Sist oppdatert 26. april 2023 av Advokat Eirik Teigstad
Det er avtalefrihet i Norge, og i utgangspunktet står partene helt fritt om hva de kan avtale, med mindre dette på noen måte er avgrenset i lov.
Kapittelet handler ikke om hvorvidt man kan selge en bil der bilen har feil som det er opplyst om. Det er selvsagt lov å selge et reparasjonsobjekt eller en delebil. Det som beskrives i kapittelet her er hvorvidt man kan avtale seg bort fra at kjøper kan gjøre mangler han oppdager gjeldende med krav om for eksempel retting, heving mv.
Det reiser spørsmålet om gyldigheten av en kontrakt hvor kjøper fraskriver seg enhver rettighet til å gjøre mangler gjeldende etter kjøpet. Det er faktisk standardkontrakter i omløp som inneholder en slik klausul.
Her må det i første omgang skilles mellom forbrukerkjøp, hvor forbrukerkjøpsloven gjelder, og andre kjøp som reguleres av kjøpsloven.
Kjøpers rettigheter i forbrukerkjøpsloven er ufravikelige
Det er ikke lov å avtale vilkår som er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av forbrukerkjøpsloven. Dette er definitivt slått fast i lovens § 3.
Forbrukerkjøpsloven gjelder som tidligere nevnt for privatpersoner som kjøper bil av en profesjonell part, typisk en bilforhandler.
Dersom det står i kjøpekontrakten at kjøper fraskriver seg muligheten for å gjøre mangelsansvar gjeldende etter kjøpet, vil denne klausulen altså være ugyldig. Kjøper kan dermed se helt bort fra den.
Bilen kan riktignok fortsatt selges «som den er». Det innebærer også en viss ansvarsfraskrivelse fra selgers side, selv om det ikke vil avskjære ethvert krav fra kjøpers side. Les mer om det i kapittel 7.
Total ansvarsfraskrivelse etter kjøpsloven?
Dersom det er salg mellom to privatpersoner, er det kjøpsloven som kommer til anvendelse. Her gjelder det som nevnt avtalefrihet. Det betyr at det etter kjøpsloven kan avtales andre vilkår enn det som fremgår av loven.
I kontrakten kan det da være et punkt om at kjøper fraskriver seg retten til å gjøre mangler i henhold til kjøpsloven § 19 gjeldende («som den står»-regelen). Jeg bemerker at i enkelte standardkontrakter er det bokser hvor man krysser av for ja eller nei på dette punktet.
Bør kjøper akseptere å fraskrive seg alle rettigheter etter kjøpslovens § 19?
For det første bør kjøper lese kontrakten grundig slik at at han får med seg at han faktisk gir avkall på sine rettigheter etter loven. Det kan jo også hende at selger kun har lastet ned en standardkontrakt fra nettet som inneholder dette punktet, uten å ha tenkt noe spesielt over det.
Dernest må man vurdere selgers intensjon med en slik ansvarsfraskrivelse. Hvis selger har et gammelt vrak han vil bli kvitt, og som han helst ikke vil ha noe mer bry med, er det fullt forståelig.
Da tar kjøper risikoen for alt som måtte oppstå i etterkant, mot at han forhåpentligvis har overtatt kjøretøyet for en billig penge.
Dersom bilen selges til normalpris ut fra årsmodell og tilsynelatende stand, bør kjøper være mer skeptisk. Som advokat ville jeg frarådet å undertegne på en slik kontrakt. Selger får da komme opp med ny kontrakt. I motsatt fall burde kjøper finne sin nye bil et annet sted hvor han ikke blir påkrevd å fraskrive seg alle rettigheter.
Var selger i «ond tro»?
Selv om det er kjøpt en bil med en slik generell ansvarsfraskrivelse, er ikke løpet nødvendigvis kjørt for kjøper uansett situasjon.
Dersom han har vært utsatt for regelrett svindel, det vil si at selger var godt kjent med graverende mangler før salget uten å informere om det, kan kjøper fortsatt komme med krav i etterkant. Dette følger av avtalerettslige prinsipper, jfr avtaleloven §§ 30 – 33.
I ytterste konsekvens kan forholdet til og med rammes av straffeloven.
Problemet i slike saker er at det i så fall må påvises at selger var i en slik «ond tro». Det er kjøper som har denne bevisbyrden.
