Sist oppdatert 2. oktober 2021 av Advokat Eirik Teigstad
En mann ble dømt til å betale henholdsvis 90 000kr og 50 000kr i erstatning etter seksuell omgang med to barn. Mannen ble også dømt til 6 år i fengsel på bakrunn av den seksuelle omgangen, samt voldtekt av sin samboer.
Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning av 28. juni 2012 satt A, født 0.0.1991, under tiltale for overtredelse av:
I Straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ
for å ha hatt seksuell omgang med barn under 14 år og den seksuelle omgangen var samleie
Grunnlag:
Søndag 6. november 2011 en gang i tiden mellom kl. 18.30 og 20.00 i en bil på en rasteplass i X i Kongsberg, dro han buksa og trusa av B, f. 0.0.98 og gjennomførte vaginalt samleie med henne.
II straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a
for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie
Grunnlag:
I perioden mellom januar 2010 frem til oktober 2010 i Kongsberg, tiltvang han seg ved en eller flere anledninger vaginalt samleie med sin daværende samboer C, f. 0.0.1994 ved å holde henne fast til tross for at hun gjentatte ganger gjorde fysisk motstand og uttalte at hun ikke ville ha samleie.
III Straffeloven § 196 første ledd
for å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år
Grunnlag:
a)
I perioden mandag 11. januar frem til 26. mai 2010 i Kongsberg hadde han gjentatte ganger vaginalt samleie med C, f. 0.0.1994
b)
I perioden mellom september frem til medio november 2011 i Kongsberg, hadde han gjentatte ganger vaginalt samleie med D, f. 0.0.96.
IV Straffeloven § 227 første straffalternativ
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt
Grunnlag:
En gang i tiden etter oktober 2010 under en kjøretur til Y i Kongsberg, uttalte han til C at han ville kjøre inn i en fjellvegg og utfor en skråning slik at det ikke ble noe igjen av dem. Da C deretter ville ringe en venninne tok han fra henne mobilen og et betalingskort. Han stanset bilen på kanten av et grustak, og truet med å kjøre utfor. Da hun forlot bilen i et forsøk på å stikke av, innhentet han henne og slo henne slik at hun falt. Han bar henne tilbake til bilen og kjørte henne hjem. Ved hjemkomst og på forespørsel fra henne om hva han drev på med, tok han opp en stein som han kastet på bakruta slik at ruta ble knust, hvilket etter omstendighetene var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.
Kongsberg tingrett avsa 12.12.2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1991, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ, § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a, § 196 første ledd og § 227 første straffalternativ, det hele sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 6 – seks – år. Til fradrag kommer 34 – trettifire – dager for utholdt varetekt.
2. A dømmes til å betale oppreisning med kr 150 000,- – kroneretthundreogfemtitusen – til B innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
3. A dømmes til å betale oppreisning med kr 175 000,- – kroneretthundreogsyttifemtusen – til C innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
4. A dømmes til å betale oppreisning med kr 60 000,- – kronerseskstitusen – til D innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og saksbehandlingen, subsidiært straffutmålingen. Siktede har også begjært ny behandling av sivile krav som er pådømt i den påankede dom.
Ved lagmannsrettens beslutning av 19. februar 2013 ble anken over bevisbedømmelsen henvist til ankeforhandling, mens anken over saksbehandlingen og straffutmålingen ble stilt i bero.
Ankeforhandling er holdt 10. – 17. oktober 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A og 20 vitner, herunder de tre fornærmede, har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten var ved ankeforhandlingen satt med lagrette i medhold av straffeprosessloven § 352. Lagretten ble overensstemmende med tiltalebeslutningen stilt fem hovedspørsmål og to tilleggsspørsmål. Spørsmålene lød:
Spørsmål 1 – hovedspørsmål
Er tiltalte A skyldig i å ha hatt samleie med barn under 14 år?
Grunnlag:
Søndag den 6. november 2011 førte han penis inn i skjeden til B født 0.0.1998.
Spørsmål 2 – hovedspørsmål
Er tiltalte A skyldig i ved vold å ha skaffet seg seksuell omgang i form av samleie?
Grunnlag:
Ved minst én anledning i perioden januar 2010 til oktober 2010, på felles bopel i Kongsberg og/eller andre steder i Buskerud, førte han penis inn i skjeden til C ved å holde henne fast til tross for at hun gjorde fysisk motstand og uttalte at hun ikke ville ha samleie.
Spørsmål 3 – hovedspørsmål
Er tiltalte A skyldig i å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år?
Grunnlag:
Ved minst én anledning i perioden januar 2010 til 26. mai 2010 førte han penis inn i skjeden til C, født 0.0.1994.
Spørsmål 4 – tilleggsspørsmål
Var A og C omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling da den seksuelle omgangen fant sted?
Spørsmål 5 – hovedspørsmål
Er tiltalte A skyldig i å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år?
Grunnlag:
Ved minst én anledning i perioden september 2011 til medio november 2011 førte han penis inn i skjeden til D, født 0.0.1996.
Spørsmål 6 – tilleggsspørsmål
Var A og D omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling da den seksuelle omgangen fant sted?
Spørsmål 7 – hovedspørsmål
Er tiltalte A skyldig i ved ord å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneder fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt?
Grunnlag
En gang i peroden fra november 2010 til oktober 2011, under en biltur med C, uttalte han til henne at han ville kjøre inn i en fjellvegg og/eller utfor kanten av et grustak, slik at det ikke ble noe igjen av dem, eller lignende.
Spørsmål nr. 1, 2, 3 og 4 ble besvart med ja. Spørsmål nr. 5 og 7 ble besvart med nei. Fordi spørsmål 5 bel besvart med nei, ble spørsmål 6 ikke besvart. Lagrettens kjennelse legges til grunn for dommen, jf. straffeprosessloven § 40 første ledd.
Aktor la ned slik påstand:
1. A født 0.0.1991 dømmes for overtredelse av
– straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a,
– straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ,
– straffeloven § 196 første ledd
alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd til en straff av fengsel i 6 år. Til fradrag kommer 34 dager for utholdt varetekt.
2. A frifinnes for tiltalen post III b) og post IV.
Bistandsadvokaten for B la ned slik påstand:
A dømmes til å betale B oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kroner 150 000
Bistandsadvokaten for C la ned slik påstand:
A dømmes til å betale oppreisningserstatning til C fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 175 000.
Bistandsadvokaten for D la ned slik påstand:
A dømmes til å betale oppreisningserstatning til D med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kroner 150 000.
Forsvarer la ned slik påstand:
1. Tiltalte frifinnes for tiltalens tiltalen post III a, subsidiært og for øvrig anses på mildeste måte.
2. Tiltalte frifinnes for oppreisningskrav fra D.
Lagmannsretten bemerker:
På bakgrunn av lagrettens kjennelse og bevisførselen under ankeforhandlingen – samt under hensyntagen til prinsippet om at all rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode – legger lagmannsretten følgende saksforhold til grunn ved straffutmålingen:
Tiltalte, A, er født 0.0.1991. I august 2011 kom han i kontakt med B, som er født 0.0.1998. A var på den tiden sammen med Bs stesøster, E.
I løpet av høsten 2011 hadde A og B en del kontakt, særlig per sms men også gjennom telefonsamtaler og facebook. I tillegg møtte de hverandre noen ganger, og de kjørte turer sammen i bilen til A.
En gang i løpet av den første helgen i november 2011 ringte A til B og spurte om de to skulle kjøre en tur. Hun sa ja til dette, og de ble enige om at han skulle komme og hente henne om ettermiddagen søndag 6. november. Han hentet henne som avtalt, og sammen kjørte de til Pikerfoss, som ligger nord for Kongsberg. Da de kom dit, begynte A å ta på kroppen hennes under klærne hun hadde på seg. Etter en stund begynte han også å beføle brystene hennes. B ga uttrykk for at hun ikke likte dette, men A fortsatte likevel, og han fikk henne også til å legge seg ned i bilen.
Etter hvert tok A av seg buksen sin, og han klarte også å få av hennes bukse. A sa til B at han skulle være forsiktig og tok på seg tre kondomer. Deretter førte han penis inn i skjeden hennes. Dette var vondt for B, og hun skrek. Bortsett fra at tiltalte sa at han skulle gjøre det roligere, tok han ikke hensyn til skrikene og motstanden hennes, men fortsatte å ha samleie med henne. B har forklart at han støtet 25 til 30 ganger inn i henne, før hun klarte å få dyttet ham bort. Han avsluttet da overgrepet mot henne, kledde på seg og kastet kondomene utenfor bilen. De to kjørte deretter sammen fra stedet. Under kjøreturen tilbake sa A at han ville ta livet sitt dersom B fortalte til noen hva som hadde hendt.
B var 13 år og 1 måned – og tiltalte 20 år og 7 måneder – da den straffbare handlingen fant sted. A visste at B var under 14 år.
C, som er født 0.0.1994, ble i august 2009 kjent med A gjennom en venninne. C gikk da i 10. klasse på ungdomsskolen, mens A arbeidet på et bilverksted. I begynnelsen av januar 2010 ble de to kjærester og hadde sitt første samleie. I løpet av februar samme år flyttet C sammen med A inn i en leilighet på Kongsberg. Det er ikke klarlagt nøyaktig hvor lenge de to bodde sammen, men lagmannsretten legger til grunn at samboerforholdet i alle fall varte frem til midten av oktober 2010, da A gjorde det slutt og C flyttet ut. De to hadde imidlertid mye kontakt også etter at forholdet opphørte.
I perioden fra de ble kjærester og til de flyttet fra hverandre hadde A og C jevnlig samleier. Samleiene var som oftest frivillige. Flere av dem var imidlertid ufrivillige fra C side og ble gjennomført ved at A holdt henne fast, slik at det forelå voldtekt, jf. straffeloven § 192.
De fleste av voldtektene skjedde hjemme i deres felles bolig etter at de hadde lagt seg. Til tross for at C ga uttrykk for at hun ikke ønsket å ha sex og forsøkte å stritte i mot, kledde A av henne de klærne hun hadde på seg, normalt truse og trøye, og tiltvang seg deretter samleie ved å holde henne fast.
Det er ikke mulig å fastslå med sikkerhet nøyaktig hvor mange ganger A har voldtatt C. Hun har selv anslått at det skjedde 3 – 4 ganger i måneden i den perioden de to bodde sammen. Ut fra bevisførselen og prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, finner lagmannsretten ikke å kunne legge til grunn et så høyt antall. Men det er ikke tvilsomt at det er tale om langt flere enn de tre overgrepene som C har gitt mer detaljerte opplysninger om, og hvorav ett for øvrig ikke fant sted i hjemmet, men i en bil i forbindelse med en tur til Tunhovd.
I tillegg til voldtekt er A for så vidt gjelder samleiene han hadde med C før hun fylte 16 år 27. mai 2010, skyldig i å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år, jf. straffeloven § 196 første ledd. For så vidt gjelder dette forholdet har imidlertid lagretten funnet at A og C var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, jf. straffeloven § 196 fjerde ledd.
Det tilligger lagmannsretten å ta stilling til hvilken betydning jevnbyrdigheten skal få for straffutmålingen. Av Rt-2005-1651 avsnitt 13 fremgår at «det må foreligge særlige forhold for at det skal bli idømt straff der de som hadde den seksuelle omgangen, var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling». Lagmannsretten kan ikke se – og påtalemyndigheten har heller ikke anført – at det i denne saken foreligger særlige forhold som tilsier at det idømmes straff for As overtredelse av straffeloven § 196 første ledd, og ved den samlede straffutmålingen vil det derfor ikke bli tatt hensyn til dette lovbruddet.
Det skal etter dette fastsettes straff for seksuell omgang med barn under 14 år og for voldtekt.
Straffenivået for seksualforbrytelser er blitt betydelig skjerpet i de senere årene. Skjerpingen er dels gjennomført i form av lovendringer som innebærer at det er fastsatt minstestraffer og høyere strafferammer. Blant annet ble minstestraffen for voldtekt økt fra to til tre år. I tillegg er det i forarbeidene til lovendringene gitt føringer for normalstraffnivået for ulike type seksuallovbrudd.
For så vidt gjelder samleiet med B, er det ved straffutmåling naturlig å ta utgangspunkt i Prop.97 L (2009-2010) punkt 5.4.2.3, Normalstraffnivået for seksuell omgang med barn under 14 år, hvor det gis uttrykk for følgende:
Departementet mener normalstraffen i saker hvor minstestraffen kommer til anvendelse, bør være rundt fengsel i 4 år. Det klare utgangspunktet er at straffen skal være ubetinget.
Der det foreligger skjerpende omstendigheter, må straffnivået være høyere.
Selv om As overgrep bærer preg av at han har utnyttet en mindreårig jente og at overgrepet har vært smertefullt og skremmende for B, finner lagmannsretten at straffen for dette forholdet vil ligge innenfor området for normalstraffen på fengsel i om lag 4 år.
For så vidt gjelder straffutmåling for voldtektene av C, viser lagmannsretten til Prop.97 L (2009-2010) punkt 5.1.2.3, Normalstraff for voldtekt, hvor følgende uttales:
Normalstraffen for voldtekt som omfattes av minstestraffen, bør etter departementets syn ikke være under fengsel i 4 år. Som eksempler på saksforhold som vil omfattes av normalstraffnivået, se Rt-2008-890 og Rt-2002-1295. …
Utgangspunktet er videre at straffen for en så alvorlig forbrytelse som voldtekt skal være fullt ut ubetinget. Deler av straffe bør kunne gjøres betinget når det foreligger særlig formildende omstendigheter, men bruken av adgangen til å idømme deldom bør etter departementets syn snevres inn i forhold til dagens praksis. …
Voldtektene som A har gjort seg skyldig i, jf. tiltalen post II, er begått både før og etter endringene i straffeloven som trådte i kraft med umiddelbar virkning 25. juni 2010. Dette innebærer at minstestraffen vil være fengsel i tre år, og at forarbeidenes føringer om normalstraff på minimum 4 års fengsel kommer til anvendelse.
Det forhold at A har begått flere voldtekter kan tilsi at forholdet straffes strengere enn normalstraffnivået. Tatt i betraktning at voldsutøvelsen var begrenset, er lagmannsrettene likevel av den oppfatning at også straffen for dette forholdet bør ligge innenfor området for normalstraffen på fengsel i om lag 4 år.
Selv om A tidligere er ustraffet og i fast arbeid, er det etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å fastsette en deldom. Den samlede straffen for de to forholdene fastsettes etter dette til fengsel i seks år. Ved utmålingen har straffeloven § 62 første ledd fått anvendelse. Til fradrag kommer 34 dager for utholdt varetekt.
Lagmannsrettens fagdommere må også ta stilling til oppreisningskravene som er fremmet av alle de tre fornærmede.
Etter skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd kan den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på person, pålegges «å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke økonomisk art».
For så vidt gjelder C og B, følger det direkte av lagrettens kjennelse at vilkårene for oppreisning er oppfylt.
Ved fastsettingen av størrelsen på oppreisning til B tar lagmannsretten utgangpunkt i skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd andre punktum, som lyder:
Ved krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven § 195, § 196 og § 200 tredje ledd, skal det ved utmålingen av oppreisning særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.
I Rt-2013-727 ble en gutt som i en alder av 18 år hadde hatt samleie med en 13 og et halvt år gammel pike dømt til å betale 75 000 kroner i oppreisning. Et mindretall på to dommere mente at beløpet burde settes til 90 000 kroner. I dommen avsnitt 35 og 36 gir førstvoterende uttrykk for følgende generelle betraktninger om utmålingen:
(35)
Ved seksuelle overgrep mot barn kan det ved utmålingen ikke opereres med et normalnivå. I forarbeidene til lovendringen i 1992 kommer det klart til uttrykk at det ikke bør være et normalnivå i denne type saker, jf. Ot.prp.nr.20 (1991-1992) side 46. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis, jf. Rt-2004-1068 avsnitt 31-34 og Rt-2012-1129 avsnitt 23. Jeg er enig i at den store variasjonen i alvorlighetsgraden i saker om seksuelle overgrep mot barn, tilsier at det bør skje en individuell vurdering. I vurderingen skal de momentene som er oppregnet i skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd annet punktum «særlig» tillegges vekt.
(36)
I andre saker om oppreisningserstatning er det uttalt at denne skal fastsettes etter en skjønnsmessig helhetsvurdering, der det skal legges vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolders skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen samt arten og omfanget av de påførte skadevirkninger, jf. for eksempel Rt-2010-1203 avsnitt 39 med henvisning til Rt-2001-274 på side 278 . Disse momenter gir etter mitt syn også veiledning for utmålingen i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn.
B er utsatt for ett overgrep. Hun var 13 år og 1 måned da overgrepet fant sted. B sliter i dag med å følge opp i forhold til skole, hun har begrenset sosial omgang med venner og sliter med søvnproblemer. Selv om årsaksbildet synes sammensatt, må det på bakgrunn av bevisførselen for lagmannsretten legges til grunn at As overgrep mot B har fått alvorlige konsekvenser for henne. For øvrig viser lagmannsretten til at det ved slike overgrep som det her er tale om generelt er en risiko for skader både på kortere og lengre sikt, jf. Rt-2004-1068 avsnitt 35 hvor det er uttalt at:
… slike overgrep, på samme måte som andre overtredelser av § 195, [innebærer] en risiko for skadevirkninger for barnet på både kortere og lengre sikt … Denne generelle risikoen for skadevirkninger bør få betydning ved fastsettingen av oppreisningserstatningen, og uten at det vanligvis vil være behov for å gå nærmere inn på hvordan utviklingen for den unge i den konkrete saken har vært eller kan ventes å bli.
B var 13 år og 1 måned og A 20 år og 7 måneder da den straffbare handlingen fant sted. Aldersforskjellen var således større enn i Rt-2013-727. På denne bakgrunn og hensett til Bs frykt og smerter da overgrepet skjedde, finner lagmannsretten at oppreisningen bør settes til 90 000 kroner.
C har krav på oppreisning for de voldtektene som A har begått overfor henne. Selv om oppreisning for så vidt gjelder seksuelle krenkelser i form av voldtekt i utgangspunktet også skal fastsettes ut fra en individuell og skjønnsmessig vurdering, er det gjennom rettspraksis fastsatt en veiledende norm som bør benyttes med mindre det foreligger klare holdepunkter for å gjøre unntak.
I Rt-2011-743 ble den veiledende normen ved overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. andre ledd bokstav a, satt til 150 000 kroner. I dommen avsnitt 22 uttales følgende om når det kan være grunn til å fastsette et høyere beløp:
Formålet med den veiledende normen tilsier at den bare fravikes der det foreligger særlige grunner, jf. Rt-2003-1580 avsnitt 39. Fornærmedes alder kan være en slik grunn. Jeg vil anta at det nokså gjennomgående er riktig med en forhøyet oppreisningserstatning der offeret er mindreårig – under 18 år: Selve voldtektshandlingen vil være særlig skremmende for barn, og skadepotensialet er enda større enn for voksne. Jeg viser til Rt-2003-740 avsnitt 32, hvor førstvoterende fremhever at «oppreisningsansvaret overfor mindreårige som blir valdtekne, må setjast høgare enn overfor vaksne».
På bakgrunn av det siterte legger lagmannsretten til grunn at oppreisningen til C bør settes høyere enn den veiledende normen på 150 000 kroner. Beløpet fastsettes derfor til 175 000 kroner.
Lagretten har svart nei på spørsmålet om A har hatt seksuell omgang med D, og A er i samsvar med dette frifunnet for tiltalebeslutningen post III b. Fordi det for krav om oppreisning gjelder mindre strenge krav til bevis enn de som kreves for å idømme straff, vil en frifinnelse for straff ikke utelukke at fornærmede kan bli tilkjent oppreisning. Uskyldspresumpsjonen i Den Europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr. 2 setter imidlertid skranker for hva som kan legges til grunn ved avgjørelsen av sivile krav, og det følger av praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol at domstolene ikke kan begrunne avgjørelsen av sivile krav på en slik måte at det blir skapt tvil om tiltaltes strafferettslige uskyld. I henhold til rettspraksis skjerpes beviskravet i saker hvor det sivilrettslige kravet må baseres på et «særlig belastende faktum», jf. blant annet Rt-2005-1322 avsnitt 28.
På bakgrunn av ovennevnte generelle betraktninger legger lagmannsretten til grunn at D vil ha krav på oppreisning dersom det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at A har hatt seksuell omgang med henne.
A selv hevder at han ikke har hatt noen form for seksuell omgang med D. Lagmannsretten finner likevel at det er klar sannsynlighetsovervekt for at A har hatt en rekke samleier med D i perioden september – november 2011. Ved vurderingen har lagmannsretten særlig vekt på forklaringen fra D. Hun har fortalt at hun og A høsten 2011 innledet et vennskap, og at de var mye sammen. Blant annet var hun ofte hjemme hos A, og i den forbindelse hadde de ved flere anledninger samleie. Ds forklaring underbygges av andre vitneforklaringer og av fremlagte utskrifter av smskontakt mellom A og D.
Vurdert ut fra de sivilrettslige beviskrav som gjelder, finner lagmannsretten etter dette at det foreligger kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at A har hatt en rekke samleier, anslagsvis flere enn ti, med D. Videre foreligger det etter lagmannsrettens syn en kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at A visste at D var yngre enn 16 år. Det vises i den forbindelse til Ds forklaring, og til at fremlagte smsmeldinger viser at A var klar over at hun gikk på ungdomsskolen.
Lagmannsretten konkluderer etter dette med at også D har krav på oppreisning For ordens skyld understrekes at lagmannsrettens standpunkt ikke rokker ved frifinnelsen av A for så vidt gjelder forholdet omhandlet i tiltalebeslutningen post III b.
For seksuelle overgrep som omfattes av straffeloven § 196, opereres det ikke med noe normalnivå. Utmålingen må derfor skje på bakgrunn av en individuell vurdering innenfor de rettslige rammer som er omtalt ovenfor for så vidt gjelder oppreisningen til B. Lagmannsretten finner grunn til å påpeke at normalstraffen for seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, jf. straffeloven § 196, er ubetinget fengsel i seks måneder, jf. Prop.97 L (2009-2010) punkt 5.4.2.3, mens normalstraffen for overtredelse av straffeloven § 195 er fengsel i 4 år. Det forhold at normalstraffen er så mye lavere, viser at overtredelse av straffeloven § 196 ikke er like alvorlig som overtredelse av straffeloven § 195. Dette må etter lagmannsrettens syn få betydning for oppreisingens størrelse.
Lagmannsretten har som det fremgår ovenfor, funnet det bevist at A har hatt flere enn ti samleier med D. Hensett til aldersforskjellen mellom dem er det ikke tvilsomt at forholdet bar preg av at A utnyttet D. Det er ut fra bevisførselen usikkert hvilke konsekvenser As overgrep har hatt for henne. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at overgrepene i alle fall innebærer en risiko for skader både på kortere og lengre sikt, jf. Rt-2004-1068 avsnitt 35. På denne bakgrunn og hensett til det nivået som ovenfor er lagt til grunn for så vidt gjelder B, fastsettes oppreisningen for D til 50 000 kroner.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
1. A, født 0.0.1991, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ og straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf. annet ledd bokstav a, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 6 – seks – år. Til fradrag kommer 34 – trettifire – dager for utholdt varetekt.
2. A frifinnes for overtredelse av straffeloven § 196 første ledd og § 227 første straffalternativ, jf. tiltalebeslutningen post III b og IV.
3. A dømmes til å betale oppreisning med 90.000 – nittitusen – kroner til B innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
4. A dømmes til å betale oppreisning med 175.000 – etthundreogsyttifemtusen – kroner til C innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
5. A dømmes til å betale oppreisning med 50.000 – femtitusen – kroner til D innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
