Sist oppdatert 30. april 2015 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble dømt til 6 måneder i fengsel, hvorav 3 måneder betinget, for å ha utsatt sin samboer for vold og trusler (familievold). Fornærmedes bistandsadvokat hadde lagt ned påstand om erstatning. Lagmannsretten kom til at oppreisning skulle settes til 50 000 kroner.
A, født 0.0.1987, er ved tiltalebeslutning utferdiget av Statsadvokatene i Rogaland den 27. juni 2011 satt under tiltale ved Stavanger tingrett for overtredelse av
Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket noen i sin husstand eller noen i sin omsorg
Grunnlag:
I perioden januar 2009 til lørdag 13.03.2010 i — 00 og i —veien 0 i Stavanger truet og utøvet han vold mot sin samboer, B ved flere anledninger, herunder slik:
a) En gang i ovennevnte periode kastet han en lommebok i ansiktet hennes slik at hun fikk blåmerke.
b) En gang i januar 2009 slo han henne i foten slik at hun fikk blåmerke.
c) En gang i august/september 2009 dyttet han henne ned i senga slik at hun slo hodet i veggen og fikk hevelse.
d) En gang i februar 2010 dyttet han henne i veggen, dro henne i håret, og skallet henne i ansiktet slik at hun falt på gulvet. Han sparket henne deretter i overkroppen mens hun lå nede.
e) Torsdag 11.03.2010 ca kl 16.30 løftet han henne etter håret slik at hun mistet noe hår, rev henne ned på gulvet og dyttet til henne flere ganger.
f) Torsdag 11.03.2010 ca kl 18 ringte han henne og truet henne ved å si at han skulle komme med et balltre og knuse alt, eller lignende.
g) Lørdag 13.03.2010 ringte han henne og truet henne med at han skulle skamslå henne.
Stavanger tingrett avsa 18. november 2011 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1987, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd til fengsel i seks måneder, hvorav to måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år, jfr straffeloven §§ 52-54. Som særlig vilkår setter retten at han skal møte opp og delta i samtaleterapi i 16 timer over en periode på fire måneder, ved Stiftelsen Alternativ til Vold i Stavanger, etter et opplegg som stiftelsen selv utformer og avslutter med tilbakemelding til påtalemyndigheten.
2. A, født 0.0.1987, dømmes til å betale B 50.000 kroner i oppreisning innen 14 dager fra forkynnelsen av dommen.
3. A, født 0.0.1987, dømmes til å betale saksomkostninger med 3.000 kroner.
A har rettidig anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjelder tingrettens saksbehandling, bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen og straffutmålingen. Ileggelsen av erstatningsansvar og saksomkostninger er også påanket.
Ved Gulating lagmansretts beslutning av 23. januar 2012 ble anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Stavanger den 17. september 2012. Tiltalte møtte med sin forsvarer og gav forklaring. Fornærmede B møtte med bistandsadvokaten og gav forklaring. Ved oppstart av forhandlingene den 18. september var aktor syk. Forhandlingene ble utsatt og fortsatt den 25. september 2012 i Folkets hus i Stavanger. Denne dag var tiltalte og fornærmede til stede. Det ble avhørt 8 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Tiltalte A er født 0.0.1987. Han har adresse —bakken 00, 0000 X. Han er for tiden sysselsatt som billakkerer gjennom NAV og har en inntekt på ca. kr 22.000 pr måned. Han er uformuende, ugift og uten forsørgelsesbyrde.
Tiltalte og fornærmede var samboere fra omkring desember 2009 til 11. mars 2011, da de episoder som er beskrevet i tiltalens bokstav e) og f) skal ha funnet sted. De hadde vært kjærester i en til to måneder før de flyttet sammen. I den perioden samboerforholdet varte, bodde de i to ulike leiligheter, først i — 00 og deretter i —veien 0. Tiltalte arbeidet denne tiden som lastebilsjåfør, mens fornærmede hadde ulike jobber, dels som butikkekspeditør hos Meny, dels på en bensinstasjon og dels som barnehageassistent gjennom bemanningsselskapet Adecco. Tiltalte og fornærmede hadde ikke barn. Den 16. mars 2010 oppsøkte fornærmede sammen med en venninne politiet og inngav anmeldelse mot tiltalte.
Tiltalte har i korthet forklart at han ikke kjenner seg igjen i den beskrivelse som er gitt i tiltalebeslutningen. Han har forklart at han og samboeren under samboerforholdet kranglet en del, men de bidro begge to like mye under disse kranglene. Kun ved èn anledning har han vært voldelig mot fornærmede. Det var den situasjonen som er beskrevet under tiltalens bokstav e) den 11. mars 2010. Han hadde da over ca. ½ års tid hatt mistanke om at fornærmede var utro mot ham. Under en krangel de hadde denne dagen kom fornærmede med en delvis innrømmelse. Han ble da veldig sint og tok tak i håret til fornærmede og holdt henne opp fra gulvet etter håret. Deretter slapp han henne og bad henne komme seg ut. Det er ikke riktig at han rev henne ned på gulvet eller dyttet henne, slik det er beskrevet i tiltalen. Noen dager deretter fikk han en trussel fra fornærmede og hennes far, om at fornærmede skulle overta leiligheten med alle tingene. Han uttalte da at han skulle komme ned i leiligheten og knuse alle tingene. Han har ikke truet med å slå fornærmede. For så vidt gjelder de øvrige forhold som er beskrevet, har han forklart at det er riktig at han ved en anledning, mens de bodde i —, kastet en lommebok mot fornærmede som traff henne i ansiktet. Dette var imidlertid et uhell. De satt stuen og han kastet denne løst mot henne. Det er videre riktig at han ved en anledning holdt foten hennes fast nede på gulvet. Foranledningen til dette var at fornærmede ville at han skulle hjelpe henne med å stikke hull på en betennelse ved tåen. Hun la seg på gulvet og han satte seg oppå henne. I det han stakk nålen inn i betennelsen begynt hun å sprelle. Han måtte da holde foten i ro slik at han kunne ta nålen ut igjen. Hadde han ikke gjort dette hadde det vært betydelig risiko for at hun ville ha skadet seg ved å sparke i møbler eller andre ting med nålen i tåen. Den hendelsen som er beskrevet i bokstav c), skjedde da han skulle passere fornærmede inne på soverommet. Det var trang passasje mellom sengen og veggen, og han kom da til å støte bort i henne i det han passerte henne. Hun falt da oppi sengen. Han mener imidlertid at hun ikke slo seg. Ved en annen anledning, da de bodde i —veien, kom han til å skalle borti fornærmede da han gikk gjennom et gardinforheng som de hadde mellom stuen og kjøkkenet. Han hadde laget seg mat og hadde hendene fulle da han gikk gjennom forhenget. Fornærmede kom mot ham og de skallet sammen. Han mener det må være denne episode som er beskrevet i bokstav d). Tiltalte har ellers forklart at han ved flere anledninger når de har kranglet har sagt til fornærmede at hun kan dra. Han har ikke satt vilkår eller knyttet konsekvenser opp mot dette. Han bestrider videre å ha vært spesielt påpasselig i forhold til fornærmedes bevegelser. Tiltalte har videre forklarte at han har tatt bruddet med fornærmede svært tungt. En god stund etter bruddet hadde de igjen kontakt som inkluderte seksuell omgang. Fornærmedes far gjorde imidlertid det umulig for dem å gjenoppta samlivet. Noe tid deretter forsøkte tiltalte å ta livet sitt ved å drukne seg.
Lagmannsretten har i tillegg til fornærmede Bs forklaring hørt forklaringer fra en rekke venninner av fornærmede, som hun hadde kontakt med da samboerforholdet bestod og i tiden etterpå. Videre har lagmannsretten hørt forklaring fra fornærmedes far, samt fra tiltaltes mor og miljøterapeut C, som har fulgt tiltalte fra 15 års alderen.
På bakgrunn av bevisførselen under ankeforhandlingen legger lagmannsretten til grunn som hevet over enhver rimelig tvil at tiltalte ved flere anledninger, mens han var samboer med B, har utøvd vold mot henne. Lagmannsretten har gjennomgående funnet fornærmedes forklaring troverdig. Hun har nyansert forklart om de ulike hendelser under samlivet. Hun har hatt problemer med å skille enkelte anledninger fra hverandre, særlig de hendelser som er beskrevet under bokstav d) og e), men lagmannsretten kan ikke se at disse forhold gir grunnlag for å trekke hennes forklaring i tvil. Hennes troverdighet styrkes av at forklaringen om enkelte hendelser er detaljerte, og forklaringen gjennomgående er nøktern. Hun har også forklart om andre forhold enn den eksemplifisering som er inntatt i tiltalebeslutningen og herunder om at hun ikke kunne avslutte en telefonsamtale med tiltalte selv om hun var på arbeid, fordi hun var redd for hvordan tiltalte da ville reagere. Slik lagmannsretten ser det, underbygger dette at fornærmede har levd i et forhold som har vært preget av mistenksomhet, aggresjon og vold fra tiltaltes side. Videre pekes det på at hennes forklaring på en rekke punkter underbygges av forklaringer fra venninner, som har observert blåmerker på fornærmede, avrevne hårdotter, aggressiv og nedlatende adferd fra tiltalte overfor fornærmede, og at fornærmede i påfallende grad har etterkommet tiltaltes ønsker i forhold til husarbeid, pakking av treningsbag m.m. for ham. Tiltalte har for lagmannsretten fremstått som bagatelliserende og bortforklarende. Hans forklaring og adferd under ankeforhandlingen etterlater også et inntrykk av at hans terskel for aggresjon er relativt lav.
Forsvarer har i særlig grad fremhevet at fornærmede under samlivet har anmeldt en voldtekt begått av en annen person, og at denne er henlagt som intet straffbart forhold, noe som underbygger at fornærmedes troverdighet er svekket. Henleggelsesgrunnlaget er ikke dokumentert for lagmannsretten, men lagmannsretten legger til grunn at forholdet er henlagt. Lagmannsretten kan ikke se at dette forhold i avgjørende grad gir grunnlag for å trekke fornærmedes troverdighet i tvil i nærværende sak. Det pekes for det første på at fornærmede selv ikke har rubrisert forholdet som voldtekt. Det er det politiet som har gjort ved inngivelsen av anmeldelsen. Fornærmede har redegjort for hendelsen og forklart at da hun sov hos en bekjent, våknet hun av at vedkommende befølte henne på brystene og i skrittet. Hun kontaktet da tiltalte som hentet henne, og etter å ha snakket med tiltalte anmeldte hun forholdet. Det er for lagmannsretten ikke fremkommet opplysninger som tilsier at disse opplysningene er uriktige. Lagmannsretten kan videre ikke se at den meldingen fornærmede skrev på facebook 11. mars 2010, vurdert opp mot det samlede bevisbilde, gir grunnlag for å trekke fornærmedes forklaring i tvil. Meldingen må ses som utslag av den dobbelthet og de psykologiske bindinger som preger denne type saker, hvor fornærmede er redd tiltalte, men samtidig er glad i ham og knyttet til ham.
Det legges således til grunn som fullt ut bevist at tiltalte ved en anledning vinteren 2009, da de bodde i — 00, under en krangel kastet en lommebok mot fornærmedes ansikt, og lommeboken traff henne ved høyre øye. Som følge av at lommeboken traff henne, ble fornærmede påført et blåmerke ved høyre øye. Han kastet lommeboken hardt og målrettet mot ansiktet til fornærmede, og det legges således til grunn at tiltalte handlet forsettlig. Ved bevisvurderingen har lagmannsretten i hovedsak bygget på fornærmedes forklaring. Denne underbygges av at både fornærmedes far og tiltaltes mor har forklart at fornærmede kort tid etter, overfor sin far, forklarte at hun hadde fått blåmerket som følge av at hun hadde skallet i en dør. Det er uforståelig at hun skulle gi en slik forklaring på blåmerket dersom dette var påført ved et uhell, slik tiltalte har forklart.
Det legges videre til grunn at tiltalte ved en anledning vinteren 2009 slo fornærmede på leggen med knyttet hånd, slik at hun ble påført et blåmerke, slik det er beskrevet i tiltalens bokstav b). Foranledningen til denne hendelsen var at fornærmede hadde en betennelse ved en tå, og tiltalte skulle hjelpe henne med å stikke hull på betennelsen. Tiltalte fikk da fornærmede til å legge seg på rygg på gulvet. Han satte seg så på skrevs oppå henne og stakk en nål inn i tåen. Det gjorde vondt og fornærmede ba ham stoppe, samtidig som hun sparket med bena og klorte ham på ryggen for å få ham til å stoppe. Tiltalte ble imidlertid sittende oppå henne og gjennomførte «operasjonen». For å få henne til å slutte og sparke med beina slo han henne i leggen med knyttet hånd. Tiltalte kan ikke høres med at han hadde et forutgående samtykke til å gjennomføre «operasjonen», herunder ved bruk av vold som beskrevet, eller at han handlet i nødrett og avverget at fornærmede skadet seg ytterligere. Det legges til grunn som hevet over tvil at tiltalte, da fornærmede ba ham stoppe og begynte å sparke med beina, forstod at hans bistand til å få ut betennelsen ikke lenger var ønsket. Det er videre uforståelig at slag med knyttet hånd skulle være nødvending for å få henne til å holde beina i ro. Det skulle være enkelt for tiltalte, slik han satt, å ta tak i fornærmedes fot og holde denne i ro. Under enhver omstendighet kunne han flyttet seg bort fra fornærmede, og risikoen for at hun da ville ha skadet seg, fremstår som meget liten. Både fornærmedes far og vitnet D har forklart at de har sett et blåmerke på fornærmedes legg på denne tiden.
Lagmannsretten finner det videre bevist ut over enhver rimelig tvil at tiltalte, ved en anledning i september/oktober 2009, dyttet fornærmede ned i sengen, slik at hun slo hodet mot sengekanten, slik det er beskrevet i tiltalens bokstav c). Foranledningen til denne hendelsen var at fornærmede hadde kommet hjem fra nattevakt på bensinstasjonen der hun arbeidet. En venninne av henne, E, hadde vært med henne på arbeid om natten og ble med henne hjem. Tiltalte hadde gått på arbeid da de kom hjem. Fornærmede ringte tiltalte flere ganger om morgenen for å fortelle at Matine var med hjem, men tiltalte svarte ikke. Da de kom hjem, la fornærmede og E seg til å sove i tiltalte og fornærmedes seng, slik at fornærmede lå på tiltaltes side av sengen. Kort tid etter at de hadde lagt seg, ringte tiltalte til fornærmede. Da han hørte at E sov i sengen deres, sa han at hun skulle komme seg ut av sengen, og at han straks kom hjem. Fornærmede fikk E ut av sengen i en fart. Kort tid deretter kom tiltalte hjem. Han grep da tak i fornærmede, som oppholdt seg i stuen sammen med E, og førte henne inn på soverommet, hvor han med stor kraft dyttet henne ned i sengen. Dobbeltsengen var gått i stykker, slik at madrassene lå på gulvet, mens karmen holdt madrassene på plass. Som følge av at bunnen var ødelagt, var karmene høyere enn madrassene, og i fallet slo fornærmede hodet i karmen. Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte, da han dyttet fornærmede med stor kraft ned i sengen, holdt det som overveiende sannsynlig at hun ville slå hodet i kanten. Inne på soverommet skjelte tiltalte fornærmede ut. Han beskyldte henne blant annet for å ha lespesex og forlangte at sengetøyet skulle skiftes, og at fornærmede skulle dusje. Han ble stående på soverommet og forlangte at døren til badet skulle være åpen mens fornærmede gikk i dusjen for derved å forsikre seg om at dusjingen ble gjennomført. Kort tid deretter forlot han leiligheten. Før han gikk forlangte han at leiligheten skulle være rengjort til han kom hjem. Fornærmede og E gikk så og la seg. E i stuen. Etter en liten stund våknet E av at fornærmede var i gang med å støvsuge leiligheten. Ved bevisvurderingen har lagmannsretten i det vesentligste bygget på fornærmedes forklaring og forklaringen fra E, som overhørte hendelsen fra stuen, hvor hun oppholdt seg.
Lagmannsretten finner det også bevist ut over enhver rimelig tvil at ved en anledning vinteren 2010, under en krangel, dyttet tiltalte fornærmede mot veggen, slik at hun falt på gulvet. Han dro henne deretter opp på bena etter håret og skallet henne i ansiktet, slik det er beskrevet i tiltalens bokstav d). Foranledningen til denne hendelsen var at tiltalte hadde bedt henne om å lage mat. Hun smurte imidlertid skivene i feil rekkefølge, og da tiltalte påpekte dette uttalte hun at hun skulle spytte i maten hans. Det oppstod en krangel, som utviklet seg til å omhandle ulike tema. I sin forklaring for lagmannsretten har fornærmede hatt problemer med å skille denne hendelsen fra den hendelsen som er beskrevet i bokstav e), som fant sted den 11. mars 2010, omkring en måned senere. Lagmannsretten kan ikke se at dette gir grunnlag for å trekke hennes forklaring i tvil. Tiltaltes forklaring om at han ved et uhell skallet henne i ansiktet da han gikk gjennom forhenget mellom stuen og kjøkkenet, er ikke troverdig. Tiltalte er nesten 30 cm høyere enn fornærmende, og det er underlig om han for å gå gjennom forhenget skulle bøye seg så langt ned at han kunne treffe fornærmede i nesen. Sammenholdt med det øvrige bevisbildet i saken, fremstår fornærmedes forklaring som klart mer troverdig.
I forhold til hendelsen som er beskrevet i tiltalens bokstav e), legger lagmannsretten til grunn at tiltalte og fornærmede denne dag under en krangel kom inn på blant annet påstander om at fornærmede hadde vært utro. Under diskusjonen uttalte fornærmede noe i retning av at «hva om så det hadde skjedd». Tiltalte tok da tak i håret til fornærmende og løftet henne etter håret opp fra gulvet, samtidig som han utbrøt «nok er nok». Han slapp deretter taket, slik at fornærmede havnet på gulvet. Han forlot så leiligheten og bad henne være ute av leiligheten før han kom tilbake. Fornærmede ble redd og turte ikke dra med en gang. Etter noe tid dro hun imidlertid til en venninne F, før hun senere tok opphold hos en annen venninne. Da fornærmede var hos F børstet hun håret sitt og store dotter med hår falt da av. Tiltalte har langt på vei erkjent denne hendelsen. I bevisvurderingen har lagmannsretten i det vesentligste bygget på hans forklaring, som i hovedtrekk stemmer overens med fornærmedes forklaring.
For så vidt gjelder de forhold som er beskrevet i bokstav f) og g), legger lagmannsretten til grunn at tiltalte i dagene etter samlivsbruddet, under en telefonsamtale hvor de diskuterte hvem av partene som skulle overta leiligheten, uttalte at hvis han ikke fikk den, skulle han komme tilbake og knuse det som var der. Videre uttalte han at dersom hennes far blandet seg inn, skulle han ta ham også. Utsagnene falt under en svært opphetet diskusjon der begge parter i stor grad bidro til å skape temperatur. Etter omstendighetene kan lagmannsretten ikke se at utsagnene isolert sett var egnet til å skape alvorlig frykt. Utsagnene innebærer således ikke en trussel i straffelovens forstand. Ved bevisvurderingen vedrørende dette punkt har lagmannsretten i tillegg til tiltaltes og fornærmedes forklaring bygget på opptak av telefonsamtalen som delvis ble avspilt i retten.
I tillegg til de hendelser som er eksemplifisert i tiltalen, legger lagmannsretten til grunn som hevet over enhver rimelig tvil at tiltalte ved en anledning høsten 2009 sent på kvelden kastet fornærmede ut av leiligheten kun iført undertøy. Det var kaldt ute, og fornærmede tok seg bort til en venninne G, som bodde noen minutters gange fra leiligheten. I forkant av at hun ble kastet ut hadde tiltalte og fornærmede kranglet, og tiltalte hadde da slått henne i ryggen og på armene. Det vises for så vidt til forklaring fra fornærmede og vitnet G, som begge har beskrevet denne hendelsen, samt bilder av fornærmede tatt av G denne kveld, hvor tydelige blåmerker på ryggen og overarm fremgår. På bakgrunn av fornærmedes forklaring legges det videre til grunn at tiltalte ved en anledning har gnidd en varm pølse ut over ansiktet hennes og at han ved en annen anledning har lagt seg oppå henne i sengen og skallet henne i ansiktet. Under samlivet har han videre i stor utrekning krevet forklaringer på hvor hun har vært, og hun har måttet redegjøre for sine bevegelser til enhver tid. I forbindelse med krangler har tiltalte ofte uttalt at fornærmede var syk i hodet, og de ganger han har tydd til vold har han fremholdt at det er hennes skyld at det hele skjedde. Lagmannsretten legger videre til grunn som bevist at fornærmede gjennom store deler av samlivet har levd i frykt for at tiltalte igjen vil utøve vold mot henne. Det vises til at hun har forklart at hun stadig var usikker i forhold til hvordan han ville være når hun kom hjem.
Kjerneområdet for straffeloven § 219 er at det har skjedd en vedvarende og gjentakende mishandling av en nærstående. Dersom det ikke er etablert et slikt mønster, forutsetter bestemmelsen at det må foreligge en eller flere kvalifiserte enkelthandlinger, som kan danne grunnlag for frykt hos fornærmede for den type mønster som ligger i kjerneområdet for bestemmelsen, jf. Rt-2011-34.
I nærværende sak foreligger det en rekke legemsfornærmelser begått under samlivet og det er således etablert et mønster av vold og mishandling som gav grunnlag for frykt hos fornærmede for nye krenkelser. Etter bevisførselen kan det være noe usikkerhet knyttet til tidspunktet for den første hendelsen, og hensett til at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, legges det til grunn at dette skjedde i februar/mars 2009. I løpet av det neste året, til mars 2010, har de øvrige forhold funnet sted. Det er hevet over tvil at det etter hvert etablerte seg et handlingsmønster, som dannet grunnlag for at fornærmede konstant levde under frykt for nye voldelige eller krenkende handlinger. Tiltalte var hele tiden klar over de handlinger han utsatte fornærmede for. Han blir etter dette å domfelle for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd.
Til straffeutmålingen bemerkes at tiltalte tidligere er straffet for en fartsoverskridelse, uten at dette har betydning for nærværende sak. Det skal nå utmåles straff for en rekke voldelige krenkelser begått over en periode på vel et år. Særlig hendelsen den 11. mars 2010, som medførte at fornærmede mistet deler av håret, fremstår som meget alvorlig. Som følge av hendelsene har fornærmedes liv i en periode etter samlivsbruddet vært preget av redsel for å møte tiltalte igjen, generell redsel for å være alene og sosial tilbaketrekning. Hun har videre hatt problemer med å knytte seg til nye partnere. Først i den siste tiden synes dette å være over. Allmennpreventive hensyn tilsier at det er påkrevd med en markert reaksjon. Det pekes særlig på at handlingen er begått i hjemmet, og at de sterke psykologiske bindinger som foreligger mellom fornærmede og tiltalte, gjør at utøvelse av vold i denne relasjonen blir spesielt alvorlig. Tiltalte har tatt samlivsbruddet tungt og har i etterkant av dette blant annet forsøkt å ta sitt eget liv. Lagmannsretten kan vanskelig se at slike personlige forhold kan tillegges noen vesentlig vekt ved saker av denne karakter. Tiltalte har fremholdt at han har hatt kontakt med psykolog, og at han i dag fungerer bra. I formildende retning pekes det særlig på at saken er blitt svært gammel. Det har nå gått ca. 2½ år fra forholdet ble anmeldt til dom i lagmannsretten foreligger. I tiden før tiltale ble tatt ut, har saken ligget ubehandlet hos politiet i ett år. I seg selv innebærer dette en krenkelse av EMK art 6, som medfører at det må gjøres en markert reduksjon i straffen.
Hensett til det straffenivå som ellers er lagt til grunn i rettspraksis, finner lagmannsretten at straffen i utgangspunktet bør settes til ubetinget fengsel i 6 måneder. Det vises særlig til ankeutvalgets beslutning av 25. februar 2011 (HR-2011-440-U). Det lange tidsforløpet og liggetiden hos politiet tilsier imidlertid at deler av straffen må gjøres betinget.
Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at den betingede del bør settes til tre måneder. Lagmannsretten finner videre ikke grunnlag for å sette som vilkår for den betingede fengselsstraffen at tiltalte går i samtaleterapi. Tiltalte har ikke gitt utrykk for at han har noe problem i forhold til sinnemestring, og gjennomføring av terapi fremstår da som lite formålstjenlig.
Straffen finnes etter dette passende å settes til fengsel i 6 måneder hvorav tre måneder gjøres betinget.
På vegne av fornærmede har bistandsadvokaten lagt ned påstand om at anken over oppreisningserstatningen forkastes. Forsvarer har erkjent at dersom tiltalte domfelles, er vilkårene for å tilkjenne oppreisning til stede, men at det beløp tingretten har idømt er for høyt.
Ved utmåling av oppreisningserstatning skal det etter skadeserstatningsloven § 3-5 blant annet legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, og om handlingen er misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold m.m. I Rt-2007-1537 er det pekt på at ved utmåling av oppreisning for vold i nære relasjoner må det tas særlig hensyn til mishandlingens varighet over tid, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret, og det at handlingen skjer skjult i hjemmet som skulle være et trygt sted. I denne avgjørelsen ble oppreisningen satt til kroner 60.000. Forholdet i den saken fremstår som mer alvorlig enn i nærværende sak og har pågått over klart lengre tid. Lagmannsretten er etter dette blitt stående med at den oppreisningserstatning som tingretten har utmålt, kr 50.000, er passende og anken over oppreisningen blir således å forkaste.
Da tiltalte har oppnådd et bedre resultat ved anken, er det ikke grunnlag for å idømme sakskostnader.
Avgjørelsen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født 0.0.1987, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd til fengsel i 6 -seks- måneder, hvorav 3 -tre- måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år, jfr straffeloven §§ 52-54.
2. Anken over oppreisningserstatningen forkastes.
Les mer om retten til bistandsadvokat ved saker om familievold.
