fbpx

Mangel ved kjøp av bil

En bil med mangel.

Sist oppdatert 2. januar 2023 av Advokat Eirik Teigstad

I denne delen tar jeg utgangspunkt i mangler etter forbrukerkjøpsloven. Dette er mest hensiktsmessig ettersom kjøp mellom privatpersoner som regel gjelder brukte kjøretøy med klausul om at de selges «som de står», hvilket gjør at de vanlige mangelsreglene ikke kommer til anvendelse. Se kapittel 7 om kjøp av bil «som den står».

Reglene om mangler i kjøps- og forbrukerkjøpsloven er imidlertid skåret over samme lest, og du finner begge regelsettene i lovenes kapittel fire.

Den konkrete mangelsbedømmelsen – avtalen i vid forstand

Ved vurderingen av om det foreligger en mangel ved kjøretøyet, så må en starte ved å se på hva som er avtalt. Forbrukerkjøpsloven er riktignok preseptorisk, slik at det ikke er lov å avtale dårligere vilkår enn det som følger av loven. Man kan for eksempel ikke avtale kortere reklamasjonsfrist enn det som fremgår av loven. Men når det gjelder kjøretøyets egenskaper så er det full avtalefrihet. Det er for eksempel anledning til å selge en bil som bruker tre liter motorolje i uken, såfremt dette følger av avtalen. Og det er full adgang til å kjøpe en splitter ny seilbåt med knekt mast dersom man ønsker.

Heving av bilkjøp

Den konkrete mangelsbedømmelsen går ut på at en vurderer hele avtaleforholdet i vid forstand. Det første en må se hen til er selve kontrakten. Dette fremgår av fkjl. § 16 første ledd bokstav a, sammenholdt med § 15 første ledd:

Tingen skal være i samsvar med de krav til art, mengde, kvalitet andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen.

Det fremgår av forarbeidene at det ikke bare er selve kontrakten en må se på, men også andre forhold rundt kjøpet.[1] Annonsen, meldinger med kjøper på Finn.no, sms eller e-poster vil i praksis ha stor betydning når man skal tolke hva som er avtalt og hva kjøperen med rimelighet kunne forvente av bilen. At man kan trekke inn markedsføring og korrespondanse med selger fremgår også uttrykkelig av fkjl. § 16 første ledd bokstav c og av bestemmelsens andre ledd.

Dersom bilen avviker fra det som er avtalt, så har bilen en mangel. Dersom det fremgår av kontrakten at bilen har gått 100 000 km, men den har gått 110 000 km, så er dette en mangel som sannsynligvis gir krav på et passende prisavslag. Det samme gjelder dersom bilen viser seg å være en annen bilmodell med en 1,6 liter motor i stedet for en 1,8 liter motor, eller hvis elbilen ble markedsført med 500 km rekkevidde, men bare har 300 km rekkevidde.

Det fremgår videre av fkjl. § 16 første ledd bokstav b at bilen har en mangel dersom selgeren har unnlatt å gi viktige opplysninger om bilen som han burde kjenne til, og som kjøperen hadde grunn til å regne med å få. Dette forutsetter at opplysningen er viktig nok til at den kan ha virket inn på kjøpet, altså gjelder ikke bestemmelsen rene bagateller.

Praktiske eksempler er om bilen har hatt en omfattende kollisjonsskade, eller at den har blitt brukt i næring.

Merk at det ikke er en mangel dersom opplysninger fra markedsføring er rettet før kjøpet blir inngått. Det kan jo for eksempel være en feil i Finn-annonsen, som selger gjør kjøperen oppmerksom på før avtalen blir inngått. Det samme gjelder dersom det er en bagatell som ikke kan antas å ha hatt innvirkning på kjøpet.

Du kan lese mer om selgers opplysningsplikt i kapittel 4.

Alle avvik fra det som kan sies å være avtalt i vid forstand utgjør altså en mangel, også om det er mer ubetydelige mangler. Omfanget av mangelen vil imidlertid ha stor betydning for hva som kan kreves, men dette kommer vi tilbake til senere.

Eksempel

Rt 2015 s. 321 (Ny bil-dommen)

En bil som var solgt som ny med kilometerstand på 160 km, hadde ved levering en kilometerstand på 897 km. Den var også markedsført som «ny bil», til tross for at den hadde blitt benyttet som demonstrasjonsbil. Utgangspunktet for mangelsvurderingen var avtalen mellom partene. Disse forholdene representerte et avvik fra kjøpsavtalen, herunder en mangel, jfr. fkjl. § 15 første ledd, jfr. § 16 bokstav a.

Dommen er også et eksempel på at selger hadde holdt tilbake opplysninger (bokstav b), og at bilen ikke stemte med markedsføring (bokstav c). Høyesterett la til grunn at det forelå en mangel også etter fkjl. § 16 (1) bokstav b. Hva gjelder markedsføringen (bokstav c), fant Høyesterett at det var «misvisende» når det i annonsen ble opplyst av bilen selges «med gjenværende nybilgaranti på 5 år og 50 000 kilometer».

LA-2017-193874

Utgangspunktet for mangelsvurderingen var avtalen mellom partene, tolket på bakgrunn av de øvrige opplysninger selger ga om bilen i markedsføringen. Kjøpekontrakten hadde angitt av bilen var «fri for mangler» som sammen med andre momenter hadde gitt kjøperen høye berettigede forventninger til bilens tilstand. Det forelå dermed mangler i form av luftfjæring, feil ved kontrolldisplay, feil ved konverteren, slitasje, jfr. fkjl. § 16 (1) bokstav a, jfr. § 15 første ledd.

TBERG-2018-172048

Det var tale om lakkskader som etter gjentatte utbedringsforsøk fortsatt var til stede. Det var opplyst i kjøpekontrakten at dette skulle utbedres av selger før levering. Det forelå dermed mangler etter ordlyden i kjøpekontrakten.

Flere eksempler

LA-2007-125568: Kjøper av brukt bil fra merkeforhandler fikk medhold i krav om hevning, idet selgeren ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt om omfanget av en tidligere reparasjon av skade, jfr. § 16 første ledd (b). Se også LG-2011-82015.

LB-2005-85938: Mangler på en båt knyttet til et kjølesystem, utgjorde en mangel etter fkjl. § 16 første ledd bokstav c.

LB-2012-94772: En bobil hadde en mangel etter fkjl. § 17 første ledd bokstav b, jfr. § 16 første ledd bokstav c.

Den abstrakte mangelsbedømmelsen – når avtalen ikke gir svar

I mange tilfeller vil ikke forhold rundt avtaleforholdet gi noen holdepunkter for hvorvidt det foreligger en mangel. Som regel har man jo bare kjøpt en bestemt bilmodell, fra et bestemt år, med en bestemt kilometerstand. Bilen har en lang rekke med standardegenskaper, hvorav noe av utstyret sannsynligvis fremgikk av en annonse på Finn.no.

Det vil ikke fremgå i kontrakten med bruktbilforhandleren hvorvidt bilen vil passere neste EU-kontroll, eller om ett av hjulene vil ramle av på vei hjem fra forhandleren. Eller om turboen eller girkassen vil havarere om åtte måneder, eller om den syv år gamle elbilen vil ta deg frem til hytta i tyve minusgrader.

Heldigvis har forbrukerkjøpsloven regler som stiller visse krav til hva en kan forvente av bilens egenskaper, kvalitet og holdbarhet når ikke annet er avtalt. Dette kalles en abstrakt vurdering av om bilen har en mangel. Ved en slik generell vurdering tas det ofte utgangspunkt i hva som er vanlig god ytelse.

Kjøper du for eksempel en ny bil har Høyesterett avgjort at det foreligger en mangel om bilen tidligere har vært noe brukt, da dette vil forringe følelsen av å ha kjøpt en ny bil.[2]

Fkjl. § 15 annet ledd lister opp en rekke alternative kriterier til tingens egenskaper, som hver for seg vil kunne utgjøre en mangel. Disse anvendes altså der noe annet ikke kan avledes av avtalen, eller dersom avtalen er uklar. Her fremgår det at bilen må:

  1. a) passe for de formål som tilsvarende ting vanligvis brukes til
  2. b) svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper
  3. c) passe for et bestemt formål som selgeren var eller måtte være kjent med da kjøpet ble inngått, hvis selgeren har akseptert dette formålet eller forbrukeren ellers har hatt rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering
  4. d) ha egenskaper som selgeren har vist til ved å legge frem en prøve eller modell
  5. e) være pakket på vanlig eller annen forsvarlig måte som trengs for å bevare og beskytte tingen
  6. f) være i samsvar med offentligrettslige krav som stilles i lovgivningen eller offentlig vedtak i medhold av lov på den tid kjøpet inngås, hvis ikke forbrukeren har til hensikt å anvende tingen på en slik måte at kravet er uten betydning
  7. g) være fri tredjepersons rett i tingen, for eksempel eiendomsrett eller panterett. Likeså skal tingen være fri tredjepersons krav på å ha rett i tingen når dette bestrides, unntatt når kravet er klart ugrunnet.

Jeg vil kommentere de viktigste alternativene. Når det kommer til bokstav e om innpakning, så har det liten praktisk betydning i forhold til kjøretøy. Når det gjelder bokstav g, om pant i kjøretøyet, så viser jeg til eget kapittel om dette.

Bokstav a – vanlig formål

Etter forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav a skal tingen passe for de formål som tilsvarende ting vanligvis brukes til. Den nærmere rekkevidde av bestemmelsen kan være noe uklar.

Tingen skal oppfylle en visse generell minstestandard, jfr. NOU 1993: 27 s. 121 sp. 2. Det kreves at den har slike egenskaper at den kan brukes til det tilsvarende ting vanligvis brukes til.

Hvilke egenskaper er omfattet?

Bokstav a tar sikte på å omfatte alle egenskaper som er relevante med hensyn til de formål tilsvarende ting vanligvis brukes til.[3] Bestemmelsen legger ren objektiv risiko på selgeren for tingens formålstjenlighet i vid forstand. Det gjelder uansett hva som er årsaken til at tingen ikke passer.

Bestemmelsen sikter ut fra sin opprinnelse først og fremst til faktiske forhold ved tingen, men den kan også anvendes ved andre typer mangler. For eksempel forskriftsmangler og rettsmangler.

Selgers rettigheter ved salg av bruktbil

Det følger av forarbeidene at bestemmelsen har et anvendelsesområde som ikke uten videre kan leses ut av lovteksten. Som regel må tingen ha slike egenskaper som er normale for tilsvarende varer, jfr. NI 1984: 5 s. 225. Etter dette vil det for eksempel foreligge en mangel dersom tingen kan brukes til det aktuelle formålet, men bruker vesentlig mer energi eller krever vesentlig mer vedlikehold enn det som er normalt for tilsvarende ting.

Avgrensninger

Det må trolig avgrenses mot egenskaper eller mangel på egenskaper ved en ting som først viser seg etter levering, jfr. Rt. 1998 s. 774 (videospillerdommen). I denne saken forelå det en svikt ved en IR-mottaker i fjernkontrollen til en videospiller som først viste seg tre og et halvt år etter levering. Høyesterett kom til at svikten utgjorde en mangel, men at forholdet ikke var omfattet av kjøpsloven § 17 annet ledd bokstav a. Dommen kom før forbrukerkjøpslovens ikrafttredelse, men kjøpsloven § 17 annet ledd bokstav a samsvarer med den bestemmelse som i dag finnes i forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav a. Det ble videre uttalt at bestemmelsen «først og fremst [omfatter] egenskaper eller mangel på egenskaper ved en vare som viser seg tidligere i tidsforløpet enn tre og et halvt år etter leveringen». Mangelsvurderingen ble i stedet forankret i det ulovfestede kravet til vanlig god vare. I dag er det likevel mest nærliggende å anvende forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav b på forholdet.

Hva kan man kreve ved mangler på bruktbil?

Det må trekkes en grense mellom minstekrav til varens generelle standard og variasjoner i tingens kvalitet ut over dette, jfr. Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 59 sp. 2. I forarbeidene uttales det: «Det er likevel klart at ulike ting kan ha forskjellig kvalitet, uten at den dårligste av den grunn kan anses mangelfull. Ved vurderingen må det rimeligvis tas hensyn til forholdene omkring kjøper, f.eks prisen».

Hvilke formål er vanlige?

Tingens betegnelse vil ofte gi en indikasjon på hvilket bruksformål som er det vanlige. Det må for øvrig skje en vurdering av omstendighetene. Det kan blant annet tas hensyn til markedsføring av tingen og slik faktisk bruk som er vanlig for tingen. Vurderingen er objektiv i den forstand at det er uten betydning om den konkrete kjøperen ønsket å bruke tingen til det vanlige formål som tingen ikke passer til.

Dersom tingen vanligvis brukes til flere formål, skal tingen passe til alle disse formålene.

Bokstav b – kjøpers begrunnede normalforventning

Etter forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav b skal tingen svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av et slikt kjøretøy når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper. Dette er det mest praktiske alternativet når det gjelder abstrakt mangelsvurdering i saker som gjelder kjøretøy, og de fleste tvistene er dermed forankret i denne regelen.

Bokstav b har ingen direkte parallell i kjøpsloven, men den kan anses som en kodifikasjon av det ulovfestede kravet til alminnelig god vare.[4] Bestemmelsen innebærer et mindre behov for utvidende tolkninger av bokstav a.

Årsaken til at tingen ikke svarer til kjøperens berettigede forventning er i prinsippet uten betydning. Forutsetningen er at forholdet kan føres tilbake til tidspunktet da risikoen gikk over på kjøperen, som regel ved overlevering av bilen, og at svikten ikke skyldes forhold på kjøpers side. Forhold som er kjøpers risiko kan for eksempel være svikt som skyldes mangelfullt vedlikehold, uriktig bruk eller montering.

Det fremheves et krav til tingens «holdbarhet», men bestemmelsen omfatter generelt ulike egenskaper ved tingen. Dette kan for eksempel være driftskostnader, alminnelig kvalitet, brukervennlighet, krav til vedlikehold og bruksområde. På den annen side er det vanskelig å se at bestemmelsen dekker egenskaper eller forhold som er knyttet til tingens tilblivelse eller opprinnelse ellers.

Etter bestemmelsen er det sentrale hva kjøper objektivt sett har grunn til å forvente seg, jfr. Ot.prp. s. 165 sp. 2. Videre utdypet som at «dette innebærer at det ikke skal tas utgangspunkt i den enkelte forbrukerens individuelle, subjektive forventninger. En kjøper som har urealistiske høye forventninger om vedkommende produkt, kan ikke gjøre gjeldende at tingen har en mangel dersom disse forventningene skuffes. Dersom vedkommende bygger sine forventninger på opplysninger som er gitt spesielt til ham eller henne, må mangelsvurderingen i stedet bygge på for eksempel avtalen eller de gitte opplysningene, jfr. § 15 første ledd og § 16 første ledd bokstav c».

Ut fra dette utgangspunktet, kan man si at bestemmelsen gir kjøperen rett til å forvente normal standard når det gjelder tingens ulike egenskaper. I Rt. 1998 s. 774 taler Høyesterett om «en begrunnet normalforventning». Kravet vil gjelde uansett om kjøperen selv forventet mindre av varen. Bestemmelsens standard er fravikelig, i den forstand at en konkret avtale kan medføre at forbrukeren likevel ikke kan kreve normal standard.

Hva skal det sammenlignes med?

Det fremgår ikke eksplisitt av loven hva det skal sammenlignes med i vurderingen, ut over en henvisning til hvilke krav kjøper kan forvente til «en slik ting». Det er likevel nærliggende å ta utgangspunkt i at det skal sammenlignes med produkter med lignende egenskaper og i lignende prisklasse, i tillegg til at det tas hensyn til eventuelle kvalitetsstandarder som måtte finnes innenfor den aktuelle bransje.

Grunnlaget for forbrukerens forventninger

Forarbeidene lister opp noen momenter som kan danne grunnlag for berettigede forventninger hos forbrukeren. Pris, forhold ved produktet i seg selv, forhold knyttet til markedsføring, lengde av eventuell garantitid, eventuell klassifisering av produktet og kvalitetsstandarder innenfor bransjen, jfr. Ot.prp. s. 165-166.

Kjøpesummen har stor betydning for forbrukerens forventing til kvalitet. Det kan forutsetningsvis leses ut av fkjl. § 17 første ledd bokstav a at kjøpesummen er et sentralt moment. Dersom varen skulle selges til nedsatt kjøpesum, beror det på de øvrige omstendighetene om det gir grunn til å senke kravet til varens egenskaper.

At en ting er solgt brukt vil i seg selv være en indikasjon på at tingen ikke kan forventes å være feilfri. At en ting er solgt som utstillingsmodell med betydelig prisreduksjon vil det derimot normalt ikke innebære at forbrukeren kan forvente reduserte krav til tingens egenskaper, med mindre de øvrige omstendigheter tilsier at forventningene senkes.

De forventningene som er skapt gjennom markedsføring og opplysning må kunne ha «betydelig vekt» ved vurderingen, jfr. Ot.prp. s. 166 sp. 1.

Hvilket bruksmønster skal legges til grunn?

Ved vurderingen av hva tingen må tåle, kan det spørres om det er den ideelle bruk som skal legges til grunn, eller om det kan tas hensyn til hvordan forbrukere normalt bruker tingen.

Av Høyesteretts avgjørelse Rt. 2007 s. 1274 (mobiltelefondommen) fremgår det at det etter omstendighetene er atskillig rom for å ta hensyn til vanlig bruk av tingen, selv om denne avviker fra den ideelle bruken. Dette kan uttrykkes som at det gjelder visse minstekrav til at tingen kan brukes i samsvar med allment aksepterte bruksmønstre.

Særlig om krav til holdbarhet

Bokstav b har sin fremste selvstendige betydning for krav til tingens «holdbarhet». Hva som på dette punkt kreves, illustreres av den sentrale avgjørelsen i Rt. 1998 s. 774 (videospillerdommen).

Som det er redegjort for ovenfor, var spørsmålet i saken om det forelå mangel ved en videospiller, slik at forbrukeren hadde krav på dekning av reparasjonsomkostninger. Forbrukere hadde i 1989 kjøpt en videospiller til en markedspris for en vanlig god videospiller. Fjernkontrollen sviktet etter tre og et halvt års bruk, slik at videospilleren ikke lenger kunne programmeres for senere opptak. Dette medførte at forbrukeren ikke lenger kunne nyte den vanlige nytten som en fjernkontroll gir. Retten la til grunn at en slik svikt ikke var uvesentlig. Spørsmålet ble videre om denne svikten innebar en mangel. Mangelsvurderingen ble forankret i et ulovfestet krav på «alminnelig god vare». Høyesterett uttalte videre at det avgjørende var hvilken holdbarhet forbrukeren hadde grunn til å forvente, og at det kunne formuleres som et spørsmål om forbrukeren hadde «skjellig eller rimelig grunn til å besvære seg over den svikten i IR-mottakeren som viste seg».

Verken selgeren eller leverandøren hadde gjennom markedsføring eller på annen måte gitt forbrukeren forventninger om særlig lang holdbarhet. Garantitiden på videospilleren var satt til ett år, noe som kunne indikere at en svikt etter tre og et halvt år ikke var upåregnelig. Likevel uttalte Høyesterett at det ville være å legge for mye i garantitiden dersom den ble forstått på denne måten. Det ble videre fremhevet at ved serieproduserte varer som videospillere, ville det ikke ha noen god mening for seg å spørre etter forbrukerens individuelle og subjektive forventinger. I forbindelse med slike varer mente Høyesterett at det heller legges til grunn en begrunnet normalforventing. Utdrag fra side 782:

Jeg finner at en forbrukerkjøpers begrunnede normalforventing i et slikt tilfelle som det foreliggende, må bestemmes i lys av en objektiv risikobetraktning. Tidsperspektivet for denne risikobetraktningen bør for videospillere som Førelands være hele den særlige reklamasjonstiden for slike varer som følger av kjøpsloven § 32 (3), dvs fem år regnet fra den dagen Føreland overtok varen. Det dreier seg om en vare med elektroniske komponenter som skal ha meget lang teknisk levetid, som ikke er utsatt for vanlig slitasje, og som heller ikke forutsetter alminnelig vedlikehold. Risikoplasseringen mellom selger og kjøper bør være slik at innen det nevnte tidsperspektivet bør Føreland som forbrukerkjøper ha rett til å forvente at IR-mottakeren ikke blir funksjonsudyktig på grunn av svakheter som forelå ved leveringen, altså at selgeren bør ha risikoen for svakheter som i løpet av fem år leder til funksjonssvikt i en så viktig del i en videospiller som IR-mottakeren er. Jeg finner denne løsning rettspolitisk velgrunnet, og legger også vekt på at funksjonsudyktighet i IR-mottakeren i en videospiller er statistisk påregnelig, og at det for selgersiden derfor langt på vei er et spørsmål om å plassere omkostninger. En utligning gjennom prisene på samtlige produkter har mer for seg enn å plassere omkostningen hos den enkelte forbrukerkjøper som tilfeldig rammes av svikten.

Forbrukerkjøpsloven kodifiserer de synspunktene som videospillerdommen bygger på, jfr. Ot.prp. s. 166.

Når det gjelder påregnelighetssynspunktet, heter det i Ot.prp. s. 165 sp. 2: «I tråd med det Høyesterett uttaler i Rt. 1998 s. 774 på s. 781-783, vil departementet fremheve at også svikt som er påregnelig, vil kunne være selgerens risiko. Det må imidlertid trekkes en grense mot svikt som oppstår så ofte at slik svikt virker inn på forbrukerens begrunnede normalforventning».

Om garantier heter det i Ot.prp. s. 166 sp. 1: «Dersom det er gitt garantier om hvor lenge varen skal holde, kan dette som nevnt være et moment i vurderingen. Men det kan ikke settes likhetstegn mellom garantitiden og hva kjøperen har grunn til å forvente seg. Det kan gjerne foreligge en mangel etter dette alternativet selv om svikten blir synlig etter garantitidens utløp».

Eksempel

LB-2015-194860

Lagmannsretten fant det klart at sjøvannsfilterlokket var konstruert med en svakhet som innebar at det kunne svikte og forårsake lekkasje når motoren ble kjørt på høyt turtall. Dette utgjorde en mangel etter fkjl. § 16 første ledd bokstav a, jfr. § 15 første ledd bokstav b.

LB-2007-83442

Bilens motor hadde en alvorlig skade, og bilen svarte derfor ikke til det som kjøper hadde grunn til å forvente ved kjøp av slik ting når det gjaldt holdbarhet og andre egenskaper, jfr. § 15 første ledd bokstav b.

FKU-2019-936

På bakgrunn av bilens alder og kjørelengde, og opplysning om at full service ble gjennomført rett før kjøpet, kom utvalget til at klageren ikke hadde grunn til å forvente lekkasje fra girkassen. Det forelå dermed mangel etter bokstav b.

Bokstav c – bestemt formål

Forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav c får selvstendig betydning ved siden av bokstav a der kjøper har et spesielt formål med kjøpet som ligger på siden av det formål slike ting vanligvis brukes til.

At tingen må «passe» for kjøperens særlige formål, innebærer et tilsvarende krav til egnethet som etter bokstav a.

Bokstav c tar først og fremst sikte på tilfeller der kjøper mangler forutsetninger for å angi de nødvendige spesifikasjoner av tingen på annen måte enn gjennom å angi formålet med kjøpet, jfr. Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 59-60. Til vanlig vil selgeren ha tilstrekkelig sakkunnskap til å velge den rette tingen. Dersom han mener at han ikke har det, må han for å unngå ansvar enten ta de nødvendige forbehold eller la være å selge.

Utgangspunktet er at kjøperens spesielle formål er hans egen risiko. Risikoen skyves imidlertid over på selgeren dersom to kumulative vilkår er oppfylt:

  1. Selgeren var kjent eller måtte være kjent med formålet
  2. Selgeren har akseptert formålet eller forbrukeren ellers har hatt rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering

Dersom disse vilkårene er oppfylt, kan ikke selgeren komme fri ved å vise til at han ikke burde hatt kjennskap til at tingen var uegnet til forbrukerens særlige formål.

Krav til selgerens kunnskap om forbrukerens særlige formål

Det kreves at selgeren «var … kjent» eller «måtte være kjent» med kjøpers særlige formål. Den første formuleringen sikter til selgerens faktiske kunnskap om formålet, det vil si forsett.

Etter forbrukerkjøpslovens forarbeider dekker formuleringen «måtte være kjent med» tilfeller der «man har for seg en situasjon som ut fra en normal bedømmelse gjør en mulig uvitenhet uforståelig», jfr. Ot.prp. 168 sp. 1. Tanken er at det er «prinsipielt ønskelig å kunne ramme enkelte tilfeller hvor det vil kreve en omfattende bevisføring eller hvor det uansett er tvilsomt om det er mulig bevismessig å legge til grunn at en person faktisk kjente til vedkommende omstendighet, men hvor vedkommende ut fra de foreliggende forholdene likevel bør bære risikoen for det inntrådte», jfr. også Ot.prp. s. 168 sp. 1. Det er etter dette ikke nødvendig å bevise at selgeren faktisk kjente til det særlige formålet.

Kjøpers særlige formål må være presentert for selgeren på relevant måte før kjøpsavtale er inngått. Kjøper kan ikke gjøre gjeldende at det foreligger en mangel der tingen viser seg uegnet til det spesielle formålet, dersom selgeren først etter kjøpet får kunnskap om det aktuelle formålet.

a)     Selgeren har akseptert forbrukerens særlige formål

Dersom selgeren er kjent med forbrukerens særlige formål og aksepterer dette, vil han uten videre ha risikoen for dette formålet. Dette gjelder selv om kjøper har bygget på selgerens sakkunnskap og vurdering uten å ha rimelig grunn til det. Bestemmelsen dekker trolig også de tilfeller det forbrukeren overhodet ikke har bygd på selgerens sakkunnskap og vurdering. Det avgjørende er hvorvidt selgeren er kjent med formålet.

Dersom forbrukeren var kjent med eller måtte være kjent med at tingen ikke passet til formålet, kan forholdet imidlertid ikke gjøres gjeldende som mangel, jfr. § 16 tredje ledd.

Når det gjelder selgerens aksept, kan denne både være skriftlig og muntlig, og selgerens bekreftende svar på forbrukerens spørsmål om tingen passer til et bestemt formål vil klart regnes som «aksept», jfr. Ot.prp. s. 168 sp. 2. Selgerens passivitet overfor kjøperens opplysning om formålet innebærer imidlertid ikke uten videre noen aksept.

b)    Forbrukeren har hatt rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering

Dette er et alternativ til bokstav a. Alternativet som innebærer at forbrukeren «har hatt rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering» oppstiller et positivt vilkår for at det skal foreligge en mangel.

Det kan stilles spørsmål ved om forbrukeren kan gjøre gjeldende bestemmelsen der forholdene viser at han faktisk ikke bygde på selgerens sakkunnskap og vurdering, selv om det i og for seg ville være rimelig å gjøre det. Det er mest nærliggende å lese forbrukerkjøpslovens positive formulering slik at mangelansvar for selgeren forutsetter at forbrukeren faktisk har bygd på selgerens sakkunnskap og vurdering.

Situasjonen vil sjelden være slik at forbrukeren ikke har rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering, jfr. NOU 1993: 27 s. 123 sp. 1.

Et eksempel kan være der en person kjøper en crossmotorsykkel og sier til selger at han skal bruke den til å pendle til jobben. Deretter viser det seg at den ikke kan registreres til gatebruk.

Bokstav d – Prøve eller modell

Etter forbrukerkjøpsloven annet ledd bokstav d skal tingen ha egenskaper som selgeren har vist til ved å legge frem en prøve eller modell.

Modeller og prøver en ment å gi kjøper et grunnlag for vurderingen av tingens egenskaper. Derfor er det rimelig at det kreves at tingens egenskaper svarer til de egenskaper som viser seg gjennom prøver eller modeller. Det er imidlertid bare prøver og modeller som selgeren eller noen på hans vegne har lagt frem som er relevante, jfr. Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 60 sp. 1. Tilsvarende biler som kjøper har sett på hos andre forhandlere, vil for eksempel være uten betydning.

Ofte vil prøven eller modellen bare være beregnet til å vise bestemte egenskaper. Det er kun de egenskaper som selgeren har vist til ved å legge frem prøven eller modellen som er relevante, jfr. NOU 1993: 27 s. 123 sp. 1.

Det kan stilles spørsmål ved om det er selgerens hensikt om hvilke egenskaper som skal fremgå av prøven som er avgjørende, eller om det må fortas en mer objektiv bedømmelse. Uttalelser i NOU 1993: 27 s. 123 sp. 1 synes å forutsette at selgerens hensikt er avgjørende, og at en objektiv bedømmelse heller bør ha betydning etter for eksempel § 15 annet ledd bokstav a.

Bokstav f – offentligrettslige krav

Etter forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav f skal tingen være i samsvar med offentligrettslige krav som stilles i lovgivningen eller offentlige vedtak i medhold av lov på den tid kjøpet inngås, hvis ikke forbrukeren har til hensikt å anvende tingen på en slik måte at kravet er uten betydning.

Det fremgår av sammenhengen at bokstav f er fravikelig. I forarbeidene er det imidlertid fremhevet at det må klare holdepunkter til før et avvik kan sies å følge av avtalen, jfr. Ot.prp. s. 170 sp. 1.

Med offentligrettslige krav siktes det til offentlige regler om at gjenstander av en bestemt art skal ha nærmere angitte egenskaper eller en bestemt utforming, jfr. NOU 1993: 27 s. 123 sp. 1. Med «offentlige vedtak i medhold av lov» menes både generelle vedtak og individuelle avgjørelser i medhold av lovgivningen.

Krav som kommer først etter at kjøpet er inngått, faller utenfor bestemmelsen, jfr. ordlyden «på den tid kjøpet inngås». Avgjørende er om den aktuelle forskriften mv. er trådt i kraft, jfr. NU 1984: 5 s. 227.

Det foreligger ikke mangel etter bokstav f dersom forbrukeren har til hensikt å anvende tingen på en slik måte at kravet er uten betydning.

Eksempel

LF-2009-89319

Manglende CE-merking. Båten var ikke i samsvar med offentligrettslige krav, jfr. §15 (1) bokstav c.

Bokstav g – rettsmangler

Etter forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav g første punktum skal tingen være fri tredjepersons rett i tingen, for eksempel eiendomsrett og panterett. Bestemmelsen omhandler med dette rettsmangler. At det er pant i biler, båter og på motorsykler er svært vanlig.

Rettsmangel foreligger når forbrukeren ikke oppnår den rådighet over tingen som avtalen forutsetter, fordi selgeren ikke eier tingen (total rettsmangel) eller fordi den er beheftet med en begrenset rettighet som tredjemann kan gjøre gjeldende overfor forbrukeren (partiell rettsmangel).

Etter bestemmelsens annet punktum skal tingen også være fri tredjepersons krav på å ha rett i tingen når dette bestrides, unntatt når kravet er klart ugrunnet. Vurderingen av om vilkåret er oppfylt, må skje på det tidspunktet det er aktuelt for forbrukeren å gjøre beføyelser gjeldende som følge av tredjepersonens krav, jfr. Rt. 2005 s. 480.

Dersom kravet er klart ugrunnet, foreligger det likevel ikke mangel. Om forståelsen av dette vilkåret heter det i Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 95 sp. 2: «En påstand fra tredjemanns side er ikke nok til å utløse misligholdskrav fra forbrukeren. Det samme må gjelde dersom den begrunnelse tredjemann anfører er åpenbart uholdbar. Det må likevel ikke stilles for strenge krav her, fordi det kan ta tid å få klarlagt at kravet ikke er holdbart, selv om de grunner som anføres er uklare og tilsynelatende svake».

Det er adgang til å kjøpe bilen selv om det er pant i den. En kan for eksempel avtale at kjøper betaler gjelden på bilen mot et tilsvarende avslag i prisen. Men er det ikke avtalt noe om pant, så vil det klart utgjøre en mangel.

Eksempel

FKU-2019-887: Saken gjaldt en båtmotor hvor det var tvil om hvorvidt et tidligere salgsledd fortsatt hadde eiendomsrett i den. Forbrukerklageutvalget fant at det forelå en rettsmangel, jfr. § 15 (1) bokstav g.

[1] NOU 1993: 27 s. 120-121

[2] Rt-2015-321

[3] Jfr. NOU 1993: 27 s. 121 sp. 2 og NU 1984: 5 s. 225

[4] Jfr. Rt. 1998 s. 774 (videospillerdommen) og Ot.prp. s. 165 sp. 2

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!

    Posted in Bil