Sist oppdatert 27. desember 2022 av Advokat Eirik Teigstad
Elbiler kan ha de samme manglene som andre biler, men typisk er det bilens rekkevidde det gjerne klages på. Det er klart at hvor langt bilen kan kjøre etter lading kan være avgjørende for kjøpers beslutning om å kjøpe, og at man derfor vil klage hvis det viser seg at denne avviker betydelig fra det som ble oppgitt ved kjøpet
Hvis selger for eksempel har opplyst at elbilen har en rekkevidde på 300 km og rekkevidden i realiteten kun er 180 km, foreligger det en mangel. Det er absolutt grunn til å reklamere dersom antall kilometer avviker markant fra det som følger av avtalen og opplysninger gitt av selger. Ved en slik mangel kan kjøper i utgangspunktet kreve retting, omlevering, prisavslag, heving og/eller erstatning. Retting eller omlevering kan dog være upraktisk ved feil opplysning om rekkevidde.
En må imidlertid legge til grunn at det er en allment kjent at en elbil har noe kortere rekkevidde i kaldt vær.
En gjennomgang av forbrukertvistutvalgets avgjørelser, viser at utvalget legger vekt på at opplysninger om rekkevidde som regel har stor betydning for valget av elbil.
Uriktige eller manglende opplysninger om elbilers rekkevidde utgjør dermed som regel en mangel ved bilen, såfremt opplysningssvikten har virket inn på kjøpet. Forutsetningen er at selgeren faktisk har gitt aktuelle opplysninger om bilens rekkevidde.
FU-sak: 17/617: Heving eller utbedring etter manglende opplysninger om driftssperre
En kjøper av en hybridbil reklamerte på rekkevidden ved bilen, herunder at bilen ikke kunne driftes elektrisk ved mer enn 10 minusgrader. Kjøper viste til at han ikke var blitt informert om dette før kjøpet. Selgeren avviste reklamasjonen. Saken ble deretter klaget inn til forbrukertvistutvalget med krav om heving, subsidiært prisavslag.
Bilkjøpet ble inngått mellom en forbruker og en næringsdrivende slik at det var forbrukerkjøpsloven som kom til anvendelse.
Spørsmålet var om begrensningen i bilens rekkevidde utgjorde en kjøpsrettslig mangel
Utvalget delte seg i et flertall og et mindretall i vurderingen av hvorvidt det forelå en mangel og om det forelå hevingsgrunnlag.
Flertallets vurdering
Flertallet kom til at det forhold at produsenten hadde lagt inn en sperre for elektrisk kjøring ved temperaturer lavere enn ti minusgrader, var en opplysning en kjøper hadde grunn til å regne med å få. Flertallet så det slik at bilen var innrettet slik at den ville velge den mest hensiktsmessige fremdriftsmotor eller kombinasjon av fremdriftsmotorer, og på en slik måte at det ved lave temperaturer fortrinnsvis ble benyttet bensinmotor.
At det var satt en driftssperre for bruk av elektrisk motor ved lave temperaturer, kunne ha gode tekniske grunner for seg. Flertallet la imidlertid til grunn at en kjøper av en hybridbil er opptatt av at kjørelengde på elektrisk motor er så lang som mulig, og at det, av hensyn til batterilevetid var lagt inn en absolutt begrensning for valget av fremdriftsmotor, var en opplysning som kunne ha betydning for valget av type hybridbil. Ved å få kjennskap til nevnte begrensning ville en forbruker settes i stand til å vurdere om bilen kunne anses egnet for den type kjøring som han forventet.
Flertallet la videre til grunn at selger burde ha kjent til at det var lagt inn en driftssperre da det var en produktegenskap som fremgikk av tekniske spesifikasjoner fra produsentens side. Etter flertallets syn kunne det ikke bebreides klageren at han ikke selv undersøkte eller spurte konkret om den elektriske motoren virket under kalde forhold. Unnlatelsen kunne antas å ha innvirket på kjøpet, og det forelå etter flertallets syn en kjøpsrettslig mangel, jfr. ovenfor nevnte bestemmelse.
Mindretallets vurdering
Mindretallet kom til at det faktum at bilen ikke kunne kjøres kun elektrisk ved temperaturer lavere enn minus 10 grader ikke var et forhold som klageren hadde grunn til å regne med å få opplysning om ved kjøp av en ladbar hybridbil. Det ligger i hybridteknologiens natur at den kan vekselsvis under ulike forhold, herunder ved lave temperaturer hente energi til fremdrift fra en eller flere utvalgte energikilder. I dette tilfellet vekselsvis mellom bensin og elektrisitet.
De fleste hybridbiler har et kjøreprogram som automatisk hjelper føreren med å veksle mellom bilens tilgjengelige energikilder. Valget følger normalt et antatt hensiktsmessig mønster programmert fra produsent. Alle hybridbiler hadde så langt mindretallet kjente til ulike begrensninger knyttet til når hybridbilen kunne velge de ulike energikildene og når den brukte begge i aktivt samspill.
Dersom det for kjøper var av betydning å kunne overstyre en slik veksling mellom hybridbilens energikilder også ved temperaturer under ti kuldegrader, var dette et forhold som kjøper selv måtte ha ansvar for å søke informasjon om før han inngikk en bindende avtale om kjøp av hybridbilen. Det kunne enkelt vært rettet et spørsmål til selger hvis dette var et forhold av betydning. Begrensningen ved lave temperaturer ble opplyst å være programmert fra produsent for å bevare batteriets levetid. Det var således ikke en utilsiktet produktegenskap.
Mindretallet la videre til grunn at det på det tidspunktet som hybridbilen av type A3 Sportsback E-tron ble kjøpt var fraværet av muligheten for å kunne kjøre bilen kun elektrisk ved temperaturer under ti kuldegrader uansett ikke et forhold som kjøper hadde grunn til å regne med å få informasjon om sett i sammenheng med at det dreier seg om kjøp av en ladbar hybridbil. Det måtte kunne legges til grunn at det var allment kjent at hybrid betyr «krysningsprodukt». En begrunnet forventning om å kunne kjøre bilen rent elektrisk, herunder ved temperaturer under ti kuldegrader, krevde derfor etter mindretallet sitt syn særlige holdepunkter som ikke forelå i denne saken.
Når kjøper ønsket å kjøpe en ladbar hybridbil, fant mindretallet heller ikke at unnlatelsen av opplysningen om en slik begrensning i bilens kjøreprogrammer kunne antas å ha virket inn på kjøpet. Det var ikke dokumentert at det på avtaletidspunktet var mulig å kjøpe for en annen ladbar hybridbil som ubegrenset ville gi mulighet for tilfredsstillende ren elektrisk drift valgt av bilfører under forhold ved temperaturer under 10 kuldegrader. Det forhold at det etterfølgende i tid hadde kommet øvrige bilmodeller, herunder elbiler som kunne dekke klager sitt transportbehov, muligens bedre, kunne ikke endre på vurderingen av hva som måtte antas å ha virket inn på kjøpet. Vurderingen måtte gjøres med bakgrunn i tidspunktet for avtaleinngåelsen.
Det forelå etter mindretallets syn ingen mangel.
Kjøper kunne heve
I tråd med flertallets votum kom utvalget til at kjøper kunne heve kjøpet i tråd med sin prinsipale påstand. Mangelen var ikke uvesentlig, jfr. fkjl. § 32. Det ble vist til at elektrisk kjøring er et av hovedformålene med å kjøpe en hybridbil, og at dette ikke er mulig deler av vintersesongen på klagerens hjemsted. Dette medførte også økte drivstoffutgifter. Mangelen kunne ikke avhjelpes på en fullgod måte med et prisavslag, og utvalget fant således at kjøper hadde krav på heving.
Selger måtte betale kr 400 000 til kjøper, med tillegg av forsinkelsesrenter, mot at bilen ble stilt til hans disposisjon.
FU-sak: 16/1206: Elbilens rekkevidde ga kjøper krav på heving
En kjøper av en elbil reklamerte på at feil ved ladesystem og at bilens rekkevidde var mindre enn det som ble forespeilet. Kjøper krevde å få heve kjøpet. Selgeren avviste kravet og anførte at de hadde utbedringsretten i behold.
Saken ble deretter klaget inn til forbrukertvistutvalget med krav om heving.
Det var forbrukerkjøpsloven som fikk anvendelse på forholdet idet bilkjøpet ble inngått mellom en næringsdrivende og en forbruker.
Spørsmålet var om feil ved ladesystemet og bilens rekkevidde utgjorde kjøpsrettslige mangler eller forbrukerkjøpsloven § 15 første ledd bokstav a og b, jfr. § 16 første ledd bokstav a.
Utvalget la til grunn som uomtvistet at bilen var beheftet med en produksjonsfeil som medførte problemer med lading og rekkevidde, og at det måtte betraktes som en mangel.
Selger gjorde gjeldende at de hadde utbedringsretten i behold. Utvalget tok derfor stilling til dette spørsmålet.
Etter fkjl. § 29 tredje ledd kan selgeren tilby retting dersom dette skjer uten opphold. Dersom selgeren sørger for slik retting i samsvar med loven, kan forbrukeren ikke kreve prisavslag eller heving. I medhold av fkjl. § 30 første ledd skal avhjelp skje uten kostnad og uten vesentlig ulempe for forbrukeren, samt innen rimelig tid.
Utvalget la til grunn at kjøper fikk informasjon om feilen medio august 2015, og at bilen ble innlevert for utbedring første gang i oktober 2015, men at problemet ikke ble utbedret da. Kjøpers forklaring om at bilen deretter hadde blitt levert inn til selgers verksted fire ganger, er ikke bestridt av selger, og ble følgelig lagt til grunn. Selger gjorde gjeldende at den nødvendige komponenten var klar i februar 2016, og at bilen da kunne ha blitt utbedret tilfredsstillende hvis ikke kjøper hadde nektet å godta avhjelp.
Utvalget fant at spørsmålet om «rimelig tid» måtte regnes fra kjøper først fikk beskjed om at bilen ville bli utbedret, altså medio august 2015. Utvalget bemerket at en utbedringsperiode på 6 måneder overskred det som er normalt, og at det derfor måtte foreligge helt spesielle omstendigheter for at selgers avhjelpsrett fortsatt skulle være i behold i slike tilfeller. At kjøper hadde fått disponere en lånebil, kunne bare tillegges beskjeden vekt. Sistnevnte forhold hadde langt større betydning ved vurderingen av det andre kumulative vilkåret i fkjl. § 30 første ledd om «vesentlig ulempe».
Når det gjaldt årsaken til den lange avhjelpstiden måtte denne, som selger anførte, tillegges vekt. At de nødvendige komponentene ikke hadde ankommet fra fabrikken i Frankrike, kunne rettferdiggjøre noe lengre reparasjonstid. På den annen side hadde ikke selger redegjort for historikken tilknyttet utbedringsforsøkene, eller grunnen til at det tok så lang tid fra produksjonsfeilen ble oppdaget, og til den nødvendige komponenten ble produsert og levert av Renault. Ei heller hadde de sannsynliggjort at kjøper fikk beskjed om at de avventet den omtalte delen fra fabrikken, eller hvor lang tid dette ville ta. Utvalgets flertall kom etter dette til at selger ikke hadde sørget for utbedring innen «rimelig tid».
Utvalgets mindretall fant at selger sørget for utbedring innen rimelig tid da dette ble tilbudt i februar 2016. Det ble vist til at det var tale om en komplisert feil hvor selger var avhengig av deler fra produsent i utlandet samt at et større antall biler skulle utbedres samtidig for samme feil.
Utvalgets mindretall fant at utbedringsretten likevel var falt bort som følge av at selger hadde foretatt flere enn to avhjelpsforsøk, og lagt til grunn kjøpers opplysninger om at selger hadde forsøkt å utbedre den samme mangelen fire ganger.
Det følger av fkjl. § 30 annet ledd at selger ikke har rett til å foreta mer enn to avhjelpsforsøk for samme mangel, med mindre særlige grunner gjør at ytterligere avhjelp er rimelig.
Utvalgets mindretall så at det i saken kunne foreligge forhold som kunne begrunne at det var rimelig med mer enn to avhjelpsforsøk, men fant det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette ettersom det uansett ikke forelå grunner som gjorde det rimelig å gi selger et femte forsøk.
Utvalget kom etter dette til at selger ikke hadde krav på å få utbedre mangelen.
Bilens rekkevidde var begrenset i forhold til hva klageren ble forespeilet, og dette medførte ulemper for ham i hverdagen. Videre måtte det tas i betraktning at bilen ble kjøpt ny, samt at den hadde vært forsøkt utbedret flere ganger uten å lykkes. Utvalget fant etter dette at mangelen ikke var uvesentlig. Hevingsvilkåret var således oppfylt, jfr. fkjl. § 32.
Siden selger ikke hadde nedlagt påstand om nyttefradrag etter fkjl. § 50 første ledd tok ikke utvalget stilling til dette, jfr. forbrukertvistloven § 7 fjerde ledd.
Selger måtte betale kr 240 000 til kjøper mot at den påklagde bilen ble stilt til disposisjon for selger.
FU-sak: 16/738: Krav om heving grunnet elbilens rekkevidde førte ikke fram
En kjøper av en elbil reklamerte på at bilen ikke gikk så langt som opplyst før den måtte lades. Kjøperen viste til at selgeren hadde opplyst om at bilen hadde en rekkevidde på 240 kilometer. Selgeren avviste reklamasjonen.
Saken ble deretter klaget inn til forbrukertvistutvalget med krav på heving, subsidiært omlevering.
Idet bilkjøpet ble inngått mellom en forbruker og en næringsdrivende var det forbrukerkjøpsloven som fikk anvendelse på forholdet.
Det foreligger mangel ved en gjenstand dersom den ikke svarer til selgerens opplysninger, dersom selgeren ikke viser at opplysningene før kjøpet er rettet på en tydelig måte, eller at de ikke kan ha innvirket på kjøpet, jfr. fkjl. § 16 første ledd c.
Det er kjøper som har bevisbyrden for de faktiske omstendighetene hun bygger kravet sitt på.
Partene hadde motstridende forklaringer om hva som ble sagt om bilens rekkevidde ved kjøpet. Det var ikke fremlagt dokumentasjon, utover partenes forklaringer, som viste hvilken informasjon som faktisk ble gitt. Sett hen til kjøpers bevisbyrde og slik saken er opplyst, fant utvalget det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at selger hadde opplyst at bilen hadde en faktisk rekkevidde på 240 kilometer.
I bilens brosjyre, som utvalget la til grunn at klageren hadde fått, fremgikk det at produsentenes oppgitte rekkevidde på elbiler (NEDC) skilte seg fra den faktiske rekkevidden, da den påvirkes av blant annet kjørestil, hastighet, veiforhold, temperatur og bruk av varme/air condition. Den faktiske rekkevidden kjøper opplyste å oppnå, 124 kilometer, lå innenfor de 115-170 kilometer selger oppga som reell rekkevidde for bilen.
Utvalget fant det således ikke sannsynliggjort at bilen var mangelfull, og klagen førte ikke frem.
