fbpx

LE-2013-17881: Erstatning etter seksuelt misbruk av mindreårig

Erstatning etter seksuelt misbruk av mindreårig

Sist oppdatert 17. mai 2021 av Advokat Eirik Teigstad

En ung mann ble dømt til å betale sin fosterfetter 90 000kr i erstatning etter seksuelt misbruk. Overgrep fant sted flere ganger, mens fornærmede bodde hos tiltaltes tante og onkel. Tiltalte ble i tingretten dømt til fengsel i 5 måneder, noe som ikke ble anket til lagmannsretten.

 

Saken gjelder krav om oppreisningserstatning.

A, født 0.0.1999, har siden oktober 2007 bodd i fosterhjem hos familien C. Fosterfar er C. B, født 0.0.1994, er Cs nevø, og dermed As «fosterfetter». (Det bemerkes innledningsvis at As navn i en rekke dokumenter, herunder tingrettens dom, er stavet «A». I folkeregisteret står han imidlertid registrert som A, og lagmannsretten bruker etter dette denne stavemåten.)

I september 2010 fortalte A, blant annet til den jevnaldrende D, at han ved flere tilfeller hadde vært utsatt for seksuelle overgrep fra B. Ds far anmeldte forholdet den 26. oktober samme år, og Ds mor avga forklaring til politiet samme dag.

Den 5. mars 2011 fortalte A på ny, blant annet til den jevnaldrende E, at han hadde vært utsatt for nye seksuelle overgrep fra fosterfetteren. På denne bakgrunn kontaktet Es mor, F, politiet. Hun avga forklaring den 9. mars 2011. Hun innga også bekymringsmelding til barneverntjenesten.

I politiavhør den 3. april 2011 erkjente B å ha hatt seksuell omgang med A. A avga forklaring i dommeravhør den 8. april 2011.

Gudbrandsdal politidistrikt innstilte overfor Hedmark og Oppland statsadvokatembeter at det skulle tas ut tiltale for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a; voldtekt til seksuell omgang. Statsadvokaten tok ut tiltale for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ; seksuell omgang med barn under 14 år. As bistandsadvokat påklaget avgjørelsen til Riksadvokaten, som sluttet seg til statsadvokatens vurdering.

Sør-Gudbrandsdal tingrett avsa den 19. november 2012 dom i straffesak med slik slutning:

B, født 0.0.1994, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ til fengsel i 5-fem-måneder.

Fullbyrdelsen av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på to år.

Han dømmes til å betale erstatning til A på 30 000 – trettitusenkroner innen 2-to-uker fra dommens forkynnelse.

A v/ verge har den 6. desember 2012 inngitt særskilt anke over tingrettens avgjørelse av det sivile kravet. B har tatt til gjenmæle i anketilsvar av 17. januar 2013. Ankeforhandling ble holdt i Hamar tinghus den 4. september 2013. Dommeravhør av A ble avspilt, og B avga partsforklaring. Tre vitner avga forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

A har gjort gjeldende at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at A er påført krenkelse ved handling som beskrevet i straffeloven § 192. Dette skal legges til grunn for utmåling av oppreisningserstatning. Lagmannsretten er ikke begrenset av tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse ved vurderingen av hvilket faktum som skal legges til grunn for erstatningsutmålingen. For lagmannsretten er erstatningskravet skilt ut fra straffesaken, og tiltalebeslutningen kan uansett ikke legge begrensninger for erstatningsutmålingen. Tiltalebeslutningen gjelder «seksuell omgang», slik at det er bevisførsel omkring dette som er tema for både straffekravet og det sivile kravet. De ytre omstendighetene rundt handlingen, herunder om det var bruk av vold eller truende adferd, vil uansett være en del av bevisbildet. Kravet om oppreisningserstatning er utløst ved den handlingen som er beskrevet i tiltalebeslutningen, og vilkåret i straffeprosessloven § 3 om at rettskravet må «springe ut av» den handlingen saken gjelder, er dermed oppfylt.

Den seksuelle omgangen har ved en eller to anledninger skjedd som følge av at B har kløpet A. B har også truet med at han ville slå og klype A. Truslene fremkom i situasjoner direkte knytte til den seksuelle omgangen. B har forsettlig utøvet vold og truende adferd for å skaffe seg seksuell omgang med A, og handlingen omfattes av straffeloven § 192 første ledd bokstav a. Subsidiært må handlingen anses grovt uaktsom, og omfattes av straffeloven § 192 femte ledd.

Det skal foretas en konkret vurdering av handlingens objektive grovhet og de følger den i alminnelighet vil ha for en fornærmet. Det er ikke fastsatt noe normbeløp for oppreisningserstatning i et tilfelle som dette. Det bør likevel ses hen til de normbeløp som er satt for voldtekt til samleie, forsettlig eller grovt uaktsom. Det skal ikke være stor forskjell på erstatning avhengig av om det er tale om voldtekt til samleie eller voldtekt til seksuell omgang. Oppreisningserstatning til barn skal generelt settes noe høyere enn for tilsvarende krenkelse overfor en voksen. Konkret gjøres det gjeldende at A var et særlig sårbart barn, at han hadde et tillitsforhold til sin fosterfetter, og at overgrepene skjedde på steder hvor han skulle føle seg trygg. Eventuelle forhold på Bs side, herunder alder, kan kun komme inn som eventuelle lempningsmomenter.

Det er nedlagt slik påstand:

A tilkjennes oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 200 000.

B har gjort gjeldende at tingrettens behandling av erstatningskravet er korrekt. Det er gjort gjeldende at erstatningskravet må springe ut av samme handling som saken gjelder, jf. straffeprosessloven § 3, og at det med «samme handling» må forstås den handling som er tatt inn i tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse.

Når den fornærmede velger å la erstatningskravet følge straffesaken, har han samtidig valgt å la kravet begrenses av den gjerningsbeskrivelsen tiltalebeslutningen gir. Voldtekt er et langt mer graverende forhold enn seksuell omgang med barn, og kan ikke anses som samme handling.

Tingretten har også utmålt erstatningen riktig, sett hen til praksis på området. Det volds- eller tvangselement som foreligger er beskjedent, og forholdet ligger nå et stykke tilbake i tid. Omfanget av det straffbare forhold kunne vært redusert dersom politiet hadde reagerte på den første anmeldelsen. B var ung da det straffbare forholdet fant sted, og han er fremdeles ung. Han mottar kun dagpenger, er uformuende, og erstatningsbeløpet bør ikke settes høyere enn at han har en reell mulighet til å gjøre opp for seg.

Det er nedlagt slik påstand:

Anken forkastes.

Lagmannsretten bemerker:

A har fremsatt krav om oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b. Det følger av bestemmelsen at den som forsettlig eller grovt uaktsomt har «tilføyd krenking som nevnt i § 3-3», kan pålegges å betale oppreisningserstatning til den fornærmede Etter § 3-3 omfattes blant annet krenkelse «som nevnt» i straffeloven § 192 til § 199.

Bestemmelsen konstaterer erstatningsansvar for kvalifiserte typer handlinger, uavhengig av den strafferettslige behandlingen av handlingen. Henvisningen til straffebudene må anses som en hensiktsmessig avgrensning og indentifisering av de kvalifiserte typene handlinger som utløser erstatningsansvar. Omfattet av bestemmelsen er både voldtekt til seksuell omgang, slik som nevnt i straffeloven § 192 første ledd bokstav a og seksuell omgang med barn under 14 år, slik som nevnt i straffeloven § 195.

As krav ble opprinnelig tatt med i straffesaken mot B. Det følger av straffeprosessloven § 3 første ledd at rettskrav som en fornærmet har mot en siktet kan fremmes i forbindelse med straffesak «såfremt rettskravet springer ut av samme handling som saken gjelder».

Med «saken» må forstås straffesaken, og med «samme handling» siktes det til den handling som er gjenstand for tiltalebeslutningen, jf. Rt-2006-164:

Med uttrykket «samme handling» siktes det til den handling som er gjenstand for tiltalebeslutningen. Hov formulerer det slik i Rettergang II, Straffeprosess side 36: «Som utgangspunkt vil denne betingelsen bare være oppfylt når lovbruddet fører til at det oppstår et nytt krav for den som rammes.»

Spørsmålet i den saken gjaldt direkte kravet til årsakssammenheng, i relasjon til hvorvidt et krav på dekning av omkostninger til advokat hadde for utpreget indirekte og betinget karakter til å kunne pådømmes i straffesaken. Høyesterett la vekt på at «en materiell vurdering av erstatningskravet vil måtte knytte seg til flere andre forhold enn selve de straffbare handlinger», og fant at straffeprosessloven § 3 utgjorde en begrensning mot å pådømme forholdet i straffesaken. Uttalelsen anses å ha generell relevans for forståelsen av straffeprosessloven § 3.

Det vises videre til Rt-2008-1292 avsnitt 28:

Lagmannsrettens avsluttende betraktninger i forhold til D kan riktignok misforstås slik at den mener det er rettens oppgave å vurdere strafferettslig skyld. Jeg velger imidlertid å oppfatte dette slik at lagmannsretten – korrekt – presiserer at tiltalebeslutningen er en formell ramme for behandlingen av det borgerlige rettskravet, jf. straffeprosessloven § 3.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at tiltalebeslutningen utgjør en formell ramme for behandlingen av det sivile krav etter straffeprosessloven § 3.

Bistandsadvokaten har gjort gjeldende at det etter en særskilt anke over det sivile kravet, ikke lenger kan gjelde noen slik begrensning. Forsvarer har gjort gjeldende at også lagmannsretten er begrenset av de rammene straffeprosessloven § 3, og dermed tiltalebeslutningen, trekker opp.

Når straffesaken ikke ankes, kan særskilt anke mot avgjørelsen av sivile krav finne sted etter tvistelovens regler, jf. straffeprosessloven § 435. Lovens ordlyd gir ikke noen anvisning på hvorvidt de begrensninger som gjelder for behandlingen av kravet under straffesaken også gjelder ved lagmannsrettens behandling av særskilt anke.

Spørsmålet finner imidlertid sin løsning i Rt-2003-1358 avsnitt 23:

Grunnlaget for lagmannsrettens behandling av de borgerlige krav, som her gjaldt spørsmålet om erstatning for lidt og fremtidig tap, ménerstatning og oppreisning, var straffeprosessloven § 3. Etter denne bestemmelsen kan borgerlige rettskrav mot siktede fremmes i forbindelse med straffesaken «såfremt rettskravet springer ut av samme handling som saken gjelder». Denne rammen for de sivile krav som kan behandles i en straffesak, får også rent faktisk betydning for det som kan tas opp i en særskilt ankesak etter straffeprosessloven § 435, som gir tvistemålsloven anvendelse på ankesaken. Utgangspunktet ved anke i sivile saker er at kun krav som er avgjort, kan bringes inn for ankeinstansen, jf. tvistemålsloven § 366 annet ledd. Nye krav kan bare tas med innenfor de snevre rammer som følger av unntaksreglene i § 366 annet ledd. For krav som er avgjort, er det etter § 366 første ledd også begrensninger i adgangen til å utvide påstanden i ankesaken. Rent faktisk vil derfor straffeprosessloven § 3, med de modifikasjoner som måtte følge av tvistemålsloven § 366, danne en ramme for de krav som kan tas opp ved særskilt anke etter straffeprosessloven § 435. Jeg ser det imidlertid slik at de krav som var fremmet for lagmannsretten, og nå er tatt opp for Høyesterett, faller innenfor straffeprosessloven § 3. Den avgrensning av kravene som lagmannsretten har foretatt, beror etter min mening på en uriktig forståelse av bestemmelsen.

Selv om vurderingene er gjort med utgangspunkt i tvistemålsloven, må tilsvarende gjelde etter tvisteloven. Det vises i den forbindelse også til Bjerke, Keiserud m.fl. Straffeprosessloven, 4. utgave side 1424:

Rammen for de sivile krav som kan behandles i en straffesak, jf. § 3 vil også danne rammen for de krav som kan tas opp ved særskilt anke etter § 435, med de modifikasjoner som måtte følge av tvisteloven § 29-4 annet ledd, jf. § 30-4 og § 30-7, jf. Rt-2003-1358.

Som utgangspunkt må det dermed være det samme kravet som behandles i de to instansene.

Det må etter dette foretas en konkret vurdering av hvorvidt straffeprosessloven § 3, og dermed tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse, utelukker at det kan utmåles oppreisningserstatning basert på at B har utført handling som nevnt i straffeloven § 192 første ledd bokstav a, eventuelt § 192 femte ledd.

Tiltalebeslutningen lyder slik:

Straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ

for å ha hatt seksuell omgang med barn under 14 år

Grunnlag:

Ved flere anledninger i tidsrommet fra 6. august 2009 til februar 2011, i —veg 43 på X, fikk han A født 0.0.1999 til å masturbere seg.

Tiltalebeslutningen inneholder ingen beskrivelse av det tvangselement; vold eller truende adferd, som må være tilstede for at handlingen skal rammes av straffeloven § 192. Like fullt er det på det rene at det er av betydning om den seksuelle omgangen som er beskrevet i tiltalebeslutningen har skjedd ved bruk av vold eller truende adferd. Dette er beskrivelser av gjennomføringen av handlingen som klart vil være av betydning strafferettslig, selv om det ikke er nevnt i tiltalebeslutningen. Bruk av vold eller truende adferd vil være av vesentlig betydning for straffutmålingen, og vil være tema for bevisførselen uavhengig av tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse på dette punkt. Slik sett vil bevisførselen knyttet til en tiltalebeslutning som gjelder straffeloven § 195 også berøre de omstendighetene som eventuelt er av betydning for en erstatningsrettslig vurdering av om B med klar sannsynlighetsovervekt har påført A krenkelse ved handling som nevnt i straffeloven § 192. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å anse handlingen som omfattet av tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse.

Ved behandlingen av straffekravet er det åpenbart at tiltalebeslutningen danner rammen for domstolens behandling. Det er like fullt slik at retten etter straffeprosessloven § 38 er ubundet av tiltalebeslutningens nærmere beskrivelse av tid, sted og «andre omstendigheter», så fremt retten ikke går ut over «det forhold tiltalen gjelder». Det sentrale tema, både når det gjelder domstolens vurdering av faktum og vurdering av hvilket straffebud det beviste faktum skal subsumeres under, er at forholdets identitet ikke forandres.

Det forhold tiltalen gjelder i vår sak, er seksuell omgang med barn under 14 år. Den seksuelle omgangen er nærmere beskrevet, og det samme er det tidsrom handlingen er begått i. Voldtektsbestemmelsen gjelder også seksuell omgang. Dette må anses som hovedelementet i selve handlingen etter begge straffebud. Den omstendighet som gjør den seksuelle omgang straffbar etter § 195 er fornærmedes alder, mens den omstendighet som gjør den seksuelle omgang straffbar etter § 192 er at den seksuelle omgang skjer som følge av vold eller truende adferd. De omstendigheter som utløser straff etter de ulike straffebudene er dermed vidt forskjellige. Etter § 192 kreves også ytterligere kvalifisert type handling fra den tiltaltes side. Som utgangspunkt må dette innebære at forholdets identitet er et annet etter straffeloven § 192 enn etter § 195.

Spørsmålet blir dernest om den omstendighet at overtredelse av straffeloven § 192 må anses som et annet straffbart forhold enn overtredelse av straffeloven § 195 i henhold til straffeprosessloven § 38, får konsekvenser for behandlingen av det sivile kravet etter straffeprosessloven § 3. Som nevnt ovenfor vil tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse utgjøre rammen for det sivile krav som kan tas med i straffesaken. Etter lagmannsrettens syn er det en naturlig konsekvens av at overtredelse av straffeloven § 192 anses som et annet straffbart forhold enn overtredelse av straffeloven § 195, at det ved erstatningskravet som ble tatt med i straffesaken ikke kunne prøves hvorvidt den erstatningsbetingende handlingen var av slik karakter som nevnt i straffeloven § 192.

Under henvisning til at straffeprosessloven § 3, og dermed tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse, danner rammen for de krav som kan tas opp ved særskilt anke etter straffeprosessloven § 435, kan som utgangspunkt heller ikke lagmannsretten prøve hvorvidt den erstatningsbetingede handling er av en slik karakter som nevnt i straffeloven § 192. Spørsmålet er om tvisteloven, og den omstendighet at kravet skal behandles i sivilprosessens former, likevel gir rom for å prøve dette.

Etter tvisteloven § 29-4 første ledd kan en anke etter sivilprosessens regler som utgangspunkt kun gjelde krav som er avgjort ved den avgjørelse som ankes. Etter bestemmelsens annet ledd kan det skje en kumulasjon av flere krav, når nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Forutsetningen er at det er tale om nye krav. Det er lagmannsrettens syn at det ikke kan anses som et nytt krav i saken, at den erstatningsbetingende handling skal være en annen enn den tiltalebeslutningen gjengir i gjerningsbeskrivelsen. Dette kan imidlertid anses som et nytt påstandsgrunnlag i forhold til det påstandsgrunnlag tingretten hadde prosessuell adgang til å behandle etter straffeprosessloven § 3.

Etter tvistelovens regler er det anledning til å fremsette nye påstandsgrunnlag for ankeinstansen. Det påstandsgrunnlag det her er tale om er for så vidt ikke nytt, det ble fremsatt også for tingretten. Det er lagmannsrettens syn at en fornærmet som har fremmet et sivilt krav i en straffesak, og som har fremsatt særskilt anke til lagmannsretten etter tvistelovens regler, ikke på generelt grunnlag bør være avskåret fra å få behandlet et påstandsgrunnlag som går ut over de rammene tiltalebeslutningen trekker opp gjennom gjerningsbeskrivelsen. Prosessøkonomiske hensyn, samt hensynet til den fornærmede i straffesaken taler klart for en slik løsning. Hensynet til saksøktes/tiltaltes rett til forberedelse og kontradiksjon er i vår sak ivaretatt ved at dette påstandsgrunnlaget har vært del av saken fra tingrettens behandling.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende argumenter mot pådømmelse av det endrede påstandsgrunnlaget, såfremt lagmannsretten ved sin vurdering av erstatningskravet respekterer uskyldspresumsjonen etter EMK artikkel 6 nr. 2.

Lagmannsretten har etter dette prosessuell adgang til å vurdere hvorvidt A er påført krenkelse ved handling som nevnt i straffeloven § 192.

A har forklart i dommeravhør at han har masturbert B. Dette er også lagt til grunn i så vel tiltalebeslutning som i tingrettens dom, og er også erkjent av B. Om de nærmere omstendighetene rund handlingen, har A forklart at B har kløpet ham; «nesten så jeg blør, han vrir huden rundt på en måte», jf. dommeravhøret side 23. På spørsmål om hvorfor B har kløpet, svarte A: «At ikke jeg …, at ikke jeg vil, at ikke jeg vil gjøre, gjøre det». Dette gjentas på side 24, hvor avhørsperson spør: «Hva er grunnen til at han klyper deg?», og hvorpå A svarer: «For at, for at jeg ikke vil, for at jeg ikke vil gjøre, gjøre sånne sex og sånt».

B forklarte for lagmannsretten at han en eller to ganger har kløpet A når A ikke ville fortsette med den seksuelle omgangen. B fortalte også at han ved noen anledninger hadde sagt at han ville klype A om han ikke var med på den seksuelle omgangen. Han hadde ikke ment dette alvorlig, men så at A tok det alvorlig, og at han kunne se frykten i As øyne ved disse anledningene. Han forklarte at han i slike situasjoner tenkte at det han gjorde var litt galt.

Ut i fra As og Bs forklaringer finner lagmannsretten det bevist med klar sannsynlighetsovervekt at B skaffet seg seksuell omgang med A ved bruk av vold og truende adferd. Lagmannsretten finner det videre bevist med klar sannsynlighetsovervekt at B var klar over at den seksuelle omgangen fant sted som følge av at han kløp A, eller at han truet med å true A. Lagmannsretten finner bevismessig dekning for at dette har skjedd flere ganger, uten at det lar seg tallfeste nærmere enn til minst tre. Lagmannsretten finner at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at det i tillegg har forekommet flere tilfeller av seksuell omgang, uten at det kan settes direkte i forbindelse med vold eller truende adferd.

Det foreligger etter dette grunnlag for å utmåle oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b. Skadeserstatningsloven § 3-5 legger opp til at oppreisningserstatningen skal utmåles på individuell og skjønnsmessig basis. Det legges i rettspraksis blant annet vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger. Det følger av Rt-2012-1576 avsnitt 17 at det bør tas utgangspunkt i en «objektivisert vurdering av handlingens grovhet og de følger den i alminnelighet vil ha, både i form av fysiske skader og psykiske ettervirkninger. Hvilke konkrete følger voldsanvendelsen har fått for fornærmede i det enkelte tilfellet, kan være noe tilfeldig og bør derfor ikke være avgjørende for utmålingen, selv om de ikke er uten betydning». Saken gjaldt direkte oppreisningserstatning etter legemsbeskadigelse, men lagmannsretten finner at de samme prinsipper bør legges til grunn ved utmålingen av oppreisningserstatning også ved andre typer krenkelser.

Lagmannsretten finner det bevist med klar sannsynlighetsovervekt at B startet med seksuelle tilnærmelser overfor A en tid etter at han kom i fosterhjemmet, som var i oktober 2007, og at det gradvis utviklet seg til seksuell omgang. A har selv tidfestet dette til etter at han hadde fylte ni år, som var den 13. februar 2008. Den seksuelle omgangen fortsatte til februar 2011. For erstatningsutmålingen legger lagmannsretten til grunn at den seksuelle omgangen startet omkring august 2009. Dette innebærer at A var i alderen ti til knappe tolv år mens krenkelsene pågikk. Handlingene har skjedd i onkelens og fetterens hjem, i forbindelse med familiebesøk. De bærer preg av at det er den eldre og fysisk overlegenes utnyttelse av et barn, et barn som nettopp hadde kommet inn i den nye fosterfamilien og dennes storfamilie. A må anses å ha vært i en særlig sårbar posisjon. For lagmannsretten fremstår det som om A selv har opplevd sin situasjon som sårbar. Denne sårbarheten har også vært synlig for B, og den har bidratt til å muliggjøre overgrepene.

I tillegg kommer den ekstrabelastning det vil utgjøre for A å være gjenstand for den splittelse det nå synes å være mellom de to familiene. Fosterfars redegjørelse for retten taler for at han ønsker saken redusert så mye som mulig, og avsluttet, og lagmannsretten finner grunn til å mene at det nok er vanskelig for A å snakke med sin fosterfamilie om de overgrep han har blitt utsatt for fra fosterfars nevø. A skal etter uttalelse fra fosterfar ha lagt overgrepene helt bak seg, og han har gått videre. I følge fosterfar snakker han aldri om det som har skjedd.

A går per i dag ikke til oppfølging hos BUP eller ved andre instanser. Lagmannsretten viser imidlertid til det som fremgår av Rt-2012-1576, og som er gjengitt ovenfor, og at det ved utmålingen skal legges vekt på de følger handlingen i alminnelighet vil ha, både i form av fysiske skader og psykiske ettervirkninger. Krenkelser som den vi står overfor i nærværende sak må i sin alminnelighet anses å ha merkbare psykiske ettervirkninger. Lagmannsretten har for øvrig merket seg vitnet Fs forklaring om at A har utvist seksualisert adferd overfor andre barn, og at dette i alle fall ved en anledning har brakt ham opp i en vanskelig og fortvilet situasjon, hvor han uttalte at han ville stikke seg med en kniv i magen.

Ved den konkrete utmålingen er det relevant å se hen til den normerte erstatningen på 150 000 kroner som gjennom rettspraksis er fastsatt for krenkelser i form av voldtekt til samleie. Det vises til Rt-2012-515, hvor det i avsnitt 11, under henvisning til Prop. 97 L (2009-2010) side 20, fremgår at det ikke skal være noe markert skille i straffenivå mellom voldtekter som omfattes av minstestraffen (voldtekt til samleie) og andre voldtekter. Det samme bør etter lagmannsrettens syn gjelde for oppreisningserstatningen, likevel slik at det må tillates et noe mer konkret skjønn i saker uten normert erstatning.

Endelig vises det til Rt-2012-1129 avsnitt 24, hvor det i sak som gjaldt voldtekt til seksuell omgang overfor to barn under 10 år, ble uttalt at de normerte beløp som foreligger for forsettlig og uaktsom voldtekt til samleie gir en viss veiledning ved fastsettelsen av beløpet, men «ettersom det er tale om små barn, må beløpet settes opp fra det som ville følge av en slik sammenligning».

Forhold på Bs side kan etter omstendighetene være av betydning ved fastsettelse av oppreisningsbeløpet. Forsvarer har påberopt Rt-2010-669, der det fremgår i avsnitt 26 at det ved den konkrete utmåling ble lagt «vesentlig vekt på gjerningsmennenes unge alder. Erstatningsutmålingen bør være slik at de gis en rimelig mulighet til å betale».

I relasjon til dette viser imidlertid lagmannsretten til Rt-2012-1576, der det i avsnitt 14 uttales:

«At hovedhensynet bak oppreisningsansvaret har vært dreid mot kompensasjon til fornærmede, er i samsvar med den senere tids økte oppmerksomhet mot ofrene for straffbare handlinger»

Oppreisningsansvaret har tradisjonelt væt pønalt motivert, men i nyere rettspraksis fremheves først og fremst oppreisningserstatningens betydning som kompensasjon til offeret, jf. Rt-2011-769 avsnitt 21. Dette innebærer etter lagmannsrettens syn noe mindre rom for å hensynta forhold på skadevolderens side, herunder hans alder.

Etter dette finner lagmannsretten at oppreisningserstatningen passende kan settes til 90 000 kroner.

Dommen er enstemmig.

Slutning

B dømmes til å betale oppreisning til A med 90.000 – nittitusen -kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!