Sist oppdatert 25. april 2015 av Advokat Eirik Teigstad
En kvinne ble utsatt for vold og krenkende uttalelser fra samboer. Bistandsadvokaten la ned påstand om erstatning begrenset opptil 70 000 kroner. Gjerningsmannen ble dømt til 30 dager fengsel, samt til å betale 70 000 kroner i erstatning.
I straffesak mot A avsa Nordhordland tingrett 20. juni 2012 dom med slik domsslutning:
1. «A, født 0.0.1976, dømmes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, overtredelse av § 227 første straffalternativ til fengsel i 1 – ett – år, jfr straffeloven § 62 første ledd. Han tilkommer 28 – tjueåtte – dager i varetektsfradrag.
2. A dømmes til å betale 70 000 – syttitusen – kroner i oppreisning til B, innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. Han idømmes saksomkostninger med 5000 – femtusen – kroner.»
Tiltalte A har rettidig anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen, samt idømt oppreisning.
Ved lagmannsrettens beslutning av 13. juli 2012 ble anken henvist til ankebehandling.
Statsadvokaten i Hordaland har deretter fremmet den samme tiltalebeslutningen som for Nordhordland tingrett. Tiltalebeslutningen lyder som følger:
«I Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet, ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin tidligere eller nåværende ektefelle, sin eller dennes slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg
Grunnlag:
Ved flere anledninger i tidsrommet sommer 2008 til tirsdag 9. november 2010 i X i Hordaland, har han øvet vold mot og på annen måte krenket sin samboer B herunder:
– På slutten av sommeren 2008 på utestedet —, tok han tak rundt hodet hennes slik at hun fikk problemer med å puste, og slepte henne deretter fra stedet til taxi-sentralen.
– Vinteren 2010 på felles bopel i —vegen 000, tok han tak i hodet hennes med begge hendene og dunket hodet hennes gjentatte ganger mot gulvet. Han slepte henne deretter etter klærene ut i en gang. B fikk knipemerker på overarmene og blåmerker på brystet og halsen og har etter dette vært plaget med hodeverk.
– Medio mai 2010 på felles bopel i —vegen 000, sparket han B i venstre side av ryggen slik at hun falt av en spisestuestol hvoretter han sparket henne i ryggen mens hun lå på gulvet. Han uttalte deretter til sin eks.samboer C, og i påhør av sin sønn D, født 0.0.2001, at han skulle drepe henne og B (B).
– Sommeren 2010 på felles bopel i —vegen 000, siktet han på B med et uladd luftgevær samtidig som hennes barn, E, født 0.0.1999 og F født 0.0.2001 så på.
– Torsdag 14. oktober 2010 om ettermiddagen på felles bopel i —vegen 000 , tok han med sin høyre hånd hardt tak rundt halsen hennes på venstre side og holdt venstre hånd på hennes venstre side, hvoretter han presset henne hardt ned mot en sofa slik at hun følte hun ikke fikk puste. Han slo henne deretter på venstre side av brystet med knyttet hånd.
– Tirsdag 9. november 2010 på felles bopel i —vegen 000, på deres felles soverom, holdt han en knyttet hånd foran ansiktet til B, hvoretter han kalte henne ‘din jævla traktorlesbe’, ‘jævla hore’ og at hun var ‘den styggeste kvinnen på hele jorden’. Han tok kort tid etter tak i armene til B og presset henne ned i en stol på kjøkkenet slik at hun fikk blåmerker og store smerter i overarmene.
II Straffeloven § 227 første straffalternativ
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt
Grunnlag:
Onsdag 19. januar 2011 ca. kl. 12.15 i —vegen 000 i X (Hordaland), uttalte han i telefonsamtale med B at han skulle skyte G. Uttalelsen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt.»
Ankeforhandling ble holdt i Gulating lagmannsrett, Gulating plass 1, 12. og 13. mars 2013. Tiltalte møtte sammen med sin forsvarer advokat Steinar Berg Yndestad, og ga forklaring. Tiltalte erkjente ikke straffeskyld etter tiltalen. Politiadvokat Liv Giertsen førte aktoratet. Advokat Erik Johan Mjell var bistandsadvokat for fornærmede. Lagmannsretten hørte 10 vitner og mottok slik dokumentasjon som nærmere fremgår av rettsboken.
Aktor la ned påstand om domfellelse i samsvar med tiltalebeslutningen til fengsel i 1 år, med fradrag av 28 dager for utholdt varetekt. I tillegg ba hun om at saksomkostninger ble idømt etter rettens skjønn.
Bistandsadvokaten la ned påstand om oppreisning til fornærmede oppad begrenset til 70.000 kroner.
Forsvarer ba tiltalte frifunnet, subsidiært ansett på mildeste måte.
Lagmannsretten tar for bevisvurderingen utgangspunkt i at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Ut fra det som fremkom under bevisførselen i ankeforhandlingen legger lagmannsretten til grunn som bevist:
Skyldspørsmålet:
Tiltalte, A og fornærmede, B traff hverandre første gang på et nettsted via internett i begynnelsen av 2008. De innledet et forhold og ble etter hvert samboere fra februar 2008 ved at fornærmede flyttet inn hos tiltalte i hans hjem på X. Fornærmede som opprinnelig er fra Sunnmøre, bodde inntil dette på Y, hvor hun også gikk på skole. Tiltalte og fornærmede har to særkullsbarn hver, men de har ikke barn sammen. Barna bodde ikke fast hos tiltalte eller fornærmede, men alle kom til samvær hos dem etter nærmere avtaler om dette i den tiden samboerforholdet varte. Samboerforholdet opphørte etter den hendelsen 9. november 2010 som er omhandlet i tiltalens post I, siste strekpunkt. Begge har beskrevet samlivet som svært konfliktfylt, men har ulike oppfatninger av årsakene til dette, men i et hvert fall var bl a økonomiske forhold og gjensidige beskyldninger om sjalusi hos hver av dem utløsende for krangler dem i mellom.
Lagmannsretten har delt seg i et bestemmende mindretall og et flertall i synet på skyldspørsmålet under tiltalepost I og II.
Det bestemmende mindretall, lagdommer Njøsen og meddommerne Coyle og Harberg, finner at tiltalte blir å frifinne for begge disse tiltalepostene, men at han blir å domfelle for to overtredelser av straffeloven § 228 første ledd for så vidt gjelder de to hendelsene beskrevet i tiltalens post I i de to siste strekpunktene.
Mindretallet kan basert på den samlede bevisførsel, ikke se bort fra at tiltaltes forklaring i hovedtrekk er riktig. Når det gjelder fornærmedes forklaring kan den ikke uten videre legges til grunn. Den var preget av mangel på presisjon. Den var også til dels selvmotsigende i forhold til avgitte politiforklaringer. Hennes beskrivelse av forholdene partene i mellom var heller ikke i samsvar med andre vitners beskrivelser. Mindretallet finner på denne bakgrunn ikke tilstrekkelig bevist at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalens post I i de fem første strekpunktene. Tiltalte har erkjent å ha utøvd fysisk makt mot fornærmede i tilknytning til de to siste episodene i tiltalens post I, to siste strekpunkter.
Under en krangel om økonomiske forhold knyttet til betaling av restskatt torsdag 14. oktober 2010, på deres felles bolig —vegen 000 på X, tok han et hardt grep rundt begge armene hennes, og i brystet, og presset henne ned i sofaen. Hun fikk ved anledningen merker på armene og på brystet slik det fremgår av legeerklæring 17. oktober 2010 fra lege Anette Rios.
Tiltalte mener at han skal frifinnes på grunn av provokasjon/retorsjon. Mindretallet finner ikke holdepunkt for at tiltalte var berettiget til på noen som helst måte å utøve denne volden mot fornærmede under den pågående krangelen. Han handlet forsettlig, og blir følgelig å domfelle for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd, se nedenfor.
Den 9. november 2010, på samme sted, oppstod det en krangel om en mobiltelefon som fornærmede ville ha tilbake fra tiltalte. I denne krangelen tok tiltalte hardt knipetak i begge fornærmedes overarmer, og presset henne ned i sofaen samtidig som han kalte henne med ukvemsord. Hun fikk bloduttredelser på begge overarmene. Disse er forenlig med knipetakene slik de vises på bilder og er beskrevet i legeepikrise. Tiltalte har dessuten forklart at innholdet i det han sa til fornærmede, kan samsvare med det som gjengis i det siste strekpunktet i tiltalens post I.
Tiltalte mener at han skal frifinnes på grunnlag av provokasjon/retorsjon. Mindretallet finner ikke holdepunkt for at tiltalte var berettiget til på noen som helst måte å utøve denne volden mot fornærmede under den pågående krangelen. Han handlet forsettlig, og blir følgelig å domfelle for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd, se nedenfor.
For post II finner det samme bestemmende mindretallet, at bevissituasjonen er uklar med hensyn til om tiltalte truet G verbalt over telefon, og om innholdet i trusselen i så fall var slik at det etter omstendighetene var egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Han blir derfor å frifinne også for denne tiltaleposten.
Flertallet, lagdommer Noss, sorenskriver Isaksen og meddommerne Hagen og Monsen finner ut fra det samlede bevisbildet, at tiltalte forsettlig har forholdt seg som beskrevet i samtlige strekpunkter i tiltalens post I. Ved bevisvurderingen legger flertallet da vesentlig vekt på fornærmedes forklaring om de enkelte hendelsene. Hennes forklaring om disse, støttes for flere av hendelsene også av øvrige bevis i saken, herunder vitnebevis og objektive ytre omstendigheter.
Fornærmedes forklaring om hendelsen i felleshjemmet medio mai 2010 støttes delvis av vitneforklaring fra C. Vitnet er mor til et av tiltaltes særkullsbarn. Hun forklarte at hun under en telefonsamtale med tiltalte den aktuelle dagen hørte at tiltalte truet fornærmede, og vitnet selv, på livet. Dette foranlediget at hun kontaktet tiltaltes far og ba ham om å gripe inn, noe han også gjorde. Vitnet dro selv etter for å hente barnet som var til samvær hos tiltalte med seg hjem. Tiltalte bestrider voldsutøvelsen ved denne anledningen, men har erkjent at han kan ha sagt noe i retning av det fornærmede og vitnet forklarer. Han mente det ikke, og ville heller aldri ha gjort det, men følte seg presset av C på den ene siden og fornærmede på den annen som følge av uenighet han hadde med dem begge.
Fornærmedes forklaring om de to siste hendelsene i oktober og november 2010 støttes langt på veg av tiltaltes egen erkjennelse av å ha anvendt fysisk makt mot henne. For hendelsen i oktober støttes fornærmedes forklaring dessuten av vitneforklaring fra H. Han ble tilkalt av fornærmede sammen med sin ektefelle, som er tiltaltes søster, i forbindelse med denne krangelen. Da vitnet kom til felleshjemmet fortalte fornærmede at tiltalte hadde brukt fysisk makt mot henne slik det nærmere er beskrevet i tiltalens post I i det nest siste strekpunktet. Han fikk ved anledningen også se merker på fornærmedes bryst etter voldsanvendelsen.
Fornærmedes forklaring om hendelsen i november 2010, slik den er beskrevet i siste strekpunkt, støttes også delvis av vitneforklaring fra I. Den støttes også av politiegenrapport fra politisamtale med dette vitnet om kvelden 9. november 2010. Vitnet ble tilkalt av fornærmede og vitnet kom til felleshjemmet for å hjelpe henne ut av situasjonen. Vitnet tok bilder av merker på fornærmedes kropp. Det var ellers dette vitnet som tok initiativ til, og fulgte fornærmede til legevakten sammen med vitnets søster – og dette var altså ikke initiert av fornærmede selv. Det var lege ved legevakten som tilkalte politiet basert på fornærmedes forklaring og de funn som ble gjort under legeundersøkelsen.
For begge hendelsene i de to siste strekpunktene foreligger ellers dokumentasjon fra pasientjournaler med funn som samsvarer godt med fornærmedes forklaring om voldsutøvelsene. For hendelsen i november samsvarer også bildene av merkene godt med fornærmedes forklaring om den voldsutøvelsen hun ble utsatt for.
Det er mot denne bakgrunn flertallets syn, ikke noe som tilsier at det ikke bør festes lit til fornærmedes forklaring med hensyn til de øvrige hendelsene på slutten av sommeren 2008 på —, vinteren 2010 og sommeren 2010 i felleshjemmet. Det gjelder selv om det for disse hendelsene ikke er andre bevis utover tiltaltes og fornærmedes forklaringer, og der tiltalte bestrider å ha opptrådt mot henne slik det er beskrevet i første, annet og fjerde strekpunkt.
Samlet sett mener flertallet at tiltalte har gjort seg skyldig i forsettlig overtredelse av straffeloven § 219 første ledd.
For post II finner flertallet, med bakgrunn i vitneforklaring fra G og B, at tiltalte under en telefonsamtale med B uttalte at han skulle skyte G. Trusselen ble fremsatt forsettlig på telefon i forbindelse med at det skulle gjøres avtale om at B skulle hente sine eiendeler hjemme hos tiltalte etter samlivsbruddet. B ville ha med G, noe tiltalte mislikte. Trusselen var etter sitt innhold og omstendighetene den var fremsatt i, egnet til å fremkalle alvorlig frykt.
I samsvar med det bestemmende mindretalls avgjørelse foran, skal det domfelles straff for to overtredelser av straffeloven § 228 første ledd. Flertallet slutter seg her til mindretallet med hensyn til at hver av de to hendelsene i oktober og november 2010 rammes av straffebudet i § 228 første ledd, og at legemskrenkelsene ikke er straffri i medhold av straffeloven § 228 tredje ledd. Det er ikke faktiske eller rettslige holdepunkt for provokasjon/retorsjon.
Straffutmåling
Det skal utmåles straff for to overtredelser av straffeloven § 228 første ledd.
Tiltalte er tidligere domfelt og bøtelagt, men ikke for vold av noen art. Tidligere vandel er derfor uten betydning ved utmåling av straffen her.
Den samlede lagmannsrett tar utgangspunkt i at det ved isolerte overtredelser av straffeloven § 228 etter gjeldende praksis som hovedregel kan reageres med bot, og eller betinget fengsel.
Det er imidlertid straffskjerpende at det dreier seg om gjentatt legemsfornærmelse overfor tiltaltes samboer. Legemsfornærmelsene er begått overfor henne i deres felles hjem, der hun har krav på å føle seg trygg. Tiltalte har anvendt vold mot henne i forbindelse med det som sett utenfra fremstår som mer bagatellmessige uoverensstemmelser mellom dem.
Allmennpreventive hensyn, sammen med den utvikling av straffenivået som har vært i senere tids rettspraksis i saker hvor vold er utøvd mot noen i nære relasjoner, tilsier derfor at det reageres med ubetinget fengsel. Straffetidens lengde kan passende settes til fengsel i 30 dager, som anses avsont ved utholdt varetekt i 28 dager.
Ved utmålingen av straffen er straffeloven § 62 første ledd iakttatt.
Det sivile rettskrav – oppreisning
Det er krevd oppreisning til fornærmede oppad begrenset til kroner 70.000,-.
For at noen skal kunne bli dømt til straff, kreves at det ikke foreligger rimelig tvil om at de objektive og subjektive vilkårene for straff er oppfylt. I sivil sak – slik som kravet om oppreisning er – er beviskravet ikke like strengt. Etter gjeldende rett kan oppreisning derfor tilkjennes dersom det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at handlingen er begått. Denne forskjellen i beviskravet i straffesaker og sivile saker innebærer at A kan bli ilagt erstatningsansvar selv om han er frifunnet for straff, jf foran.
Ved avgjørelsen av om vilkårene for oppreisning er oppfylt, har lagmannsretten delt seg i det samme flertall og mindretall som foran. Mindretallet er på bakgrunn av det bevisresultat det har kommet til, av den oppfatning av det ikke er rimelig etter omstendighetene å tilkjenne oppreisningserstatning, jf. «kan» i skadeserstatningsloven § 3-5.
Flertallet finner med bakgrunn i bevisene i saken at det fremstår klart sannsynlig at A har krenket B slik som nevnt i skadeserstatningsloven § 3-5, jf § 3-3 ved på ulike måter gjentatt å ha anvendt fysisk og psykisk makt mot henne. Hun har etter det opplyste hatt psykisk ubehag i form av frykt med søvnvansker. Hun har dessuten hatt fysiske smerter etter de fysiske krenkelsene som også nødvendiggjorde legebesøk.
Flertallet finner at passende oppreisning kan settes til kroner 70.000,-. Ved utmålingen av oppreisning har flertallet tatt i betraktning at de fysiske krenkelsene ikke er av de mest alvorlige, at A bevisst har fysisk og psykisk krenket B i forbindelse med uoverenstemmelser mellom dem, og at B har opplevd fysisk smerte, utrygghet og usikkerhet som følge av dette. Ved utmålingen har flertallet med støtte i avgjørelse inntatt i Rt-2011-743, ellers funnet veiledning i det nye normerte oppreisningsnivå som gjelder i voldtektssaker som er kroner 150.000,-.
Ved avgjørelsen av det borgerlige rettskrav er flertallets syn bestemmende. Oppreisningsansvar ilegges derfor med kroner 70.000,- i samsvar med flertallets avgjørelse.
Saksomkostninger:
Anken fra tiltalte har delvis ført frem. Saksomkostninger idømmes derfor ikke.
Dommen er avsagt med den dissens som fremkommer foran 4-3.
Domsslutning:
1. A, født 0.0.76 frifinnes for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd og en overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ.
2. A, født 0.0.76 dømmes for to overtredelser av straffeloven § 228 første ledd, jf § 62 første ledd, til straff av fengsel i 30 – tretti – dager, som anses avsont ved utholdt varetekt i 28 dager.
3. A dømmes til å betale oppreisning med kroner 70.000 – syttitusen – til B, innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.
4. Saksomkostninger idømmes ikke.
Les mer om oppreisningsnivået ved familievold og kontakt våre bistandsadvokater i Oslo.
