fbpx

Oppreisning etter voldtekt

Erstatning etter voldtekt

Sist oppdatert 2. oktober 2021 av Advokat Eirik Teigstad

Oppreisning etter voldtekt

Den som er utsatt for voldtekt vil ha krav på oppreisning for den straffbare handlingen. Oppreisning er ment som en kompensasjon for krenkelsen som fornærmede har blitt utsatt for.

Oppreisning er derfor ikke ment å dekke noe økonomisk tap. Oppreisningserstatning er hjemlet i skadeserstatningsloven § 3-5, jfr. § 3-3. Selve utmålingen av erstatning foretas normalt etter en skjønnsmessig vurdering av handlingens grovhet og skadelidtes skader. Dette er tilfelle ved voldsforbrytelser eller ved oppreisning etter ran.

Ved voldtekt er imidlertid dette beløpet normert til kroner 150 000. Det kan tenkes unntak fra dette i særlige tilfeller, men det skal mye til. En gjennomgang av rettspraksis viser at dette stort sett bare er aktuelt der fornærmede er mindreårig, eller der det er tale om gruppevoldtekt.

Boken anmeldelse og erstatning, for ofre for familievold og overgrep

Oppreisning kan kreves under straffesaken mot gjerningspersonen. Da er det bistandsadvokaten som tar seg av kravet. Om voldtektssaken blir henlagt, som kan en kreve oppreisning av kontoret for voldsoffererstatning. Her er to eksempler på sistnevnte:

Fikk 150 000 kroner i oppreisning etter henlagt voldtektssak

460 000 kr i voldsoffererstatning etter henlagt voldtektssak

Man kan også kreve oppreisning via en sivil erstatningssak. Beviskravet er i alle tilfelle «klar sannsynlighetsovervekt», noe som er langt lavere enn beviskravet for å straffe noen (utover enhver rimelig tvil). Alle har fri rettshjelp til en slik sivil erstatningssak, uavhengig av inntekt og formue.

Les mer om anmeldelse av voldtekt her.

 

Advokat Eirik Teigstad

Skrevet av Advokat Eirik Teigstad

  • +(47) 932 83 220
  • teigstad@advokat-teigstad.no

Nedenfor følger et eksempel på der normen på kroner 150 000 i oppreisning ble fraveket. Det ble utmålt kroner 200 000 for en svært brutal gruppevoldtekt.

Gulating lagmannsretts dom 11. april 2014

Stavanger tingrett avsa 21.11.2013 dom og kjennelse med slik slutning:

1. A, født 0.0.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a og annet ledd bokstav a og tredje ledd bokstav c til forvaring med en tidsramme på 7 – syv – år og en minstetid på 4 – fire – år. Varetekt kommer til fradrag med 285 – tohundreogåttifem – dager per domsavsigelsestidspunktet.

 

2. A, født 0.0.1971, plikter innen 14 – fjorten – dager å betale erstatning til C med 200 000 – tohundretusen – kroner.

 

SLUTNING I KJENNELSE

B, f. 0.0.1969 har foretatt den handling som er beskrevet i tiltalebeslutningen av 18.06.2013.

 

Stavanger tingrett avsa 23.12.2013 dom med slik slutning:

1. B, f. 0.0.1969, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a og annet ledd bokstav a, jf § 205 til fengsel i 3 – tre – år og 6 – seks – måneder.

 

Varetekt kommer til fradrag med 380 – trehundteogåtti – dager.

2. B, f. 0.0.1969, plikter innen 14 – fjorten – dager å betale erstatning til C med 200 000 – tohundretusen – kroner.

 

A, født 0.0.1971, borger av Slovakia og B, f. 0.0.1969, borger av Slovakia, ble ved tiltalebeslutning utferdiget av Rogaland statsadvokatembeter den 18.06.2013 satt under tiltale for overtredelse av

Straffeloven § 192 første ledd bokstav a og annet ledd bokstav a, jf § 205

for ved vold eller ved truende atferd å ha skaffet seg seksuell omgang, og den seksuelle omgang var samleie, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Gjelder B

Lørdag 16. februar 2008 ca. kl. 02.30 ved —gate 14 i Stavanger, la han C i bakken, presset hånden over hennes munn og nese og holdt henne fast. Deretter hjalp han A med å dra ned strømpebuksen hennes. Mens han holdt henne fast førte A penis inn i hennes skjede, alt mens C forsøkte å rope og gjøre motstand.

Straffeloven § 192 første ledd bokstav a og annet ledd bokstav a og tredje ledd bokstav c

for ved vold eller ved truende atferd å ha skaffet seg seksuell omgang, og den seksuelle omgang var samleie, og den skyldige tidligere er straffet etter denne bestemmelse.

Grunnlag er følgende forhold:

Gjelder A

Lørdag 16. februar 2008 ca kl. 0230 ved —gate 14 i Stavanger, etter at B hadde lagt C i bakken og holdt henne fast, dro han ned strømpebuksen hennes sammen med B. Han førte deretter penis inn i hennes skjede, alt mens C forsøkte å rope og gjøre motstand. A er tidligere straffet for voldtekt blant annet i Slovakia.

 

A har anket dommen til lagmannsretten som ved beslutning datert 08.01.2014 henviste anken til ankeforhandling.

B har anket dommen til lagmannsretten som ved beslutning datert 22.01.2014 henviste anken til ankeforhandling.

Ankene gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Anken fra A gjelder også reaksjonsspørsmålet.

Ankene omfatter ny behandling av det sivile rettskrav.

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 7. – 10.04.2014. De tiltalte avga forklaring. Fornærmede og 11 vitner forklarte seg. I tillegg forklarte psykolog, dr. med. Jens Gisselgård og psykiater Johannes Skau seg for lagmannsretten. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken.

Lagretten ble stilt følgende spørsmål vedrørende A:

Spørsmål 1 – hovedspørsmål:

(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer)

Er tiltalte A skyldig i ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang i form av samleie ved å ha forholdt seg slik:

Lørdag 16. februar 2008 ca kl. 0230, ved —gate 14 i Stavanger, mens C ble holdt fast, førte han sin penis inn i hennes skjede, alt mens C forsøkte å rope og gjøre motstand?

 

Lagretten besvarte spørsmålet med ja.

Lagmannsretten ble stilt følgende spørsmål vedrørende B:

Spørsmål 1 – hovedspørsmål:

(For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer)

Er tiltalte B skyldig i ved vold eller ved truende adferd å ha medvirket til at A skaffet seg seksuell omgang i form av samleie ved å ha forholdt seg slik:

Lørdag 16. februar 2008 ca kl. 0230, ved —gate 14 i Stavanger, holdt han C fast mens A førte sin penis inn i hennes skjede, alt mens C forsøkte å rope og gjøre motstand?

Lagretten besvarte spørsmålet med ja.

Retten la lagrettens kjennelser til grunn ved den videre behandling av saken.

 

Påtalemyndigheten har lagt ned slike påstander:

Vedrørende A:

A, f. 0.0.1971, dømmes for overtredelse av strl § 192 første ledd bokstav a og annet ledd bokstav a og tredje ledd bokstav c, til forvaring med en tidsramme på 7 – syv – år og en minstetid på 4 – fire – år. Varetekt kommer til fradrag med 425 – firehundreogtjuefem – dager pr 10.04.2014.

Vedrørende B:

B, f. 0.0.1969, dømmes for overtredelse av strl § 192 første ledd bokstav a og annet ledd bokstav a, jf. § 205 til fengsel i 3 – tre – år og 6 – seks – måneder. Han tilkommer et varetektsfradrag på 488 – firehundreogåttiåtte – dager pr 10.04.2014.

 

Bistandsadvokaten har lagt ned slik påstand:

A og B dømmes, in solidum, til å betale oppreisning til C, etter rettens skjønn.

 

Forsvarer for A har lagt ned slik påstand:

Tiltalte anses på mildeste måte.

Forsvarer for B har lagt ned slik påstand:

Tiltalte anses på mildeste måte.

 

 

Lagmannsretten skal bemerke:

Tingretten har i dommen og kjennelsen mot A og B beskrevet hendelsesforløpet slik:

B og A hadde oppholdt seg i Norge siden årsskiftet 2007/2008 (de var litt uklare på dette). De tilhører rom-folket og forklarte selv at de kom med en gruppe sigøynere (tiltaltes begrepsbruk) som de skulle tigge for. De bodde under åpen himmel, og oppholdt seg først i Bergen. Fredag 15. februar 2008 kom de til Stavanger etter at de måtte gå av bussen her. De skulle egentlig ha reist til Danmark. De har opplyst at de gikk på diskotek og at de drakk alkohol.

Om kvelden fredag 15. februar 2008 var C i middagsbesøk hos en venninne. De spiste, og drakk alkohol. De gikk etter hvert ut «på byen», og kom vekk fra hverandre da de var inne på utestedet Cementen. Begge drakk alkohol (øl/vin) på de utestedene de besøkte. Noe før kl. 0200 bestemte C seg for å dra hjem. Hun forlot Cementen alene, så at det var svært lang taxi-kø og bestemte seg for å gå hjem til X – en tur som normalt tok ca. 15 minutt.

C gikk over Torget og opp torgtrappene. På toppen her ble hun kontaktet av en ukjent mann av utenlandsk opprinnelse. Hun husker ikke nå hva han ville eller om hun hadde falt, men hun forstod det slik at han skulle samme vei som henne og han ruslet med henne i retning Nytorget. A oppholdt seg på plassen utenfor kirken sammen med B, og at det var ham som kontaktet, og tok følge med, C på vei mot Nytorget. Bakgrunnen for dette var, etter hans forklaring, at han ville ledsage henne trygt hjem. C var svært beruset og han hadde måttet hjelpe henne etter at hun falt i en trapp og skadet seg.

B fulgte etter de to, men holdt seg skjult.

Da C og A kom opp på plassen utenfor Petrikirken, like før Nytorget møtte de på en gruppe menn som kom fra Bergelandsgaten. Det oppstod en del ordutveksling på et fremmed språk, og hun oppfattet det dithen at A mislikte situasjonen. De fortsatte imidlertid mot Pedersgaten, og disse andre forsvant.

I området rundt Blåsenborg ble C plutselig stanset av A og hun ble angrepet bakfra. Hun ble holdt for munn, nese, øyne og hals og hun ble lagt i bakken. Dette skjedde ved at hodet smalt i bakken og hun besvimte. Hun ble dratt videre i bevisstløs tilstand. De befant seg etter hvert i et lite smau utenfor —gate 14 (mellom to hus).

C ble lagt i bakken av A, og hun ble fortsatt holdt rundt øyne, munn, nese og halsen. Dette ble gjort av B. Samtidig ble armene hennes holdt nede av A. Hun hørte stemmer som snakket og oppfattet at det var minst to til stede. Retten legger til grunn at det bare var A og B som var involvert i handlingene mot henne. Etter at hun var lagt i bakken i dette smuget, rev en eller begge gjerningsmennene av henne strømpebuksen. Hun prøvde å holde bena samlet, men klarte det ikke da en av gjerningsmennene spredte bena hennes med tvang. A trengte deretter inn i henne og hun kjent penisen hans (som hun oppfattet ikke å være helt erigert) støtet helt inn i hennes vagina. Det gjorde vondt. Han beveget seg støtvis – av C beskrevet som typiske samleiebevegelser.

Mens dette pågikk ble hun stadig holdt for nese/munn og hun kjempet for å få puste. Hun var på et tidspunkt sikker på at hun kom til å dø. Hun klarte innimellom å rope om hjelp/påkalle oppmerksomhet.

Ropene fra C vekket naboene E / F i —gate nr. 14 og ekteparet GH i nr. 15. F var syk og hadde ligget våken og lyttet til lydene utenfor. Plutselig ble hun oppmerksom på en lyd som avvek fra de lydene de ellers var vant med natt til lørdag (fulle/feststemte folk på vei hjem fra byen). Lyden var fra en dame som ropte «hallo» – det hørtes ut som om noen ble kneblet. Hun oppfattet det som om noe grusomt pågikk, og at det var fare for liv. Hun vekket samboeren, som gjennom et vindu så en mann stå bøyd over en person og han hørte et dempet skrik. Han gikk ut på en liten balkong, rev opp døren og ropte. Da spratt det vekk minst 2 skikkelser – en som stod over C (som lå på bakken) og en som stod i nærheten av hodet hennes. Begge løp da han kom til.

Også H våknet denne natten av det hun i retten beskrev som et dødsskrik. Hun vekket ektefellen, og også han beskrev å ha hørt et kraftig, distinkt rop fra en dame – et rop om hjelp som gjorde umiddelbart inntrykk fordi det var så annerledes enn «de vanlige nattelydene». G kledde på seg og sprang ut. Han så da naboen som var kommet til på balkongen, og at det var folk på gjerningsstedet som la på sprang. Han hentet ektefellen, som kom og hjalp med å ta seg av C – noe hun gjorde frem til politiet kom kort tid etter. C gav et konstant uttrykk for å ville dusje – «få det vekk».

Første patrulje på stedet var politioverbetjent Steffen Thesen og politiførstebetjent Einar Johannesen. C var fortsatt helt ute av seg, ville bare dusje, og hun opplyste at hun var blitt voldtatt. Johannesen kjørte henne til voldtektsmottaket, mens Thesen ble igjen på åstedet og sikret dette/tok vitneavhør. Samtlige som var i kontakt med C etter hendelsen var preget av tilstanden hennes. Hun ble oppfattet som en svært redd, oppskaket, sjokkert, helt i oppløsning – og Thesen, som er en erfaren polititjenestemann, uttalte at det var noe av det verste han har sett.

På voldtektsmottaket ble C tatt imot av lege Synnøve Holst Hiim. Møtet med C gjorte også et veldig sterkt inntrykk på henne. Hendelsen hadde nettopp funnet sted og hun oppfattet at C ennå var i det traumatiske. Hun var sterkt preget av angst – særlig angsten for å ha blitt smittet med HIV. Det ble tatt prøver, fotografering, kroppslige og gynekologiske undersøkelser og utarbeidet en rettsmedisinsk journal. Det ble avdekket trykksår og hudavskrapninger i Cs nakke, skuldre, nese, munn, bryst, venstre tommel, samt sår og hematom på høyre legg. Hun hadde hematom på halsen som legevaktlegen fant forenlig med fingermerker etter halsgrep bakfra (fig 11). Den gynekologiske undersøkelsen avdekket tydelige punktblødninger i huden på venstre side av de indre kjønnsleppene og hun hadde en stor flatblødning (1/2 -1 cm) i bakre fornix – som er i helt indre del av kvinnens kjønnsorgan, bak livmortappen. Begge sistnevnte skader oppfattet legen som forenlig med at hun hadde vært utsatt for stump vold med stor kraft – ut over vanlig seksuell kontakt. Det var ingen rifter eller skraper i slimhinnene. Hiim forklarte at det skal stor kraft til for å få en slik blødning. Hun opplyste at hun ikke har sett slike skader hverken før eller siden. Hun hadde konkludert med at de indre og ytre skadene var veldig godt forenlige med den historien C hadde fortalt.

På åstedet ble det funnet en hanske og noen sigarettsneiper. Hansken ble funnet like ved der C lå med hodet sitt, og sigarettsneipen i nærheten av dette. Disse ble sendt til DNA analyse, og det ble identifisert en fullverdig DNA profil av mannlig ukjent opprinnelse på hansken og den ene sneipen – begge hadde samme opprinnelse. Funnet ble senere registrert hos Interpol, og i brev av 10.12.2012 mottok politiet i Rogaland melding fra Kripos om at de hadde mottatt melding fra Interpol om overenstemmelse med den innsendte profilen og profilen til B. B var da arrestert i Østerrike for vinningskriminalitet. Han ble utlevert til Norge den 16.01.2013. På bakgrunn av B sin forklaring ble A etterlyst, og han ble utlevert til Norge fra Østerrike den 12.03.2013.

Lagmannsretten kan slutte seg til hovedtrekkene i tingrettens beskrivelse av hendelsesforløpet, og tiltrer for så vidt tingrettens domsgrunner. For øvrig vises det til lagmannsrettens oppsummerende bemerkninger nedenfor.

Om As seksuelle omgang med fornærmede fremgår følgende av tingrettens dom:

Det er ut fra forklaringene til A og B ikke tvilsomt at det er A som har seksuell omgang med C. A har erkjent den seksuelle omgangen, og retten legger hans erkjennelse til grunn som et utgangspunkt for bevisvurderingen. Det springende punkt er om dette var samleie eller ei. Han erkjenner å ha stukket fingre inn i skjeden hennes (som også rammes av voldtektsparagrafen), men avviser samleie med den begrunnelse at han ikke fikk reisning. Voldtekt til samleie har høyere strafferamme enn den erkjente handling.

Samleie i straffeloven § 192 forstand foreligger når «det mannlige kjønnslem helt eller delvis føres inn i den indre del av kvinnens kjønnsorgan – vagina – og ikke bare inn i skjedeåpningen – vulva», jf Rt-1988-1207.

C var klar på at det var en penis som trengte inn i henne, hun kjente at den ikke var helt stiv (erigert) – men stiv nok til å trenge inn – og hun kjente støtene. C var på gjerningstidspunktet en voksen dame med seksuell erfaring. Det anses ikke tvilsomt at hun ville kjent forskjellen på en finger og en penis, og det er ingen grunn til å tvile på hennes oppfatning. De gynekologiske funnene støtter også utvilsomt opp om hennes forklaring her. Selv om det generelt er all grunn til å være skeptisk til de tiltaltes forklaringer – som er både vage, varierende og bagatelliserende – så er det også et moment at B på ett tidspunkt forklarte at han hadde sett A trenge inn i C, jf tredje avhør der han forklarte han at A hadde slått henne ned på bakken og tatt av henne strømpebuksen og at «A» hadde «tatt pikken sin inni fornærmedes vagina» – at han så at «pikken» var inni henne. På dette punkt er B troverdig – nettopp fordi det samsvarer med det C oppfatter (men ikke ser), og som er det faktum som er forenlig med de medisinske funn. Retten finner det således hevet ut over enhver rimelig og fornuftig tvil at A hadde samleie med C.

Lagmannsretten kan også slutte seg til hovedtrekkene i tingrettens beskrivelse av As seksuelle omgang med fornærmede, og tiltrer for så vidt tingrettens domsgrunner. Det vises ellers til bemerkningene nedenfor.

Om B’ rolle heter det i tingrettens dom:

Videre finner retten det bevist at det var B som holdt C over nese, munn og halsen – alt mens A voldtok henne. Med de mange grep som ble holdt, og de skadene hun ble påført, er retten enig med C i at det må ha vært minst to som forgrep seg på henne. Begge de to tiltalte har hele tiden holdt fast ved at det bare var de to som var på stedet, og vitnene som kom til kan heller ikke rokke ved dette – selv om de i øyeblikkets hete var usikre på om de kunne ha vært en tredjemann. A forklarer da også at B tok grep rundt halsen hennes bakfra, og at han etter hvert strammet til. Denne forklaringen er det all grunn til å legge vekt på, all den tid den er fullt forenlig med objektive medisinske funn, jf forklaringen fra Hiim og fig 11 i illustrasjonsmappen. A kan på sin side ikke både ha gjennomført samleie, og utført den sammensatte holding som skjer, samtidig. Retten finner det imidlertid bevist at det var A som holdt armene hennes. Dette er for øvrig fullt ut sammenlignbart med den gjerningsbeskrivelse som fremkommer av dommen fra Tyskland, der han i 2008 ble dømt for voldtekt av en prostituert. Det er også et moment at det er funnet biologiske spor overensstemmende med As y-type på Cs venstre håndledd.

Den holding som retten finner bevist fra B sin side, skjer i direkte sammenheng med de seksuelle overgrep som A begår, og B bidrar til å passivisere fornærmede slik at hun ikke kan gjøre motstand. Dette er en handling i direkte tilknytning til voldtekten og er utvilsomt en medvirkningshandling i objektiv forstand.

Lagmannsretten er enig i den beskrivelse tingretten har gitt vedrørende B’ rolle, og tiltrer for så vidt tingrettens domsgrunner. Det vises ellers til bemerkningene nedenfor.

Om As personlige forhold og forstraffer har tingretten uttalt:

A er 42 år. Han er født og oppvokst i Slovakia i landsbyen Kamenany. Han er av rom herkomst, som er en minoritet i Slovakia. Han har 6 års skolegang, og har stort sett sittet fengslet hele sitt voksne liv. I følge hans egen forklaring har han sittet i fengsel i nærmere 21 år av de siste 24 årene. I de periodene han har vært i frihet har han vært uten fast bopel, og har bodd vekselsvis på gaten/i telt og litt hos familien i Kamenany. På gjerningstiden var han i Norge for å tigge, og de bodde ute.

A er dømt for forskjellige forbrytelser. Han er dømt tre ganger tidligere for voldtekt.

Første voldtektsdom er fra Slovakia av 26.07.1989 der han ble dømt til fengsel i 5 ½ år for å ha voldtatt en russisk kvinne sammen med flere andre.

Andre voldtektsdom er fra Slovakia av 22.03.2004 der han ble dømt til fengsel i 5 år for voldtekt av en 14 år gammel jente.

Tredje voldtektsdom er fra Tyskland av 12.03.2009 der han ble dømt til fengsel i 4 år og 5 måneder. Han sonet ca. 3 av disse årene.

Lagmannsretten tiltrer tingrettens domsgrunner for så vidt gjelder As personlige forhold og forstraffer.

Om B’ personlige forhold har tingretten i dommen datert 23.12.2013 på side 2 blant annet uttalt:

Det ble deretter besluttet at forhandlingene fortsatte. De sakkyndige fremla sin rettspsykiatriske erklæring den 20.11.2013, der de konkluderte med at B var «lettere psykisk utviklingshemmet». Den rettsmedisinske kommisjon har ved brev av 02.12.2013 meddelt retten at de «har behandlet den sakkyndige erklæringen uten å finne vesentlige mangler, jf straffeprosessloven § 147 tredje ledd».

Videre er det i sistnevnte dom på side 5 uttalt:

B er født og oppvokst i Slovenia. Han bodde sammen med foreldre og ni søsken, og det fremgår av den sakkyndige erklæring at han hadde et godt forhold til sine foreldre, at far var vaktmester og mor fjøsrøkter. Far er død, mens mor fortsatt lever. Han har ingen skolegang, og er analfabet. Av yrkeserfaring har han arbeidet som murer i 2-3 år, ut over dette har han stort sett sittet i fengsel det meste av sitt voksne liv – i til sammen 22 år, jf hans egen forklaring. Han har ikke hatt noe fast bosted og har reist rundt. Han har i lange perioder oppholdt seg i områder rundt Wien sammen med rom folk fra Slovenia. Han var gift fra 2003 til 2009, men har ingen barn.

Lagmannsretten tiltrer tingrettens domsgrunner for så vidt gjelder B’ personlige forhold.

Når det oppsummeringsvis gjelder det sentrale hendelsesforløpet, finner lagmannsretten det bevist at fornærmede i området rundt Blåsenborg ble stanset av A og angrepet bakfra av B. Det finnes bevist at dette skjedde etter forutgående avtale eller forståelse mellom A og B. De tiltalte utviste således allerede i utgangspunktet grov subjektiv skyld. Fornærmede ble deretter lagt i bakken slik at hodet ble slått i bakken med den følge at hun mistet bevisstheten. Hun ble deretter dratt videre langs bakken inn i et smau ved —gate 14 i Stavanger. Det finnes bevist at hun under denne delen av hendelsesforløpet, var bevisstløs.

I omtalte smau ble fornærmede lagt på ryggen på bakken av A og B. B holdt fornærmede for munnen, nesen og øynene. Han holdt henne dessuten hardt rundt halsen. På dette tidspunkt våknet fornærmede, og hun hadde da betydelige pustevansker. Fornærmede oppfattet det slik at de to tiltalte var i ferd med å ta livet av henne. Hun prøvde derfor å vri på hodet for å få luft. Dette var svært vanskelig da B og A benyttet seg av stor kraft og holdt henne nede med sikte på å få gjennomført voldtekt til samleie.

Lagmannsretten legger til grunn som bevist at A med betydelig kraft dro ned fornærmedes strømpebukse og deretter spredte bena hennes. Hun fikk i ettertid blåmerker på innsiden av lårene som følge av dette. Det var først på dette stadium fornærmede forsto at de tiltalte hadde til hensikt å voldta henne.

A utførte deretter vaginalt samleie med fornærmede mens B holdt henne fast på bakken i samsvar med det som fremgår foran.

Fornærmede – som trodde hun kom til å dø – ropte på hjelp, og gjorde den motstand hun var i stand til. Vitnene E, F, G og H hørte ropene om hjelp. De har karakterisert ropene som «krigshyl» og «dødshyl». Vitnene har også forklart at de hørte «kneble-lyder». Flere av vitnene har gitt uttrykk for at de oppfattet det slik at det var en meget dramatisk hendelse som fant sted. Overgrepet ble ikke avsluttet før vitnet E utstyrt med en planke som slagvåpen, kom til åstedet. De tiltalte flyktet da fra stedet.

De forannevnte vitner og vitnene politioverbetjent Steffen Thesen og politiførstebetjent Einar Johannesen, har alle gitt uttrykk for at fornærmede var i en særdeles forkommen tilstand da de kom til stedet. De erfarne tjenestemennene ga i lagmannsretten uttrykk for at de knapt hadde sett noen i en verre forfatning. Tilsvarende forklaring mottok lagmannsretten fra vitnet lege ved voldtektsmottaket, Synnøve W. Holst Hiim.

Når det gjelder de skader fornærmede ble påført ved overgrepet, vises det til tingrettens dom. Det bemerkes i tillegg at fornærmede fortsatt er preget av overgrepet og lider av psykiske plager som følge av dette.

Lagmannsretten legger ovennevnte beskrivelse av de faktiske forhold til grunn ved reaksjonsfastsettelsen.

Når det særskilt gjelder A, bemerkes for det første at han, som nevnt over, blant annet er domfelt for voldtekt i Slovakia 22.03.2004, til en straff av fengsel i 5 år. Han ble prøveløslatt i Slovakia den 14.01.2008. På dette grunnlag får strl § 192 tredje ledd bokstav c, jf straffeloven § 61 tredje ledd, i prinsippet anvendelse. Det vises til Rt-2006-828. Dette innebærer at lagmannsretten kan, men ikke nødvendigvis må, ta hensyn til den utenlandske straffedommen ved å anvende den forhøyede strafferammen. Hensett til rettspraksis på gjerningstiden vedrørende straffutmåling i tilfeller som dette, får forannevnte ingen praktisk betydning.

Videre når det særskilt gjelder A, bemerkes at han den 12.03.2009 ble dømt for voldtekt i Tyskland, til en straff av fengsel i 4 år og 6 måneder. Denne voldtekten ble begått 06.10.2008. Han er dessuten domfelt i Østerrike 13.02.2012 til en straff av fengsel i 15 måneder, hvorav 10 måneder ble gjort betinget. Straffeloven § 64 kommer ikke direkte til anvendelse, men skal i samsvar med Høyesteretts praksis gis tilsvarende anvendelse.

Som det fremgår over, er A dessuten domfelt i 1989 for voldtekt i Slovakia til en straff av fengsel i 5 år og 6 måneder.

Lagmannsretten legger til grunn at A må anses som en meget farlig voldsforbryter, og at en tidsbestemt fengselsstraff ikke kan anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, jf. straffeloven § 39 c. A er funnet skyldig i å ha begått en meget alvorlig seksualforbrytelse, og lagmannsretten finner på grunnlag av det som fremgår over at det må antas å være en nærliggende fare for at A pånytt vil begå en slik alvorlig forbrytelse. Det vises særlig til at A, som nevnt, før angjeldende voldtekt to ganger tidligere var dømt for voldtekt. Det vises også til at han ble løslatt 14.01.2008, og at han allerede 16.02.2008 påny begitt en voldtektsforbrytelse. I tillegg vises det til at han, som nevnt, etter angjeldende forhold begikk en voldtekt i Tyskland 06.10.2008. Lagmannsretten viser også til den hemningsløse brutaliteten A og B utviste ved voldtekten av fornærmede i nærværende sak. Lagmannsretten finner det klart at det ikke er noe ved As adferd eller sosiale eller personlige funksjonsevne som kan rokke ved denne konklusjon. At han nå opplyser at han ikke vil bruke alkohol i frihet, og at han sier han forstår at de voldtatte kvinnene er påført alvorlige krenkelser, tillegger lagmannsretten ikke vekt. Lagmannsretten ser ikke dette som As reelle ønsker og oppfatninger, men som noe han sier fordi han forstår at det er gunstig i anledning reaksjonsfastsettelsen. Det vises også til at A, blant annet ved personundersøkelsen, har gitt uttrykk for at en kvinne alltid kan unngå å bli voldtatt ved å forlate stedet, skrike eller gjøre motstand. Dette forstås slik at A mener at det er situasjonen og de aktuelle kvinnene som er skyld i at han voldtar. A har sittet fengslet i en årrekke, han er nå godt voksen, og lagmannsretten kan ikke se at soning av en tidsbestemt straff, vil ha nevneverdig effekt på ham.

Etter dette finner lagmannsretten at A bør dømmes til forvaring med en tidsramme på 7 år og en minstetid på 4 år. Lagmannsretten har i denne forbindelse lagt til grunn at A alternativt ville blitt dømt til fengsel i rundt 6 år. Hensett til de meget graverende omstendighetene i dette tilfellet, mener lagmannsretten at dette er i samsvar med det straffenivå som gjaldt på gjerningstiden i 2008. Ved en etterfølgende lovendring ble minstestraffen for voldtekt til samleie forhøyet, og rettspraksis har i tråd med lovforarbeidene hevet straffenivået ikke uvesentlig. Lagmannsretten antar at A, om han skulle ha vært bedømt i tråd med det nye straffenivået, alternativt ville fått en fengselsstraff i området 8 år. Dette nye nivået kan naturligvis ikke gis anvendelse på As forhold.

Når det særskilt gjelder B, legger lagmannsretten til grunn at han har medvirket til voldtekten av fornærmede på den måten som fremgår foran. Det vises for så vidt til domsgrunnene over. Det legges til grunn at B’ medvirkning var nødvendig og meget brutal. Han holdt fornærmede blant annet over nese og munn slik at hun ikke fikk puste. Det legges til grunn at B ikke hadde kontroll på fornærmedes situasjon, og at det derved oppsto en risiko for at hun kunne ha blitt kvalt. At B ikke hadde samleie med fornærmede, tillegges ikke nevneverdig vekt. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at B’ forhold, hensett til straffenivået på gjerningstiden, som utgangspunkt ville kvalifisere til en straff av fengsel i 5 år.

B er lettere psykisk utviklingshemmet. Det legges til grunn at han ligger i nedre del av dette segmentet. Det vises for så vidt til rettspsykiatrisk erklæring fra psykolog dr. med. Jens Gisselgård og spesialist i psykiatri Johannes Skaar datert 20.11.2013. Den rettsmedisinske kommisjon har behandlet erklæringen uten å finne vesentlige mangler, jf. erklæring derfra datert 02.12.2013. Lagmannsretten legger til grunn at det ved straffutmålingen må legges vekt på dette. Det vises til at B’ skyldevne er redusert. Det kan også nevnes her at B, etter at han var pågrepet og ført til Norge, ga opplysninger som førte til pågripelsen av A.

På denne bakgrunn, finner lagmannsretten at straffen for B kan settes til fengsel i 3 år og 6 måneder.

De tiltalte rømte fra Norge etter overfallsvoldtekten. Det tok derfor lang tid før de ble brakt til Norge. Etter at de ble pågrepet, har saksbehandlingen ikke tatt unødvendig lang tid. Den omstendighet at de tiltalte flyktet til utlandet og at det derfor er lenge siden overfallsvoldtekten fant sted, bør ikke føre til noen reduksjon i straffen.

Lagmannsretten – fagdommerne – finner at vilkårene for å pålegge A og B å betale oppreisning til fornærmede er til stede, jf skadeserstatningsloven § 3-3 og § 3-5. Det vises til lagrettens kjennelser og til domsgrunnene over. A og B ilegges et solidarisk ansvar for oppreisningen. Lagmannsretten tar utgangspunkt i at den veiledende normen tilsier at beløpet fastsettes til kr 150 000, jf. Rt-2011-743. Det legges til grunn at det skal en del til å fravike nevnte veiledende norm. Lagmannsretten finner at det i dette tilfellet foreligger særegne omstendigheter som tilsier at normen bør fravikes, og at beløpet bør settes høyere. Det vises til ovenstående, særlig til den brutalitet de tiltalte utviste, til at de var to i fellesskap og til de skader av fysisk og psykisk karakter som fornærmede er påført. Beløpet fastsettes skjønnsmessig til kr 200 000.

Ankene har ikke ført frem, og de tiltalte skal derfor i utgangspunktet pålegges å betale saksomkostninger. De tiltalte er uten inntekt og formue. De vil ikke få inntekter i overskuelig fremtid. Under henvisning til dette ilegges ikke saksomkostningsansvar.

Dommen er enstemmig.

 

Domsslutning:

 

1. A, født 0.0.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, annet ledd bokstav a og tredje ledd bokstav c, jf. straffeloven § 61 tredje ledd, til forvaring med en tidsramme på 7 – syv – år og en minstetid på 4 – fire – år. Varetekt kommer til fradrag med 426 – firehundreogtjueseks – dager per 11.04.2014.

 

2. B, født 0.0.1969, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a og annet ledd bokstav a, jf. § 205, til fengsel i 3 – tre – år og 6 – seks – måneder. Varetekt kommer til fradrag med 489 – firehundreogåttini – dager per 11.04.2014.

 

3. A, født 0.0.1971, og B, født 0.0.1969, dømmes – in solidum – til å betale oppreisning til C med kr 200.000.- – kronertohundretusen – innen to – to uker etter forkynnelsen av denne dommen.

 

4. Saksomkostninger idømmes ikke.

 

Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad. Vi bistår mennesker over hele landet med å kreve erstatning etter personskade eller etter kjøp av bil og eiendom.

Kontakt oss

    Har jeg krav på erstatning?

    Har jeg krav på fri rettshjelp?

    Har jeg noen frister å forholde meg til?

    Send oss en uforpliktende e-post!