Sist oppdatert 2. januar 2023 av Advokat Eirik Teigstad
Ved vurderingen av om bilen har en mangel, så må en i første rekke se hen til kontrakten, annonsen og andre forhold rundt kjøpet. Ved kjøp av biler benyttes ofte korte kontrakter, og ofte blir det ikke benyttet kontrakt i det hele tatt. I saker etter forbrukerkjøpsloven så er det heller ikke lov å avtale løsninger som er dårligere enn det som følger av loven.
Sakene må dermed løses ved hjelp av kjøpsloven eller forbrukerkjøpsloven.
Utgangspunktet er at alle kjøp omfattes av kjøpsloven. Dette er den sentrale loven, og alle andre spesiallover er bygget opp med kjøpsloven som modell. Av loven følger det at den gjelder alle kjøp for så vidt ikke annet er fastsatt i lov.
En må dermed gå til forbrukerkjøpsloven for å se i hvilke tilfeller denne kommer til anvendelse. Dersom ikke forbrukerkjøpsloven kommer til anvendelse er det altså kjøpsloven som regulerer bilkjøpet.
Det følger av forbrukerkjøpsloven at med forbrukerkjøp menes salg av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet.
En må altså definere både hvem som utgjør en forbruker og hva det ligger i å opptre i næringsvirksomhet. Det følger av loven at med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Dette betyr da videre at dersom en fysisk person hovedsakelig handler i næringsvirksomhet vil han regnes som næringsdrivende i lovens forstand.
De typiske tilfellene som reguleres av forbrukerkjøpsloven er der en privatperson kjøper en ny eller brukt bil fra en forhandler.
Typiske forhold som vil reguleres av kjøpsloven er dermed forhold som faller utenfor denne kategorien. For eksempel vil et tilfelle der en privatperson handler en båt av en annen privatperson reguleres av kjøpsloven. Tilsvarende vil kjøpsloven komme til anvendelse hvis en næringsdrivende handler en bruktbil av en annen næringsdrivende eller av en privatperson.
Vi sitter altså igjen med følgende enkle utgangspunkt:
Forbrukerkjøpsloven
- Fra en forhandler til en forbruker
Kjøpsloven
- Fra en forbruker til en forbruker
- Fra en forbruker til en næringsdrivende
- Mellom næringsdrivende
Hva ligger i næringsvirksomhet?
Etter forbrukerkjøpsloven er det avgjørende hvorvidt selgeren «opptrer i næringsvirksomhet», jfr. § 1 annet ledd.
Det er ikke selgerens generelle status som næringsdrivende som er avgjørende, men om vedkommende ved det aktuelle salget opptrer i næringsvirksomhet. Det er uten betydning om selgeren er en fysisk eller juridisk person. Avgjørelsen må skje etter en objektiv vurdering på grunnlag av de reelle forholdene.
Begrepet «næringsvirksomhet» tar i lovens forstand sikte på å dekke de tilfeller der vedkommende driver salg som hovedbeskjeftigelse. Dette er selve kjernen av begrepet.
Begrepet gjelder imidlertid i en større utstrekning enn det kjerneområdet som er beskrevet ovenfor. I henhold til bestemmelsen omfattes også tilfeller der vedkommende driver salg som binæring uten ellers å være næringsdrivende og tilfeller der en virksomhet som driver annen næringsvirksomhet enn salg, unntaksvis selger ting.
Vi kan finne et praktisk eksempel her, som gjelder et firma som solgte en firmabil:
Med forbrukerkjøp menes salg av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet, jfr. fkjl. § 1 andre ledd. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om innklagde har «opptrådt» som næringsdrivende i relasjon til dette salget, siden de normalt sett ikke driver omsetning av biler. Det er uttalt i forarbeidene til loven, NOU 1993:27 s. 34 sp. 1, at:
«Et salg som skjer fra forretning, vil normalt regnes som yrkessalg, selv om salget skulle omfatte en type gjenstand som vanligvis ikke omsettes gjennom vedkommende forretning.»
Og fra Lagmannsrettens dom inntatt i LB-2005-85938 hitsettes:
«Så vel avtalen som overtakelseserklæringen er påført firmaets stempel. Firmaet fremtrådte derved som part i avtalen og salget fremsto samtidig som et salg i forbindelse med næringsvirksomhet. At salg av båter ikke inngår i firmaets ordinære virksomhet, er uten betydning.»
I tidligere praksis, deriblant sakene FTU-2015-572, FTU-2015-98 og FTU-2014-1481, har FTU lagt til grunn en lav terskel for at forbrukerkjøpsloven skal komme til anvendelse. Utvalget mener imidlertid at Lagmannsrettens syn i ovennevnte sak må nyanseres noe, i den forstand at graden av tilknytning mellom den ordinære virksomheten og det aktuelle salget, herunder hvor atypisk og avledet det er fra den vanlige driften, kan ha betydning ved vurderingen. Et enkelt salg av en firmabil fra et selskap som i utgangspunktet verken har noen tilknytning til bilsalg, bilutleie eller verksteddrift, kan ikke under enhver omstendighet anses omfattet av forbrukerkjøpsdefinisjonen. I dette tilfellet er det derimot på det rene at innklagde i 2013 importerte åtte Nissan Leaf-biler, som senere er blitt overdratt videre. Hvorvidt det var en nær relasjon mellom innklagde og de fleste av kjøperne, og hensikten bak importen var å spare disse kjøperne for avgifter, kan ikke vektlegges. Innklagde har etter utvalgets oppfatning stått for import og videresalg av et så stort omfang biler at de må anses å ha opptrådt som næringsdrivende i forbindelse med salget til klageren.[1]
Et eksempel kan være at et bilverksted av og til selger en bruktbil de har overtatt.[2] Da bør forbrukerkjøpsloven komme til anvendelse selv om verkstedet først og fremst ikke driver med bilsalg. Det samme gjelder dersom en kjøreskole selger en av sine biler.[3]
Det finnes også et eksempel fra forbrukertvistutvalget der en profesjonell fotograf solgte avansert kamerautstyr. Dette ble ansett som å være et ledd i næringsvirksomheten da det lå så nært opp til virksomheten som fotograf.[4]
Fullmaktsalg
Det fremgår av forbrukerkjøpsloven § 1 at den også gjelder der selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet. Dette er veldig praktisk på dette området, ettersom det er svært vanlig å selge biler og båter gjennom forhandlere. Forhandleren tar en provisjon for dette, men du som privatperson slipper arbeidet med å selge bilen selv.
Det er fristende å slippe alt styret som er forbundet med salg av en bil, og jeg har selv solgt bil på denne måten. Men juridisk sett medfører dette at det er forbrukerkjøpsloven som legges til grunn for reklamasjonsansvaret i etterkant av salget, hvilket er ugunstig for selger.
I denne saken fra Forbrukerklageutvalget var det tvist om hvorvidt båtmegleren var nok involvert i båtsalget til å anses som selgers representant:
Spørsmålet er hvilken befatning representanten må ha hatt med salget for å bli ansett som selgerens representant. I forarbeidene til Forbrukerkjøpsloven er ikke spørsmålet drøftet inngående, men det er vist til Ot.prp.nr.25 (1973–1974) s. 68, om nå opphevde, men tilsvarende bestemmelse kjl. § 4 fjerde ledd, hvor det står: «Særreglene om forbrukerkjøp vil også gjelde dersom den egentlige selger ikke er yrkesselger, men hvor han foretar salget gjennom en representant som opptrer som yrkesselger. Her vil den som på selgersiden opptrer direkte overfor kjøperen kunne ha de profesjonelle fortrinn som begrunner den særlige forbrukerbeskyttelsen. Som eksempel kan nevnes at en privatbil settes inn til en bilforhandler for salg gjennom denne.»
Det følger av Arnulf Tverberg, Forbrukerkjøpsloven med kommentarer (2008) på s. 92, at sitatet ovenfor kan tolkes dithen at det bør være et minstekrav om at representanten opptrer direkte overfor kjøperen og som et veiledende punkt «selv aktivt medvirket til at kjøpet kommer i stand». Vurderingen vil være konkret, hvor det må vektlegges om representanten har tilstrekkelig tilknytning til inngåelsen av avtalen, deltakelse ved avtaleinngåelsen og hvorvidt representanten har spesialkunnskap/kompetanse knyttet til kjøpsobjektet eller avtaleinngåelsen.
Utvalget finner at X AS må anses å ha opptrådt som innklagdes representant ved salget av båten. Utvalget har vektlagt at selskapet i eget navn annonserte salget av båten på Finn.no. Videre er det selskapet som har kommunisert med klagerne før kjøpet og klargjort båten for innklagde før salget. Det vektlegges også at X AS innehar særlig teknisk innsikt og kompetanse angående båttypen generelt og den påklagde båten spesielt. I tillegg har de gitt klagerne teknisk informasjon og veiledning om båten før overtakelsen. Endelig så vektlegges det at innklagde har forklart at hun engasjerte innklagde for å formidle salget. Utvalget finner på denne bakgrunn at selskapet var tilstrekkelig aktiv i salgsprosessen overfor klagerne, og de må anses å ha opptrådd som innklagdes representant. Utvalget bemerker at selv om kontrakten ble utformet av klagerne uten representantens forekomst er ikke det nok til at X AS ikke anses å ha opptrådd som innklagde representant ved salget.[5]
Man bør dermed ta med dette i vurderingen dersom man vurderer å la en bilforhandler eller båtmegler bistå med salget.
En annen juridisk konsekvens av at en bilforhandler eller båtmegler bistår med salget er at disse blir solidarisk ansvarlige i en eventuell reklamasjonssak. Dette følger av forbrukerkjøpsloven § 1 fjerde ledd.
Det vil si at kjøperen kan velge om han vil holde forhandleren eller selgeren ansvarlig, og han kan videre velge å holde begge ansvarlig.
Av samme bestemmelse fremgår imidlertid at forhandler kan unngå dette ansvaret ved å gjøre kjøper uttrykkelig oppmerksom på at de kun opptrer som mellommann og at de ikke er solidarisk ansvarlig for reklamasjon.
Praktiske forskjeller mellom kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven
Poenget med forbrukerkjøpsloven var å etablere et sterkere vern for forbrukere som handlet med personer i næringsvirksomhet. I slike tilfeller vil styrkeforholdene ofte være så ujevne at kjøper må ha et visst minimumsvern for å motvirke urimelige avtaler.
Loven følger opp en rekke nyere lovgivning som er ment å verne forbrukere, og suppleres også blant annet av avtaleloven § 36 som gir retten anledning til å sette til side en avtale som er urimelig for en kontraktspart.
De facto kan det selvfølgelig tenkes tilfeller der forbrukeren ikke trenger et særskilt vern. En advokat som kjøper en laptop til hjemmebruk vil være sterkt klar over hvilke rettigheter han har. Like fullt vil forbrukerkjøpsloven komme til anvendelse også i slike tilfeller. Det ville blitt for prosessøkonomisk kostbart å måtte foreta en konkret vurdering i hvert sakstilfelle om hvorvidt loven skulle komme til anvendelse eller ikke.
Forbud mot ugunstige vilkår
Den viktigste forskjellen mellom kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven er at sistnevnte er preseptorisk. Etter forbrukerkjøpslovens § 3 kan det ikke avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er mindre gunstig for forbrukeren enn det som følger av loven. Dette innebærer at en ved avtale ikke kan fravike rettigheter som loven gir til forbrukere. For eksempel følger det av forbrukerkjøpsloven at en forbruker kan heve avtalen dersom mangelen ikke er uvesentlig. Det er ikke adgang til å avtale noen høyere terskel for hevingskravet enn dette.
Det er heller ikke adgang til å fravike lovbestemmelser, for eksempel å avtale at forbrukeren ikke kan kreve erstatning. Dersom det er avtalt noen vilkår som er mindre gunstig for forbrukeren enn det som følger av loven, vil denne delen av avtalen være ugyldig. Lovbestemmelsen innebærer dermed et sterkt vern for forbrukerne. Utenfor forbrukerkjøpsloven kan man i utgangspunktet fritt avtale hva en vil, inkludert klausuler som er mindre gunstige enn det som følger av kjøpsloven.
Lavere terskel for mangel ved «as is»-salg
De fleste brukte biler blir solgt «som de står». Det er da en noe høyere tersket for å gjøre mangler gjeldende. Man står likevel ikke helt uten rettigheter dersom det viser seg at bilen er i langt dårligere forfatning enn det er rimelig å forvente.
Disse reglene reguleres i kjl. § 19 og fkjl. § 17. Poenget her er at bestemmelsene har noe ulik ordlyd. Dette er tilsiktet fra lovgiver, og medfører det er en lavere terskel for å gjøre mangler gjeldende i «som den står»-kjøp etter forbrukerkjøpsloven enn etter kjøpsloven. Dette er en av de viktigste forskjellene mellom de to lovene.
Lavere terskel for heving
En annen viktig forskjell er at terskelen for å heve er noe lavere i forbrukerkjøpsloven enn i kjøpsloven. I kjøpsloven er det et krav om at mangelen må utgjøre et «vesentlig kontraktsbrudd». I forbrukerkjøpsloven er kravet at mangelen ikke er «uvesentlig».[6]
Dersom vilkåret om en ikke «uvesentlig» mangel i forbrukerkjøp sammenliknes med vilkåret om «vesentlig kontraktsbrudd» i vanlige kjøp, kan man se at vilkåret for å heve når man handler som forbruker er mindre strengt.
Bevisbyrde for når mangelen forelå
Et annet viktig punkt hvor forbrukerkjøpsloven er gunstigere er når det kommer til vurderingen av når mangelen forelå. Man kan bare reklamere på mangler som forelå ved overtakelsestidspunktet, og kjøper har bevisbyrden for at dette vilkåret er oppfylt.
Dette kan være et betydelig problem når det gjelder skjulte feil og mangler ved bilkjøp. Men i forbrukerkjøpslovens § 18 fremgår det at mangler som viser seg innen seks måneder etter overtakelse skal antas å ha eksistert ved overtakelsen. Det kan være praktisk dersom turboen ryker to måneder etter man kjøpte bilen.
Lengre absolutt foreldelsesfrist
En av de mest synlige forskjellene er at den absolutte reklamasjonsfristen er fem år i forbrukerkjøpsloven, og bare to år i kjøpsloven. Dette gjelder også dersom det er snakk om en bruktbil. Dette innebærer en klar fordel ved å kjøpe bil av en forhandler. Dersom du kjøper en bil av en annen privatperson og du får motorhavari etter to år så vil du ikke ha noe mangelskrav gjeldende mot selger, men du ville kunne reklamere dersom du hadde kjøpt av en forhandler.[7]
Det er også en del andre mindre forskjeller mellom de to lovene. Det er for eksempel et noe større krav til opplysningsplikt i forbrukerkjøpsloven enn i kjøpsloven. I sistnevnte har selger en plikt til å opplyse om forhold som han måtte vite om at var i selgers interesse, mens innenfor forbrukerkjøpsloven har selger en opplysningsplikt om forhold som han burde vite var i selgers interesse.
[1] FTU-2016-656
[2] FTU-2015-303
[3] FTU-2015-1688
[4] FKU-2018-604
[5] FKU-2018-777
[6] Se fkjl. § 32 og kjl. § 39
[7] Fkjl. § 27, kjl. § 32
