Sist oppdatert 13. mai 2015 av Advokat Eirik Teigstad
En far ble anmeldt for å passivt ha medvirket til at egne barn ble utsatt for familievold av sin mor. Barnas bistandsadvokat la ned påstand om erstatningskrav. På tross av at far selv ikke hadde utøvet vold, ble han for passiv medvirkning dømt til 1 år og 3 måneder i fengsel, samt til å betale erstatning. Erstatningssum ble satt til 90 000 kroner til hvert barn.
Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 3. februar 2012 satt A, født 0.0.1968, under tiltale for overtredelse av:
Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha truet, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket sin i rett nedstigende linje slektning eller noen i sin husstand eller omsorg
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
a)
I perioden fra 2007 fram til lørdag 1. mai 2010, i — 7C og/eller i leiligheten på X og/eller andre steder i Oslo, slo han ved gjentatte anledninger sin datter B, f. 0.0.2003 med hånd og/eller belte, og/eller brukte annen vold mot henne. I tillegg krenket han B på annen måte, blant annet ved at han:
1. Nektet henne å gå på do fordi hun var en heks som kunne spre bakterier.
2. Låste henne inne på rommet i lengre perioder med tissebøtte og låste henne ute på verandaen og lignende.
3. Tvang henne til å handle og lage middag for å få mat.
4. Slo og/eller sparket hennes bror mens hun var til stede og så på.
5. I nærvær av henne/barna kranglet, slo og/eller sparket hennes/deres mor.
b)
Til tid og på sted som beskrevet under grunnlag a, slo han ved gjentatte anledninger sin sønn C, f. 0.0.2002, med hånd og/eller belte, og/eller brukte annen vold mot ham. I tillegg krenket han C på annen måte, blant annet ved at han:
1. Nektet han å gå på do.
2. Låste han inne på do, låste han ute på verandaen, uten for døren el.
3. Overlot han mye til seg selv og han måtte selv sørge for å lage og få mat.
4. Slo og/eller sparket hans søster mens han var til stede og så på.
c)
Til tid og på sted som beskrevet under grunnlag a, gjentatt, krenket han sin sønn D, f. 0.0.2007, blant annet ved at han:
1. Slo og /eller sparket hans søster og/eller hans bror mens han var til stede og så på.
2. I nærvær av ham/barna kranglet, slo og/eller sparket hans/deres mor.
Det er angitt at straffeloven § 62 første ledd kommer til anvendelse, og det er tatt forbehold om å legge ned påstand om oppreisning/erstatning til de fornærmede.
Oslo tingrett avsa 24. september 2012 dom med slik domsslutning:
1. A, født 0.0.1968, dømmes for 3 -tre- overtredelser av straffeloven § 219 første ledd, jf straffeloven § 62 første ledd, til fengsel i 8 -åtte- måneder.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med kr 90 000 -kronernittitusen- med forfall 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.
3. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til C med kr 90 000 -kronernittitusen- med forfall 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.
4. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til D med kr 90 000 -kronernittitusen- med forfall 2 -to- uker etter dommens forkynnelse
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen, subsidiært lovanvendelsen, under skyldspørsmålet. Atter subsidiært er det anket over straffutmålingen. Både A og de tre fornærmede har begjært ny behandling av de sivile kravene. Anken ble ved lagmannsrettens beslutning 6. februar 2013 henvist til ankeforhandling. Begjæring om ny behandling av de sivile kravene ble tatt til følge i samme beslutning.
Ankeforhandling er holdt 14.-16. og 30. mai 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A har gitt forklaring. Dommeravhør av de to eldste av de tre fornærmede ble avspilt. I tillegg har 10 vitner gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.
Under ankeforhandlingen endret aktor tiltalen til overtredelse av straffeloven § 219 andre ledd og alternativet betydelig skade hva gjelder bokstav b) (C) og c) (D). Endringen var varslet under aktors innledning og gjennomført under aktors prosedyre. Forsvarer hadde ingen innsigelser mot at endringen ble foretatt.
Aktor la ned slik påstand:
1. A, født 0.0.1968, dømmes for to overtredelser av straffeloven § 219 første og andre ledd og en overtredelse av straffeloven § 219 første ledd til en straff av fengsel i 2 år og 4 måneder.
2. Saksomkostninger fastsettes etter rettens skjønn.
Forsvarer la ned påstand om at tiltalte frifinnes, subsidiært at tiltalte anses på mildeste måte.
Bistandsadvokaten la ned slik påstand:
1. A dømmes til å betale oppreisningserstatning med inntil kr 100 000,- til C, f. 0.0.02, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning med inntil kr 100 000,- til B, f. 0.0.03, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
3. A dømmes til å betale oppreisningserstatning med inntil kr 100 000,- til D, f. 0.0.07, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten ser slik på saken:
Den 22. januar 2011 leverte barnevernet i bydel Y i Oslo inn anmeldelse til politiet. Anmeldelsen var rettet mot tiltalte og hans ektefelle, og gjaldt vold mot deres tre barn og at de tre barna har vært vitne til vold og trusler mellom foreldrene. Anmeldelsen var basert på uttalelser fra de to eldste barna, C og B, etter at de var blitt akuttplassert på barneverninstitusjon etter en hendelse om kvelden 7. mai 2010.
Aktor har opplyst at det er reist tiltale også mot As ektefelle, E. Tiltalen er imidlertid ikke forkynt, idet hun høsten 2010 skal ha flyttet tilbake til sitt opprinnelige hjemland – Ghana. Påtalemyndigheten har stilt saken mot henne i bero.
På bakgrunn av bevisførselen, har lagmannsretten funnet følgende forhold bevist ut over enhver rimelig tvil:
Tiltalte er opprinnelig fra Ghana, og kom til Norge i 1996. Her har han tatt mastergrad og doktorgrad ved Universitetet i U, og har siden juli 2006 bodd i Oslo og arbeidet som forsker ved Æ. I 2001 ble han kjent med E i Ghana, og de giftet seg der i 2003. Ektefellen ble boende i Ghana, der de to eldste barna, C og B, ble født i henholdsvis 2002 og 2003. I 2004 flyttet ektefellen og de to eldste barna til tiltalte i U.
Da familien flyttet til –veien i Oslo i juli 2006 var ektefellen på nytt gravid, og fødte parets tredje barn, D, i januar 2007. Tiltalte har forklart at dette var en slitsom og belastende tid, og at ektefellen savnet storfamilien som skal ha støttet og hjulpet henne da de to eldste barna ble født i Ghana. Selv arbeidet han mye, men var vanligvis hjemme ved sekstiden om ettermiddagen. De dagene ektefellen var på norskkurs, hentet han i barnehagen. Ektefellen, som etter det opplyste har universitetsutdanning fra Ghana, har ikke vært i arbeid i Norge.
Barneverntjenesten kom i kontakt med familien etter at ektefellen og barna hadde oppholdt seg på et krisesenter i fire dager i mars 2007. Det ble startet undersøkelsessak, som ble henlagt i juli samme år, idet opplysninger fra barnehage og helsestasjon tilsa at det ikke var grunnlag for noen spesiell bekymring for barnas utvikling og fungering. Barnevernet baserte seg videre på foreldrenes opplysninger om at det berodde på en misforståelse når krisesenteret trodde at ektefellen hadde sagt at hun og de to eldste barna var blitt slått av tiltalte. Tiltalte og ektefellen opplyste at de kranglet en del og ønsket hjelp fra en familierådgiver. Barnevernet henviste dem videre til Y familiekontor.
Etter lagmannsrettens syn er det ikke ført tilstrekkelige bevis for at tiltalte våren 2007 hadde mishandlet barna eller mishandlet ektefellen i barnas påsyn. Det er heller ikke ført tilstrekkelige bevis for at tiltalte unnlot å gripe inn overfor andres eventuelle mishandling av barna på den tiden. C og B har ikke gitt opplysninger om hendelser som lar seg plassere mens familien bodde i –veien.
I juni 2007 flyttet familien til X, der de bodde til juni 2009, da de flyttet til — på Z.
Den 26. februar 2010 ble politiet kontaktet etter at tiltaltes ektefelle hadde tatt tilflukt hos en nabo. Ektefellen hadde en kul over venstre øye, og det var blodflekker på en topp hun hadde hatt på seg. Tiltalte hadde et sår på hånden. Politiet tok med seg tiltalte, som bodde borte fra hjemmet en ukes tid. Lagmannsretten kommer tilbake til hendelsen 26. februar 2010.
Påtalemyndigheten traff midlertidig vedtak etter barnevernloven § 4-6 andre ledd ved to anledninger våren 2010:
Det første vedtaket ble truffet 10. mars 2010, etter at politiet var blitt tilkalt til en bedrift der tiltaltes ektefelle hadde tatt tilhold sammen med barna og en del bagasje og nektet å dra. Til politiet hadde hun fortalt at hun forsøkte å komme seg tilbake til Ghana med barna og ikke hadde noe sted å sove i mellomtiden. Barna hadde da ikke vært på skolen på to uker. Barna ble plassert på en barneverninstitusjon, og ektefellen ble innlagt på Akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus. Hun ble utskrevet derfra, og barna flyttet 30. mars 2010 hjem til henne i –. I vedtaket ble det ikke vurdert som trygt å overlate barna til tiltalte, blant annet fordi barna til barnevernvakten «sa tydelig at de er redde for far». Det var et vilkår for tilbakeføringen at tiltalte flyttet ut, noe han gjorde. Han var imidlertid en del på besøk, idet barnevernet stadig traff på ham når de var på tilsynsbesøk i perioden fram til 1. mai 2010.
Det andre akuttvedtaket etter barnevernloven ble truffet 10. mai 2010. Ved ellevetiden om kvelden den 7. mai 2010 hadde B ringt til en barnevernansatt hun hadde tillit til. Denne barnevernansatte kontaktet politiet, som rykket ut og fant tiltaltes ektefelle ute av stand til å ta seg av barna. Hun ble igjen innlagt på Akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus, og barnevernet tok hånd om barna. Barna har siden da vært under barnevernets omsorg, og bor nå i to forskjellige fosterhjem.
Tiltalte har avvist ethvert kjennskap til vold eller annen krenkende atferd overfor barna fra han selv eller ektefellen. Han har opplyst at han ved én anledning i –veien klapset B lett på hodet, som en reaksjon på at hun brukte et uttrykk han oppfattet som rasistisk. Han har forklart at barna kan ha fått med seg at foreldrene kranglet, og at det kom til noe håndgemeng mellom dem om kvelden den 26. februar 2010. Han har forklart at han ikke har sett eller hatt mistanke om at ektefellen slo eller på annen måte mishandlet barna. Han har ikke hatt noen forklaring på hva som kan være årsaken til at C og B i dommeravhørene forklarer at de er blitt utsatt for vold og annen krenkende atferd.
Ut over belastninger våren 2010, har tiltalte heller ingen forklaring på hva som kan være årsaken til barnas symptomer på psykisk skade. Tiltalte og ektefellen kranglet en del denne våren. Ektefellen hadde strøket på en norskeksamen ved Universitetet i Oslo og hadde et sterkt ønske om å reise hjem til Ghana med barna. Dette lot seg ikke gjøre fordi hun ikke hadde noe sted å bo i Ghana og familien ikke hadde råd til flybilletter. Ektefellen ble psykisk syk, oppførte seg rart og ble tvangsinnlagt ved to anledninger. Tiltaltes forsvarer har videre vist til at det var belastende for barna at de i 2010 ble flyttet mellom hjemmet og barneverninstitusjoner og mellom barneverninstitusjoner før de ble plassert i fosterhjem.
Lagmannsretten konstaterer at det ikke har vært utenforstående vitner til vold, trusler eller annen krenkende atferd overfor barna. De sentrale bevisene i saken er etter dette dommeravhør av de to eldste barna og rapporter fra observasjoner m.v. etter at barna ble plassert på barneverninstitusjoner og deretter i fosterhjem.
Lagmannsretten vil først knytte noen kommentarer til dommeravhørene. C og B har forklart seg om hendelser fram til barnevernet overtok omsorgen for dem den 8. mai 2010. Dommeravhørene ble imidlertid ikke gjennomført før mer enn tre kvart år senere, den 11. mars 2011. I mellomtiden, fra barnevernet overtok omsorgen i midten av mai 2010, snakket barna med ansatte på to ulike barneverninstitusjoner om hendelser mens de fortsatt bodde hjemme. B og C har snakket med de ansatte dels mens de har vært sammen og dels mens de har vært hver for seg. Lagmannsretten har forståelse for at det av hensyn til barna var viktig at de kunne fortelle det de hadde på hjertet. Det skaper imidlertid en viss usikkerhet om alle detaljer i det de har forklart i dommeravhørene er selvopplevde eller preget av påvirkning eller annen bearbeiding av egne minner. Dette vil lagmannsretten komme tilbake til nedenfor.
Etter lagmannsrettens vurdering er det imidlertid en rekke momenter som taler for at det barna forklarer i all hovedsak er sant. Det er andre vitner som støtter elementer i det B og C har forklart i dommeravhør. Dette gjelder blant annet hendelsen 26. februar 2010. Naboen som ektefellen søkte tilflukt hos og politiet som kom til stedet, observerte at ektefellen hadde et merke i pannen og hadde blødd. Et kutt i tiltaltes hånd ble også observert. Både C og B har forklart seg om disse skadene. Et annet eksempel er deres forklaring om at de en gang i 2010 ble låst ute på verandaen av moren. Tiltalte har i sin forklaring for lagmannsretten bekreftet at dette skjedde. Barna har forklart seg detaljert og gjentatt om flere hendelser, herunder at tiltaltes ektefelle slo dem med belte på hendene og på baken. C har i dommeravhøret forklart seg blant annet om en hendelse da moren oppsøkte den barneverninstitusjonen de flyttet til i mai 2010. Denne hendelsen er bekreftet av vitnet F.
I tillegg nevnes at B korrigerte avhøreren da avhøreren trodde at moren hadde tatt et nakkegrep på B. B forklarte da at nakkegrepet bare var for å vise hvordan politiet hadde tatt i morens nakke da hun våren 2010 ble pågrepet for butikktyveri. B har klart gitt uttrykk for det når hun er blitt spurt om hendelser som hun ikke husker. Endelig nevnes at barna i stor grad har holdt fast ved sine forklaringer over tid, idet det de forklarer i dommeravhørene langt på vei stemmer med det de har forklart til ansatte i barnevernet etter at omsorgen ble overtatt. De er entydige på hva det er som utløser slag, nemlig at de ikke hører etter, ødelegger noe, lyver eller bråker. Under dommeravhørene gir både C og B uttrykk for at de er redd for at foreldrene skal få vite hva de forklarer. Særlig C gir uttrykk for at han er redd for hvordan faren vil reagere under neste samvær hvis han får vite hva C har sagt.
Det generelle inntrykket er etter dette at det er grunn til å feste stor lit til det C og B forklarer. Som lagmannsretten vil komme tilbake til, er deres forklaring forenlig med de psykiske skader som er diagnostisert hva gjelder C og D.
Tiltalen post a innledningen og nr. 1, 2 (låst henne inne på rommet i lengre perioder med tissebøtte), 4 og 5; post b innledningen og nr. 4 og 5; post c innledningen og nr. 1 og 2
Lagmannsretten vil først ta stilling til om tiltalte selv utøvde vold mot ett eller flere av barna mens familien bodde på X og/eller i –.
B har i dommeravhøret side 46-48 sagt at tiltalte har slått henne, også med belte. Hun forklarer at han gjør det når hun lyver. Hun har forklart at tiltalte også har slått C med belte. Denne delen av forklaringen kommer sent i avhøret, etter pause nr. 2, og B fremstår som sliten og lei. C har fortalt til ansatte på barneverninstitusjonen W kort tid etter plasseringen der i mai 2010 at han har blitt slått av tiltalte, og slått med belte. Det går imidlertid fram av rapporten at opplysningen kom på direkte spørsmål. I rapport fra døgn 3 står blant annet følgende:
Hadde en samtale med han og søster B om hvorfor de var på [W]. B sa at det var fordi mamma var syk i hodet. Jeg snakket litt rundt det, spurte hvor far var. C svarte med å si at han var hjemme. Jeg spurte om han slo noen av barna. «ja han har slått meg minst femti ganger» svarte C. Jeg spurte når pappa slo. «Når jeg bråker og løper rundt i huset» svarte C.
I rapporten vedrørende B står det at «jenta sa ingenting» da broren svarte at tiltalte hadde slått ham.
I rapport noe under to uker senere, 27. mai 2010, står blant annet dette:
Jeg fortalte om gutter som har bodd på W før, som har blitt slått, både med hånd, belte og kjepper. «pappa har slått meg med belte også.» Jeg spurte hvor han hadde blitt slått? «Hjemme», svarte C. Jeg spurte igjen hvor på kroppen, men det husket han ikke, han husket heller ikke hvor lenge siden det var. …
I samme rapport har rapportskriveren gitt en kort vurdering av uttalelsene til C: «Jeg synes det er vanskelig å vite hvor sant det er det han sier ang far, virker som at jeg hadde litt for låste spørsmål til han og at han «kopierte» det jeg sa.»
I dommeravhøret har C benektet at tiltalte har slått ham. Samtidig fremsto han som redd for at tiltalte skulle få vite hva han har forklart. Dette kan også skyldes hans forklaring om morens voldsbruk og tiltaltes nærvær i den forbindelse.
Alt i alt finner lagmannsretten ikke å kunne se bort fra at barna dels har latt seg lede og dels har blandet sammen hva hver av foreldrene har gjort når de har forklart seg om tiltalte har slått dem. Lagmannsretten finner det derfor ikke tilstrekkelig bevist at tiltalte selv har utøvd vold mot ett eller flere av barna.
Lagmannsretten går over til å vurdere om tiltalte har medvirket til vold eller annen mishandling av de tre barna.
Medvirkning rammes av straffeloven § 219, se bestemmelsens siste ledd.
Medvirkning foreligger når flere er sammen om utførelsen av en straffbar handling, men kan også være av psykisk karakter, ved at hovedlovbryteren påvirkes og blir mer innstilt på å utføre lovbruddet, eller med andre ord at hovedlovbryterens forsett styrkes, se Andenæs, Alminnelig strafferett (5. utg.) side 327. Ren passivitet rammes i utgangspunktet ikke. Dette kan stille seg annerledes dersom den passive har en særlig plikt til å hindre den straffbare handlingen. I Andenæs op.cit. side 329 uttales blant annet følgende om dette:
… Et stilltiende eller uttrykkelig samtykke fra den som har en særlig plikt til å hindre den straffbare handling, betyr at en av de normale hindringer for forbrytelsen er ryddet bort, og kan derfor ikke betraktes på samme måte som et tilsvarende samtykke fra en utenforstående.
Foreldres omsorgsplikt for mindreårige barn tilsier at foreldre har en større plikt enn andre til å hindre at egne barn blir utsatt for en straffbar handling. Magnus Matningsdal har i artikkelen «Medvirkning til straffbare handlinger» i Jussens Venner 2008 side 357 blant annet uttalt følgende:
Ansvar for passiv medvirkning forutsetter ikke at den aktive handlingen, som medvirkeren bebreides for å ha unnlatt, ville ha forhindret at den straffbare handlingen ble utført. Det er tilstrekkelig at den fysisk eller psykisk ville ha motvirket hovedgjerningen. Men for å unngå at ansvaret blir for omfattende, må den passive ha en særlig tilknytning til det aktuelle saksforholdet. Vedkommende må på et eller annet grunnlag ha en særlig plikt til å forhindre overtredelse. Ved denne vurderingen er det viktig å ta utgangspunkt i at passivitet som hovedregel ikke er tilstrekkelig.
Lagmannsretten legger dette til grunn, og er enig med Agder lagmannsrett som i LA-2012-92858 uttaler at «når det gjeld omsorgsplikta overfor born som ein har i sin varetekt, vil det nødvendigvis vera ein glidande overgang frå hendelege uhell som ingen kan lastast for, til manglande tilsyn, til omsorgssvikt og endeleg til dei tilfella der passiviteten må reknast som medverking til straffbare handlingar. Kvar grensa går mellom omsorgssvikt og straffbar medverking, må derfor avgjerast etter ei konkret vurdering av straffebodet og dei faktiske forholda i det enkelte tilfelle.». Lagmannsretten slutter seg til det som uttales her. Lagmannsretten nevner at den er kjent med at dommen er anket til Høyesterett.
B har forklart seg om flere konkrete episoder. Den alvorligste skjedde mens familien bodde på X, det vil si en gang i perioden juni 2007 til juni 2009. Hun har forklart at hun ble slått med belte på hendene og på baken. Forklaringen inneholder en rekke detaljer som hun kommer tilbake til flere ganger i avhøret. Hun forklarer entydig at moren slo, og at det ble talt til 50 eller at det ble sagt at hun skulle få 50 slag. Hun forklarer at faren var ved siden av og så på, at han og moren ba henne kle av seg bukse og truse og at begge foreldrene ba henne legge seg på magen på et bord før hun ble slått med beltet på baken. B forklarer at hun hadde vært hjemme hos noen venninner og spist, men at hun ikke hadde lov til å spise hos andre. Dette visste hun ikke før etterpå, sier hun, og det går tydelig fram at hun synes det var urettferdig at hun fikk straff for å ha gjort noe hun ikke visste at hun ikke fikk lov til.
I dommeravhøret side 31-35 og på side 45 forklarer B at hun er blitt slått også andre ganger. Dette var når hun ikke hørte etter det foreldrene sa, når de mente at hun lyver og når hun ødela ting selv om det var ved et uhell. Hun forklarer at hun ble slått med belte bare den ene gangen hun hadde spist hos en venninne. Gjennomgående forklarer B at det er moren som slår, og at faren også er til stede.
C har i dommeravhøret forklart at han har sett at B er blitt slått av moren.
Også C har i dommeravhør forklart at han ved én anledning ble slått med belte på hender, på baken og andre steder på kroppen. B har også forklart seg om at C ble slått med belte. C er relativt detaljert i forklaringen, og beskriver at årsaken var at moren trodde at han ikke hadde kommet rett hjem fra skolen en dag da han gikk i 1. klasse, det vil si i 2008-2009. Han hadde imidlertid ikke klart å komme inn i oppgangen hjemme, og måtte vente lenge før han endelig kom seg inn. C gir tydelig uttrykk for fortvilelse over at han ikke ble trodd av foreldrene, at de ble sinte på ham og at moren slo slik at det gjorde vondt.
I dommeravhøret side 82 forklarer C at moren har slått ham med belte også andre ganger, beskrevet som «hele tida».
Lagmannsretten er ikke i tvil om at både C og B er blitt utsatt for vold fra sin mor ved en rekke anledninger og at tiltalte har vært til stede ved flere av disse anledningene. Det er ingen grunn til å tvile på barnas forklaring om at også faren pleide å være sint på dem når foreldrene mente at de bråkte, løy eller ødela ting, og at han ikke var en de kunne ty til for å slippe unna morens slag.
Forsvareren har trukket fram at C i dommeravhøret nølte før han forklarte at faren satt i sofaen da moren slo ham «50 ganger» med belte. Det er riktig at C nøler litt når han forteller hvem som var til stede da moren slo: «B og D. Pappa var på.. Jo, pappa også. Han var på sofaen.» (avhøret side 80). Lagmannsretten er likevel ikke i tvil om at tiltalte var til stede da C ble slått av moren med belte, slik både C og B har forklart. C framsto under dommeravhøret som tydelig fortvilet over at ingen av foreldrene trodde på ham da han ikke klarte å komme inn oppgangsdøra, og beskriver at tiltalte var sint på ham (side 82).
Forsvareren har pekt på at B kan ha et uvanlig voldsbegrep, idet døgnrapportene fra en av barneverninstitusjonene beskriver en hendelse der B blir ført ut av et rom. B ga uttrykk for at hun var blitt slått, og ga seg ikke på det selv etter gjennomført rollespill som viste at hun ikke var blitt slått. Lagmannsretten har tatt dette i betraktning, men legger ikke avgjørende vekt på hendelsen. Slag med belte, som B beskriver i dommeravhøret, viser at B forstår hva et slag er. Det er vanskelig å tenke seg at beltet brukt mot hender og bar hud på baken ble anvendt som noe annet enn slagredskap.
Lagmannsretten har merket seg at tiltalte forholdt seg passiv da ektefellen uten forvarsel og mot Bs vilje klippet av flettene til B under et samvær etter at barnevernet hadde overtatt omsorgen. Hendelsen underbygger barnas forklaring om at tiltalte ikke grep inn overfor krenkelser fra ektefellen overfor C og B. C og B har i dommeravhørene vist at de har et bevisst forhold til om tiltalte grep inn. C har forklart at faren grep inn en gang da moren holdt en kniv opp mot ansiktet til B. Både C og B har videre forklart at faren tok det opp med moren da hun hadde låst barna ute på verandaen en gang etter at han hadde flyttet ut våren 2010.
Forsvareren har vist til at samværene mellom tiltalte alene og barna jevnt over har vært gode, og at dette tilsier at tiltalte ikke har utøvd vold eller vært til stede uten å gripe inn overfor vold fra moren. Lagmannsretten er enig i at dette kan tale for at tiltalte selv ikke har utøvd vold, men er ikke enig i at det taler for at han ikke har vært til stede når moren har utøvd vold eller på annen måte har krenket barna. Barn føler normalt en sterk lojalitet til sine foreldre, og kan ha blandede følelser overfor dem, også overfor foreldre som har krenket dem. Samværene har forløpt uten at det er beskrevet nevneverdig uheldig atferd fra tiltalte, bortsett fra under det siste samværet i februar 2013, da tiltalte lot ektefellen snakke med barna på telefonen. Det har hele tiden vært tilsynspersoner til stede. Psykiater Ekholdt Huyhn, som har behandlet C, har forklart at C føler mye skyld for at han og søsknene ikke lenger bor sammen med sine biologiske foreldre. B er beskrevet som ei jente som vil fokusere på det positive. Det er da ikke overraskende at samværene jevnt over fungerte bra fram til det ble gjort et opphold etter hendelsen under samværet i februar 2013. Det har ikke vært samvær med C siden da, mens det har vært ett samvær med B og D i mars 2013.
Både B og C har i dommeravhørene, og til ansatte ved de to barneverninstitusjonene de bodde på fra midten av mai 2010, fortalt at begge foreldrene kalte B en «heks». B har forklart at hun ikke fikk bruke toalettet, og en gang ble stengt inne på rommet med tissebøtte slik at hun ikke skulle spre bakterier. Tiltalte har avvist at B på noe tidspunkt kan ha blitt kalt heks, og understreket at han ber for henne hver dag.
Lagmannsretten finner ingen grunn til å tvile på at B er blitt kalt heks. C har tidfestet dette til da familien bodde på X, det vil si før juni 2009. I vurderingen av om tiltalte har vært klar over at B ble beskyldt for å være heks, og av den grunn ved minst én anledning ble låst inne på rommet og nektet å bruke toalettet, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommer Robberstad, ekstraordinær lagdommer Moe og meddommerne Staib, Laskerud, Berger og Eriksen, er overbevist om at Bs forklaring i dommeravhøret er riktig. Hun har forklart seg gjentatt og detaljert om disse forholdene. C har forklart at moren sa at B var en heks mens faren var til stede. Etter disse dommernes syn styrker tiltaltes utlegning om åndelige fenomener, herunder at han ba for B for å holde onde ånder unna henne, riktigheten av de to barnas forklaring på dette punktet. Mindretallet, lagdommer Mestad, er ikke overbevist om at tiltale har vært klar over dette uten å gripe inn, selv om han i sin forklaring redegjorde for åndelige fenomener hvor forestillinger om hekser inngikk. Det vises blant annet til Cs forklaring på side 64 i dommeravhøret, hvor det framgår at moren kalte B for en heks i forbindelse med knivepisoden da tiltalte grep inn og stoppet moren.
At barna har vært utsatt for vold og andre krenkelser underbygges av at både C og B åpenbart er redde for at foreldrene, også tiltalte, skal få vite det de forteller i dommeravhørene. Det vises videre til at alle tre barna etter at barnevernet overtok omsorgen har symptomer som tilsier omsorgssvikt av et visst omfang. Det vises til vitneforklaringer fra vitnene F, G, H, Ohma og Ekholdt Huynh, som har forklart om blant annet tilknytningsproblemer, kroppslig uro, sengevæting og gråtetokter uten rimelig grunn.
Lagmannsretten er etter dette overbevist om at tiltalte var til stede ved en rekke anledninger når ektefellen slo de to eldste barna, blant annet da de to eldste barna ble slått med belte. Tiltalte var ved disse anledningene klar over hva som foregikk og var selv sint på dem ved minst to anledninger, da henholdsvis C og B ble slått med belte blant annet på baken. Han gjorde ikke noe for å hindre ektefellen i å slå, verken ved å gripe inn eller på annen måte påvirke ektefellen for å unngå lignende atferd fra ektefellen framover. Forholdet rammes klart av medvirkningsbestemmelsen, og tiltalte var klar over situasjonen og sitt eget bidrag til at de to eldste barna ble slått. Han har utvist forsett.
Lagmannsretten er ikke overbevist om at D er blitt utsatt for slag. Lagmannsretten er imidlertid ikke i tvil om at D har vært til stede ved en rekke anledninger når søsknene er blitt slått. Høyesterett har i Rt-2010-949 lagt til grunn at det innebærer overtredelse av straffeloven § 219 når et barn blir vitne til at moren blir slått. Se også Rt-2011-1403. Situasjonen må bedømmes likt når et barn er vitne til at søsken blir slått. Det avgjørende er om barnet lever under forhold som skaper utrygghet og frykt for vold.
Lagmannsretten er overbevist om at tiltalte og ektefellen kranglet, at det kom til fysisk håndgemeng mellom dem om kvelden 26. februar 2010 og at barna observerte dette. Ut fra det B og C har forklart, noe som også understøttes av tiltaltes forklaring, var det imidlertid ektefellen som var den aktive og at tiltalte «tok igjen». Etter lagmannsrettens vurdering er det rimelig tvil knyttet til tiltaltes rolle. Lagmannsretten har etter en samlet vurdering kommet til at det ikke har vært vold mellom foreldrene i et omfang og av en slik karakter at tiltalte kan dømmes etter straffeloven § 219 i relasjon til hva barna har vært vitne til.
Tiltalen post a nr. 2 og post b nr. 2 – låst ute/inne
Tiltalte har bekreftet at barna ved en anledning i 2010 var låst ute på verandaen. Han bodde ikke hjemme på denne tiden, men observerte at de lekte ute på verandaen da han kom gående. Han forklarte at han snakket med barna, som virket fornøyde. Han snakket også med ektefellen, som ikke ville slippe barna ut for å leke, slik han ba om. Da hun kom tilbake etter ca. ett kvarter forklarte hun tiltalte at barna skulle trenes i å være på ett sted mens hun gikk i butikken.
For lagmannsretten fremstår tiltaltes rolle i utelåsingen som uklar. Det er også uklart om han hadde nøkkel og kunne grepet inn uten samarbeid fra ektefellen. Forholdet innebærer ikke medvirkning til overtredelse av straffeloven § 219 verken isolert eller sett i sammenheng med de forhold han dømmes for medvirkning til.
Tiltalens post b nr. 2, at C ble låst inne på do, ser ut til å bero på en feiltolkning av noe C har forklart. Hendelsen skjedde på en barneverninstitusjon etter at omsorgen var overtatt. Det er heller ikke grunnlag i det C har forklart i dommeravhøret for at han er blitt nektet å gå på do hjemme.
Tiltalen post a nr. 3 og post b nr. 3 – handling/matlaging
B har i dommeravhøret forklart at de måtte handle og lage mat selv. Lagmannsretten finner det ikke tilstrekkelig bevist at dette skjedde mens tiltalte fortsatt bodde hjemme. I Bs forklaring knyttes hendelsene til at moren var syk, og det er på det rene at moren fungerte dårlig i hvert fall fra i mars 2010. Tiltaltes muligheter til å gripe inn i denne perioden var begrensede ettersom barnevernet i samarbeid med politiet krevde at han ikke bodde hjemme. Etter en samlet vurdering er det ikke ført tilstrekkelig bevis for at han var klar over at barna måtte handle og lage mat selv eller var i posisjon til å gripe inn.
Betydelig skade – straffeloven § 219 andre ledd, jf. § 9
Aktor har endret tiltalen hva gjelder post b og c – C og D – under henvisning til at de to guttene er påført betydelig skade, jf. straffeloven § 219 andre ledd.
Betydelig skade er definert i straffeloven § 9, der «alvorlig psykisk skade» er ett av alternativene. Både C og D har etter tingrettens dom fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Psykolog Kristine Ohma, som har behandlet D siden han ble henvist i september 2011, forklarte for lagmannsretten at D lider under meget høy aktivering med sterke affektutbrudd og stressreaksjoner. Han er utrygg og skvetten, særlig hva gjelder høye lyder. Han er plaget med urolig søvn og mareritt. Det er uklart om han gjenopplever traumatiske hendelser, ettersom hendelsene skjedde før han utviklet språk. Til tross for egen støttepedagog i 50 prosent stilling i barnehagen har han fortsatt redusert lekekompetanse. Psykologen har ikke vært i tvil om at D oppfyller samtlige kriterier for diagnosen PTSD og at symptomene er sterke. På spørsmål har hun avvist at symptomene kan skyldes belastningene våren 2010 og de mange byttene av omsorgsbaser fra mars 2010. Man ville da sett en krisereaksjon som ville gått over. Psykolog Ohma anslo at D vil trenge behandling i lang tid framover, i hvert fall i ytterligere to år.
Psykiater Melanie Ekholdt Huyhn har behandlet C i perioden september 2012 til april 2013. Han ble henvist etter at fosterforeldrene erfarte at han ble gradvis dårligere fra september 2012, etter å ha hatt en framgang i fungeringen fram til da. Han er preget av tristhet, engstelse og sterk unngåelsesatferd/tilbaketrekking. I en periode ved juletider 2012 fikk han problemer med å spise og måtte mates. Dette bedret seg ved månedsskiftet januar/februar 2013, men ble avløst av problemer med å gå på skolen. I samarbeid med skolen ble det ordnet slik at han hadde kortere skoledager og mer tid sammen med fosterforeldrene som ble ytterligere frikjøpt fra arbeid. Etter et samvær med faren i februar 2013, der han – uten at det var klarert med barnevernet – fikk snakke med moren på telefon, fikk han et sammenbrudd da han kom hjem til fosterforeldrene. Han hadde da ikke hatt samvær med moren siden tidlig høst 2010. Han gjemte seg og var ikke kontaktbar på rundt 1,5 timer. Han er redd for sinne, både sitt eget og andres, og har problemer med å regulere egne følelser ved å søke og ta i mot trøst. Han strever med å se håp for fremtiden. Ekholdt Huynh har stilt diagnosen PTSD, og har stilt spørsmål ved om han lider av tilknytningsforstyrrelser. C mottar fortsatt behandling.
Det er ikke tvilsomt at alvorlig grad av PTSD er «betydelig skade» i straffelovens forstand, se som eksempel Rt-2006-1021. Slik symptombildet er beskrevet av henholdsvis psykolog Ohma og psykiater Ekholdt Huynh finner lagmannsretten det bevist at D og C er påført betydelig skade. Ettersom symptomene har vedvart siden sommeren 2010, er lagmannsretten overbevist om at det er mishandlingen de har vært utsatt for i hjemmet som er den vesentligste årsaken til symptomene. Dette er i tråd med behandlernes vurderinger og konklusjon. Som behandlerne har forklart, ville de nokså raskt vært tilbake i en normalsituasjon etter belastningene med en syk mor og mange flyttinger i 2010 dersom de hadde kommet fra en trygg omsorgsbase.
Lagmannsretten har vurdert om også B er påført betydelig skade i straffelovens forstand. B har ikke villet motta behandling og er derfor ikke diagnostisert. Psykologspesialist Anita Walle-Olsen ved BUP V har i uttalelse 13. mai 2013 opplyst at B har vært til tre samtaler, men vist sterk motvilje mot å komme til BUP. Behandlingen der er derfor konsentrert om å veilede fosterforeldrene for å gjøre dem bedre i stand til å ivareta henne. I vurderingen står følgende:
Vi har vurdert at B er påvirket av en vanskelig oppvekst sammen med sine biologiske foreldre, med omsorgssvikt, vold og mye uforutsigbarhet. Hun har måttet ta mer ansvar for seg selv og sine søsken enn det som er forventet ut fra hennes alder. Det virker som hun de første månedene hos fosterforeldrene viste sterke reaksjoner, men at det har roet seg siste året. Hun har begynt å knytte seg til fosterforeldrene, spesielt fostermor. Hun kan søke trøst og nærhet i større grad enn tidligere. Hun ser ut til å ha god mestring utenfor fosterfamilien. Hun fungerer godt faglig og sosialt på skolen. Hun har flere venninner som hun er sammen med etter skoletid og deltar i ulike fritidsaktiviteter.
Vår forståelse av at B ikke ønsker å komme til BUP er at hun har sterke unngåelsesstrategier av vonde følelser og traumatiske minner. Det fremkommer at hennes mestringsstrategier er å ha fokus på positive følelser og opplevelser. Slik det er nå vurderer vi at hun har god funksjon, men at hun vil kunne ha behov for mer bearbeiding av traumer på et senere tidspunkt. Inntil hun kan være mer klar for dette vil vi tilby fosterforeldrene oppfølging, noe som har vist seg nyttig for fosterbarn med traumer og tilknytningsvansker.
På bakgrunn av informasjon fra barneverntjenesten, fosterforeldrene og B sin atferd her i samtale kan vi anta at B har vært og er plaget av symptomer på posttraumatisk stresslidelse. Videre at de belastninger hun har opplevd i nære relasjoner kan ha gitt henne tilknytningsvansker. Da vi ikke har lykkes med å starte en mer omfattende utredningsprosess med B har vi ikke hatt grunnlag for å sette en diagnose.
Lagmannsretten har vært i tvil, men er kommet til at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at B er påført betydelig skade slik hennes symptombilde fremstår i dag.
Tiltalte blir etter dette å domfelle for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, jf. andre og tredje ledd hva gjelder C og D, idet han kunne innse muligheten av alvorlig psykisk skade som følge av volden og andre krenkelser, jf. straffeloven § 43. Lagmannsretten ser ikke bort fra at skadeomfanget også skyldes andre belastninger i familien enn det som rammes av straffeloven § 219. Omfanget av slag og andre krenkelser og hans kunnskap om og medvirkning til dette gjør imidlertid at han kunne innse muligheten for alvorlig psykisk skade hos barna. Tiltalte blir å domfelle for overtredelse av straffeloven § 219 første jf. tredje ledd hva gjelder B.
Lagmannsretten understreker at den med dette ikke har tatt stilling til straffeskyld hva gjelder tiltaltes ektefelle.
Straffutmålingen
Straffutmålingen vil bero på en samlet vurdering hvor en rekke momenter trekkes inn. Sentrale momenter vil være hvor lenge krenkelsene har funnet sted, karakteren av de krenkelser som foreligger, hyppigheten, skadepotensialet og de konkrete skadevirkningene.
Lagmannsretten tar utgangspunkt i at C og D er påført betydelig skade og at også B er påført psykisk skade som det knyttet usikkerhet til omfanget av både nå og på sikt. Vold mot små barn har stort skadepotensiale, som er realisert i denne saken.
Under henvisning til at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, legger lagmannsretten til grunn at mishandlingen varte fra våren 2009, da C gikk i 1. klasse, til mars 2010, en periode på noe under ett år. Det første tilfellet av slag som lar seg nærmere tidfeste er den gangen moren slo C med belte fordi hun trodde at han ikke hadde kommet rett hjem fra skolen. De øvrige tilfeller av slag har ikke latt seg nærmere tidfeste til et tidspunkt før dette. De psykiske skadene taler for at hjemmet har vært en utrygg oppvekstbase også før denne tiden, men det er ikke ført tilstrekkelig bevis for at den utryggheten skyldes vold eller andre krenkelser som rammes av straffeloven § 219.
Fordi det er tale om medvirkning fra tiltaltes side bør straffen settes lavere enn om tiltalte selv hadde utøvd volden. Reduksjonen bør imidlertid være moderat, idet tiltalte gjennom sin medvirkning fratok barna muligheten til å søke trøst, støtte og beskyttelse mot volden fra moren. Tiltalte ga gjennom sin medvirkning et betydelig bidrag til at barna over en periode på i underkant av ett år levde i et regime preget av uforutsigbarhet og frykt for hvordan moren ville reagere på små og store hendelser. Det fremstår som uforståelig at det forhold at B spiste hos noen venninner skulle utløse streng straff i form av mange slag med belte. Det legges til grunn at volden ikke har ført til fysiske skader, og at det – bortsett fra da henholdsvis B og C ble slått med belte – ikke har vært tale om harde slag. Det straffverdige ligger først og fremst i den utrygghet volden og frykten for ny vold og krenkelser har ført til, og må ses i lys av at det ihvertfall fra 2007 hadde vært krangling og problemer i familien.
Aktor har lagt ned påstand om en straff av fengsel i to år og fire måneder. Påstanden bygger på at tiltalte også selv har utøvd vold, noe lagmannsretten har kommet til at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for. Etter lagmannsrettens syn bør det også ses hen til at det ikke kan utelukkes at omfanget av barnas skader også kan skyldes annen uheldig atferd fra deres mor mens tiltalte ikke var til stede. Under henvisning til Rt-2009-1336, Rt-2010-129 og Rt-2011-34 har lagmannsretten kommet til at straffen bør settes til fengsel i ett år og tre måneder. Forholdet er mer alvorlig enn i Rt-2011-34 der straffen ble satt til fengsel i ett år. Det er flere fornærmede, flere hendelser og alvorlige skadefølger i saken lagmannsretten nå skal utmåle straff i, selv om ingen enkelthendelser er så alvorlige som den siste hendelsen i dommen i Rt-2011-34. Forholdet vurderes som noe mindre alvorlig enn i Rt-2010-129, der straffen ble fengsel i 2 år, blant annet fordi det har vart kortere. Lagmannsretten har sett hen til at de straffbare forholdene opphørte før straffenivået i straffeloven § 219 første ledd ble skjerpet med virkning fra 25. juni 2010.
Lagmannsretten har i formildende retning sett hen til at det er gått tre år siden de straffbare forholdene opphørte og barna fortalte om vold og andre krenkelser. Det er gått nærmere to og et halvt år siden forholdene ble anmeldt til politiet. Selv om det vil ta noe tid å gjennomføre etterforskning i denne typen saker, har det alt i alt gått for lang tid. Det foreligger ikke opplysninger som tilsier at tiltalte kan lastes for at saken har trukket ut.
Straffeloven § 62 er gitt anvendelse.
Oppreisningserstatning
Bistandsadvokaten har på vegne av de tre fornærmede barna nedlagt påstand om oppreisningserstatning.
Lagmannsretten konstaterer at vilkårene i skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3 er oppfylt. Overtredelse av straffeloven § 219 kan gi grunnlag for oppreisningserstatning selv om det ikke foreligger skade i lovens forstand. I denne saken er alle de tre barna påført skade av psykisk art, for de to guttenes del betydelig skade.
Oppreisning skal utmåles etter en bred skjønnsmessig vurdering av hva det er rimelig å tilkjenne. Sentrale momenter er handlingens objektive grovhet, hvor mye skadevolderen er å bebreide og skadevirkningene.
Saken gjelder krenkelser overfor små barn, og har medført betydelig skade hva gjelder C og D. Også B er påført psykisk skade, uten at det i dag er mulig å fastslå omfanget. Sett i lys av uttalelsen fra BUP V foreligger klar risiko for senskader.
Lagmannsretten er enig med bistandsadvokaten i at det ikke er grunn til å differensiere mellom de tre fornærmede ved utmålingen. Tingretten har fastsatt erstatningen til 90 000 kroner. Lagmannsretten finner etter en helhetlig vurdering beløpene passende.
Sakskostnader idømmes ikke sett hen til den lange fengselsstraffen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning
1. A, født 0.0.1968, dømmes for overtredelser av straffeloven § 219 første jf. andre og tredje ledd og straffeloven § 219 første jf. tredje ledd, jf straffeloven § 62 første ledd, til fengsel i 1 – ett – år og 3 – tre – måneder.
2. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til B med 90.000 – nittitusen – kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra forfall og til betaling skjer.
3. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til C med 90.000 – nittitusen – kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra forfall og til betaling skjer.
4. A dømmes til å betale oppreisningserstatning til D med 90.000 – nittitusen – kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra forfall og til betaling skjer.
5. Oppfyllelsesfristen i slutningen punkt 2, 3 og 4 er 2 – to – uker etter at dommen er forkynt.
Les mer om voldsoffererstatning og om oppreisning etter familievold.
