Sist oppdatert 13. mai 2015 av Advokat Eirik Teigstad
Etter å utøvd vold og fremsatt trusler mot ektefelle og barn over en lengre periode, ble det levert anmeldelse. Fornærmedes advokat la ned påstand om erstatning. Tiltalte ble dømt til fengsel i 1 år og 6 måneder, samt til å betale 120 000 kroner i oppreisning til sin ektefelle, og erstatning til barna pålydende henholdsvis 90 000 kroner, 60 000 kroner og 60 000 kroner.
A, født 0.0.1972, bor — 00, 0000 X, uføretrygdet med ytelse netto pr. måned ca 10.500 kroner, ble av Trøndelag statsadvokatembeter 19. juni 2012 satt under tiltale for overtredelse av:
«Straffeloven § 219 første ledd,
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sin eller dennes slektning i rett nedstigende linje.
Grunnlag:
a. Jevnlig i perioden desember 2009 og frem til april 2011 i Y, har han truet, krenket og utøvet vold mot sin ektefelle B, herunder:
– ved en anledning i desember 2009 slo han henne i ansiktet med flat hånd hvoretter han hentet en kniv og gikk mot henne og uttalte at han ville skjære henne,
– ved en anledning i desember 2009 sparket han henne og traff henne i midjen,
– ved en anledning våren/sommeren 2010 slo han henne slik at hun falt i golvet, hvoretter han sparket og slo henne gjentatte ganger,
– ca 3. april 2011 kalte han henne for ‘hore’, hvoretter han slo henne med flat hånd over hennes nakke,
– ca 4. april 2011 gikk han etter henne og uttalte at han en dag skulle drepe henne.
b. Til tid og sted som nevnt under pkt. a utøvet han den der nevnte mishandling i påsyn av deres felles barn C, født 0.0.2001, D født 0.0.2003 og E, født 0.0.2005.
Ved flere anledninger slo han også barna med et belte.»
Sør-Trøndelag tingrett avsa 7. desember 2012 dom med slik domsslutning:
«A, født 0.0.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd bokstav a og b slik den lød før lovendring av 25.06.2010 nr. 46 og § 219 første ledd bokstav a og b slik den nå lyder etter samme lovendring til fengsel i 2 – to – år.
A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med kr 120.000 – ethundreogtjuetusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
A dømmes til å betale oppreisningserstatning til C født 0.0.2001, D født 0.0.2003 og E født 0.0.2005 med kr 90.000 – nittitusen – til hver innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
A dømmes til å erstatte det offentlige sakens kostnader med kr 3.000 – tretusen.»
As anke til lagmannsretten gjaldt saksbehandlingen, bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen.
Anken over straffutmålingen ble henvist til ankeforhandling ved lagmannsrettens beslutning av 14. januar 2013. Anken ble ellers nektet fremmet. As begjæring om ny behandling av de sivile kravene ble tillatt fremmet ved saksforberedende dommers beslutning av 9. april 2013.
Ankeforhandling ble holdt i Trondheim tinghus 10. juni 2013. A møtte og avga forklaring. Retten hørte tre vitner: As fastlege, en sykepleier ved Trondheim fengsel og As tidligere ektefelle, fornærmede B. Det ble under ankeforhandlingen tolket fra/til språket tigrinja for A og B. Det vises ellers til rettsboken.
Forsvareren påsto behandling på mildeste måte med hensyn til både straff og oppreisning. Tingrettens utmåling av oppreisningserstatningen til B ble dog ikke bestridt.
Påtalemyndigheten påsto anken forkastet med hensyn til straffutmålingen.
De to bistandsadvokatene påsto idømmelse av oppreisning i samsvar med tingrettens dom.
Lagmannsretten vil bemerke:
Tingrettens beskrivelse av sakens bakgrunn og av hendelsesforløpet i relasjon til tiltalen er ikke bestridt under saksforberedelsen eller ankeforhandlingen. Det vises til tingrettens dom side 3–12.
Fra tingrettens premisser om straffutmålingen hitsettes:
«Tiltalte er tidligere ustraffet. Han dømmes nå for omfattende mishandling av ektefelle og tre barn.
I skjerpende retning legger retten særlig vekt på omfanget og varigheten av voldsbruken. Det er skjerpende at tiltalte slo med et belte og enkelte ganger med beltespennen. Han skapte et regime med stadig voldsutøvelse som rammet samtlige familiemedlemmer. Ved å fjerne moren fra barna når han skulle straffe dem, hadde de heller ingen de kunne søke trøst hos. De var også vitne til at hun var like hjelpeløs som dem selv i forhold til tiltalte. Det rammet også B hardt at hun ikke fikk trøste barna. I tillegg til frykt for sin egen situasjon, var hun hele tiden redd for barna. Hun godtok mye fra tiltaltes side fordi hun var redd det ville gå utover barna dersom hun protesterte. Hun visste hva han var i stand til, og hadde ingen handlingsalternativ.
Da barna kom til Norge var de 8, 6 og 4 år gamle. Voldsutøvelsen startet få uker etter at de kom til landet og varte i halvannet år. Barna snakket ikke norsk og hadde ingen de kunne henvende seg til eller snakke med om det de opplevde. I tillegg opplevde de at den eneste personen de kunne stole på – moren – ble satt ut av spill av den samme gjerningspersonen. Barna var i en spesielt sårbar situasjon, noe tiltalte var klar over. Han var vel kjent med de utfordringer som ventet dem ved ankomst til et nytt land, siden han kom til Norge som flyktning få år tidligere. C har epilepsi og er ekstra sårbar på grunn av det.
Det var vanskelig for andre å oppdage forholdet. B var redd hun ville miste omsorgen for barna dersom hun fortalte om voldsbruken til noen. Gjennom sin kontrollerende rolle overfor ektefellen bidro tiltalte til at det ble vanskelig for fornærmede å søke hjelp. Vold i nære relasjoner representerer også et tillitsbrudd og et misbruk av den psykologiske bindingen det er mellom gjerningsmann og offer, noe som også skjerper straffen.
Tiltalte har også misbrukt sin rolle som omsorgsperson og ektefelle. I tillegg til å utøve vold mot hver av dem, har de også måttet være vitne til vold mot søsken og mor, noe som er skjerpende. Det at de gjentatte ganger har vært vitne til at andre i familien har blitt utsatt for vold utgjør i seg selv en overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, jf. Rt-2010-1426, avsnitt 22.
Som det går fram av …, har særlig C vist tegn til skader etter det han har vært utsatt for. Men slik retten ser det har alle barna vært utsatt for skadevoldende handlinger. Det samme gjelder deres mor. Retten legger til grunn at de vil slite med ettervirkningene av tiltaltes handlinger lenge, kanskje resten av livet. Også dette er skjerpende.
I tillegg kommer stadige trusler og trakasseringer overfor ektefellen, som også barna var vitne til. Disse utsagnene dreide seg for en stor grad om at han skulle skade henne. Dette må ha framstått som særlig skremmende, fordi alle visste at han var i stand til å utøve vold.
Deler av forholdene er begått etter lovendring av 25.06.2010 hvor strafferammen for blant annet overtredelse av straffeloven § 219 første ledd ble hevet fra tre til fire års fengsel. …
Sakens alvor tilsier en ubetinget fengselsreaksjon. Allmennpreventive hensyn veier særlig tungt ved straffutmålingen.
I formildende retning legger retten begrenset vekt på at tiltalte delvis har erkjent handlingene. Dette har i liten grad bidratt til å opplyse saken. Det legges også noe vekt på at saken har blitt gammel, uten at det kan lastes tiltalte.
I tillegg må hans helsesituasjon tillegges vekt ved straffutmålingen. Han har diabetes og er som tidligere nevnt nesten blind. I tillegg til noe nedsatt bevegelighet har han nyreskader og høyt blodtrykk som følge av det. På grunn av helseplagene vil en soning vil være vesentlig mer byrdefull for ham enn for andre.
Ved straffutmålingen har retten tatt utgangspunkt i dommer inntatt i Rt-2010-129, hvor domfelte hadde utsatt ektefellen for vold i tre år og ble idømt fengsel i to år, og Rt-2010-949, hvor straffen ble satt til et år og fire måneder. Domfelte hadde utsatt ektefellen for vold over en periode på halvannet år. Begge disse dommene gjelder forhold begått før strafferammen i § 219 første ledd ble hevet, og før den generelle straffskjerpelsen av voldsforbrytelser. Deler av forholdene i tiltalene er begått etter at skjerpelsen trådte i kraft, noe som får betydning ved straffutmålingen. I tillegg dømmes tiltalte for vold direkte mot barna, hvilket ikke var tilfellet i dommene fra 2010.
Retten har vurdert om deler av straffen kan gjøres betinget ut fra tiltaltes helsesituasjon, men finner ikke grunn til det. Sakens alvor tilsier en ubetinget reaksjon. Det er deretter opp til kriminalomsorgen å ta stilling til hans soningsdyktighet og å legge forholdene til rette under soningen. Hans helseproblem må tillegges vekt ved utmålingen av straffens lengde fordi de gjør det mer byrdefullt for ham å sone. Retten har etter dette kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 2 år.»
Lagmannsretten ser det slik at tingretten har omtalt og vektlagt alle vesentlige momenter av betydning for straffutmålingen. Det legges til grunn at de handlinger A er domfelt for, og som i tid dels ligger forut for, dels etter, straffskjerpelsen i juni 2010, som utgangspunkt tilsier en straff av ubetinget fengsel av en varighet på noe over 2 år.
Delvis erkjennelse og sakens alder er formildende omstendigheter av en viss betydning. As helse er på grunn av ubehandlet diabetes svekket i betydelig grad. Han er tilnærmet blind, han har problemer med stive ledd, og han har en nyreskade. Det er ved vitneførsel sannsynliggjort at A under soning vil få adekvat medisinsk behandling, og at han vil få tilgang til fysioterapeut og mulighet for trening. Lagmannsretten ser det allikevel slik at en soning for ham, som tilnærmet blind og med andre svekkelser, vil innebære en betydelig større belastning enn for folk flest. Dette momentet bør tillegges større vekt enn av tingretten. Lagmannsretten er kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 1 år og 6 måneder.
Sivile krav
Det er under saksforberedelsen og ankeforhandlingen avklart at B ikke krever forhøyelse av den oppreisningserstatningen som ble utmålt i tingretten, 120.000 kroner, og at A ikke krever reduksjon av summen. Lagmannsretten legger dette til grunn, idet beløpet etter omstendighetene og rettspraksis anses passende. Det vises til tingrettens dom side 14–15.
Hva angår de tre barna fastsatte tingretten oppreisningserstatningen til 90.000 kroner for hvert barn, noe som var i samsvar med de krav som var satt frem. Lagmannsretten er enig med A i at det er grunnlag for en viss differensiering på bakgrunn av hva barna har vært utsatt for og hvilke skadefølger som er registrert.
Alle barna har vært utsatt for alvorlige og skadelige krenkelser med nærliggende risiko for senskader. C, den eldste, som snart er tolv år gammel, er imidlertid den som har vært hardest rammet og som har vist de klareste reaksjoner i ettertid, jf. tingrettens dom side 15–16. Den behandlingen hos BUP X som ble påbegynt for ca to år siden, vil fortsette på ubestemt tid. C er som epileptiker særlig sårbar. Han har et dårlig selvbilde og sliter fortsatt med et voldsomt sinne, som ofte fører til konflikter f.eks. på skolen. Han følges av en voksen assistent i hele skoletiden.
D, som snart er ti år gammel, viser noe av den samme adferden som broren og er for kort tid siden også henvist til BUP for behandling. Hans mor beskriver det slik at han opptrer som «en halv C».
Datteren i familien, E, som er syv og et halvt år gammel, gir ifølge sin mor ofte uttrykk for angst og for det syn at alle eritreiske menn er slemme. Det forstås å være vanskelig å få rettet opp dette inntrykket fordi B er avskåret fra kontakt med det eritreiske miljøet.
Lagmannsretten er kommet til at oppreisningserstatningene passende kan settes til 90.000 kroner for C og til 60.000 kroner for hvert av de to yngre barna.
Saksomkostninger
Anken har ført til et gunstigere resultat for A, og det er da ikke aktuelt å pålegge ham å betale saksomkostninger til det offentlige for sakens behandling i lagmannsretten, jf. straffeprosessloven § 436 annet ledd.
Lagmannsretten ser det ellers slik at As betalingsevne er slik at han heller ikke bør dekke en andel av saksomkostningene for tingretten, jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks – måneder.
2. A betaler oppreisningserstatning
til B med 120.000 – etthundreogtyvetusen – kroner,
til C med 90.000 – nittitusen – kroner,
til D med 60.000 – sekstitusen – kroner, og
til E med 60.000 – sekstitusen – kroner,
innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.
Les mer om erstatning etter familievold eller kontakt en av våre bistandsadvokater her i Oslo.
