Sist oppdatert 18. mai 2015 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble dømt til tvunget psykisk helsevern, etter å ha blitt anmeldt for familievold og trusler i en periode på omtrent ni år. Fornærmedes bistandsadvokat la ned påstand om erstatningskrav i henhold til Tingrettens dom. Erstatningssum ble satt til 90 000 kroner til tiltaltes kone, og henholdsvis 75 000 kroner, 60 000 kroner og 45 000 kroner til parets tre barn.
Oslo tingrett avsa 12. februar 2013 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1960, frifinnes for tiltalen post I b) nr. 1.
2. A, født 0.0.1960, har overtrådt straffeloven § 219 annet ledd jf første ledd og straffeloven § 342 første ledd bokstav c). Han dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern i medhold av straffeloven § 39 nr. 1.
3. A, født 0.0.1960, dømmes til å betale oppreisningserstatning til
B med kr 90 000,- -kronernittitusen-
C med kr 75 000,- -kronersyttifemtusen-
D med kr 60 000,- -kronersekstitusen-
E med kr 45 000,- -kronerførtifemtusen-
Med forfall 2 -to- uker etter dommens forkynning, og med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
A v/hjelpeverge F anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og lovanvendelsen for så vidt gjelder konstatering av brudd på straffeloven § 219 annet ledd og overføringen til tvungent psykisk helsevern etter § 39. Det ble også begjært ny behandling av oppreisningskravene, nærmere bestemt utmålingen av disse. Anken er henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder reaksjonsfastsettelsen og de sivile krav.
Ankeforhandling er holdt 21. og 22. august 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte ikke. Hans hjelpeverge var til stede og besvarte enkelte spørsmål fra retten ved oppstart av ankeforhandlingen. Det ble avgitt vitneforklaringer og forklaringer fra oppnevnt sakkyndige. Det er redegjort for bevisførselen i rettsboken.
Lagmannsretten har kommet til at anken ikke fører frem og bemerker:
A er av tingretten frifunnet for påtalemyndighetens straffekrav. Han blir i dommen benevnt enten ved sitt navn (A) eller som «den ankende part».
Kravet om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 nr. 1
En lovbryter som er straffri etter straffeloven § 44, det vil si strafferettslig utilregnelig, kan overføres til tvungent psykisk helsevern dersom vilkårene i § 39 er oppfylt. Den delen av § 39 som er aktuell i saken her, lyder:
Når det anses nødvendig for å verne samfunnet, kan en lovbryter som er straffri etter § 44 første ledd overføres til tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven kap. 5. Avgjørelsen i sak om overføring treffes ved dom, og overføring kan bare skje når vilkårene i nr 1 eller nr 2 er oppfylt:
1. Lovbryteren har begått eller førsøkt å begå en alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller kunne utsette disse rettsgodene for fare. I tillegg må det antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet. Ved farevurderingen skal det legges vekt på den begåtte forbrytelsen sammenholdt særlig med lovbryterens atferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne.
Kort sagt reiser krav om overføring til tvungent psykisk helsevern etter denne bestemmelsen følgende spørsmål:
1. Utgjør den eller de begåtte lovbrudd en alvorlig forbrytelse?
2. Er det en nærliggende fare for at vedkommende på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse?
3. Er overføringen nødvendig for å verne samfunnet?
Spørsmål 1 – alvorlig forbrytelse
A er av tingretten funnet straffri etter straffeloven § 44. Denne delen av tingrettens dom er rettskraftig.
Tiltalebeslutningen i saken er datert 20. mai 201. Samtlige straffebestemmelser nevnt der fant tingretten bevist at A hadde overtrådt slik som beskrevet i tiltalens gjerningsbeskrivelser i de tilhørende grunnlag, med unntak av det som er nevnt i tiltalen post I bokstav a nr. 5 og b nr. 1. For spørsmålet om grunnvilkåret for overføring til tvungent psykisk helsevern er oppfylt – om det er begått alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet – er det overtredelsen av straffeloven § 219 annet ledd som er det sentrale. I tingrettens dom side 15-16 er det gitt følgende oppsummerende beskrivelse av det straffbare forhold:
I forhold til tidsmomentet finner retten at det overfor tidligere ektefelle (B) har pågått vold jevnlig siden hun kom til Norge i 2001, men med en tiltagende hyppighet frem mot endelig brudd høsten 2006. Det vises herunder til at retten legger til grunn som gjennomgående at respons ved uenighet eller at tiltalte er sagt imot, har vært vold. Videre at isolering i en fremmed kultur, uten nettverk og med manglende mulighet til å gå ut og få kontakt med omverdenen, også fant sted fra 2001. Etter 2006 legger retten til grunn at handlingene mot tidligere ektefelle har skiftet karakter med større innslag av trusler. I forhold til tidligere ektefelle legger retten til grunn at forholdene har pågått over en periode fra 2001 til 2009, hvor det ble utstedt besøksforbud den 22.06.2009. Dette er en periode på rundt regnet 8 år. Retten finner videre at tidligere ektefelle i perioden fra 2001 frem til høsten 2006 må sies å ha levd under et «regime» med sterkt begrenset bevegelsesfrihet, og jevnlig utøvelse av vold, og tilhørende konstant trussel om vold. Fremlagte journalutskrifter tilsier en meget sterk frykt hos tidligere ektefelle for å møte på tiltalte, også etter at besøksforbudet ble nedlagt, og symptomer på posttraumatisk stressyndrom.
Tidsperioden er i seg selv meget lang – 8 år – hvilket etter rettens vurdering er «meget lang tid» jf. forarbeidene, og dermed er et tungtveiende moment for at mishandlingen skal anses som grov i straffeloven § 219 annet ledd sin forstand. Videre kommer at tidligere ektefelle må anses å ha levd under et «regime», i hvert fall i perioden fra 2001 til endelig brudd høsten 2006, altså i om lag 5 år. Også dette anses som «meget lang tid» jf forarbeidene. Det vises herunder til Rt-2010-949 avsnittene 4 og 28 flg, og Rt-2010-129, særlig avsnittene 19 og 21. Langt kortere tidsperioder ble der ansett å være «lang tid» i denne sammenheng, og det har betydning om tilværelsen preges av et «regime». Under henvisning til forarbeidene og nevnte avgjørelser finner retten at forholdet, hva gjelder tidligere ektefelle, anses å være overtredelse av straffeloven § 219 annet ledd.
I forhold til barna legges til grunn at også disse har levd under et «regime» hvor vold jevnlig har vært utøvd, med tilhørende konstant frykt for vold. Volden har vært utøvet med til dels stor styrke. Selv om retten legger til grunn at det er brukt flat hånd, er det slått med slik styrke mot hodet at C forklarer han ble svimmel, og D forklarer om langvarige smerter i hodet. Årsaker til voldsutøvelse fremstår som bagatellmessige forhold som små forsinkelser ved hjemkomst, det å snakke tiltalte imot, og også av og til uten at barna har kunnet påvise noen grunn. C forklarer at han «alltid» er blitt slått. Dette er naturligvis en noe upresis angivelse, men det er beskrivende for at C ikke kan huske annet. Hyppigheten er også relativt høy, ved at C antar at han ble slått 3 ganger i uken. Dette kan heller ikke legges til grunn rent konkret, men forteller om opplevet hyppighet og regelmessighet. For C legges til grunn at vold er blitt utført jevnlig i perioden var fra 2001 (da C var 6 år gammel) og frem til våren 2009, hvilket blir rundt regnet 8 år. D er født i 2002, og E i 2003, slik at perioden nødvendigvis blir kortere for disse. I forhold til straffeloven § 232 finner retten at volden er utøvet mot forsvarsløse personer (barna) og fremstår som uprovosert. Omfanget og varigheten av voldsutøvelsen gjør at det etter rettens syn også i forhold til barna foreligger overtredelse av straffeloven § 219 annet ledd.
Beskrivelsen over er dekkende også for lagmannsrettens syn. Så omfattende og langvarige overtredelse av straffeloven § 219 annet ledd som det er tale om her, faller utvilsomt inn under kategorien «alvorlig forbrytelse som krenker andres liv, helse eller frihet». Grunnvilkåret etter straffeloven § 39 for overføring til tvungent psykisk helsevern er således oppfylt.
Spørsmål 2 – nærliggende fare for ny alvorlig forbrytelse
I forarbeidene til straffeloven § 39 heter det i Ot.prp.nr.87 (1993-1994) på side 108 blant annet:
Etter alternativet i nr 1 skal gjentakelsesfaren være nærliggende. I dette ligger at det må være en kvalifisert risiko for tilbakefall, og faren må på domstidspunktet vurderes som reell. Kravet til faregraden kan variere noe etter hvor grov den begåtte handlingen er, og hvor alvorlige forbrytelser det er fare for. Det overlates til rettspraksis å fastlegge det nærmere innholdet i kravet om tilbakefallsfare.
Lagmannsretten er kommet til at gjentakelsesfaren for A er nærliggende. Vurderingen og konklusjonen bygger på antakelser om gjentakelsesfaren ved løslatelse av ham nå.
Helt sentralt i grunnlaget for denne konklusjonen er det betydelige tidsrom han bevislig har krenket sin ektefelle og sine barn, det vil si fra om lag 2001 frem til 2009, slik det er beskrevet i tiltalen og tingrettens dom 12. februar 2013. Beskrivelsene der av forholdene taler for seg selv. Helt kort oppsummert har han etablert og utøvd et fryktregime i sin familie som gjorde at ektefelle og tre barn mer eller mindre kontinuerlig og gjennom mange år var utsatt for gjentatt vold, gjentatte trusler om vold og av frihetsberøvende, frihetsbegrensende eller annen krenkende atferd.
Det var for tingretten oppnevnt fire sakkyndige som vurderte As tilregnelighet. De først oppnevnte sakkyndige, seniorforsker dr. med. Henning Værøy og psykolog Aina Holmén konkluderte med at A hadde ICD-10-diagnosen F 22.0 Vrangforestillingslidelse (Paranoid psykose), men at han ikke var psykotisk i strafferettslig forstand – verken på gjerningstidspunktet eller på tidspunktet for tingrettens dom. De neste oppnevnte sakkyndige for tingretten, psykologspesialist Bjørn Solbakken og overlege Fred Heggen konkluderte også med at A hadde ICD-10-diagnosen F 22.0 Vrangforestillingslidelse (Paranoid psykose) og at han ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet. Disse sakkyndige kom imidlertid til at han var psykotisk på tiden for den rettspsykiatriske undersøkelsen og på tidspunktet for tingrettens dom.
Henning Værøy, Bjørn Solbakken og Fred Heggem ble også oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten. De har alle fastholdt sine tidligere vurderinger og konklusjoner.
As paranoide psykose er ubehandlet. Lagmannsretten legger til grunn at årsaken til det først og fremst ligger i at A selv ikke har vært villig til eller mottakelig for behandling mens han har sittet varetektsfengslet fra 25. november 2010 frem til i dag. Det er intet som taler for at han ved løslatelse vil medvirke til noen form for behandling av lidelsen. Etter de sakkyndiges forklaring for lagmannsretten legges det til grunn at en ubehandlet psykose av denne art vil forverre As tilstand. Det kan i seg selv øke gjentakelsesfaren.
Lagmannsretten har ellers merket seg at den ankende part har gitt uttrykk for ønske om å gjenforene familien. Det er ikke opplyst at han har arbeid, bolig, øvrige slektninger eller andre sosiale referansepunkter som kan bidra til stabilitet ved løslatelse. Det synes klart at han ikke vil oppsøke legehjelp eller på annen måte sørge for å få medisiner i behandlingsøyemed. Dette sannsynliggjør ut over rimelig tvil at han ved løslatelse vil oppsøke sin tidligere ektefelle og/eller sine barn. At disse nå bor på hemmelig adresse, får i praksis ingen betydning for spørsmålet om han vil lykkes å komme i kontakt med dem. Slik kontakt vil etter lagmannsrettens syn utgjøre en reell og kvalifisert fare for nye lovbrudd av den art som tiltalen i saken her beskriver.
Til støtte for antakelse om gjentakelsesfaren nevnes også at A i 2008 har utøvd og er straffedømt for vold mot offentlig tjenestemann, to saksbehandlere som var på Klemetsrud sosialkontor. Det er ikke tale om alvorlig vold, men i likhet med de oppnevnt sakkyndige Heggen og Solbakken mener lagmannsretten det viser at han tyr til vold når han opplever at noe går ham i mot, en opplevelse som etter det opplyste subjektivt synes å være ganske dominerende i hans daglige tilværelse ved at han mener seg motarbeidet av norske offentlige myndigheter og av den norske stat, samt av representanter for disse instansene.
Til dette kommer at en avdelingsleder ved fengselspsykiatrisk poliklinikk, som så sent som i begynnelse av august i år har hatt kontakt med den ankende part, i retten forklarte at A reagerte veldig aggressivt – verbalt, med fakter og blikk – da hun bevisst forsøkte å bryte med den «avstanden» han ønsker å ha til omgivelsene.
Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at det har liten eller ingen betydning for farevurderingen at A under sitt fengselsopphold spiser, oppfører seg rolig, tar vare på hygiene og kan utføre andre daglige gjøremål uten at det skaper uro eller komplikasjoner for ham selv eller andre.
Lagmannsretten har merket seg de reservasjoner som ifølge samtlige sakkyndige – om enn i noe forskjellig grad – må tas når det gjelder instrumentet HCR 20 og bruken av det for å evaluere fremtidig risiko for gjentakelse av vold. Men selv med disse forbehold, anser lagmannsretten at de sakkyndige Heggen og Solbakkens prognose (deres erklæring 1. februar 2013 punkt 4.6) gir betydelig støtte til den vurdering lagmannsretten selv har, og som i utgangspunktet bygger på det som ellers er fremkommet i saken.
Lagmannsrettens konklusjon er etter dette at det må antas å være en nærliggende fare for at A ved løslatelse på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som nevnt i straffeloven § 39 nr. 1.
Spørsmål 3 – Nødvendig for samfunnsvernet
Spørsmålet om nødvendighet gjelder ikke «hele samfunnet», en betydelig del av det eller et større antall personer. Det er tilstrekkelig at nødvendigheten knytter seg til familien, den tidligere ektefellen og de tre barn han har med henne. Lagmannsretten er ikke i tvil om at vilkåret er oppfylt i saken her og at det er nødvendig med overføring av den ankende part til tvungent psykisk helsevern for å beskytte familien.
På den annen side er straffeloven § 39 nr. 1s vilkår om nødvendigheten for å verne samfunnet ikke oppfylt dersom en tvungen innleggelse etter lov om psykisk helsevern kapitel 3 i tilstrekkelig grad vil beskytte dem som vil være utsatt for den fare som drøftes i forrige avsnitt.
Forsvareren synes å mene at innleggelse som nevnt vil bli gjennomført dersom den ankende part løslates, og at innleggelsen da vil utgjøre tilstrekkelig sikkerhet for familien mot nye krenkelser.
Lagmannsretten er ikke enig i det.
Rent bortsett fra at den ankende part kan utgjøre en fare i den tid det nødvendigvis vil kunne ta før innleggelsesvedtak etter psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 3 bokstav b fattes og iverksettes, er det lagmannsrettens syn at en innleggelse etter bestemmelsen ikke i tilstrekkelig grad avverger faren over tid. Det kan nevnes at fagpersoner i tiden etter at A ble fengslet i 2010, ikke har vært enige om hvorvidt vilkårene etter bestemmelsen er eller har vært oppfylt. Videre peker lagmannsretten på at et vedtak kan påklages med uvisst utfall. Dessuten er det – som også påpekt av en av de oppnevnt sakkyndige i retten – tenkelig at innholdet i det tvungne psykiske helsevernet etter helsevernloven modifiseres i løpet av innleggelse, f.eks. ved at ansvarlig lege beslutter at pasienten utskrives til fortsatt tvungent psykisk helsevern, men uten døgnopphold. Det vil i så fall kunne gi den innlagte mer enn tilstrekkelig frihet i det daglige til å kunne realisere den fare man ønsker å beskytte «samfunnet» mot ved overføring etter straffeloven § 39.
Uten at det har betydning for avgjørelsen i saken her, nevner lagmannsretten at det vil kunne ha betydning for spørsmålet om tvungen innleggelse etter psykisk helsevernloven § 3-3 om lagmannsretten skulle konkludere at vilkårene for overføring etter straffeloven § 39 ikke er oppfylt.
Oppsummert er det lagmannsrettens konklusjon at samtlige vilkår for overføring av den ankende part til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 er oppfylt, og at slik overføring er «nødvendig for å verne samfunnet».
Oppreisningskravene
Lagmannsretten bemerker at partene – den ankende part og de fornærmede – er enige om det rettslige grunnlaget for kravene, og at de fornærmede ikke selvstendig har begjært fornyet behandling av kravene. Til behandling i lagmannsretten foreligger således kun spørsmål om omfang av kravene.
Tingrettens fastsettelse av kravene fremgår av domsslutningen innledningsvis i dommen her. Det er ikke under lagmannsrettens behandling fremkommet nye opplysninger av betydning for omfanget av oppreisningskravene. Lagmannsretten er enig med tingretten, både med hensyn til nivået i utgangspunktet og den reduksjon av kravene som foretas på grunn av As psykiske tilstand. Fra tingrettens dom side 33 hitsettes:
Retten finner etter dette å kunne ta utgangspunkt i tidligere nevnte Borgarting lagmannsretts dom av 24.09.2012 (LB-2011-196893), som i flere henseender er sammenlignbar med denne saken. På dommens siste side drøftes erstatningsnivå, og nivået ble i utgangspunktet satt til kr 100 000. I forhold til nevnte avgjørelse har de straffbare forholdene pågått i til dels betydelig lenger tid i denne saken. Samtidig synes senvirkningene for barna i denne saken å være mindre alvorlige enn det som er lagt til grunn i nevnte sak fra Borgarting lagmannsrett. Retten finner etter dette at oppreisningserstatningen for tidligere ektefelle bør settes noe høyere enn i nevnte sak, og finner at denne passende kan settes til kr 120 000.
For C finner retten at erstatningen passende kan settes til kr 100 000, for D kr 80 000 og for E kr 60 000.
Med bakgrunn i skadeserstatningsloven § 1-3 finner retten at beløpene bør nedjusteres noe. Det er i denne saken ingen åpenbar sammenheng mellom sinnstilstanden og de handlinger som er begått. Retten finner dermed at reduksjonen må være klart mindre enn f.eks. ved Rt-2010-1203. Denne saken er i større grad sammenlignbar med nevnte dom fra Borgarting lagmannsrett, hvor reduksjonen ble satt til 25%. Retten finner etter dette at reduksjon i denne saken også settes til 25%.
Tiltalte dømmes etter dette til å betale oppreisningserstatning til sin tidligere ektefelle med kr 90 000, til C med kr 75 000, til D med kr 60 000 og E med kr 45 000.
Avslutning
Etter dette forkastes As anke.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Anken forkastes
