fbpx

LB-2012-115073: Oppreisning etter forsøk på voldtekt til seksuell omgang av nabo

Sist oppdatert 4. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad

Fornærmede ble utsatt for forsøk voldtekt til seksuell omgang av en nabo i samme oppgang. Hendelsen ble avbrutt da fornærmede klarte å knuse et glass, slik at tiltaltes datter kom inn i rommet. Fornærmede løp da fra leiligheten. Tiltalte ble dømt til 3 år og 6 måneder fengsel, samt til å betale 150 000 i erstatning for voldtekten.

 

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 19.04.2012 satt A, født 0.0.1976, under tiltale for overtredelse av:
I Straffeloven § 192 første ledd bokstav a og b, jf annet ledd bokstav a
for ved vold eller ved truende adferd eller med noen som var bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie
Grunnlag:
Lørdag 9. april 2011 ca kl. 04.00 i –gaten 0X i X, presset han B som var sterkt påvirket av alkohol ned på gulvet/ la seg over henne og førte en eller flere fingre inn i hennes skjede og/eller førte sin erigert penis inn i hennes skjede, til tross for at hun sa hun ikke ville og forsøkte å dytte han bort og/ eller gjorde den motstand hun var i stand til.
II Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sin eller dennes slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg.
Grunnlag:
a)
I perioden august 2011 til januar 2012 i –gaten 0X på Y og/eller andre steder, slo og/eller sparket og/ eller dyttet og/eller tok kvelertak og/eller truet han sin ektefelle C ved flere anledninger blant annet ved at han:
1) en gang i løpet av august/september 2011 slo henne i ansiktet slik at hun fikk en blå leppe.
2) den 18. november 2011 tok kvelertak på henne, slo henne i ansiktet med flat hånd og dyttet henne inn i en vegg. Senere samme dag uttalte han. «Jeg skal drepe deg din hore» eller lignende.
3) den 3. januar 2012 i –gaten 0X i Y slo henne i hodet med knyttet hånd og sparket henne i hodet mens hun lå på gulvet.
b)
I perioden april 2011 fremt til 3. januar 2012 utsatte han sin adoptivsønn D, f. 0.0.03 for gjentatt fysisk og psykisk mishandling ved at han:
1) til tid og på sted som beskrevet under post a) utsatte hans mor for vold og trusler slik som der nærmere beskrevet mens D var vitne til det, eller ble kjent med det i ettertid.
2) lørdag 9. april 2011 i –gaten 0X i X slo sin adoptivsønn D i ansiktet med flat hånd slik at han fikk et stort blåmerke.
c)
Til tid og på sted som beskrevet under post a), utsatte han sin adoptivdatter E, f. 0.0.05 for gjentatt psykisk mishandling ved at han utsatte hennes mor for vold og trusler slik som beskrevet under post a) mens E var vitne til det, eller ble kjent med det i ettertid.
d)
Til tid og på sted som beskrevet under post a), utsatte han sin adoptivdatter F, f. 0.0.98 for gjentatt psykisk mishandling ved at han utsatte hennes mor for vold og trusler slik som beskrevet under post a) mens F var vitne til det, eller ble kjent med det i ettertid.
Heggen og Frøland tingrett avsa 14.06.2012 dom med slik domsslutning:
1.
A, født 0.0.1976, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a og b og § 219 første ledd til fengsel i 3 -tre- år og 6 -seks- måneder, jf. straffeloven § 62.
Varetekt kommer til fradrag med 102 -etthundreogto- dager.
2.
A dømmes til å betale oppreisning med 150.000 -etthundreogfemtitusen- kroner til B innen to uker etter dommens forkynnelse med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra oppfyllelsesfristen til oppfylling skjer.
3.
A dømmes til å betale 552 -femhundreogfemtito- kroner i erstatning og 40.000 -førtitusen- kroner i oppreisning til C innen to uker etter dommens forkynnelse.
4.
A dømmes til å betale 25.000 -tjuefemtusen- kroner til D, 20.000 -tjuetusen- kroner til E og 20.000 -tjuetusen- kroner til F innen to uker etter dommens forkynnelse.
5.
Saksomkostninger idømmes ikke.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen, lovanvendelsen og erstatningsutmålingen. Den er henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder tiltalens post I.
Ankeforhandling ble første gang holdt i Sarpsborg tinghus 19. – 21. september 2012. Lagmannsretten var satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Lagretten svarte nei på spørsmålet om A var skyldig i voldtekt til seksuell omgang. Lagmannsretten fant at det var utvilsomt at han var skyldig, og besluttet enstemmig at saken skulle behandles på ny for andre dommere, jf. straffeprosessloven § 376a.
Ny ankeforhandling er holdt 8., 9. og 10. januar 2013 i Sarpsborg tinghus. Lagmannsretten var satt som meddomsrett i samsvar med straffeprosessloven § 376a. A og ni vitner forklarte seg. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Aktor nedla slik påstand:
1. A, f. 0.0.1976, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a og b, samt det forhold som er endelig avgjort ved Heggen og Frølands tingretts dom av 14. juni 2012, til en straff av fengsel i 3 -tre- år og 10 -ti- måneder.
Til fradrag i straffen kommer 203 -tohundreogtre- dager for utholdt varetekt.
2. Han idømmes saksomkostninger fastsatt etter rettens skjønn jf. straffeprosessloven § 436.
Bistandsadvokaten nedla slik påstand:
A f. 0.0.76 dømmes til å betale oppreisning til B f. 0.0.88 fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 150.000 med tillegg av renter i medhold av lov om forsinket betaling fra forfall til betaling skjer.
Forsvareren nedla slik påstand:
Prinsipalt: Tiltalte blir å frifinne.
Subsidiært: Tiltalte anses på mildeste måte.
I begge tilfeller: Tiltalte frifinnes for oppreisningskravet.

Lagmannsretten bemerker:
Skyldspørsmålet – tiltalen post I
Tiltalte i saken, A, bodde på gjerningstidspunktet i –gaten 0X i Y sentrum. Han var gift og hadde adoptert ektefellens tre barn F, D og E. A er utdannet som skipsnavigatør og har bakgrunn som yrkesmilitær, men kom til Norge i 2007 og har hatt forskjellige arbeidsforhold i byggebransjen som tømrer.
Fredag 8. april 2011 hadde A besøkt venner, og han kom tilbake til sin bopel i –gaten 0X i Y om lag kl. 0100. Han var i følge med sine to yngste barn D og E og en hund. Ektefellen C var på det tidspunkt på besøk hos sine foreldre i Polen, og den eldste datteren overnattet hos en venninne. Utenfor huset oppdaget han at han ikke hadde nøkler til inngangen til sin oppgang i blokken. Han forsøkte først å få kontakt med kjente i blokken, og lyktes å få tak i vennen G, som bodde i den andre oppgangen. G kom ut, men heller ikke hans nøkkel passet. G ringte deretter til en litauisk bekjent i riktig oppgang, og litaueren åpnet ytterdøren for dem.
Mens A, barna og G ventet utenfor huset for å slippe inn, kom fornærmede i saken, B, hjem. Hun bodde i oppgangen ved siden av tiltalte, og hun hadde vært sammen med to venner den kvelden. De hadde drukket, og B forklarte at de hadde delt en litersflaske sprit. Hun anslo at de hadde drukket omtrent like mye alle tre, slik at lagmannsretten legger til grunn at hun anslagsvis hadde drukket 1/3 liter sprit med rundt 40 % styrke. På et eller annet tidspunkt denne dagen hadde hun også inntatt cannabis. Ved blodprøve tatt neste morgen ca. kl. 0800 – 0810 ble det påvist etanol i blodet med 1,61 0/00 og 0,018 µmol/l THC, hvilket kan sammenliknes med en alkoholpåvirkning på 1 – 1,5 0/00 alkohol i blodet, avhengig av tilvenning. Også tiltalte hadde drukket alkohol, og han ble neste dag, om lag kl. 1330 – 1340, målt til 0,58 0/00 alkohol i blodet. Også hos tiltalte ble det påvist THC i urinen.
B kom i snakk med tiltalte og G utenfor huset. Da ytterdøren ble åpnet for tiltalte, ble hun med G og tiltalte opp i tiltaltes leilighet. Det er noe uklart hva foranledningen var. B, som husker svært lite fra kvelden, har forklart at hun ble invitert opp, mens tiltalte forklarer at han slett ikke hadde invitert henne, men at hun ubedt fulgte etter ham og G opp i leiligheten, hvor hun slo seg ned sammen med dem.
Da de kom opp i leiligheten, gikk D og la seg og sovnet, mens E ikke ønsket å legge seg. Tiltalte, G og B satte seg i sofaen ved salongbordet, og det ble åpnet noen flasker øl. E var, etter tiltaltes forklaring, dels sammen med dem, dels satt hun i kjøkkenavdelingen av oppholdsrommet og spilte dataspill. Verken B eller G kan huske å ha sett E på dette tidspunkt.
Etter om lag tre kvarter ringte G’ ektefelle til ham, og han gikk da fra leiligheten og hjem til seg selv. Fra dette tidspunkt avviker As og Bs forklaring om hendelsesforløpet i høy grad fra hverandre.
B har forklart at hun ble sittende i sofaen sammen med tiltalte en stund, men at tiltalte etter hvert ble nærgående. Hun parerte dette ved å flytte seg lengre unna ham, men etter en stund flyttet han seg etter henne og forsøkte å kysse henne. Hun gjengjeldte et kyss meget kort for å roe ned situasjonen, sa at hun nå ville hjem, og reiste seg for å gå. Idet hun reiste seg, snublet hun og falt på gulvet. Hun har forklart at hun ikke vet årsaken til at hun falt, men at hun kjente et slags napp i skjørtet sitt og snublet. Hun hadde på seg et ankelsidt skjørt, og hun mener at hun enten tråkket på skjørtekanten og snublet av den grunn, eller at tiltalte dro i skjørtet. Under enhver omstendighet falt hun, og tiltalte skal deretter ha lagt seg over henne og presset henne ned mot gulvet ved hjelp av sin kroppstyngde, slik at hun hadde vanskelig for å puste. Hun forsøkte å komme løs, men klarte det ikke. Tiltalte kysset henne på munnen og på halsen, tok henne på brystene og førte hånden hennes til sin penis. Deretter dro han strømpebuksen hennes ned til knærne og førte minst en finger inn i hennes vagina. Hun hadde ikke truse på seg under strømpebuksen fordi hun ikke fant noen ren truse etter at hun hadde dusjet samme ettermiddag.
B har forklart at da hun kjente tiltaltes hånd i skrittet, koblet hun ut alle tanker. Hun er derfor ikke sikker på om tiltalte hadde sin penis i henne. På et tidspunkt har hun, på spørsmål fra politiet, forklart at hun trodde at tiltalte brukte kondom. Dette har hun senere forklart med at hun ikke så noe, men at hun merket at tiltalte «fiklet» med noe, og at hun derfor assosierte med at han tredde på seg et kondom.
Mens hun lå på gulvet fikk hun tak i et glass, og hun kastet dette slik at det ble knust. Det neste som skjer er at hun ser tiltaltes datter E stå der, og hun ber henne tilkalle politiet. E begynte å gråte, og tiltalte reiste seg deretter for å ta hånd om datteren. B, som på dette tidspunktet forklarer at hun var panisk, forsøkte å komme seg ut, men tiltalte holdt henne tilbake med makt. Hun var usikker på hvilken dør som var utgangsdøren, men E pekte ut rett dør da hun bad om det. Hun løp deretter ut av leiligheten. Hun tok med seg vesken sin, men etterlot sko og ytterjakke, hvor nøklene hennes lå i lommen. Hun løp deretter i strømpelesten tilbake til det venneparet hun hadde vært hos tidligere på kvelden, og fikk vekket dem. Da de forstod hva som hadde skjedd, ble politiet tilkalt, og B ble tatt med til akuttmottaket for undersøkelse.
A har på sin side forklart at B fulgte etter ham og G opp i leiligheten, tok at seg sko og yttertøy, og slo seg ned sammen med dem i sofaen. De tilbød henne en øl og forsøkte å prate med henne. De oppfattet henne som svært merkelig, både når det gjaldt klesdrakt og ytre fremtoning, men ikke minst når det gjaldt oppførselen hennes. Tiltalte har forklart at han oppfattet henne som ruset. Hun kunne le uten foranledning og var høyrøstet. Da G gikk, ønsket han at hun skulle gå samtidig, men han klarte ikke å få henne til det. De ble sittende i sofaen, og etter en stund begynte B å gjøre tilnærmelser til ham. Han var ikke interessert, blant annet fordi barna var i leiligheten, og han markerte dette klart for henne. Hun tok blant annet ned i buksen hans og klemte til rundt hans penis. Han tok henne da vennlig men bestemt i armene og førte henne bort og ut mot utgangsdøren. B ble da rasende og skrek til ham. Hun gikk først ut, men kom deretter inn igjen, løftet opp den overdelen hun hadde på seg, og sa noe slikt som at «hvis du vil ha meg, kan du ta meg» eller muligens «hvis du ikke vil ha meg, kan du ta meg». Deretter forsvant hun ut. Han var ikke klar over at hun hadde etterlatt sko og yttertøy i entreen før neste dag da politiet kom.
Ved avgjørelsen av skyldspørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, alle unntatt meddommer Ruud, er overbevist om at A har utført de handlinger han er tiltalt for.
Flertallet legger for det første betydelig vekt på Bs forklaring. Det er flere ting hun ikke husker fra denne kvelden, men det hun husker, er svært konkret gjengitt. Det er intet ved hennes forklaring som fremstår som ulogisk eller påfallende på noen måte, og forklaringen hennes har i alle vesentlige trekk vært den samme til venneparet som hun oppsøkte, til politiet, på voldtektsmottaket og til kjæresten som møtte henne da hun dro fra mottaket. Flertallet legger ikke vekt på at hun i første samtale med politiet skal ha sagt at tiltalte dro ned trusen hennes. Dette kan like gjerne skyldes at avhører uten videre la til grunn at hun hadde hatt truse på seg. Allerede på voldtektsmottaket forklarte hun at hun ikke hadde hatt truse på seg. Der forklarer hun også at hun er usikker på om det har vært berøring med penis, men at hun ikke tror det har vært «inntrengning med penis eller sædavgang».
B er åpen med hensyn til at hun ikke vet hvordan hun havnet på gulvet, og hun anser det som sannsynlig at det var hun selv som snublet etter å ha tråkket på skjørtekanten sin. Hun har ikke på noe tidspunkt forklart at det var tiltalte som dyttet henne ned på gulvet, men hun har sagt at han kan ha dratt henne i skjørtet slik at hun snublet. Hun har heller ikke lagt skjul på at hun ikke vet om tiltalte hadde én eller flere fingre i hennes vagina, og hun har, som gjengitt ovenfor, forklart på voldtektsmottaket at hun ikke tror det er tale om inntrengning av penis. Hennes forklaring fremstår ikke som overdreven eller sensasjonssøkende.
At B ble forsøkt holdt tilbake i leiligheten med makt, støttes av forklaringen til tiltaltes adoptivdatter E, som satt i kjøkkenavdelingen av oppholdsrommet og var opptatt med et dataspill da B knuste glasset. Det ble foretatt dommeravhør av E 8. mars 2012. Avhøret var foranlediget av at A da var mistenkt for familievold (tiltalen post II), og det er årsaken til at avhøret er foretatt så vidt lenge etter at forholdet i tiltalen post I fant sted. Det er E selv som kommer inn på dette forholdet under dommeravhøret. Hun forteller at mens moren var i Polen, kom tiltalte med «en jente» inn, og at denne jenta hadde dyttet til bordet slik at alt raste ned «og så var det glass, glass bare, mye glass på gulvet». Hun forklarte at tiltalte hadde holdt denne damen, og at det var da damen hadde dyttet til bordet. Hun viste med hendene hvordan tiltalte hadde holdt rundt denne damen, og at damen hadde sparket tiltalte «i tissen» for å komme seg løs. E fortalte videre at denne damen hadde vært kledt i svart, og at hun hadde glemt skoene da hun gikk.
E forklarte også at hun hadde vært på «kjøkkenet» da dette skjedde og holdt på med Playstation. På spørsmål om hun kunne se A og damen der hun satt på kjøkkenet, bekreftet hun at det kunne hun hvis «du må vente på dataen hvis den blir varmt». Flertallet forstår dette slik at hvis hun ikke var opptatt med spillet, kunne hun se inn i stuen der tiltalte og fornærmede oppholdt seg. På spørsmål om de to satt i en sofa eller var på gulvet «eller hvor de var», svarte E at de «satt på sofa».
E forklaring er ganske springende, og det er ikke usannsynlig at hun kan blande sammen flere episoder. Hun forklarte for eksempel at det var moren som hadde funnet skoene til damen dagen etter og blitt sint, mens det er på det rene at politiet tok beslag i skoene neste morgen. Tiltaltes kone var på det tidspunkt i Polen. Det hun forklarer om at A holdt damen tilbake, gjentar hun imidlertid flere ganger, og forklaringen på dette punktet er svært konkret. E forklarer klart og tydelig at damen ville gå, og at A sa at hun ikke skulle gå, og at A holdt rundt henne for å holde henne tilbake. Det er ikke tvil om at det er B E beskriver. B var kledt i sort denne kvelden, slik hun svært ofte er, og E beskriver sorte klær. Forklaringen om knust glass stemmer også overens med leiligheten slik den så ut da politiet kom neste dag. Flertallet viser også til at E forklaring styrkes ved at hun blir stilt kontrollspørsmål av avhører, og hun retter på avhører når avhører gjengir forklaringen uriktig.
Flertallet legger ikke særlig vekt på at E ikke har sett tiltalte og B på gulvet. Hun beskriver at de satt i sofaen, hvilket de også gjorde inntil B reiste seg og ville gå. Flertallet finner det ikke påfallende om E har vært opptatt med dataspillet og først blitt oppmerksom på bråk i stuen da B kastet glasset. B selv mener E kom inn i stuen mens hun fortsatt lå på gulvet, men det er ikke usannsynlig at B kan huske feil her. Det avgjørende for flertallet er at E bekrefter at B ønsket å gå, og at tiltalte holdt henne tilbake med makt. Dette er stikk i strid med tiltaltes forklaring om at det var han som ønsket å få B ut av huset, men at hun nektet å gå og nærmest bød seg frem for ham og gjorde fysiske tilnærmelser til ham.
A forklarte innledningsvis til politiet, da de kom til leiligheten neste formiddag, at han ikke hadde hatt besøk av noen kvinne den natten. Han ble da konfrontert med at Bs sko og jakke lå i gangen. Deretter forklarte han at en jente var kommet bort til ham og G på parkeringsplassen og spurt etter sigaretter, og at hun var blitt med opp, men at hun bare hadde stått i inngangsdøren. Senere forklarte han at hun var kommet helt inn i leiligheten og hadde stått ved enden av sofaen. Til slutt gav han den forklaringen som han har fastholdt for lagmannsretten. Det forhold at As forklaring er blitt tilpasset underveis på denne måten, svekker troverdigheten av den versjon av hendelsesforløpet han nå gir.
Bs forklaring underbygges også av de fysiske funn som ble gjort ved undersøkelsen av henne på voldtektsmottaket samme morgen. B forklarte at tiltalte hadde kysset henne på munnen og på halsen. Tiltalte forklarer på sin side at B kysset ham på munnen og at han gjengjeldte kysset helt kort. Deretter skjøv han henne vekk. B ble da så sint at hun sparket til bordet. Han har benektet å ha kysset B på halsen. Tiltaltes DNA ble imidlertid funnet på Bs hals.
Tiltalte forklarte i et tidligere politiavhør at B hadde klemt på hans penis utenpå dongeribuksen. Senere forklarte han at hun hadde forsøkt å få hånden ned i buksen hans, men at hun ikke hadde nådd frem til noen «intime områder». Deretter forklarte han at han ikke kunne huske om hun hadde hatt hendene på innsiden av buksen eller underbuksen hans. Imidlertid er Bs DNA funnet på tiltaltes penisskaft. Konfrontert med dette forklarte tiltalte til politiet at det er mulig at B hadde åpnet buksesmekken hans. Senere har han forklart at B klemte hardt rundt hans penis og at det gjorde vondt. Tiltaltes varierende forklaringer på dette punkt fremstår som en stadig tilpasning av forklaringen til de funn politiet til enhver tid har konfrontert ham med, og dette svekker tilliten til den forklaring han nå gir.
At tiltalte førte minst én finger inn i Bs vagina, underbygges også av funn som ble gjort ved undersøkelsen av henne. Det ble konstatert en liten hudavskrapning på 2×3 mm på hennes høyre lille kjønnsleppe, forenlig med «for eksempel kloring». Til sin kjæreste forklarte B samme formiddag at tiltalte hadde «klora henne i musa». Hudavskrapningen stemmer godt overens med bruk av finger i vagina, men kan vanskelig forklares på noen annen, naturlig måte. Hun hadde videre en lysblå blodutredelse i huden på høyre underarm, forenlig med et hardt grep med hånd eller finger, og en rød blodutredelse på fremsiden av høyre kne forenlig med et blåmerke oppstått innenfor siste døgn.
Endelig legger flertallet betydelig vekt på Bs atferd umiddelbart etter at overgrepet fant sted. Det forhold at hun forlater leiligheten uten å ta med seg sko eller yttertøy, viser at hun har vært i sterkt opprør. Selv forklarer hun at hun var redd for å dø under overgrepet. Hun tar seg deretter tilbake til vennenes leilighet i strømpelesten og uten yttertøy. Hennes venn H forklarte som vitne at da han åpnet for henne, gråt B og virket helt panisk. Det var i begynnelsen vanskelig å få kontakt med henne. Hun satt i sofaen og holdt armene rundt seg, rugget frem og tilbake, hadde blikket festet på et bestemt punkt og gjentok seg selv hele tiden. Hun sa blant annet «ikke igjen, ikke igjen» og virket helt fjern og distansert. Han og hans daværende samboer, Bs venninne, fikk til slutt ut av henne hva som var skjedd, og de ringte deretter til politiet. H fulgte henne til voldtektsmottaket i drosjen. Under denne turen fikk han lite kontakt med henne, og de snakket ikke om overgrepet.
Både det forhold at B forlater leiligheten uten å få med seg klærne sine, eller i alle fall nøklene sine, viser etter flertallets syn at hun har opplevd noe som har vært sterkt traumatisk, og at hun har følt at hun var i fare. Hennes tilstand, slik den beskrives av H, viser det samme. Også på voldtektsmottaket beskrives hun som mimikkfattig og trist, og B oppgav under undersøkelsen at hun opplevde situasjonen som uvirkelig. Ved voldtektsmottaket ble hun videre beskrevet som uten synlige tegn på rus i oppførsel eller bevegelser. At hun har vært sterkt beruset denne natten, er imidlertid dokumentert gjennom blod- og urinprøver tatt samme morgen.
Forsvareren har pekt på at B har en psykiatrisk historie, og hun har selv vært åpen om dette under ankeforhandlingen. Hun har vært plaget av angst og depresjoner, og hun fikk på et tidspunkt diagnosen «borderline personlighetsforstyrrelse», hvilket hun selv mener er galt. Hun har også tidligere drevet med selvskading. De arrene som ble funnet på henne ved undersøkelsen på legevakten, er oppgitt å være gamle. Flertallet legger til grunn at B kan være oppfarende og bli sint, særlig under påvirkning av alkohol og eventuelt hasj samtidig, men dette er uten betydning for flertallets syn på skyldspørsmålet. Det er intet som tyder på at B fantaserer eller har vært psykotisk denne natten. Ved undersøkelsen på voldtektsmottaket er det ikke stilt spørsmål ved hennes tilstand, selv om hun også der oppgav at hun led av kronisk depresjon og hadde fått diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Bs psykiske problemer, som for øvrig på denne tiden etter det opplyste var inne i en god fase, gir etter flertallets skjønn intet grunnlag for å mistro den forklaring hun har gitt.
B er i lagmannsretten beskrevet som en person som forsøker å synes minst mulig, og som ikke er glad i oppmerksomhet. Flertallet finner derfor ingen grunn til å mistenke at hennes forklaring kan være diktet opp for å få oppmerksomhet.
Flertallet finner etter dette at det er så vidt mange forhold som underbygger Bs forklaring om overgrepet som fant sted, at flertallet finner å kunne se helt bort fra at denne ikke er riktig. Den alternative forklaring som tiltalte har gitt for lagmannsretten, er på sin side i strid med datteren E forklaring, og den er i tillegg usannsynlig i seg selv. Flertallet kan ikke forstå at A, som er tidligere yrkesmilitær, skulle ha problemer med å få en spedbygd kvinne som veide under 70 kg, ut av leiligheten. Det er også vanskelig å forstå at han ikke klarte å motsette seg at denne kvinnen stakk hånden ned i buksen hans og tok ham på penis, eventuelt åpnet buksesmekken hans, når dette var helt uønsket fra hans side. Tiltaltes forklaring er etter flertallets syn åpenbart usann, og flertallet finner at man kan se helt bort fra denne.
Overgrepet er skjedd ved hjelp av vold. Tiltalte holdt B nede på gulvet ved hjelp av sin kroppsvekt, og dette er tilstrekkelig maktanvendelse til at han klarte å gjennomføre overgrepet mot Bs vilje. Flertallet har ikke funnet det bevist at tiltalte har trengt inn i B med penis, og det er dermed ikke tale om voldtekt til samleie, men til seksuell omgang. Det objektive gjerningsinnholdet i straffeloven § 192 første ledd bokstav a er dermed oppfylt.
Tiltaltes overgrep er skjedd forsettlig. B gjorde den motstand hun var i stand til i den situasjonen hun var i, og hun gav også muntlig klart uttrykk for at hun ønsket å gå og derfor motstod tiltaltes tilnærmelser. Hun har forklart at hun sa «stopp» flere ganger, og at hun brukte nettopp dette ordet fordi det er internasjonalt, slik at tiltalte ville forstå det. Tiltalte var derfor klar over at han tiltvang seg seksuell omgang ved vold.
Flertallet stemmer etter dette for at A dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen post I.
Mindretallet, meddommer Ruud, finner at det ikke er ført fullt bevis for at tiltalte er skyldig.
Mindretallet viser for det første til at det ikke er ført bevis som underbygger at B på noe tidspunkt lå på gulvet. E satt på kjøkkenet, og det er en åpen kjøkkenløsning i oppholdsrommet. E forklarer, selv på et ganske konkret spørsmål, at A og B satt i sofaen. Etter mindretallets oppfatning ville E sett det dersom B og tiltalte skulle ligget på gulvet, selv om hun var opptatt med sitt. B har også forklart at E kom til stede mens hun selv lå på gulvet, og det er etter mindretallets syn lite sannsynlig at E ikke ville sett eller husket dette.
Etter mindretallets syn kan det heller ikke legges for stor vekt på E forklaring. Det er tydelig at hun blander sammen forskjellige hendelser, og hun er heller ikke veldig god i norsk, slik at det tidvis er vanskelig å få tak i hva hun forklarer.
Mindretallet mener at dersom det ikke er riktig at B lå på gulvet med tiltalte over seg, faller påtalemyndighetens beviskjede for voldtekt sammen. Bs forklaring på dette punkt er så klar at det ikke kan legges til grunn at overgrepet er skjedd et annet sted som for eksempel i sofaen.
Mindretallet finner det heller ikke bevist at tiltalte har forsøkt å holde B tilbake i leiligheten med makt. E forklaring kan like gjerne beskrive at tiltalte holdt rundt B for å skysse henne ut. Heller ikke de funn som ble gjort ved undersøkelsen av B på voldtektsmottaket, er etter mindretallets syn av en slik art at de i seg selv viser at hun har vært utsatt for voldtekt. Tiltaltes DNA kan ha kommet på Bs hals på annen måte enn gjennom kyss.
Mindretallet kan heller ikke se bort fra at Bs psykiske problemer, kombinert med en blandingsrus av alkohol og hasj, kan ha ført til at B har hatt en subjektiv opplevelse av overgrep, og at dette forklarer hennes atferd i etterkant.
Mindretallet finner på dette grunnlag ikke å kunne se bort fra at tiltalte ikke har utført de handlinger som tiltalebeslutningen post I beskriver, og stemmer for at han frifinnes.
Etter straffeprosessloven § 35 kreves minst fem stemmer for å avgjøre skyldspørsmålet til tiltaltes ugunst. A blir etter dette domfelt i henhold til tiltalebeslutningen post I.
Straffutmåling
Det skal etter dette utmåles straff for ett tilfelle av voldtekt til seksuell omgang, samt for mishandling av ektefelle og barn over en periode på et halvt år, jf. straffeloven § 219, i samsvar med Heggen og Frøland tingretts dom 14. juni 2012, hvor skyldspørsmålet for tiltalen post II er endelig avgjort. Samtlige forhold er begått etter 25. juni 2010, da lovendringen som skjerpet straffene for volds- og sedelighetsforbrytelser trådte i kraft. Straffskjerpelsene kommer derfor fullt ut til anvendelse i denne saken.
Ved straffutmålingen er det domfellelsen for voldtekt som klart vil veie tyngst. I forarbeidene til lovendringen 25. juni 2010 er disse forbrytelsene beskrevet slik:
Både voldtektsbestemmelsen og straffebestemmelser mot vold retter seg mot handlinger som er klart straffverdige på grunn av deres skadevirkninger og karakter av overgrep mot andre personers frihet og integritet. Voldtektsbestemmelsen verner ikke bare den enkeltes psykiske integritet, men retter seg mot svært alvorlige krenkelser av den fysiske integritet og personers mest intime sfære. Straffnivået for voldtekt bør derfor heves slik at det samsvarer bedre med straffnivået for andre sammenlignbare overtredelser som krenker enkeltindividets fysiske integritet.
Ved denne lovendringen ble minstestraffen for voldtekt til samleie hevet fra to til tre år, og det er uttalt at normalstraffnivået for voldtekter som omfattes av minstestraffen normalt ikke bør ligge lavere enn fengsel i fire år. Om normalstraffnivået for voldtekt til seksuell omgang som ikke omfatter samleie, uttaler departementet følgende:
Hevingen av straffnivået i saker som omfattes av minstestraffen må gis tilsvarende betydning for voldtekt til seksuell omgang som ikke omfattes av minstestraffen. Det skal ikke gå noe markert skille i straffnivå mellom voldtekter som omfattes av minstestraffen, og andre voldtekter. Slik er det heller ikke i praksis, [ … ] I avgjørelsen inntatt i Rt-2012-515 ble det under henvisning til disse forarbeidene uttalt at en straff for voldtekt til seksuell omgang (fingre i skjeden) på to og et halvt år var i god overensstemmelse med de føringer som var gitt i forarbeidene til lovendringen 25. juni 2010. Voldtekten var skjedd tolv dager før lovendringen trådte i kraft. Det vises videre til dom avsagt av Borgarting lagmannsrett 31. januar 2012 (LB-2011-125683) hvor straffen for en voldtekt til seksuell omgang ble satt til fengsel i tre år og tre måneder. Også denne voldtekten fant sted forut for ikrafttredelsen av lovendringen i juni 2010. Voldtekten skjedde i fornærmedes eget hjem, og fornærmedes motstand hadde ført til en slåsskamp som varte en god stund. Tiltalte var tidligere straffedømt, blant annet for vold mot sin ektefelle.
Lagmannsretten finner at voldtekten i dette tilfellet isolert sett ville gitt en fengselsstraff i om lag tre år.
A er videre funnet skyldig i overtredelse av straffeloven § 219, tiltalebeslutningen post II. Gjerningsbeskrivelsen fremgår av tiltalebeslutningen. Tingretten har lagt forklaringen til tiltaltes tidligere ektefelle, C, til grunn for domfellelsen, og har gjengitt denne slik i dommen:
[ .. ] ønsket ikke forklare seg i retten, men har forklart til politiet at tiltalte satt og drakk alkohol da hun 18. november 2011 kom hjem fra jobb. Hun spurte hvorfor han drakk, for han skulle passe datteren som var syk. Hun sa han ikke fikk drikke i huset. Han ble sur, slo i dører og kastet gjenstander, blant annet et glass som knuste. Hun gjemte en kartong med alkohol. Han ble sint, hoppet på henne, tok kvelertak og klemte hardt så hun ikke fikk puste. Hun skrapte med neglene i ansiktet hans, han slapp henne og slo henne med flat hånd i venstre kinn så hun datt mot veggen. Han truet henne på livet før han dro. Hun har videre forklart at han 2-3 måneder før denne episoden hadde slått henne hjemme i leiligheten så hun fikk blå leppe, at han truet henne på livet og at hun var redd for hva han kunne finne på. Det hadde videre vært flere andre episoder hun ikke kunne skille fra hverandre.
Han kom senere tilbake, tryglet om å få bli og fikk det på betingelse av at han ikke drakk hjemme. De sov i forskjellige rom, og hun fant flasker under senga hans. Hun trodde han drakk om natten og holdt det skjult for dem. Den 2. januar 2012 kom han hjem da hun skulle på norskkurs. Han var full, hun sa hun ikke ville bo sammen med ham og at han måtte flytte. Han dro da, men kom tilbake 3. januar og var full. Hun ba ham gå vekk, men han sa han var sulten. Hun lagde noen brødskiver og ga ham. Han åpnet da døra med makt og slo henne i hodet med knyttet hånd. Hun falt på gulet av slagene, og han sparket henne mens hun lå nede. Hun lå på siden og fikk flere spark i hodet. Barna var redde og gråt, F dro tiltalte i genseren og ba ham holde opp, E løp ut i pysj og barbent, og hunden løp ut. Hun ringte til politiet og dro til legevakten. Hun fikk blåmerker og hevelser i hodet og var sykmeldt i to dager.
Om dette forholdet uttaler tingretten videre:
Retten legger C forklaring til grunn. Det støttes av vitneforklaringen til politibetjent Solveig Kjeserud, som kom til stedet 18. november 2011. Det var F som hadde ringt til politiet på vegne av moren, og fortalt at faren hadde slått og vært voldelig. I sa at datteren bekreftet mye av det moren sa. Det var urolig stemning, og de nølte med å lukke opp når det ringte eller banket på, og den yngste datteren løp til moren. Moren virket opprørt og redd og sa han hadde truet henne på livet. Hun virket troverdig, og nevnte også at hun hadde fått en blå leppe noen måneder tidligere. Retten viser også til epikrise fra Indre Østfold legevakt fra 3. januar 2012, der hun har fortalt om episoden og det er funnet mindre rifter og ømhet i hodet.
Videre viser retten til dommeravhør av D og E, som begge forteller om at tiltalte har slått og sparket moren i hodet og at han har fremsatt trusler. D fortalte også at tiltalte hadde slått ham i ansiktet fordi han ikke tok på seg jakke. Det fremgikk også at barna var redde, også for at han skulle gjøre alvor av truslene. Retten legger til grunn at barna har vært vitne til tiltaltes overgrep mot moren, og at de har vært redde og også tatt truslene alvorlig. Det legges også til grunn at tiltalte ved ett tilfelle slo D i ansiktet så han fikk blått merke. Retten finner at det forelå gjentatte krenkelser overfor ektefellen og barna gjennom en relativt kort periode, knyttet til tiltaltes sinne og aggresjon som fulgte av hans alkoholbruk. Krenkelsene var egnet til å skape frykt for nye hendelser, og det var også slik familien oppfattet det.
Straffeloven § 219 verner også barn som har vært vitne til fysisk og psykisk mishandling av mor, jf. Rt-2010-949. Retten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i post II, og at han har handlet forsettlig. Tiltalte dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd.
Det er tale om flere tilfeller av vold mot tidligere ektefelle i form av slag i ansiktet, spark og kvelertak, i tillegg til at han truet med å drepe henne. Han har også ved én anledning slått sønnen D. Ut over dette har han utsatt barna for psykisk mishandling ved at de har vært til stede og sett tiltalte utøve vold mot moren.
Mishandlingen har foregått over et begrenset tidsrom, og de fornærmede er ikke blitt påført fysiske skader i den forstand uttrykket benyttes i straffeloven § 229. Allmennpreventive hensyn tilsier likevel at handlingene må straffes med en ubetinget fengselsstraff. Lagmannsretten viser til at strafferammen for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd ble hevet til fire års fengsel ved lovendringen som trådte i kraft 25. juni 2010 som et ledd i den generelle skjerpelsen av straffenivået for voldsforbrytelser. I avgjørelsen inntatt i Rt-2012-1313 har Høyesterett uttalt at straffen for overtredelse av straffeloven § 219 generelt bør ligge noe over straffenivået for sammenliknbare voldsforbrytelser. Det var i den saken tale om legemskrenkelser av vesentlig mildere art enn i vår sak – tiltalte hadde ved minst åtte anledninger tatt tak i ørene til sin alderdomssvekkede mor og vridd og dratt i disse for å få henne i seng. Forholdene hadde imidlertid vedvart over halvannet år, i motsetning til i vår sak hvor det er tale om et tidsrom på om lag et halvt år. Straffen ble satt til fengsel i sju måneder.
I forarbeidene til endringene i straffeloven 25. juni 2010 (Prop. 97 L (2009-2010) side 34) er det om overtredelser av straffeloven § 228 første ledd, som er det sammenliknbare grunnlaget i dette tilfellet, uttalt at et straffenivå på opp mot ubetinget fengsel i 75 dager er for lavt. Departementet uttaler at straffen for relativt uprovoserte kroppskrenkelser som ligger i grenseområdet mot kroppsskade normalt ikke bør ligge under 90 dager ubetinget fengsel.
Det er her tale om i alle fall tre konkrete tilfeller av vold tilføyd C. Disse tre tilfellene ligger klart i øvre sjikt av straffeloven § 228 første ledd, og må sies å ligge i grenseområdet mot kroppsskade. I tillegg kommer den psykiske mishandlingen av barna, som har levd under dette regimet.
Lagmannsretten finner, under henvisning til den gjennomgang som er foretatt i Prop. 97 L (2009-2010) kapittel 6.2 at straffen i dette tilfellet bør settes til fengsel i sju måneder. Det er i denne sammenheng særlig sett hen til avgjørelsen inntatt i Rt-2012-1082 (skal vel være Rt-2012-1089 Lovdatas anm.) som gjaldt flere tilfeller av trusler mot ektefelle og to tilfeller av vold mot ett av barna. Høyesterett fastsatte straffen til fengsel i åtte måneder, hvorav 120 dager ble gjort betinget av spesielle grunner som ikke er til stede i vår sak.
Ved straffutmålingen kommer straffeloven § 62 første ledd til anvendelse.
Etter dette er lagmannsretten blitt stående ved at den straff som er utmålt av tingretten, fengsel i tre år og seks måneder, er passende, og avsier dom i samsvar med dette.
Erstatningskravet
B har nedlagt påstand om oppreisning utmålt etter rettens skjønn, begrenset oppad til 150 000 kroner.
Etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b jf. § 3-3 kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har tilføyd noen en krenkelse som beskrevet i straffeloven § 192, pålegges å betale skadelidte oppreisning for tort og smerte og for annen krenkelse eller skade av ikkeøkonomisk art. Det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt for at vedkommende har tilføyd skadelidte en slik krenkelse.
Lagmannsrettens flertall, de samme dommere som utgjør flertallet ved avgjørelsen av skyldspørsmålet, har funnet det klart at A har tilføyd B en slik krenkelse som objektivt sett er beskrevet i straffeloven § 192 første ledd. Flertallet viser til bemerkningene under avgjørelsen av skyldspørsmålet. Krenkelsen er tilføyd B med forsett. Vilkåret for å pålegge A erstatningsplikt er dermed oppfylt.
I avgjørelsen inntatt i Rt-2011-743 har Høyesterett hevet den veiledende normen for oppreisning til skadelidte i saker som gjelder voldtekt til samleie til 150 000 kroner. Det er i avsnitt 22 uttalt at den veiledende normen bare bør fravikes hvor det foreligger særlige grunner.
Det er i vårt tilfelle tale om voldtekt til seksuell omgang og ikke samleie. Etter flertallets syn bør dette ikke tillegges vekt ved utmålingen av oppreisningen. Også slike voldtekter oppleves som sterkt krenkende av fornærmede, og anvendelsen av makt og eventuelt trusler tilsier at slike voldtekter er svært skremmende. Til dette kommer at B var i en særlig sårbar situasjon da voldtekten fant sted, og hendelsen har, hevder hun, ødelagt hennes muligheter til å få fullført videregående skole, slik hun hadde planer om.
Flertallet finner etter dette at oppreisningen til B skal settes til 150 000 kroner i samsvar med den alminnelige normen for oppreisning ved krenkelser som beskrevet i straffeloven § 192.
Lagmannsrettens mindretall viser til sitt syn på skyldspørsmålet og finner at det i dette tilfellet ikke foreligger slik klar sannsynlighetsovervekt for tilføyd krenkelse som beskrevet i straffeloven § 192. Denne dommer stemmer etter dette for at A skal frifinnes for kravet om oppreisning.
Det avsies etter dette dom for oppreisning til B i samsvar med flertallets syn.
Saksomkostninger
As anke har etter dette ikke ført frem på noe punkt. Aktor har nedlagt påstand om at han skal pålegges å betale saksomkostninger. Lagmannsretten viser til at A nå skal sone en lengre fengselsstraff i tillegg til at han er dømt til å betale 150 000 kroner til B. Saksomkostninger ilegges etter dette ikke, jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd.
Dommen er avsagt under dissens slik det fremgår av premissene.

Domsslutning:

1. A, født 0.0.1976, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, samt for det forhold hvor skyldspørsmålet er endelig avgjort ved Heggen og Frøland tingretts dom 14. juni 2012, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 3 -tre- år og 6 -seks- måneder. Til fradrag i straffen går 203 -tohundreogtre- dager for utholdt varetekt.
2. Som oppreisning betaler A til B 150.000 -etthundreogfemtitusen- kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av dommen.

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!