fbpx

LF-2013-9826: Oppreisning etter langvarig familievold

Sist oppdatert 14. april 2021 av Advokat Eirik Teigstad

A, født 0.0.1972, bor — gt. 12 B, 0015 K, sykmeldt fra virksomhet som selvstendig næringsdrivende, ugift, forsørger ett barn som har fast bosted hos ham, bidragspliktig for to andre barn som han har sammen med fornærmede, er av statsadvokatene i Trøndelag 20. november 2012 satt under tiltale ved Sør-Trøndelag tingrett for overtredelse av

For perioden til og med 31. desember 2005

Straffeloven § 219 først ledd, første straffalternativ

For ved mishandling eller lignende atferd oftere eller grovt å ha krenket sine plikter mot ektefelle og barn.

For perioden fra og med 1. januar 2006

Straffeloven § 219 første ledd

for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende samboer, sin eller dennes slektning i rett nedstigende linje.

Grunnlag:

I perioden august 1999 til november 2011 i Trondheim, på bopel i *** i K og andre steder utøvet han ved gjentatte anledninger vold mot sin samboer B ved at han blant annet slo og/eller kløp henne i ansiktet og på kroppen og/eller sparket henne og/eller rev henne i håret og/eller kastet gjenstander mot henne. Deres felles barn C og D født henholdsvis 2002 og 2006, var vitne til en eller flere av hendelsene.

Sør-Trøndelag tingrett avsa 21. desember 2012 dom med slik domsslutning:

1.

A, født 0.0.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219, første ledd, første straffalternativ (slik bestemmelsen lød før 01.01.2006)/straffeloven § 219, første ledd (slik bestemmelsen lyder fra 01.01.2006) til fengsel i 2 – to – år og 3 – tre – måneder.

2.

A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale

oppreisning med kr 140 000 – etthundredeogførtitusen – til B

oppreisning med kr 100 000 – etthundredetusen – til C, født 0.0.2002

oppreisning med kr 100 000 – etthundredetusen – til D, født 0.0.2006

3.

Saksomkostninger idømmes ikke.

A har anket til Frostating lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Han krevde samtidig ny prøving av de sivile krav, slik også de fornærmede har gjort.

Frostating lagmannsrett besluttet 28. januar 2013 å henvise anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet til ankeforhandling. Sivile krav blir å behandle på nytt.

Ankeforhandling ble holdt i Trondheim tinghus 23. – 26. september 2013. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble ført 19 vitner for lagmannsretten. Videoavhør (dommeravhør) av partenes to barn ble i tillegg avspilt. Om dette og om foretatt dokumentasjon, vises det til rettsboken.

Sakens bakgrunn

Tiltalte og fornærmede møtte hverandre sommeren 1999, og tiltalte flyttet utpå høsten inn i fornærmedes leilighet i Trondheim. Tiltalte hadde vært i et samboerforhold og hadde fra dette sønnen E, født 0.0.1996, som da bodde hos sin mor. Fornærmede arbeidet som rektor ved .. barnehage og oppvekstsenter, mens tiltalte var montør i bygningsbransjen.

I februar 2000 flyttet tiltalte fra fornærmede, men en viss kontakt ble opprettholdt fram til august 2000 da han flyttet inn igjen. Ved årsskiftet 2000-01 solgte fornærmede leiligheten og partene flyttet til tiltaltes hjemtrakter hvor de først etablerte seg i leid leilighet i xxx, og fra mai 2003 til tilsvarende i ***, begge steder nær K. Fellesbarna C og D ble født hhv. 13. mai 2002 og 23. februar 2006. Tiltaltes særkullsbarn E var jevnlig på besøk helt til han i 2007 fikk fast bosted hos far og har siden bodd sammen med partene og sine halvsøsken fram til november 2011 da fornærmede endelig brøt ut av samboerforholdet og reiste tilbake til Trondheim med sine to barn. E har senere bodd sammen med far.

Skyldspørsmålet

Tiltalen gjelder mishandling i familieforhold over en periode på 12 år. Tiltalte har for lagmannsretten, slik han i hovedsak også gjorde for tingretten, erkjent seks tilfeller av vold mot fornærmede begått i perioden sommeren 2010 til bruddet i november 2011. Handlingene bestod i at han ved fem anledninger tildelte fornærmede en ørefik, og ved én anledning grep tak om hennes hakeparti slik at det oppstod blåmerker. Alle episoder hevdes av ham å være utløst av hva han oppfattet som fornærmedes urettferdige behandling av E. I lagmannsretten har han i tillegg, langt på vei, gitt fornærmede medhold i en episode fra 1999 hvor han ga fornærmede en ørefik mens partene oppholdt seg i bilen etter butikkbesøk i Trondheim. All øvrig vold som beskrevet av fornærmede har han benektet.

Fornærmede har i sin forklaring i utgangspunktet redegjort for 37 episoder fra høsten 1999 fram til november 2011, som tingretten har beskrevet slik i sin dom side 4-10:

«1.

Høsten 1999: B var sjåfør i en bil der A og to andre menn var passasjerer. De to andre var kamerater av ham og ansatt hos ham. Disse to satt i baksetet. A satt i passasjersetet foran. På bensinstasjonen ved KBS i Trondheim forlot baksetepassasjerene bilen. Da de hadde gått ut, ga tiltalte B en ørefik. Han begrunnet dette med at han hadde iakttatt at hun så på kameratene hans i speilet, noe han oppfattet som flørting. B ble så sjokkert over ørefiken at hun bare kjørte videre etter at de to baksetepassasjerene hadde kommet tilbake i bilen. Da hun og tiltalte kom på tomannshånd, ba han henne om unnskyldning for ørefiken.

2.

Høsten 1999: Tiltalte og B var alene hjemme i …. Det ringte på døra. B åpnet. Utenfor sto en mann som skulle selge et eller annet. Da han var gått, hevdet tiltalte at B hadde opptrådt som om hun kjente selgeren fra før. Hun sa at han bare var en bekjent. Tiltalte reagerte med å gå løs på henne. Han slo henne flere ganger med både flat hånd og knyttneve. Også denne gangen – antakelig samme dag – ba han om unnskyldning og sa han aldri skulle slå mer.

3.

Vinteren 1999-2000: Hjemme i …. To damer kommer på besøk (bekjente av B). Under samtalen mellom disse tre, som tiltalte overhørte, ble det omtalt en mannlig kollega av fornærmede på … Da tiltalte og B kom på tomannshånd, gikk tiltalte løs på henne og slo. Hun tror det var flere slag. Også etter denne hendelsen ba tiltalte om unnskyldning og sa at han ikke skulle gjøre det mer.

4.

Vinteren 1999-2000: Et nytt angrep hjemme i… – tiltalte slo flere slag, dels med flat hånd, dels med knyttneve. Dette var første gang raseriet hans var utløst av annet enn sjalusi. B husker bare at de var uenige om et eller annet. Tiltalte slo mot hodet (blant annet i ansiktet) og i ryggen hennes. Dette var før tiltalte midlertidig flyttet til K som følge av konflikt i forholdet.

B knytter neste episode til høsten 2000, da de to hadde kommet overens om å fortsette forholdet og tiltalte var kommet tilbake til Trondheim i august.

5.

Høsten 2000: Tiltalte slo B en gang i ansiktet. Hun fikk blåmerker i tillegg til en «blåveis». De andre merkene prøvde hun å skjule med sminke. Blåveisen klarte hun ikke å skjule. Til folk hun møtte i etterkant av hendelsen forklarte hun at hun hadde vært dum nok til å kjøre uten å bruke bilbelte. En brå oppbremsing førte til at hun støtte hodet mot dashbordet. Denne «dekkhistorien» er det også noen av vitnene som har omtalt.

6.

Under samlivet i Trondheim før eller etter episode 5: B var passasjer i bilen som tiltalte kjørte. Hun husker ikke om E eller andre også var med i bilen. Under kjøringen diskuterte B og tiltalte. Diskusjonen gjaldt noen i Bs familie. B sa noe tiltalte ikke likte. Han ble sint og slo henne en eller flere ganger. Hun husker ikke om han senere sa unnskyld.

7.

Sommeren 2001: Ferietur i Danmark. E var med. De bodde på hotell i Fredericia. E hadde lagt seg og sov antakelig. På hotellrommet gikk tiltalte løs på B og slo henne flere ganger uten at hun nå kan huske hvorfor hun fikk bank. Et av slagene hadde som resultat at leppa sprakk (ble perforert). B har arr på utsiden av leppa (venstre side) og på innsiden. Dette er bekreftet av hennes fastlege som har undersøkt henne og møtte i retten. B hevder at dette er arr forårsaket av ett av slagene hun fikk av tiltalte på hotellrommet. Hun blødde kraftig, og det ble blod i sengeklærne. De dro til apoteket for å finne noe å dekke såret med. B husker angivelig at de måtte booke lugar for å unngå at folk så skadene B hadde fått. (Tiltalte benekter episoden og opplyser at de alltid brukte å ha lugar på slike turer.)

8.

August 2001: B var lærer i første klasse på ^^ skole (Ringsaker kommune). Kort tid før første skoledag mottok hun et brev der det bl.a. fremgikk at hun skulle undervise i klassen sammen med en annen lærer. Det var utpekt en mannlig og en kvinnelig lærer som skiftevis skulle være i klassen sammen med B. Hun fortalte dette til tiltalte. Han reagerte med å gi henne bank. Han slo henne flere ganger, og hun fikk blåmerker i ansiktet. Hun måtte sminke seg for å prøve å skjule blåmerkene og la på blå øyenskygge i den forbindelse. Slik møtte hun på skolen første skoledag.

9.

Uviss tidsangivelse – trolig 2001: I sokkelleiligheten på xxx. Husker ikke foranledningen. Tiltalte ga henne juling. Med dette mener B mer enn bank. Hun ble tildelt mange slag og flere spark. Hun fikk blåveis og andre blåmerker i ansiktet. I forståelse med tiltalte ringte B sin fastlege og ble sykmeldt for en uke, med psykiske forhold som oppgitt grunn. Hun ble sykmeldt uten å innfinne seg hos legen til undersøkelse. Hun benyttet sykmeldingen til å holde seg innendørs for å unngå at omgivelsene fikk se blåmerkene. Hun skammet seg.

10.

Antakelig 2001 eller 2002: Hjemme på xxx. Husker ikke foranledning. Fikk bank. Dessuten bendte tiltalte hennes venstre pekefinger bakover med en slik kraft at det har oppstått varig skade. Fingeren er blitt lite bøyelig (stiv), og det gjør vondt når hun bøyer den. Hennes nåværende fastlege i Trondheim har som vitne bekreftet at venstre pekefinger har redusert funksjon som følge av det han oppfatter som en vridningsskade.

11.

Ikke nærmere tidfestet: Hjemme på xxx. Husker ikke foranledning. Men tiltalte var sint. Han slo henne mange ganger. Hun omtaler dette som juling. Det skjedde på stua/i kjøkkenet. Etterpå la hun seg gråtende i senga. Tiltalte hysjet på henne; beboerne i nabohuset kunne komme til å høre henne via det åpne vinduet. B tilføyer at hun kanskje nettopp håpet at noen skulle høre henne.

12.

Ikke nærmere tidfestet: Hjemme på xxx. Husker ikke foranledning. Fikk mye bank av tiltalte. Han la også hånden sin over nesa hennes og klemte hardt innover mot ansiktet slik at det gjorde veldig vondt i nesa. Hun trodde først den var brukket. Klemming av nesa på denne måten var en del av voldsmønsteret.

13.

Ikke nærmere tidsangivelse, men B var gravid med C: Hun sier det er spesielt vondt å fortelle om denne episoden. Hun husker at hun fikk juling, bl.a. et slag i magen. Hun tror det var med knyttneven. Hun ble veldig redd. Hun husker hun sto på stua. Magen var blitt synbar gravid. Tiltalte slo henne flere ganger, men bare én gang i magen. Hun vet ikke med sikkerhet om dette slaget var målrettet mot magen.

14.

Sommeren 2002 (juli/august): B og tiltalte er på besøk i Æ der tiltaltes bror F den gang bodde. Besøket gjaldt deltakelse i barnedåp. Tiltalte og B bodde i kjellerstua hos F. E og C var også med på turen. B kan ikke huske om E var på rommet da tiltalte ga henne en ørefik for et eller annet.

15.

Ikke nærmere tidsangivelse, men etter at de hadde flyttet til –vegen i ***: C er 2-3 år. Hun husker at han har krøllet hår. Hun står sammen med ham i gangen. Tiltalte står foran dem med ryggen mot et speil. B og tiltalte diskuterer – de skal ut på et eller annet. Mer om foranledningen husker ikke B. Med C som øyenvitne får fornærmede flere slag av tiltalte. C blir veldig forvirret; B ser for seg ansiktet og blikket hans. Han ble synbart veldig redd. Så begynte han å skrike og slo løs på henne han også. «Jeg glemmer det aldri» er Bs ledsagende kommentar. Hun mener dette er første gang C var øyenvitne til fars vold mot mor.

16.

Ikke nærmere tidsangivelse: Husker ikke foranledning. Ble tildelt flere slag av tiltalte. B fikk merker i ansiktet. De dro så på besøk til tiltaltes mor og stefar. Tiltaltes bror F hadde flyttet fra Æ og var kommet tilbake til K. B hadde prøvd å skjule merkene i ansiktet med å gre håret fremover. Ifølge hennes forklaring så F merkene og kommenterte dem overfor tiltalte, som etterpå kritiserte B for at hun ikke hadde klart å skjule merkene bedre. F har som vitne benektet at han noen gang har sett blåmerker eller lignende på B.

17.

Juni 2008: C skulle besøke skolen han skulle begynne på om høsten. Dette sammen med andre førskolebarn. Uten at B husker foranledningen, var hun en eller to dager i forveien blitt slått i ansiktet av tiltalte slik at hun hadde fått blåmerker. Hun malte da blomster i ansiktet sitt for å kamuflere blåmerkene. Hun malte også blomster i datterens ansikt. Hun hadde D med da hun fulgte C til skolebesøket. Til folk som spurte hvorfor hun hadde malt blomster i ansiktet svarte hun at hun og D skulle gå i «blomstertog». Hun opplyser i denne forbindelse at barnehagen på stedet arrangerer et årvisst blomstertog.

18.

Oktober 2008: Hun erindrer ikke foranledningen, men husker hun hadde fått mange slag av tiltalte. Hun hadde fått blåmerker i ansiktet. Hun var styrer på —- barnehage fra 01.08.2007. Hun kunne være borte fra jobb uten sykmelding. Hun husker at hun oppholdt seg innendørs i åtte dager for å unngå at folk oppdaget merkene i ansiktet.

19.

Januar 2009: B hadde fått blåmerker i ansiktet og på hendene etter at tiltalte hadde vært voldelig mot henne i slutten av romjula. Hun husker ikke om hun hadde prøvd å kamuflere merkene. Noen på jobben spurte hva som hadde skjedd med henne. Hun svarte at hun hadde snublet i skolissene sine da hun skulle hente ved og hadde slått seg mot et eller annet.

20.

Desember 2008: En liten gutt på barnehagen der hun jobbet hadde dødd 2 ½ år gammel. Dødsfallet skjedde ikke på barnehagen, men hjemme (i senga). Guttens mor ringte om morgenen og ga beskjed om dødsfallet. Kriseteam mv. ble mobilisert. Dette medførte mye ekstraarbeid for B. Utpå ettermiddagen ringte hun hjem for å bli hentet; hun turte ikke kjøre selv. Det ble ordnet med at F kjørte tiltalte og fellesbarna til barnehagen og at tiltalte kjørte fornærmede og fellesbarna tilbake i deres bil som sto ved barnehagen. På E6 på turen hjemover fra barnehagen oppsto det diskusjon mellom B og tiltalte om Bs kontakt med en mannlig ansatt på jobben. Diskusjonen utløste et svingslag fra tiltalte som traff B i ansiktet. I tillegg kløp tiltalte henne på brystet og på låret.

21.

Trolig i 2010: B fikk juling – mange slag og spark. Høyre bein fikk blåmerker på hele forsiden. Dette ga smerter veldig lenge. B tror C husker dette klart. Hun turte ikke kontakte lege.

22.

Ikke nærmere tidsangivelse: Det var selskap hjemme hos tiltalte og fornærmede på ***. Gjester var tiltaltes mor og stefar, muligens også tiltaltes eldste bror G. Mens gjestene sto i gangen og kledde på seg for å dra hjem, ga tiltalte B en ørefik inne på stua. Hun tror dette skyldtes at hun hadde sagt noe i selskapet som tiltalte ikke likte.

I etterkant av denne episoden fortalte hun tiltaltes mor om volden. Tiltaltes mor har som vitne benektet at hun noe gang har mottatt slike opplysninger fra B.

23.

Ikke nærmere tidsangivelse: Trolig etter et måltid kastet tiltalte en biffkniv mot B, men traff henne ikke. Hun tror han kastet for å skremme.

24.

Ikke nærmere tidsangivelse: Fellesbarna er til stede, kanskje også E. Under et måltid kaster tiltalte kniven han spiste med (biffkniv) mot B, også denne gang trolig for å skremme. Heller ikke denne gang ble hun truffet. Hun sto oppreist da kniven ble kastet. Hun tror den landet på stuegulvet.

25.

Ikke nærmere tidsangivelse: Tiltalte har kastet fjernkontrollen til tvapparatet på eller mot B mange ganger. Barna har sett dette flere ganger.

26.

Må være i 2010 eller 2011: B sto på kjøkkenet og laget mat. D satt og tegnet. Tiltalte kom plutselig og ga B en kjempeørefik. B følte at hodet hennes gikk rundt. D hylskrek.

27.

Flere episoder – ikke nærmere tidsangivelse: B har flere ganger fått «skikkelig juling» – noen ganger så «skikkelig» at hun nesten ikke klarte å stå på bena etterpå. Et typisk trekk har vært at tiltalte har tatt henne med på badet for å unngå at barna ser på avstraffelsen. Noen ganger har B blitt med frivillig på badet. Andre ganger trakk han henne med seg etter armen.

Under noen omganger med juling har B vært redd for å dø, hun har spurt seg selv om han klarer å slutte i tide. To ganger har tiltalte slått henne så mye at hun selv ønsket å dø.

Episoder med «skikkelig juling» som nevnt har ifølge B forekommet med jevne mellomrom under hele samlivet.

28.

Usikker tidsangivelse – en gang mellom 2009 og 2011, kanskje i 2010: Ett tilfelle av «ekstrem juling». B og tiltalte hadde i flere timer om kvelden og natta gående en diskusjon som flere ganger gikk over i slag, spark, lugging fra tiltaltes side. B ble trukket etter håret. Det var flere slike voldsinnslag, med pauser/diskusjon innimellom. B følte seg «helt tom» etterpå. Slag og spark rammet henne over alt.

29.

Flere hendelser – ingen tidsangivelse: B har astma. Når hun blir slått og sparket, blir hun redd. Hun blir kvalm. Flere ganger har hun i slike situasjoner måttet gå på do. Tiltalte har hatt det med å følge etter henne og fortsette å slå henne mens hun har sittet på do. Han har gjerne startet med å slå henne med flat hånd. En del av voldsmønsteret har vært at han stempler ankelen/vrista hennes med en fot. Dette har medført blåmerker på ankelen/vrista. Det har inngått i voldsmønsteret at han har slått hardt på hånden hennes hvis den har ligget på et bord. Han har sparket henne på leggene. Han har flere ganger klemt til med et knipetak på hver side av kinn/kjeve. En enkeltepisode med et slikt knipetak – som førte til at B fikk et lite blåmerke på hver side av kinnet/kjeven – er erkjent av tiltalte, se senere.

30.

August 2008: Bryllup hos søster H – på vei hjem til …veien. Tiltalte kjører. B sitter til høyre for ham. Ingen andre passasjerer. Toastmasteren i bryllupet hadde kommunisert med B i forbindelse med en bordsang. Tiltalte mente at hun hadde hatt mer med toastmasteren å gjøre. Denne mistanken førte til slag og til «kjevekliping» (rettens betegnelse) som før nevnt.

31.

August 2009: En tantes 70-årsdag ble feiret i Ø – på – hotell og gjestegård. På hotellrommet om kvelden etter middag konfronterte tiltalte B med at hun hadde sett på en mannlig gjest som han mente hun hadde vært sammen med tidligere. Dette utløste flere slag fra tiltalte. B ble blant annet truffet i nesa. Hun blødde fra nesa. Tiltalte ble bekymret da det kom blod på hodeputa.

32.

2011 – ikke nærmere tidsangivelse: B skal på jobb og skal levere barna på skolen først. De to yngste sitter allerede i bilen. Tiltalte, B og E er fremdeles innendørs. B sier noe til E som tiltalte antakelig oppfatter som masing. Han reagerer med å gi henne en ørefik i døråpningen mellom kjøkken og gang. Dette skjer mens E tar på seg skoene. Hun tror han ser ørefiken.

33.

Ganske sikkert i 2011: Diskusjon mellom tiltalte og B i døråpningen mellom tiltaltes hjemmekontor og kjøkkenet. E har hatt problemer på skolen der man er bekymret for ham. B nevner at han kanskje har «Aspergers». Tiltalte slår henne da i ansiktet. Hun husker bare et slag med flat hånd, men hardere enn vanlig. Slaget traff henne i kinnet/tinningen (ørefik).

34.

Høsten 2011: B ligger på magen i senga og sover. Hun våkner av at tiltalte løfter hodet hennes etter håret og spør: «Hva har du gjort for noe i dag, du ?» Fellesbarna lå også i senga. B husker ikke noe særlig om smerter, bare at hodet ble løftet opp fra puta etter håret. Hun tror ikke det skjedde noe mer fordi D våknet – antagelig fordi B skrek til.

35.

Høsten 2011: B hadde fått bank for et eller annet. Hun hadde fått blåmerker i ansiktet. Hun dro på jobb. Hun husker ikke om hun fikk kommentarer. Senere på dagen var hun hos en gjeldsrådgiver. B husker at den kvinnelige gjeldsrådgiveren så rart på henne, men ikke sa noe om blåmerkene.

36.

Høsten 2011: B har fått bank og blåmerker i ansiktet. Det er søndag. På grunn av blåmerkene diskuterer hun og tiltalte om hun kan bli med D på fotballcup – dvs. vise seg blant folk. Det blir til at B gjør det. Hun blir spurt om blåmerkene og bortforklarer dem med at hun er blitt påført dem under skifting av bleie på et barn i barnehagen. Under turneringen møter B tiltaltes mor, stefar og bror F. De så henne, men sa intet om blåmerkene. Hun ble imidlertid spurt av moren til en av jentene som deltok på cupen. B kom da med barnehagehistorien. På jobben den påfølgende mandag ble hun spurt av flere om årsaken til blåmerkene. Da ga hun en annen forklaring. Den nye dekkhistorien var at en unge på fotballtrening hadde veivet med et lekerør og truffet henne i ansiktet.

37.

Helt mot slutten av samlivet – trolig i begynnelsen av november 2011: B kommer sliten hjem fra jobb. Tiltalte brakte samlivsproblemene på bane. B avslo å diskutere. Da kastet tiltalte innholdet av en full kaffekopp (lunken kaffe) i brystet hennes. Kaffen trakk inn i tekstilene på overkroppen. B gikk på badet for å ha på kaldt vann (tappekranen på kjøkkenvasken hadde vært ute av funksjon i 3 år). Barna kom og stilte spørsmål: «Hva har skjedd ?» Tiltalte svarte dem: «Mamma var bare uheldig».»

Fornærmede har for lagmannsretten fastholdt sin beskrivelse av episodene, som er de hun konkret er i stand til å gjengi på grunn av deres spesielle karakter eller andre forhold de kan knyttes til. Hun har imidlertid opplyst at det er tale om et langt større antall mishandlingstilfeller gjennom hele tiltaleperioden, «over hundre ganger» slik hun hevder. Det er tale om slag mot hodet og kroppen, spark mot føttene, klyping, lugging, kasting av spisebestikk og fjernkontroll mot henne, samt verbale fornærmelser og generell nedsettende omtale av henne, i mange tilfeller mens barna var til stede.

Fornærmede har for lagmannsretten forklart seg på en nøktern og troverdig måte, og retten har forståelse for at det kan være vanskelig å konkretisere mishandlingsepisoder i større omfang enn hva hun faktisk har gjort. Hennes forklaring har støtte i flere vitneforklaringer. Mens tiltaltes mor og bror, som begge har forklart seg, ikke har lagt merke til synlige tegn på vold og heller ikke andre forhold som skulle indikere vold, har andre vitner, slektninger, venner og kolleger av fornærmede, fortalt om episoder som ga grunn til bekymring.

Fornærmedes søster H har fortalt at fornærmede flyttet hjem til henne noen dager i 1999 på grunn av tiltaltes atferd. Lagmannsretten forstår dette som episode nr. 4 ovenfor. Vitnet I som i perioden 2007 til 2011 daglig jobbet sammen med fornærmede, har fortalt om synlige blåmerker i ansiktet/kinnet og armene ved 5-6 anledninger, første gang i 2007. Vitnet J, som var styrer i D barnehage, hadde merket seg fornærmedes «blåveis» høsten 2011.

Disse og andre vitner, bl.a. K og L, begge venninner av fornærmede, samt fornærmedes søsken H og M, har forklart seg om en venninne/søster som mer og mer lukket seg og etterhvert også forsømte eget utseende og påkledning og overså det fysiske forfallet i hjemmene i xxx og ***. Symptomatisk for sistnevnte var en defekt vannkran på kjøkkenet i ***, som gjennom flere år stod ureparert slik at vann til matlaging måtte hentes fra badet.

Partene synes enige om at de i lange perioder hadde dårlig økonomi. For lagmannsretten synes dette å ha klar sammenheng med tiltaltes interesse for pengespill. Pengeproblemer har åpenbart vært en kilde til konflikt. Det synes også klart at han i perioder har vært sjalu og næret mistanke om fornærmedes relasjon til andre menn, en mistanke som for lagmannsretten framstår som fullstendig ubegrunnet.

Videoavhør av C og D gir inntrykk av en familie i total disharmoni med mye krangling og at far noen ganger slo mor, selv om barna åpenbart forsøker å redusere fars kritikkverdige opptreden mest mulig hva episodenes intensitet og hyppighet gjelder.

Tiltalte er tidligere dømt for brudd på straffeloven § 219 begått under samlivet med Es mor.

Lagmannsretten finner det etter en helhetlig vurdering av bevisene, bevist ut over rimelig og forstandig tvil at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen, det vil si sammenhengende og ved et stort antall anledninger forsettlig å ha mishandlet fornærmede slik hun har forklart.

Siden det er tale om en sammenhengende forbrytelse er foreldelsesspørsmålet uaktuelt. Avbruddet av samlivet i 2000 var så kort at det etter lagmannsrettens oppfatning ikke innebar noe brudd i den sammenhengende mishandlingen.

Straffutmålingen

Tiltalte skal dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd første straffalternativ, slik bestemmelsen lød fram til 31. desember 2005, og straffeloven § 219 første ledd etter nevnte tidspunkt. Det sammenhengende forholdet pågikk fra høsten 1999 til november 2011, altså over en periode på hele 12 år og består i gjentatte tilfeller av mishandling, av fornærmede anslått til «over hundre ganger». Det er tale om fysisk vold varierende fra det fornærmede har betegnet som «ekstrem juling», til «bank», ørefiker, spark, smertefulle grep rundt hakepartiet, kasting av gjenstand mot henne, trusler og nedsettende omtale. Ved flere anledninger har partenes fellesbarn vært vitne til slike hendelser. Det må legges til grunn at tiltaltes opptreden i hjemmet, hvor fornærmede og barna hadde krav på trygghet og omsorg, skapte en vedvarende stemning av angst, uhygge og utrygghet som samlet fortjener karakteristikken «terror», sett i denne sammenheng.

Strafferammen for denne type handling er utvidet to ganger i løpet av tiltaleperioden, fra fengsel i 2 år til 3 år og endelig i 2010 til 4 år. Endringene gir et klart inntrykk av lovgivers vurdering av slike handlingers alvorlighetsgrad og ønske om strengere reaksjoner.

Forsvarer har anført at det må tas hensyn til tiltaltes tilståelse av enkelthandlinger og den omstendighet at han er eneforsørger for E, en gutt med spesielle behov.

Hva tilståelsen gjelder finner lagmannsretten ikke at denne er av nevneverdig betydning for sakens oppklaring.

E er snart 17 år, hans mor bor på X, men hennes omsorgsevne er uviss. De allmennpreventive hensyn må i alle fall tillegges størst betydning i en alvorlig familievoldssak som denne, og det må reageres strengt. I skjerpende retning legger lagmannsretten vekt på det lange tidsrommet forholdene fant sted, og den omstendighet at små barn er blitt eksponert for voldsutøvelsen. I formildende retning er intet å bemerke.

Lagmannsretten finner at straffen passende bør utmåles i tråd med aktors påstand, og likt med hva tingretten kom til, nemlig fengsel i 2 år og 3 måneder. Det vises ellers til tingrettens vurdering av straffutmålingen, jf. dommens side 15-17.

Oppreisningserstatning

Bistandsadvokatene har krevd oppreisningserstatning for fornærmede og partenes fellesbarn C og D. Hjemmel for slik erstatning er skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b jf. § 3-3.

Ved utmålingen skal det legges særlig vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolders subjektive skyld, de fornærmedes opplevelse av krenkelsen og omfanget av skadevirkningene.

Fornærmede var etter bruddet i november 2011 sykemeldt i henimot ett år med diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Selv om hun nå fungerer godt i arbeidslivet og i andre sosiale sammenhenger, bærer hun fortsatt på skam- og skyldfølelse og er i perioder preget av tristhet og uro. Det foreligger fortsatt en viss fare for varig skade. Bistandsadvokaten har nedlagt påstand om oppreisning oppad begrenset til 200 000 kroner.

Hva C gjelder, synes han å ha kommet bedre ut av situasjonen enn D. Begge barna har gjentatte ganger vært vitne til vold med de angstreaksjoner dette har utløst. Mens C var redd for at mor skulle bli skadet, var D redd for at mor skulle dø. Det må etter fagkyndig utredning legges til grunn at begge er påført emosjonell skade med fare for mer langsiktige virkninger. Bistandsadvokaten har nedlagt påstand om oppreisningserstatning begrenset oppad til 135 000 kroner til hver av barna.

Tiltalte har ved sin forsvarer anført at barnas traumer like godt kan ha oppstått ved det plutselige oppbruddet fra X, hvor de ble skilt fra far, besteforeldre, leke- og skolekamerater. De innledende undersøkelser som ble foretatt på Barnehuset i Trondheim indikerer heller ikke at de skåret høyt på traumatiske følger på dette tidspunktet.

På bakgrunn av det samlede bevismateriale finner lagmannsretten at det er klar sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom den mishandling av mor som barna både så, hørte og ellers fornemmet, og de ettervirkninger av traumatisk karakter som senere er påvist hos dem.

Ved fastsettelsen av oppreisningsbeløpet til fornærmede legger lagmannsretten særlig vekt på den lange perioden mishandlingen strakk seg over, og hennes opplevelse av ikke å kunne skjerme barna. Det kan ikke ses bort fra mulige langtidsvirkninger for barna. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering slik den framgår av dommen side 17-18 og fastsetter erstatningene likt med denne, nemlig 140 000 kroner til fornærmede og 100 000 kroner til hvert av barna.

Sakskostnader er ikke påstått og ilegges heller ikke av hensyn til tiltaltes dårlige økonomi og de erstatninger som idømmes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1.

A, født 0.0.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, første straffalternativ (slik bestemmelsen lød før 1. januar 2006)/straffeloven § 219 første ledd (slik bestemmelsen lyder fra 1. januar 2006) til fengsel i 2 – to – år og 3 – tre – måneder.

2.

A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale

oppreisning med 140.000 – etthundredeogførtitusen – kroner til B

oppreisning med 100.000 – etthundredetusen – kroner til C og

oppreisning med 100.000 – etthundredetusen – kroner til D.

3.

Saksomkostninger idømmes ikke.

Les mer om oppreisning ved familievold og bistandsadvokat ved familievold.

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!

    Posted in Ukategorisert