjennom årene, inntil hun brøt denne rundt juletider i 2007, etter å ha fortalt broren E at noe hadde skjedd.
Sommeren 2008 fortalte fornærmede til søsteren D at hun var blitt utsatt for overgrep, og fikk da vite fra D at også hun var blitt seksuelt misbrukt i oppveksten av tiltalte. Høsten 2010 fortalte fornærmede og D moren om overgrepene, uten at det ble gått i detalj. Fornærmede anmeldte forholdene i januar 2011, og D gikk til anmeldelse i februar 2011. Forholdene omfattet av Ds anmeldelse ble vurdert som strafferettslig foreldet, og denne saken ble henlagt i august 2011.
Fra hun var ca 9 år opplevde fornærmede i tiltakende grad plager av ulike slag, og hun ble gjennom årene medisinsk undersøkt uten at det ble funnet noen klar årsak. Hun gjennomførte ungdomsskole med gode resultater. På grunn av tiltakende helseproblemer brukte fornærmede fire ekstra år på gjennomføring av videregående skole, som hun imidlertid fullførte med resultater godt over gjennomsnittet.
Det er tidligere redegjort for oppnevnelse av overlege Berle og professor Dalen som sakkyndige. Av overlege Berles erklæringer, fastholdt i forklaringen for lagmannsretten, framgår at fornærmede har utviklet posttraumatisk stressyndrom med sterkt invalidiserende og gjennomgripende følger, og med høyst usikker prognose.
Ved straffutmålingen må straffenivået på gjerningstiden knyttet til de daværende straffebestemmelser legges til grunn.
Utgangspunktet for straffutmålingen må tas i at tiltalte har gjort seg skyldig i meget alvorlige straffbare forhold i form av seksuell omgang (utuktig omgang) med sin egen datter, regelmessig og vedvarende, over en periode på mer enn 5 år, jfr straffeloven § 195 og § 207 slik de da var utformet. Tiltalte bygget opp datterens tillits- og avhengighetsforhold til ham selv, for deretter å misbruke denne tillit gjennom de handlinger som er beskrevet. Overgrepene skjedde i fornærmedes eget hjem, ble begått av hennes egen far, og det var umulig for henne både fysisk og psykisk å motsette seg handlingene.
For fornærmede har overgrepene medført at hun har pådratt seg posttraumatisk stressyndrom, en tilstand som det må legges til grunn forelå i alle fall fra 2004 i følge den sakkyndige Berle, hvilket retten legger til grunn. Konsekvensene for livsutfoldelse og normalt ungdomsliv har vært katastrofale, og utsiktene til vesentlig og varig bedring framstår med grunnlag i de sakkyndige Berle og Dalens erklæringer og forklaringer som usikre. Det finnes ingen holdepunkter for at noen del av det sykdomsbilde som er beskrevet i de nevnte erklæringer og forklaringer skyldes andre selvstendige årsaksfaktorer, med unntak for migrene. Det finnes tilstrekkelig å vise til erklæringene.
Av sammenlignbar rettspraksis har lagmannsretten særlig festet seg ved avgjørelsen inntatt i Rt-2000-1753, hvor den tiltalte ble dømt til fengsel i 4 år og 3 måneder for gjennom en periode på ca. 5 år å ha utsatt sin stedatter for regelmessige overgrep i form av seksuell omgang, med vidtgående psykiske helsemessige konsekvenser.
Isolert sett omhandler saken som nevnt ovenfor også mer kvalifiserte former for seksuell omgang enn nærværende sak. På den annen side må det i forhold til tiltalte legges betydelig vekt i skjerpende retning på hans faste forbryterske forsett også utover krenkelsene av datteren B. Lagmannsretten finner det bevist at tiltalte utsatte D for seksuelle overgrep i form av seksuell omgang gjennom flere år fra hun var ca 9 år. Det kan ikke ved straffutmålingen nå utmåles straff for de foreldede forhold. Det som imidlertid er relevant og av atskillig vekt, er at tiltalte av D ble foreholdt ved utflytting at om han foretok seg noe overfor B, ville alt han hadde gjort mot D bli gjort kjent. Tiltalte forsikret da at noe slikt aldri ville kunne skje i forhold til hans «eget kjøtt og blod».
Det sees ikke å foreligge formildende omstendigheter i saken. Tiltalte har benektet ethvert kjennskap til forholdene domfellelsen gjelder. Forsvarer har blant annet framhevet at den lange tid som har gått siden de straffbare forhold opphørte må tillegges betydning. Det er riktig som påpekt av forsvarer at det finnes avgjørelser fra Høyesterett der tidsaspektet har blitt tillagt betydning, særlig der tidspunktet for foreldelse har vært forholdsvis nært. Slik lagmannsretten forstår den nyeste rettspraksis på området, er det imidlertid ikke rom for å tillegge lang tid fra forbrytelse til oppdagelse/anmeldelse i saker om seksuelle overgrep mot barn nevneverdig betydning, jfr Rt-2012-1592. Det er heller ikke grunnlag for å gjøre noe fradrag for tiden gått fra anmeldelse til pådømmelsen her.
Ved straffutmålingen må overtredelsen av daværende straffeloven § 207 tillegges selvstendig betydning i skjerpende retning, jfr straffeloven § 62.
Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at straffen passende bør fastsettes til fengsel i 4 år og 6 måneder. Til fradrag ved soning kommer 19 dager for utholdt varetekt.
De sivile krav
Innledning
Ved avgjørelsen av de sivile krav fremmet av fornærmede har bare fagdommerne deltatt, jfr straffeprosessloven § 376e.
Beviskravet ved avgjørelsen av de sivile krav er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Ved eventuell tvil om kravet til sannsynlighetsovervekt er oppfylt, har fornærmede bevisbyrden.
For hvert av kravene gjelder vilkår om skade, ansvarsgrunnlag og faktisk samt rettslig adekvat årsakssammenheng, jfr for sistnevnte vilkårs del særlig Rt-1992-64.
Spørsmålet om ansvarsgrunnlag drøftes ikke nærmere nedenfor, i det slikt åpenbart foreligger for samtlige poster i kraft av den foreliggende straffedom.
Det finnes hensiktsmessig her å gjengi deler av den supplerende sakkyndige erklæring avgitt av overlege Berle 21.12.2012:
«Drøftelse i henhold til mandatet
Den sakkyndige har gjennomgått samtlige saksdokument, og har hatt en lengre samtale med skadelidte i begynnelsen av desember 2012. Det har ikke vært vurdert som nødvendig eller hensiktsmessig med komparentsamtaler, både skadelidtes mor, søster og aktuelle samboer har tidligere gitt fyldige politiforklaringer i saken, alt tilgjengelig for den sakkyndige.
Det ble vurdert som ønskelig med innhenting av oppdatert helseinformasjon i tillegg til de tidligere innhentede helseopplysningene samt de korte uttalelsene som fulgte saken. B hadde derfor, etter avtale med bistandsadvokat og den sakkyndige, tatt med seg kopi av helseinformasjonen om henne fra 2012 (referert i denne erklæringen). Den sakkyndige har i tillegg hatt en kort samtale med hennes aktuelle behandlingsansvarlige psykolog.
I sammenheng med det oppgitte opprinnelige mandatet fra Bergen tingrett har den sakkyndige vurdert om det kunne være hensiktsmessig med ytterligere undersøkelser, da spesielt i form av en neuropsykologisk utredning. Den sakkyndige fant høsten 2011 det samlet sett ikke strengt nødvendig for å besvare mandatet.
I forbindelse med ny oppnevning i forbindelse med behandling av ankesaken for Gulating lagmannsrett har dette spørsmålet vært vurdert på nytt.
På bakgrunn av utviklingen av plagene til skadelidte det siste året og etter drøftelse av saken på generelt grunnlag med spesialist i klinisk nevropsykologi, særlig på bakgrunn av hvorledes skadelidtes plager og funksjonsnivå synes å ha forverret seg det siste året, er den sakkyndige kommet til at nevropsykologisk undersøkelse av skadelidte vil være hensiktsmessig for en nærmere kartlegging av kognitive helseplager. Dette vil være et nyttig supplement til den aktuelle sakkyndige vurderingen både for mer presist å beskrive de aktuelle vanskene samt gi prognostiske vurderinger av hennes tilstand. Lagdommer Erstad i Gulating lagmannsrett ble derfor kontaktet av den sakkyndige, og det ble gjort avtale om at spesialist i klinisk nevropsykologi, professor dr philos Knut Dalen, skulle forestå en nevrokognitiv utredning av B.
I mandatet fra retten ber man blant annet om en kartlegging av eventuelle skader oppstått som følge av mulige overgrep fra siktede, samt dersom det foreligger skade, om noe av dette kan ha sin årsak i andre forhold.
Premisser for den sakkyndiges vurderinger i denne saken:Den sakkyndige forholder seg til siktelse i saken samt til øvrige politidokumenter der de påklagede forhold omtales nærmere. Det er således ikke den sakkyndiges oppgave å ha noe synspunkt på om de påklagede forhold har funnet sted eller ikke, ei heller troverdigheten til fornærmede eller øvrige aktører i saken. Dette er det selvsagt retten og retten alene som skal ta stilling til i de påfølgende hovedforhandlinger.
I den følgende drøftelse legger imidlertid den sakkyndige til grunn som en forutsetning at de aktuelle straffbare forhold overfor fornærmede B i hovedsak finnes bevist. Dersom denne forutsetning ikke kan legges til grunn, vil dette påvirke hele den sakkyndiges aktuelle resonnementer og konklusjoner, slik at disse ville måtte revurderes og konklusjonene ville kunne bli annerledes.
For opplysninger om barndom og oppvekst, slektsbelastning for sykdom, evnemessig utrustning, sosial fungering, ungdomstid samt helseproblemer i oppveksten, samt eventuelle ekstraordinære belastninger i hennes liv, vises til den opprinnelige erklæringen avgitt i september 2011. Det vises også her til beskrivelser knyttet til de straffbare forholdene som denne saken gjelder.
B beskriver fortsatt i dag, primo desember 2012, vedvarende og til dels svært uttalte søvnvansker, hun har hyppige marerittdrømmer med voldelig innhold og flashbacks som i all hovedsak dreier seg om de traumatiske hendelsene.
Hun retter fortsatt selvbebreidelser mot seg selv og beskriver omfattende grubling, samt grader av nedstemthet og fortvilelse, dog ikke vedvarende depressiv forstemning. Det beskrives stor grad av utrygghet når hun er alene, særlig om natten når hun skal sove. Mange ganger er det slik at hun ikke klarer å sove om det ikke er kjente mennesker som hun stoler på, for eksempel kjæresten hennes, til stede i huset.
Egentlige fryktreaksjoner eller utrygghet i samvær med mennesker beskrives ikke, heller ikke fobiske plager eller problemer med å være på plasser med mange mennesker eller å reise med offentlige kommunikasjonsmidler. Hun har imidlertid fortsatt frykt for at hun kan komme til å treffe på tiltalte ute.
Aktuell behandling og oppfølging. B har fortsatt desember 2012 en jevnlig samtaleoppfølging av psykolog i Bergen, økt opp til ukentlige samtaler høsten 2012 etter at hun gav opp skolegangen. Hun planlegger å fortsette med psykologbehandling i lang tid fremover. Hun går til fysioterapeut jevnlig, planlegger også å starte opp med spesialisert behandling i form av psykomotorisk fysioterapi så snart denne rettssaken er overstått. Hun er således fortsatt under aktiv behandling med tanke på å oppnå bedring av plagene sine, samt forhåpentligvis på litt lengre sikt også å kunne bedre sitt funksjonsnivå.
Psykologen som følger henne opp beskriver blant annet at hun har dissosiative symptomer. Dissosiasjon er en form for overlevelsesstrategi. Når man ikke har mulighet til ytre hjelp under og etter de traumatiske hendelsene så forblir de traumatiske minnene fragmenterte og uintegrerte og holdes fra hverandre for å skåne seg selv. Dissosiative symptomer antas å skyldes gjentatte langvarige psykiske påkjenninger. Det er ikke påvist en biologisk årsak til slike plager. Generelt vet vi at påkjenninger i form av langvarig mishandling, seksuelt misbruk eller tortur, kan utløse slike symptomer.
Videre beskriver psykologen energiløshet og store søvnvansker som sentrale symptomer hos skadelidte, samt et sterkt redusert funksjonsnivå i slik grad at dagligdagse aktiviteter blir vanskelig for henne å gjennomføre. Det opplyses videre at det er søkt uføretrygd for henne. B kan oppleve verden som fjern og falle ut, har amnesi (hukommelsesbortfall) for hverdagslige hendelser, samt opplever fortsatt påtrengende minner av overgrepene. Noe av dette kan forstås som dissosiative fenomener. Det synes opplagt at slike symptomer klart bidrar til hennes kognitive problemer i det daglige. Symptomene er for øvrig nokså typiske for posttraumatisk stresslidelse.
B beskriver for den sakkyndige at hun de siste årene har hatt gjentatte infeksjoner og andre somatiske helseplager. Det er nærliggende å mistenke at hun grunnet sine meget alvorlige og vedvarende psykiske helseplager, kan ha nedsatt motstandskraft mot infeksjoner og andre kroppslige sykdommer, samt at hennes psykiske lidelse kan gi kroppslige spenninger og andre stressrelaterte somatiske helseplager. Dette er også i tråd med den vanlige kunnskapen om slike helseplager.
Aktuell vurdering. Samlet sett finner den sakkyndige at observanden i dag, primo desember 2012, har et sammensatt symptombilde med blant annet somatoforme symptomer, betydelige kognitive plager med konsentrasjonssvikt som det dominerende, dissosiative plager, uttalt mangel på energi og hurtig trettbarhet, men også andre symptomer som er forenlig med en posttraumatisk stresslidelse. Hennes symptomtrykk er ganske uttalt.
Det var den sakkyndiges oppfatning at B september 2011 hadde tilstrekkelige symptomer til at hun fylte kriteriene for en psykiatrisk diagnose, og at hennes sykdomstilstanden den gang best kunne forstås og beskrives med diagnosen PTSD (etter vårt offisielle diagnosesystem ICD-10, Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser; Universitetsforlaget AS 1999).
Ved fornyet vurdering foretatt i løpet av høsten 2012 finner den sakkyndige at observanden fortsatt i desember 2012 fyller kriteriene for en posttraumatisk stresslidelse både med noe mer uttalt symptomtrykk og med noe lavere funksjonsnivå enn hun hadde ved den forrige vurderingen.
Følgende diagnose settes:
F43.1 Posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
I de diagnostiske kriteriene for posttraumatisk stresslidelse beskrives det at hos noen få pasienter kan tilstanden ha et kronisk forløp over flere år, med eventuell overgang til en varig personlighetsforandring (se F62.0).
Den sakkyndige finner fortsatt ikke at det ser ut at det er en slik utvikling på gang hos skadelidte B.
B har tidligere startet oppfølging med regelmessige samtaler hos psykolog i Bergen, hun er blitt utredet og tilbudt videre behandlingen. Denne behandlingen pågår nå, er blitt intensivert i det siste og antas å skulle fortsette i lang tid. Den sakkyndige viser her også til erklæringen fra psykologen hennes datert 4. desember 2012, inntatt i sin helhet i denne oppdaterte erklæringen.
Behandlingstiltakene hun er tilbudt fremstår adekvate og det er sannsynlig at hun ville kunne trenge oppfølging de mange år fremover.
I den opprinnelige erklæringen ble følgende anført: «Det er å bemerke at det har tatt lang tid før behandling rettet mot de traumatisk hendelsene hun skal ha vært utsatt for, er iverksatt. Dette medfører en risiko for kronifisering i større grad enn om hun hadde komme til behandling tidligere. Det er prognostisk gunstig at skadelidte fremstår ressurssterk og viljesterk. Hun synes ikke å ha utviklet sekundær depresjon eller angstlidelse, slik enkelte med slik lidelse gjør. Hun har heller ikke utviklet noen form for rusmisbruk. Disse punktene gir samlet sett grunnlag for en forsiktig optimisme med hensyn til hennes prognose på litt lengre sikt.»
I et punkt i mandatet heter det: «Dersom det på grunn av overgrep fra mistenkte foreligger varige men, bes dette redegjort for nærmere og den medisinske graden av menet fastsettes.»
Den sakkyndige er altså bedt om å utrede hvorvidt en eventuell skade hos B innebærer en medisinsk invaliditet samt å anslå denne.
I Invaliditetstabellen § 2. «Fastsetting av medisinsk invaliditet» heter det blant annet:
1. Varig medisinsk invaliditet for en skadefølge kan først fastsettes når medlemmet har gjennomgått hensiktsmessig medisinsk behandling og rehabilitering, og tilstanden har stabilisert seg.
Med utgangspunkt i diagnosen F43.1 Posttraumatisk stresslidelse, finner jeg at det kan og må tas utgangspunkt i Sosialdepartementets invaliditetstabell pkt 1.10.1:
1.10 Psykiske lidelser
Dette punktet må ikke brukes sammen med de øvrige punktene i tabellen med mindre det foreligger selvstendig psykisk lidelse i henhold til de gjeldende diagnosekriterier/diagnoseverktøy.
1.10.1 Posttraumatiske stresslidelser (PTSD)
Ved vurderingen tas det hensyn til i hvilken grad lidelsen gir seg utslag i form av reduksjon av daglige aktiviteter, sosialfunksjon og interaksjon, konsentrasjonsevne, nedsatt hukommelse, generelt svekket problemløsende evne, utholdenhet og tempo eller evne til å mestre nye situasjoner og krav. Tilstanden må være verifisert av psykiater/spesialist i klinisk psykologi.
a) Symptomer som intrusjon, unnvikelse, irritabilitet og atferdsavvik i dagliglivet, men uten vesentlig tap av personlig eller sosial utfoldelse: 0-14 %
b) Som ovenfor, men mer uttalt og ledsaget av sviktende funksjon, slik at dagliglivet hemmes vesentlig: 15-34 %
c) Sterkere plager som inkluderer vedvarende regresjon, psykogene smerter eller vegetative symptomer: 35-54 %
Det er nå gått mange år siden de traumatiske hendelsene skjedde. I etterkant av hendelsene har B helt tilbake til rundt 9 års alder og opp gjennom ungdomsårene hatt forskjellige behandlingskontakter, særlig i form av diverse somatiske utredninger inkludert sykehusinnleggelser og spesialundersøkelser, kontakt med fysioterapeut samt kontakt med fastlege og med psykolog.
Hun har klart å gjennomføre videregående skole men har brukt 4 år lengre tid enn normert. De siste årene har hun ved stor personlig anstrengelse prøvd å studere fysioterapi, med redusert studiebelastning som en spesialordning grunnet hennes aktuelle helseproblemer, men etter sommeren 2012 ble dette så krevende, helt på grensen av hva hun klarte, og hun har tatt en pause i studiene, som anført.
B har fortsatt store problemer med å fungere sosialt, har derved også en betydelig hemning i dagliglivet ut over det hun opplevde i studiesituasjonen. Særlig vil mye støy og mange mennesker oppleves slitsomt for henne og hun har dårlig utholdenhet, må ofte bryte av eller unnlate å gjennomføre aktiviteter som hun ønsker å delta i. Den sakkyndige finner at hennes psykisk skade har og vil hemme fornærmede i inntektsgivende arbeid nå og i fremtiden.
Hennes medisinske invaliditet vurdert på bakgrunn av at hun desember 2012 fortsatt fyller kriteriene for F43.1 Posttraumatisk stresslidelse, gis med det forbehold at hun fortsatt er under medisinsk behandling og rehabilitering, og at tilstanden ikke nødvendigvis har stabilisert seg, selv om hun har hatt betydelige helseplager knyttet til de traumatiske hendelsene i en årrekke, og traumene nå ligger langt tilbake i tid. Hennes medisinske invaliditet vurderes i dag etter beste skjønn fra den sakkyndige til å tilsvare en invaliditetsgrad på 45 (-førtifem-) %. Dette er en høyere vurdering enn ved min forrige erklæring i 2011 da jeg satte denne til 40 (-førti-) %.
Etter den sakkyndiges vurdering foreligger det ingen inngangsinvaliditet.
Samlet sett vurderer den sakkyndige det fortsatt slik at det fortsatt er mulighet for at tilstanden vil kunne bedre seg noe over tid og at så vel funksjonsnedsettelsen som den medisinske invaliditeten vil komme til å avta.
På den annen side foreligger det også en fare for ytterligere kronifisering av tilstanden.
Hennes nettverk samt gode behandlingsmotivasjon er prognostisk gunstige faktorer, samt det forhold at hun står mye på i forhold til å prøve å leve et liv så godt hun kan, men med de begrensninger som plagene hennes setter. Mennesker med PTSD er i større grad enn andre utsatt for å utvikle et rusmiddelmisbruk. Dette har ikke vært og er fortsatt ikke en aktuell problemstilling hos B.
Det er den sakkyndiges faglige vurdering at søkeren er under en behandling med fortsatt utsikt til en viss bedring, en behandling hun synes å følge godt opp og en behandling hun synes å ha motivasjon for å gjennomføre.
For å anslå varigheten av søkerens medisinske invaliditet, må en først av alt fastslå at hun mange år etter de aktuelle traumene fra 4 til 11 år fortsatt har betydelige psykiske plager og fortsatt en meget betydelig funksjonssvikt. Hun er i dag 25 år.
Hun har etter gjennomført utredning relativt nylig påbegynt psykologisk behandling for sine psykiske plager. Det er utsikt til at slik behandling over tid kan bidra til bedring i plagene hennes. Hvor mye bedring en vil kunne vente seg er vanskelig å uttale seg om med noen særlig grad av presisjon i dag all den tid behandlingen nylig er påbegynt. Det vises her også til psykologens uttalelse av desember 2012.
Nevropsykologisk testing som er planlagt gjennomført i løpet av januar 2013 vil ytterligere kunne bidra til å anslå prognosen.
Realistisk sett finner den sakkyndige det sannsynlig at invaliditeten hennes vil kunne vedvare minst 10 år frem i tid fra det aktuelle undersøkelsestidspunktet i 2012. Det er dog muligheter for at invaliditetsgraden hennes gradvis vil reduseres i løpet av denne perioden.
Som det siste punktet i mandatet fremkommer følgende punkt: «Dersom det er sannsynliggjort at det foreligger tapt inntekt og et fremtidig tap i inntekt som følge av skade påført gjennom mulig overgrep, bes det redegjort for dette.»
Den sakkyndige vil her ta utgangspunkt i situasjonen slik den hypotetisk kunne ha vært dersom traumene var tenkt bort. Skadelidte er en nå 25 år gammel kvinne. Tenker en seg at det meste av hennes helseplager og skoleproblemer kunne relateres som skadefølger av de traumatiske hendelsene hun har vært utsatt for, ville man kunne se bort fra det meste av dette i en slik tenkt situasjon.
Dersom hun hadde fullført videregående skole på normert tid og med disse aktuelle helseplagene tenkt bort, så hadde hun avsluttet videregående skole i 2006. Hun ble imidlertid 4 år forsinket på videregående skole og avsluttet sine eksamener der først i 2010. Da hun kom inn på fysioterapiutdannelsen i fjor (2011) hadde hun kun halvt studium det første året, det samme var planlagt for neste skoleår, men etter å ha forsøkt å delta i studiet valgte hun august 2012 å ta en pause, dette på bakgrunn av at helseplagene hindret henne i å fortsette. Det er nå søkt om uføretrygd for henne på bakgrunn av hennes aktuelle helseplager.
Hun ville ha kunnet avslutte sin fysioterapiutdanning i disse dager, forutsatt at hun hadde startet studiet i 2006.
Per i dag er det meget usikker om hun noensinne klarer å gjennomføre studiet i fysioterapi som hun hadde påbegynt, dette tross en sterk motivasjon til å klare dette.
Både om hun på et tidspunkt klarer å fullføre fysioterapiutdanningen med en sterk forsinkelse eller må gi seg på dette prosjektet, fremstår hun i dag åpenbart helt ute av stand til å kunne klare et vanlig lønnet arbeid. Både basert på de omfattende skolevanskene hun har hatt, samt aktuelle problemer med yteevne og andre problemer på nåværende studium, anser den sakkyndige det som sannsynlig at hennes arbeidskapasitet i mange år fremover vil være begrenset. Dette gjelder for så vidt både i arbeid som fysioterapeut samt annet lønnet arbeide.
Den sakkyndige vurderer således hennes ervervsevne som sterkt redusert og den antas fortsatt å være redusert i lang tid fremover. Etter beste skjønn vurderes hun i desember 2012 til ikke å ha ervervsevne for vanlig lønnet arbeid
Den sakkyndige finner det samlet sett sannsynliggjort at det foreligger tapt inntekt og et fremtidig tap i inntekt som følge av skade påført gjennom beskrevne overgrep.
Lidt inntektstap
Under henvisning til skadeserstatningsloven § 3-1 har fornærmede krevd erstatning for lidt inntektstap fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 666.914, inklusiv renter og skatteulempe.
Kravet er basert på at fornærmede ville fullført videregående skole til normert tid uten skaden, at hun ville fullført fysioterapiutdannelsen og vært i arbeid fra høsten 2009, innhentet inntektsstatistikk, samt erstatningsberegning foretatt av selskapet «Ejus» som angitt i erklæring avgitt 16.01.2013 basert på oppgjørstidspunkt 01.03.2013. Det er ikke vesentlige uenigheter mellom partene når det gjelder de faktiske forutsetninger eller de variabler som er benyttet ved beregningen, som det vises til.
Lagmannsretten finner under henvisning til straffedommen, de sakkyndiges erklæringer og bevisførselen for øvrig kravet som framsatt tilstrekkelig sannsynliggjort, og tar dette til følge med kr 665.000.
Framtidig inntektstap
Under henvisning til skadeserstatningsloven § 3-1 har fornærmede krevd erstatning for framtidig inntektstap inklusiv skatteulempe fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 1.050.000.
Kravet er basert på at fornærmede vil være 100 % ervervsufør i (minst) 10 år, og for øvrig de variabler med hensyn til sannsynlig inntekt uten skaden, kapitaliseringsfaktor, skatteulempe m.v. som framgår av erklæringen 16.01.2013, og som i seg selv ikke er omstridte.
Lagmannsretten finner kravet tilstrekkelig sannsynliggjort gjennom bevisførselen nevnt under foregående post. Det bemerkes særlig at det framstår som klart mest sannsynlig at fornærmede ikke vil komme i inntektsgivende arbeid i tapsperioden på 10 år, jfr begge de sakkyndiges erklæringer, og at det ikke er grunnlag for å anse noen del av den ervervsmessige uførhet som forårsaket av andre årsaker enn tiltaltes handlinger. Videre bemerkes at skaden som angitt finnes å stå i påregnelig årsakssammenheng med tiltaltes skadevoldende handlinger.
Kravet tas til følge med kr 1.000.000.
Ménerstatning
Under henvisning til skadeserstatningsloven § 3-2 har fornærmede krevd ménerstatning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 508.037.
Kravet er basert på en medisinsk invalitetsgrad på 45 %, samsvarende med overlege Berles vurdering, og videre på at skaden i denne relasjon inntrådde seinest i 2004 og vil ha en varighet på minst 10 år fram i tid.
Lagmannsretten finner kravet tilstrekkelig sannsynliggjort under henvisning til det som ovenfor er uttalt. Lovens vilkår om «varig og betydelig skade av medisinsk art» er åpenbart oppfylt, og det er ikke grunnlag for å gjøre noe fradrag knyttet til inngangsinvaliditet.
Kravet tas til følge med kr 500.000.
Påførte utgifter
Under henvisning til skadeserstatningsloven § 3-1 har fornærmede krevd erstatning for påførte utgifter med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 4253.
Kravet er sannsynliggjort, og tas til følge i sin helhet. Beløpets størrelse er ikke omstridt.
Framtidige utgifter
Under henvisning til skadeserstatningsloven § 3-1 har fornærmede krevd erstatning for framtidige utgifter med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 7217.
Kravet er sannsynliggjort og tas til følge i sin helhet. Beløpets størrelse er ikke omstridt.
Oppreisning
Under henvisning til skadeserstatningsloven § 3-5, jfr § 3-3, har fornærmede krevd seg tilkjent oppreisningserstatning med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 120.000.
Kravet tas til følge under henvisning til de forhold som domfellelsen gjelder og slik omstendighetene rundt disse er beskrevet ovenfor, samt de særlig inngripende virkninger de straffbare forhold har hatt og i framtiden må forventes å ville få for fornærmede.
Lempning
Under henvisning til tiltaltes økonomiske situasjon har forsvarer anført at lempning bør skje, jfr skadeserstatningsloven § 5-2. Lagmannsretten finner det klart at det i en sak av denne karakter bare helt unntaksvis vil kunne være rom for lempning, og at det ikke er grunnlag for lempning her, jfr Rt-2003-1358.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født 0.0.1951, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd, 1. straffalternativ (for perioden til og med 21.05.1992 ), straffeloven § 195 første ledd, 1. straffalternativ, jfr annet ledd (slik bestemmelsen lød fra 22.05.1992), og for overtredelse av straffeloven § 207, 1. straffalternativ (slik bestemmelsen lød før 25.08.2000), jfr straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 4 – fire – år og 6 – seks – måneder. Han tilkommer fradrag med 19 – nitten – dager for utholdt varetekt, jfr straffeloven § 60.
2. A født 0.0.1951, dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale erstatning til B for lidt inntektstap med kr 665.000, – kronersekshundreogsekstifemtusen – med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
3. A født 0.0.1951, dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale erstatning til B for framtidig inntektstap med kr 1.000.000 – kronerenmillion – med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
4. A født 0.0.1951, dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale erstatning til B for påførte utgifter med kr 4253,- -kronerfiretusentohundreogfemtitre – med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
5. A født 0.0.1951 dømmes til innen 2 -to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale erstatning til B for fremtidige utgifter med kr 7217,- -kronersyvtusentohundreogsytten – med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
6. A født 0.0.1951 dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale ménerstatning til B med kr 500.000,- -kronerfemhundretusen – med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
7. A født 0.0.1951 dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale oppreisningserstatning til B med kr 120.000,- -kroneretthundreogtjuetusen -, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
