Straffelovens § 8 regulerer Norges adgang til å straffeforfølge forhold som allerede er pådømt i utlandet.


Første ledd fastsetter at norsk strafforfølgning bare hindres av en endelig dom i utlandet. Kravet er at dommen faller inn under området for de lover og overenskomster som er nevnt i første ledd bokstav a til c.

Annet og tredje ledd gjør unntak fra den sperrende virkningen og gjelder når den straffbare handlingen har særlig tilknytning til Norge. Dette begrunner at det skal kunne foretas strafforfølgning i Norge og at man ikke behøver å nøye seg med en straffedom avsagt i annet land.

Straffeloven § 8:


§ 8. Adgangen til å strafforfølge forhold som er pådømt i utlandet

Når det i utlandet er avsagt endelig dom som går inn under

a) lov 25. mars 1977 nr. 22 om overføring av straffeforfølging fra eller til annet europeisk land,
b) lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte, eller
c) internasjonal avtale innenfor Schengensamarbeidet,

kan ikke straffesak reises eller straffedom avsies i Norge for samme straffbare forhold, når

1. vedkommende ble frifunnet eller funnet skyldig uten at det ble fastsatt noen reaksjon, eller
2. den idømte reaksjonen er helt fullbyrdet, er under fullbyrding eller er bortfalt etter domslandets regler.

Dersom strafforfølgningen i domslandet ikke har skjedd etter krav fra norske myndigheter, kan forfølgning i Norge skje for saker som nevnt i første ledd bokstav a og b, når

a) handlingen er foretatt i et område som nevnt i § 4, jf. § 7,
b) lovbryteren på handlingstidspunktet hadde bosted i Norge eller var norsk statsborger, og allmenne hensyn tilsier forfølgning,
c) handlingen var rettet mot en person med norsk offentlig verv, eller mot en offentlig institusjon eller annet som er av offentlig karakter i Norge, eller lovbryteren selv hadde norsk offentlig verv, eller
d) Norge har folkerettslig rett eller plikt til strafforfølgning. (58)
Dersom strafforfølgningen i domslandet ikke har skjedd etter krav fra norske myndigheter, kan forfølgning i Norge skje for saker som nevnt i første ledd bokstav c, når
a) handlingen helt eller delvis ble foretatt i Norge. Ble handlingen bare delvis foretatt i Norge, gjelder unntaket likevel ikke dersom handlingen delvis ble foretatt på territoriet til den konvensjonspart som avsa dommen,
b) handlingen er straffbar i Norge som krigsforbrytelse, folkemord, lovbrudd mot statens selvstendighet og sikkerhet, lovbrudd mot statsforfatningen og det politiske system, eller som kapring, sabotasje mot infrastrukturen, grovt narkotikalovbrudd, ulovlig befatning med plutonium og uran, eller grov brannstiftelse eller annen særlig farlig ødeleggelse, eller
c) handlingen ble foretatt av en norsk tjenestemann og var et brudd på vedkommendes tjenesteplikter.